Ole Tobias
[Forrige del] [Innhold] [Neste del]
FORUTSETNINGER FOR ET EFFEKTIVT VERN
|
Ole Tobias |
Den viktigste forutsetningen for et effektivt vernearbeid er at de involverte aktørene har en klar forståelse av en ansvarsfordeling mellom hverandre. Problemet pr. i dag er at man foreløpig har en begrenset oversikt over disse aktørene og at de ressurser som den enkelte lydsamling disponerer er så begrenset. Dette medfører en situasjon hvor det ikke er samsvar mellom behov for vernetiltak og ressurser til vernetiltak ved den enkelte institusjon. Denne ubalansen kan være av to slag: |
Det er et generelt problem med ansvarfordelingsprinsipp at de lar seg inndele i faglige og administrative fordelingssystemer. Innenfor det virksomhetsområdet som blir berørt av verneplan for norske lydfestinger, vil det være behov for et faglig nasjonalt kompetansenettverk. Dette nettverket vil imidlertid bestå av institusjoner på ulike nivå i den offentlige forvaltningen, og det ligger dermed an til en konflikt mellom faglige prioriteringer (vernestrategier) og administrativ-økonomisk ressursfordeling. Konflikten kan ikke løses fullt ut, men med utviklingen av en samlet plan for arbeid innen denne type virksomhet, er et utgangspunkt for en felles referanse.
Oppbygging av et nasjonalt kompetansenettverk
Ut i fra det mangfold av lydsamlinger som finnes i Norge i dag er det viktig at en utvikler et kompetansenettverk og ikke bare et kompetansesenter. Et slikt nettverk må forsøke å dekke alle institusjonstypene, men for at nettverket skal ha en viss egendynamikk er det nødvendig å gi enkelte aktører visse ansvarsområder. I NOU 1996:7 Museum. Mangfald, minne, møtestad, opereres det med betegnelsen ansvarsmuseum. Norgesnettet innen høyere utdanning bruker betegnelsen knutepunkt om institusjoner med et spesielt ansvar. I vår sammenheng vil nok betegnelsen knutepunkt være enklest å bruke, mens innholdet kan være svært samsvarende med den definisjonen som museumsplanen bruker:
En lydsamling som blir knutepunktsinstitusjon skal ha eller utvikle faglig kompetanse som gjør at det kan ha et særskilt ansvar for utviklingsarbeid, råd og rettledning innenfor definerte områder. Kompetansen skal være tilknyttet tematiske og/eller metodiske områder. Det vil kunne finnes knutepunktsinstitusjoner på alle ansvars- og forvaltningsnivåer.
I oppbyggingen av et nasjonalt kompetansenettverk vil det være naturlig å bygge på de institusjoner som i dag kan falle inn under beskrivelsen av et knutepunkt. Et blikk over det norske lydarkivlandskapet viser imidlertid at det finnes flere relativt store institusjoner som ikke er utviklet med basis i nettverkstanken. Eksempelvis er det betydelige samlinger av folkemusikk både ved Universitetet i Trondheim (Rådet for folkemusikk og folkedans), Universitetet i Oslo (Norsk Folkemusikksamling) og Folkemusikksamlingen i NRK. I tillegg er det betydelige samlinger en rekke andre steder i landet. Hovedpoenget med nettverks-løsningen er at disse samlingene ikke nødvendigvis må flyttes, men at det materiale de besitter skal kunne være mest mulig tilgjengelig for alle brukere av nettet. Det er likevel behov for en grenseoppgang i de ulike institusjonenes ansvarsområder, og en slik oppdeling må utvikles gjennom en åpen dialog mellom de ulike aktørene i det norske lydarkivmiljøet.
Det vil være naturlig at Nasjonalbiblioteket får det overordnede ansvar for utviklingen av et funksjonelt kompetansenettverk for norske lydsamlinger. Etableringen av andre knutepunkt i nettverket vil være avhengig av den totale ressurstilgang den enkelte lydsamling har. Her vil særlig personalets faglige kompetanse og institusjonens driftsressurser være avgjørende. Det vil i en viss grad også være naturlig å ta i betrakting lydsamlingens totale omfang, og ikke bare forholde seg til den delen som faller inn under betegnelsen norske lydfestinger. Dette er særlig relevant for fagområder hvor avgrensningen til norske lydfestinger blir hemmende for kompetanseutviklingen innen emnet/området (f.eks Norsk Jazzarkiv).
Uansett hvor velformet et nettverksdesign er, vil likevel all produktivitet være avhengig av den faktiske personalsituasjonen ved de ulike lydsamlingene. En vurdering av personalsituasjonen vil forutsette en vurdering av faglig kompetanse og arbeidskapasitet (tid til arbeid med lydsamlingen) hos den enkelte aktør. Behovet for faglig oppdatering blant det personalet som i dag er i kontakt med lydfestinger er stort, og denne verneplanen kan kanskje imøtekomme deler av dette behovet. Men skal vernearbeidet bli effektivt er det nok behov for et grundigere og mer oppdatert utdanningstilbud enn det som finnes i dag.
Flesteparten av de personer som i dag behandler norske lydfestinger gjør det ut fra interesse og ikke ut fra en bestemt type faglig kompetanse. Dette sammenfaller med at den faglige kompetansen gjerne konsentreres til de større offentlige institusjonene, hvor også mulighetene til å ivareta materiale på en forsvarlig måte er mer tilstede. Bildet er imidlertid ikke entydig, hverken i den ene aller den andre enden av skalaen. De store institusjonene har ikke alltid ressurser til å foreta en faglig basert behandling av sitt materiale, og det finnes små (private) samlinger hvor behandling og lagring skjer på en utmerket måte.
