Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no, 2015
Norske mellomalderballadar: Naturmytiske balladar (TSB A-gruppa)
Redaksjon: Velle Espeland, Børge Nordbø, Liv Kreken, Maren Dahle Lauten, Elin Prøysen, Astrid Nora Ressem, Olav Solberg, Ellen Nessheim Wiger
Teksten er lastet ned fra bokselskap.no

NORSKE MELLOMALDERBALLADAR
Naturmytiske balladar
(TSB A)

Nasjonalbiblioteket
2015

  1. TSB A 4 Stig litens runer
  2. TSB A 5 Vinne møy med runer
  3. TSB A 11 Søvnrunene
  4. TSB A 12 Den vise kvinna [Havfruens spådom]
  5. TSB A 13 Den varslande fuglen
  6. TSB A 16 Jomfrua Ingebjørg
  7. TSB A 17 Valramnen
  8. TSB A 18 Asaliborg
  9. TSB A 19 Møya i ulveham
  10. TSB A 20 Varulven [Elen og ulvane]
  11. TSB A 23 Dalby Bjørn
  12. TSB A 24 Liten Lavrans
  13. TSB A 25 Rosensfolen
  14. TSB A 26 Ramnen ber bod
  15. TSB A 29 Lindormbrura
  16. TSB A 30 Møya i linda
  17. TSB A 32 Rike Rodenigård og ørna
  18. TSB A 33 Kongssonen av Norigsland
  19. TSB A 38 Horpa / Dei to systrene
  20. TSB A 39 Beiarblakken
  21. TSB A 40 Kvinna som ikkje kunne føde
  22. TSB A 41 Rikeball og Gudbjørg [Veneros og Ølberg]
  23. TSB A 43 Riddaren i hjorteham
  24. TSB A 45 Ungan Svegder
  25. TSB A 46 Kjempene på Dovrefjell
  26. TSB A 47 Agnete og havmannen
  27. TSB A 48 Heiemo og nøkken [Nøkken som friar]
  28. TSB A 49 Herr Byrting og elvekvinna
  29. TSB A 50 Villemann og Magnhild [Gudmund og Signeliti]
  30. TSB A 51 Villfar og Sylvklar [Terna hos havfrua]
  31. TSB A 53 Møya i fjellet
  32. TSB A 54 Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
  33. TSB A 57 Margjit og Tarjei Risvollo
  34. TSB A 58 Liti Kjersti narrar bergekongen
  35. TSB A 59 Herr Magnus og havfrua [Vetterstrandvisa]
  36. TSB A 60 Hake og bergmannen
  37. TSB A 62 Herr Tønne av Alsøy
  38. TSB A 63 Olav Liljekrans
  39. TSB A 65 Elvarhøy
  40. TSB A 67 Festarmann i grava
  41. TSB A 68 Den vonde stemora
  42. TSB A 69 Draugen
  43. TSB A 73 Haugebonden
  44. Forkortingar og litteratur





TSB A 4 Stig litens runer

Innleiing

Riddar Stig liten tener i kongsgarden og er blitt forelska i ei terne som heiter liti Kjersti. Ho er tydelegvis ikkje interessert, og Stig liten tyr til runemagi; men når han skal kaste runene, er han uheldig: I staden for å treffe liti Kjersti, treffer runepinnen prinsesse Rikeli. Stig forstår straks at dette kan bli farleg, og han oppsøkjer mor si og rådspør henne. Ho rår han til å gå opp i høgloftet og setje bom for døra. Prinsessa kjem etter og klarer å lirke døra opp. Ho set seg på sengestokken og klappar han på kinnet og leikar med håret hans, men han tør ikkje anna enn å avvise henne.
Om morgonen skundar Stig seg inn til kongen og klagar på at Rikeli har vore i rommet hans om natta. Prinsessa kjem til og vedgår at ho gjekk til Stig, men seier at ho ikkje fekk nokon kjærleik av han. Sidan Stig ikkje utnytta situasjonen, bestemmer kongen at Rikeli må få gifte seg med Stig.
Dermed fekk det ein lykkeleg ende for alle. Rikeli får Stig, liti Kjersti slepp unna ein masete friar, og Stig kan ikkje anna enn å bli glad når han blir gift med ei prinsesse.
Ved dei arkeologiske utgravingane på brygga i Bergen fann dei ein god del runepinnar. Fleire av dei hadde eit erotisk innhald, og det er ikkje usannsynleg at dei har vore brukte slik som det blir skildra i visa.
Motivet med jomfrua som bryt seg inn til sveinen om natta er også behandla i ei skjemtevise TSB F 29 «Ungersveinen på tinget».
Sophus Bugge skreiv opp sju variantar av denne balladen, to frå Kvitseid, to frå Fyresdal og tre frå Skafså.
Hans Ross skreiv også opp ein variant frå Kvitseid og M.B. Landstad gjorde ei oppskrift etter ein anonym songar.
Utsyn 42
DgF 76
SMB 1

Oppskrift A

TSB A 4: Stig litens runer
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter ukjend songar, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 7, 1–2
Oppgjeven tittel: Ridder Stig

1. Ridder Stig reid seg ivir ei Bru
ramme runinne kom han ihug.
2. Han kastad dei runin etter liten Kirstin
Runene faldt paa Kongens Dotter fin.
3. Silde om eftan Røgen falt paa
Ridderlita vilde til Ridder Stig gaa
4. Hon bankad paa Dynni med Finganne smaa
Stat up R[idder] St[ig] skred Lokur ifraa.
5. Aa ingen Stevning saa hev eg lagt
og ingen saa lukkar eg in um nat.
6. Ridderlita med sine Finganne smaa
skredde Lokunne af og paa
7. Ho sette seg paa sengestok
leika med R[idder] St[igs] gule Lok
8. Hon lae seg i Sengi ned
og han maatte vrie seg veggen te.
9. Tilegt um morgen dagen var ljos
R[idder] St[ig] reiser til Kongens Huus.
10. Høyre du Konge hot eg seie deg
eg faar ki sova um notti for dottere din.
11. Kongen han taled til liten smaa Dreng
du beder Ridderlita gaa for meg in.
12. K[ongen] ha inki halvtalad ord
R[idderlita] steder for Faderens Bord.
13. Ded var fulla sant eg til honom gekk
men ingen god villeje eg af honom fekk.
14. Ded var fulla sant at eg hos honom laag
men ingen god villeje eg af honom saag.
15. Tak skal du ha du R[idder] St[ig] for du var saa klok
nu skal du faa min datter og leve saa med Ro
16. Tak skal du ha du R[idder] St[ig] for du var saa vis
nu skal du faa min Datter og leve saa med pris.
17. Der var Glæde i Kongens Gaard
R[idder] St[ig] Kongens Datter faar.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.

Oppskrift B

TSB A 4: Stig litens runer
Oppskrift: Udatert av Sophus Bugge etter ukjend songar, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: DFS IV, 34b–35
Utan oppgjeven tittel.

1. Stíg líten gjekk for sin moder at stå:
«no hev eg prøva mí' rónir íår.
– Så væl kunna svennen sí' rónir. –
2. Eg slengde mí' rónir ti líti Kjersti;
dei falt ne sjå 'a Ríkelí.»
3. «Å gakk du deg í høieloft,
du rei upp silkjesængi så høgelege,
du legg deg neri så dødelege!
4. Å um hó klappar deg unde kinni så rød,
alt ska' du ligge, som du va' no dø.
5. Å um hó klappar deg unde kinni så hvid,
alt ska' du ligge, som du va' ett lík.»
6. Han reidde upp silkjesængi så høgelege,
så la'en seg nerí så dødelege.
7. Hó klappa han unde kinni så rød;
alt låg han, som han ha' vor' dø.
8. Hó klappa han unde kinni så hvid,
alt låg han, som han ha' vor' ett lík.
9. «Eg ska' no deg for din faderen klaga,
at eg må'ki notteró for deg hava.»
10. «Klaga, klaga dæ du må!
eg stende så næri å høyre dærpå.»
11. «Høyrer du kungen, eg vi' mæ deg tala;
eg må'ki notteró for dí dotteri hava.»
12. Ríkelí stó inki langt dærífrå
utta fyr dynni å lýdde dærpå.
13. «Dæ va' no sant, at eg ti deg gjekk,
ingjo kjærligheit eg av deg fekk.
14. Dæ va' no sant, at eg innmæ deg låg,
ingjo kjærligheit eg av deg såg.»
15. «Hav takk Stíglíten for så denne ære;
Ríkelí ska' vera dí hjertenskjære.
16. Hav takk Stíglíten for så denne trú,
Ríkelí ska' vera dí eigjo brúr.»
17. Dær blei gle'i å mykje gama,
Ríkelí å Stígelíten drakk bryddaup ísama.
18. Å dær blei gle'i å mykjen gný,
Ríkelí å Stígelíten drakk bryddaup í bý.

Strofene er nummererte av samlaren. Over oppskrifta står det: Nr. 76 (II s. 301). Følgende norske Opskrift er fra Skafsaa Anneks til Mo i øvre Telemarken; den ligger nærmest ved de danske C D og ved den islandske Opskrift. Under oppskrifta står det: V. 15 L. 1 og V. 16 L. 1: så denne har jeg skrevet, men det skal vel være: sådan ei.

Oppskrift C

TSB A 4: Stig litens runer
Oppskrift: 1870-åra av Hans Ross etter Bergjit Torsdotter Lintveit,n1 Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS H. Ross II, 26–27
Oppgjeven tittel: Ridder Stíg

1. Ridder Stig rider alt over ei Bru
dei ramme Róninne kjem' han i Hug.
– den Jomfru giver Svennen Orlov –
2. Han kasta dei Roninn' på líti Kjersti
men dei Róninne falt paa Kongsdotter sò fín.
3. Ridder S[tig] spyre si Moer um Raa:
«eg heve forraadt Kóngsdotteri iaar.»
4. Aa høyre du Sonen min, fager aa fin,
du lukker atte Døren skrei Lokunne ten2v1
5. «Og bære Raa eg selvare kann,
eg salar ùt min Gangar, so ri eg av Land.»
6. Aa dù mone rie um du vi Væri umkring
alt stander Inger lítenv2 før Sengen din.n3
7. Aa R[idder] S[tig] lydde si Moers Raa
han lukka atte Dørenv3 aa skreidde Lokunn paa.
8. Aa I[nger] líti klappa paa Dynni me Finganne smaa
«Stand upp R[idder] S[tig] skrei Lokunn' ifraa!»
9. «Slett ingjen heve eg Stevnare lagt,
slett ingjen lukkar eg inn um Natt.»
10. I[nger] liti me dei Finganne smaa,
ho skreidde dei Lokunn' baade te og ifraa.
11. I[nger] l[iti] sette seg paa Sengjestokk,
aa leika mæ R[idder] Stigs gule Sokk.
12. Aa I[nger] l[iti] lae seg i Sengi ne
men R[idder] S[tig] han snudde Veggjen te.
13. Ho klappar R[idder] S[tig] paa Kinni saav4
R[idder] S[tig] laag som han va dø.
14. Aa tileg um Morgoen Dagjen va ljus
R[idder] S[tig] va fe v5 Kongjen saa fus.
15. Eg helsar Kóngjen saa fager aa fin;
eg fær'kje Ro um Natten forv6 Datteren din.
16. Aa Kóngjen han heve paav7 Sveinanne smaa:
de be I[nger] l[iti] innfe meg gaa.
17. Aa Kóngjen han ha' ikkje haltale Or
førr I[nger] l[iti] ho steig paa Góv.
18. «Aa høyre du I[nger] l[iti] fager aa fin
R[idder] S[tig] klager so hardt uppaa dig.
19. Ridder S[tig] klager so h[ardt] p[aa] dig:
han færv8'kje Ro um Natten for Datteren min.»
20. «Vist nokk va de, at eg te honom gjekk,
men ingjen go Viljen eg av honom fekk.
21. Vist nokk va de, at eg te h[onom] fór
m[en] i[ngjen] g[o] V[iljen] e[g] a[v] h[onom] tók.
22. «Aa takk R[idder] S[tig] fe du va meg so tro
tak so mi Dotter aa liv so i Ro
23. Aa Takk R[idder] S[tig] for du va meg so vis,
aa tak so mi Dotter aa liv so mæ Pris.

Strofene er nummererte av samlaren. Over oppskrifta står det: (fremsagt af Birgit Krossli fra Morgedal) a) 1ste gang b) anden g. Samlaren har høyrt visa to gonger, og forskjellane er markerte som alternativ lesemåte.
Det finst ei avskrift av oppskrifta i Molkte Moes samling: NFS M. Moe 75, 38–39

TSB A 5 Vinne møy med runer

Innleiing

Herre Per ser to jomfruer dansa, og han frir til den eine. Når ho får høyre at han korkje har hus eller jord, avviser ho han. Han kastar runer på henne, men når ho kjem til han, ber han henne kome att når gauken gjel og småfuglane syng.
Sophus Bugge skreiv opp visa i 1864 etter Gunnhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland i Fyresdal, men andre oppskrifter er ikkje kjende.
Visa er heller ikkje kjend i andre land, men ei dansk vise, «Stolt Bodils Hævn» (DgF 215), har ein viss likskap til vår vise.
Første strofe i vår vise går slik:
1. Der gjeng ein dans der framte mæ å
– For al den vrede du veit mæ meg –
der dansar dei høviske jomfrúvur tvo.
– Du lot meg sova på armen din –
Den danske visa er slik:
Der gaar dands for stolten Inger-lillis burd
– For ald den vrede, i ved med mig.
Der dandset hvert det barn, der var
– Lader mig sofve i armen!
Omkveda er svært like, men etter kvart går den danske visa annleis. Jomfrua fortel herre Peder at ho går gravid med barnet hans, men i staden for å gifte seg med henne, tilbyr han henne eit klede som kan skjule graviditeten. Om natta drep ho han med ein kniv, og i siste strofe sit ho att både raud og kvit. Dessutan har ho mista sitt hovudgull, teiknet på at ho er jomfru.
Utsyn 44
DgF 215

Oppskrift A

TSB A 5: Vinne møy med runer
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunnhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 137 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v9

1. Der gjeng ein dans der framte mæ å
– For al den vrede du veit mæ meg –
der dansar dei høviske jomfrúvur tvo.
– Du lot meg sova på armen din –
2. Der gjeng ei jomfrú næste dei
de ville eg so gjenni, at de va mí.
– Du lot meg sova på armen din –
3. Den jomfrú ho va so snøgge ti ór
kor æ ditt hús kor æ di jór.
– So må du sova på armen min –
4. Hús å jór dei heve eg solt
men peningann ligge í ríksmanns vold.
– Du lót meg sova på armen din –
5. Hús [å jór dei heve eg] mist,
[men peningann ligge í ríksmanns] kiste.
6. Ja heve dú hús å jóræ mist,
dú fær inkje jómfrúa de æ vist.
7. Heve [dú hús å jóræ] solt,
[dú fær inkje jómfrúa] hó æ for stolt.
8. Herrepær kasta si rúnir på bór
né datte jomfrúens stóre ór.
9. Kom att ti meg ein annen vårv10
når goukjen hev gali å bónden hev sått.
10. [Kom att ti meg] ei ånno ti
når adde småfuglanne dei synge blitt.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 95. I reinskrifta er str. 7 utelaten.

TSB A 11 Søvnrunene

Innleiing

Herreper skryter av at han kan få kva møy som helst ved hjelp av runer, men Jon er trygg på festarmøya si. Herreper vil prøve seg og rir så heim til henne. Først er ho avvisande, men når han er viljug til å våge hesten sin på at ho ikkje kan liggje i senga med han utan å miste møydommen sin, går ho med på veddemålet og set den blå kåpa si opp imot. Møya kan også riste runer, og dermed sovnar Herreper og søv tungt i tre døgn. Då vekkjer ho han. Han freistar å berge æra si ved å kjøpe henne til å seie at ho mista møydommen sin til han, men ho avviser det.
Visa har vore sungen i Danmark og Sverige, og i Noreg har vi ei oppskrift av Sophus Bugge frå 1864 etter Gunnhild Kjetilsdotter Sundsli (1781–1869) i Telemark. Sjølv om handlinga i visa er ganske lik, skil den norske seg klårt frå den danske og svenske i utforminga.
Korkje i Sverige eller Noreg er det bevart melodi til denne visa, men i Danmark finst det ei melodioppskrift frå 1847.
Utsyn 43
DgF 81
SMB 2

Oppskrift A

TSB A 11: Søvnrunene
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 10–15 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v11

1. Hærre Pær å Herr Jón de sat over bór
– No lengjest meg –
dei snakka so mangt eit skjemtas ór,
– Uppunder den lind der våker alt kjærasten minó –
2. Eg veit no ingjo í væræ tín4
uttast eg sill' lokk'æ mæ rúnir å spil.
3. Men eg hev meg ei festarmøyn5
fyr dú æ no lokkar fyrr lyte dú døy
4. Eg gjeve deg min gangari grå
vi dú víse meg vegjen ti jomfrúas går.
5. Hav dú sjav din gangari grå,
men rí ti mi jomfrú å sjå kot dú får.
6. På villande heiæ der stende ei lind,
hun lýser væl 15 mílir umkring.
7. Uppunde den lind der stende ein stól,
der site mi jomfrú hó glimar som ei sól,
8. Hærre Pær kom seg riand ígår,
úti stó jomfrú, hó sló sitt hår.
9. Dú tar inkje slå håri fyr még,
eg agtar inkje å béle ti dég.
10. Vi du inkje béle so kann dú late vere,
eg agtar so líte kot slíke mænn gjere.
11. Me Eg set upp min gangari grå,n6
at du ska kji sovev12 meg møye ísjå.
12. Lengje stó jomfrú hó tenkte mæ seg,
kann inkje mi runenne duge forv13 deg.
13. So set eg ímót mi kåpa blå,
at eg ska sove deg deg møy ísjå.
14. Jomfrú gjeng at høie loft
den silkjesengjæ hó reier upp
15. Hó breidde upp dei pellinne blå,
dei ramme rúnir hó skríva på.
16. Herre Pær settest í sengjæ né,
han tenkte so líte på svévnen sin
17. Herre Pær rúnansvevnen fékk
jomfrú møy av armen gjekk.
18. Han sov í dagar, han sov í tvo,
den trée dagjen likeso.
19. Jomfrú gjeng at høgeloft
Hærre Pær hó vekkjer upp.
20. Statt no Hærre Pær no vekkjer eg dég,
den morgo sólæ ho skíne so rø.
21. Den [morgo sólæ ho skíne so] rø
søv dú no leng'e so blí de din dø.
22. Eg gjeve deg min gangari grå,
ví' seia at du sóv meg kji møy ísjå.
23. Eg eige sjóv din gangari grå,
skamm få den seg sjav'e lýge på
24. Um eg gjekk no í garen so grå som ein hari,
eg ska alli oftare bélemål fare.
25. Um eg [gjekk no í garen so grå som] ein rein,
[eg ska alli oftare] béle ti møy.
26. Hærre Pær han útav garí gjékk,
der stó etti han bådi sadel å hest.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge 6, 92–94. Over oppskrifta i reinskrifta står det: (Gunhild Sundslí, tidligere Breivík (83 Aar gml). Fyresdal 1864. Moderen var fra Nissedal, men hun sagde, at hun ikke havde lært mange Viser af hende.) Over første lina er innført: nu død (1866)

