BEVARING

Tiltak for bevaring av lydfestet materiale

På vei inn til sikringsmagasinet ved Nasjonalbiblioteket i Rana.

I vernearbeidet er det tale om inngrep og investering med et langsiktig perspektiv. En må derfor vurdere de verdier som finnes i lydsamlingene før en eventuell regulering i form av ressurskrevende katalogisering/registrering/overspillings-arbeid igangsettes. Over tid vil synet på hva som er verdifullt, og derigjennom bevaringsverdig kunne endre seg. Som eksempel kan det pekes på at det i dag er et allment ønske om å bevare bestemte utøvere som viktige historiske elementer med betydelige opplevelseskvaliteter. Dette er trolig et resultat av den omfattende utøverfokusering i våre dager. Tidligere var nok fokus mer på den skapende kunstneren. Den tidligere tradisjonen avspeiles i de fleste musikksamlingene ved deres oppstilling/katalogisering etter komponisten (den skapende kunstneren) og ikke etter den utøvende musikeren.

Innen bevaringsarbeidet vil det være naturlig med en femdeling av de ulike tiltak som de ulike institusjonene kan iverksette overfor sine lydsamlinger.

Forebyggende konservering omfatter tiltak som retter seg mot omgivelsene til lydfestingene, enten de er i magasin eller i utstillingssammenheng. Det er tale om bygninger og lokaler som er sikret mot brann, hærverk, innbrudd, skadedyr og flom, og som har klima- og lysforhold som er tilpasset de materialene som lydfestingen er oppbevart på (lydbærermediets egenskaper). Målet med disse tiltakene er å redusere nedbrytende og ødeleggende faktorer.
Direkte konservering omfatter behandling eller inngrep direkte på lydbæreren eller på avspillingsutstyret, for å bremse nedbrytende prosesser, f.eks fjerning av korrosjon på lydhoder/metallgjenstander, bruken av kjemikalier for å stoppe soppangrep osv.
Restaurering gjelder vanligvis tiltak som sikter mot å tilbakeføre en gjenstand/objekt til sin tidligere form, utseende, kvalitet, funksjon. Dette er en nødvendig prosess for å tydeliggjøre hva som er et historisk korrekt situasjonsbilde. Men ettersom de tidligste lydfestingene ble gjort på et utstyr som var svært lite dekkende for den lydproduksjon som faktisk foregikk, er det i mange sammenhenger ønskelig å kunne gå ett skritt lenger; nemlig å forsøke å gjenskape den lyd som var utgangspunkt for lydfestingen.
Formatforflytting omfatter alle former for overspilling og forflytninger av et lydinnhold fra en type lydbærer til en annen type lydbærer (f.eks fra 78-plate eller LP til CD, eller fra plate til spolebånd, eller fra analogt til digitalt medium). En slik formatforflytting trenger ikke være knyttet til en restaureringsprosess. Kommersielle utgivelser av historiske opptak skjer i dag på nye lydbærere/medier og innebærer som regel både en restaurering og en formatforflytting av den opprinnelige lydfestingen.
Vern som daglig prosess
Den beste form for bevaringsarbeid er den som kan foregå i samtiden; dvs. å behandle lydfestet materiale på en slik måte at bevaringsarbeidet er integrert i den daglige bruken. Dette betyr bl.a. at de som produserer lydfestet materiale gjør dette på en slik måte at bevaringsaspekter (og da særlig tilgjengelighetsmomenter) styrer rutinene for registrering av lydfestingene.

Dette betyr også at de som forvalter lydsamlinger kontinuerlig vurderer sine samlinger opp mot de optimale krav som kan stilles innenfor hvert enkelt av de ovennevnte fem tiltaksområdene. I den grad avvikene blir for store og andre institusjoner kan gi et bedre samlet tilbud, må man vurdere å flytte enkelte lydsamlinger.

De ulike lydbæreres holdbarhet og oppbevaring

Generelle problemstillinger

Før vi går inn på de enkelte typer lydbærere, vil vi understreke at holdbarhet også må relateres direkte til produktets sammensetning. Vi kan regne med å finne til dels betydelige variasjoner hva angår levetid for de ulike komponentene, hvis samme type lydbærer består av ulike materialer. Dette gjelder kanskje særlig gamle lydbærere, men vi finner også material-forskjeller når det f.eks. gjelder masseproduserte CD-plater. Den enkelte fabrikants kvalitets-kontroll av produksjonen, vil også innvirke positivt eller negativt hva angår holdbarhet. Fremstillingen her vil ikke fokusere på varemerker og må nødvendigvis bære preg av å være en generell innføring i emnet.

