[Forrige del] [Innhold] [Neste del]

LYDSAMLINGER

Det finnes i dag et forholdsvis stort antall lydsamlinger og lydarkiv her til lands. Samlingene varierer i størrelse, fra de store omfattende og velordnede til mindre lokale samlinger som ofte drives med deltidsansatte eller på frivillig grunnlag. Innholdet som er dokumentert i de ulike lydsamlingene spenner over et tidsrom på mer enn 100 år. Ser en bort fra NRKs programarkiv, er musikkopptak den dominerende form for lydfestinger i de fleste samlingene. Svært mange av samlingene er sektororienterte, dvs. at de beskjeftiger seg med bestemte avgrensede innholdskategorier, f.eks. Norsk Jazzarkiv og folkemusikkarkivene.

Før pliktavleveringsloven trådte i kraft 1.juli 1990 hadde vi ingen offentlig regulering av innsamling av norske lydfestinger, kun en frivillig avleveringsavtale fra 1965 mellom Universitetsbiblioteket i Oslo, Norsk lydarkiv og Grammofongrossistenes forening. Det arbeidet som ble gjort, skjedde på grunnlag av de enkelte institusjonenes egne individuelle behov og ressurser, og med liten grad av koordinering og ansvarsfordeling. Selv om en i dag ser konturene av et mer planmessig samarbeid mellom ulike arkiv og lydsamlinger, mangler fortsatt en felles plan som kunne regulere innsamling, forvaltning og formidling på en best mulig måte. Målet for verneplanen er å få i stand et slikt forpliktende samarbeid.

Dert finnes ikke noen felles standard for registrering av lydfestinger i norske arkiv og bibliotek. AACR 2 og NORMARC-formatet er det mest utbredte regelverk for katalogisering innen biblioteksektoren, men disse formatene har hittil ikke kunnet møte arkivenes behov for å registrere spesielle opplysninger om lydfestinger. Dette kan f.eks være et høyt antall informasjoner om enkeltkutt, forskjellige versjoner av samme opptak, forskjellige bærere av samme lyden, den fysiske tilstanden til de ulike eksemplarene osv. Universitetenes felles databasesystem BIBSYS har foreløpig ikke noen egen modul for lydfestinger, men arbeidet er i gang. MicroMarc brukes ved Norsk Musikkinformasjon, Norsk Jazzarkiv, Norsk Lydinstitutt Stavanger og ved musikkhøgskolene. NB Rana har satset på SIFT og det australske systemet MAVIS (Merged Audio-Visual Information System). Norsk lydarkiv (UBO) har hittil brukt sitt eget system TRIP, og NRK har egenutviklet et system på SIFT. Det er også utviklet andre systemer tilpasset ulike bibliotekers og arkivers behov f.eks brukes det MAC-baserte systemet FIOL ved flere folkemusikksamlinger (Arne Bjørndals samling, Norsk Folkemusikksamling).

I motsetning til situasjonen på boksiden, er det ingen samkatalog for norske lydfestinger eller samordning av søkemuligheter i de ulike arkivenes databaser. Dette er til stort hinder for en effektiv tilgjengeliggjøring og formidling av de verdifulle dokumentasjonene arkivene og samlingene forvalter. Men teknologiutviklingen i de siste par årene har gitt nye muligheter. Forutsatt en viss standardisering av sentrale opplysninger, kan et overordnet datasystem i dag gi et felles brukergrensesnitt uten at de enkelte arkivenes databaseløsninger må oppgis eller forlates. Dette vil kunne gi både raskere og billigere løsninger enn vi hittil har regnet med.

Den samlede massen av norske lydarkiv og samlinger er knyttet til forskjellige nivåer i vårt offentlige forvaltningssystem, til private organisasjoner, stiftelser og bedrifter. Verdifullt materiale eies også av private samlere. I 1993 ble den første konferansen for norske lydarkiv arrangert av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. En oppfølging av denne konferansen har siden hatt funksjon som et uformelt samarbeidsorgan for norsk lydarkiv og lydsamlinger.