Problemet som er avdekket bl.a. gjennom undersøkelsen som arbeidsgruppen gjennomførte, er at det er alt for mange lydsamlinger hvor den faglige kompetansen hos personalet er den faktor som i størst grad vanskeliggjør et effektivt vernearbeid. Det vil derfor være av stor betydning å kunne tilby ansatte ved lydsamlinger en mulighet til faglig utvikling slik at deres kompetanse setter samlingen/institusjonen i stand til å delta i utviklingen av det nasjonale nettverket. Beherskelse av IT-tjenester er en viktig forutsetning i en slik kompetanse-utbygging, og dette arbeidet må derfor prioriteres og koordineres med tilsvarende prosjekter innen andre fagområder, f.eks. innenfor bibliotek, museer o.l. Deltagelse i Konferansen for norske lydarkiv og i overnasjonale fagfora (som f.eks IASA; International Association of Sound Archives, og dets Nordic Branch of IASA) vil være av stor betydning for en slik faglig styrking av personalet.
Bevaring av lydfestinger er jo en forutsetning for tilgjengelighet, men skal lydmaterialet være tilgjengelig i hørbar form, forutsetter det at tilgjengelig avspillingsutstyr finnes. Det er heller ikke uvesentlig hvilke kvalitative og lydestetiske krav en skal stille til utstyret. I hovedsak kan en her skille mellom to typer avspillingsutstyr: originalt eldre utstyr og modifisert nyere utstyr. Det er like viktig å bevare og tilgjengeliggjøre begge typer utstyr.
Originalt avspillingsutstyr
Originalt avspillingsutstyr er ikke bare nødvendig for å avspille enkelte lydbærere, men utstyret er i seg selv en viktig dokumentasjon på hvordan innspilling og avspilling foregikk. I tillegg bør dette utstyret bevares for å danne seg et best mulig autentisk bilde av hvordan f.eks. gamle fonografruller og pathéplater klang den gang. Bevaring av slikt utstyr kan benevnes som en museumsforpliktelse, og en bør i forhold til oppbevaring av slikt utstyr stille tilsvarende krav som til oppbevaring av selve lydbærerne. Kompetanse rundt vedlikehold av utstyret er viktig, da det nesten alltid vil være behov for ulike utskiftninger av f.eks. drev, foringer eller membran. Fuktighet kombinert med kulde er uheldig for fonografer og grammofoner, men for tørt klima og varme er heller ikke bra.
Generelt bør alle eksisterende fonografruller som finnes (i Norge eller i utlandet) overføres til nye lydbærere, da stadig flere voksruller går i stykker som følge av lang tids lagring og dårlige lagringsforhold. En kan vel heller ikke forvente at klimaregulerte magasinforhold eksisterte først på århundret! Selve overspillingen kan gjøres på ulike vis, ved analoge/mekaniske teknikker eller ved bruk av digitalteknikk. Uansett er det meget viktig at avspillingshastigheten er korrekt. De eldste brune voksrullene fra 1800-tallet skal spilles av med saktere omdreining (ca. 120 r.p.m.) enn de noe yngre brune rullene (ca. 140 r.p.m.). De helstøpte masseproduserte rullene skal ha en standardisert hastighet på 160 r.p.m. (Edisonstandard), men erfaringer gjort bl.a. ved NB Rana viser at avspillingshastigheten i flere tilfeller må tilpasses. Ellers kan f.eks. en sopran lett låte som en baryton eller motsatt.
Modifisert avspillingsutstyr
| Det finnes i dag ulike tekniske løsninger for å spille av fonografruller og grammofonplater. De mest moderne metodene baserer seg på optisk avlesning kombinert med digitalteknikk. Vanligere er elektriske avspillingssystem, hvor en også kan støybehandle opptakene. Det er uenighet om hvorvidt moderne overspillinger gir et autentisk lydbilde. En av de fremste eksperter på dette feltet i Norge er Bjørn Winther-Larsen. I utlandet har BBC lang erfaring med avspilling av voksruller. |
 Elektrisk avspilling av voksrull |
 En moderne spolebåndopptaker som nesten ikke produseres lenger |
Avspilling av lydbånd Med utgangspunkt i at det finnes et utall analoge og digitale båndformat, må en også bevare flere typer avspillingsutstyr. De tidlige båndopptakene er gjerne gjort i lavere hastighet enn dagens hastighetstandarder, og en behøver derfor gamle spolebåndopptakere eller modifisert utstyr for å spille av disse lydopptakene. Igjen er det altså viktig å bevare avspillingsutstyret og samtidig overspille lydmaterialet til nye format og standarder. Mange arkiv mangler avspillingsutstyr for avspilling av eldre lydmateriale, og løsningen vil da være å benytte seg av ekstern hjelp. F.eks. skal NB Rana kunne spille av alle analoge båndformat i ulike hastigheter. |
I profesjonell sammenheng, f.eks. ved plateinnspillinger på 80-tallet, ble digitale båndformat benyttet. Mange av disse formatene (DASH og PD) er ikke innbyrdes kompatible, og det finnes i Norge i dag bare noen få avspillingsmaskiner av disse formatene. Det bør derfor settes inn ressurser på å overspille dette båndmaterialet til nyere standardiserte (digitale) båndformat eller til datamaskinlesbare lydfiler. I forhold til digitale lydformat er det viktig å tenke fremover; dvs. at det skal være enkelt å overføre og distribuere lydformatet i en tilfredsstillende kvalitet.