En lydbærers holdbarhet måles i forhold til dens evne til å avgi det originale signalet.

Alle typer lydbærere består av organisk materiale. Graden varierer fra medium til medium, men alle lydbærere vil derfor brytes ned som en naturlig konsekvens av deres organiske struktur. De virkemidler vi har for å forsinke denne nedbrytingsprosessen er knyttet opp til vår behandling/bruk og lagring/oppbevaring av disse lydbærerne.

Nasjonalbiblioteket i Rana har blant de beste klimaregulerte magasinforhold for bevaring av audiovisuelt materiale

En lydbærers holdbarhet avhenger i stor grad av de forhold som den har under oppbevaring/lagring. Oppbevaring defineres som lydbærerens oppholdssted når den ikke er i bruk. De klimatiske forhold (lys, temperatur, fuktighet) i omgivelsene eller miljøet rundt den oppbevarte lydbærer har stor betydning for lydbærerens holdbarhet. Bruksfrekvensen er også en viktig parameter, iallfall for enkelte lydbærere. Og sist, men ikke minst, er selve bruken og håndteringen av lydbæreren en viktig faktor som påvirker holdbarhet og levetid. Disse tre parametrene er for mange kanskje selvfølgeligheter, men en ser stadig grelle eksempel, i dag som tidligere, på at det utvises liten forstand for disse faktorenes betydning.

Den teknologiske utviklingen har utvilsomt vært enorm de siste årene, men mange spørsmål rundt konservering av lydmedier er fortsatt uavklarte. Ikke minst er forskerne opptatt av å undersøke hvilke typer lydbærere som gir/har best holdbarhet og levetid og hvilke lagringsforhold som er de optimale. Overgangen fra analoge til digitale lagringssystem kompliserer dette bilde ved at analoge lydfestinger gradvis blir dårligere etterhvert som lydbæreren forringes, mens digitale lydfestinger enten er der eller ikke er der ("drop outs") når det oppstår en feil (liten eller stor) på lydbæreren.

Mekaniske lydbærere

Behandling

Mekanisk slitasje oppstår i hovedsak som følge av avspilling, og det er derfor viktig at avspillingen foregår under optimale forhold. Grunnprinsippet er minst mulig berøring. Fingeravtrykk på selve lydbæreren bør unngås, ikke bare på grunn av kjemisk nedbryting, men også for å hindre økt slitasje under avspilling. Støvpartikler har mye lettere for å feste seg i rillene hvis lydbæreren inneholder fettmerker. Diverse alkoholholdige rensevesker kan være effektive på kort sikt, men de påvirker levetiden negativt på lengre sikt. På 70-tallet var markedet fullt av rensevesker og rensemaskiner, og mange av disse produktene var direkte skadelige for vinylplatene. Hvis grammofonplater behandles riktig, skulle det ikke være behov for bruk av kjemiske rensevæsker. En såkalt antistat-pistol og fine fiberbørster kan imidlertid motvirke støvansamling og således forlenge levetiden. Hvis derimot skaden har oppstått med tydelige fettflekker eller colamerker, kan en prøve lunkent vatn og eventuelt litt mildt oppvaskmiddel. En bør imidlertid skylle platen med destillert vann for å fjerne rester av oppvaskmiddel og den kalk som alltid finnes i springvatnet.

Mekanisk slitasje

Mekanisk slitasje henger også nøye sammen med hvordan avspillingsutstyret fungerer. En nedslitt stift vil f.eks. ganske raskt ødelegge plater den kommer i kontakt med. Generelt vil vi finne store variasjoner hva angår kvaliteten på avspillingsutstyret, men uansett er det viktig at utstyret er justert riktig. For det første bør nåletrykket justeres etter fabrikantens anvisning. Både for lavt trykk og for høyt trykk øker slitasjen under avspilling, men av to onder er det bedre å benytte et litt for høyt stifttrykk enn for lavt (oppgis i gram eller millinewton). Dette gir seg også utslag i bedre lydkvalitet. En må imidlertid være ekstra påpasselig med bruksfrekvensen når en velger en slik løsning. En annen viktig innstilling på platespilleren gjelder det såkalte antiskating-systemet. Ved avspilling av stereoplater ved bruk av en vanlig pickuparm (radial arm), vil en etter hvert høre forvrengning på høyre kanal hvis en ikke benytter anti-skating (motsklien). Dette henger sammen med fysikkens lover som tvinger en pickup innover mot sentrum under avspilling av en plate. Dette problemet kan elimineres ved bruk av tangentialarmer, men det stilles da andre krav til utstyret.

