"Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument" fra 1989 og opprettelsen av Nasjonalbiblioteket i Rana har sikret kringkastingssendingene etter 1. juli 1990 for forskning og dokumentasjon. Men for tiden før er det NRKs Programsamling i Oslo som er den viktigste kilden til norsk kringkastingshistorie og dermed til norsk historie slik den fikk uttrykk i lyd.

Det er ikke mye som er bevart av sendingene fra de første årene. For den første tiden skyldes det mangel på opptaksutstyr. Sendingene gikk direkte og grammofoninnspillinger var sjeldne. Et "lydkonserveringsapparat" fra Telefunken ble innkjøpt av NRK i 1934, fordi man "lenge har vært oppmerksom på de fordeler anvendelsen av lydkonserveringsapparater ville by under den daglige drift i kringkastingen, dels i forbindelse med prøver og dels i forbindelse med avviklingen av aktuelle programposter...... det er en hyppig foreteelse at aktuelle begivenheter går kringkastingen forbi, fordi de i øyeblikket ikke kan passes inn i programmet og fordi man savner tekniske hjelpemidler til å magasinere dem for senere bruk." I følge protokollen ble det allerede i 1935 gjort 280 opptak på 1.630 plater. Det siste opptaket ble gjort i 1953.

Med St.prp.nr.9 1938 går Kirke og Undervisningsdepartementet inn for "Overskridelse av Norsk Rikskringkastings kapitalbudgett for terminen 1937-38 med inntil kr. 98.000 til anskaffelse av et Philips-Miller lydfilmanlegg". Anlegget hadde vært installert på prøve siden 1936, og i argumentasjonen for en så stor investering støttet man seg på planene om et samarbeid med andre institusjoner, særlig institusjoner med vitenskapelige, kulturelle og kunstneriske formål. "Når departementet i 1935 foreslo anskaffet et optageranlegg var det særlig på grunn av den betydning det vilde ha for grunnleggelsen av et grammofonarkiv og derved også for studiet av vårt folkemål og vår folkemusikk." "Med hensyn til opbevaring av filmen er det oplyst at fabrikanten stiller særskilte betingelser. Man har imidlertid undersøkt forholdene ved Universitetsbiblioteket og der funnet et rum som tilfredsstiller kravene.". NRK må ha hatt tilfredsstillende oppbevaringsmuligheter fordi apparatet ble kjøpt.

Philips Miller-apparatet var i bruk i NRK frem til 1950. Kvaliteten var meget god, men prisen var høy (kr.90 pr bånd á 15’ spilletid), så det ble i første rekke brukt til opptak som man mente ville få en særlig verdi for ettertiden. I mellomtiden kom båndmagnetofonen (lydbåndopptakeren) på markedet. NRK fikk sitt første apparat av denne typen i 1938, men først et par år etter var kvaliteten så god at det første programmet ble sendt ut på riksnettet. Fra da, og helt frem til i dag, har bruken av magnetbånd vært dominerende i radioproduksjonen.

NRKs eldste arkiverte prøveproduksjoner i stereo er fra 1964. Tekniske prøvesendinger begynte over en egen stereosender i Oslo i 1971, og ut over syttitallet ble stadig flere programmer laget i stereo og et landsdekkende nett av sendere bygget ut. Selv om produksjonen i dag ofte skjer ved hjelp av flersporsteknikk er sluttproduktet stereo. Nå sendes bare nyheter i mono.

I 1997 står radioen foran en teknologirevolusjon. Båndspillerne forsvinner fra produksjonen, og datamaskinene overtar. Konsekvensene for arkivene er gjennomgripende. Hvilket lagringsmedium som vil egne seg best er usikkert. Optiske lydbærere og overføring av lydfiler via optiske fibre åpner for eksempel for stor lagringskapasitet og rask tilgang til arkivmaterialet, men påliteligheten over tid er foreløpig et stort spørsmål. Og metadataene som produseres i tilknytning til produksjonen og i arkivene vil bli avgjørende for tilgjengeligheten.

