[Forrige del] [Innhold] [Neste del]

Grammofonindustrien befester sin posisjon

Frem mot 1910 fikk grammofonplatene stadig større utbredelse og også i Norge kom det flere selskaper inn på markedet. Fortsatt var The Gramophone Company og Pathé de dominerende, men også Columbia med sine amerikanske utgivelser av norske kunstnere og det tyske selskapet Favorite hadde mange interessante norske utgivelser allerede før 1910. Verdenskrigen sto for døren, og grammofonindustrien hadde befestet sin stilling i Norge som en underholder for et stadig bredere lag av folket. Ingen kunstnere følte seg lenger for god til å opptre i dette mediet, og lydkvaliteten kunne være forbløffende god på en del av plateutgivelsene. Det selskapet som hadde nådd lengst i så måte var amerikanske Victor.

I den akustiske perioden (i Norge frem til 1927) var fonografen og grammofonen de eneste mediene for lydfesting og distribusjon av lydfestinger. Fra slutten av 1920-tallet kom lydfilmen og radioutsendinger, etterhvert også båndopptakeren med dens muligheter for opptak fra bl.a. kringkastingsstasjoner. Til tross for konkurranse fra disse nye medier, beholdt grammofonselskapene sin posisjon som den viktigste leverandør av lydfestinger gjennom hele dette århundre.

Overgangen fra akustiske til elektriske innspillinger skjedde i perioden 1925-27, og markerer et viktig skille i grammofonindustrien. Bell Telephone Laboratories i Amerika ledet utviklingen av den elektriske innspillingsteknikken, som ga et helt annet frekvensomfang enn den akustiske. Mens den akustiske platen hadde et frekvensomfang på 200-2.000 Hz, var frekvensomfanget for de elektriske innspilte platene 70-9.000 Hz - noe som ga et sterkt forbedret lydbilde. Fra 1927 foretok alle plateselskaper elektriske innspillinger, og interessen for grammofonplater økte.

Oppgangs- og nedgangstider for grammofonindustrien

Grammofonindustrien hadde vært igjennom noen magre år i forbindelse med verdenskrigen 1914-18. Etter 1918 fulgte en periode med vekst, men på midten av 20-tallet kom radioen inn som en konkurrent og skapte en kortere nedgangsbølge. I slutten av 20-årene ble det igjen høykonjunktur, og 1929 var et toppår for grammofonindustrien i Europa. I Norge var salget på ca.700.000 plater i 1929. Til sammenlikning var salget i Sverige ca. 3 millioner plater, og i Finland ca. 1 million. For Norges del holdt salget seg på samme nivå også i 1930, mens årene som fulgte ble en nedgangsperiode. I 1931 var salget på ca. 400.000 plater, i 1932 ca.300.000 plater, i 1933 bare 100.000 plater, og i 1934 en oppgang til 200.000 plater.

Norge fikk ikke egen plateproduksjon før i 1935, og var frem til da avhengig av agenturene til de store plateselskapene. Det var HMV som satte igang plateproduksjon i Norge i 1935. Det ble brukt råstoff fra England, og fabrikken hadde 4 presser, hver med en kapasitet på 500 plater om dagen. Fra 1936 ble det bedre konjunkturer for plateindustrien igjen. I 1937, da grammofonen feiret sitt 50-årsjubileum, var platesalget i Norge kommet opp på 500-600.000 plater i året. Sommeren 1938 ble de første HMV-opptakene foretatt i norsk regi (tidligere hadde en lånt både opptaksutstyr og teknikere fra England). Skuespillerne Aase Bye og Tore Foss fikk æren av å være først ute, med et potpurri fra "Den glade enke". Nationaltheatret stilte med kor og orkester til denne innspillingen i juni 1938.

Platesalget skulle snart gå inn i en ny nedgangsperiode, da Norge kom med i den annen verdenskrig. Det ga magre år for grammofonindustrien, med bl.a mangel på råstoff, som førte til at det ble nødvendig å levere inn gamle plater for å få kjøpt nye. Etter den andre verdenskrigen tok det noe tid før plateindustrien igjen var på vei oppover, men ved inngangen til 50-tallet var salget av grammofonplater igjen stort i Norge. I slutten av førtiårene var PVC-materialet på vei inn i plateindustrien, og de første utenlandske 45-platene og LP-platene kom på markedet. I 1950 ble plateselskapene enige om felles standardhastighet på platene, 16, 33 og 45 omdreininger pr. minutt, og på 50-tallet måtte 78-platene vike front, og de forsvant ut av markedet i Norge i 1957-58.