Ansvarsnivåer

Staten

Staten yter økonomisk støtte til lydsamlinger gjennom tre ulike kanaler:

Fylkeskommunen

Fylkeskommunen har økonomisk ansvar for de regionale arkivene. Disse arkivene har til oppgave å ta vare på materiale som faller utenfor Riksarkivets og Statsarkivenes område. Spesielle kulturhistoriske samlinger kan knyttes til fylkesarkivene, f.eks er Folkemusikkarkivet i Sogn og Fjordane en del av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Fylkeskommunen kan også gi støtte til frittstående samlinger, i de fleste tilfellene dreier det seg om folkemusikkarkiv f.eks Ryfylkemuseet på Sand i Rogaland. Det kan også gis prosjektstøtte fra fylkeskommunen til arbeid med lydsamlinger.

Kommunen

Det kommunale ansvar for lydsamlinger kanaliseres som regel gjennom tilskudd til museene og til lokale (folke-)musikkarkiv.

Private organisasjoner

Til gruppen private organisasjoner regner en kringkastingsselskap, plateselskap og andre organisasjoner som har lydsamlinger (f.eks Den norske studenterforening). Med sin nye status må også NRK regnes som privat organisasjon.

Mens NRKs formål med arkivering først og fremst har vært å sikre egne sendinger som grunnlag for ny programproduksjon, er salg av arkivmateriale nå kommet som et nytt krav til institusjonen. Tidligere har en også sett det som en oppgave å ta seg av annet lydmateriale av historisk verdi (tidlige kringkastingsopptak, samlinger fra krigstiden, folkemusikk o.l.). Dette er et ansvar som nå deles med Nasjonalbiblioteket. Dette samarbeidet omfatter også ansvaret for å sikre NRKs historiske samlinger for fremtidig forskning og dokumentasjon.

Med sin kontinuerlige produksjon er kringkastingsselskapene, og i særlig grad NRK, en av de viktigste utøvende aktørene når det gjelder lydlig dokumentasjon av vår kultur og vårt samfunn. Selv om det ikke er kringkastingsselskapenes primære oppgave å ta vare på lydfestinger ut fra kulturhistoriske kriterier, bør en søke å finne frem til løsninger som bidrar til å sikre offentligheten adgang til dette materialet. Pliktavleveringsloven er allerede et viktig redskap i så måte for de fremtidige lydfestingene.

Plateselskapene oppbevarer sine masterbånd først og fremst ut fra et kommersielt gjenbruksbehov. For en del produksjoners vedkommende er imidlertid gjenbruksmulighetene allerede ved innspillingen vurdert så lavt at dokumentasjonen av lydfestingen ikke blir gjort på forsvarlig vis. Bare et fåtall av de organisasjoner som er tuftet på kommersielt grunnlag bruker ressurser på sikring av lydfestinger ut fra et kulturhistorisk perspektiv.

Andre organisasjoner som har lydsamlinger utgjør en meget broket gruppe. Fra godt katalogiserte store samlinger som Norsk Lyd- og blindeskriftsbibliotek til mer tilfeldige lydopptak fra en organisasjons liv og virke.

Private personer

Det finnes en rekke private platesamlere som eier et stort antall plateinnspillinger. Dette er ofte materiale som ikke lenger er tilgjengelig i offentlige samlinger, og i særlig grad gjelder det de tidlige opptakene. Flere av disse samlingene har derfor en stor kulturhistorisk verdi. En rekke av disse personene arbeider imidlertid i nært samarbeid med offentlig samlinger, slik at kunnskap om samlingenes og deres innhold er noe tilgjengelig.

En overordnet offentlig plan for vern av norske lydfestinger kan vanskelig regulere forhold som angår private organisasjoner og privatpersoner. Det er imidlertid viktig at disse trekkes med når en helhetlig plan legges, og at man gjennom et åpent og fordomsfritt samarbeid kan utveksle informasjon og dokumentasjon som kan bidra til å belyse vår lydhistorie og til å fremskaffe en bredest mulig lydlig dokumentasjon i våre offentlige samlinger.

Samlinger

En viktig del av arbeidet med verneplanen har vært å prøve å kartlegge hvilke lydsamlinger som finnes i kongeriket i dag. Landskapet er delvis vanskelig å orientere seg i, og målsettingen med dette prosjektet var ikke å lage noen komplett oversikt over eksisterende lydsamlinger. (Det hadde uansett vært en umulig oppgave, f.eks. mht. private samlinger.)