TSB A 12 Den vise kvinna [Havfruens spådom]

Innleiing

Kongen spør kvifor dronninga græt. Ho svarer det er fordi det er spådd at ho skal bli enkje i år. Kongen seier at «menneske spår, men Gud rår». Dronninga har høyrt at det har kome ei synsk kvinne til byen og at ho ikkje lyg. Kongen sender bod etter henne, og ho kjem. Kongen ber henne setje seg på ein stol, men det vil ho ikkje. Ho seier det ligg knivar under stolen. Vidare ser ho at det ligg gøymt fem sverd under benken og ni gullringar under senga. Kongen seier at når ho veit slikt, veit ho vel også når han skal døy. Ho svarar at Marimesse (25. mars) skal han vere frisk og raud, men Mikkelsmesse (29. september) skal han liggje daud. Kongen spør om dronninga kjem til å gifte seg på nytt. Spåkona seier at dronninga skal sørgje i fem år, men deretter skal ho ta seg ein herre som set alle fangar fri. Kongen ønskjer at han aldri hadde spurt henne.
I tillegg til den norske tradisjonen har også Peder Syvs danske versjon i Kjempeviseboka vorte brukt i Noreg. I Syvs versjon er spåkona ei havfrue som kongen har fanga. Ho viser klarsynet sitt ved å fortelje at det ligg knivar i stolen. Deretter spår ho at kongen skal få tre søner som skal ta livet av han. Den eine sonen skal bli konge i Danmark og den andre skal bere gullkrona.
I segn og folketru kan havfrua opptre på mange måtar, men i norsk tradisjon kjem ho ofte med ein spådom. For fiskaren kan ho varsle om storm og uvêr, men i denne visa spår ho om dødsfall. I vår tids bilete av havfrua har ho ein fiskespord i staden for to bein, men i visa står det at ho «dansar på tilje». Dette treng ikkje vere noko problem, i folketradisjonen kan vi ikkje vente oss korkje konsekvens eller logikk, og i segnene kan havfrua setje fotspor etter seg.
Sophus Bugge skreiv opp visa etter Tone Olsdatter Vistadbakken og Torbjørg Gjermundsdotter Haugen i Skafså, etter Gunnvor Targjeisdotter Folleggdalen i Vrådal, Tone Marteinsdotter Kollberg i Lårdal, Gunnhild Kjetildotter Sundsli i Fyresdal og Bergjit Torsdotter Lintveit (Krossli) i Brunkeberg.
Tre yngre oppskrifter går klart tilbake til «Kjempeviseboka». Moltke Moe skreiv opp visa etter Anne Halvorsdotter Lid og Liv Halvorsdotter Huset i Flatdal og eit fragment etter Torbjørg Ripilen i Mo. Rikard Berge skreiv opp fem strofer etter Gunnhild Raumdal i Lårdal.
I Lindemans samlingar ligg det ein anonym melodi frå Bergen, to frå Mo i Telemark og ein frå Øystre Slidre i Valdres.
Utsyn 48
DgF 42
SMB 3
FSF 17

Oppskrift A

TSB A 12: Den vise kvinna
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 245–246
Oppgjeven tittel: Spådommen. I.

1. Kungen å droningi site fyr bór
– vi ære av dei levene som fallne –n7
dei talar so mangt eitt skjemtans ór.
– I bede so væl alt um [fyr] dæn unge kung Eirik. –
2. Kungen han talar te droningi så:
«hvi felder i nå så modig en tår?»
3. «D'æ no inkje under, om eg feller tår;
d'æ meg spått, eg blí enkje í år.»
4. «Menneskene hettern8 og folkerne spår,
men d'æ 'kje hot ein, som fyr dæ rår.»
5. «Her æ komi så vís ei kvinne í bý,
hó seie sant å slett inkje lýg.»
6. Kungen han hutta på sveinanne små:
«de be vísekvinna innfyr meg gå!»
7. Å Kungen han ha' inkje halltala ór,
fyr vísekvinna stedes innfyr hass bór.
8. Å Kungen han sette fram ein forgylte stól:
«du sit skjøn jomfrú å kvíl din fót.»
9. «Dæ vóre fulla godt å vile derpå,
men dær ligge unde dei knívanne små.»
10. Å Kungen han klappa på forgylte benk:
«sit skjøn jomfru å hvil på dæn!»
11. «Dæ vore fulla godt å vile på dæn;
dær ligge unde dei sværi fem.»
12. Å Kungen han klappa på forgylte sæng:
«å kan du no kvíle, så kvíl på dæn.»
13. «Dæ va' fulla godt å kvíle på dí;
dær ligge unde dei gullringanne ní.»
14. «Å veit du no detta, so veit du no mei,
så kan du no seia meg skjæbner flei.»
15. «D'æ 'kje så godt å seia ífrå;
din bróer han stend å lýer uppå.»
16. «Å kjære min broder du gakk frå mítt bór,
me eg talar mæ vísekvinna et ór.»
17. [«Å veit du no detta, so veit du no mei,]
[så kan du no seia meg skjæbner flei.»]
18. Å veit du no detta, så veit du mei,
så kan du no seia, når eg sko' døy.»
19. «Maremess om våren en konge så rød,
å Mikkelsdag om høsten så ligger i død.»
20. [«Maremess om våren en konge så] bold
[å Mikkelsdag om høsten så ligger] í mold.

Kladden er ikkje å oppdrive, så teksten er transkribert etter reinskrifta.
Strofene er nummererte av samlaren.
Under strofene står det: Afz. Nr. 63. (henvisning til Geijer og Afzelius' visesamling fra 1814)

Oppskrift B

TSB A 12: Den vise kvinna
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 109–112 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v14

1. Der æ ei vis kåno útí vårt land
– útí lundi –
alt de hó seie de hev gjengji fram
– De veit eg so væl, de hev eg fornemt í min ungdóm. –
2. Kungen han heitar på sveinanne tvo
du seie den víse kåna inn fyr meg gå.
3. Kungen han ha inkji halltala ór
fyrr den víse kåna hó stæddestv15 for bór.
4. Kungen han skúva fram høyene blå
å sett deg der å kvíl derpå.
5. Vil dú so forråde mitt unge lív
der ligg undi ein kvasse nív.
6. Mæ du visste detta so veit dú mei
so seie dú meg um kungen é rík.
7. Å høyrer de sjels kungen vi' dú de vite,
so stende de på ditt belte rita
8. Kungen han lyfter på belti vill' sjå,
å alle hass rígdom stó skríva derpå
9. Mæ dú visste [detta, so veit dú] mei
so seie dú meg når kungen ska døy
10. Útí høsten útí ei tí
so hev inkji kungen leng'e lívdagar frí.
11. Mæ [dú visste detta, so veit dú] mei
bliv mi dronning gift igjen.
12. Ho syrgjer deg í åræ fem
sía tek hó seg ein herre igjen.
13. Mæ [dú visste detta, so veit dú] mei
blí den herren bollare hell jei
14. Anten han blí då bollare hell í
alle fatike fangar gjev han lív.
15. Kungen han sló si hånd ímót bór
Krist give eg ha kje spurt deg eit einaste ór.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge VVI, 119–120. Trykt i DgF IV, 819.

Oppskrift C

TSB A 12: Den vise kvinna
Oppskrift: 1878 av Moltke Moe etter Anne Halvorsdotter Lid og Liv Halvorsdotter Huset, Flatdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 4, 1q–r
Oppgjeven tittel: Havfruga.

1. Kongen han let ei havfru gripe
– Den havfru dansar på tilje –
å den lod han i tårnet knipe.
– For hun ikke fremte hans vilje. –
2. DronningjiDagmor hytta på sveinanne tvo;
«hvad vil I mig Dronn
«I bede den havfru for meg inngå,
– for hun skå fremme min vilje. –
3. Havfruga steddes fe dronningjes bor:
«Hvad vil I mig dr[onning] Dagmor, I sende meg or?»
– Eg kann ikkje fremme [din vilje] –
4. Dronningji klappa på dynunne blå:
«Du sit no deg nepå, du gvile derpå!»
5. «Vil I so forråde mitt onge liv,
de ligge innonder so gvass ein Kniv.»
6. «Visste du de, so visste du mei,
so segj, hot skjæbne meg skal ské.»
7. «Derfóre eg skå segja deg den,
du lader meg visst på ilden brend'.»
8. Du skå føde de sønner bolde tre,
ditt onge liv forspilder de.»
9. «Hvis de 'kje bedre meg skal gå,
så segj, kot skjæbne di skal få!»
10. «Den ene skal Konge af Danmark væra,
den andre skal kronen av røe gull bæra.»
11. «Den trea skå blive so vis ein mann,
ditt onge liv forspilder han.»
12. Dr[onning] Dagmor ho steig fe kongen inn:
«Ak vild' I gjeva meg den havfru fin,
– for hun har fremmet [min vilje!] –»
13. «Eg under ikkje den havfru liv,
fe ho forrådte mine snekkjur syv.
14. Dronningji svartna som ei jor,
so fall hó dø fe kongens fot,
– fe han 'kje fremte [min vilje!] –
Etter strofe 14 står det:
«Gløymt»
« – følg hende te sjøen mæ alle dine møyern9
fe ho har fremmet din vilje.»
Den havfru sette seg på bøljunn blå,
droningji gret å såg derpå.
«Høyre du dr[onning] Dagmor, gråt ikkje fe meg,
himmerikjes-rikje står åbent fe deg
– der fremmes din vilje.» –

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Under overskrifta står det: (Anne Li å Liv Huse).

TSB A 13 Den varslande fuglen

Innleiing

Dette er ei lagnadstung og uhyggjeleg vise. Lagnaden kan ingen sleppe unna, og synd må bøtast også av etterkomarane.
I balladane brukar fuglane å kome med kjærleiksbod, men i denne visa spår fuglen at jomfrua skal få ni barn med sin yngste bror. Ho går til brorens gard, men han vil ikkje opne for nokon om natta. Jomfrua klarer likevel å kome seg inn. Ho set seg ved senga hans og ber han fortelje draumen sin. Det syner seg at han har drøymt det same som fuglen spådde. Bror og syster tek kvarandre i hand og vandrar til framande land. Der er dei i ti år, og ho føder ni born. To blir prestar, to blir bønder, to skal sitje i kongens råd og to skal rå over Danmark. Det siste barnet er ei omflakkande (eller forsvarslaus) kvinne som vert brend på bål som bot for moras synder.
Den danske tittelen på denne balladen er «Synd og Bod», men i den danske versjonen blir ikkje det siste barnet brent, ho går derimot i kloster. Det er som bot for synda, men det er ikkje nok. Ho mister livet når klosteret brenn ned.
Den danske versjonen er berre bevart i munnleg tradisjon, men er så fast i forma at danske forskarar har tenkt seg at visa må skrive seg frå eit ukjent skillingstrykk. I Noreg er det skrive opp ni variantar av visa frå ulike stader i Telemark. Innhaldet er likt, men i motsetning til den danske versjonen, varierer den norske visa så mykje i utformingane, at ho må ha levd ei god stund i eit kreativt tradisjonsmiljø.
Lindeman har skrive opp ein melodi etter Halvor Andresson Tungen i Sauherad. Denne melodien har også i seinare tid vorte brukt til TSB D 409, «Harpespelaren» (Signelin bygde seg oppå ei borg), men ingen andre tekster av D 409 har det omkvedet som er brukt til A 13.
Utsyn 41
DgF 535

Oppskrift A

TSB A 13: Den varslande fuglen
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 345–347 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v16

1. Der kom ein fugl av fremmende land
– Dæ synger på skúr –
sette seg på jomfrúvas búr å sång.
– Den eine gjeng aller útav min hug. –
2. Høyrer du fugl hott eg spyr deg?
kvi må 'kje folkje om nettanne få sova for deg?
3. Sille du alle dine follogji vita,
så kunne du aller på jóri liva.
4. Dæ follogje felle meg aller så tungt,
eg lýte vera gla så lengje eg æ ung.
5. Du sko' få dei bóni ní
de mæ din bróer alle di.
6. Sko eg få di bóni ní,
så seg meg follogje te alle dí.
7. Den fyste å den andre dei sko blí prestar,
den tree å den fjóre bøndanne beste.
8. Den femte å den sette kungjens rå,
den sjúnde å 8de for lande rå.
9. Den niende sko blíve eitt ærelaust bån
årlíg å silde brennast på bål.
10. Sko hó så blí ei ærelaus kvinde,
sko hó så líe for syndinnæ míne.
11. Syster tók på seg kåpa blå,
så gjekk hó í høieloft der bróeren låg.
12. Egv17 drøymde un dei jósi ní,
eg sille tenne alle dí.
13. Di åtte fekk eg så snarleg te brenne,
dæ niende fekk eg aller tenne.
14. Bróer tók syster ved sin hand,
så reiser han seg i fremmende land.
15. Di va' íhopes i åri tí
så ha' dei óíhop dei bóni ni.

I 1859 har Bugge fått ei strofe til frå Aslaug Askedalen:
Der sit ein fugl uppå vår spir
han synge so vakkert um Jesum Krist.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 228–229

Oppskrift B

TSB A 13: Den varslande fuglen
Oppskrift: 1859 av Sophus Bugge etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge h, 338–339 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v18

1. Der kom ein fugl av fremmende land
han sette seg ne på klædestang.
– Den eine gjeng aldri utav min hu –
2. Dú ska' taka din broder i hand
so reiser du av på fremmende land.
3. Du ska' reise mæ din bróer iår,
du fangar mæ han dei bonni små.
4. Dei tvo dei blíve prestar,
dei are tvo bøndannen10 beste.
5. De femte å sette kungens rå,
de syvende å åttende værelaust bån.n11
6. Den níende bliv en væreløs kvinde
sútir å sorgjir kann hó binde.
7. Systeri tók sin broder i hand
so reiste dei av på fremmende land.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 159–160.

Oppskrift C

TSB A 13: Den varslande fuglen
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 286–288 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v19

1. Der kom ein fugl av anna land
– De synger i skóv –
han sette seg på jomfrusbur å sang.
– Den eine gjengst alli útav min hug. –
2. Å høyr dú de fugl hot eg deg fregar
kví må 'kje fokkji um nettanne sova.
3. Skjøn jomfrú, sk[jøn] j[omfrú], dú mig ikkje fregar,
de æ deg sjóv ti sút å tregji.
4. Dú sko eige dei bonni ní
din yngste bróeren æ faerv20 ti di.
5. Sko eg eige dei bonni ní
dú seg meg forfoll ti alle dí.
6. Sko eg seie deg forfoll ti alle di,
dú kann ikkje liva på joren fyr dí.
7. Dei follogje æ' alli so tung,
eg lýte vere gla, mæ eg æ ung.
8. Dei tvo dei blíve prestar,
dei are tvo bøndar beste.
9. Dei tvo dei blíve upphengde
d[ei] a[re] t[vo] blíve uppbrende.
10. De níende blív ei værelausn12 kvinne,
sútir å sorgjir fær hó finne.
11. Skjøn jomfrú hó akslar kåpa blå,
so tek hó vegjen ti sin bróers går.
12. Hó tók sin bróeren kring hvídan hals,
herri Gud bære meg fuglen sa' sant.
13. Dei tók hverandre í hvídan hand
so reiser dei på fremminde land.
14. Dei va íhop i åtte år
dei åtte íhóp dei bonne små.
15. Dei tvo dei bleiv no prestar,
dei are tvo bøndar beste.
16. Dei [tvo dei bleiv] upphengde
[dei are tvo bleiv] uppbrende.
17. De niende bleiv [ei værelaus] kvinne
[suter å sorgjir] fekk hó finne.
18. Dein13 va der so lengji,
ti dei blei uppå bålen brende.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta. Utfyllingane er henta frå reinskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 15–16.

Oppskrift D

TSB A 13: Den varslande fuglen
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge r, 6–7 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v21

1. Fuglen site på kvisti
– De syng i skóg –
han synge so mykje um Jesum Krist.
– Den eine gjeng alli utav min hú –
2. Han site der so lengji
han vekkjer jomfruva av sengji.
3. Dú sko hava di bonni ní
alt mæ den yngste broderen din.
4. Veit dú detta so veit dú mei
dú seie meg skjæben av alle dei
5. Dei tvo sko vera kungar ivi Danemark råde
dei andre tvo kungens næste rå.
6. Dei are sko vera prestar
dei are tvo bøndanne beste.
7. De niende sko væera eit ærelaust bån
som årle å silde sko brennast på bål.
8. De níende [sko vera] ei ærelaus kvinne
som aldrialle dikkos syndir sko burtvinne.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 9–10.