Plateselskaper på det norske markedet

Da de elektriske innspillingene kom, var det de etablerte plateselskapene som hadde størst innflytelse på det norske platemarkedet. The Gramophone Company (HMV), Odeon og Pathé var dominerende plateselskapene i Norge i den akustiske perioden. Pathés plater var imidlertid på vei ut i siste del av den akustiske perioden, mens HMV, Odeon og Columbia kom til å få størst betydning da de elektriske innspillingene kom, sammen med en del mindre platemerker, som Brunswick, Parlophon og Polyphon. Columbia, som startet med opptak i Norge i 1928, hadde også tidligere tilknytning til norsk platesalg, gjennom en rekke opptak med norske og norskamerikanske artister i Amerika.

Electric & Musical Industries (EMI) fikk en dominerende posisjon på 30-tallet, med Columbia, Gramophone, Lindstrømkonsernet, Pathé og en rekke små plateselskaper under sine vinger. På 30-tallet kom også platemerker som Rex (utgitt av Elektrisk Bureau i Norge i perioden 1934-39), Sonora (svensk plateselskap som også hadde en norsk serie), Polydor og Telefunken som konkurrenter til de etablerte platemerkene her i Norge. På 40-tallet fikk naturlig nok de tyske selskapene Odeon og Telefunken en sterk posisjon, mens HMV og Columbia kom med færre utgivelser i krigsårene. Etter krigen fortsatte Telefunken under navnet Musica, HMV og Columbia gjenvant sin styrke, og Odeon beholdt også en sterk posisjon i etterkrigsårene og inn på 50-tallet. Norsk Grammofonkompani A/S ble startet så tidlig som i 1935, men hadde ikke noe kommersielt salg før etter krigen. Fra 1949 av var Norsk Grammofonkompani A/S et betydelig innslag i norsk plateproduksjon, ikke minst fordi de i tillegg til utgivelser med kjente artister også gjorde innspillinger med artister av mer lokal karakter. Særlig innen den religiøse genren representerer dette selskapet et norsk mangfold i innspillinger og repertoarvalg.

Repertoarvalget i perioden 1927-1950

Repertoarvalget i norsk grammofonhistorie har variert over tid, og perioden 1927-1950 var først og fremst slagermelodienes periode. Trekkspillæraen i den akustiske perioden var forbi, og de utallige småhistoriene og sketsjene som ble fremført på plate i denne perioden finnes ikke lenger på repertoarlisten. Populærmusikken i Norge ble influert av kjente utenlandske orkestre og sangere, og slagermelodier av utenlandske komponister fikk norsk tekst, og ble sunget av våre beste refrengsangere. Slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene var også en gullalder i norsk revy, skapt av tekstforfattere som Arne Svendsen, Vilhelm Dybwad, Arild Feldborg, Bias Bernhoft, Finn Bø, m.fl. - og av folkekjære artister som Einar Rose, Lalla Carlsen, Per Kvist, Herberth og Arvid Nilsen m.fl. Det ga seg også utslag i repertoarvalget som plateselskapene tok inn i sine platekataloger. Revyvisene fra 30-tallet, utgitt på plate før lydbåndopptakeren kom i bruk, er en kulturskatt ettertiden kan takke grammofonindustrien for at vi har tilgang til.

En inndeling av Columbias utgivelser i ulike kategorier sang og musikk gir en pekepinn på repertoarvalget i perioden 1928-1934.

Oversikten over 299 plater utgitt i Norge av Columbia, viser hvor dominerende populærmusikk, slager og revy var i denne perioden. Norsk jazz hadde en svak, for ikke å si helt ubetydelig rolle i platemarkedet i 30-årene. Først på 40-tallet får vi norsk jazz som en del av repertoarvalget. På slutten av 40-tallet kommer også visesangen, som inntil da hadde vært sterkt revypreget, inn med sin enkle og jordnære form, slik Alf Prøysen fremførte den.