NRK har i dag radioprogramsamlinger i Oslo, Trondheim og ved alle distriktskontorene. Det finnes verdifullt historisk stoff alle steder, men det er først og fremst Programsamlingen i Oslo som har de historiske samlingene som dekker tiden før pliktavleveringsloven.

Opptaksarkivet ble formelt opprettet i 1957 med Tor Kummen som leder. I en artikkel i "Omkring" i februar 1962 beskriver han den tekniske utviklingen vi har referert ovenfor, og Opptaksarkivets arbeidsoppgaver og innhold. I 1962 hadde NRK en arkivmasse som anslagsvis utgjorde 40.000 grammofonplater, 4.500 Philips Miller filmbånd og vel 14.000 magnetofonbånd (lydbånd).

Magnetofonbåndet hadde den store økonomiske fordel at det kunne brukes om igjen etter avmagnetisering, den store ulempen var at det resulterte i en hårdhendt kassering av originalopptak, både nye og gamle. Det var satt i gang en overføring til magnetbånd av de programmene som var lagret på Philips Miller filmbånd og grammofonplater. Overføringen var ferdig først midt på 80-tallet. Alle filmbånd og plater ble kastet etter hvert for å spare lagerplass. Økonomi og plassproblemer var også begrunnelsen for at de fleste av programmene, med unntak for musikk, ble kopiert i redusert hastighet før de ble overført til "historisk" arkiv.

I begynnelsen av 60-årene oppdaget man at enkelte av de eldre båndene bokstavelig talt begynte å gå i stykker, og det ble satt i gang en kopieringsaksjon for å redde innholdet på de eldste lydbåndene. I tråd med vanlig praksis ble også nå hastigheten redusert og originalene kastet.

Fra 1992 har DAT-kassetten fått innpass i produksjonen og dermed i Programsamlingen. Lagringskvaliteten er sterkt omdiskutert, og den eneste sikringskopien som finnes er den bitreduserte kopien på QIC som siden mars 1993 leveres Nasjonalbiblioteket etter pliktavleveringsloven.

Utvalgskriteriene ble viktige når økonomien krevde kassering. Da som nå, var muligheten for gjenbruk i programproduksjonen overordnet, og utvalget ble gjort av radioens program-ansvarlige. I tillegg påtok Tor Kummen seg å supplere arkivet med radiohistorisk stoff. Takket være hans innsats finnes det derfor viktige lyddokumenter fra radioens tidligste tid, i tillegg til en bred dokumentasjon av Norgeshistorien både fra krigstiden og fra store nasjonale begivenheter som NATO-debatten og EF-kampen.

Å bygge opp et gjenfinningsapparat for lyd var en pioneroppgave for Opptaksarkivet. Katalogene som nå er digitalisert, gjør at NRK kan dokumentere viktige deler av norsk kultur, historie og samfunnsliv: Norske forfattere som leser egne verk, norske skuespilleres opplesninger, norske musikeres fremførelser, originaloppførelser av norske komponisters verk, opptak av symfoniorkestre, jazzfestivaler, folkemusikkstevner og revyer. Reportasjene gir bilder av livet i Norge siden trettiårene. Utvalg av nyhets- og sportssendinger gjør det mulig å følge begivenhetene fra høydepunkt til høydepunkt. Radioteater, barneprogram og underholdning som har vært felleseie for nordmenn i mange tiår, finnes fortsatt.

En samling inne i samlingen er Folkemusikkarkivet. Det er bygget opp ved et systematisk innsamlingsarbeid helt fra NRKs første tid, og omfatter langt mer enn det som noen gang ble sendt. Samlingen er katalogisert i samarbeid med UiO. Som forskningsmateriale er den enestående, men tilgjengeligheten er problematisk siden opptakene som regel bare finnes i ett eksemplar, som alt annet i Programsamlingen.