TSB A 16 Jomfrua Ingebjørg

Innleiing

I denne balladen blir vi vitne til eit trekantdrama, og mykje av handlinga foregår i ein underleg, mystisk skog, «ædeliskogen». Balladen er ei omskapingsvise. Jomfrua Ingebjørg og herre Per er kjærastar, men den vonde stemor hans vil heller at han skal gifte seg med ei anna kvinne. Ho er trollkunnig og skaper jomfrua Ingebjørg om til ei hind. Gråtande legg ho gullringane frå seg på hovudputa hans før ho går i dyrehamen. Herre Per forstår at kjærasten hans er omskapt og set snarer i skogen for å fange hinda. Men hinda er sky og let seg ikkje fange. Dessutan gjer stemora det endå vanskelegare når ho skaper jomfrua Ingebjørg om til ei ørn. Men herre Per får det rådet av mannen som eig «ædeliskogen», at den omskapte ørna må få menneskeblod for å bli menneske. Herre Per høgg eit stykke av armen sin og kastar det til henne, og dette offeret bryt forbanninga, slik at jomfrua Ingebjørg blir menneske att.
«Jomfrua Ingebjørg» fanst berre i Telemark på 1800-talet og var på veg ut av tradisjonen då samlarane kom. Det ser vi av at jamvel dei beste songarane stort sett berre kunne nokså ufullstendige variantar av balladen. Landstad trykte «Jomfrua Ingebjørg», etter ei oppskrift han fekk av «gamle Anne Klomsæt (død)», supplert med fem strofer etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland (Landstad 1968: 488–493). Anne Sveinsdotter Klomset (1767–1848) frå Seljord var i syttiåra då Landstad skreiv opp denne visa etter henne. Ho kunne dessutan «Kvinnemordaren», D 411, og Landstad trykte også den i Norske Folkeviser (Jonsson & Solberg 2011: 215–220). Men det er særleg Sophus Bugge som har skrive opp denne gamle omskapingsballaden, blant anna etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland (1780–1865) frå Skafså og etter Hæge Olsdotter Årmote (1787–1860) frå Mo. Lindeman skreiv opp ein av melodiane til visa etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland.
Dei mest fullstendige variantane opnar med tre innleiingsstrofer der songaren plasserer handlinga i «ædeliskogen», eigentleg «aldinskogen» av norrønt aldin-skógr, ein skog med tre som det veks frukter på. Innleiingsstrofene er sikkert opphavlege i balladen, for både danske, færøyske og svenske visevariantar har dette trekket. Særleg mellom dei norske og dei færøyske variantane finst det elles mange parallellar, jamfør dei følgjande strofene frå slutten av visa, der den omskapte jomfrua blir menneske att:
Hon sette seg pá stolsbrugda neð
og plukkað seg som ei dúva,
sá skók hon af seg den fugleham
sá véne var den stolte jomfruga!
(Landstad 1968: 492).
Hon skeyt seg úr fuglalíki,
risti sítt vel sum dugva,
hon settist niður í grønan vøll,
og var ein stoltsjomfrúgva
(CCF VI: 97).
Utsyn 30
CCF 134
DgF 56
SMB 4

Oppskrift A

TSB A 16: Jomfrua Ingebjørg
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Anne Sveinsdotter Klomset, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 9, 19–20.
Oppgjeven tittel: Jomfruga Fru Ingeborg.

1. Æg veit mæg eino af dei Ædelinde Skogarv22
ja sùnna aa vesta fe Fjorov23,
der vexe saà mange af dei Ædelind-Tre
dei venast paa Jori kannsom gror.
– Men hori sko Svenden han finne si skjønno Jomfru?v24
2. Der vexe saa mange af dei Ædelind-Tre
ja Bjørkje aa saà Linde,
der spilar saa mange af dei Ædelind-Dyr
ja Hjorten aa saa Hinde.
3. Der spilar saa mange af dei Ædelind dyrv25
ja Ikkon aa saa Duva;v26
ho æ kommin af vorum Landev27
den rike stolte Jomfrua.
4. Aa dæ va strie Sjukmori,v28
ho vakna af Svevnen saa brat
ho vekte up den stolte Jomfrua
aa dæ væ ve Midjenat.
5. Aa dæ va Fruga Ingebjørg
ho framma fe Sengje sto,
saa gret ho no saa møyleg –
i Hinde-Hammen ho for
6. Ho la uppaa hans Haadejor
dæ Gulli af Fingæne fem
aa de va honom te Sorg aa Kvide
kvor Gaang han saag uppaa dem (?)
7. Ho la iuppaa hans Haadejor
dæ Gulli af Fingæne ni,
dæ va honom te Sorg aa Kvide
kvor Gaang han saàg uppaa di.
n14
Høyrer du unge Herrepærv29
du let enki hugen freste
Dotter til Alf pá Skjeio nor
har dotter den má du fæste
Dotter til Alf pá Skeio nor
er venor hel anar Kvende
enki blive ho svart af meg
enki bli eg kvit af hende.
8. Han sætte Snørur i kvor den Krok
der Hindi va vand aa gange,v30
aa Hindi ho var no saa varv31 om sægn15
ho vil inkji lata sæg fange snara
9. Han sætte Snørur i kvor den Ro Kro
der Hindi vana fram loupe v32
Aa Hindi ho var no saa varv33 om sæg
ho vil inkje lata sæg nope.n16
10. Aa dæ va strie Sjukmori
ho auka dei Syndine meire
saa skabte ho hæna til denen vilden Ørn
som sænder saa langt yvi Heie.
11. Saa tok han Øxi uppaa sin Armv34
aa høggje saa langt han maatte.v35
alt te han kom te den Ædelind-Mand, v36
som Ædelind-Skogjen aatte.
n17
Du lade mig hogge det eneste Træ
og gjøre mig ingen Møde
fanger jeg ikke af vilden Fugl
jeg sørger mig selv tildøde.
12. Høir du Danne-Herre-Peer,
kvi høgge du ne den Skog?
Du fånger aller den vilden Ørn,
før ho fær af dit Blod.v37
13. Saa høggje han Stykkje udaf sin Armn18
aa kasta dæ høgt paa Kviste,
den Ørn ho skreik, saa høgtn19 ho gol
den Herre Peer viille ho gjisten20
14. Ho sætte sæg paa Stolsbrugda nen21
aa plukka sæg som ei Duva,
saa la ho af sæg den Fugleham;
saa vene va den stolte Jomfruga!
n22
Æg var mæg saa liti ei Hind
æg drog meg framte med Bakki
mine 7 Brøarne kjende meg ei
dei pussa eetter meg Rakki
Æg var meg sá liti ei Hind
eg drog meg framte med Reine
mine 7 Brøar kjende meg ei
dei kasta etter meg med Steini
Æg va meg [sá liti ei Hind]
eg drog meg framte med Lió
[mine 7 Brøar kjende meg ei]
dei skaut etter meg med Pilir.
15. Gud signe dæg Danne-Herre Peer
fe alle go Raaine dine!
mi Sjukmor sit i Trollebotten
aa græte fe Syndine sine.

Trykt i Landstad 1853: 488–493.
Dei to strofene mellom 7 og 8 og dei tre strofene mellom 14 og 15 er skrivne inn i margen. I den trykte teksten er dei nummererte som 8, 9 og 17, 18, 19. Der står det om oppskrifta: Meddelt af gamle Anne Klomsæt (død) og af Bendik Aanunds. Fedland suppleret med Vers 8, 9, 17, 18, 19. I den trykte teksten har Landstad mange ordforklaringar.

Oppskrift B

TSB A 16: Jomfrua Ingebjørg
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 9, 47–52
Oppgjeven tittel: Herrepærs Viise

1. Eg veit meg eino ædel i Skojen
sunna aa vesta for Fjor
der vexe so mange dei ædele Træ
venaste paa Jore kan gro
– Høre ska Svæinen faa at si skjønne Jomfruva –
2. Der vexe so mange dei ædele Tre
Bjørkji aasaa Lindi
der spilar so mange dei ædele Dyre
Hjorten aaso Hendi
3. Der spilar so mange dei ædeli Dyre
Ikonn aaso Duva
ho æ ætta fraa øiromlaando
rike stolte Jomfruve
4. Aa strian Skjukmoire
oukar ho Søndine mei
ho skabte æ i ei forvillande Hind
som flyg ivi villan Hei
5. Ho lad i has Hovdgaare
Guld i Fengane Fem
de va han ti Sorg aa Tregi
kvor Dagen saag han paa dem
6. Ho la i has Hovdejaare
Guld i Fengane Ni
de va ham ti Sorg aa Treji
kvor Dajen saag han paa di
7. Høir du onge Herrepær
du syter naa enkji længer
fæst Dotter ti Alf paa Skjeionor
ho æ venar hel ana Qvændi
8. Dotter ti Alf paa Skjeionor
æ venar hel ana Qvændi
enkji blir ho qvit af mig
aa enkji æg svart af hænni
9. Han satte Snora i kvor den Kro
som Hindi va vani ti fara
Hindi ho va so varig om seg
ho vi inkji lata seg snara
10. Han sætte Snora i kvor den Kant
som Hindi vani aa kroka
Hindi ho va so varig om sig
ho vil enkji lata seg nopa
11. Han tog Øxe opaa sit Bak
han hoggji so laagt han naade
alt ti han kom ti Mannen den
Som Ædel i Skogjen aatte
12. Høirer du onge Herrepær
kvi hogge du ne men Skog
Du fanger enkji den forvillande Hind
forend ho fær Manneblod
13. Han skar eit Stykji o Armen sin
aa kasta de haagt opi Qvisti
Hindi ho skreik aa saar ho gol
aa Herrepær ville ho gjiste
14. Ho sette seg ne paa Sadelsbrugde
ho plukka seg som ei Duve
skok ho af seg Hindehammen
rike stolte Jomfruve
15. Hav tak onge Herrepær
for goe Raainn dene
Skjukmori me sit i Troddebotten
Græt ho for Søndine sene
16. Eg va meg so lite ei Hind
eg drog meg der framte mæ Bakji
mene 7 Brøane kjænde meg ei
dei pussa ette meg Rakkji
17. Eg va meg so lite ei Hind
eg drog meg framte mæ Reini
mene 7 Brøane kjænde meg ei
dei kasta ette meg Steini
18. Eg va meg so lite ei Hind
eg drog meg framte mæ Lii
mene 7 Brøar kjænde meg ei
dei skout ette meg mæ pilir

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Under tittelen står det med anna handskrift skriven med blyant: «cfr. Landstad nr. 54.»

Oppskrift C

TSB A 16: Jomfrua Ingebjørg
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 244–247 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

1. De va' stríe sjúkmóre
ho frammafyr sengje stó,
statt upp frúva Ingebjør
so årli å so skjótt
– Men hori ska' sveinen finne si skjøne jomfrúva. –
2. Upp stó frúva Ingebjør
so årli å so brått
å då hó fór út í hindehamen
so hjarteleg hó gret.
3. De va ríke Herepær
han vakna å um seg såg
å burti va frúva I[ngebjør]
sóm på hans armen låg.
4. Han sette snora í kvor den kro
der hinda va' van ti gange
men den hinde va' so varig um seg
hó ville ikkje lata seg fange.
5. Hó la nérí hass hovdegjår
finganne av gulli fem,
de va han ti súgv38 og sorg
kvor dagjen såg han på denn23
6. Hó [la nérí hass hovdegjår]
gullin24 om fingannen25
[de va han ti súg og sorg]
[kvor dagjen] hann26 såg [på] dí.
7. Han sette snóra í kvor den kro,
som hinde va vani ti króke,
den hinde hó va so vorign27 um seg
hó ville inkje lata seg nópe.
8. Da va' då ríke Herepær
tók økse påv39 sitt bak,
å hoggje alt mædn28 han måtte
alt ti han kom ti mannen den som ædeleg skógjen åtte.
9. Høyrer dú ríke Herepær
dú hogg inkji né min skóg,
dú fanger inkje den vilde hind
foruden de manneblo'.
10. Han skar eitt stykkji ór armen sin
å kasta de hågt uppå kvisti
den hinde hó gól hó skreik so hågt,
hó ville 'en Herepær giste.
11. Hó sette seg på sadelsbogji,
hó plukkar seg sóm ei dúve,
so smaug hó ótó hindehamen
den ríke stolte jomfruva
12. Å takk hav' góe Herepær
fyr adde gó råanne sine
sjúkmór mi sit í troddebotnen
å græte hó syndinne síne.
13. Nó æ ho stolten frú Ingebjør
forvunni si stóre kvíe,
nå søve hó kvor nåtte
mæ ríkan Herepærs síe.
14. No hev ríkan Herepær
f[orvunni] sin st[ore] harm
nó [søve] han [kvor nåtte]
på frúva Ingebjørs arm

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge 6, 35–37.

TSB A 17 Valramnen

Innleiing

Ein valramn ser ei sørgjande jomfru og spør kvifor ho er så trist til sinns. Han får til svar at stemora har sendt festarmannen hennar til eit land langt av lei, og no skal ho giftast bort til ein annan mann som er meir troll enn menneske. Stemora har også omskapt bror til jomfrua og sendt han til eit anna land. Valramnen lovar å hjelpe den sorgfulle jomfrua. Han vil føre henne til festarmannen, og han skal ikkje ha løn i form av gull eller sølv. Men den første sonen som ho får med mannen sin, vil han ha. Dette går jomfrua med på: «Hun soer om sin Christelige Tro, / at hand skulde faa den Søn» (DgF II: 187).
Valramnen set jomfrua på ryggen og fører henne over havet til landet der festarmannen lever. Dei feirar bryllaup, og etter ei tid får dei det første barnet sitt, som viser seg å vere ein son. Foreldra fortviler når ramnen kjem for å hente barnet og tilbyr gull og grøne skogar om han vil la barnet vere. Men ramnen står på sitt og trugar med å ta ein grufull hemn om dei ikkje innfrir lovnaden. Han får så den nyfødde sonen, hakkar ut høgre auga og drikk halvparten av hjarteblodet hans. Dermed blir valramnen til «saa deilig en Ridder», han er den omskapte broren til jomfrua. Alle som er til stades ber til Gud om at barnet må få leve, og underet skjer, barnet får nytt liv.
Valramnen er altså eit menneske omskapt til fugl, og han minner såleis om andre omskapte vesen i folketrua, som varulv og mannbjørn. Men prefikset val kan synast å assosiere til norrønt valr = dei som fell i striden. Dette høver likevel ikkje særleg godt med innhaldet, og kanskje kan Vedels mistydde form Verner Raffn, der Verner blir oppfatta som eit mannsnamn, vere nærmare hovudpoenget: det omskapte mennesket, ein var-ramn; det norrøne substantivet verr (m) som vi har i varulv, tyder mann.
Alle variantar av «Valramnen» byrjar med følgjande strofe:
Raffnen hand fløjer om Afften,
om Dagen hand icke maa:
Den skal haffue den krancke Lycke,
den gode kand icke faa.
– Men Raffnen hand fløjer om Afften –
(DgF II: 186).
Den stemningsfulle strofa, der eit naturbilete blir knytt til ein refleksjon over livet, har ei ordtaksliknande form, og det finst då også danske ordtak med same utforming frå om lag 1600 (DgF X: 65–68). Hovudtanken i strofa, at lagnaden rår for kven som skal vinne lukke i livet, finn vi sjølvsagt også i norske ordtak og gamlestev.
«Valramnen» er i all hovudsak ein dansk ballade og er oppskriven både i renessansetradisjon og frå nyare tid. Dei få norske oppskriftene går tilbake på Vedels tekst i Peder Syvs Kjempevisebok, eller eventuelt på danske skillingstrykk. Sophus Bugge skreiv opp ei kort form av «Valramnen» i 1857 etter Signe Gjermundsdotter Napper frå Skafså, ein songar med eit stort balladerepertoar. Tre år seinare fekk Lindeman med seg melodien og opningsstrofa etter Lars Haraldsson Lofthus/Kåsa frå Tuddal i Hjartdal kommune. Den lengste viseforma av «Valramnen» skreiv Hans Jacob Aall opp etter Marte Andresdotter Groven (1845–1895) frå Brunkeberg. Ho var gardkone på garden Groven. I tillegg til «Valramnen» kunne ho E 64, «Storebror og Lillebror» (Jonsson & Solberg 2011: 349–350).
DgF 60

Oppskrift A

TSB A 17: Valramnen
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Signe Gjermundsdotter Napper, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 97–99 (kladd)
Oppgjeven tittel: Irmindelin vilde Verner ravnv40

1. Ravnen flyver om Aftenen,
om dagen han ikke må
den skal have din kranke lykke,
den gode kan ikke få
– Men Ravnen flyver om Aftenen. –
2. Ned fløi vildan Verner Ravn
satte sig på de Tinde,
så blev han var stolten Irmindelin
så sørgende sidde derinde.
Hvorfor hun sørger; det var, sagde hun for Kjærasten– Nilaus og saa taalte hun om Broderen, Ravnen; han skulde få meget Guld for at føre hende til Nilaus, hun vil have Barnet hendes
3. Fær eg eit ett, hell fær eg tvau
ravnen må hava dei um dei va' sjau.
Han reiste med hende kom til Nilaus (han havde ligget fangen). Hun fik ham. Da hun fik Barn, kom Ravnen skrigende.
4. Han hug ud hans høire øre
drak halvten hans hjerteblod,
da miste han den ravneham
og blev en ridder så god.
5. Dei ba ti Gud i Himmelen,
det Barn fik Liv igjen
6. Nu har stolten Irmindelin
forvundet både Sorg og Kvide,
nu haver hun både Broder og Søn
og sover hos Herr Nilaus side

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 245. Reinskrifta inneheld berre andre og tredje strofa og viser elles til Peder Syv («Kjempeviseboka»).

Oppskrift B

TSB A 17: Valramnen
Oppskrift: 1893 av Hans Jacob Aall etter Marte Andresdotter Groven, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS H. J. Aall, I, 135–138
Utan oppgjeven tittel.

1. Ravnen han flyver om Aftenen
om Dagen han ikje maa,
for han vi have den kranke Lykke,
den gode han kan ikje faa.
– Men Ravnen flyver om Aftenen. –
2. Han flaug i Nor, han flaug i Su
[Han flaug] saa høgt i Sky,
saa blei han vare Stolt Ermelin,
saa sorigful sidder aa syr.
3. Dette va Jomfru Ermelin,
hun ud af Vindauget saa,
hvem er det, som mei trøste vil
aa høre paa min Uro.
4. Aa høre Du det, Du vilde Vilravn
vi flyver Du hid til mig,
alle mine lønlige Angest aa Harm
dem vil jei fortælle for Dig
5. Jei havde mig en Broder saa bòl,n29
Hr. Væren saa var haanoms Navn
min Stemoder har hanom forskaft,
sent haanom at fremmede Lan
6. Min Fader han gav mig en Kongesøn,
vi var verandres Lige,
men min Stemoder har hanom forsent
saa langt i Østerrikje.»
7. «Aa høre Du Jomfru Ermelin,
vad vil Du mei give,
for eg ska føre Deg te Din Festarman
og sjille Dig med den Kvide.»
8. «Jei giver Dei det røde Gul
dertil det Sølv saa vide,
vil Du føre mei til min Festerman
og sjille mei me den Kvide.»
9. «Beholt Du selv Dit Sølv aa Gul
dertil de store Gaver,
men eg vi hava den første Søn,
som Du med hanom haver.»
10. Saa tog hun op den Ravneklo,
sette paa sin vide Haan,n30
saa svor 'o om sin Kristeleg Tro,
at han skulle faa den Søn.
11. Saa tog han Jomfru Ermelin,
sette paa sin Ravnebag,
saa fløi han over det vilde Hav,
seg selv til stor Umag.
12.n31 «Hør naa Jomfru Ermelin,
nu sidder Du paa de Tinde,
[nu sidder Du paa de] Tag,
som Din Festarman e inne.
13. «Ud gik Hr bolde Nilaus
me Sølvkar paa viden Haan,n32
«aa vær velkommen Jomfru Ermelin
i disse fremmede Lan.»
n33Han lover store Ravnen store Gaver,holder Bryllup men Et Aar og Maanedsdag derefter kommer Ravnen igjen og «svøbte Barnet i Raavneklo»
han rev dets jerte aa drak dets Blod, derved fik han sin Helbrede.
14. Nu sidder Jomfru Ermelin glad
foruden al Sorg og Kvide,
nu haver hun baade Broder og Søn
og sover ved Nilaus' Side.
Ravnen blev til «Den deiligste Ridder, som kunne paa Jori gaa».

