Historier fra samlingen

Norske fotballstjerner: Fra lommerusk til millionbeløp

Ada Hegeberg, Martin Ødegaard, Erling Braut Haaland. Dette er navn de fleste fotballinteresserte i Norge kjenner til. Å oppnå heltestatus som fotballspiller opplevde også Reidar Kvammen på 30-tallet, Per Bredesen på 50-tallet og Sif Kalvø på 70-tallet. Den økonomiske situasjonen i fotballen har imidlertid endret seg betraktelig i løpet av 100 år.

4. september 1972. Sif Kalvø husker datoen godt. Det var den dagen hun tok det største steget hun hadde tatt i sitt liv – fra lille Ålesund til Roma for å bli fotballproff. Hun var spent og eventyrlysten, og hadde troa på seg selv, selv om det også var litt nifst.

Sif Kalvø var den første kvinnen i Norge som ble profesjonell fotballspiller. 

– Jeg kunne fint leve av fotballen, ja. Jeg fikk egen leilighet, egen bil, gratis bensin og matkuponger. Også fikk jeg en liten sum penger i måneden som lønn, sier Kalvø.

Da Kalvø dro til Italia den mandagen i september ble hun historisk. Det skulle imidlertid ta mange år før proffotballen, både for menn og kvinner, ble noe som likner det vi har i dag, med millionkontrakter, svimlende overgangssummer og «football leaks»-avsløringer om pengebruken til de store klubbene.

Begynnelsen på norsk fotball

Nordmenn har vært lidenskapelig opptatt av fotball i omtrent hundre år. Sporten kom fra Storbritannia til Norge på slutten av 1800-tallet, og allerede i 1902 ble Norsk Fodboldforbund (NFF) dannet. Få år etter, i 1908, spilte Norge sin første landskamp for herrer.

Fotballpublikum på Frogner. 1917. Stor folkemengde, de fleste har hatt.
Fotballpublikum på Frogner stadion i 1917. Fotograf: Narve Skarpmoen. Foto fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

I Kristiania Kredsforbund for Idræt sin treningsbok, utgitt i 1918, ser vi tidlige tegn på den lidenskapen mange nordmenn skulle utvikle for sporten:

«Fotball. Ja, findes der idag et eneste menneske i vort vidtstrakte land som ikke kjenner ordet (…) Men hvormange av disse forstaar virkelig begrepet, vet at det idag er verdens mest utbredte sport og at vort eget land staar i begrep med at gjøre den til sommerens nationalsport?»

Slik åpnet bokens kapittel om sporten som ble omtalt som «verdens ypperste sommersport» og «dette geniale engelske spill».

Også i fotballens tidlige historie fantes det enkelte nordmenn som spilte for utenlandske klubber. De var imidlertid få, og det var ikke av kommersielle grunner – de kunne ikke leve av det.

– Norge har hatt spillere i utlandet på herresiden siden før krigen, men det var en virkelighet som lå langt fra den sinnssyke pengegaloppen som det er i dag. Den gangen handlet det om ære og berømmelse.

Det sier forfatter Svein Sæter, som sammen med Johan Øiestad har skrevet boken «A-laget. Norges 25 største fotballspillere gjennom tidene». Ifølge Sæter var det lenge ansett som økonomisk sjansespill å dra til utlandet for å spille fotball.

Det norske herelandslaget i fotball. Lagbilde. 30-tallet. Tre sitter på huk foran, resten står bak foran mål.
Det norske herrelandslaget i fotball. Bildet er merket i arkivene med årstallet «1937», og er tatt i anledning landskampen Norge-Sverige i Nordisk Mesterskap på Ullevaal stadion. På 1937-laget spilte Tom Blohm, Rolf Johannessen, Øivind Holmsen, Frithjof Ulleberg, Nils Eriksen, Rolf Holmberg, Magnar isaksen, Alf Martinsen, Reidar Kvammen, Torkild Andersen og Arne Brustad. Kampen endte med 3-2-seier til Norge. Foto: Henriksen & Steen, tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets arkiv.

– En av de største norske fotballspillerne før krigen, Reidar Kvammen, fikk et tilbud fra Arsenal på slutten av 30-tallet. Det takket han nei til – han hadde jo fast jobb som politimann i Stavanger.

Fotballen blir kommersiell idé

Idéen om å tjene penger på fotballen kom først etter krigen. Det tok imidlertid flere tiår før det var snakk om større summer.

– Det var lenge snakk om lommerusk i forhold til de pengesummene vi snakker om i dag. Så vidt jeg husker var en vanlig engelsk fotballspiller på 50-tallet lønnet omtrent som en industriarbeider, så det var noe ganske annet, sier Sæter.

Likevel ble norske fotballstjerner dyrket på samme måte som i dag, forteller Sæter. Også før profesjonalismens tid var de store fotballspillerne kjendiser, og man kunne lese om dem i aviser og sportsmagasiner.

Graf som viser hvor ofte ordet "fotball er brukt i norske aviser mellom 1900 og 2013. Stadig økning.
Grafen viser hvor hyppig ordet «fotball» dukker opp i de digitaliserte avisene i Nasjonalbibliotekets arkiver mellom 1900 og 2013. Kilde: NB N-gram.

I mange land, også i Norge, var det lenge motstand mot profesjonalismen som denne nye utviklingen førte med seg. NFF kjempet hardt for å holde norske spillere i hjemlandet.

