Jens og Anne Kristines hemmelighet

Live Vedeler Nilsen (tekst og video)

Gorm K. Gaare (video)

23.10.2019 (sist redigert: 25.06.2021)

Det var lørdag, tidlig i november 1781. To mennesker skulle gifte seg i Strømsø kirke ved utløpet av Drammenselva.

Bruden het Anne Kristine, var 35 år gammel og jobbet som veverske. Brudgommen Jens var kusk og gårdsarbeider.

Inne i kirken hang digre lysekroner fra de massive trebjelkene i taket. Foran brudeparet, oppe på altertavlen, hadde Jesus sitt siste måltid med disiplene før han ble korsfestet.

Bare få år senere var en av dem død, og den andre fengslet for en av samtidens mest alvorlige forbrytelser.

En å dele livet med

Litt over to år etter bryllupet i Strømsø kirke kom Anne Kristine med en merkelig fortelling til Sokneprest Mørch i Hurum prestegjeld: Jens, hennes ektemann, var ikke en mann i det hele tatt – han var en kvinne.

Sogneprest Mørch meldte fra til biskopen om det han beskrev som «Naturens afskyelige Phænomen», og biskopen meldte saken videre til amtmannen.

Jens ble arrestert og ble tvunget til å ta en medisinsk undersøkelse. Den viste at han, biologisk sett, var «et fullkomment fruentimmer». 

Homofilt samliv var ikke bare ulovlig i Norge på 1700-tallet, det kunne få alvorlige konsekvenser – i verste fall kunne man ende på bålet. Så da Jens og Anne Kristine avla sine forklaringer i saken, var det mye som sto på spill for dem begge.

Ifølge Anne Kristine giftet hun seg med Jens uten å vite at han var en kvinne. Det var ikke før etter noen uker, da Jens kom hjem full og hun måtte hjelpe ham med å ta av buksene, at hun oppdaget det.

Anne Kristine forklarte at sjokket og skammen over å ha blitt lurt på denne måten gjorde at hun hadde holdt på hemmeligheten i to år. Men så hadde Jens begynt å slå henne i fylla, og til slutt orket hun ikke mer – hun måtte komme seg ut av det vanskelige forholdet.

For Anne Kristine sin del var det viktig at hun ble trodd på at hun ikke visste noe om det før ekteskapet ble inngått. Én eller begge hadde lurt sognepresten og fått gjennomført noe veldig ulovlig.

Enten måtte Jens ta hele støyten, eller så falt de sammen.

Men da Jens ble spurt, fortalte han en helt annen historie. Han mente han hadde vært ærlig med Anne Kristine hele veien. Han hadde giftet seg med Anne Kristine fordi han ønsket «Een at arbeide for til felles Nytte og Fordeel» – han ønsket en å dele livet med.

Ifølge Jens hadde det gått galt da de bestemte seg for å leie ut et rom til en ung matros. Matrosen og Anne Kristine hadde blitt forelsket, og derfor ville Anne Kristine skilles fra Jens.

Skilsmisse var imidlertid ingen lett sak å få ordnet på slutten av 1700-tallet, så Anne Kristine hadde avslørt hemmeligheten for sognepresten for å få annullert ekteskapet.

«Straffes med Baal og brand»

Anne Kristine måtte møte til avhør, men ble aldri pågrepet. Jens var ikke like heldig.

Våren 1784 utstedte amtmann Herman Leopoldus Lange i Buskerud en arrestordre på ham, og han ble pågrepet og satt i fengsel. For å gå videre med rettssaken, prøvde rettsvesenet å finne ut hva som var Jens sin egentlige identitet.

Jens nektet å fortelle om fortiden sin eller si hva døpenavnet hans var. De visste at han hadde kvinnekropp, men da de spurte Jens hvilket kjønn han selv trodde han var, svarte Jens noe som var ganske unikt for den tiden:

«Jeg vet ikke, jeg tror jeg kan være begge deler». 

Chris Nyborg jobber ved Norsk lokalhistorisk institutt på Nasjonalbiblioteket og har forsket på historien om Jens og Anne Kristine. Han synes Jens sitt svar er det mest interessante ved hele historien.

– Dette er en person fra bondemiljøet på Hadeland – han hadde antakelig praktisk talt ingen utdanning utover litt lese- og skriveopplæring, og har i hvert fall ikke studert filosofi. Likevel klarer han å sette ord på at han «kan være begge deler».