Strofene er nummererte til og med nummer 13.
Over teksten står det: Marte Andresdtr. Groven (nedre). 48 Aar.

TSB A 18 Asaliborg

Innleiing

Unge Alv sender ein vill ramn med bod til eit anna land for å fri på hans vegner til fru Asali. Ramnen får med seg gull og edle steinar som bevis på at han er den bodberaren han gjev seg ut for å vere. I løpet av samtalen med fru Asali går det fram at ramnen eigentleg er ein omskapt kongsson og at dei to brørne hans også er omskapte. Fru Asali sender ramnen attende med melding om at unge Alv gjerne kan kome med det gullforgylte skipet sitt og føre henne til sitt land. Dette gjer så unge Alv.
Det finst kring 20 oppskrifter av denne balladen, som elles berre er registrert på norsk, og som inneheld mange alderdomlege språkdrag. Den mest omfattande varianten fekk Sophus Bugge i 1864 av Guro Talleivsdotter Åsland (1789–1866) frå Mo. Guro Talleivsdotter kunne berre denne eine balladen, som Bugge skreiv opp då han budde på garden Åsland, der Guro hadde føderåd. Åsland låg ikkje så langt frå Bjønnemyr, der Jorunn Knutsdotter budde, og Bugge var oppteken i fleire dagar med å skrive opp balladane etter Jorunn (Jonsson & Solberg 2011: 555–556).
Då Bugge gav ut Gamle norske Folkeviser, tok han med fire forskjellige former av visa, under tittelen «Ravnen bere bo[d]». Bugge held visa for å vere svært gamal og merkeleg på fleire vis. Han reknar med som sikkert at noko må ha falle bort i tradisjonen, såleis må opphavleg den omskapte ramnen og brørne hans ha blitt forløyste (Bugge 1971: 53–60).
Nokre av variantane byrjar med ei stevliknande strofe, som også vart sungen som frittståande stev i telemarkstradisjonen:
Eg hev saa vóndt í hovdi me,
eg veit inkji kven dæ velle,
um eg legg alli saa augó ísama,
saa fær eg 'kji svevnen helle
(Bugge [1858] 1971: 54–55).
Knut Liestøl har gjeve ut ei restituert form av balladen, med tittelen «Asaliborgji» (Norsk Folkedikting VI. Folkeviser I: 231–234).
Utsyn 40

Oppskrift A

TSB A 18: Asaliborg
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Gunhild Jørundsdotter Dårelaupe, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 170–173 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v41

1. Eg heve så vóndt í hovue mitt,
eg veit ikkje kven dæ vell,
um eg legg aller så augo isamev42
så fær eg kje sova hell.
2. [Eg heve så vóndt í hovue mitt,]
eg [veit ikkje kven dæ] vávjast,n34
eg batt gullringjen i ravnekloi
å sendte'n av mæ ravnar.
3. Eg batt g[ullringjen i ravnekloi]
alt mæ dæ silkje dæ kvit
be ho vi' løyse óto dine klóne
stolte jomfruga den ríke.
4. Ravnen sette sí fjørr i ver
så flaug han ivi hav,
han kvíler 'kje notti hell jóse dagjen,
før han kom der ungan Asali va.
5. Ravnen sette seg på høgeloftsvala,
tok han te skaka vengjir
statt upp frúga Asaliborgji
eg æ' deg 'kje sendebo fengji.
6. Lengji hev eg i buri seti
å mangt så heve dæ hendt,
ælli heve ‹…›lle ungan Alven
bo'i mæ ravnanne sendt.
7. Lengje [hev eg i buri seti]
lengje så heve dæ vori,
alli heve ville ravnen
sendebor'iv43 te meg bori.
8. Han tók upp dei gulljakkunne
kasta i Asalis fang,
statt upp frúga Asaliborgji
ver ikkje belevand!
9. Gakk du deg på vollen ut,
der drengjinne draga te minne,
der sko' du vera du villan ravnen
å drikke den blóe drøylen så stinne.
10. Gakk [du deg på vollen ut,]
[der drengjinne] dei ljóte døy,
d'æ 'kje gange i høgelofte
å bele te vene møy.
11. Du tar inkje spotte meg,
um heve drúkkji bló,
me va dei triv44 samsyskjinni,
kons sjúkmori va 'kje før go.
12. Den eine skapte hó i hare gråstein,
ligge han her så lågt,
kviler eg notti hell jose dagjen
så kviler eg deruppå.
13. Den andre skapte hó i lindarormen,
lågt neri grase å skríe,
meg skapte hó i ville ravnen
sendebo bera så víe.
14. Eg Hev Alve uti tanko si'
at han vi bele te møy,
så må han lata sitt orlogskipe
mæ raue gulle strøy.
15. [Hev Alve uti tanko si']
[at han vi bele te] vív,
[så må han lata sitt orlogskipe]
[mæ raue gulle] strí.
16. Ravnen sette si fjør i ver,
så flaug han ivi hav,
han kviler 'kje notti hell jose dagjen,
før han kom, der ungan Alven va?

Strofene er ikkje nummererte.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 189–191.

Oppskrift B

TSB A 18: Asaliborg
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge VIIIc, 397–399 (reinskrift med ukjend handskrift)
Oppgjeven tittel: Asaliborg

1. Lengje so hev eg mæ åró rótt
å maka so heve eg kjeipar
15femtan kúir óv45 honskó sliti,
so såre då gjeres mi' greipar,
2.Lengje [so hev eg mæ åró] rótt,
te húe hev losna ó lóvó,
å endndå leng'je ette gjentó gjengje,
nó æ' de ó adde vónó.
3. Å høyrer du de du vildan ravnv46
hot eg talar te dé,
du skó degv47 uppå fremmindev48 landv49
å beilebéle ti møyo frå mé.
4. Hossi kann eg uppå anna landv50
å beilev51 te møyó fyr dé;
eg hev inkje anten Brev hell rónir
å bera ti møyó frå dé.
5. De va ungenn35 Alve,
han sete seg í ein stól:
Han nefte nov52 dei gullstykkje
innte mæ ravnekló,
6.n36 [Du bere dei te Asalillborgje
å kaste dei í hennas fang]
De va' da den villan ravnen
7. han sete se' vengjir te veirs
å fýke sov53 ivi hav,
å han fauk nettar å ljóse dagar
å ingjó togné gav.
fyrr env54 kom utív55jielóft
der Asalillborgje va'.
8. Dé va då den villdan ravnv56
han kasta dei gullstykkje
útí Asallborgjes fang
å tak mæ frúva Asalillborgje
å ver 'kje so bélevand.
9. Å lengje so hev eg í lofte legje
å mykje so heve de hendt
å alle so hev den villan ravnen
vore fyrre te meg sendt.
10. Heve'n de útí sinom sinni
at han ve' (no) ti meg gange.
So måv57 en lata si órlogsskip,
mæ rødegulle stande
11. Heve'n [de útí sinom sinni]
[at han ve' (no) ti meg] frí
so lýt [en lata si órlogsskip,]
[mæ rødegulle] skríe,
12n37 Hanv58 tók upp dei gulljakkunne
dei hékk útí liljebånd,
då lyster frúva Asalillborgje
burtgjeva si hvíte hånd
13 Han [tók upp dei gulljakkunne]
[dei hékk] útí liljur ní
lyster 'kje fr: A[salill]borgje
å rekkje meg håndi di.
14 De va' no den vildan ravnen
han sete si vengjir ti veirs
å fýke han ivi hav,
å han fauk nettar å ljose dagar
15 å ingjo togne gav,
alt te han kom uppå órlogsskipi
der ungan Alve va.
16 De va' då den vildan ravnen
han skjek'e nov59 sine vengjir.
Sæl æ' dú no ungan Alve
fyr sendebo dú hev fengji.
17 Hev dú no de útí dine sinn
at dú vi' ti æ frí
18 so må dú [lata] ditt [órlogsskip,]
[mæ rødegulle] skríen38
Han tók upp
– gange – stande
19 Silkji å so skarlak
der blev ette jorev60 breitt
å då blev frúva A[salill]borgje
ne at strånde leitt.

Reinskrift med ukjend handskrift med tillegg og rettingar av Sophus Bugge. Strofene er nummererte i manuskriptet.

Oppskrift C

TSB A 18: Asaliborg
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Guro Talleivsdotter Åsland, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge e, 151–158
Utan oppgjeven tittel.

1. Lengji heve eg mæ åró rótt
å maka heve eg kjeipa
15 húir í hanskanne sliti
so såre gjerest míne greipar.
2. Lengji heve eg mæ åró rótt
ti húe hev losna frå lóvó
endå lenge ette gjentunne sprungji
no æ de ó adde vónir.
3. Høyrer dú de dú vildan ravn'e
so talar eg ti deg
vi' dú deg på eit anna land
å bélev61 ti møyó fyr meg.
4. Hossi kan eg på anna landi
å béle ti møyó fyr deg
eg hev inkje anten bræv hell rónir
å gjeva møyó frå dreg.
5. Vi du de på anna landi
å béle ti møyó fyr meg
duv62 ska få bådi bræv å rónir
å gjeva der møyó frå meg.
6. De va no den vildan ravnen
han sette seg på ein stól
so stoke dei dei gullstykkje
næste punden40 den ravnefló.
7. ravnen sete si vengjir i veiri
fauk han ivi hav
alt ti han kom uppå anna landi
der Asaliborgje va'
8. Ramnenv63 settest i fremri stamnenv64
han rister å skjeke si' vengjir
statt upp frúva Asaliborgji
leike mæ kåte drengjir.
9. Gakk dú deg útå vollunne
der drengjinne lyt'e døy
å gakk kji pí høieloft
å béle ti so vén ei møy.
10. Gakk [dú deg útå] vollunne
der dr[engjinne] læte lív
[å gakk kji pí høie]loft
[å béle ti so] vént eit vív.
11. Dú tar ikkji fru Asali
spotte meg um eg heve drukkji bló
trí so våre me follogje
nde æ' alli gó.
12. Tri so våre me kóngens sønir
å alle våre me fe
den eine blei skapt í ein franaorm'e
han skríe der nérí líe.
13. Den are blei skapt í ein fjørugstein'en41
han ligg'e so júpt í ein dal
anten eg fýke nettar hell ljósan dagar
so kvíler eg meg deruppå.
14. Han tók upp dei gullstykkje
å kasta í Asalis fang
tak mæ frúva Asaliborgje
å ver 'kji so bélevand.
15. Hev 'en de í sinom segniv65
at han ví ti meg gange
so let han sitt órlogsskip
mæ rødegulli stande.
16. Hev han [de í sinom] segni
[at han ví ti meg] frí,
so lét [han då sitt orlogsskip]
[mæ rødegulli] skríe.
17. Ramnen sette si vengjer i veiri
fauk en ive hav
han fouk nettar å ljósan dagar
ingjó tognen42 gav
18. [han fouk nettar å ljosan dagar]
[ingjó togne gav]
fyrr en kom på anna landi
der ungan Alv 'e va'.
19. Ramnen settest í fremri stavnen
rister å skjeke si vengjer
sæle æ dú ungan Alve
fyr sendebo dú hev fengji.
20. Heve du de í dinom segni
at dú vi tí 'a gange
so let dú ditt ó[rlogsskip]
[mæ rødegulli] stande.
21. [Heve du de í dinom segni]
[at dú vi tí 'a] frí
[so let dú ditt órlogsskip]
[mæ rødegulli] skríe.
22. Den va årlig um morgóen
sóle ho skinen43 på tindi,
då ríse ungan Alve upp
å legge på forgylte grimur.
23. De [va årlig um] morgóen
sóle hó skjeinn44 í dale
so [ríse ungan Alve upp]
[å] legge [på forgylte] salar.
24. De va han ungan Alve
han kjeme seg ríand í går
de va' hennes sæle fair
han úti fyr hånom står.
25. Høyr dú de du u[ngan] A[lve]
gakk deg í stoga inn
mæ eg gjenge upp í høieloft
å vekkjer upp dótte mi.
26. Høyrer du frúva Asaliborgje
no heve dú sovi lengje
statt no upp å vakre deg
å leike mæ kåte drengjer.
27. De va frúva A[sali]borgje
ho slærmaka på horpestrengjir
hossi líkar dú nå min sæla fair
gjestinne heve dú fengji.
28. Der æ móró i lofti vera
der brúrinne klæer seg ínní
dei turve ikkje ljósi bera
de lýser av plómekinni.
29. Silkji å skarlaken
blei ette svalinne breidde
so blei frúva A[sali]borgje
inní stoga leidd'e.
30. De va frúva A[sali]borgje
inní ígjænom dynne steig
de va han ungan Alve
ó stólen ímót æ reis.
31. So tek en upp dei gulljakkur
dei hékk útí liljúr fem,
høyr dú frúva A[sali]borgje
rekk meg hånde den.
32. Han [tek upp dei gull]jakkur
[dei hékk útí liljúr] ní
høyrer [dú frúva Asaliborgje]
[rekk meg] hånde hít.
33. Han [tek upp dei gulljakkur]
[dei hékk útí] liljebånd,
då lyster frúva A[sali]borgje
gjev (a) burt si kvíte hånd.
34. Silkji å skarlak
bleivn45 ette jóre breidde
so bleiv frúva A[sali]borgje
neat strånde leidd'e.
35. Der æ móró på strånde vera
der brúrinne blí leidde ti lande,
bukkebeinenv66 å elvesteinen
dei spila på kvíte sanden.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.

Oppskrift D

TSB A 18: Asaliborg
Oppskrift: 1906 av Rikard Berge etter Hæge Tormodsdotter Porsmyr, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CXLVI, 19–21
Oppgjeven tittel: Ravnen bere bod.

1. Hillebjør site vefe gluggje
– onder lide –
so ser 'o ravnens skuggje.
– Sò vel tòr Hilebrand bie –
2. Høyrer du ravnen der du flyg,
du bere meg bòi te neste by.
3. Du bere meg bòi te bro' min fram,
eg gjeva skò deg mitt røde gullband.
4. Hòt skò eg mæ ditt r[øde] g[ullband]
Eg heve klo men ìngjo haand.
5. So gjev eg deg livver aa longer
utav 'n Tarkjell onge.
6. Men hòse skò eg mæ den bòi bli snodd,
naar eg kjeme fram, so bli eg kje trudd.
7. H[illebjør] fann paa raai go,
ho la'e gullringjen i ravneklo.
8. Ravnen han kaam fljugans i gaar,
aa ingjen ute fòr haanom staar.
9. R[avnen] flaug i stògo inn,
han passa sò væl paa den røde gullring.
10. Her site du Hilebrand drikke mjø aa vin
aa bondi sit Hilebjør, søsteren din.
11. Hòke tore den bòi bera,
hell hòken tòre den gjerningji gjera.
12. Ravnen tòre den bòi bera,
aa Tarkjell tore den gjeringji gjera.
13. H[ilebrand] blei sò ille mæ or
han blikna som bast aa svartna som jor.
14. H[ilebrand] sala ut gangaren rau,
sò rei 'an sò fort som ravnen floug.
15. H[ilebrand] han kaam rians i gaar,
T[arkjell] ute fòr haanom staar.
16. Høyrer du Tarkj[ell] stallbror min
hósse liver Hilebj[ør]v67 søsteren min?
17. H[ilebjør] liver som ei aano go brur
ho sit i høieloft aa vev i skruv.
18. Reís naa du deg àt stùgo inn,
eg hentar inn H[ilebjør] søsteren din.
19. Nei eg vi ikkje i stògo inn,
førr eg hev tala mæ søsteren min.
20. Hilebrann gjekk etter stette
aa T[arkjell] han gjekk derette.
21. Han banka – fingane smaa,
statt upp H. skrei lòkunn –
22. Hósse kan eg – ifraa
Bakbonden æ min hendar, aa bòltane paa.
23. Høyrer du T[arkjell] hòss æ de fatt,
hóss heve de seg du mi syster batt?
24. De va kje ondrans eg hennar batt
ho konn' aller seia meg ore sant.
25. Du batt meg ikkje fe lygni mi,
men du batt meg for Astri, frilla di.
26. Kvòr den gaang me sill' hava mat,
A[stri] di frilla du tukka deg àt.
27. Naar at me te kjørkje sill' gaa,
A[stri] fekk kjøyre, men eg maatte gaa.
28. Hilebrann tok te sin raske fot,
han spente dynni i naglemot.
29. Aa daa at 'n kaamm i lòfte inn,
sò løyste han bandi av søsteren sin.
30. Só tok 'n daa sitt gamle sveær, / só hóggje 'n onge T i hæl.
/ hoggje han i stykkjine smaa.
31. Só kasta 'n livr aa longur
ut te han ravnen onge.

Strofene er nummererte i oppskrifta.