Oppbevaring

Grammofonplater skal oppbevares stående i et renest mulig miljø. Støv er platenes verste fiende (bortsett fra menneskelig feilbehandling), og det er derfor viktig at platene oppbevares i plateomslaget umiddelbart etter avspilling. Emballasjen bør ikke være syreholdig (slik vanlig papir vanligvis er), men eksempelvis av materialer som polyurethane eller polyethylen. Innerposen til LP-plater er ofte av polyvinyl, og dette materialet har samme kjemiske oppbygging som selve vinylplatene. Dette materialet er uheldig mht. kjemisk nedbryting over tid, i tillegg til at klistre-effekten kan være upraktisk. Eldre grammofonplater, som kan være sammensatt av mange ulike materialer, er av og til angrepet av mugg eller bakterier. Det er da viktig at slike eksemplar skilles ut og emballeres forsvarlig. Skjellakkplater (f.eks. 78-plater) må ikke under noen omstendighet renses med alkoholholdige væsker, da lakken kan løses opp. Innspillbare og noen masseproduserte laminerte plater (acetatplater), som var i bruk inntil magnetbåndene overtok på 50-tallet, er også sårbare for ulike typer væsker. Delaminering og uttørking kan bli resultatet, noe som dagens teknologi kan gjøre lite med.

Fonografruller

I likhet med grammofonplaten har også fonografrullen lang levetid under optimale lagrings-forhold. Igjen er temperatur og luftfuktighet avgjørende parametre og en må her huske at vi har å gjøre med meget gammelt materiale som sannsynligvis er blitt oppbevart under svært variable lagringsforhold. Mugg og bakterieangrep kan også være et problem som følge av at luftfuktigheten har vært høy. Særlig gjelder dette de gamle voksrullene av bivoks, både de gule og de svarte typene. En må dessuten være oppmerksom på at fonografruller nesten alltid har blitt sprø med årene, og de kan ofte sammenliknes med tynne kjeks. For tørr lagring kombinert med for høy temperatur kan dessuten føre til sprekkdannelser i rullen. Det sier seg selv at disse lydbærerne må behandles med den største varsomhet.

De såkalte amberolarullene har trolig klart seg best frem til i dag, men de kan til gjengjeld ha blitt ovale og de vil da fort gå i stykker under avspilling. Temperatursvingninger i forbindelse med avspilling av voksruller er svært uheldig. I det hele tatt bør slike historiske kulturskatter behandles med den største omhu. Eiere av fonografer, pathéfoner og voksruller bør kontakte teknisk ekspertise, fremfor å eksperimentere på egenhånd med det resultat å kanskje ødelegge både avspillingsutstyret og innholdet. Her gjelder prinsippet om å være føre var!

Celluloidsylindere, som i hovedsak består av cellulosenitrat, bør oppbevares under bestemte lagringsforhold for å minske brannfaren (i likhet med nitratfilm). Lav temperatur (10° C) og luftfuktighet (45 %) er viktig i tillegg til at de bør oppbevares i ventilerte bokser. En bør også vurdere hvor vidt en skal oppbevare acetatbånd i samme rom som nitratsylindere.

Magnetiske lydbærere

Behandling

I likhet med mekaniske lydbærere, avhenger holdbarheten av bruksfrekvensen. Et lydbånd vil også slites mekanisk ved hyppige avspillinger, men her står vi over for paradokset at magnetiske lydbærere også trenger en minimums bruksfrekvens over et lengre tidsrom. Mao. vil lydbånd som ikke spilles eller omspoles på flere år, gradvis svekkes på grunn av de magnetiske egenskapene. (En viss grad av selvavmagnetisering er uansett ikke til å unngå.) Magnetbånd bør som en tommelfingerregel omspoles (eller avspilles) minst hvert 5. år. Hvor hurtig avmagnetiseringsprosessen skjer, avhenger av hvordan båndmaterialet oppbevares. I likhet med grammofonplatene bør en unngå å ta på selve lydbåndet hvor en finner innspilt lyd. Lydbånd kan som kjent brukes om igjen for innspilling av lyd, men de magnetiske egenskapene vil forringes noe for hver innspilling, i tillegg til den rent mekaniske slitasjen.