Chris Nyborg om utfordringer ved å forske på skeiv historie:

Nyborg påpeker at det i Jens sitt tilfelle er umulig for oss i dag å si noe om hvorvidt kjønnsidentiteten hans var valgt eller opplevd.

– Det kan handle om så mange ting – det kan ha vært noen som ikke orket å være kvinner i et samfunn hvor kvinner nærmest var eiendom og fritt bytte for overgripere, som valgte å leve som menn fordi det ga større frihet. Og så kan det være snakk om et indre valg som blir gjort for deg, hvor noen har tenkt at «dette føles helt feil, dette er ikke slik jeg er».

Ved å undersøke kirkebøker fra forskjellige steder, fant de til slutt ut av hvor Jens kom fra. En familie på Ringerike hadde hatt fire barn, hvorav det ene, Jens, hadde dødd. Søsteren Mari hadde tatt brorens navn da han døde.

Jens Andersson hadde altså en gang i tiden vært Mari Andersdatter, og saken nærmet seg en konklusjon.

Men så døde Anne Kristine, brått og uventet.

Det var desember 1784, flere måneder etter at Jens hadde blitt satt i arrest. Jens tok nyheten om dødsfallet veldig tungt, og det ble fortalt at han gråt da han fikk høre det. Han skrev til amtmannen og ba om nåde, og undertegnet med navnet han ikke hadde brukt på mange år: Maren (Mari) Andersdatter.

Det så mørkt ut for Jens. Selv om lovverket var uklart når det gjaldt homofilt samliv mellom to kvinner, ble saken ansett som veldig alvorlig, og straffarbeid var en ikke usannsynlig dom.

I Christian V.s Norske Lov sto det at «Omgængelse som er imod Naturen straffis med Baal og Brand».

Men det ble aldri noen avgjørelse i retten. En gang på nyåret 1785 ble Jens overført fra den sikre anstalten på Bragernes til den mindre sikre arresten på Strømsø.

Natten mellom 2. og 3. mai, omtrent et år etter at han ble pågrepet, klarte Jens å rømme.

Siden er det ingen som vet hva som skjedde med Jens Andersson.

– Viktig historie å fortelle

– Et av lyspunktene i denne tragiske historien er at Jens klarte å slippe unna. Etter historien hans å dømme har han antakelig hatt gode forutsetninger for å skape seg et nytt liv et eller annet sted – det kan man i hvert fall håpe, sier Nyborg.

– Fra Jens sin side virker ekteskapet med Anne Kristine å ha vært en kjærlighetshistorie. Men hva vet vi om hvordan det har vært fra Anne Kristine sin side?

– Det er noe av det som er vanskelig her – vi har Anne Kristines forklaring, men vi vet ikke noe om hva som egentlig skjedde og hva hun har tenkt og følt. Anne Kristine er ikke den man blir mest glad i når man har undersøkt denne historien, akkurat, men hun får heller aldri fortelle historien sin på en ærlig måte.

Nyborg mener denne historien understreker noe som er viktig å ikke glemme, nemlig hvor vanskelig det har vært å være annerledes opp gjennom tidene.

– Folk som vokser opp i dag vil ikke kunne forstå hvor vanskelig dette har vært helt fram til nyere tid. I dag har vi en diskrimineringsparagraf og et lovverk som ikke forbyr homofili, men mye av utviklingen har skjedd på kort tid. Problemet oppstår når slike ting går i glemmeboken – da kan vi få en utvikling som vi ikke vil ha, sier Nyborg, og avslutter:

– Historiene om disse menneskene som var akkurat slik som oss som lever i dag, som har tatt de samme valgene og som har hatt de samme følelsene rundt sin kjønnsidentitet som mennesker i dag jobber med – det er veldig viktige historier å fortelle.

Kilder:

  • Bilder: Øverst: Altertavlen i Strømsø kirke, laget i 1667. Nummer to: Tidsskriftet Samleren fra 1787. Nummer tre: Christian Vs Norske Lov, utgave fra 1723. Nederst: Bibel fra siste halvdel av 1500-tallet på alteret i Strømsø menighet.
  • Skeivt Arkiv: «Et besynderligt givtermaal mellem tvende fruentimmere», av Runar Jordåen
  • Tidsskriftet Samleren: nummer 13, fra 1787
  • Lokalhistoriewiki.no
  • Intervju med Chris Nyborg ved Norsk Lokalhistorisk Institutt
  • Strømsø menighet
Podkast: Norges første homoseksuelle mann