Det ble sendt ut 100 spørreskjemaer hvor vi fikk 55 utfylte skjemaer i retur (vedlegg 1). Svarprosenten kan ikke betegnes som god, noe som nok skyldes flere faktorer. De aller fleste lydarkivene har også blitt purret pr. telefon og brev. Den lave svarprosenten kan skyldes at mottakeren ikke har relevant lydmateriale, eller mottakeren opplever skjemaveldet så tyngende at skjemaet aldri ble besvart. Det kan også tenkes at mottakeren betrakter lydsamlingen som "privat eie" i den forstand at det offentlige ikke skal ha innsyn. Uansett kan en allerede her trekke visse slutninger om situasjonen i dag.

De returnerte skjemaene inneholder imidlertid interessant informasjon, og ut fra ulike kriterier har vi systematisert dataene (vedlegg 2). Det har vært meget vanskelig å skille ut norske lydfestinger fra utenlandske, slik at de oppgitte tallstørrelser også inneholder mye utenlandsk materiale.
Nasjonalbiblioteket i Rana har store samlinger med masterbånd

Oversikt over lydfestinger i offentlige samlinger

Arbeidet har vært konsentrert om det en kan benevne som offentlige arkiv. Dette er arkiv som blir drevet ved hjelp av kommunale, fylkeskommunale eller statlige midler. Innhold, kvantitet og format varierer selvsagt mye fra arkiv til arkiv, og det er også store forskjeller hva angår formidling av materialet. I vernesammenheng er det interessant å se nærmere på hvilke format som finnes eller hvilke format som brukes til å sikre lydmaterialet. Magasinforhold er også interessant ut fra bevaringsmessige hensyn, og det er få institusjoner eller arkiv som har klimaregulerte magasin. Imidlertid har mange lydarkiv svart ja på spørsmålet i spørreskjemaet, men med lagringstemperaturer rundt romtemperatur (18° -20° C) og relativ fuktighet stort sett varierende mellom 40-60 % kan disse svarene knapt benyttes til å bekrefte klimaregulerte magasinforhold, men svarene kan iallfall tyde på at institusjonene har gjort målinger vedrørende disse parametrene. I forhold til gjenfinning og formidling av materialet er det selvsagt også interessant om det finnes kataloger. De fleste arkivene har registrert materialet i kortkataloger eller datakataloger, eller oftest begge deler.

Det finnes ulike måter å gruppere lydarkivene på. Her har vi valgt å fokusere på noen institusjoner ut fra innhold og kvantitet. Videre skal vi se litt nærmere på oppbevaring av lydmaterialet og katalogisering. Mer fullstendige oversikter over arkivene finnes som vedlegg. I den etterfølgende teksten vil vi knytte materialtypene eller formatene opp mot noen institusjoner og arkiv.

Fonografruller, pianoruller og positivruller

Dette er lydfestinger som hører med til de eldste dokumentasjonene vi har av norske lydopptak. Over 2.000 fonografruller refererer seg til svarskjemaene, men tallet er helt sikkert større om vi rekner med flere institusjoner og ikke minst private samlere. Bl.a. finnes det en betydelig samling av eldre lydmateriale ved Norsk Teknisk Museum i Oslo. Av registrerte arkiv med et betydelig antall fonografruller kan nevnes Norsk lydarkiv, Oslo (1.000) og Norsk Lydinstitutt, Stavanger (520). Antoinette de Gasts samling av 502 voksruller i Stavanger må betraktes som en unik samling. Ringve Museum, Trondheim, har foruten 101 fonografruller godt over 600 pianoruller og noen positivruller i samlingen. Alt i alt utgjør dette et betydelig kulturhistorisk materiale, og en bør snarest sette inn ressurser for å redde materialet. Sikringskopier finnes nesten ikke i det hele tatt av dette materialet og NB Rana har det nødvendige tekniske utstyret for å overføre slike ruller til f.eks CD-R.

Analoge lydbånd

Lydbåndet er fortsatt et vanlig lagringsmedium i arkivsammenheng, samtidig som svært mye originalmateriale er spilt inn på lydbånd. Det historiske originalmaterialet kan være dokumentaropptak i form av intervju, samtaler, foredrag etc. NRK (Oslo og Trondheim) er i besittelse av om lag 50.000 ¼" spolebånd - et lydmateriale som er unikt i nasjonal kulturhistorisk sammenheng. Arne Dørumsgaard samling på ca. 8.000 spolebånd i Norsk Lydinstitutt Stavanger, er også av stor musikkhistorisk betydning. Lydbåndet er mye brukt til feltopptak av utøvere innenfor folkemusikktradisjonen. Sentrale samlinger er bl.a. folkemusikksamlingen i NRK (2.500), Norsk Folkemusikksamling (UBO), Norsk lydarkiv UiO og NB Rana (3.000), og Arne Bjørndals samling, Bergen (1.600). Det finnes imidlertid flere mindre folkemusikkarkiv rundt om i landet som forvalter lydopptak av stor regional verdi.

Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek har om lag 110.000 analoge spolebånd i sitt arkiv. Dette er masterbånd for lydbøker som er produsert fra midten av 50-tallet og frem til i dag. Dette materialet inneholder opptak med forfattere, skuespillere og andre opplesere.

Masterbånd til norske plateproduksjoner i dette århundre finnes det i dag liten oversikt over. Disse båndene kan befinne seg utenlands eller de kan ofte bli oppbevart på et lite egnet sted i tilknytning til et platestudio. Den eneste organiserte form for arkivering av disse båndene foregår i dag ved Nasjonalbiblioteket i Rana. Her finnes over 13.000 masterbånd fra Arne Bendiksen og Roger Arnhoff, samt fra plateselskap som f.eks. Bel kassett, Grappa, Norsk Komponistforening, Mai, Odin og Simax. NB Rana har også over 5.000 analoge lydbånd med historisk kringkastingsmateriale.

Det finnes flere analoge båndformat, bl.a. inneholder spørreundersøkelsen over 16.000 kassetter fordelt ved ulike arkiv og institusjoner. På grunn av kassettens kvalitative egenskaper kan den vel knapt reknes for å være et sikringseksemplar, men mange arkiv lager brukskopier på dette formatet for utlån. Med utgangspunkt i pliktavleveringsloven skal det også avleveres to eksemplar av ferdiginnspilte kassetter (i tillegg til CD).

En viktig oppgave for alle arkiv i årene fremover blir å overføre innholdet på de analoge bånd til nye format. En eller annen form for digitalisering vil da oftest være mest hensiktsmessig. Ut fra at svært få arkiv har gode lagringsforhold, dvs. klimaregulerte magasin, er dette en oppgave som må prioriteres, særlig hva angår lydbåndmaterialet fra 50- og 60-tallet. Nasjonalbiblioteket i Rana er i dag i en unik situasjon nasjonalt og internasjonalt hva angår magasinforhold. Dette magasinet holder nærmest konstant temperatur på 8° C og relativ luftfuktighet på 35 % gjennom hele året. Slike lagringsforhold nødvendiggjør imidlertid akklimatisering av materialet før bruk.

Digitale båndformat

Digitale lydbånd utgjør fortsatt ikke noen stor prosentdel i norske lydsamlinger, med unntak av DAT-kassetter som i arkivsammenheng langt på veg har erstattet kassettbåndet. 20 institusjoner eller arkiv i undersøkelsen benytter dette formatet i produksjonen eller som lagringsmedium. NB Rana (50.480), NRK (9.000), Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek (2.500), Norges musikk-høgskole (1.000) og Stortingets lydarkiv (1.500) er blant de institusjonene som har betydelige samlinger med DAT-kassetter.

Det finnes svært mange andre digitale format. U-matic og forskjellige Betaformat (Betamax og Betacam) har også blitt brukt til å spille inn lyd, f.eks. som masterbånd for CD-produksjoner. Pliktavlevert kringkastingsmateriale (P1, P2, P3 og P4 radio), blir i dag bevart på det digitale QIC-formatet ved NB Rana (6.100). Disse kassettene har 24 timer spilletid, noe som tilsier nesten 17 år med radio på QIC. Digitale ¼" masterbånd og flersporsbånd er et problemområde i forhold til kopiering og bevaring ved at mange standarder og format har vært i bruk. Enkelte av disse lydbåndene er det både vanskelig og meget ressurskrevende å skaffe avspillingsutstyr til.

Avmagnetisering og holdbarhet er også sentrale spørsmål i tilknytning til digitale båndformat. På sikt bør også disse lydbåndene overføres til andre digitale lagringsformat.