– Det ble sett på som tvilsomt å dra til utlandet, og proffer fikk ikke lov til å spille på landslaget. Per Bredesen var for eksempel stjerne i italiensk toppfotball fra 1952 til 1961. I disse årene fikk han ikke en eneste landskamp! Sier Sæter.

Avisutklipp av Per Bredesen som sitter på skuldrene til mann med hatt. Smiler.
Per Bredesen etter avskjedskampen i Horten, før han dro for å bli fotballproff i Lazio i Italia. Bildet ble trykket i Arbeiderbladet 29. april 1952.

En internasjonal business

Det var først på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet at fotballen ble business. Da ble det også lempet på reglene om hvor mange utenlandske spillere en europeisk klubb kunne ha i stallen – og dermed ble norske spillere som reiste utenlands et mye vanligere fenomen enn tidligere.

– Fram til slutten av 1970-tallet var det få norske proffer. Til gjengjeld var spillere som Harald «Dutte» Berg (ADO/FC den Haag) og Roald «Kniksen» Jensen (Hearts) rene artister på lagene sine. Så kom generasjonen som startet med Einar Aas og Hallvar Thoresen, fulgt av spillere som Anders Giske, Erik Thorstved og Rune Bratseth, og plutselig var norske spillere toneangivende i store, europeiske ligaer, sier Sæter.

Med reklameindustriens ekspansjon til stadig flere plattformer, ikke minst TV-skjermene, strømmet stadig mer penger inn i fotballen. Fra å være idrett og lek i lokalmiljøet gikk fotballen gradvis over til å bli en internasjonal business.

Profesjonalisme på kvinnesiden

Det var også først på 70-tallet at fotballen begynte å bli profesjonalisert på kvinnesiden i Europa. Dagen etter at Sif Kalvø kom til Roma i 1972 dro laget hun skulle spille for, Lazio, sammen med det rivaliserende laget Roma i divisjonen over på det Kalvø kaller en «propagandaturné for kvinnefotballen».

– Den 5. september reiste jeg altså til Athen med en masse mennesker jeg ikke kjente og spilte oppvisningskamp for 67 000 tilskuere. Det var en enorm omstilling, ikke bare med tanke på publikum, men også varmen og luftfuktigheten. Vi tapte 2-0, men det gjorde ingenting. Det var en fantastisk opplevelse.

Avisartikkel om Sif Kalvø, fotballspiller. M/bilde av Kalvø, hvit t-skjorte.
Avisartikkel om Sif Kalvø trykket i Rogalands Avis den 27. desember 1973. Hun begynte å spille for Roma kort tid etter den første oppvisningskampen for Lazio i Athen. Foto: Skjermdump fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

I Norge fantes det på den tiden ingen muligheter for kvinner som ville spille profesjonell fotball. Klubbfotballen i Norge var lite organisert og slett ikke profesjonalisert. Den første landskampen for kvinner ble ikke spilt før i 1975, mot Sverige, og den var ikke offisiell – det skjedde først i 1978.

Mediene, som i dag skriver side opp og side ned om norske helter i utlandet, var også svært entusiastiske på 70-tallet, minnes Kalvø.

Da jeg reiste til Roma kom det masse artikler om meg både i lokalavisen og i ukeblader som Norsk Ukeblad og KK. NRK kom til Roma i en uke og fulgte meg der, og det gikk et program om meg på lille julaften i 1973. Så mediedekningen var helt suveren. 

I dag: Norges største idrett

Mulighetene som har kommet med den sterkt økende mediedekningen er en av grunnene til at fotballen er så lukrativ i dag, mener Sæter. 

– Det gir også mulighet til å tjene penger på mange flere plattformer – gjennom egne TV-kanaler, på mobil også videre. 

Fotball er i dag den største idretten i Norge både på kvinne- og herresiden. Det er imidlertid fortsatt store forskjeller mellom kjønnene når det kommer til økonomi og medieoppmerksomhet.

Svein Sæter har selv trent jente- og kvinnelag i mange år, og håper tilbudet til dem skal fortsette å bedre seg.

– For meg er ungenes lek med lærkula det viktigste, men dette var også grunnlaget for at Norge ble en pionernasjon innen kvinnefotball. Det hører ingen steder hjemme at kvinner må skifte i bøttekott eller spille på dårligere baner. Her må fotball-Norge ta et tak. Fotball har lenge vært den største jenteidretten i landet. Da er det positivt at stadig flere toppklubber satser på egne kvinnelag.

Sif Kalvø, som har opplevd og fulgt med på norsk fotball helt fra begynnelsen av kvinneæraen, ser også med positive øyne på utviklingen.

– Jeg gleder meg voldsomt over situasjonen i dag, at kvinnefotballen blir tatt på alvor og at profilerte herrelag nå implementerer kvinnelag. Det er helt suverent! Sier Kalvø.

Kanskje du også vil være interessert i noen av disse sakene:

Historier fra samlingen

Pizzaens omvendte klassereise

Historien om da pizzaen kom til Norge - og om hvordan den ble en av landets mest populære helgemiddager.

Read article "Pizzaens omvendte klassereise"

Historier fra samlingen

Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine

Et giftemål i Strømsø kirke på 1700-tallet endte med sladder og tragedie.

Read article "Kjønnsidentitet på 1700-tallet: Historien om Jens og Anne Kristine"