Lydbånd med muggangrep
[Forrige del] [Innhold] [Neste del]
INNSAMLING
Den 9.juni 1989 vedtok Stortinget Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument den såkalte pliktavleveringsloven. Loven trådte i kraft 1.juli 1990 og innebærer i praksis at av alt lydfestet materiale som gjøres tilgjengelig for allmennheten skal to eksemplarer innleveres til Universitetsbiblioteket i Oslo, Norsk lydarkiv. Det ene eksemplaret videresendes til Nasjonalbiblioteket i Rana for lagring i sikringsmagasinet der. Det andre brukes i Oslo til registrering og katalogisering i databasen "Norsk musikkfortegnelse. Lydfestinger".
Pliktavleveringsloven er et av de viktigste redskapene for innsamling av norske lydfestinger. Forutsetninger for et effektivt vernearbeid i fremtiden beror derfor i stor grad av at loven fungerer godt og at den utnyttes maksimalt. Skal man kunne dokumentere norske lydfestinger, er man imidlertid avhengig av at produsentene følger opp sitt ansvar for gjennomføring av pliktavleveringsloven. Problemet er at antallet produsenter er meget høyt og produsent-tilværelsen er for mange en relativt flyktig affære. Dette resulterer i et stort informasjonsbehov overfor denne viktige gruppen i forhold til denne lovens virkeområde.
Stort sett har rutinene ved pliktavlevering av lydfestinger vært knyttet opp mot distributørene. Flere sentrale distributører har gode rutiner for innlevering av plater, men med dagens system er det vanskelig å fange opp plateproduksjoner som ikke blir distribuert gjennom et stort distribusjonsapparat. Dette med å purre opp ikke-avleverte grammofonplater og andre lydfestinger er ressurskrevende, og en har til nå bare hatt marginale ressurser for å drive en slik virksomhet. En konsekvens av dette er altså at mange lydfestinger ikke blir pliktavlevert.
Pliktavleveringsloven er utformet slik at en ikke behøver å foreta faglige vurderinger av hvilken plateutgivelse som er verneverdig. Slik må det nødvendigvis være, og en skal generelt være varsom med å vurdere hva som er kulturhistorisk interessant for fremtidige generasjoner. I forhold til forskning har vi sett tallrike eksempel på at det nettopp kan være demo-innspillinger og tidlige produksjoner som kan være mest interessante. Slike produksjoner har også en tendens til tidlig å forsvinne fra markedet, noe som gjør det til en ekstra viktig oppgave å bevare slike lydfestinger.
Ideelt sett burde pliktavlevering omfatte alle lydfestinger som kan relateres til den norske lyden, norske opphavsforhold og utøvere (teknikere, produsenter, musikere etc.). Spørsmålet meldte seg imidlertid tidlig om hvem som var ansvarlig for avlevering av lydfestinger. Klare retningslinjer måtte utarbeides, og en har gjennom forskrifter til loven i hovedsak valgt å begrense plikteksemplarene til å omfatte utgivelser på norske plateselskap. Allerede her ligger det en stor begrensing i og med at mange norske artister og utøvere har kontrakter med utenlandske eller internasjonale plateselskap. Rett nok beskriver forskriftene at importøren skal avlevere lydfestingen når utgiveren (plateselskapet) er utenlandsk, men dette med utenlandske produksjoner er og har vært et problemfelt i forhold til fortolking av loven og rutiner i denne sammenheng. Ot. prp. nr 52 presiserer dette forholdet nærmere (sitat):
"Dokument produserte i utlandet vil berre kunna krevjast avleverte dersom dei er laga for norsk utgjevar eller særskilt tilpassa allmenta i Noreg, jf. § 4 andre leden. Norsk utgjevar er utgjevar som har heimstad eller forretningskontor i Noreg eller annan utgjevar med avdelingskontor i Noreg."
Importøren eller distribusjonsselskapet har i noen tilfeller avlevert slike plateutgivelser, mens andre aldri har avlevert en eneste plate. Stort sett faller altså slike utgivelser utenfor i dagens system og praksis. Dette betyr at innspillinger med eksempelvis Mari Boine, Leiv Ove Andsnes, Jan Garbarek, Morten Harket, Arve Tellefsen og Truls Mørk må samles inn på annen måte. Det har vært vanlig å benevne slikt materiale som Norvegica.
Med bakgrunn i bl.a. nevnte forhold er det grunn til å se nærmere på erfaringene med dagens forskrifter. Et hovedprinsipp bør være å gjøre definisjonene videre for hva som skal være avleveringspliktig materiale. Mens vi i Norge har valgt ei streng fortolking av hva som skal pliktavleveres, har en f.eks. i Sverige valgt å definere pliktavlevering av lydfestinger til å omfatte alle produksjoner med svensk tilknytning. Det er f.eks. tilstrekkelig at en svensk artist medvirker på ei norsk plateinnspilling (norske utøvere og norsk plateselskap).