TSB A 19 Møya i ulveham

Innleiing

Ei ung jomfru blir omskapt av den vonde stemor si til ei nål, ein kniv og til eit sverd. Det gode sinnelaget til jomfrua gjer seg gjeldande, jamvel om ho er eit omskapt vesen, og alle dei gildaste menneska set pris på nåla, kniven og sverdet. For å straffe jomfrua endå hardare, skaper så stemora henne om til ein ulv og legg den forbanninga på henne at ho skal gå i skogen, heilt til ho har drukke blodet til bror sin. Etter ei tid blir stemora med barn, sjølv om ho er ei gamal kvinne. På veg til kyrkja kastar den omskapte ulven seg over henne og drikk hjarteblodet hennar. Dermed blir forbanninga gjort til inkjes, og jomfrua står fram og er like god.
Det finst eit titals variantar av denne balladen, alle frå Telemark. Nokre av dei har teke opp i seg ein handlingssekvens frå TSB A 30, «Møya i linda», der ei vond stemor skaper stedotter si om til ei lind. Omskapingsmotivet og stemorsfiguren i begge viser har gjort at ei samanblanding lett kunne skje. Det er elles verdt å merke seg at visa er halden i eg-form, noko som er nokså uvanleg i den nordiske balladen. Den omskapte jomfrua fortel kva som har skjedd med henne:
Eg va' meg so líti ei möy,
mi moder hó mónne på bar[n]seng döy.
Eg va' ikkje hot åtte år,
då eg fekk meg en skjúkmoder í går
(DgF III: 829).
«Møya i ulveham» er oppskriven av Sophus Bugge og Rikard Berge. Visa illustrerer kor mykje familietradisjonen hadde å seie for balladediktinga i Telemark. Bugge skreiv såleis opp «Møya i ulveham» etter Elen Jensdotter Rolleivstad (1793–1876) og Gunhild Kjetilsdotter Sundsli (1781–1869) frå Fyresdal. Dette var i 1850- og 1860-åra, og dei to kvinnene var svigerinner. I 1913 kunne så Rikard Berge skrive opp same vise etter Jorunn Bendiksdotter Storelid (f. 1833), dotter til Elen Rolleivstad (Jonsson & Solberg 2011: 544–547, 569–573).
Bugge sende fire av variantane han skreiv opp til Svend Grundtvig, og dei er trykte i Danmarks gamle Folkeviser (DgF III: 828–831).
«Møya i Ulveham» er skriven opp i eldre tradisjon på dansk og svensk. I dei svenske variantane er det ein ung mann som blir omskapt, og visa blir derfor kalla «Den förtrollade riddaren». Den eldste svenske teksten vart oppskriven etter bondekona Ingierd Gunnarsdotter frå Västergötland (1601/1602–1686). Det er ein variant på 12 strofer som sluttar med at den omskapte riddaren blir forløyst:
När Jagh hade druckit min Broders blod
– Mine stiger dhe liggia så wijda –
Wardt jagh en Riddarre bold och godh
– Sielf måste hoon sorgen förbijda –
(SMB 1: 37).
Utsyn 31
DgF 55
SMB 5

Oppskrift A

TSB A 19: Møya i ulveham
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Dagne Ånundsdotter Lid, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge IV, 195–196 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Jomfruen i Ulveham

1. Då eg va' meg í dæ åttende år,
då fekk eg ei stimoder í går.
– Imót den blide somår.n46
2. Mæ eg va' í ei jomfrú så skjønn,
hó skapte meg í ei lind så grøn.
3. «Når andre site [inne]n47 klær sin kropp,
då må dú stande úte mæ frosen topp.
4. Når andre site [inne]n48 klær sin fót,
då må dú stande úte mæ frosi rót.
5. Når andre linder feller løv,
allstøtt skó' du stande líke grøn.n49
6. Dei høgge av deg den kyrkjekamm,
du skjúler så mangen synduge mann.
7. Dei høgge av deg dæ kyrkjeskrúr,
dú sér så mang ei sorgefull brúr.
8. Dei høgge av deg dei kyrkjesvalir,
dú høyrer så mange dei løyndetalir.
9. Dei høgge av deg dæ altartré,
der bøyger så mangen syndar sitt kné.»
10. Mæ eg va' í ei lind som best,
alle dei gillaste brúka meg mest.
11. Dæ tikjes mí stímór å vera vest,
at alle dei gillaste brúka meg mest.
12. Så skapte hó meg í eitt líti svær,
hó bau meg fara í mannefær.
13. [Mæ eg va' i eitt svær][som best]
[alle dei gillaste] bar på meg [mest.]
14. [Dæ tikjes mí stímór å vera vest,]
[at alle dei gillaste] bar på meg [mest.]
15. Så skapte hó meg í ei líti nål,
hó sa', eg sille te skræddaren går.
16. [Mæ eg va' i ei] nål [som best]
[alle dei gillaste brúka meg mest.]
17. [Dæ tikjes mí stímór å vera vest,]
[at alle dei gillaste brúka meg mest.]
18. Så skapte hó meg í ein líten knív,
hó sa', eg sille fara í mannelív.
19. [Mæ eg va' i] ein knív [som best,]
[alle dei gillaste brúka meg mest.]
20. [Dæ tikjes mí stímór å vera vest,]
[at alle dei gillaste brúka meg mest.]
21. Så skapte hó meg í ein ulv så grå,
hó sa', eg sille på skógjen gå.
22. Hó sa', eg inkje sille få bót,
før eg ha' drukkji hennars hjartebló.
23. Mí stimór va' heime í åtte år,
hó tóre 'kje te kyrkja for ulven den grå.
24. Som dæ lei í de níende år,
då lyster mí stimór í kyrkja gå.
25. Som hó kom seg på vegjen fram,
då møter hó ulven bå vrei å gram.
26. Han tók hennar í kåpa blå,
så rykte han hennar av gangaren grå.
27. Han tók hennar í silkjeskaut,
så rykte han hennar av vegabraut.
28. Så reiv han út hennars hjarterót,
så fekk han drukkji hennars hjartebló.
29. Då hó blei te ei jomfrú så fín,
då reiser hó heimatt te faeren sin.

Kladd: NFS S. Bugge g, 231–235. Kladden startar med det som er 12. strofe i reinskrifta. For å få samanheng i forteljinga har vi brukt reinskrifta som originalmanus her. Ei anna reinskrift ligg i DFS XII, 15, 171. Trykt i DgF, bd. III, 839–840.
Under overskrifta står: (Dagne Aanundsdatter Bergje. Vraadal.)

Oppskrift B

TSB A 19: Møya i ulveham
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Margrete Gunnarsdotter Brauti, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 19–21 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v68

1. Eg va' meg så líti ei møy
– Under líe –
mi móer mónne på barsøln50 døy.
– Mæ sóli skín hó så víe –
2. Då jeg va' mig i åtte år,
då fik jeg mig en stivmoder i går.n51
3. Hun sagde jeg skulde aldrig få bod,
før jeg havde drukket min stivmoders blod
4. Så skabte hun mig i en ulv så grå,
og sagde jeg skulde på skoven gå.
5. Mí skjúkmór sat heime i 8 år,
hó tore 'kje te kyrkje for ulven den grå.
6. De níende ville hó te kyrkja gå,
níe jomfrúvur som følgde hennar då.
7. Då ho kom seg på vegjen fram,
då møtte hó den ulven bå' vrei å gram.
8. Så reiv 'en út hennars hjarterot,
så fik hun drukke sin stivmoders blod.
9. Då hanv69 fik drukkje stivmoders blod
så blev hun igjen til en jomfru så god.
10. Så gik hun hjem til sin faders bo.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 227.

Oppskrift C

TSB A 19: Møya i ulveham
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Signe Gjermundsdotter Napper, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 59–60 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v70

1. Eg va' meg så líti ei møy,
mi móer móne på barseng døy.
– Imót så bli en somår –
2. Ho skapte meg i ein líten knív,
hó sa' eg sill fara i mannelív.
3. Då e va [i ein kniv] så best
[alle dei gillaste bar på meg] mest.
4. Dæ va de mi stivmoder totte vest
[alle dei gillaste bar på meg] mest.
5. [Ho skapte meg i] ei liti nål –
[ho sa eg sille te] skraddaren gå.
6. [Ho skapte meg i] en ulv så grå
[ho sa eg sille på skogjen] gå.
7. H[o sa eg inkje sille få] bót,
før eg fekk drikke min broders blód.
8. Min stivmoder var så gamel en kvinde,
men herre Krist give hun med barn måtte bindes.
9. Min stivm[oder] sat heme í åtte år
[ho tore kje te] kirken [for ulven den] grå.
10. Då [dæ lei i de niende] år
da vil min st[ivmoder] til kirken gå
11. Då [vil min stivmoder til] kyrkja gå,
níe møyar så hadde hó då.
12. Då dei kom på vegen fram,
då møter den ulv både vrei å gram.
13. Så tók han hæna i kåpa blå
å rykte hæna ó gangaren grå.
14. Så tók h[an hæna] i silkjeskaut
å rykte [hæna] av vegabraut.
15. Så reiv en ut hendes hjerterod,
så fik han 'en drikke sin broders blod.
16. Då eg va' i ei jomfrú så gó,
då gjekk eg for min fader og stód.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren. Dei fleste forkortingane er fylde ut etter oppskrift A; korkje kladden eller reinskrifta i denne oppskrifta gjev tilvisningar til utfylling.
Reinskrift i anna hand: NFS S. Bugge VIIIa, 47 f.

TSB A 20 Varulven [Elen og ulvane]

Innleiing

På vegen over heia møter Elen ein ulv. Ho klatrar opp i eit tre, men ulven klarer å velte treet. Ho ropar på festarmannen sin, men han kjem for seint. Han får sjå berre blod og bleike kinn.
I Noreg er visa berre kjent i ein fragmentarisk tekst som Sophus Bugge skreiv etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland i 1857. Fire år seinare song Bendik visa for Lindeman. Andre oppskrifter av denne visa har vi ikkje i Noreg.

Varulv
I den norske visa er det ikkje nemnt at ulven er ein varulv, men i dei svenske og danske versjonane oppfører han seg som ein varulv. For det første riv han treet opp med rot, og for det andre riv han henne opp og står med fosteret hennar i kjeften når festarmannen kjem.
I varulvtradisjonen er det snakk om to slag. Den eine er den vonde trollmannen som sjølv kan skape seg om til ein ulv når han vil, den andre er eit uskuldig menneske som har fått kasta ulvehamen på seg. Han vert dømd til å «springe ulv», heilt til han blir fri for trolldomen. Ein måte å bli kvitt forbanninga er å drikke blod av eit ufødt barn.
Utsyn 176
DgF 54
SMB 6

Oppskrift A

TSB A 20: Varulven
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 232 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

1. Elen ville ti kjellar gå
– Sporen mæ fóten spenner. –
tók hó vegjen at heio låg.
– Då kom mannens gangari ti renne. –
2. Elen kleiv uppí ei lind,
ulven slo den lind umkring.
3. E[len] ropa så hågt eitt ljó,
de bar lýtt ti Hermós bór.
4. «De salar meg út min blakke
han bere meg skjót mót bakkjen!
5. [«De salar meg út] min kvíte!
[han bere meg skjót] ór díkji.
6. Så salar de ut min bróne.
[han bere meg skjót] ó tóni.
7. Hermó kom seg at den lund,
han såg 'kje berre bló å bleike kinn

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 265. Trykt i DgF III, 828.

TSB A 23 Dalby Bjørn

Innleiing

Den vonde stemora skapar prinsen om til ein bjørn, og han gjer mykje skade på gardane rundt omkring. Når han til slutt treffer ein riddar som vinn over han, fortel han kven han eigentleg er.
Visa er berre bevart i ei dansk handskriven visebok frå 1580. Denne teksten har berre 12 strofer, og både Svend Grundtvig og Ernst von der Recke meinte at Peder Syv har dikta til dei 14 ekstra strofene som visa har i Kjempeviseboka.
Til Noreg har visa kome med Kjempeviseboka. Lindeman har skrive opp ein melodi etter Samuel Hellen.

Gjentakingsstrofa
Denne visa skil seg frå dei fleste andre balladane i strofeforma. Balladane har som regel to- eller firelina strofer. Dei tolina har etteromkved eller også indre omkved, mens dei firelina har etteromkved eller er utan omkved. I tillegg til desse fire strofeformene finn vi også nokre få viser som har gjentakingsstrofe. Det betyr at kvar strofe byrjar med å ta oppatt slutten av førre strofe, slik:
Det går en bjørn på Dalby hede,
Han er både sterk og fet.
Okser og hester de legger han øde.
– Men vi bærer fryden i Danmark –
Okser og hester de legger han øde.
De bønner de skære fast ille ved,
At dem skal tvinge den bjørn så led.
– Men vi bærer fryden i Danmark. –
At dem skal tvinge den bjørn så led.
Denne strofeforma er berre kjend i Danmark, på Færøyane og på Island. Når færøyingane dansar denne, syng forsongaren dei to strofelinene, og deretter syng alle omkvedet og gjentakingslina som eit haleheng til omkvedet, før forsongaren startar på neste strofe.

Songaren
Samuel Hellen var fødd utanfor ekteskap på Nøtterøy i 1813. Han gav seg ut på vandring og gjorde ulikt arbeid rundt på gardane. Han var ikkje direkte kriminell, men sidan omstreifing utan bustad og pass var ulovleg, sat han ofte i arrest. I 1843 vart han dømd til festningsarbeid på livstid for innbrot og simpelt tjuveri, men ni år seinare vart han benåda og slo seg ned som kopparslagar på Sagene i Oslo. I 1868 og 1869 skreiv Lindeman opp 44 melodiar etter han, 15 av melodiane var til balladar, og han vart ein av Lindemans viktigaste kjelder.
DgF 64

Oppskrift A

TSB A 23: Dalby Bjørn
Oppskrift: Kjempeviseboka utg. 1787, Anden Part, IV, s. 147–150
Oppgjeven tittel: Dalby Biørn

1. Der gaar en Biørn paa Dalby Hede,
han er baade sterk og fæd:
Øxen og Hesten dem legger han øde.
– Men vi bære Fryden i Danmark. –
2. Øxen og Heste dem legger han øde:
De Bønder de kære fast ilde ved,
at dem skal tvinge den Biørn saa leed.
3. At dem skal tvinge den Biørn saa læd;
Thi lagde de Alle et nyt Raad paa,
hvor de skulde Biørnen gribe og slaa.
4. Hvor de skulde Biørnen gribe og slaa:
De lode de Svin paa Skoven [g]aa,n52
det hørde den Biørn paa Braaden laa.
5. Det hørde den Biørn paa Braaden laa:
Han meldte et ord som han kunde best,
hvad haver jeg faaet her for Geste.
6. Hvad haver jeg faaet her for Geste:
Biørnen ned af Braaden foer,
En Christen Mand der for hannem staar.
7. En Christen Mand der for hannem staar:
En liden stund de rygtis ved,
den Biørn han slog den Mand der ned.
8. Den Biørn han slog den Mand der ned,
der kom ridendes en Hofmand fast,
han hørde hvor Bondens Hierte det brast.
9. Han hørde hure Bondens Hierte det brast:
Biørnen taler til hannem med Vrede,
du tør ikke rende, jeg er til reede.
10. Du tør ikke rende jeg er til reede:
Jeg skal dig fuld vel møde,
du maa mig baade true og høde.
11. Du maa mig baade true og høde:
Haver du Spiud og raske Hænder,
d[a]n53 haver jeg Kløer og hvasse Tænder.
12. Da haver jeg Kløer og hvasse Tænder;
De baardes i Dage de baardes i To,
den Tredie giorde de ligesaa.
13. Den tredie giorde de ligesaa:
Den fierde Dag at qvelde,
da monne Biørnen den Hofmand felde.
14. Da monne Biørnen den Hofmand felde:
Ikke da vinder du Seyer af mig,
du stolte Ridder, det siger jeg dig.
15. Du stolte Ridder det siger jeg dig:
En Kongens Søn for Snimen jeg var,
En Dronning mig til Verden bar.
16. En Dronning mig til Verden bar:
Min Stifmoder mig forskabte,
hun vilde jeg blev evindelig fortabt.
17. Hun vilde jeg blev Evindelig fortabt:
Her haver jeg løbet paa vildende Skov,
giort Bonden stoer Brast og megen U-lov.
18. Giort Bonden stoer Brast og megen U-lov:
Baade Vinter og Sommerens Tiid,
de nyde for mig ingen Fred.
19. De nyde for mig ingen Fred:
De kunde min Stifmoder volde,
Thi hun lod mig fortrylde.
20. Thi hun loed mig fortrylde:
Hun bant dette Jern-Baand om min Hals,
det giorde hun af stoer Falsk.
21. Det giorde hun af stoer Falsk
Kand du det Jern afbryde,
dit Liv saa skal du nyde.
22. D[i]tn54 Liv saa skalt du nyde;
Jeg vil hjelpe dig af Vaade,
Mariæ Søn som alting monne raade.
23. Mariæ Søn som alting monne raade,
Han løsne paa dig dette haarde Baand,
saa vel det megter hans høyre Haand.
24. Saa vel det megter hans høire Haand,
den Hofmand giorde over hannem Kors,
det Baand det brast og han var løs.
25. Det Baand det brast og han var løs,
han blev til en Ridder saa bold,
sin Faders Rige fik han at volde.
26. Sin Faders Rige fik han at volde:
Den Hofmand fik saa goden Løn,
Den Kongens Søster saa væn.
27. Den Kongens Søster saa væn,
de levde tilsammen med Glæde og Ære:
Hans Stifmoder gik det saa meget verre.
28. Hans Stifmoder gik det saa meget verre:
Hun sprang bort i Flintesteen,
saa fik hun baade Last og Meen.

Oppskrift B

TSB A 23: Dalby Bjørn
Oppskrift: 1869 av Ludvig Mathias Lindeman etter Samuel Hellen, Vestfold.
Orig. ms.: NB Mus ms 2456/1869:203, nr. 7. Lindemans manuskriptsamling, her gjengitt etter Ressem [utg.] 2011.
Utan oppgjeven tittel.

1. Der ganger en Bjørn paa Daleby Hede
han er baade stærk og fed
Heste og Øksen dem lægger han øde.
– Men vi bære Fryden for Dannemark. –

Trykt i Ressem [utg.] 2011, s. 30.

