Analfabeten i Hurum

Live Vedeler Nilsen (tekst)

20.08.2021

Trodde du at diskusjonen om norsk barnevernspraksis er noe nytt? Nei, da. På 1930-tallet var det store diskusjoner om hvordan Norge skulle ivareta barns rettigheter. Særlig én bok bidro til å sette fyr på debatten: Gabriel Scotts De vergeløse (1938), som var basert på en sann historie.

Romanen handler om gutten Albert og de andre barnehjemsbarna på Flugum barnehjem. På barnehjemmet blir barna sultefôret og satt til hardt arbeid av bestyreren.

Den dag i dag blir romanen regnet som en av Norges viktigste tendensromaner gjennom tidene. Året etter at den kom ut ble den filmatisert av regissøren Leif Sinding.

Utdrag fra filmen De vergeløse, regissert av Leif Sinding. Filmen var å se på norske kinoer i 1939. I utdraget blir et av barnehjemsbarna tvunget til å takke Gud for det lille de har fått av mat etter en dags hardt arbeid.

Historien om barnehjemsbarna på Flugum var ikke tatt ut av løse luften. Den var blant annet basert på livshistorien til Ingvar Foss, i mediene kjent som «analfabeten i Hurum» . 

Da Foss var 6 år gammel, ble han plassert på et barnehjem i Hurum i Viken. Gårdbrukeren som drev barnehjemmet skulle senere bli anklaget for vanskjøtsel av sin tidligere pleiesønn i et søksmål som rystet norsk offentlighet.

Rystende virkelighet inspirerte litteraturen

Foss’ historie var én av flere barnehjemshistorier som satte debatten om den norske barnevernspraksisen på dagsorden i 1930-årene. Den ble knyttet tett til Gabriel Scott sin roman.

Boka, og filmatiseringen av den som kom året etter, vakte oppsikt da den kom i slutten av 1930-årene. Den ble brukt i en debatt om hvorvidt bruken av private barnevernsinstitusjoner, slik som den som beskrives i De vergeløse, var faglig forsvarlig eller ikke.

De vergeløse var én av flere romaner som tok for seg samfunnets behandling av barn som falt utenfor samfunnet på den tiden. Året før kom romanen Knus ikke en elendig i porten av Karsten Roedder, og i Danmark utkom Knuth Beckers tobindsroman Verden venter i 1934.

Sovesal på Bastøy skolehjem, fotografert av Narve Skarpmoen en gang mellom 1900 og 1930.

Gabriel Scott bodde en periode i Åsgårdstrand, i nærheten av den beryktede forbedringsanstalten på Bastøy. I 1909 ble Scott innkalt til et politiavhør som vitne i en stygg sak som han hadde blitt fortalt av en av guttene på hjemmet – en av guttene hadde tatt sitt eget liv.

Bjørn Evjens roman Under loven om guttehjemmet på Bastøy hadde kommet ut to år tidligere, i 1907.

I et brev som Gabriel Scott sendte til Harald Grieg i Gyldendal forlag, kommer det fram at Scott hadde førstehåndsopplysninger om analfabet-saken, enten fra Foss selv eller fra noen andre av de involverte, da han skrev De vergeløse:

 «Hvad det ‘pleiehjemsbarn’, som fortalte mig historien har oplevet er gripende og rystende»

I år 1900 trådte vergerådsloven i kraft i Norge – en lov som ble den første lov om regulering av barnevern både nasjonalt og internasjonalt. Hver kommune skulle ha et slikt råd, som skulle bestå av en sorenskriver, en prest, en lege og minst én kvinne.

Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år. På 1930-tallet var det imidlertid mange som mente at loven ikke hadde fungert etter hensikten – tallet på barn som var under offentlig omsorg var høyere enn noen gang, mens halvparten av vergerådene som hadde blitt opprettet ikke lenger var aktive.

Til sak mot barnehjemmet

Samme år som romanen De vergeløse kom ut, begynte rettssaken som Ivar Foss, «analfabeten i Hurum», hadde satt i gang ved å gå til søksmål mot Hurum kommune og mot gårdbrukeren som drev det private barnehjemmet.

I søksmålet krevde Ivar Foss erstatning for tapt skolegang. Gjennom rettssaken kom det fram flere detaljer om hvordan barnehjemmet ble drevet da Foss var der på 1920-tallet. 

Gårdbrukeren hadde en avtale med Oslo kommune om å ta til seg barnehjemsbarn og fostre dem opp på gården sin. Han fikk en sum i måneden fra kommunen som skulle gå til mat, klær og utstyr til barna – men ifølge de tidligere barnehjemsbarna, så de lite til disse tingene.

