[Forrige del] [Innhold] [Neste del]
LYD
Lyd kan beskrives som et fysisk fenomen eller en subjektiv sanseopplevelse. I luft oppstår lydbølger ved at en lydkilde lager hurtige trykkvariasjoner som brer seg utover med en hastighet på ca. 330 m/s. Det at lydhastigheten varierer meget fra stoff til stoff, er av stor betydning for akustikken, f.eks. i en konsertsal. Lydbølger må ha et stoff å bre seg i og vakuum (verdensrommet) kan derfor ikke inneholde lydbølger. Sammensetninger av ulike frekvenser eller tonehøyder benevnes ofte som en klang. Hvis en klang inneholder alle hørbare frekvenser, kalles dette også hvitt brus.
Lydopplevelser har med vår oppfattelse av lyd å gjøre og må i hovedsak betegnes som subjektive i forhold til det fysiske fenomenet lyd. Generelt må lydbølgene være innenfor et avgrenset frekvensområde (ca. 20 - 20.000 Hz) og ha en viss lydstyrke (målt i dB) for at vi skal kunne oppfatte dem som lyd. Forsøk har imidlertid vist at vi også kan oppleve frekvenser utover det såkalte hørbare området, noe som ikke er uvesentlig med tanke på vurdering av de tekniske spesifikasjoner til lydbærer og avspillingsutstyr. Opplevelse av lyd, f.eks. musikk, er altså en form for erkjennelse. På tross av at lydopplevelser i stor grad er en subjektiv erkjennelse, er det likevel av stor interesse å studere de intersubjektive lydopplevelsene. Her ligger utvilsomt mye av årsaken til at en komponist som f.eks. Beethoven ennå er en populær komponist. Det er heller neppe bare en tilfeldighet at Michael Jacksons album "Thriller" er verdens mest solgte album gjennom tidene. I denne sammenheng er det også interessant å drøfte om det gir noen mening å tale om den norske lyden.
Utviklingen av skriftspråket og det musikalske notasjonssystemet var forsøk på å beskrive deler av den klingende virkeligheten. Men det var først på slutten av 1800-tallet at man utviklet et system som beskrev en klingende virkelighet på en måte som ikke krevde en egen leseferdighet eller kodefortrolighet slik som i skrift- og notasjonssystemet. Med oppfinnelsen av fonografen (fono = lyd/klang, og graf = innriss/skrift) ble det mulig å ta vare på lyder for senere å avspille lydene. Dermed var grunnlaget lagt for at 1900-tallet skulle bli "klangens århundre"; det århundre hvor musikkens opplevelsesmessige egenskaper kunne utforskes, differensieres og ikke minst bevares på en helt annen måte enn tidligere.
På grunn av lydens egenart og kommunikative egenskaper, vil meningsfull karakteristikk av lyd alltid måtte forholde seg til momenter både på avsender- og mottakersiden. Beskrivelser knyttet til premissene for hvordan lyden er oppstått, faller inn under avsenderområdet. Beskrivelser knyttet til oppfattelse av lyd tilhører mottakerområdet. Disse to områdene kan splittes i underavdelinger som i større eller mindre grad er dokumentert i form av lydfestinger.
Lyd beskrevet fra avsendersiden.
Avsenderområdet kan differensieres ytterligere. Vi kan f.eks. skille mellom naturskapt lyd og teknisk/industrielt skapt lyd. Den første gruppen omfatter både dyre- og fuglelyder og lyder fra naturfenomen av ulike slag, fra fossefall til lyden av sprengkulde i stjerneklare netter.
Naturskapte lyder finnes dokumentert gjennom det arbeid som naturelskere og naturvitenskapsmenn har gjort gjennom hele århundret. Det eksisterer imidlertid ikke noe nasjonalt arkiv over disse opptakene pr. i dag. Industrilyd finnes knapt dokumentert i det hele tatt, bortsett fra en del dokumentarstoff som finnes i arkivene til NRK. Det bør på nasjonalt hold drøftes hvor vidt det skal være en oppgave i fremtiden også å kunne bevare slike lyder.
