Norge ledet an i bekjempelsen av fryktet sykdom

Live Vedeler Nilsen (tekst og foto)

10.11.2021

I halvannet år har nordmenn besøkt nettavisene nærmest daglig for å holde øye med de små tallene øverst på siden som viser antall nye koronasmittede.

Kartlegging og sporing av smitten har vært blant de viktigste tiltakene for å bekjempe koronapandemien.

Men visste du at det var Norge som var først ute med å bekjempe en sykdom på denne måten?

DAGLIGE OPPDATERINGER. De er riktignok hyppigere oppdatert og mer detaljerte, men dagens smittevernoversikter er basert på samme prinsipp som Norges lepraregister var. FOTO: Skjermdump fra NRK og VG.

Det begynte midt på 1800-tallet, med kampen mot den potensielt dødelige sykdommen lepra.

I flere tusen år hadde mennesker levd med lepra – eller “spedalskhet”, som den kroniske infeksjonssykdommen lenge ble kalt.

Sykdommen angriper nervene og huden. Hvis den ikke blir behandlet, kan den føre til en rekke skader og funksjonsnedsettelser.

Noen levde med sykdommen i flere tiår, mens andre døde av den.

Epidemier gjennom tidene: Dødelig sykdom spredte seg i drikkevannet

På 1800-tallet var lepra et av de største folkehelseproblemene i Norge, ved siden av kolera og tuberkulose. Derfor besluttet man i 1840 å gjøre kampen mot sykdommen til en statssak – staten skulle sette inn alle nødvendige midler for å bekjempe sykdommen.

Noe av det første som ble gjort var å opprette egne sykehus og forskningsinstitusjoner. I tillegg hadde man helt fra middelalderen hatt et leprahospital i sentrum av Bergen – St. Jørgens Hospital.

Livet på St. Jørgens Hospital

– Det er ganske mørkt her inne.

Grete Eilertsen, konservator ved Bymuseet i Bergen, har tatt på seg ullgenser for anledningen. Det må man ha når man tilbringer store deler av dagen sin i eldre bygg uten moderne varmeanlegg.

Både kirken og hovedbygningen på St. Jørgens Hospital har fått stå mer eller mindre uforandret siden de to siste leprapasientene som bodde der døde i 1946. Bygningene er fra 1700-tallet, men institusjonens røtter strekker seg helt tilbake til 1400-tallet.

Eilertsen viser fram et av soverommene. Det er lite, men rent og hyggelig, og med utsikt til hagen. Utenfor ligger spisesalen, hvor pasientene spiste måltidene sine sammen og hadde sitt samlingspunkt.

Fra St. Jørgens hospital kunne pasientene bevege seg relativt fritt rundt i byen, de solgte gjenstander de hadde laget og var en del av bybildet. På gudstjenestene i kirka som var tilknyttet hospitalet kom det i lange perioder ikke bare leprapasienter, men også andre borgere i byen.

– En vanlig feiloppfatning mange har, er at alle leprapasienter ble fullstendig isolert fra omverdenen. Det stemmer ikke helt med hvordan det var i Norge, forklarer Eilertsen.

– Hvordan var det i Norge?

– Man brukte isolasjon som virkemiddel, men ikke i den utstrekningen mange tror. Én av grunnene var at man lenge trodde sykdommen var arvelig, og ikke smittsom, sier Eilertsen.

Det var ikke før på 1870-tallet, da den norske legen Gerhard Armauer Hansen oppdaget leprabasillen, at man skjønte hvordan lepra spredte seg.

Mot slutten av 1800- tallet og inn på 1900-tallet kunne pasienter isoleres ved innleggelse på en institusjon eller bli bedt om å holde hjemmeisolasjon – altså holde seg i et separat rom eller oppholdssted i eget hjem. Men det var ikke vanlig at leprapasienter ble totalt isolert fra samfunnet i Norge, ifølge Eilertsen.

Lepra ble påvist å være smittsom, men etter hvert erfarte man at det er lav risiko for å bli smittet og for å utvikle en aktiv sykdom.

Utryddet lepra i Norge

Etter at kampen mot lepra ble et offentlig anliggende i Norge på 1840-tallet, kom det stadig flere tiltak på plass. I 1854 fikk Norge en egen overlege som skulle lede arbeidet. I 1856 begynte det omfattende arbeidet med å lage et landsdekkende pasientregister – forgjengeren til dagens smitteoversikter.