Digitaliseringen av radioproduksjonen stiller programsamlingene i NRK foran to nye store problemer: Hvilket digitalt medium er pålitelig og effektivt nok til å kunne overta nye programmer som bør bevares "for evigheten", og hvordan finansiere digitaliseringen av det gamle arkivmaterialet før aldringsprosessen bryter lydbærerne ned? I samarbeid med Nasjonalbiblioteket i Rana er det utarbeidet en plan for digitalisering av samlingen. Planen forutsetter flytting av originalmaterialet til NB Rana, som skal ta hånd om både digitalisering og lagring.

Innledning

Programsamlingen i Oslo med sine 40.000 lydbånd representerer på flere måter en enestående samling historiske kilder, som det er av nasjonal betydning å få konservert og gjort tilgjengelig for ettertiden. At samlingen har vært relativt upåaktet hittil, svekker ikke betydningen av den for fremtiden. Tvert imot er det grunn til å tro at den historiske bruksnytten vil kunne øke i neste århundre, slik at det påhviler oss en særlig plikt i dag å dra omsorg for materialet på beste måte.

Materialets omfang og spennvidde

I volum er det et meget omfattende materiale som befinner seg lagret i båndsamlingen. Setter vi hvert bånd til gjennomsnittlig 20-30 minutter spilletid og forutsetter at det alt overveiende dreier seg om verbalinnslag, kan stoffets omfang omregnes til anslagsvis ett tusen tekstbind. Stoffet skriver seg tilbake fra 1934 som første opptaksår, omtrent ti år etter at regelmessige kringkastingsendinger kom i gang i Norge. Men det sier seg selv at lydfestingene fra 1930-årene gjelder mennesker og hendelser med referanse mye lenger bakover i tid. Det er ikke for mye sagt at opptaksamlingen egentlig dekker hele det 20. århundres historie, slik denne har gitt seg auditive avtrykk i bevarte sendinger.

Ett enkelt eksempel kan illustrerer spennvidden i så måte: Opptaket fra MS Stavangerfjords ankomst til Oslo i 1936 bringer intervjuer med eldre norskamerikanere som vender tilbake til gamlelandet på besøk. På opptaket kan høres samtaler med nordmenn som forlot hjemlandet lenge før århundreskiftet, og som har bevart sitt norske talemål praktisk talt uforandret under årene i emigrasjonen. Opptak av denne art - og det finnes andre med tilsvarende språk-historiske verdi - konserverer i virkeligheten ikke bare talemålet, men også språklige idiomer og stiltrekk, ved siden av ideer og tanker som levde blant vanlige nordmenn i slutten av 1800-tallet. De slår en bro mellom fortid og nåtid som ingen skriftlig kilde kan konkurrere med i umiddelbarhet og autentisitet.

Betydningen som kilder

Et kildemateriale er i historisk forstand et spor av fortiden som tradisjonelt grupperes under en av to kategorier: Kilden kan være en levning, en rest fra fortiden på samme måte som et potteskår eller et aksjebrev, eller den kan ha verdi som beretning, det vil si at den inneholder en mer eller mindre selvstendig fremstilling av fortidens forhold, oftest en fortelling om hvordan ting var eller ble oppfattet å være. Eksempel på en beretning er en dagboknedtegnelse eller et gulnet aviseksemplar. Selvsagt vil det ofte være tale om både og: Potteskåret kan være påmalt et bilde av en slagscene, og altså utgjøre en fortelling, eller avisen kan i tillegg til tekstens innhold tjene som kilde for datidens uttrykksform og leseferdighet.