Den teknisk/industrielt skapte lyden har blitt en mer og mer markert faktor i det daglige lydmiljøet. I det høyteknologiske samfunnet som vi nå ser fremveksten av, blir bruken av lydsignaler stadig mer utbredt. Teknisk/industrielt skapt lyd var i forrige århundre i hovedsak knyttet til industriproduksjonen. I store deler av dette århundret har utviklingen innen transportsektoren vært med på å forskyve hovedtyngden i det teknisk/industrielle lydmiljøet til lyder som assosieres med menneskers mobilitet av ulik art.
En annen stor gruppe av lyder er det en kan kalle for meningsbærende lyd. I dette ligger at lyden er resultatet av et ønske fra et menneske om å bruke lyd for å formidle en mening. De to tradisjonelle formene for formidling er direkte gjennom det talte ord eller mer indirekte og instrumentelt gjennom musikk.
Når det gjelder det talte ord, var monologen eller talen den viktigste lydarenaen for de første lydfestingsapparatene. Tradisjonen med lydfesting av taler fortsatte på 78-platene, men ble ikke videreført i særlig stor grad på LP-platene og CD-mediet. Men som del av radiohistorien er en rekke monologer lydfestet. Det talte ord som dialog og i teatersammenheng er oftest lydfestet i tilknytning til radioutsendelser.
Like lenge som mennesket har benyttet seg av språk har det sannsynligvis også benyttet musikk i en formidlingssammenheng. I forhold til omfanget av konserter i det offentlige og private musikkliv, er det en forsvinnende liten del av denne virksomheten som blir dokumentert gjennom lydfestinger. Men muligheten for å masseprodusere lydfestinger har imidlertid ført til etablering av en egen industri: plateindustrien. I de senere år har denne del av musikklivet stadig har fått større innflytelse på innholdet i det øvrige musikklivet.
Innenfor det audiovisuelle området begynte det med stumfilmmusikken. Den er delvis dokumentert gjennom den musikalske notasjon, men det er også gjort en del lydfestinger i etterkant. Utviklingen av lydfilmen og flersporsteknikker medførte at filmmusikken og all filmlyd etablerte til dels selvstendige konvensjoner for lyd. Dette er blitt videreutviklet i fjernsynsmediet, hvor også lydens signaleffekt brukes i stor grad til å identifisere ulike programposter (vignetter).
Lyd beskrevet fra mottakersiden
Selv om vi mennesker oppfatter lyd forskjellig, vil det alltid finnes en viss grad av intersubjektivitet knyttet til lydopplevelsen. Dette kan bero på faktorer i tilknytning til selve lydmiljøet eller det offentlige rommet. Vi kan bare tenke oss hvor forskjellig en rockekonsert vil oppleves på en utendørskonsert sammenliknet med innemiljø som restaurant, aula, kirke eller hjemme i stuen. Lydens egenskaper er altså nært knyttet til omgivelsene, og det er naturlig å skille mellom åpne og lukkede rom.
Lydens akustiske egenskaper er lett å glemme også når det gjelder nye byggeprosjekt. Utforming av moderne konsertsaler, som ofte skal benyttes både i akustisk og elektrisk musikksammenheng, stiller store krav til både arkitekter og ingeniører. Gode løsninger kan imidlertid gi svært gode lytteopplevelser. Mye av problemet i dag er at en benytter gamle og delvis nye lokaler (lukkede rom) til å gjengi lyd som ikke egner seg for slik bruk. Akustisk musikk krever f.eks. et helt annet miljø enn elektrisk forsterket rockemusikk. Selv om det i dag blir mer og mer vanlig med rockeband i f.eks kirker, må vi huske at de gamle (og stort sett de nye også) aldri ble bygd for konserter med den slags lydvolum. Det er et like aktuelt problem at mange rom er lite egnet for bruk av den menneskelige talen. Ulike forsamlingslokaler og møterom kan lett oppleves som et lydkaos, med begrenset mulighet til å oppfatte det som avsender ønsker skal oppfattes. Skoler og hjem med "åpent landskap" som arkitektonisk grunnidé, tar i begrenset grad hensyn til lydens akustiske egenskaper og resultatet blir begrensede mottakerforhold.