TSB A 24 Liten Lavrans

Innleiing

Kongen har vore gift, men dronninga har døydd frå han. Han gifter seg opp att med ei vakker kvinne, utan å vere klar over at ho eigentleg er ei trollheks. Dette går ut over sonen, liten Lavrans, som kongen har med den første dronninga si. Mens kongen er ute og reiser, kastar trollheksa foleham på stesonen sin og tek samtidig livet av småsveinen hans. Til kongen fortel ho at den døde småsveinen er liten Lavrans, og kongen let seg narre fordi han ikkje orkar å sjå augo på den døde guten, berre den nedste delen av kroppen: fóteluten (Bugge [1858] 1971: 38).
Noko seinare legg kongen merke til ein vill og vakker fole som kan tale som eit menneske, og kjenner att sonen sin i han. Kongen forstår at det er hans eiga dronning som har forskapt sonen og spør henne kvifor ho gjorde det. Ho svarar tilsynelatande angerfull at ho skal ta folehamen av sonen og ho sjølv forlate kongsgarden for alltid. Men i det same slår ho til kongen med tusse-greipen (Landstad [1853] 1968: 334) og skaper både kongen og sonen hans om til bjørnar. Menneske kan dei ikkje bli før dei har teke eit barn ut av mors liv og fødd det opp til eit vakse menneske.
Det finst kring tjue variantar av denne balladen, som berre er funnen her i landet, og så å seie berre i Telemark. Landstad og Bugge skreiv opp «Liten Lavrans» etter nokre av av dei beste Telemarks-songarane, og begge hadde det klart for seg at dei her stod overfor ein gamal ballade, djupt forankra i tradisjonell folketru. Landstad trykte to variantar i Norske Folkeviser. Variant A etter Ingeleiv Knutsdotter Ramberg (1785–1863) er kanskje den beste viseforma av alle vi kjenner, også fordi omkvedet synest å vere det opphavlege, med si oppsummering av tematikken i visa:
Kongin fester Sigarós
og flyt hennar heim under borgi,
deð aukað líten Lavrands unge
báðe sút og sorgir.
Kongin tregað sit giftarmál,
reið seg angersfull útaf flotto
(Landstad [1853] 1968: 330).
Landstad kjente Ingeleiv Knutsdotter Ramberg frå Seljord, men ho var fødd og oppvaksen i Lårdal og gift i Kviteseid. Først då ho var kring førti år, flytte ho til Seljord. Det er såleis Lårdals- og Kviteseids-tradisjon Ingeleiv Knutsdotter førte vidare. Det er skrive opp tjue balladar etter henne, så ho var ein framståande songar, men levde i tronge kår som husmannskone. Ein son miste livet i ei skyteulukke, og ein annan vart funnen død på isen på Seljordsvatnet (Jonsson & Solberg 2011: 414–417).
Sophus Bugge skreiv opp «Liten Lavrans» etter dei same songarane som Landstad, men også etter fleire andre. Han trykte fire variantar i Gamle norske Folkeviser, og peikar sjølv på A-forma etter Hæge Olsdotter Årmote (1787–1860) frå Mo som den rettaste og mest fullstendige. Bugge spurde songarane kva dei meinte om slutten på denne tragiske visa og fekk klart svar, «disse forskabte Mennesker, sagde de, gaa den Dag i Dag om som Mandbjörne og söge at tage Barnet af Modersliv for at forlöses» (Bugge [1858] 1971: 37). I 1861 gjorde Lindeman tre melodioppteikningar etter songarar frå Mo i Telemark (Ressem [utg.] 2011: 31–33).
I det trollheksa forskaper kongen, slår ho – som vi har sett – til han med tusse-greipen. Ordet kjem av norrønt ulfsgreip eller ulfshanzki = hanske av ulveskinn. Hansken er eit konkret uttrykk for at dronninga er ei trollheks, for i eldre folketru er ulven alltid eit farleg dyr med tilknyting til vonde makter. Motivet er kjent frå fornaldersogene og i balladar som byggjer på same type stoff, såkalla trollviser (Liestøl 1915: 189–206).
Utsyn 33

Oppskrift A

TSB A 24: Liten Lavrans
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Hæge Olsdotter Årmote, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 83–86 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Lavrans unge. I.

1. [Kongin fester Sigarós]
[og flyt hennar heim under] borg,
han [aukað líten Lavrands unge]
både angest å sorg.
– Lette tungunne dei bera mannen vie. –
2. [Kongin fester Sigarós]
[og flyt hennar heim under liðe,]
han [aukað líten Lavrands unge]
[báðe sút og kvíðe.]
3. Inn kom ríke Sigarós
å gulli av hænar glór,
vént så va' de sjúkmórsevne,
va' de 'kji svikabló.
4. [Inn kom ríke Sigarós]
glima ho som gull;
[vént så va' de sjúkmórsevne,]
[va' de 'kji] svikefullt.
5. «No sku' me taka smådrengjenn55
å kjøve'n í svanadóni,
forskapa så líten Lavrans unge
uto sin fais tóni.»
Så fortæller Dronningen Kongen, at Lavrans er død. Han siger da
6. «De taka líten Lavrans unge
å høgge'n i lyter tvo,
så syner de meg fóteluten,
men augo vi' eg 'kji sjå.»
7. Så sló ho ti' mæ ufsegreipenn56
i dæn sama stund:
du ska' blive en vidd'e foli
å springe i grøne lund.
Kungen sille te Kyrkje ríe
einom Morgostund
då såg 'en vidde fljóte Folen,
han sprang í grøne Lund.n57
8. [Og deð var danske] konungjen,
[han talað til] sveinanne små:
[de] taka [meg vilde fljóte folen]
[og leggi meg] beisli [på!]
9. «Nei de gjer inkji av dine sveinarv71
anten storev72 hell små,v73
(å) taka vidde fljóte folen
å legge beisli på.»n58
10. Å burt gjekk danske konungjen
(å) klappa han folen på bak,
de va' vidde fljóte folen,
då stó en honom spak.
11. «No sku' de setje folen på stadden
å gjeva ('n) høy å konn,
eg vi' meg i stoga min,v74
drikke mjø av sylvehonn.»
12. [«No sku' de setje folen på stadden]
[å gjeva ('n) høy å] håm
[eg vi' meg i stoga min,]
[drikke mjø av] sylvarskål.v75
13. «(Nei) eg trifst inkji på staddenv76 stande
å eta høy å konn;
de va' sømri i faisgarenv77
drikke mjø av sylvarhonn.»v78
14. [(Nei) eg trifst inkji på stadden stande]
[eta høy å] håm,
[de va' sømri i faisgaren]
[drikke mjø av sylvar]skål.
15. Å høyr du líten smådrengjen,
du æ' min næste kunnin59
må eg drikke av evre brunnen,v79
der ligge gull på grunni?
16. Å høyr du líten smådrengjen,
du æ' min nærskylde frænder,
må eg drikke av evri brunnen,v80
som renne vatni de reine?»
17. «Ja høyr du vidde fljóte folen,
du må de gjønni fyr meg,
men spyr ho de frúgva Sigarós,
så forskapar ho meg.»
18. [In sá] kjem [den líten smádreng]
seje han derifrå
[fljóte folen pá] stadde stende,
no talar 'en [mannemál!]
19. Fljóte folen på staddenv81 stende,
han talar bå' reint å skjært,
så læte de i tungaunne hass,
som de unge Lavrans æ.»
20. Ti' svara ríke Sigarós,
de mone slett inkji vera,
sjav'e lét ho Lavrans unge
molleklæi skjera.
21. «Ja sjav'e lét eg en Lavrans unge
molleklæi få,
men de blive så mangein i svevnen svikjen,
så kalde æ kvenderå.»n60
22. Å burt gjekk danske konungjen
å ville høyrev82 (der)på,
(men han fekk inkji høyre de,)n61
at folen villev83 tala då.
23. Eg sku' lata [skruv og skarlaki]
[under din søjlen skera,]
så sku' du [fruga Sigarós]
[i morgo til kyrkja bera.]
24. Eg sku' late [skruv og skarlaki]
[upá din søjlen]sníe
imorgo sku' [fruga Sigarós]
[pá deg] te kyrkje [riðe.]
25. «Du tar inkji skrúv hell skarlakji
unde min søjlen skjera sníe:
ho æ inkji vær'e Frúva Sigarós
på meg ti kyrkje ríe.
26. [Vil du skruv og skarlaki]
under min søjlen skera
[sá ber eg dá] helle [min sæle faðir]
sko' de då noko [vera.]
27. Inn kom vidde fljóte folen
å falt han på sine kné:
«tregar du inkji Sigarós,
at du forskapte meg?»
28. «Jau, sårt hev eg de trega,
å sårt hev eg de angra;
eg sku' takastruke av deg folahamen
å sjóv ikring lånde ganga.
29. Å høyr du danske konungjen,
hot eg bee deg:
må 'kji den yngste dotte dín62
íkring låndi fygje mæ meg?»
30. Å dæ va' danske konungjen,
då monne han åt henav84 frøynen63
«du va' fulla hoste stygg'e
ti' gange kring låndi eine.»
31. Så sló ho ti' mæ ufsegreipenv85
i dæn sama stund.
«de sku blive tvo vidde bjønnir
å gange í grøne lund.
31 b. [Så sló ho ti' mæ ufsegreipen]
í dei same Bragdi
[de sku blive tvo vidde bjønnir]
å skríe framte mæ Haddir.
32. [Sá lengi skal de bjønnir vera]
[og heran] på vidde skógjenv86
[til de] taka [bánið or] Moismagjenv87
[og føðer deð up til manne.]

Reinskrifta er nytta, for kladden finst ikkje i arkivet. Strofene er nummererte av samlaren. Fleire stader står «Som Landst», dette viser til M.B. Landstads Norske Folkeviser, A- og B-oppskriftene (nr XXXVI, s. 330–337). Vi har sett inn teksten frå Landstad i klammer.

Oppskrift B

TSB A 24: Liten Lavrans
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge o, 6a–8a (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v88

1. Kungen ríe bå aoust å vest
han rír mæ raue bermarn64
fester 'æ frúva Sigarós,
åv89 flyt 'æv90 heim unde borgjir
upp vekten65 unge Lavrans líten
mæ angest å stóre sorgjirn66
– Létten67 tungunne dei bera mannen víe.
2. Inn kom fr[úva] S[igarós]
hó gulli ette seg dróg
de vøre so vént eit sjúkmoirsevni,
va de 'kje svikabló.
3. Inn [kom frúva Sigarós]
hó glimar de gulli å
de vøre [so vént eit sjúkmoirsevni,]
[va de 'kje] svikarå.
4. De va fr[úva] S[igarós]
hó la' mæ tærna í rå
hossi me sko få skyljav91 at
dessi fríe feggane två (sic).
5. Gud forlåte deg S[igarós]
kví heve dú slíkt på råji
de æ kungen ti sút å sorg
å deg ti ævurstregji.
6. Hó la tí hæna mæ tussegreip
hó måtte unde hoggje lúte
gjer 'kje dú som eg deg seie
di arge leie púte.
7. Dei toke 'n unge L[avrans] líten
la han í svanakiste
so skapte dei på en folahamen
å ingjen derútav visste.
8. Dei [toke 'n unge Lavrans] líten
[la han] úti svanadón,
so [skapte dei på en fola] hamen
úti sitt faersv92 tón.
9. Kungen han gjenge í grøne lund
åv93 ville dei dýri veie,
so fann en den' fríe fljótan fólen
som løype laus í heió.
10. Kungen leten68 manngaren gjera
å ville den folen fange
kungen gjóre spak'e folen på lislom bili
ette kungen so ville'n gange.
11. De va Danerkonungjen
han strauk ette folabak,
kví trú dennev94 fríe fljótan folen
han gjerest no mé so spak.
12. Høyrer dú de dú líten smådreng
de gjere dú mé ti ære
dú teke de vatni ótó evri brunnen
der renne de vatni skjære.
13. Gjenni so eg de ville
gjenniv95 s[o] e[g] d[e] gjóre
men ette kjeme frúva Sigarós
hó gjeve meg slogje såre.
14. De æ so vóndt på stallen stande
eta høy å konn
bete æ de í min faers går
drikke av sylvehonn.
15. De æ [so vóndt på stallen stande]
[eta høy å] håm,
bete [æ de í min faers går]
[drikke av sylve] skål.
16. Inn so kom den líten smådreng
å seie han tídend ífrå:
folen uppå stallhúsi
han talar mannemål.
17. Folen [uppå stall]húsi
han talar bå klart å skjært
de æ' so líkt dí; på tungunne hass
som unge L[avrans] de æ'.
18. Høyrer dé de mine gode hovmenn
dé drikke mjø av skål
mæ eg gjenge meg atv96 stallhúsi
eg lýer på folamål.
19. De va Danerkonungjen
han seg inn í stallen såg
de va kji anten ev ell stev
at folen han tala då.
20. Eg sko lat' skrúv å skarlakv97
unde din søylen skjera
vi du æ fr[úva] S[igarós]
í morgó ti kyrkje bera.n69
21. Eg [sko lat skruv å skar]lakji
[unde din søylen] sníe,
må no f[rúva] S[igarós]
ti kyrkje på deg ríe.
22. Vi du lat' [skruv å skar]lak
[unde min søylen] sníe,
hó æ kje vær'e fr[úva] S[igarós]
ti kyrkje uppå meg ríe.v98
23. Vi' dú [skruv å skarlakji]
[unde min søylen]skjera,
so ber eg då helle min sæle faeren,
sko de noko vera.
24. De va Danerkonungjenv99
renner han tårir på kinn
Gud f[or]låte deg S[igarós]
somv100 forskapte sønen min
25. Sårt so eg de tregar
å sårare eg de angrar
eg sko' strjúke av en folahamen
å sjóv att í en gange
26. D Hó sló ti han mæ tussegreip
útí den sama stund
de sko vera tvo skógebjønnir
å gange í grøne lund
27. De ska so lengji bjønnir vera
í bjønnehamen gange
ti de taka båni ó moírsmaga
å før de upp ti manne.
(Dí hava bjønnine vori so vónde fyrri ti taka breie kjeringar.)

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS, S. Bugge VI, 65–69.

Oppskrift C

TSB A 24: Liten Lavrans
Oppskrift: 1907 av Torleiv Hannaas etter Svein Tveiten, Bykle, Setesdal, Aust-Agder.
Orig. ms.: EFA T. Hannaas 407, 48–51
Oppgjeven tittel: Den falske Sigri-rósa

Ho var dronning og skapte um ein Kongsson, sjukson sin, til hest. Daa hestarne kom heim kom stalldrengen inn og sáen70 at der var ein fole som kunde tala.
1. Sittje no her smådrengjinne mine
og drikkje av sylvarskålir
sjáve so jeng eg i stallhusi
å høyrer på fólamåli.n71
2. Eg sko silkje å skárlakjen
unde din søyle sjéra
vi du i morgo a fagre Sigri-rósa
i morgo ti kyrkje béra
3. Nei du tár kje [silkje å skarlakjen]
unde min [søyle sjéra]
då bér eg helle min fa kjære fár
um de sille nokon vera
4. Konjen jekk inn vá vrei i húg
å strie rann tårir på kjinn
å skamm forlåte deg Sigri-rósa
Kvi umskapte du sonen min?
5. So slo (h)o ti'n mæ tussegreipen
handei datt unde hogg å svin72
so skapt o dei inn i tvo skógebjønnar
derv101 jeng unde fagre li.
6. Men eg ska jéve deg den sæle-bót
at konji du blive kann
um du téke banbåni (sonen) o móyris maje
å føer de upp té mann
Sjuksonen sagde til mor si:
7. Du ha vore so vent eit sjukmorsemne
hadde de inkjé vóre svika blon73
Daa slo ho til 'n med tussegreipen
og gjorde n til ein fole.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren. Etter oppskrifta står det: [So langt etter Svein Tveiten. So nær som s. 45]. Hannaas har òg ei anna oppskrift etter Svein Tveiten frå 1913 (EFA T. Hannaas 425, 67 (Kopi i NFS, Hanaas 3, 30–31). Denne oppskrifta er trykt i Norsk Aarbok 1921, s. 154–155.

TSB A 25 Rosensfolen

Innleiing

Rosensfole vil ikkje ete grønt høy og ikkje stå på stallen, med mindre han kan ha «den véne møy» for auga. Nokon vil ha slutt på dette og sender jomfrua langt av lei til ein annan stad. Men Rosensfolen legg på sum etter henne. Han sym i tre dagar før han kjem fram der jomfrua held til, og ho «akslar kápa blå» og tek mot rosensfolen på stranda. Deretter reier ho opp ei seng med «blómstere blå» slik at han kan ha noko å kvile på, men morgonen etter ligg rosensfolen død i stallen:
Skjønn jomfrú hó seg inn í stallen såg:
dø va' rósensfolen på blómstere blå
(NFL 77, 1955: 29).
«Rosensfolen» finst i eit titals variantar frå Vest-Telemark og Åseral etter kjende songarar, men fleire av variantane er nokså ufullstendige. Dei fleste er trykte i Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 76, s. 24–37. Her står det også ei innleiing til visa av Knut Liestøl. Det finst to melodioppskrifter frå Vest-Agder. Elles har vi visa om den omskapte hesten Rosensfole på dansk og svensk. I dei norske variantane står det ikkje rett ut at Rosensfole eigentleg er ein omskapt prins, men av dei svenske formene går dette fram. Rosensfole er kongens son, og det er sjølve dronninga – ei trollkvinne – som har omskapt han. Truleg er ho stemor hans:
Och Blacken han ville intet drottningen bära
han viste henne en trollkona vara
(SMB 1: 55).
Eldst av dei nordiske viseformene er ei svensk oppskrift frå 1670-åra etter storsongaren Ingierd Gunnarsdoter frå Västergötland. Her heiter det om kongen, der han står på høgeloftsbrua og ser mot den blakke hesten som er hans eigen omskapte son:
Ware nu fattigh eller ware rijk
Gudh nåde den sin barn seer slijk
(SMB 1: 54).
«Rosensfole» kan minne noko om viser som «Liten Lavrans» og «Beiarblakken». Desse visene har til felles begeistringa for den underlege og vidunderlege hesten med mannevit, jamfør også eventyrlege hesteskapnader i folketradisjonen, som Grimsborken og Førnesbrunen. Hestemotivet har minst ei av røtene i riddardiktinga. Som Svend Grundtvig skriv, vrimlar det i mellomalderdiktinga av «Fortællinger om vidunderlige Heste med Mandevid, og det hører væsentlig med til en udmærket Helt at besidde en saadan» (DgF II: 204).
Utsyn 34
DgF 63
SMB 8

Oppskrift A

TSB A 25: Rosensfolen
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 212–213 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v118

1. Dei sette dei fyri dei låsane ní –
– Lindar i malmorsteinar –
rósensfolen spenner sund adde dí.
– De ringjestv119 í silkjetaumar.
2. [Dei sette fyri dei låsanne] fem,
[rósensfolen spenner sund adde] dem.
Dei flutte hende så langt bort,
da han var omskabt.
3. Ha' de 'kje vori for mannebein,
sill' eg grava Rósensfolen under ein stein.
4. [Ha' de 'kje vori for] manneór,
[sill' eg grava Rósensfolen] unde jór.
5. [Ha' de 'kje vori for] mannegnýr,
sill' eg hente presten frå Skíens bý.
so førde dei hæna so langt av land,
so Rósensfolen hæna inkje fann
Då såm han, saa han sprængte seg.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Over teksten står det: Hesten var forlova mæ ei Jomfruve, omskabt.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 266. I reinskrifta står det over teksten: En Ungersvend var forlovet med en Jomfru. Da blev han omskabt [af en Stifmoder] og indespærret. Jomfruen blev ført langt bort.