Også radioens programarkiv har verdi på begge disse måter. Opptakene gir som levninger avtrykk av fortidens muntlighet, en meget viktig del av vår kultur som knapt er dokumentert på annen måte. Muntlig form og direkte tale i monolog eller dialog utgjør selvsagt den primære menneskelige kommunikasjonsform i et samfunn. I alle fall gjelder dette ennå det 20.århundre. Likevel er det for det meste de skriftlige avtrykk som er bevart for oss, ved siden av de mange billedlige. Hvor viktige disse kilder enn er, har de likevel en viss begrensning. Skriftlighet forutsetter som kjent en høy grad av formalisert kommunikasjon, som bare et lite antall mennesker egentlig betjener med noen fortrolighet. Bevarte billedavtrykk (maleri, fotografi) er på den annen side svært avhengig av bestemte estetiske konvensjoner. Motsatt begge disse typer kilder vil levninger av den muntlige form gi et umiddelbart, direkte avtrykk, ikke bare av fortidens språk og uttrykksett, men også av tanker og forestillinger i videre forstand, og ikke minst av de mentaliteter som et samfunn gjemmer i sine muntlige uttrykk. Mentaliteten angår nemlig i særlig grad spørsmålet om hva som kan sies og hva som ikke kan sies. Radioens samlinger av samtaler og intervjuer med mennesker over hele landet fanger inn et mye bredere stoff i så henseende enn de sosialt sett mer begrensede skriftlige eller billedlige kilder. Alene som levninger vil man kunne si at radioens arkivstoff har en førsterangs betydning som nasjonal kildesamling.

I tillegg kommer så verdien som beretning. Radioens programmer handler jo om noe - om livet på garden i gamle dager, om skikk og bruk før og nå, om byjubileer og fødselsdager, personlige minneglimt fra 1884, 1905 eller 1945, fortellinger og fortolkninger av fortid og samtid gitt gjennom alle slags innslag, fra foredrag og intervju til kåseri og kronikk.

Blant radioens mangfold av fortellinger vil de historiske skille seg ut. Markering av historiske hendelser, jubileer og minnedager, har alltid vært en viktig programkategori for NRK. Både enkeltprogram og serier gir montasjer av beretninger fra et mangfold av kilder landet rundt. I en særstilling står her okkupasjonsårene 1940-45, der radioarkivenes fortellinger slik de ble samlet inn etter krigen, utgjør et særdeles viktig beretningsmateriale. Også politiske hendelser, fra NATO-tilslutningen til Oslo-avtalen, er nedlagt i tallrike beretninger. Mindre skjellsettende begivenheter er fortalt om på måter hvor det muntlige uttrykk gir beretningen en kvalitet som skriften ikke kan gi. Johan Borgens muntlige fremføring av sine barndomserindringer gir utvilsomt en annen og rikere valør enn den skriftlige versjon.

Radioen som dokumentasjon

I tillegg til å tilby levninger fra fortiden, og beretninger om den i et rikt tilfang av kilder, har radioarkivet betydning gjennom den øyeblikksdokumentasjon som lydfestingen av en samtidshendelse gir. Vi står her ved en kildeverdi som skyldes mediets egenart som registrator av synkron lyd, til forskjell fra skrevne eller billedlagte kilders mer filtrerte tolkinger. Radioopptaket dokumenterer hendelsen slik den "hørtes" i samtiden. Presidenten som slår klubben i bordet og erklærer det 90.storting åpnet; lagretten idet den reiser seg ved avsigelsen av dødsdommen over Vidkun Quisling; tribunebruset under Hjalmar Andersens 10.000 meter under vinter-OL på Bislet 1952; stemningen i Oslo ved kong Haakons gravferd i 1957 idet kanonlavetten forlater Slottet; replikkvekslingen utenom talelisten etter representanten Gustavsens innlegg i debatten om mistillitsforslaget mot regjeringen Gerhardsen i 1963: Slike øyeblikk i nasjonens liv er gjennom radioens tilstedeværelse bevart for ettertiden som fullstendig lyddokumentasjon. På avgjørende punkter fyller den ut både skrift- og billed-leggingen, og gir grunnlag for såvel gjenopplevelse som rekonstruksjon av det totale i situasjonen.