Selv med norske verdensstjerner som Kirsten Flagstad, Kaja Eide Norena, Ivar Andresen m.fl., klarte ikke det klassiske repertoaret å nå de store høyder i markedet i perioden 1927-50. Julesanger solgte imidlertid godt, og i denne kategorien er det vi i ettertid finner mange av de kjente klassiske artistenes platearv.

De norske plateartistene i perioden 1927-1950

Det var viktig for plateselskapene å knytte til seg de mest populære sangerne og skuespillerne her hjemme, og hvert av de store platemerkene hadde sine favorittartister. For Odeon sang Steinar Jøraandstad og Einar Rose, HMV hadde Aage Braarud, Magnus Samuelsen og Zetterstrøm og Kristoffersen, Columbia hadde Jens Book-Jenssen og senere Alf Prøysen, Parlophon hadde Øivind Lunde, Telefunken hadde Reidar Andresen og Musica hadde bl.a Kurt Foss og Reidar Bø. Det er grunn til å merke seg at det først og fremst var mannlige sangere som slo an de første årene med elektriske opptak. De første norske slagersangerinnene med suksess var nok Tutta Rolf og Rita Drangsholt, som på 40-tallet ble etterfulgt av bl.a Inger Jacobsen og Nora Brockstedt. Innen revyfaget var Lalla Carlsen i en klasse for seg i begynnelsen av 30-årene, med sine revyinnspillinger for Odeon.

Overgangen til elektriske innspillinger ble også overgangen til orkestermusikken, og til orkesterledere som Kristian Hauger, Villy Johansen , Øivind Bergh og Ottar E. Akre. De fire står bak en lang rekke innspillinger med våre mest kjente slagersangere og sangerinner.

Instrumentalmusikken omfattet også en rekke fremragende utøvere som f.eks. Alfred Maurstad (hardingfele), Robert Riefling (piano), Toralf Tollefsen (trekkspill) og Ottar E. Akre (trekkspill) - alle med plateinnspillinger som i ettertid gir tidstypisk dokumentasjon fra underholdningslivet og kulturlivet i 30-og 40-årene.

Grammofonindustrien i kulturlivets tjeneste

Det første tiåret etter at den elektriske innspillingsteknikken kom er det platene, og platene alene som gir en lydfestet dokumentasjon fra sang og musikklivet i Norge. Fra de første lydfilmene er det sparsomt med musikalsk underholdningsverdi, og først i 1936-37 har vi dokumentasjon av sang og musikk på lydbånd som er hørverdig. Lydkvaliteten på grammofonplatene som finnes fra denne perioden kan være svært god, og til god hjelp i ettertidens studier av musikk og underholdningslivet i Norge.

Perioden fra slutten av 20-årene til godt inn på 40-tallet var en periode med oppsving i norskprodusert underholdningsmusikk, og vi fikk de første jazzinnspillingene av norske orkestre. Grammofonindustrien gir oss 20-årenes særpregede underholdningstoner, Ernst Rolfs originalinnspillinger av mange udødelige vise- og slagertekster fra 20-tallet, Hawaii-musikken som kom som et svar på nordmenns lengsel til sydens sol og strender, en unik dokumentasjon fra en gullalder i norsk revy, Dovrehallskulturen i norsk underholdning med røtter tilbake til århundreskiftet, krigstidens underfundige viser, verdensslagerne i norske versjoner osv. Fra denne perioden har vi også en dokumentasjonsserie av religiøse taler og sanger, fremført av den tidens prester og biskoper, mange født langt tilbake i forrige århundre. Denne serien utgitt på platemerket "Tale og Tone" i perioden 1928-1932 er unik både mht. opptakskvalitet og som et samtidsbilde.

Også årene etter krigen inneholder mange verdifulle opptak, selv om vi går inn i en periode med god samtidsdokumentasjon fra både film, radio og båndopptakere - i tillegg til grammofonen.

En konklusjon på dette avsnittet om grammofonindustrien i Norge i perioden 1927-1950 er at den lydhistoriske dokumentasjonen som grammofonindustrien representerer har en stor kulturhistorisk verdi, som i ettertid bør tas godt vare på. Lydopptakene fra den tidligste delen av perioden er den eneste i sitt slag, og speiler vårt kulturliv på en bred og interessant måte. Som kulturformidler er lydhistorien undervurdert i Norge, både ut fra av sin egenverdi, og i kombinasjon med andre kulturhistoriske kilder.

[Forrige del] [Innhold] [Neste del]