Oppskrift B

TSB A 25: Rosensfolen
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 254–256 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v102

1. Rósensfolen han ville inkje eta grønt høy
– san74 lindar i marmóri steinar –
uttastn75 'env103 såg den véne møy.
– De rinder í si' silkjetaumar. –
2. Rósensf[olen] han ville [inkji] stande på stall,
u[ttast] han va búnden mæ jomfrúsv104 rødegullband.
3. [Rósensfolen han ville inkji] drikke av brunn
[uttast] jomfrús hovugull låg på grunn
4. Dei flutte den jomfrú so langt av land,
rósensfolen han spilar på kvíte sand.
5. R[ósensfolen] han la út å fjóren å såm
de fyste skjeri env105 kunna då
va 15 sterke mílir
6. Han såm útí dagar,v106 í dagarv107 två
den tree dagjen líkeso.v108
7. Skjønn jomfrú ho stend í høgeloftssvalar,v109
hó sérv110 rósensf[olen] på sjøenv111 fara.
8. Skj[ønn] j[omfrú] hó skódde sin fagran fót,
so lysterv112 hó mot rós[ensfolen] å tró.
9. Skj[ønn] j[omfrú] hó akslar kåpa blå
[so lyster] hó [mót rósensfolen] å gå.
10. [Då] skjøn jomfrú kom [der] nepå strand,
då la rósensf[olen] í land.
11. Hó strauk etti hanv113 mæ ktev114 hand,
å de veit Gud Fader hoss dú kom í land.
12. Skj[ønn] jomfrú hó reier upp blomsteré blå,
der skó rósensf[olen] kvíle uppå.
13. Tíleg um mårenv115 då dagjen va ljús,
Skj[ønn jomfrú] hó vav116 at stallen fús.
14. Skj[ønn] j[omfrú] hó seg inn í stallen såg
dæ va' rósensfolen på blómsteré blå.
15. Ha' de 'kji vori fyr mannetal,
so ha' eg si' rósensfolen í grøne jór gravi,
16. [Ha' de 'kji vori fyr] manneór,
[so ha' eg si' rósensfolen] leti gravi í jór.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 270–271. Reinskrifta er brukt for å fylle ut tomme plassar i teksten. Tredje strofa er ikkje med i reinskrifta.

Oppskrift C

TSB A 25: Rosensfolen
Oppskrift: Udatert av Hans Ross etter Kari Austegaren, Åseral, Vest-Agder.
Orig. ms.: NFS, H. Ross 13–15, 21–23
Utan oppgjeven tittel.

1. Rosslandsfolen han vi'ki eta godt Konn,
– Sadelen va av Malmussteina –
utaa han maatte eta av Sylvehonn.
– han rinder i sine Silketauma. –
2. Rosslandsfolen han vi'ki eta godt Høy,
utaa ho ber de fyr hann den venæ Møy.
3. R[osslandsfolen] han vi inki drikka Brunn,
utaa Jomfruvaas Hovegull maa liggja paa Bunn.
4. Den skøna Jomfru blei flutt av Lann,
aa R[osslandsfolen] han de fornam.
5. Dei sette han innafyr Laasanne ni, (nei)
aa R[osslandsfolen] braut adde dei
6. R[osslandsfolen] sprang paa Vodden aa kneggja,
de ribna Murann aa klovna Fjeddæ.
7. Aa R[osslandsfolen] ivi Muren sprang,
der tok 'ann att verken Kvinna elle Mann
8. R[osslandsfolen] la-i paa Sundiv117 aa saam
femtaan Mil ti de fyssta Lann, han kunn' naa.
9. Skøn Jomfru stander i Højeloftssvali,
daa saag ho Folen paa Sjøen kom farans.
10. Sk[øn] J[omfru] skoddi sin fager Fot,
so gjeng ho Rosslandsfolen imot.
11. Sk[øn] J[omfru] klappa R[osslandsfolen] paa Lenn:
«Aa gjøve meg de, at du va ikki sprengd!»
12. So breiddi ho ut den Kaapa blaa,
de sille Folen kvila paa.
13. Aa aarle um Morgonen Dagjen va ljus,
skøn Jomfru va fus at Stadden ut.
14. Ho lukte upp Dyræ aa ti han saag,
aa R[osslandsfolen] paa Bolstri laag.
(«daa va han daue»)
15. «Ha de 'ki vori fyr Mannetale,
eg ha silt lete hann i Joræ grava.»
16. «Ha de'ki vori fyr Manne-Or,
han ha silt bli graven i grønan Jor.»

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Over teksten står det: (Fra Aaserall) og «Um ein prins, som vart umskapt i ein hest.» (Stumper meddelte af Kari Austegaren.)
Reinskrifter av Moltke Moe finst i NFS M. Moe, 75, 70–72 og DFS XXXII, 400.

TSB A 26 Ramnen ber bod

Innleiing

Hildebrand gifter bort Hildebjørg, syster si, til Tarkjell unge, som bur langt av lei i eit anna land. Ektemannen behandlar henne dårleg og set henne i fengsel kort tid etter bryllaupet. Grunnen er, seier han, at ho ikkje var rik nok då ho gifte seg med han. Ein dag får Hildeborg sjå ein ramn utanfor vindauga, og ho bed han bere bod til broren om kor elendig det står til med henne. Dette vil ikkje ramnen gjere, med mindre han får lever og lunge av Tarkjell unge, og det får han lovnad om. Ramnen flyg over havet til Hildebrand og fortel korleis det har gått med systera. Broren blir rasande og rir av stad på den raskaste hesten sin for å rydde opp i vanskane. Tarkjell unge tek tilsynelatande vel mot Hildebrand, som straks seier at han vil snakke med syster si. Men ho sit innestengd og bunden og kan ikkje opne døra. Då spenner Hildebrand døra i stykke og set syster si fri. Ho kan fortelje broren at Tarkjell har sett henne i fengsel fordi han heller ville ha frilla si enn henne. Hildebrand høgg hovudet av Tarkjell og ramnen får lever og lunge av den døde.
Det finst godt og vel tjue variantar av denne balladen. Om lag halvparten har Sophus Bugge skrive opp, etter nokre av dei beste telemarkssongarane, men også Olea Crøger, M.B. Landstad, Jørgen Moe og andre har skrive opp visa. «Ramnen ber bod» er så å seie berre funnen i Telemark, men eit par variantar skriv seg frå Aust-Agder. På bakgrunn av dei relativt store variasjonane i handling trykte Landstad to former av visa i Norske Folkeviser (Landstad [1853]1968: 508–519). Melodivariantar finst det fire av, nedskrivne av Lindeman og Rikard Berge (Ressem [utg.] 2011: 36–39).
Ulikskapen i handling går på fleire ting. Det kan såleis vere barnet som Hildeborg får med Tarkjell unge som ramnen vil ha lever og lunge av, eller ho skjer eit stykke av sitt eige bryst og gjev han. I nokre viseformer er det ikkje tale om ein bror som gifter bort syster si, men om kongen Valdemon som gifter bort dotter si. Vidare blir det i enkelte viseformer fortalt at frilla til Tarkjell unge blir brend på bål som straff for det ho har vore med på. Eit sentralt handlingsmotiv i enkelte visevariantar er at hesten som kongen rir på når han skal setje fri dotter si, eigentleg er ein omskapt mann. Det er hesten som bryt seg inn i fengslet og frir ut den innestengde kvinna, men hesten døyr etter denne bergingsdåden. Slik er det i ein variant som Olea Crøger skreiv opp etter ein ukjend songar frå Nissedal. Varianten svarar til Landstads B-tekst i Norske Folkeviser:
Som Blakkjen han kaam æg naa sømjans te Land,
aa 30 Mænd sto der paa Sand.
Aa Blakkjen han blei baade gram aa mo
de 30 Mænd slo han onde sin Fot
(Alver, Kvideland & Ressem [utg.] 2004: 35–38).
Det er sannsynleg at Olea Crøgers oppskrift og Landstads B-tekst skriv seg frå same songar, Gunbjørg Eigilsdotter Heimdal (f. 1818, emigrerte 1861) frå Nissedal. Også Bugge skreiv opp «Ramnen ber bod» etter denne husmannskvinna midt i 1850-åra, før ho emigrerte med heile familen til Amerika (Jonsson & Solberg 2011: 608–609).
«Ramnen ber bod» finst i alle nordiske land. Mange balladeforskarar har interessert seg for denne visa, frå Svend Grundtvig og frametter. Det synest å vere allmenn semje om at balladen fell i to hovudformer, ei meir eller mindre realistisk og ei meir fantastisk. Det er i den fantastiske hovudforma vi høyrer om den omskapte hesten. At «Ramnen ber bod» er ein gammal ballade er det ingen tvil om, og dei fleste som har drøfta visa meiner at ho opphavleg er norsk (Vésteinn Ólason 1982: 150–152). Samanhengen mellom dei norske og dei islandske tekstvariantane er svært tett, noko Knut Liestøl gjer merksam på:
Norsk:
Hildebrand kom seg riand i gaar
Tarkill ute for honom staar.
«Velkomen, Hildebrand, heim til meg!
No hev eg bryggja og blanda vin.»
«Eg æ inkji um din mjø aa vin,
eg æ meir um Hildeborg, syster mi.»
Islandsk:
Þegar hann kom at borgarhlið,
þá stóð greifinn úti við.
«Velkominn, Hildibrandur, mágur minn,
hèr er í bland[i] mjöður og vín.»
«Eg hugsa ei um þinn mjöð og vín,
hvar er hún Hljóðborg, systir mín?»
(Liestøl 1915: 16).
Utsyn 32
CCF 116
DgF 62
IFkv 7
SMB 9

Oppskrift A

TSB A 26: Ramnen ber bod
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 10, 3
Oppgjeven tittel: Hilebors Vise.

1. Hileborg sitte for Glugge
– Dei sigler me fløi –
Hu seer up paa Ravneskugie.
– Dei gjiftar sine Syster te Samsøi –
2. «Aa høire du Ravnen eg talar te deg
Aa vi du naa bæra den Boe for meg.»
3. «Eg gjeve deg min røde Guldring
Vi du bæra den Boe te Hilebrand Broer min.»
4. «Hav du sjav din røde Guldring
Eg hæve Klo men ingjen Fing.
5. Du gjeve meg Liver aa Longur
Alt af en Tarkjil den onge.»
6. «Ja eg gjeve deg Liver aa Longe
Alt af Tarkel den onge.»
7. Ravnen han sætte seg paa Høgelofskamb
Saa fouk han ivi de salte Vand.
8. Ravnen han sætte seg i gyldte Stol
Han skok sine Vengjir, tost væra mo.
9. «Her sitter du Hilebrand, drikker Mjø aa Viin
Men bondi er Hilebor Syster di.»
10. Hilebrand springe seg fram ivi Bord
den brone Mjøen han spilte over Bord.
11. «Kven æ de som tore den Gjerningjen gjera
Hel kven tore den Boe bæra.»
12. «Tarkjel tore den Gjerningjen gjera
aa eg Ravnen tore den Boe bæra.»
13. Hilebrand huttar paa Drengjer smaa
dei gange at Stallen, lægje Salen paa.
14. Dei Sala meg inkje den Brone
Han æ for sein otor Tone.
15. De sala meg inkje den kvite
Han æ for sein otor Dikje.
16. De salar meg inkje den svarte
Han æ for seine i Bakjen.
17. De sala meg ut min Hindel rø
Saa ri eg saa fort som flyver.
18. Hilebrand kjæm seg rians i Gaard
Tarkiel ute før honom staar.
19. «Velkommen Hilebrand hit te meg
Naa hæv eg baat brygja aa blanda Viin.»
20. «Eg æ kje om anten brygja hel blanda Viin,
Eg vil tala me Hileborg Syste mi.»
21. «Hileborg sitte i Bure
Aa skjær sine stakkar a Skruve.»n76
22. Hilebrand snudde sin Hindel rø
Saa ri 'en at Bure te Syste si.
23. Han bankar paa Dynne me Hændar smaa
Stat up Hileborg mi Syster, skrei Lokur ifraa
24. «Slet inkje eg tore aa slet inkje eg maa
Hon kjæme snart Astri, vi te meg sjaa.
25. «Kor den Gang me skaa faa kon Mat
Astri har frigda ho nest en sat
26. Kor den Gaang me at Sengje sil gaa
Astri har frigda ho nest en laag
27. «Slet inkje fær eg sleppe deg in
Mine Hænder er bonden paa Bakjen min
28. Hilebrand tæke te raskan Fot
Han spændte den Dynne, dreiv Naglar mot
29. Hilebrand tok op en liten Kniv
Saa skjær 'en op dei Baande af Syste si.
30. Hilebrand ristar paa sylbudde Svær
Haat meine du Tarkjel haat blive du værd
31. Hilebrand læt sit Svære braa
Han høgje 'en Tarkjel i Lutir tvaa.
32. Ravnen fek Liver aa Longur
Alt af en Tarkil den Onge.
33. Hilebrand huttar paa Drengjir smaa
«De gangje at Skogjen aa haagje Baal.
34. De haagje den Baale af Ask aa Eik
Saa Laagjen kan stande baate karsk aa heit.
35. De lata det Baale brænde
Der vi me Astri paa sende.»
36. Dei haagje det Baal af Ask aa Eik
Saa Laagjen sto baate karsk aa heit.
37. De læte de Baale brænde.
Der læt de Astri paasende.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.

Oppskrift B

TSB A 26: Ramnen ber bod
Oppskrift: 1869 av Hallvard Gunnleikson Heggtveit etter ukjend songar, Brunkeberg, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS H. G. Heggtveit 2, 9ff.
Oppgjeven tittel: Hillebran aa Herre-Prær.

1. Nie va dæ mi Bure Broutv120
aa ingjen va dæ mi Æra nout
eg væntar at ingjen skaa kjemmv121 meg. –
2. Eg heve site so længje i mørkan Hus
– De sigler mæ Fløi –
intilv122 Dagjen ganger ut.
– Dei gjifter sin Syster i Samsøi –
3. Eg heve site so længje i ‹…›mørkan Kro
aa alt te Korpen ivi meg gol
4. Aa kjære min Korp vi den Boi bera te Hillebran min in
en rødeguld Ring eg gjeva vi deg
5. Aa kjære min Korp vi du Boi bera te Hillebrans Gaar
Kaapan blaa vi eg gjeva deg
6. Aa kjære min Korp vi du Boi bera te Hillebran fram
et røde Gulband eg gjeva vi deg
7. Hav du sjov din røde Gulring
eg heve Klo men ingjen Fing.
8. Hav du sjov di Kaapa blaa
eg heve inkje Axlir aa bera ho paa
9. Aa hav du sjov dit røde Guldband
eg skaa fulla bera Boi te Hillebran fram
10. Aa Korpen han tok te fluge
dei lange Milin aa druge
11. Her site du Hillebran blandar Mjø aa Vin
Aa Syste di sit bondi mæ kvor den Fing
12. Aa Hillebran blei saa ille ve Or
Den brone Vinen han spiller paa Bor
13. Aa hoke tor naa den Boi bera
aa hoke tor naa den Gjerningji gjera
14. Aa eg tor naa den Boi bera
aa Herrepær tor naa den Gjerningji gjera
15. Aa Hillebran talar te liden Smaadræng
Du salar meg ut den blakke
den bere meg best imot Bakkjen.
16. Du salar meg ut den brone
den bere meg best oto Tone
[17.] Du salar meg ut min Gangar graa
den bere meg best i Herre Pærs Gaar.
[18.] 17. Velkommen Hillebran heim til meg
fe naa hev' eg bryggja aa blanda Vin
[19.] 18. Eg æ inkje om enten Mjø eller Vin
men eg vi naa tala mæ Syster mi
[20.] 19. Syste di site i Bure
Ho soumar Silkjeluvur
[21.] 20. Aa Hillebran klappa paa Dynni mæ Fingane smaa
Stat up liti Kjærsti skrei Lokunne ifra.
[22.] 21. Aa eg fær naa inkje skreie Lokune ifraa
fe eg æ bondi mæ kvor den Taa
[23.] 22. Aa eg fær naa inkje skreie Lokune in
fe eg æ bondi mæ kv[or] den Fing
[24.] 23. Aa heve du stole helt heve du uti logje
hel hot heve du uti Baandine brote
[25.] 24. Eg heve ik inkje stole eg hev inkje logje
eg hev' kje noko i Baandene brote
[26.] 25. Han bat meg inkje fe Lygni mi
men han bat meg fe Tærna si.
[27.] 26. Naar me skulle dei Klæine skjera
Saa skar han fe Terna aa let meg vera
[28.] 27. Og naar me skulle te Sengji gaa
saa gjek han te Terna aa meg ifra.
[29.] 28. Aa Hillebran spændte mæ raskan Fot
saa Dynni den flaug i Naglemodt
[30.] 29. Aa Hilebran sin røde Guldkniv udtok
saa skar han alle Baandine af Systeri si
[31.] 30. Aa Hillebran sit blanke Svær utdrog
saa hoggje han Herre-Pær i dei Lutene tvo
[32.] 31. Saa tok han Liver aa Longur
aa de gav han Korpen den onge
saa blei han te ein Kongsmanson

Strofene (bortsett frå strofe 17) er nummererte i manuskriptet.

Oppskrift C

TSB A 26: Ramnen ber bod
Oppskrift: 1898-99 av Johannes Skar etter Bjørn Aasmundsson, Bygland, Setesdal, Aust-Agder.
Orig. ms.: NFS Johs. Skar 3, 17–19
Oppgjeven tittel: Hilebjør aa Ramnen.