Vurderingen av hva som er de "evige øyeblikk" i et lands historie ligger naturligvis aldri fast bestemt en gang for alle. Nye tolkinger, ny forståelse av fortiden, vil stadig bringe frem tidligere upåaktede situasjoner som særlig meningstunge. Med sitt brede utvalg av små og store hendelser gir radioopptakene god mulighet for ettertiden til å gå inn og hente ut sine egne øyeblikk, uavhengig av de stunder og begivenheter som NRK selv en gang fant særlig bevaringsverdige.

Samlet vurdering

Verdien av NRKs radioarkiv trer klart frem om vi holder samlingen opp mot annet tilgjengelig kildemateriale fra det 20. århundres offentlige liv. I henseende til levninger er det knapt noen annen kjent samling som kan måles med denne. Bare NRKs lydarkiv gir inntak til norsk muntlighet, forstått både som språkuttrykk og meningssystem, belyst gjennom så omfattende serier som de det her gjelder. Som beretninger vil mye av stoffet kunne sammenliknes med skriftlige og billedlige kilders fortellinger om det norske samfunn. Her kan man si at opptakene gir en supplering av annet materiale. Flere av beretningene har likevel en særlig kvalitet ved at de består av muntlig materiale. Som dokumentasjon av lydinntrykk av bestemte begivenheter har samlingen en helt spesiell verdi, ved at den gjenskaper den auditive helhet i situasjoner som andre kilder bare gir fragmenter av.

Fremtidens bruksverdi

Betydningen av lydsamlingen hviler strengt tatt ikke i at den brukes mer eller mindre, men i at den bevares og ikke går tapt for ettertiden. På samme måte som overfor skriftlig arkivmateriale må det anses som en nasjonal forpliktelse å sikre lydarkivene fra det 20.århundre for senere tider. Men også bruken kan gi anledning til tanker. En umiddelbar anvendelse gjelder gjenbruken: Gjenbruk oppstår når fortidens lydspor inngår i nåtidens lydprogrammer, brukes som sitater og aktiveres som elementer av den nasjonale lydarv, på samme måte som fortidens skriftlige tekster og visuelle bilder aktiveres i trykte og grafiske medier. Dersom fortidens radiomateriale ble flittig brukt på denne måten, ville programverdien av dagens sendinger antakelig kunne heves betraktelig.

Som et særtilfelle av gjenbruken står de tilfeller hvor lydsamlingen nyttes som kildemateriale for spesielt historiske programmer i radio og fjernsyn. Her mangler det ennå mye på at samlingen er tilgjengelig nok til at det rike materialet kan sies å komme til sin rett. Ved historiske produksjoner blir man ofte slått av at lydleggingen skjer gjennom opplesning eller sitat av tekster, selv om et faktisk opptak foreligger som kunne ha hevet den dokumentariske kvaliteten på sendingen.

Ved siden av gjenbruken i radio og audiovisuelle medier, har radioarkivet betydning som kildemateriale for den generelle historieforskningen. Hittil har denne nytten særlig vist seg i behandlingen av Andre verdenskrigs historie i Norge. Øyenvitneskildringer av mange begivenheter 1940-45 finnes bare, eller best, i radioens opptak. Mange av NS-regimets offentlige fremtredelser foreligger dokumentert fyldigst, eller stundom også utelukkende, på NRKs lydbånd, på grunn av de spesielle vilkår som begrenset trykte skrifter under okkupasjonen. For studiet av okkupasjonsregimet, derunder det tyske militærapparat, er opptakene faktisk av stor betydning som primære kilder. Hvorvidt utforskingen av senere perioder vil kunne trekke samme nytte av samlingen, gjenstår å se. Men det sier seg selv at f.eks. aktualitetssendingene, utenrikskronikkene og stortingsopptakene fra bestemte perioder kan bidra til å kaste lys over det generelle opinionsbildet rundt visse utenrikspolitiske spørsmål av betydning for rikshistorien.

Under enhver omstendighet vil fremtidens faghistorikere kunne dra stor nytte av lydsamlingen, under forutsetning av at den konserveres og gjøres tilgjengelig på samme måte som annet kildemateriale.