[Forrige del] [Innhold] [Neste del]

FORORD

Etter omlag 100 år med lydfestinger i Norge, er vi i dag kommet i den situasjon at behovet for en plan for vern av lydfestinger melder seg med stadig større tyngde. Hvem har ansvaret for at lydfestinger blir tatt vare på, hvem skal betale for oppbevaringen og hvilke krav skal kunne stilles om tilgjengelighet, før fellesressurser skal kunne brukes på vern av lydfestinger. Dette er blitt aktuelle problemstillinger i stadig flere saker. Skal vi ta vare på alt, og må vi ta vare på alt for ikke å havne i fremtidens "gapestokk"? Hvem er tjent med at alt oppbevares og hvem er tjent med at noen gjør et utvalg av hva som skal oppbevares? Hva er hensikten eller hensiktene med å arkivere fortiden? Spørsmålslisten kan gjøres betydelig lenger uten at svarene blir mer klarere med det. De fleste spørsmålene er også av generell karakter og omhandler ikke lydfestinger spesielt. Vårt utgangspunkt for arbeidet med å utvikle en verneplan for norske lydfestinger har vært ønsket om å bidra til en overordnet strategi som alle aktører innen feltet skulle kunne forholde seg til. Ettersom variasjonen i aktørenes ressursmessige forutsetninger varierer så meget (jf. del II), vil en del av de tiltak som beskrives ikke være like relevante for alle aktørene. Og med den ressursknapphet offentlige institusjoner opplever, vil ressursmangelen automatisk gi svar på en del av de spørsmål som ble stilt innledningsvis.

Kunne vært reddet?

Ett er i alle fall sikkert: Vi kan ikke ta vare på alt som produseres av lydfestet materiale. Ettersom lydfestingsutstyr er blitt allemannseie, blir det produsert betydelige mengder lydfestet materiale som aldri kommer til det kommersielle/offentlige markedet. Det er sannsynlig at det i dette materiale vil finnes en mengde stoff som vil kunne være historisk interessant om noen år. Men selv om dette materiale i utgangspunkt ofte er unikt, vil det nok ikke kunne sikres for ettertiden på noen annen måte enn tilfelle var med personlige brev i forrige århundre. Enkeltpersoner tok vare på det, delvis på en forsvarlig, delvis på en uforsvarlig måte.

Det som alltid må tas med i betraktningen av lydfestet materiale, er vissheten om at en fysisk gjenstand som en lydfesting, aldri kan bli mer enn delvis representativ for det innhold som lydfestingen har bevart. Omkringmateriale (plateomslag, kataloger og skriftlige omtaler) vil kunne øke informasjonen om innholdet, men dette vil ikke kunne være fyllestgjørende overfor de mange spørsmål en i ettertid kan stille til et historisk overlevert innhold.

Vi har valgt å presentere en utredning som skal kunne gi bakgrunn for utviklingen av en strategi for vern av norske lydfestinger. Fremstillingen har tre hoveddeler med både historiske og nåtidige oversikter over norske lydfestinger, samt en plan for vern av norske lydfestinger. I denne planene gjør vi rede for en del forutsetninger for et samlet vernearbeid og utvikler kriterier for prioritering av de ulike arbeidsoppgavene som vern av norske lydfestinger representerer.

Nettutgaven av verneplanen er i det vesentlige identisk med trykt utgave, men inneholder noen få endringer og pekere til hjemmesider og e-post adresser. Engelsk versjon er utarbeidet av Karl Erik Andersen. Nettversjoner er tilrettelagt av IT-avdelingen og Lyd- og bildearkivet ved Nasjonalbiblioteket i Rana.

Ivar Roger Hansen Trond Valberg Inger Kielland Laila Mowinckel

Per Dahl

red.sekr.

[Forrige del] [Innhold] [Neste del]