Grammofonplater og CD-plater

Det finnes nesten 100.000 78-plater ved de institusjonene som besvarte spørreundersøkelsen. De største samlingene er lokalisert ved NRK, Platesamlingen (50.000), Norsk Lydinstitutt, Stavanger (18.000), Norsk lydarkiv, Oslo (14.000) og Folkemusikkarkivet i Buskerud (10.365). Noe av dette materialet er ikke registrert i det hele tatt. NRK og Norsk lydarkiv har komplette kortkataloger over samlingene. Deler av materialet kan betegnes som spesialsamlinger, f.eks. de ca. 5.000 78-plater med vokalmusikk Bauer-Müller samlingen registrert ved Norsk lydarkiv i Oslo.

Mange av disse eldre grammofoninnspillingene er i dag sjeldne, og av den grunn er det spesielt viktig å bevare dette historiske materialet. Mange format og materialtyper ble brukt frem til LP-platen kom, og generelt må dette materialet behandles med stor varsomhet da platene lett kan gå i stykker. De 184 polyfonplatene ved Ringve museum, Trondheim, er eksempel på mer sjeldne plateformat. Ellers finnes det helt sikkert mange pathéplater rundt omkring i Norge (selv om denne undersøkelsen ikke bekrefter dette).

Tilsvarende finnes det godt over 200.000 LP-plater og nesten 50.000 singelplater i de ulike arkivene. De største LP-samlingene har NRK (145.000), Norsk Lydinstitutt (24.000), Deichmanske bibliotek, Oslo (20.086), Norsk Lydarkiv (9.000) og Norges musikkhøgskole (7.000). Stort sett er dette materialet registrert, iallfall som kortkataloger. I nasjonal kulturhistorisk sammenheng kan mindre platesamlinger være av vel så stor verdi som langt større samlinger. NRKs platesamling inneholder flere utenlandske plateproduksjoner enn norske, men det norske materialet er på flere vis unikt i og med at NRK har kjøpt alle norske plateproduksjoner. Dermed representerer platesamlingen i NRK den mest omfattende dokumentasjon av norske plateutgivelser gjennom tidene.

Stort sett avtegner det seg samme bilde vedrørende CD-platene (totalt nesten 90.000). CD-platene erstattet LP-platene (og singelplatene) utover på 80-tallet, og i dag er dette mediet nesten enerådende ved siden av kassettbåndet når det gjelder kommersielle lydopptak. Musikkavdelingen ved folkebibliotekene har etter hvert bygd opp betydelige platesamlinger. F.eks. har Harstad bibliotek over 3.000 CD-plater til utlån (mens nesten 2.000 LP-plater ikke er til utlån).

Oversikt over private samlinger

Som nevnt ville det vært umulig å lage noen fullstendig oversikt over private platesamlinger. De fleste av oss har vel grammofonplater, hvis en med det skulle velge å bruke betegnelsen platesamling. En vet imidlertid at det finnes mange private samlere som fordyper seg i den norske lydhistorien, i mange tilfeller også utover hva tilfellet er ved offentlige lydarkiv. Denne kompetansen er vel verd å ta vare på i tillegg til de mange unike platesamlingene.

Tre (av 13 forespurte) private platesamlere i Osloregionen har bidratt med informasjon vedrørende lydsamlingene. Jan Platou har 100 fonografruller, 2.000 78-plater, 1.500 singler, 2.000 LP-plater og 1.000 CD-plater i lydsamlingen. Spesialsamlinger innenfor dette materialet er komplette innspillinger med Arvid Nielsen, Arve Opsahl, Leif Juster, Alfred Maurstad og Alf Prøysen. Kjell Sande har flere hundre norske 78-plater med hovedvekt på opera, revy og teaterhistorie. Eksempel på utøvere er Bjørn Talen, Borghild Langaard, Adolf Østby og Karl Pedersen. Lydhistorikeren Vidar Vanberg har om lag 3.500 78-plater som dekker den norske lydhistorien i perioden 1903-1958. I tillegg kan det nevnes at norskamerikaneren John Sanders har bygd opp en stor LP-samling (ca. 65-70.000 LP) med klassisk musikk, inklusive en god del Norvegica. I vernesammenheng bør en se på muligheter for å sikre også dette materialet. Ellers er det all grunn til å tro at både voksruller og grammofonplater finnes rundt omkring i de tusen hjem, uten at huseieren er klar over det!

[Forrige del] [Innhold] [Neste del]