Historier fra samlingen

«Der reiser jødene» – historien om en familie fra Kristiansund

Theodor Fischer, født i 1937, var en glad og beskjeden gutt som likte å ake med kjelke. Han fikk bare bli seks år gammel. I dag minnes Theodors kusine Liv (87) og barndomsvennen Ola (82) familien Fischer og alle som ble ofre for nazistenes utrydningsprosess.

  • Live Vedeler Nilsen
  • 26.11.2019

Mor tok meg med opp på loftet, plasserte en stol slik at jeg hadde utsyn fra det skrå takvinduet. Bilferga ‘Trygge’ lå ved det gamle fergeleiet … Der reiser jødene’, sa mor.

Ola Bræin i Tidens Krav, 15.12.2000, om dagen jødene i Kristiansund ble arrestert og fraktet bort fra byen.

I parken mellom Langveien og Konsul Johnsens gate i Kristiansund, like ved Kirkelandet kirke, står en skulptur av en mor med to barn.

Under og rundt monumentet er det flere små stener med navn på. Til sammen er det 18 navn – 18 mennesker fra Kristiansund som ble drept under 2. verdenskrig fordi de var jødiske. Noen av steinene bærer påskriften «Fischer»: Hermann, Gusta, Ruth, Judith, Emanuel – og Theodor.

Minnesmerket over Kristiansundsjødene. Mor holder et barn, et annet klynger seg til henne.
Holocaustskulpturen i Kristiansund, laget av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik. Foto: Ola Bræin.

Når Ola Bræin (82) går gjennom parken gjør skulpturen ekstra sterkt inntrykk på ham fra en spesiell vinkel: Bakfra, litt fra siden. Det er noe gripende i linjespillet fra den vinkelen, synes han.

Theodor Fischer, bare fem år gammel da han ble arrestert med sin mor og to søstre i november 1942, var Olas lekekamerat i den tidlige barndommen.

Ola var seks år da han og moren stod på loftet og så bilfergen «Trygge» ved kaia, og det moren sa om jødene ga ikke så mye mening for ham den gangen.

Nå, 76 år senere, tenker han på det ofte.

– Jeg blir aldri ferdig med det. Det kommer tilbake til meg i flashbacks.

Huset i Ole Jullums gate

Den store hagen rundt huset til Fischer-familien i Ole Jullums gate 17 var full av leker da Theodor og Ola var små. Hver dag gikk Ola over i den store hagen og banket på hos den glade, litt beskjedne lekekameraten. De lekte med lekene i hagen, de bygde hoppbakke i den bratte bakken ved siden av huset.

Særlig husker Ola en kjelke Theodor eide. Den hadde vaier i styret som gjorde den lett og god å styre nedover bakkene.

Faren til Theodor, Hermann, var formann og cellist i orkesteret der faren til Ola var dirigent. Moren til Theodor, Gusta, var et overskuddsmenneske – varm, smilende og omsorgsfull.

Brudebilde. Stående, Smoking og brudekjole. Blomsterbukett.
Hermann og Gusta ved bryllupet i 1915. Foto: Jødisk museum i Trondheim.

Theodor var yngst i en søskenflokk på seks, og de to eldste søstrene, Sara og Lilly, flyttet hjemmefra da han var ganske liten. Storebror Emanuel og storesøstrene Judith og Ruth bodde hjemme i Kristiansund.

Fischer-barnas farmor og farfar het Dina og Abraham og hadde kommet til Trondheim fra Litauen på slutten av 1800-tallet. De hadde barn og barnebarn i Narvik, Kristiansund og Trondheim.

Et av barnebarna, Liv Astrid Bakken (f. Isaksen), er i dag 87 år gammel. Hun ble født i 1932 og var omtrent jevngammel med Ruth og Judith. De tre lekte mye sammen i barndommen.

– Jeg mistet 12 søskenbarn under krigen. Det er helt ufattelig å tenke på, sier Liv.

Jøder som bodde i Kristiansund var formelt tilknyttet forsamlingen i Trondheim. Derfor var det vanlig å dra til Trondheim i forbindelse med rituelle handlinger som omskjæring, Bar Mitsva og ekteskapsinngåelse.

Ved slike viktige anledninger kom Ruth og Judith på besøk hjemme hos Liv i Innherredsveien 27, der bestemor Dina og bestefar Abraham også holdt til.

Liv kom også på besøk til Kristiansund. Den første virkelige reisen hun kan huske hun la ut på var med Hurtigruten dit i pinsen 1938. Liv var bare seks år, og husker hun syntes reisen var virkelig spennende.

– Bare det å reise med båt var stort, forteller Liv.

