[Forrige del] [Innhold] [Neste del]
LOVER
Norge har ennå ikke noen kulturlov. Likevel finnes det i vårt lovverk enkelte lover som berører vårt tema, både når det gjelder innsamling og formidling av lydfestet materiale.
Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelige dokument
Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument, den såkalte pliktavleverings-loven, trådte i kraft 1. juli 1990. (Vedtatt 9.juni 1989.) Loven har som formål å
"tryggja avleveringa av dokument med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjeldemateriale for forskning og dokumentasjon."
Loven omfatter audiovisuelle og elektroniske dokument så vel som tradisjonelt papirmateriale. Loven er rettet mot utgivere, produsenter og importører av dokument som blir gjort allment tilgjengelige. Dessuten overfor de som ved konsesjon eller i kraft av lov har rett til å drive kringkasting.
Når det gjelder lydfestinger gjelder loven i praksis
I henhold til lovens forskrifter avleveres dette materialet til ulike nasjonale institusjoner. Lydfestinger skal avleveres til Universitetsbiblioteket i Oslo, Norsk lydarkiv, som oversender sikringskopi til Nasjonalbiblioteket i Rana (NB Rana).
Kringkastingsmateriale avleveres kun i ett eksemplar til Nasjonalbiblioteket i Rana. Etter at loven trådte i kraft har NB Rana mottatt ca. 400.000 timer med opptak av radioutsendingene til NRK P1, P2, P3 og Kortbølgen, samt fra P4, NRK Sameradioen og NRKs 17 distriktskontorer. Det ble også gjennomført en innsamling av en ukes program fra lokalradioene høsten 1996, noe som brakt inn ca. 950 kassetter fra de ca. 125 lokalradiokonsesjonærene.
Mens pliktavlevering av trykte bøker har vært juridisk forankret i 300 år, var det først med loven av 1989 at audiovisuelle dokumenter ble underlagt en planmessig innsamling. For lydfestinger (i form av kommersielt utgitte plater) fantes det fra 1965 en frivillig avtale mellom distributører og Universitetsbiblioteket i Oslo om avlevering. Erfaringer med pliktavleveringsloven i forhold til vernestrategier for norske lydfestinger vil bli drøftet i del III, kap.14.
Kulturminneloven av 9.juni 1978 med endringer av 3.juli 1992 trekker opp retningslinjer som kan berøre forhold som angår vern av norske lydfestinger. Det gjelder i særlig utførsels-forbudet omtalt i lovens §23. Utførselsforbudet gjelder:
b. "Bygninger av alle slag og deler av slike og andre ting av kunst-, kultur eller personalhistorisk interesse eldre enn 100 år, som skulpturer, malerier, mynter, arkivsaker, manuskripter, segl og signeter, sjeldne trykk, møbler og annet innbo og løsøre, drakter, våpen og lignende. Når særlige grunner taler for det, kan departementet fastsette at utførselsforbudet skal omfatte slike gjenstander uten hensyn til alder."
I lydhistorisk sammenheng vil utførselsforbudet således kunne gjelde både opptaks- og avspillingsutstyr og alle former for lydfestinger. Men ut fra 100årsregelen er det først i de senere år at lov om kulturminner har kunnet være aktuell i forhold til lydfestinger og avspillingsutstyr. I tiden fremover vil imidlertid denne loven kunne brukes for å sikre at deler av den tidligste lydfestingstradisjonen i Norge ikke kan selges på det internasjonale markedet.
Lov om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven)
Åndsverkloven ble sist endret i 1995. Den kanskje viktigste endringen i forhold til tidligere utgaver av loven er at vernetiden for åndsverk er utvidet fra 50 til 70 år etter opphavsmannens (opphavsmennenes) død. Åndsverklovens bestemmelser er spesielt viktig i forbindelse med formidling av materiale fra arkiver og samlinger.
Opphavsrett oppstår for den eller de personer som er skapere av ethvert vitenskapelig eller kunstnerisk verk uansett uttrykksform. Retten oppstår automatisk uten at opphavspersoner må gjøre formelt krav på den. Det er viktig å være klar over at opphavsretten er en immateriell rett knyttet til det åndsarbeid som finner sitt uttrykk i en eller annen form. Opphavsretten er primært en rett til å råde over åndsverket når det gjelder eksemplarfremstilling, formidling og videre bearbeiding.
Å eie eller forvalte et eksemplar av et verk gir ingen opphavsrett verken for privatpersoner eller offentlige samlinger. Dette gjelder også når det er den originale versjonen av åndsverket som er overdratt. Det er altså klart skille mellom eiendomsrett til et eksemplar og opphavsretten til verket som er gjengitt i eksemplaret.
Når et arkiv eller en samling som bevarer åndsverk, ønsker å fremstille eksemplarer eller vise frem originalen, er man inne på et område hvor opphavspersonene har enerett. All formidling fra arkiv eller samlinger skal derfor i prinsippet bygge på inngåtte avtaler. Disse kan være individuelle mellom rettighetshaver og arkiv, eller kollektive avtaler mellom myndighetene/spesielle formål (f.eks. forskning og undervisning) og rettighetshavernes organisasjoner (TONO, NORWACO etc.).
Åndsverkloven regulerer også formidling av dokumenter som er avlevert i henhold til pliktavleveringsloven:
"Alle dei institusjonane som forvaltar eksemplar av pliktavleverte dokument pliktar å syte for at all bruk skjer innanfor rammene av dei til kvar tid gjeldande opphavsrettsreglar."
Åndsverklovens kapittel 2 om avgrensning av opphavsretten (§§11-25) regulerer adgangen til eksemplarfremstilling av et åndsverk, blant annet om adgangen til å fremstille eksemplarer i arkiv, bibliotek og museer for konserverings- og sikringsformål.
Nye elektroniske formidlingsformer utfordrer åndsverklovgivningen på en spesiell måte. Alle de større rettighetshaverorganisasjonene og myndighetene i flere land samarbeider om å utvikle et lovverk som ivaretar åndsverklovens intensjoner også i forhold til de nye mediene. Det er viktig for å kunne drive en formålstjenlig og fremtidsrettet formidling av vernet materiale at det blir inngått klare avtaler som kan regulere dette området.