For å minimalisere mekanisk slitasje er det selvsagt viktig at det tekniske utstyret er av best mulig kvalitet, samtidig som utstyret er korrekt justert. De fleste har vel erfart hvor ergelig det er med ødelagte bånd, enten de har røket i to deler eller en har opplevd såkalt båndsalat. Uregelmessigheter i båndføringen på musikkassetter har også ofte årsak i kvaliteten på selve kassetthuset som rommer båndet. Slike skader lar seg sjelden reparere helt, selv om en kan skjøte bånd. Enkelte gamle lydbånd skal behandles med største varsomhet ved avspilling, da de er så skjøre at de går i stykker uten at spesielle hensyn tas. Dette skyldes oksydavskalling pga. nedbryting av bindemiddelet mellom magnetiseringsbelegget og basen. Både acetatbaserte og polyesterbaserte lydbånd kan behandles for dette problemet gjennom oppvarming av lydbåndet. (Hvalolje ble tidligere brukt som mykner i båndet, men motstanden mot hvalfangsten førte til at en måtte finne nye materialer.)

Oppbevaring

Også ved oppbevaring av magnetbasert materiale er det særlig temperatur og luftfuktighet som innvirker på levetida. Ideelt bør ikke disse klimatiske forholdene variere med mer enn 5% for luftfuktigheten og 2° C for temperaturen på årsbasis. Stabilitet er viktig fordi magnetbånd utvider og trekker seg sammen med temperatur og fuktighet. Forsøk har vist at f.eks. en rull med 1.200 fot lydbånd som har vært oppbevart i 35° C og 90 % RH, vil forsøke å krympe 6 fot ved forflytting til et rom med 10° C og 40 %RH. Dette medfører stort press på de innerste vindingene som kan medføre store skader. Høye temperaturer under oppbevaring er uheldig: 1 dag ved 40° C tilsvarer 150 dager under 18° C!

Hva som er idealverdier for standarder for bevaring av magnetmateriale, varierer noe i de internasjonale fagmiljøene. De fleste opplyser imidlertid at optimale forhold for langtids-oppbevaring av magnetiske lydbærere er en temperatur på 16° C - 17° C eller lavere, og den relative luftfuktigheten bør være ca. 35 % eller lavere. Lydbåndmateriale som oppbevares under slike forhold bør akklimatiseres (minst 24 timer) før avspilling i romtemperatur og vanligvis mye høyere luftfuktighet. Miljøet, både under oppbevaring og avspilling, bør være rent og mest mulig fritt for støv og andre partikler. Direkte sollys (kombinert med høy temperatur) er også skadelig for båndmaterialet

Magnetbånd bør lagres stående på høykant. Hvis spolebånd skal transporteres under variable temperaturforhold, er det en fordel at spolene er av aluminium fremfor plast da aluminium utvider seg omtrent like mye som båndmaterialet (polyester). Lydbånd bør lagres "tail out", dvs. slik at båndet må spoles før avspilling. Dette fordi en da begrenser (den hørbare) kopieffekten, som oppstår ved at magnetiseringen på en del av båndet påvirker en annen del som ligger i direkte kontakt på inn- og utsiden i rullen. Magneter og elektriske felt generelt kan være skadelig for lydbånd og i verste fall helt slette innholdet. Ved fornuftig oppbevaring er ikke dette noe stort problem. F.eks. vil ikke sikkerhetssjekker ved flyplasser påvirke magnetbånd og magnetfelt fra f.eks. en elektrisk motor avtar meget raskt med avstanden (i tillegg til at selve motoren ofte er skjermet). En skal derimot ikke oppbevare lydbånd på fjernsyn, forsterkere, høytalere eller andre elektriske apparat som avgir sterke magnetfelt. Magnetfeltet rundt billedrøret i et fjernsyn er meget kraftig i det en slår på apparatet.

