Historier fra samlingen

Barentsekspedisjonen: Ville finne sjøveien til India forbi Norge

Colombus, da Gama, Magellan - de var som Hollywood-stjerner å regne i de store oppdagelsenes tidsalder på 14- og 1500-tallet. Men i samtalen om de store oppdagerne er det ofte én som faller i skyggen: Willem Barentsz, som prøvde å finne Nordøstpassasjen.

  • Live Vedeler Nilsen
  • 30.08.2019

Det store, hvite dyret var sterkere og farligere enn noen bjørn mannskapet til oppdageren Willem Barentsz hadde sett. Den hadde allerede drept én av mennene og var i full gang med å fortære ham. Hva i alle dager var dette for slags fryktelig beist?

Uten noe å forsvare seg med var det ingen ting reisekameratene kunne gjøre. De hastet tilbake til båten for å skaffe våpen. Som gode kristne kunne de ikke la ham bli spist opp av bjørnen – de måtte gi ham en skikkelig begravelse.

Skildringen ovenfor av Barentsekspedisjonens første møte med isbjørn er en gjenfortelling av hendelsene som er beskrevet i reisedagboken til Gerrit de Veer, som var en nederlandsk offiser på den andre og tredje av Barentsz’ tre oppdagelsesferder nordover for å finne sjøveien til India gjennom Nordøstpassasjen på slutten av 1500-tallet.

 

Til sak om "da Norge ble oppdaget" i forbindelse med kartutstillingen. Fra de Veers dagbok.
Denne illustrasjonen fra Gerrit de Veers reisedagbok viser drapet på en isbjørn med øks under Barentsekspedisjonene. Møtene med isbjørn ga navn til en av øyene nederlenderne oppdaget under den siste ekspedisjonen: Bjørnøya. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Reisedagboken og kartene over nordområdene som ble laget etterpå bidro til ny kunnskap om områder som tidligere hadde vært lite kjent for resten av verden: Norgeskysten, Finnmark og havområdene nord for vest-Russland.

– Man visste jo om Norge før dette, men på samme måten som man har visst om den afrikanske østkysten og India – altså litt omtrentlig, sier Erling Sandmo, leder for Kartsenteret på Nasjonalbiblioteket.

Da Barentsekspedisjonene satte ut fra Nederland på 1590-tallet hadde nederlenderne drevet handel med skip langs kysten av Norge i flere tiår alt, og hadde seilt årlig så langt som Arkhangelsk ved Kvitsjøen i Vest-Russland siden 1583. Men de hadde ikke vært lenger øst, og de hadde lite kunnskap om farvannene, landskapet og kulturene som fantes i nordområdene.

Fakta: Nordøstpassasjen

Isbjørnskinn hadde imidlertid vært en fyrstelig gave i Europa i mange hundre år, så Sandmo finner det besynderlig at de ikke skulle vite om det store dyret før de la ut på reisen. Like fullt kommer det tydelig fram av teksten i dagboken at møtet med isbjørnen opplevdes som både skrekkelig og overraskende.

Mannskapet prøvde til og med, uten hell, å dra bjørnen opp i en båt ved hjelp av et tau rundt halsen på den – en dumdristig plan som ikke ville blitt forsøk dersom de visste på forhånd hvor farlig den kunne være.

Erling Sandmo, leder for Kartsenteret ved Nasjonalbiblioteket.

– Hvorfor vet de ikke om den? Det har vært folk nordover før dem, og isbjørnskinn har vært en luksushandelsvare. Det er veldig rart – hvordan kan du glemme noe sånt? Sier Sandmo, og legger til:

– Hvis du skal på en slik ekspedisjon, ville det naturlige være å spørre folk hvilke farer som finnes i området du skal til – og da ville jo alle huske disse kjempesvære forferdelige isbjørnene!

Et møte med samisk kultur 

Behovet for å utforske kystområdene i nord sprang ut av to mål: Å finne ut av hvem som bodde der, altså potensielle handelspartnere, og å kartlegge farvannet på veien til India. Derfor har oppdagerne beskrevet og tegnet viktige naturfenomener og farvann, slik som den kraftige Moskenesstrømmen utenfor Lofoten.

