Historier fra samlingen

Pizzaens omvendte klassereise

«Pikant smørbrødterte» eller «italiensk ostekake»? Festmat for middelklassen eller usunn arbeiderklasse-mat? Og tusenkronersspørsmålet: Med eller uten hvitløk? Slik var pizzaens ferd mot den kulinariske tronen av norsk helgekos.

  1. Live Vedeler Nilsen
  2. 12.09.2019

En spennende ny trend var i anmarsj i norsk middelklasses fest- og matkultur i 1960-årene: Den eksotiske «pizzaen». Før 60-tallet var det nesten ingen i Norge, bortsett fra de få som hadde vært på reise sørover på kontinentet, som hadde smakt den italienske godbiten.

Der kokebøkene tidligere hadde vært spekket med oppskrifter på god, norsk husmannskost, kunne man nå finne oppskriften på «italiensk ostekake» eller «tomatkake» i stadig flere kokebøker. Pizzaen skulle være med ansjos og tomatskiver, gjerne med eggeplommer i deigen.

I så måte må Edith Ekegårdh kunne sies å ha vært en kvinne forut for sin tid: I kokeboken «Smørbrødboka» fra 1954 presenterte hun sine lesere med oppskriften på en «pikant smørbrødterte» – italiensk pizza. Dette er en av de tidligste norske, trykte pizzaoppskriftene som finnes i Nasjonalbibliotekets arkiver.

På pizzaen skulle det være sild, og vanlig paideig utgjorde en like god bunn som gjærdeigen vi bruker i dag – i hvert fall i følge Ekegårdh.

«Pizza i panne» – en pizzaoppskrift fra Tine, da Norske Meierier, fra 1974. Småtrykk fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

– Spredningen av pizzaen skjedde klassemessig. Den kom først til vestkanten i Oslo og etter hvert til restaurantkjeden Peppes Pizza, og spredde seg dermed til resten av befolkningen.

Det sier Runar Døving, professor i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania med blant annet kultur, mat og fritid som forskningsområde.

 

 
Prøv selv: pizza-oppskrift fra 1960

Ifølge ham har betydningen av pizza i den norske matkulturen blitt større enn den kunne ha blitt fordi den kom omtrent samtidig med skolefri på lørdager – dermed var det en ledig plass på helgens middagstallerkener.

Stekepannepizza fra heftet «Grunnkurs i pizza», utgitt av Norske Meierier (dagens Tine) i 1973. Småtrykk fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

– Det med pizzaens rolle i samfunnet er egentlig veldig interessant, for den fylte på en måte et hull i kulturen vår. Det var ikke noe slikt som mat for barn og ungdom tidligere, men pizzaen fikk en sentral plass som fredagsmat for denne målgruppen da fredagen fikk en annen betydning med fri fra skolen på lørdager.

Fra trendmat til symbolet på forfall

Fra en liten periode som festmat og «kul» utenlandsk mat blant sosieteten, etablerte pizzaen seg dermed som fast fredagsmiddag i norske hjem – før tacoen kom og ga den konkurranse på 80- og 90-tallet.

En liten pizza-revolusjon: Denne grafen viser hvor ofte ordet «pizza» dukker opp i de digitaliserte utgavene av aviser gitt ut mellom 1959 og 2013 i Nasjonalbibliotekets arkiver.

En stor fordel med pizzaen var at den var så lettvint å både kjøpe ferdig og lage selv. Den 8. oktober 1971 kunne Dagbladet tipse norske husmødre om hvordan de kunne blidgjøre «husets herre» med en lettvint middag:

«Hvis husets herre ønsker seg noe godt til aftens er det bare å mæle et lite ord om at han selv får sørge for innkjøpet… Skulle nå husets herre være av den sort som ikke liker å bære hjem glorete plastposer, kan han kanskje nøye seg med den diskret grå, og så får mor greie resten der hjemme. Det er nemlig uhyre enkelt å lage pizza, og den kan med stort hell fylles med så mange forskjellige ting, at noe har man vel på lur.»

Ifølge Døving forandret pizzaen status fra å være en distingvert rett til å bli assosiert med usunne matvaner og forfall i norsk matkultur. Der et «ordentlig» måltid skulle være laget av mor og servert med kniv og gaffel til familien rundt middagsbordet, kunne pizzaen være laget av fremmede og spises med serviett foran TV’en.

 
Godbit fra arkivet: «A pizza story»

En anmeldelse av en Peppes Pizza-restaurant i Dagbladet den 3. oktober 1970 illustrerer kanskje noe av denne holdningen til pizza som «ukultivert»:

«Vi innleverte søknad til diske-mannen om kniv og gaffel. Diskemannen ristet på hodet.

– Men er det ikke mange som spør efter kniv og gaffel her?

– Jo, men vi har ikke.

Dette betyr jo at det ikke er mulig for en dame med innebygget sett av manerer å spise pizza på dette etablissement, medmindre hun er meget sporty».

Med dette tilbudet fra Peppes Pizza i 1989 var det nok ingen som gikk sultne. Takeaway-meny fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

Hvitløk var lukten av det fremmede

I tillegg til forvirring om hvordan pizzaen best skulle inntas hadde man en «med og uten hvitløk»-diskusjon om matvaner på 70-tallet som i noen tilfeller ble knyttet til pizzaen. Hvitløken var klassifisert som en vond lukt, lukten av det fremmede, forteller Døving.

– På Peppes husker jeg at man kunne velge om man ville ha pizza med eller uten hvitløk. Det var et spørsmål om dårlig ånde dagen etterpå.

Egentlig har bruken av hvitløk i Norge vært ganske marginal, og introduksjonen av den foregår ennå, forteller Døving – så det var ikke slik at «ja til hvitløk»-siden vant med en gang, selv om den nok er mest vanlig i pizza-sammenheng i dag.

I dag finnes det en pizzasjappe nærmest i hver krik og krok av landet. Kanskje har pizzaen også fått tilbake noe av sin status som festmat: Mange byer har i dag «trendy» pizzarestauranter hvor du kan få alt fra pære til reinsdyrskav som topping.

Om det er med eller uten hvitløk, med gjær eller med bakepulver, med ansjoser, pepperoni eller «det røde» på Grandiosaen: Vi kan nok trygt fastslå at pizzaen er et fenomen som er kommet for å bli i norsk matkultur.