«Ja, vi elsker»! Skillingsvisene som bindeledd

Skillingstrykkene var lenge vårt eneste virkelige massemedium. På 1800-tallet ble de også kalt gateviser eller kjøkkenpikeviser, og trykkene ble av mange regnet som annenrangs. Men anerkjente kunstnere, blant annet Wergeland, benyttet seg av sjangeren og bidro til at ulike samfunnslag fikk eierskap til skillingsvisene. Flere sangskatter, blant annet Bjørnsons Norsk Fædrelandssang («Ja, vi elsker»), finnes som skillingstrykk i Nasjonalbibliotekets samling.

Leder ved Ibsenmuseet Erik Edvardsen og musikkhistoriker ved Nasjonalbiblioteket Anne Jorunn Kydland møtes til samtale om hvordan skillingsvisene var bindeledd mellom samfunnslagene. Musikalske innslag ved Lydia Hoen Tjore, sopran ved Den Norske Opera. Kvelden ledes av Kari Slaatsveen.

Serie: Allmuens opera – skillingsviser i Norge

Et skillingstrykk var ofte bare et sammenbrettet papirark som inneholdt ei vise eller flere som kunne synges på kjente melodier, gjerne smykket med en enkel illustrasjon. I norsk sammenheng går de eldste trykkene tilbake til 1600-tallet, men de fleste er fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til ca. 1910. Her går dramatiske hendelser som skipsforlis, krig og forbrytelser hånd i hånd med underholdning, moralske tanker og politisk og samfunnsmessig kritikk.

På Nasjonalbiblioteket finnes det anslagsvis 5000 skillingstrykk spredd rundt i ulike samlinger. I 2017 begynte arbeidet med å gjøre trykkene tilgjengelig gjennom katalogisering og digitalisering, og visene tilgjengeliggjøres på nb.no/skillingstrykk. I løpet av vinteren og våren vil Nasjonalbiblioteket også løfte frem skillingsvisa i tre ulike arrangementer.