Optiske lydbærere

Behandling

CD-platen ble betraktet som den nye lydbæreren som tålte røff behandling i motsetning til LP-platen, da den ble introdusert først på 80-tallet. Fingermerker og colamerker var ikke lenger noe problem - en kunne nesten gjøre hva som helst med en CD uten å ødelegge den. Etter at CD-platen har eksistert i 15 år, vet vi at disse platene bør behandles med (minst) samme omsorg som vinylplatene. Sett i relasjon til at vi taler om digitalteknikk, vil graden av holdbarhet mer ha karakter av å være enten eller, enn tilfellet er for andre lydbærere. Mens et lydbånd (en plate) svekkes gradvis over tid, vil feil ved CD-plater oppstå plutselig som drop-outs. Med riktig behandling er det ikke være nødvendig med noen som helst form for rensing av CD-platene. Men det anbefales å tørke lesesiden (dvs. undersiden) på CD-platen med en myk klut fra sentrum og utover, hvis en først har fått flekker på platen. Kjemiske partikler vil på sikt bryte ned plasthinnen som beskytter den digitale informasjonen, og skaden er da total.

CD-plater trives best i esker av syrefri papirkvalitet

Oppbevaring

Optiske disker som ble produsert frem til midten av 80-tallet, kan få skader som følge av trykksverten som ble brukt på platene. Imidlertid har industrien selv ryddet opp i dette problemet. UV-stråling påvirker alle medier, særlig de som inneholder fargestoff og på CD-R diskene er fargestoffet den aktive part i selve lagringen av signalet. CD-R plater bør derfor oppbevares mørkt og ingen optiske disker bør utsettes for direkte sollys. Når en vurderer langtidsbevaring og holdbarhet gjelder de samme prinsipp som for magnetbasert materiale: temperatur og lav luftfuktighet er de viktigste parametrene. National Media Laboratory, USA, anslår gjennom vitenskapelige tester en forventet levetid fra 30-200 år under optimale lagringsforhold (10°C og 25 % RH). Under lagring ved 20°C og 40 % RH (vanlig romklima) reduseres holdbarheten betydelig (5-100 år). Det store spennet i tidsrom henger sammen med ulike typer optiske disker og til hvilke krav testen stiller til holdbarhet.

Konvertering av lydfestinger

I mange sammenhenger er det ønskelig å kunne forflytte innholdet i en lydfesting fra en lydbærer til en annen (formatforflytting). Opp gjennom historien finner vi en rekke eksempler på at innspillinger som er gjort innenfor ett lydbærersystem (f.eks sylindrer), senere er blitt overført til et mer markedsaktuelt medium (f.eks 78-plater). I dag utgis en rekke grammofon-innspillinger på CD. Også i arkivsammenheng er konvertering av lydfestinger en meget aktuell problemstilling. Både forbrukerkravet om tilgjengelighet og vurdering av lydbærerens holdbarhet, kan forenes ved å konvertere innholdet i en lydfesting over til en annen lydbærer.

De vanligste årsakene til at man velger å konvertere lydinnholdet til et digitalt format er:

Det er nødvendig å produsere sikringskopier i tillegg til den originale lydfestingen.
Det er ønskelig å produsere lytte- og arbeidskopier for å spare den originale lydfestingen.
Lydbæreren er forringet slik at innholdet er i ferd med å gå tapt.
De teknologiske løsningene skifter slik at det er vanskelig å hente informasjonen fra lydbæreren.
Man ønsker å presentere innhold fra ulike lydbærerformat på en samlet måte.

Analoge og digitale båndformat. Mange ulike typer båndformat kompliserer kopiering og konvertering av lydbånd

Det kritiske punkt er overgangen fra analog til digital representasjon. Det er viktig å velge best mulig kvalitet: høy samplingsfrekvens og høy oppløsning. Sikringskopier bør ha minimum 16 bits oppløsning og 44.1 kHz samplingsfrekvens, helst 20 bits oppløsning og 48 kHz samplingsfrekvens eller mer. Da får man en best mulig digital representasjon av lyden og et minimalt tap av informasjon fra den opprinnelige lydfestingen. Høy lydkvalitet krever stor lagringsplass, men materialet kan viderebehandles ved komprimering eller konvertering til et mer egnet format som tar mindre lagringsplass.

