Historien bak Something Good – Negro Kiss

Live Vedeler Nilsen

08.06.2021

To read this article in English, click here

I nesten 100 år lå verdens første afrikansk-amerikanske filmkyss, Something Good – Negro Kiss (1898) av filmpioneren William Selig, gjemt på en låve i Leksvik. Etter at en versjon av filmen ble gjenoppdaget i USA, ble en litt annerledes versjon av den samme filmen funnet i Norge.

Begge oppdagelsene skapte internasjonale overskrifter. Svært få filmer har overlevd fra denne perioden av filmhistorien, og disse var spesielt godt bevart.

Men det som virkelig skapte overskrifter, var filmenes portrettering av afrikansk-amerikanere – eller kanskje mer presist, mangelen på en viss type portrettering av denne folkegruppen. Filmen er fra en periode i amerikansk kulturhistorie som var svært påvirket av stereotyper knyttet til rase, slik som i for eksempel Blackface-opptredener.

Det at disse stereotypene ikke finnes i Something Good – Negro Kiss var noe av det som gjorde det til et så spesielt og oppsiktsvekkende funn.

Allyson Nadia Field, professor i kino- og mediestudier ved Universitetet i Chicago, deler begeistringen ved å finne en film uten rasestereotypier. Men det er et aspekt ved filmen som har forsvunnet litt i all begeistringen, sier hun:

– På den ene siden virker dette å være en film som skal vise fram ekte følelser. Men det vi ikke ser, er at disse skuespillerne er sceneskuespillere. Filmen er helt tydelig bare en liten bit av et større sceneshow.

Professor Allyson Field. Foto: Privat.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi dette sceneshowet gir filmen en litt annen kontekst enn hva man kanskje skulle tro ved første blikk, forklarer Field.

Særlig når man ser på hvilke former for sceneshow som fantes i 1890-årene, og hvordan det kan ha påvirket hvordan datidens publikum har oppfattet filmen.

Blackface og minstrel-tradisjonen 

En sentral del av sceneshow-tradisjonen som hadde utviklet seg i USA i løpet av 1800-tallet var den såkalte «minstrel»-tradisjonen. Opprinnelig besto den av hvite menn som spilte afroamerikanere gjennom å bruke lite flatterende rasestereotypier – slik at karakterene alltid ble spilt som blant annet dumme, late og overtroiske.

Mot slutten av 1800-tallet hadde sjangeren utviklet seg, og det ble vanlig å se grupper med svarte skuespillere og underholdningsartister som framførte denne typen show.

Afrikansk-Amerikanere som valgte musikk som levevei måtte konkurrere med hvite kolleger som spilte på disse stereotypiene som hadde blitt en del av scenekulturen. Mange holdt seg til de uoffisielle reglene i showbusiness-industrien og valgte å spille på de samme strengene som de hvite når de skulle underholde et publikum.

De to skuespillerne i Something Good – Negro Kiss het Saint Suttle og Gertie Brown. De var med i den kjente underholdningskvartetten Rag-Time Four. Gruppen framførte forskjellige numre, slik som for eksempel den berømte «Cake Walk». 

Cake Walk var en utrolig populær dans i USA da filmen ble laget. Senere ble den også populær i Norge. Den hadde sin opprinnelse i slaveritiden, hvor svarte dansere parodierte måten hvite plantasjeeiere oppførte seg når de skulle på fest. Parodien ble til en populær dans, først blant de svarte, og deretter også blant hvite.

Det er viktig å ha i bakhodet hva slags show denne scenen fra filmen var en del av når man diskuterer selve filmen, mener Field. Det betyr ikke at filmen er noe mindre fantastisk, legger hun til – tvert imot. Det er et veldig viktig bidrag til filmhistorien, hvor Afrikansk-Amerikanere har blitt kontinuerlig misrepresentert. Filmen viser to profesjonelle skuespillere i arbeid, og det gir oss en sjanse til å anerkjenne deres bidrag til yrket.

Videoen fra amerikanske Library of Congress viser fem artister som utfører en Cake Walk i 1903. Klikk her for å komme direkte til videoen.

– Noe av det som gjør filmen så mektig, er at den på en enkel måte slår fast svart humanitet, at de ikke er en del av noen karikatur. De bare spiller to forelskede mennesker, sier Field, og fortsetter:

– Da filmen gikk viralt, tror jeg det folk opplevde var å se et stykke historie som vi trodde var tapt. Jeg tror også folk opplevde det som en bevisstgjøring av hvor misrepresentert og rasistisk filmhistorien har vært. Når du ser noe som er annerledes, slik som denne filmen, så ser du det mye tydeligere.

Da Something Good – Negro Kiss ble laget, var film et nytt og relativt ukjent medium. Vaudeville, musikalsk teater, var det store for skuespillere som Suttle og Brown. 1898 var også det første året hvor en afrikansk-amerikansk Broadway-musikal hadde premiere.

– Du ser at det er en annerledes scene enn de er vant til. Det er en forlegenhet, men også humor, i måten de opptrer på foran kamera.

Parodi på et annet filmkyss

Selv med oppdagelsen av disse filmene, mangler det mange biter av puslespillet som utgjør den aller tidligste perioden av filmhistorien, sier Field.

– Jeg tror det er mye vi ikke vet. Hva som er ment som vitser, for eksempel, og hvilke referanser som skjuler seg i filmene – alt sånt som blir borte for alltid hvis det ikke blir tatt vare på.

Something Good – Negro Kiss er faktisk en referanse i seg selv, forteller Field – til det veldig populære og ofte parodierte filmkysset «May Irwin kiss» fra 1896. På samme måte som Leksvik-versjonen av Something Good – Negro Kiss er en scene fra et lengre show, var May Irwin-kysset siste scene i musikalen The Widow Jones.

May Irwin-kysset, fra Library of Congress sin YouTube-kanal.

– Det er sannsynligvis et av mange parodier som ble laget, men i denne er det svarte skuespillere som står for parodien. Selv om May Irwin var en hvit kvinne, så var hun også en «minstrel»-artist som sang nedsettende og stereotypiske sanger i det som skulle være en «svart» dialekt. Publikum i 1890-årene vil ha kjent igjen dette, og det at det er svarte skuespillere som parodierer kysset, er en del av humoren.

Begge versjoner av filmen er forholdsvis korte, og har blitt vist til publikum ved siden av andre kortfilmer i 1890-årene. 

– Det kunne vært interessant å vite hvilke andre filmer som ble spilt sammen med denne. Hvordan har det for eksempel vært for publikum å se den sammen med filmer med blackface, for eksempel? Men også ulike aktualitetsfilmer som viste nyhetsbildet. Det synes jeg er veldig interessant å tenke på.

Kilder:

Flere historier fra samlingen:

Da rasehygienen var «in» i Norge For 100 år siden ville «alle» ha rasehygiene Videoreportasje Den afrikanske diaspora i Nasjonalbibliotekets samling Oversiktsartikkel Slik utviklet rasismen seg i Norge