[Forrige del] [Innhold] [Neste del]
FORMIDLING
Et vernearbeid er ikke avsluttet før materialet er formidlet på en eller annen måte. Innsamling, bevaring og tilgjengelighet er forutsetninger for et effektivt vernearbeid, men det er først når lydsamlingen kan formidle den kulturhistorie som samlingen ivaretar, at materialet blir forvaltet i tråd med den overordnede målsetting for ethvert vernearbeid. Lydsamlingenes forvalteransvar må tydeliggjøres og fordeles mellom de ulike institusjonene for at man skal kunne gjennomføre en vernestrategi. I dette arbeidet er det en rekke momenter som viser at lydsamlingene som institusjoner står overfor til dels motstridende ønsker og behov.
Som forvaltere eller eiere av en lydsamling vil det være vesentlig å se konsekvensene av skillet mellom eiendomsrett og opphavsrett. Formidlingsiveren kan ofte overkjøre åndsverklovens bestemmelser om opphavsrett (jf. 10.3) og eiendomslysten kan noen ganger hindre formidlingen av kulturhistoriske opplysninger.
Det viktigste forvalteransvaret er likevel knyttet opp til å sikre samlingene, herunder fremskaffe sikringskopier av det mest bevaringsverdige materiale. Men nettopp i arbeidet med sikringskopier ligger mulighetene for å gjøre vesentlige deler av det lydfestede materiale tilgjengelig for formidling.
Lydsamlinger har, i likhet med andre museale institusjoner, hatt et distribusjonssystem med mange begrensinger, f.eks at du selv må oppsøke institusjonen for å kunne ta del i dens materiale. I forbindelse med en stadig sterkere fokusering på formidlingsarbeidet innen bibliotek og museumsverdenen, har også en del lydsamlinger etablert utstillinger og inngått avtaler med eksterne distributører om salg av materiale fra lydsamlingene. Men det synes klart at et nærmere samarbeid mellom de ulike lydsamlingene i Norge også ville representere et interessant distribusjonssystem. Et slikt samarbeid måtte nok ha sin basis i et datanettverk, men kunne i tillegg også fungere på et konkret utstillingsnivå. Utarbeidelse og distribusjon av samkataloger vil være andre virkemidler i formidlingen av lydsamlingenes kulturskatter.
Den store overgangen i formidlingen av materiale fra lydsamlinger vil være opprettelsen av digitale lydarkiv innenfor datanettverk som internett o.l. Forsøksprosjekter som f.eks. Jukebox-programmet, et samarbeid mellom lydsamlinger i Danmark, England og Italia, har vist at teknologien i prinsippet er på plass, skjønt det er behov for videre applisering av brukervennlige systemer. Den største utfordringen i denne sammenheng ligger ikke på digitaliseringen av lydfestingene, men i registreringsarbeidet; utviklingen av brukervennlige katalogiserings- og søkersystemer.
Mens formidling fra lydsamlingene tidligere i hovedsak var henvist til å fremstå som artikler og bøker om lydfestingsmaterialet, er produksjonsutgiftene for lyddistribusjon sunket såpass mye at utgivelser/distribusjon av selve lydmaterialet nå kan gjennomføres i langt større omfang. Men enhver utgivelse av historiske lydfestinger byr på en rekke problemer, enten distribusjonen skjer via et analogt eller et digitalt medium. Spørsmål om opphavsrett, vederlagsordninger o.l. er det nødvendig å avklare før slikt materiale kan formidles på en slik måte. Dessuten vil det være viktig å vurdere hva slags omkringmateriale den nye utgivelsen skal ha. Det er særlig utvalget av historiske tekster og bilder, samt spørsmålet om behovet for nyskrevne, kommenterende tekster, som alltid må gjennomgås ved slike utgivelser.
Ulike grupper av brukere har ulike rettigheter i forhold til tilgang på vernet materiale. Delvis er dette omtalt i lovverket og i de tilfelle er formidlingsprosedyrene nokså enkle å utarbeide. All formidling av lydfestet materiale fra lydsamlinger skal derfor i prinsippet bygge på inngåtte avtaler mellom partene. Dette kan være individuelle avtaler mellom rettighetshaver og arkiv, eller det er kollektive avtaler mellom myndighetene og rettighetshavernes organisasjoner. Det er således en rettighet for forskere å få tilgang til vernet materiale til bruk i egen forskning. Hvem som kan defineres som forskere er ikke alltid like opplagt ettersom stadig nye stillingskategorier får pålegg om å drive forskning og utviklingsarbeid som del av sine arbeidsoppgaver, men en hovedregel kan være at forskerstatus i alle fall omfatter faglig personale tilsatt i universitet og høgskolesektoren.
Andre brukere har ikke samme tilgang til materialet. Dette medfører at lydsamlingene må forvalte sine ressurser etter en rekke prioriteringer. Med et overordnet mål om å legge til rette for en dokumentasjon av norsk historie og norsk kultur, vil kravet til formidlingsvillighet egentlig omfatte alle som har interesse av norsk historie og norsk kultur. Med de endringer som nå skjer innen skoleverket (både i grunnskolen og i videregående skole) i forhold til organiseringen av kunnskapsformidlingen, vil denne brukergruppen sannsynligvis øke sin etterspørsel etter lydfestet norsk historie og kultur.
Ettersom de fleste offentlige institusjoner opplever en ressursknapphet, vil mulighetene for økte inntekter alltid være attraktive. Det er en vanskelig balansegang å vurdere mulighetene for økt inntjening gjennom kommersielt salg av lydfestet materiale opp mot grunnleggende vernestrategier og kravet om tilgjengelighet og formidling av det lydfestede materiale samlingen disponerer. Offentlige samlinger må imidlertid søke å samarbeide slik at de fleste brukergruppene blir tjent med den virksomhet som lydsamlingen bedriver.
Å skulle fastsette eller avgrense omkostningene ved en videreformidling av lydfestet materiale, kan være vanskelig ut fra at denne type formidling kan sies å være målet for hele verneprosessen. Det er likevel nødvendig i tilknytning til slike formidlingsprosjekter at en forsøker å beregne de omkostningene institusjonen har (arbeid og overhead) og de faktiske materialkostnadene (fremstilling/produksjon av lydfestingskopiene og omkringmaterialet).