Selv om lydbæreren kan vare i 100 år, men den er verdiløs hvis man ikke har teknologi til å avspille lydfestingen. Også i de tilfeller hvor arkivet har tatt vare på det nødvendige avspillingsutstyr, vil behovet for konvertering være betydelig, ettersom brukerne ikke alltid har tilgang på de ulike avspillingssystemene. I dag skifter formatene hurtigere enn noen gang og teknologien blir fort gammeldags og ubrukelig. Behovet for kopiering av data mellom ulike digitale format er derfor økende. Dette må skje på en måte som ivaretar både kvalitet på lydfestingen og de metoder som eksisterer for å få tilgang på informasjonen .

Videre er det et stort behov for ressurser til å formatforflytte opptakene fra de gamle fonograf-rullene og grammofonplatene over til moderne lagringsmedier. I undersøkelsen "Lyd i Norge" ble det kartlagt en del lydsamlinger med gamle lydbærere, men mangelfull registrering av innholdet betyr at mye arbeid gjenstår. En er her også avhengig av spesialkompetanse for å få dette arbeidet gjort. Dette gjelder så vel registrering av innhold som avspilling og bevaring av lydfestingene. Det kritiske i dag er at vi ikke har full oversikt over hva vi har, samtidig som innholdet er i ferd med å gå tapt som følge av dårlige lagringsforhold. Her må det offentlige snarest stille ressurser til rådighet, slik at våre eldste lydopptak kan bevares for ettertiden.

Konservering og bevaring i et kulturelt perspektiv

Vi står over for store utfordringer når det gjelder å bevare verneverdige lydfestinger, og hovedspørsmålet blir hvordan dette best kan gjøres. Som vi har sett er heller ikke optiske lagringsmedier å betrakte som sikre i et lengre perspektiv. Frem til i dag har de gamle vinylplatene eller nikkelmatrisene vist seg å være det mest holdbare lagringsmedium for lyd, men i arkivsammenheng er lydbåndene foretrukket. Digitalteknikken har imidlertid klare fortrinn, særlig ved kopiering eller konvertering fra et digitalt medium til et annet. Vi får identiske opptak som lar seg videre omkopiere uten at kvaliteten på informasjonen forringes. Med stadige nyvinninger innenfor digitalteknikk og optisk utstyr, er det klart at denne teknologien også vil spille en sentral rolle langt inn i fremtiden. Fra et estetisk og autentisk ståsted skal en imidlertid alltid være kritisk til digitalisering av analoge signal. Digitalisering baserer seg på rekonstruksjon av det autentiske lydbildet, og all digitalisering av analoge signal medfører i seg selv tap av informasjon, hvor graden bestemmes av samplingsfrekvensen. Det er derfor ikke helt uten grunn at noen foretrekker LP-platene fremfor digitale re-mastere på CD.

I samarbeidsprosjektet mellom NRK og NB Rana, Det Digitale Radiolager, er det gjort rede for hvordan man kan gjennomføre en konvertering av NRKs historiske arkiv til digital form. NRK vil på denne måten få materialet tilgjengelig "on line" for bruk i nyproduksjoner, og NB Rana vil sikre magnetbåndene og stille opptakene til rådighet for forskning og dokumentasjon gjennom nettverksbaserte løsninger. Digitaliseringen av NRKs historiske arkiv vil kunne være gjennomført i løpet av ca. 6 år. En håper samtidig å kunne legge om dagens pliktavlevering i form av kassetter (QIC) som fraktes fra Oslo til Mo i Rana, til en elektronisk avlevering, direkte til det digitale radiolageret.

Diskusjonen rundt temaet lagringsmedium og holdbarhet, vil helt sikkert også fortsette inn i fremtiden. Når en vurderer konserveringsproblematikken er det viktig å skille mellom bevaring av selve lydbæreren og bevaring av informasjonen eller innholdet. Det er selvsagt viktig å finne nye og bedre lydbærere, men det er i dag enda viktigere å rette søkelyset mot de klimatiske forholdene som lydmaterialet skal oppbevares under. Bevaring av lydmateriale (samt de fleste andre typer materiale) bør skje i stabile, klimaregulerte magasin, uansett hvilken type lydbærer det er tale om. Svært få lydarkiv og lydsamlinger har slike magasinforhold i Norge i dag.

[Forrige del] [Innhold] [Neste del]