Plateindustriens gjennombrudd og en flora av radio- og tv-kanaler er med på å prege dagens samfunn på en helt annen måte enn tidligere. Ulike lydkulisser brukes i sammenheng med telekommunikasjon, kunstutstillinger, restaurantbesøk, butikkbesøk eller under reiser. Vi har blitt så vant til disse formene for bakgrunnslyd at vi nesten ikke registrerer at den er til stede. Det er derimot ikke alltid tilfeldig hvilke lydkulisser som brukes, og en kan her tale om en signaleffekt, f.eks. i forhold til hvilke kunder en forretning først og fremst henvender seg til.
Høyttalerbasert lyddistribusjon har forsterket bruken av lyd som signal og kommunikasjonselement, men dette har også skapt konflikter pga. personlige lydsignaler i det offentlige rom. Klokkealarmer, ringesignal fra mobiltelefoner og bilalarmer er noen eksempel på lyder som ikke er ønskelig f.eks. i en konsertsal med kammermusikk.
På grunn av lydens egenart og kommunikative egenskaper har vi sett at meningsfull karakteristikk av lyd alltid må forholde seg til momenter både på avsender- og mottakersiden. I arbeidet med å utvikle en verneplan for norske lydfestinger har følgende avgrensningsspørsmål stadig dukket opp: Hva er kriteriene for at en lydfesting kan sies å være norsk? Nettopp fordi lyd har slike kommunikative egenskaper og fordi en lydfesting alltid vil ha to komponenter, lydbæreren og innholdet, blir det å utvikle slike avgrensingskriterier nokså innfløkt. Her vil vi peke på mulige innfallsvinkler til det å ta vare på den lyd som omgir oss og som inngår i vår nasjonale kulturhistoriske referanseramme.
Lyd definert som trykkbølger gir lite rom for nasjonale eiendomsrettigheter. Det er først når disse svingningene knyttes til enten avsender og/eller mottaker at aspekter om tilhørighet kan etableres. På mottakersiden er det relativt oversiktlig å etablere kriterier på den norske lyden. Det mest åpenbare kriteriet vil nok være:
For at noe skal kunne betraktes som norsk lyd er det en forutsetning at lyden er hørbar i Norge.
Et slikt kriterium vil imidlertid omfatte svært mye lyd som er lite spesifikk for Norge, og som det vil være naturlig at andre land har verneansvar for. Det gjelder f.eks alle former for internasjonalt lanserte lydfestinger som CD, film, radio, fjernsyn og video. Dette kriteriet vil på den annen side ekskludere en del lyd som kan ha interesse i vår sammenheng. Det gjelder f.eks lyd av og med nordmenn i utlandet, hvor lyden enten ikke er lydfestet eller distribuert på en slik måte at den er hørbar i Norge (f.eks intervju med norske emigranter o.l.)
Et viktig område innen avsenderproblematikken er lyd produsert med utgangspunkt i verker av norske rettighetshavere eller med utgangspunkt i forestillinger om Norge og norsk natur og kultur. Den første kategorien (ofte omtalt som Norvegica-området) omfatter f.eks alle lydfremføringer av norske komponisters verker, eller lydfremføringer av norske utøvere. Den andre kategorien omfatter alle lydfrembringelser av utlendinger hvor deres utgangspunkt er en forestilling om hva den norske sound/lyden er. Slike lydfestinger er imidlertid svært vanskelig å fange opp i en vernesammenheng, og de vil derfor i hovedsak falle utenfor dette arbeidet.
Graden av norskhet i en lyd vil variere ut fra forskjellige kriterier på hva som er typisk norsk. Skal dette kunne skje, er det nødvendig med en viss intersubjektiv enighet om kjennemerker ved det norske. Bare i den grad slike kjennemerker er beskrevet og omtalt i en annen/språklig sammenheng, vil forsøk på å definere den norske lyden ut fra mottakersidens kriterier la seg gjennomføre.
