Siden midt på 1800-tallet har Gjest Baardsen vært hele Norges favorittskurk.

Nordmenn ble først kjent med ham gjennom selvbiografien hans, som har blitt trykket opp utallige ganger siden den kom ut i 1835. Siden kom diverse sanger og skuespill om mestertyven, og i 1939 ble han udødeliggjort gjennom Tancred Ibsens kassasuksess av en spillefilm som gikk på norske kinoer til godt ut på 80-tallet. 

Gjest Baardsen var fattiggutten som kunne blitt noe stort, men som i stedet brukte sin briljans til å lure dumme lensmenn og onde rikinger og unnslippe fengselsstraff for å hjelpe de fattige. Han var rett og slett Norges svar på Robin Hood.

Eller …?

– Nei da. Gjest Baardsen løy så det rant – nesten ingenting av det han skrev i selvbiografien sin er sant.

Det sier statsarkivar Yngve Nedrebø, som har skrevet både bøker og artikler om 1800-tallets største kjendis-tjuvradd.

Virkelighetens Gjest Baardsen ble født i Sogndal i 1791. Han vokste opp i fattige kår sammen med moren, som var enke, og to søsken. I ungdomstiden dro han til Bergen for å bli håndverker, men falt snart på siden av samfunnet.

Det stemmer at han flere ganger klarte å rømme fra fengselet, og at han gjentatte ganger lurte både rikinger og lensmenn. Men han lurte også fattigfolk, som han ikke holdt seg for god til å stjele fra – og han var tidvis svært voldelig.

I selvbiografien sin beskriver han hvordan en ulykkelig kjærlighetsaffære får ham til å begynne sin kriminelle karriere. Mot sin vilje, og ofte på grunn av ytre uheldige omstendigheter, bygger han seg et rykte som mestertyv og utbryterkonge. Det er også slik han framstilles i Tancred Ibsens film fra 1939.

– De fleste selvbiografier er jo bare sånn passelig troverdige, og denne mindre enn de aller fleste, for den er skrevet som en søknad om benådning, sier Nedrebø.

«Et levnedsløp» ble skrevet da Baardsen satt som straffange på Akershus festning på livstid. Senere ble den bearbeidet og utvidet av blant annet Holger Sinding, som skrev en svært fri gjendiktning i 1880.

– Når du skal forsøke å bli benådet, er det noen hovedelementer du må få med i en slik bok: Aller viktigst er det at du framstår som angrende. Og så må du helst fjerne de aller verste tingene du har holdt på med, og dessuten få fram at du er god på bunnen.

Alt dette lyktes Gjest Baardsen med gjennom selvbiografien – så til de grader at han fortsatt er populær blant folk, nesten 200 år etter at han fikk en betinget benådning. Og det til tross for at antakelig ikke var spesielt godt likt blant folk i de områdene han hadde raidet i sin samtid.

Da Gjest Baardsen skrev sin selvbiografi, var det begrenset med litteratur å få tak i i Norge. Kanskje ble han selv inspirert av tidlige romanforfattere som Walter Scott, og trakk inspirasjon fra Robin Hood-figuren i Ivanhoe.

Men Gjest Baardsen kan også selv ha vært en inspirasjonskilde – og det for en av de største forfatterne gjennom tidene.

– Henrik Ibsen var i Bergen omtrent da Baardsen døde. Har du tenkt over likhetstrekkene mellom Gjest Baardsen og Peer Gynt? Baardsens biografi var en av få norske bøker som eksisterte da Ibsen skrev, så det er ikke utenkelig at han har latt seg inspirere.

– Hvorfor har akkurat Gjest Baardsen-historien inspirert så mange og overlevd så lenge?

– Én av grunnene er nok at han ikke hadde så mye konkurranse da boka hans kom i 1835. I tillegg var han flink til å iscenesette seg selv med humor, noe som alltid har slått godt an.

– Og så kom filmen i 1939, som spilte på de samme strengene, med Sindings bearbeidelse som utgangspunkt. Alfred Maurstad er fantastisk i gjøglerrollen, og filmen er en av de beste som er laget i Norge gjennom tidene – så god at den ble vist på TV hver eneste 17. mai hvert år fram til langt ut på 80-tallet, og solgte kinobilletter omtrent like lenge.

Kort tid før filmen ble laget, kom Hollywood-filmen om Robin Hood som tok hele verden med storm i 1938. Robin Hoods eventyr, med superstjernen Errol Flynn i hovedrollen, vant tre Oscar-statuetter og fikk strålende anmeldelser over hele linja.

– Da Tancred Ibsen skulle lage film, hadde han nok denne i bakhodet. Filmen om Gjest Baardsen er nok langt på vei et forsøk på å lage en norsk Robin Hood, sier Nedrebø.

For dem som vokste opp med Gjest Baardsen-filmen på kino og TV, er historien velkjent. Men blant de yngre er det svært få som har hørt om Gjest Baardsen, tror Nedrebø.

– Spør du folk i 50, 60, 70-åra, så vet alle hvem han var. De fleste tror antakelig at filmens versjon også er den sanne. Men spør du folk i 20-åra, så er det ingen som kjenner til Gjest Baardsen i det hele tatt.

Gjest Baardsen tjente nok ikke noe særlig med penger på det som skulle bli en av norgeshistoriens mest populære fortellinger. Men han slapp ut av fengsel da kong Carl Johan døde og hans sønn Oscar I ga ham en benådning i 1845.

Det var ikke bare enkelt å være tidligere straffange. Gjest Baardsen reiste rundt for å selge viser og bøker, men det ble smått med inntekter.

Etter hvert giftet han seg og flyttet til Bergen, der han i sin tid hadde begynt sin kriminelle karriere. Der drakk han seg i hjel bare et år etterpå og ble lagt i grava som en fri, men lutfattig mann.