Identifikasjon av innhold på lydbånd kan være et tidkrevende arbeid
[Forrige del] [Innhold] [Neste del]
DOKUMENTINFORMASJON
Som dokumentasjon for norsk historie og norsk kultur er det primært innholdet i en lydfesting som er av interesse. Det medfører at opplysninger om innholdet på en lydfesting blir den første informasjonsmengden som må gjøres tilgjengelig. Derfor vil omkringmaterialet ved en lydfesting være av stor betydning for identifikasjon av det innholdsmessige.
Når det gjelder alle typer grammofonplater og sylindrer har produsentene (plateselskapene) alltid registrert lydfestingen gjennom et eget nummereringssystem, matrisenummeret, som føres inn i egne kataloger. Disse matrisekatalogene skal normalt inneholde opplysninger om opptakstidspunkt, medvirkende artister og hvorvidt opptaket er blitt brukt i utgivelser. Problemet med disse matrisekatalogene er at de i hovedsak er blitt brukt internt i selskapene, og de er i liten grad tatt vare på. Selskapene har produsert kataloger over utgitte lydfestinger, og disse katalogene er delvis tilgjengelige (ettersom de ble trykket i et visst opplag og distribuert offentlig). Men i disse katalogene står det ingenting om opptakstidspunkt, kun opplysninger om artist og innholdet på platen. Det nummereringssystem som står i platekatalogene er uavhengig av matrisenummereringen, og tar mer hensyn til plateselskapets markedsprofilering (nummerserier eller labels ut fra innhold, genre eller artist).
Matrisenummeret er risset inn i selve lydbæreren (som oftest i den ledige sektor mellom innholdsrillene og etiketten), mens platenummeret står på etiketten. Disse to nummersystemene gir gode muligheter for å identifisere lydfestingen under forutsetning at en har tilgang på noe katalogmateriale. Problemet er at dette katalogmaterialet sjeldent er i nærheten av selve lydfestingene i lydsamlingene, og deler av det historiske katalogmaterialet er i tillegg gått tapt.
En grammofonplate vil normalt bli omgitt av et papiromslag før det sendes ut på markedet. Dette papiromslaget gir mulighet for ytterligere informasjon om lydfestingen. Denne muligheten er imidlertid også brukt til reklame/informasjon som ikke er relevant for den aktuelle lydfestingen. Sylindrene hadde noen opplysninger om den aktuelle lydfestingen, som oftest som en etikett på topplokket av sylinderetuiet. På 78-platene ble etiketten plassert i midten av platen og omslaget ble ikke benyttet til å gi opplysninger om lydfestingen. Presentasjon av artistene skjedde i hovedsak i selskapenes platekataloger, og innholdet ble kun kommentert gjennom selskapenes kataloginndelinger. Men med utgivelsen av LP-platen begynte man å bruke papiromslaget til opplysninger om den aktuelle innspillingen, og da særlig med hovedvekt på innholdet; musikken.
Denne tradisjonen er videreført ved utgivelser av CD-plater. Matrisenummer og en del andre tekniske opplysninger legges også inn på CD-platen, men foreløpig er det ikke oppnådd enighet om en internasjonal standard for hvilke opplysninger og på hvilken måte disse opplysningene skal registreres og gjøres lesbare/tilgjengelige.
| Når det gjelder spolebånd og kassettbånd er identifikasjon av lydfestingen helt avhengig av opplysninger i omkringmaterialet, med mindre det fremkommer et innhold ved avspilling av båndet som gir grunnlag for en identifikasjon av lydfestingen. På enkelte kommersielt distribuerte kassettbånd er det benyttet et etikettsystem etter mal fra grammofonplatene, men på private kassettopptak er en eventuell informasjon om lydfestingen oftest nedtegnet i det løse omslagsarket som følger plastikketuiet til kassetten. Mulighetene for forveksling av kassetter er meget godt kjent og gjør identifikasjon av denne type lydfestinger meget usikker og ressurskrevende. Omkringmaterialet er ofte papirbasert, noe som krever egne lagringsforhold. Spørsmålet blir derfor igjen om det opprinnelige materiale skal overføres til et annet medium for sikrere lagring. Når det gjelder 78-platenes omslag er de av liten interesse for den enkelte lydfesting, mens omslagene til LP- og CD-utgivelser representerer viktige kilder til forståelse av den enkelte utgivelsen, og for lydfestinger på lydbånd kan slike opplysninger være unike. |
Identifikasjon av innhold på lydbånd kan være et tidkrevende arbeid |
Dette betyr at skal man kunne legge et grunnlag for dokumentasjon gjennom lydfestinger, vil tilgang på omkringmateriale bli avgjørende for lydfestingens anvendbarhet. En lydsamlings verdi vil derfor delvis være avhengig av hva slags omkringmateriale den disponerer og i hvilken forfatning også dette materialet er i.
Omslag og platekataloger blir å betrakte som det primære omkringmaterialet. Tidsskrifter og annen mediaomtale utgjør de sekundære kildene, men også her vil det kunne finnes viktige opplysninger, ikke minst knyttet til konkrete lydfestinger. I denne utredning går vi ikke inn på bevaringsarbeid direkte knyttet opp til omkringmaterialets behandling, men viser til at behovet for dokumentasjon av lydfestinger ofte krever tilgang på et ordnet omkringmateriale.
Det primære og sekundære omkringmaterialet er direkte knyttet til den enkelte lydfestingen. Men det er ofte behov for et tredje nivå i arbeidet med å finne frem lydfestinger, og det er gjennom diskografier og gjennom de kataloger lydsamlingene selv produserer. Disse katalogene kan organiseres på ulike måter. De tradisjonelle diskografiene er oversikter over alle innspillinger fra samme platemerke/label (f.eks Vidar Vanberg: Norsk grammofon-platehistorie III som omhandler Columbias plateutgivelser 1934-58), eller de kan være knyttet til en enkelt utøver (f.eks. Howard C. Sanner jr: Kirsten Flagstad Discography), eller et bestemt verk (f.eks Per Dahl: Jeg elsker dig på 252 måter!). I noen tilfelle er oversiktene supplert med historiske og eller biografiske opplysninger i tillegg til selve katalogen. Men alle slike diskografier gir ikke opplysninger om hvor den enkelte innspillingen er å finne. Derfor blir det av stor betydning for de som søker en bestemt innspilling, at de ulike lydsamlingene utarbeider kataloger over sine samlinger.