Det helt store på Barentsz’ oppdagelsesferder, i tillegg til møtene med isbjørnene, var menneskemøtene. Ingen av de tre ekspedisjonene kom innenlands i Norge, men på vei nordover, langs kysten av Finnmark, traff Barentsz og hans mannskap samisk urbefolkning.

Hundre år etter Colombus og hans møte med amerikansk urbefolkning var det mye ved mannskapets opplevelser som liknet. Måten det samiske folket ble fremstilt på, vilt og fremmed og med pil og buer, minnet mye om fremstillingene av folk i Den nye verden.

Mannen bak dette kartet med fargerike illustrasjoner av samisk urbefolkning, Jan Huygen van Linschoten, var en handelsagent som ble sendt med den andre barentsekspedisjonen av nederlandske myndigheter. Handelsagentene skulle opprette handelskontorer og gjøre handelsavtaler med folk de traff på reisen nordøstover. Kartet ble utgitt i 1601 sammen med van Linschotens reisebeskrivelser. Foto: Nasjonalbiblioteket.

– Måten å fremstille Norden på er veldig tydelig inspirert av hvordan man har fremstilt Amerika. Møtet med urbefolkningen fremstilles som oppdagelsen av en helt annen måte å være menneske på, og en helt ny verden, sier Sandmo.

Ifølge ham er fremstillingene av den samiske kulturen påfallende lite fordømmende for sin tid, bare kort tid før trolldomsprosessene begynte i Skandinavia.

– Historien om Nord-Norge på 1600-tallet er veldig preget av at det som beskrives som trolldom og kjetteri er veldig relatert til det som tolkes som samisk kultur. Men når nederlenderne kommer, lager de tegninger av et folk som snakker et annet språk og er helt annerledes, uten å legge på kristne religiøse objekter, slik man kunne tenke seg at de ville gjort. Dette er ikke skrekkbilder, det er nysgjerrige og interesserte tegninger.

Dramatisk overvintring i kulden

Willem Barentsz forsøkte seg på Nordøstpassasjen tre ganger. Tre ganger måtte ekspedisjonen snu ved Novaja Semlja, en russisk dobbeltøy i Nordishavet.

Dette er det første kartet over Novaja Semlja tegnet av noen som faktisk har vært på nordspissen av øya under den tredje og siste Barentsekspedisjonen. Kartet ble utgitt i Amsterdam i 1598 av Cornelis Claesz sammen med Gerrit de Veers dagbok. Foto: Nasjonalbiblioteket.

– Teorien som styrte de tre ekspedisjonene hans var egentlig basert på en kjempegod idé. De visste at solen skinte hele døgnet om sommeren i nordområdene, og gikk ut fra at dette ville føre til at isen smeltet. Tanken var at hvis man dro på riktig tidspunkt av året, så ville man komme fram når isen var smeltet og veien lå åpen, sier Sandmo.

– Det var en kjempegod tanke – men dessverre helt feil.

Visste du? Myten om middelalderens «flat earth»-teori

Den tredje ekspedisjonen ble i ettertid den mest berømte. Skipet frøs fast i isen og mannskapet ble tvunget til å overvintre på Novaja Semlja. Materialer fra skipet ble bygget om til et hus, møblert med det mannskapet hadde med seg på skipet. Der overlevde de på det de kunne finne i naturen, i tillegg til provianten de hadde med seg.

I dagboken sin beskriver Gerrit de Veer hvordan de ble forferdelig syke etter å ha spist isbjørnlever. Vitamin A var ennå ikke oppdaget, men isbjørnleveren var stappfull av den – og ga mennene en kjempeforgiftning.

Forgiftningen kom i tillegg til skjørbuk som følge av mangel på C-vitamin, men der visste heldigvis mannskapet råd: De plukket det de kalte for «skjørbuksurt», en urt som vokser på hele nordkalotten og inneholder forholdsvis mye C-vitamin. Da følte de seg straks litt bedre.

Flere av mannskapet bukket under for kulde og mangelsykdommer. Barentsz selv kom aldri tilbake til Nederlandene – han døde, trolig av skjørbuk, og ble begravet et eller annet sted på kysten av Novaja Semlja.

Det resterende mannskapet klarte å komme seg over til Sibir, hvor de etter hvert ble plukket opp og hjulpet tilbake til Amsterdam. Blant disse var altså Gerrit de Veer, som sørget for at Norge og nordområdene for alvor ble satt på kartet.