INNHOLD:
Det er 1. mai-feiring med vanlige oppbud i den lille byen, der Roar holder tale for dagen. Egentlig er han nordfra, men han har jobbet en fem års tid som journalist i lokalavisen på stedet. I løpet av kvelden forteller han imidlertid kjæresten Tove at han akter å flytte til Oslo for å studere.
I hovedstaden kommer Roar fort i kontakt med politiske ungdomskretser, ved siden av at han jobber som nattvakt i Arbeiderbladet. Og i partiarbeidet blir han mer og mer aktiv. Det er særlig innen ungdomsorganisasjonen han begynner å klatre.
Da formannen i denne organisasjonen går inn for nei til Nato, blir han satt utenfor av partiet, og Roar går til topps. I dette hvervet oppdager imidlertid Roar at ungdomsorganisasjonen gjennom mange år har mottatt økonomisk støtte fra et amerikansk fond som arbeider for "demokratisk frihet", og som Roar finner ut at det er CIA som står bak.
Brevet om dette forholdet blir en sen kveld stjålet fra Roars kontor, og tyven gir det til en middagsavis, der det forårsaker kjempeoppslag. Etter det blir Roar intervjuet av TV, og for å redde sine forgjengere i organisasjonen - folk som nå finnes helt inn i regjeringens rekker - utttaler Roar at den nevnte støtten er av ny dato.
Og nå begynner en vanskelig periode for Roar. Han slites mellom lojalitet til partiet og lojalitet til sitt eget styre. Der sitter blant andre kameraten Erik og Bente, som er den Roar mistenker for tyveriet.
Men Roar får også problemer med selve partiledelsen. Han er ikke taktiker, han kan ikke lyve, men han beskyldes også for å føye og innrette seg, og han slites mellom det å være politiker og det å opptre som et ærlig og anstendig menneske.
I hvert fall er det slik han fremstiller seg overfor Tove, som han i mellomtiden har giftet seg med og som har flyttet til Oslo.
Situasjonen tilspisser seg ytterligere, og Roar kasseres som stortingskandidat til fordel for Bente. Til slutt får han beskjed om å dra nordover til en liten avis for å kjøle seg ned. Det har Tove ingenting imot, hun er gravid. Roar har derimot mye imot det.
I den lille nordnorske byen er det langt fra politikk han får befatte seg med, og etter en mistrøstig opplevelse som sportsreferent av en middelmådig fotballkamp ender det med at Roar tar sitt eget liv i ren fortvilelse.
Kronprins Harald, 1980.