Systemet krevde at offentlig ansatte på flere nivå ble koplet på. Sogneprestene rapporterte mulige koleratilfeller til distriktslegene, som reiste rundt i sine områder og kartla sykdomssituasjonen. Ved slutten av året skulle de rapportere til overlegen i Bergen.

Registeret skulle vise seg å bli viktig på flere ulike områder – blant annet kunne det brukes til å beregne hvor mange sykehusplasser som trengtes. Man kunne også følge med på utviklingen og spredningen av sykdommen både lokalt og nasjonalt.

Kampen mot sykdommen førte til banebrytende medisinske gjennombrudd og en helt ny måte å håndtere sykdommen på internasjonalt – på godt og vondt.

– Norge var jo i forskningsfronten på lepra. Derfor spredte også norske erfaringer og virkemidler seg til utlandet – men ikke nødvendigvis den norske måten å utføre tiltakene på, sier Eilertsen.

I store deler av verden ble isolasjon et viktig tiltak for å bekjempe sykdommen, men ofte mye strengere og mer systematisk enn i Norge. Flere steder fikk man de beryktede leprakoloniene – totalisolerte samfunn, blant annet på øde øyer. Det skilte seg fra den norske isolasjonspraksisen der pasienter sjeldent ble totalisolert, og som i stor grad baserte seg på tillit.

«Blandt spedalske»: Les innlegget om St. Jørgens hospital i avisa Fremtiden fra 1923

I Norge gikk antallet tilfeller av lepra stadig ned, helt til sykdommen så å si ble utryddet i første halvdel av 1900-tallet. I dag kan sykdommen effektivt behandles med antibiotika.

Før man fikk en kur, var det imidlertid særlig én viktig årsak til nedgangen i antallet tilfeller, forteller Eilertsen – nemlig at levestandarden økte. Det er en tydelig sammenheng mellom lepra og ernæring, forteller hun – når flere fikk mer næringsrik kost, var det færre som utviklet lepra.

Det finnes fortsatt steder i verden der lepra utgjør et alvorlig helseproblem – blant annet i deler av India og Sørøst-Asia. I dag brukes ofte navnet Hansens sykdom, etter Gerhard Armauer Hansen som oppdaget leprabasillen.

Tre ting du kanskje ikke visste om lepra:

  1. Mannen som oppdaget leprabasillen, Gerhard Armauer Hansen, var overbevist om at leprabasillen var årsaken til sykdommen. Men i begynnelsen ble han ikke trodd. Derfor prøvde han å smitte en pasient, Kari Nilsdatter Spidsøen, ved å påføre basiller i øyet hennes for å bevise sin teori – uten å fortelle pasienten hva han gjorde. Spidsøen leverte klage til Bergen tinghus, og Hansen ble til slutt dømt til å måtte gi fra seg embetet som lege ved Pleiestiftelsen for spedalske. Han fikk likevel fortsette som overlege med hovedansvar for sykdomsbekjempelse på nasjonalt nivå.
  2. Før man oppdaget leprabasillen ble ofte begrepet «spedalsk» brukt, men det betydde ikke helt det samme – man kunne få den betegnelsen selv om man ikke hadde lepra, så lenge man hadde symptomer som liknet. Det ble knyttet et enormt stigma til betegnelsen, særlig fordi det av mange ble ansett som Guds straff – og dermed måtte man nødvendigvis ha gjort noe galt for å få sykdommen.
  3. Det har hendt at det har blitt oppdaget tilfeller av lepra i Norge i nyere tid, hos mennesker som har blitt smittet i utlandet. Men disse tilfellene behandles enkelt med medikamenter, og pasienten blir helt frisk igjen.

Kilder:

  • Lepra, av Lorentz M. Irgens, Yngve Nedrebø, Sigurd Sandmo og Arne Skivenes
  • Statsarkivet i Bergen. Fotografiet øverst i artikkelen er fra Statsarkivet, det samme er den avfotograferte siden i arkivet til Overlægen for den spedalske sygdom under tittelen «Utryddet lepra i Norge».
  • Lepramuseet / St. Jørgens hospital
  • Bergen byleksikon
  • Nasjonalbibliotekets fotoarkiv
  • Overgrep i vitenskapens navn, Kim E. Andreassen, UiB.no
  • Takk til Grete Eilertsen ved Bymuseet i Bergen og Yngve Nedrebø ved Statsarkivet i Bergen

Kanskje du også vil være interessert i:

Maleri, landsby, svartkledd kvinne med ljå Video: Slik kvittet vi oss med pesten Ressursside: Pest og pandemi i samlingen