Det er kun når lytteren knytter begrepet norsk til visse kvaliteter ved lyden, at fenomenet den norske lyden etableres.
Skal det utvikles kriterier for den norske lyden, må disse kvalitetene ved lyden også kunne uttrykkes i en språklig sammenheng (ettersom kriterier er et sett språklige regler til bruk i vår oppfattelse av fenomener i omverdenen). Men det å skulle utforme språklige kjennemerker til lydopplevelser vil svært ofte medføre en kraftig informasjonsreduksjon av den opprinnelige kunnskap/opplevelse som lydopplevelsen representerte. Det er jo nettopp fordi lyden innehar kvaliteter som ikke er språklige, at interessen for lyd eksisterer. Dette avspeiler seg også i den bruk av metaforer og gestikulerende uttrykk som florerer i de beskrivelser av lyd som brukes f.eks blant musikere og andre "lydfolk".
Mottakerorienterte kriterier på den norske lyden vil kunne etableres innenfor grupper av mennesker hvor muligheten til intersubjektiv enighet er tilstede. Denne type enighet oppstår i en gjensidig prosess mellom medlemmer i et kulturområde som bruker ulike (kulturelle) ytringer som identitetsskapende elementer i sin tilværelse. En slik prosess av gjensidighet er lik den prosess som ligger til grunn for utviklingen av det norske språket, som et meningsfullt lydsystem hvor hver enkelt frittstående lyd er med å konstituerer det norske tonefallet i språket. Atskiller vi hver enkelt lyd i den norske uttalen og blander den med øvrige språklyder, vil vi bare i en viss grad kunne avgjøre hva som er norske lyder.
På samme måte vil det være umulig å trekke opp entydige skillelinjer, avgrensingskriterier, for hva som er norske lydfestinger. Det vil hele tiden foregå en prosess/utvikling hvor stadig nye eksempler på lydfenomen knyttes opp til det norske på en eller annen måte. (Et lite eksempel på dette var Rolf Wesenlunds etterligning av åpningen på en Harry Belafonte-sang "dæjo-dæææjo" i rollefiguren som Marve Fleksnes. Denne sangstrofen var til tider meget karakteristisk for deler av det norske lydmiljøet, selv om opprinnelsen til lydfenomenet hadde svært lite med norsk kultur og historie.)
Det er likevel mulig å trekke frem visse kriterier både på mottaker og avsendersiden, for hva som kan falle inn under betegnelsen den norske lyden. I vernesammenheng vil det være mest naturlig å ta utgangspunkt i avsendersiden og opphavsrettigheter. Mange lydarkiv har også utenlandsk materiale i samlingene og det kan, ut fra sammenhengen, være viktig også å bevare dette materialet. Hvis f.eks. innsamlingsarbeidet er gjort av en nordmann, kan det i seg selv være grunn nok for å innlemme samlingen i en verneplan. Historisk lydmateriale må altså av og til også vurderes ut fra en historisk kontekst som ikke avgrenser seg til det norske alene.
Ut fra en samlet vurdering har vi derfor i forbindelse med utviklingen av en verneplanstrategi valgt å bruke følgende vide ramme for vurdering av norske lydfestinger eller den norske lyden:
Lydfestingen må dokumentere norsk kultur eller historie, eller den må være hørbar i Norge ut fra en nærmere bestemt kontekst.
Vi har gitt noen antydninger og presentert mulige innfallsvinkler til en drøfting av denne konteksten, men vi vil i denne omgang ikke gå nærmere inn på mulige kriterier. Som definisjon vil den medføre store problemer hvis målet for en vernestrategi skulle være å ta vare på alle norske lydfestinger. Men som det vil fremgå i del III:Vern av norske lydfestinger, er ikke målet å ta vare på alt, men å legge forholdene til rette for en strategisk ivaretakelse av den dokumentasjon av norsk kultur som norske lydfestinger representerer.