Flere av guttene som vokste opp på gården ble omtalt som «åndssvake». Gårdbrukeren skulle senere si at det var derfor de ikke hadde fått gå på skole – selv om ingen hadde satt spørsmålstegn ved Ivar Foss sine sjelsevner før han kom til gården.  

Fotografi fra rettssalen i den såkalte «Analfabetsaken» i 1938. Foto: Asbjørn Barlaup.

Foss fortalte om hvordan han og de andre barnehjemsbarna hadde fått for lite mat, ble tvunget til hardt arbeid på gården og ble slått og mishandlet hvis de ikke lystret.

Da han endelig kom seg bort fra det private barnehjemmet hvor han hadde tilbrakt størstedelen av livet, fikk han hjelp til å rette søksmål mot gårdbrukeren og Hurum kommune for tapt skolegang.

50 000 kroner – det lød kravet om erstatning på. Ikke urimelig, mente flere aviskommentatorer – i et moderne samfunn var det tross alt lite man fikk utrettet uten grunnskolegang.

Men gårdbrukeren og kommunen ble ikke pålagt noe erstatningskrav.

Retten mente at gårdbrukeren kun ville være erstatningspliktig hvis han med vilje hadde unnlatt å sende Foss på skole. Siden han hadde trodd at Foss var «åndssvak» og med «lavt intelligensnivå», og av den grunn ikke ville få noe ut av skolegang, ble gårdbrukeren frikjent.

«Virkeligheten overgår diktningen»

Foss fikk likevel 5000 kroner av Hurum kommune som en slags uoffisiell oppreisning – i tillegg til sympati fra store deler av norsk offentlighet etter hvert som flere og flere grufulle detaljer om barnehjemmet kom fram.  

Avisa Arbeideren intervjuet en av de andre guttene som hadde vært hos gårdbrukeren i samme periode som Foss:

«Jeg var så sulten at jeg trudde jeg skulle blitt gal. Jeg har sett flere av gutta stjele bikjematen og spise den op når de kom rundt hushjørnet».

«Virkeligheten overgår diktningen», skrev Dagbladet om saken.

På det norske barnevernsmøtet i 1939 ble det vist til at Norge ved begynnelsen av århundret hadde vært et foregangsland på feltet – både i form av en ny vergerådslov i 1896 som var den første av sitt slag i verden, og i form av De Castbergske barnelover i 1915. Men etter den tid hadde Norge blitt hengende etter i utviklingen, ble det sagt.

De vergeløse og spørsmålet om hvordan samfunnet skal ta seg av barna som faller utenfor ble ikke mindre aktuelt med årene. I 1951 skrev Inger Hagerup i en artikkel om De vergeløse at romanen alltid ville være aktuell.

«Vergerådsbarnas forhold og skjebne er et spørsmål som stadig er oppe til diskusjon og ikke på langt nær er løst», sto det i ingressen.

Siden 1930-tallet og fram til vår tid har barnevernsdebatten blitt hyppig diskutert.

I 1953 fikk Norge en ny barnevernslov som vedtok at hovedansvaret for barnas omsorg ligger hos foreldrene. I 1992 ble denne erstattet av en ny lov som tydeliggjorde ansvarsfordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune.

Kilder:

  • Etterord til utgivelse av De vergeløse. Svein Slettan, 2003. Tilgjengelig via bokselskap.no
  • Gabriel Scott: Et levnetsløp av Truls Erik Dahl
  • Barnevernets historie: om makt og avmakt i det 20. århundre av Gerd Hagen
  • De vergeløse. Filmatisering. Regi: Leif Sinding. Merkur produksjon. Gjengitt med tillatelse.
  • Artikkel av Inger Hagerup i Kvinnen og tiden, 1951
  • Avisartikler fra Nasjonalbibliotekets samlinger
  • Breddefotografier: Øverst: Utsnitt av fotografi av Ivar Foss fra rettssaken i 1938, fotograf: Asbjørn Barlaup. Nummer to: Sammenstilling av ovennevnte bilde av Ivar Foss og et stillfoto fra filmatiseringen av De vergeløse, der Georg Richter spiller hovedrollen Albert. Nummer tre: Fra rettssalen under søksmålet mot Hurum kommune og gårdbruker Thorkildsen. Foto: Asbjørn Barlaup. Nummer fire: Fra filmatiseringen av De vergeløse. Tryggve Larssen i rollen som gårdbruker en på Fuglum.
Tragisk kjærlighetshistorie fra arkivet: Norges første samkjønnede ekteskap skjedde allerede på 1700-tallet Podkast: Var Jules Verne inspirert av en dramatisk ballongferd til Norge?