Familiebilde, oppstilt.
Storfamilien Fischer. Theodor sitter på fanget til farfar Abraham foran, Ruth og Judith står på midterste rad bak farmor Dina. Liv med sløyfe i håret. Foto: Jødisk museum i Trondheim.

I Kristiansund gikk Judith, Ruth og Liv rundt i byen og så seg om. Ruth og Judith ville gjerne vise henne Vanndamman, et naturskjønt område med tre gamle vannbasseng. De gikk i butikken til onkel Hermann, Beklædningsmagasinet FIX, og de tok ferge fra øy til øy sammen med storfamilien.

Det var bare to år før krigen brøt ut og rammet Kristiansund hardt.

– I min barndom på 30-tallet var det mye snakk om Hitler og Tyskland og alt det som skjedde der. Som barn oppfatter man mange ting, selv om man ikke helt forstår. Jeg syntes jo at dette var forferdelig, og jeg hadde mareritt om Hitler, forteller Liv.

Den 28. april 1940 begynte luftangrepet mot Kristiansund. Mange av byens innbyggere evakuerte. Blant dem var Fischer-familien, som dro til Kvisvik, der de hadde hytte. Bombingen varte i fire dager. Familien Fischer og de andre innbyggerne kom tilbake til en by som ikke var til å kjenne igjen – store deler var totalskadd.

Kristiansund fra sjøen. Mye røyk fra byen.
Kristiansund, tatt mellom 28. april og 1. mai 1940, da byen ble bombet. Utgiver: Henriksen & Steen.

«En selvfølge»

I 1942 kom innskrenkningene i rettighetene til den jødiske befolkningen i Norge på rekke og rad. I januar gikk det ut beskjed til alle politimestere og lensmenn i landet om at alle jødiske nordmenns pass skulle stemples med «J». I mars ble jødeparagrafen, som nektet jøder innreise til Norge, gjeninnført i grunnloven. I oktober kom vedtaket som lovliggjorde inndragning av jødiske formuer og eiendommer.

Theodors far ble arrestert i mai samme år og satt i Ålesund kretsfengsel. Senere den sommeren ble han flyttet til Trondheim, deretter nordover til Kvænangen. Herr Fischer var en høyt aktet mann i lokalmiljøet, og 104 personer underskrev et opprop som ble sendt til justisminister Sverre Riisnæs for å få ham løslatt fra fengselet.

Portrett, skrått forfra.
Hermann Fischer. Foto: Jødisk museum i Trondheim.

Riisnæs svarte at det ikke var noe han kunne gjøre, og at han dessuten var prinsipielt enig i at alle jøder i Norge måtte ut av landet: «Det bør være en selvfølge at vi no blir kvitt dem», skrev han. Riisnæs hadde selv vært pådriver for gjeninnføringen av jødeparagrafen.

Etter at Hermann ble arrestert var Gusta alene med de fire barna som fortsatt bodde hjemme. Den 25. oktober rammet tragedien igjen: Denne gangen kom politiet på døra for å ta med seg Theodors storebror Emanuel, 19 år gammel.

Dagen før hadde Emanuel spurt en kamerat om ikke de skulle flykte til Sverige sammen. Kameraten ville ha et døgns betenkningstid. Det var ett døgn for mye – Emanuel ble arrestert den 26. oktober og deportert med skipet D/S «Donau» en måned senere.

Sent i november banket det på døra til Gusta og barna. Det var en advokat og en tilsynsmann som kom for å registrere og inndra familiens eiendeler.

Avisutklipp. "Jødenes formue inndras".
Avisutklipp fra avisen Tromsø, organ for Nasjonal Samling, 30.10.1942. Skjermdump fra Nasjonalbibliotekets arkiv.

Gusta måtte stå og se på at de to mennene registrerte og vurderte verdien av familiens flotteste eiendeler: Møblene i stua, det elektriske utstyret, grammofonen, sølvtøyet – alt annet enn noen få personlige eiendeler som de fikk lov å beholde.

Kjelken i hagen

En uke senere, om morgenen den 30. november, banket det igjen på døra i Ole Jullums gate 17. Denne gangen var det politiet. De hadde fått beskjed om å arrestere Gusta og barna. Gusta pakket bort det lille familien hadde igjen av verdier – så de skulle ha noe å komme tilbake til.

Så ble hun og barna eskortert ut av huset i byen hvor hun hadde bodd sammen med mannen sin i 27 år, byen hvor hun hadde oppfostret seks barn.

Ruth og Judith dukket ikke opp på skolen den dagen. Lærerinnen Petra Jansen fortalte med alvorstung mine at de var blitt arrestert, og ba elevene be: For jødene, for Fedrelandet og for alle gode krefter.