I dagens situasjon, hvor mottaksinstitusjonene (Universitetsbiblioteket i Oslo og Nasjonalbiblioteket) omorganiseres, bør en vurdere pliktavleveringsloven for lydfestinger i sin helhet. Revisjon av forskriftene, mer ressurser gjennom opprettelse av flere stillinger, mer informasjon til utgiver og klare rutiner for oppfølging av ikke-pliktavlevert materiale, er sentrale moment i denne sammenheng. Antall pliktavleverte eksemplar bør også vurderes. Med dagens forskrifter skal to eksemplar avleveres, men dette er kanskje for lite ut fra langtidsbevaring og risikoen for at feil kan oppstå. Med noe større ressurser til forvaltning av denne loven, vil det også være mulig å et nærmere samarbeid med flere involverte parter. Pliktavleveringsloven kan da vise seg å være et nyttig redskap for så vel utgivere, produsenter og distributører som for utøvere, komponister og tekstforfattere.
Norvegica og innkjøp av lydmateriale
Uansett utnyttelse av pliktavleveringsloven, vil det alltid være nødvendig å kjøpe inn relevant lydmateriale. Dette er situasjonen for alle lydarkiv som ekspanderer, og de fleste arkivene (f.eks. folkebibliotekene) må selvsagt også kjøpe inn pliktavleverte lydfestinger for at deres samlinger skal kunne være funksjonsdyktige.
Norvegica brukes som betegnelse på materiale som har norsk tilhørighet. Dette lydmaterialet kan deles i to kategorier (med eksempel):
Det er ønskelig at også dette materialet kommer inn under pliktavleveringsloven. I Sverige pliktavleveres slikt materiale, og der har en også utvidet definisjonen (av Suecana) til å omfatte utenlandske konserter og studioinnspillinger i Sverige (eks. Frank Zappa og 10CC) m.m. En forutsetning for at slike lydfestinger skal pliktavleveres, må være at de blir utgitt og distribuert nasjonalt (i Sverige eller tilsvarende i Norge).
Innkjøp av Norvegica-materiale i de nasjonale arkivene (NB Rana og Norsk lydarkiv) bør i større grad også omfatte utenlandske plateutgivelser som ikke importeres eller distribueres i Norge. En vil her eksempelvis finne hundrevis av Grieg-innspillinger som ikke blir utgitt i Norge, og som så vel kunstnerisk som vitenskapelig kan være av stor interesse.
Innkjøp av historisk materiale (utgitt før pliktavleveringsloven) vil forhåpentligvis kunne rasjonaliseres i betydelig grad gjennom utviklingen av et nasjonal nettverk. Selv om de fleste lydsamlingene i dag bruker svært små økonomiske ressurser på innkjøp av historisk materiale, representerer alle "gavene" en betydelig arbeidsmengde. Behovet for kassasjon kan derfor til tider være like stort som behovet for innsamling/innkjøp.
| I en viss forstand er det mulig å betrakte alle lydfestinger som truet materiale ettersom alle lydbærere/lagringsmedier er utsatt for nedbrytning over tid. Men å velge en vernestrategi ut fra alder alene vil ikke kunne forsvares. Dertil vil kvantiteten på vernematerialet vokse dramatisk for opptak etter 1950 da radio, kassett, båndspiller og i de siste årene PC-apparater er blitt allemannseie. De store mengder privat lydfestet materiale som da ble produsert, kan ha relevans for å dokumentere norsk kultur og historie, men da er det ikke alderen alene som er vernekriteriet. For en del lydbæreres vedkommende er imidlertid tidsaspektet nokså kritisk, og en formatforflytting kan da være et nødvendig første skritt. Det dreier seg da i første rekke om lydfestinger som finnes i et meget begrenset antall eksemplarer, og hvor lydbæreren er i ferd med å brytes ned til et ikke-funksjonelt nivå. |
Lydbånd med muggangrep |
Lydfestinger kan også være truet på grunn av deres lagringsforhold og da må materialet forflyttes til et egnet sikringsmagasin (f.eks i Mo i Rana). I slike sammenhenger vil det være naturlig å gjennomføre en sikringskopiering av materialet, slik at den opprinnelige lydsamlingen kan ha en brukskopi av det historiske materiale i sin samling. Innsamling av avspillingsutstyr er også av avgjørende betydning for bevaring av truet materiale. Det er viktig å sikre at det finnes avspillere med tilstrekkelig lager av reservedeler, og at det finnes kunnskap om bruken av utstyret.
Manglende kunnskap ved lydfestingen kan føre til at uerstattelig materiale kasseres. Særlig aktuelt er det nå i forbindelse med overføring til digitale medier hvor lydkvaliteten kan gå tapt uten at den som eier materialet er klar over det, eller tillegger det vekt. På samme måte er det viktig å lokalisere og samle inn lydmateriale som er uinteressant for eieren, men som kan ha verdi i en annen sammenheng. Derfor er det nødvendig å bygge ut et nasjonalt kompetansenettverk for å samle inn og bevare eldre lydmateriale. Nasjonalbiblioteket er og bør være en sentral aktør i dette arbeidet, men et godt samarbeid med eksisterende museer og lydsamlinger vil være helt nødvendig. Ingen institusjoner har i dag kompetanse innenfor alle felt vedrørende truet lydmateriale, og det er derfor viktig å bygge ut et forpliktende samarbeid.