Utsnitt av familiebilde, to jenter ca. 10-11 år. Sort-hvitt.
Ruth og Judith Fischer, utsnitt fra familiebilde. Foto: Jødisk museum i Trondheim.

Senere, før bilfergen la ut fra kaia, møtte klassevenninnene til Ruth og Judith opp med en avskjedsgave til dem. De hadde fått tak i noe godteri slik at de skulle ha noe å kose seg med på turen.

Naboer, venner og andre i byen hadde også møtt opp på kaia. Noen av dem kunne i ettertid fortelle at Theodor hadde mistet kosebamsen sin.

Bilfergen «Trygge» la fra kai og forsvant mot Åndalsnes mens Ola stod på loftet med moren sin. Fra Åndalsnes ble Theodor, Gusta, Ruth og Judith fraktet med nattoget til Oslo og videre til Bretvedt kvinnefengsel.

Senere samme dag banket Ola på døra til Ole Jullums gate 17. Han ville leke med Theodor.

Ingen svarte.

Ola fortsatte å banke på døra i flere dager, fortsatte å gå bort til den store hagen for å finne lekekameraten.

Litt etter litt forsvant lekene i hagen. Den siste leken til å forsvinne var kjelken med vaier i rattet.

Skipene

I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 773 norske jøder arrestert og deportert til nazistenes utrydningsleirer. Bare 38 personer overlevde leirene.

Ingen av Fischer-barna var blant dem.

Snublesteiner lagt ned utenfor Ole Jullums gate 17 til minne om de drepte i Fischer-familien. Foto: Chris Nyborg, CC BY-SA.

De fleste jødiske nordmenn ble deportert med slaveskipet D/S «Donau» den 26. november 1942. Theodors storebror Emanuel var blant disse. Theodors far, Hermann Fischer, ble deportert samme dag med skipet M/S «Monte Rosa» til Århus i Danmark. Derfra ble han fraktet med tog via Hamburg og Berlin til Auschwitz, hvor han var til han døde i begynnelsen av februar 1943.

Den 24. februar samme år ble Gusta, Judith, Ruth og Theodor deportert med skipet M/S «Gotenland». Theodor Fischer kom med moren og de to storesøstrene til utrydningsleiren Auschwitz-Birkenau den 3. mars 1943.

Det var nesten akkurat én måned etter at pappa Hermann hadde dødd der – men det visste de ikke. De ble alle drept ved ankomsten.

Negativ. Folkemengde på kaia, bakfra. Stort skip i bakgrunnen.
D/S Donau på vei ut fra Oslo havn. Fotografen, Georg W. Fossum, tok dette negativet 26. november 1942, og er den eneste fotografen som vites å ha dokumentert dette øyeblikket i norsk historie.

Av Gusta og Hermanns barn var det bare Sara som overlevde krigen. Både hun og søsteren Lilly flyktet til Sverige, men Lilly døde i en eksplosjonsulykke i 1942. Hun etterlot seg en liten datter. Sara kom tilbake til Norge etter krigen og fikk fire barn. Lilly og Saras barn fikk selv barn, og i dag lever ti oldebarn av Gusta og Hermann Fischer.

Liv og Harriet, Fischer-barnas kusiner, overlevde krigen ved å flykte til Sverige med familien. I tillegg til Sara, Liv og Harriet var det bare fetteren Abel som overlevde krigen av barnebarna til Dina og Abraham Fischer.

– Da dette skjedde var jeg jo et barn, og jeg oppfattet ikke tingene på samme måte – men etter hvert som jeg blir eldre synes jeg det er verre og verre å tenke på, sier Liv i dag.

Å sortere følelser i forhold til et slikt vanvidd er vanskelig. Men jeg bærer nok ennå på en uforløst sorg over tapet av Theodor og den skjebne han fikk.

Ola Bræin i Tidens Krav, 15.12.2000.

 
Jødisk liv og hverdag i Kristiansund før krigen - faktaboks

Kilder: Tidens Krav: 15.12.2000, J: Historien om kristiansundsjødene av Ove Borøchstein, artikkel om Hermann Fischer i Hatikvah januar 2019 (også trykket i Du Mitt Nordmøre 2018) av Olve Utne, samtale med Liv Astrid Bakken (Fischer-barnas kusine), samtale med Ola Bræin (Theodors barndomsvenn), samtale med Inger-Lise M. Harris (oldebarn av Gusta og Hermann Fischer), samtale med Vibeke Kieding Banik ved HL-senteret, avisartikler og bilder fra Nasjonalbibliotekets arkiv. 

 

Rettelse: I en tidligere versjon av denne artikkelen stod det at Gusta og Hermann Fischer har ti barnebarn som lever i dag. Det stemmer ikke, og er nå rettet til ti oldebarn.