1. Hilebjør sit i Glugga,
– dei sigle me Fløy –
daa saag 'u Ramneskugga.
– dei gjipter si Syster i Samsøy. –
2. Ramn'e, Ramn'e set deg ne,
aa adde mi Sorgji fortel eg di.
3. Eg ska gjeve di den røde Gullring,
vi du bere Bo'i ti Broer min.
4. Ko gjere no eg me din røde Gullring,
for eg hev Klo aa ingjen Fing.
5. Men vi du gjeve me de eg bei'est –
den fysti Son du ei'est.
6. Ja, eg ska gjeve de du bei'est
den fysti Son eg ei'est
7. Ramnen 'an bar ti fjuke
ive haage Heia aa Dalane jupe
8. Ramnen 'an settest paa Ljaarehus:
«Eg e ti 'an Hilebrand Fus.»
9. Ramnen settest paa Sengjestokk;
der skok 'an upp sin gule Lokk.
10. «Her site du Hilebrand drikke Mjøyr aa Vin
aa bundi e Hilebjør, Systeri di.»
11. Aa Hilebrand varte so ille ve';
den goe Mjøyren spillte han ne.
12. Ramnen svora: «Eg sei di satt,
aa Tarkjel va de som Hilebjør batt.»
13. Hilebrand tala ti Smaadreng so:
«Sale mi ut min Gangari graa.
14. Du sale mi ut den bruni,
han e so svint utu Tuni.
15. Du sale mi ut den blakkji,
han e so skjot imot Bakkji.»
16. Den Bekkjen va alli so brei,
at Hilebrands Hest iv 'an steig.
17. De Sundi va alli so langt,
at Hilebrands Hest ive de sprang.
18. Hilebrand la ti renne,
sin Snjaddare-foli 'an sprengdi.
19. Hilebrand kaam seg riand i Gaar,
aa Tarkjel uti fyri o staar.
20. «Aa velkaamen, Hilebrand, hera hit
aa kaam no i Stoga drikk Mjøyr aa Vin.»
21. «Eg bryr meg inkji um Mjøyr aa Vin,
men kori e Hilebjør, Systeri mi.»
22. «Hilebjør sit i Buri
aa søume Stakka for Bruri.»
23. Hilebrand klappa paa Huri me Fingane smaa:
«Hilebjør, e du inni skrei Lokunn' ifraa.»
24. «De e inkji godt skreie Lokunn' ifraa
for bundi e Hendann' aa Fingane smaa.»
25. «Hev du logji ell hev du stoli
ell hev du noko i Egteskap broti.»
26. «Eg hev inkji logji, eg hev inkji stoli,
eg hev inkji noko i Egteskap broti.
27. Mi ville ti Kjyrkja rie,
aa Frigda ha 'an me Sie.»
28. Hilebrand hev so karsk 'n Fot;
den Dynni spennt 'an i Tiljemot.
29. Hilebrand hev so karsk n Kniv;
dei Jinnbondi skar 'an av Systeri si.
30. Hilebrand tok i Tarkjel i gule Lokk,
aa hoggji 'ass Hovu paa Sengjestokk.
31. Tok 'an Livr aa Lunge
aa kasta for Ramnens Ungji.
Trykt i J. Skar: Gamalt or Sætesdal III, 1961–63, s. 266.

Oppskrift D

TSB A 26: Ramnen ber bod
Oppskrift: 1906 av Rikard Berge etter Hæge Tormodsdotter Porsmyr, Nissedal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CXLVI, 19
Oppgjeven tittel: Ravnen bere bod.

1. Hillebjør site vefe gluggje
– onder lide –
So ser 'o ravnens skuggje.
– Sò vel tòr Hilebrand bie. –
2. Høyrer du ravnen der du flyg,
du bere meg bòi te neste by.
3. Du bere meg bòi te bro' min fram,
eg gjeva sko deg mitt røde gullband.
4. Hòt skò eg mæ ditt r[øde] g[ullband]
Eg heve klo men ingjo haand.
5. Sò gjev eg deg livver aa longer
utav 'n Tarkjell onge.
6. Men hòe skò eg mæ den bòi bli snodd,
naar eg kjeme fram, sò bli eg kje trudd.
7. H[illebjør] fann paa raai go,
ho la'e gullringjen i ravneklo.
8. Ravnen han kaam fljugans i gaar,
aa ingjen ute fòr haanom staar.
9. R[avnen] flaug i stògo inn,
han passa sò væl paa den røde gullring.
10. Her site du Hilebrand drikke mjø aa vin
aa bondi sit Hilebjør, søsteren din.
11. Hòke tore den bòi bera,
hell hòken tòre den gjerningji gjera.
12. Ravnen tòre den bòi bera,
aa Tarkjell tore den gjerningji gjera.
13. H[ilebrand] blei sò ille mæ or
han blikna som bast aa svartna som jor.
[14.] 13. H[ilebrand] sala ut gangaren rau,
sò rei 'an sò fort som ravnen flòug.
[15.] 14. H[ilebrand] han kaam rians i gaar,
T[arkjell] ute fòr haanom staar.
[16.] 15. Høyrer du Tarkj[ell] stallbror min
hòsse liver ‹Ingull›Hilebjør søsteren min.
[17.] 16. H[illebjør] liver som ei aano go brur
ho sit i høieloft aa vev i skruv.
[18.] 17. Reis naa du deg àt stugo inn,
eg hentar inn H[illebjør] søsteren din.
[19.] 18. Nei eg vi ikkje i stògo inn,
førr eg hev tala mæ søsteren min.
[20.] 19. Hilebrann gjekk etter stette
aa T[arkjell] han gjekk derette.
[21.] 20. Han banka [paa dynni mæ] fingane smaa
statt upp H[illebjør] skrei lòkunn [ifraa].
[22.] 21. Hosse kann eg [skreie lokunn] ifraa
Bakbonden æ min hendar, aa bòltane paa.
[23.] 22. Høyrer du T[arkjell] hòss æ de fatt
hòss heve de seg du mi syster batt.
[24.] 23. De va kje ondrans eg hennar batt
ho konn' aller seia meg ore sant.
[25.] 24. Du batt meg ikkje fe lygni mi,
men du batt meg for Astri, frilla di.
[26.] 25. Kvòr den gaang me sill' hava mat,
A[stri] di frilla du tukka deg àt.
[27.]26. Naar at me te kjørkje sill' gaa,
A[stri] fekk kjøyre, men eg maatte gaa.
[28.] 27. Hilebrann tok te sin raske fot,
han spente dynni i naglemot.
[29.] 28. Aa daa at 'n kaamm i lòfte inn,
sò løste han bandi av søsteren sin.
[30.] 29. Sò tok 'n daa sitt gamle sveær
sò hòggje 'n onge T[arkjell] i hæl.
[31.] 30. Sò kasta 'n livr aa longur
ut te han ravnen onge.

Strofene er (feil)nummererte i manuskriptet.

TSB A 29 Lindormbrura

Innleiing

Ei ung og gifteferdig jente står ute og slår sitt hår når lindormen kjem til gards. Ormen stiller henne overfor eit dramatisk ultimatum: anten å late livet med det same, eller å følgje med han og bli kjærasten hans. Ho vel det siste, trass i åtvaringar frå sine nærmaste, for slik er lagnaden hennar, seier ho. Lindormen reier ei seng midt i den grøne enga. Når jenta vaknar morgonen etter, er lindormen borte, og i staden ligg ein vakker prins ved sida hennar. Det blir stor glede, og dei feirar bryllaup.
Det finst berre nokre få variantar av denne relativt korte og enkle balladen, alle frå Telemark. Den mest fullstendige teksten skreiv Sophus Bugge opp (1864) etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli (1789–1868) frå Fyresdal. Bugge skreiv opp atten balladar etter Åsne. Åsne Spokkeli var gardmannskone, og ho og ektemannen Olav fekk elleve born. To av sønene, Såve og Gunleik Olssøner, kunne også balladar, og fleire i slekta med dei. Såve og Gunleik var elles kjempekarar og slåstkjemper, som etter det bygdebokskrivaren Bendik Veum skriv, «for bygdene rundt og øvde karstak», men det var før dei emigrerte til Amerika i 1860-åra (Jonsson & Solberg 2011: 601–603).
«Lindormbrura» finst også på dansk og svensk. Ikkje minst er det skrive opp mange svenske variantar frå om lag 1810 og frametter til kring 1910. Danske variantar finst både frå 1600-talet og i nyare tradisjon. Peder Syv trykte ei form av visa i Kjempeviseboka (1695). Her heiter det at jomfrua slår på gullharpa når lindormen kjem til henne, eit formeluttrykk som svarar til det å slå ut eller kjemme håret, og som vil seie så mykje som at ho er gifteferdig:
Signelild sidder i bure,
hun slar guld harpen prude.
Hun slaer guldharpen under skarlagen skind,
Og der kom Lindormen skridende ind
(DgF II: 213–214).
Ordet lindorm eller lindarorm har ingen ting med treslaget lind å gjere. Utgangspunktet er det norrøne linnr (m) = orm. Ivar Aasen definerer lindorm som «Slange af fabelagtig Størrelse», og som fabeldyr er lindormen i slekt med draken.
Som vi forstår, ligg det ei omskapingshistorie bak visehandlinga. Det som skal til for at den omskapte prinsen kan bli menneske att, er ei kvinnes kjærleik. Det finst eit norsk folkeeventyr der ein prins er omskapt til orm: «Prins Hedvig og skjønn Valborg» (Hodne 1984: 102), men i dei fleste norske omskapingseventyr er den omskapte prinsen bjørn eller ulv.
Utsyn 35
DgF 65
SMB 11

Oppskrift A

TSB A 29: Lindormbrura
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Åsne Gunleiksdotter Spokkeli, Veum, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge q, 13–15 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v123

1. Ingelíte sto úti å sló sitt hår
so kjeme leie lindarormen rennande í går.
– Dei leikte på vollann –
2. Å dú tar no slétt inkji slå håri at meg
eg aktar no inkji å beile ti deg.
3. Ja anten dú aktar hell dú let meg vere
so æ de same hot slík ein mónn gjere.
4. Kvorv124 vi' dú Ingelí lat låte ditt lív,
hell dú vi no vere leie lindarormens viv
5. Kvår [vi' dú Ingelí] hera døy
[hell dú vi no vere leie lindarormens] møy.
6. Eg æ for ringe ti hera døy,
helle lyt eg nov125 vere lindarormens møy.
7. Å høyrer dú Ingeli hot eg seie deg
kví drege dú leie lindarormen her,
8. Dette hev Gud lagt meg ti møa
at eg må fýgje l[eie] l[indarormen] ti døe.
9. [Dette hev Gud lagt meg ti] harm,
[at eg må fygje leie lindarormen] ti grav.
10. Lindarormen renner seg í grønan eng,
der va' reidd upp ei silkjeseng.
11. Ingelíte sovna
å sterke verkjinne dovna
12. Ingelíte ho vakna umkring seg såg
ein deilige kóngssón innmæ hennar låg
13. Der blei gle'i å der blei gnýr,
dei drakk deires bryllaup i Englands bý.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge VI, 89–90.

Oppskrift B

TSB A 29: Lindormbrura
Oppskrift: 1913 av Rikard Berge etter Olav O. Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXLVI, 62
Oppgjeven tittel: Lindorm-bruri

1. Ingelitì sto ute aa kjembde sitt haar
sò kaam den lindaròrmen rennans ì gaar
2. Aa du tar ìnkji kjemb'e haare fe meg,
eg agtar no ìkkje aa beile tì deg.
3. Ja anten du beilar hell du let vera,
sò æ de de sama hòtt slik ein vi' gjera.
4. Kvaar vi' du Ingelitì laate ditt liv,
hell vi' du bli l[indaròrmen]s viv.
5. Eg æ for ong'e tí laate liv,
hell'e lyt eg vera l[indaròrmen]s viv.
6. L[indarormen] renner i grønan eng,
der reidd' 'o upp ei silkjeseng.
7. I[ngelitì] la seg i sengji aa sòv
— — — —
8. I[ngelitì] vakna, ikring seg 'o saag,
(daa ha'n blivi tì ein kongsson)

Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under tittelen har Berge skrive: Uts. 35. Den konne Hæge Bjønnesta i Førsdal. De va' syster tì mor mì.

Oppskrift C

TSB A 29: Lindormbrura
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Lars Haraldsson Lofthus/Kåsa, Tuddal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 275 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v126

1. Jeg æ alt for ung til at døy
jeg fær væl vøraa lindarormens unge véne møy
– Me dei lekte på vollein. –
Faeren sagde at hun skulde dø eller blive Lindarormens Mø

Reinskrift: NFS S. Bugge V, 220, etter Lars Lofthus og Margjit Svigsli, Tuddal. Kladden med Margjit Svigslis bidrag er i NFS S. Bugge i, 199.

TSB A 30 Møya i linda

Innleiing

Ei kvinne som står brur får vite at barnet ho ser på golvet er dotter til mannen ho skal gifte seg med. Kvinna er ei trollkvinne, og ho skaper stedotter si om til ein ulv og deretter til ei lind. Ei jente, Signelill, kjem forbi og får sjå linda. Signelill velsignar henne fordi ho alltid står så grøn og vakker. Då svarar linda henne og klagar over den vonde lagnaden sin:
Dú sit inni å tvær din fót,
eg stende úti mæ frosi rót
Signelill går sin veg, gråtande, men kjem attende og høgg linda ned med rota. Då blir den omskapte stedottera menneske att.
Det finst eit titals variantar av denne balladen, men handlinga er ufullstendig i dei fleste. At tradisjonen for denne visa har vore på hell, går elles fram av samanblandinga mellom stemora og Signelill, fleire av songarane meinte at dei to var ein og same person. Sophus Bugge, som skreiv opp dei fleste variantane av «Møya i linda», meinte at dette synet var «aabenbart urigtigt» (DgF III: 8409). Dei fleste variantane er frå Vrådal i Telemark. Lindeman skreiv i 1863 opp melodien etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen (1799–1876) (Ressem [utg.] 2011: 40), og Bugge skreiv opp ein av dei beste tekstvariantane etter same songar i 1857 (Jonsson & Solberg 2011: 363–364). Bugges oppskrift er trykt (DgF III: 839–840). Elles er det verdt å merke seg at John Lie så seint som kring 1898–1899 skreiv opp ei fyldig og god form etter den utvandra fyresdølen Olav Gunnarsson Tortveit (f. 1829) i Buffalo River, Minnesota. Historikaren Bendik Veum skriv at Olav Gunnarsson var «ein gjæv kar for nordmennene i Vesterheimen. Ordgjeten visekvedar og forteljar» (Jonsson & Solberg 2011: 604–605). Lies oppskrift er rett nok supplert med strofer etter oppskrivarens mor og bestemor.
Balladen finst også på dansk og svensk med noko anna handling. Den omskapte kvinna kan ikkje bli menneske att før ein mann som ho nemner kysser rota på treet. Når mannen gjer det, skjer forløysinga:
Konung Magnus han faller på sin' bara knä,
Och kysser så roten på Lindeträd.
När konung Magnus stiger opp, och ser sig omkring,
Så ståndar där en Iungfru så fager och så fin
(SMB 1: 86)
Utsyn 36
DgF 66
SMB 12

Oppskrift A

TSB A 30: Møya i linda
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen, Vrådal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 284–287 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v127

1. Upp tala brúri i benkjen sat
Kven eige dæ båne på golve går.
– Ímót så blíver en somår. –
2. Te svara dei brúkvindunne
Dæ eige den herren som dú sko' få.
3. Hó gjore dæ båni så mykje ímót,
hó skapte dæ te ein ulv så jót.
4. Ho skapte dæ í ein bæri ting,
h[o] sk[apte] d[et] í ei lind så skjønn.
5. Stolts Signelill ville te kyrkja gå,
så såg ho den lindi i lunden står.
6. Gud vælsigne den lind så skjønn;
allstøtt stende hó líke grønn.
7. St[olts] S[ignelill] S[tolts] S[ignelill] spott ikkje meg;
bæri heve du heime sjå deg!
8. Du sit inne å tvær ditt hår,
eg må stande úte bå høst å vår.
9. [Du sit inne å tvær] din fót,
[eg må stande úte] mæ frosi rót.
10. Dei beste riddarann' æ' her mæ sjå deg,
dei beste timmermennan søkjer meg.
11. Så høgge dí meg ti sængjestokk
eg høyrer så mangt eitt løyndesnakk.
12. [Så høgge dí meg ti] altartré,
der legge seg så mangen syndar ne.
13. [Så høgge dí meg ti] kyrkjeskrúvn77n78
der sit så mang ei ærleg brúr.
14. St[olts] S[ignelill] aksla kåpa blå,
gråtande gjekk hó lindi ífrå.
15. Så hoggje hó hennar i kvor den rót,
å av blei der ei jomfru gó.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS, S. Bugge 4, 217–218.

Oppskrift B

TSB A 30: Møya i linda
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Elen Jensdotter Rolleivstad, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 161–165 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

1. Eg var meg så liti ei møy,
mi moder hó mónne på barseng døy.
– Imót den blíe sommår –
2. Eg va' ikkje håt åtte år,
då eg fekk meg en sjukmoder i går.
3. Så skapte hó meg i en gangari grå,
så sende hó meg av ti kungens går.
4. De tótte mí skjukmór veri vest,
at adde dei gillaste sill' ake mæ meg mest.
5. [Så skapte hó meg i] eit liti svær
eg sille fare i mannefær
6. De [tótte mí skjukmór veri vest,]
[at adde dei gillaste] sille bera meg mest (derefter Kniven)n79
7. [Så skapte hó meg i] ein líten knív,
hó sa' eg sill' taka av mannelív.
8. De tótte [mí skjukmór veri vest,]
[at adde dei gillaste sille] tægje mæ meg mest.
9. Så [skapte hó meg i] ei liti nål
[så sende hó meg av ti] skræddarens går.
10. De tótte [mí skjukmór veri vest,]
[at adde dei gillaste sille] saume mæ meg mest.
11. Så [skapte hó meg] i ein ulve grå,
hó sa' at eg sille på skogjen gå
12. Hó sa, at eg sill' ikkje få bót,
før eg fekk drukkji min broders blód.
13. Min skjukmoder var så gammel en kvinde,
men herre Gud lod hende mæ båni binde.
14. Mi skjukmoder va' heimi i åtte år,
ho tóre 'kje ti kyrkja for ulven grå.
15. Dæ níende tók hó ti kyrkja gå,
níe møyar så va dei då.
16. Níe møyar dei rei i ring,
mi skjukmorv128 hó rei innar i kring
17. Så tok eg hennar i kåpa blå
så rykte eg hennar av gangaren grå.
18. [Så tok eg hennar i] silkjeskaut
[så rykte eg hennar av] vegebraut.
19. Så reiv eg út hennes vistri síe,
så hennes blod de sprang så víe.
20. [Så reiv eg út] hennes hjarterót,
så fekk eg drukkji min broders blod.
21. Då eg ha' drukkji min broders blod,
då blev eg atte ei jomfrú så gó.
22. Då eg va' ei jomfrú så go',
då gjekk eg inn for min fader å stó.
23. Då eg gjekk [inn for min fader å] stó,
så skapte han meg i ei hind så go'
24. Fyst andre lindar dei feller bla,
allstøtt ska' dú stande líke klar.
25. Når andre lindar [dei feller] løv,
[allstøtt ska dú stande líke] grøn.
(Hendes syster satte sig under den Linden)
26. Her sit du mi syster å skór din fot
eg stende úti mæ frosi rót.
27. [Her sit du mi syster å] klær din kropp,
[eg stende úti mæ] frosen topp.
28. I kvellv129 så kjeme dev130 belar ti deg,
i morgó kjem hoggarne høgg av meg.
29. Dei høgge av meg dei kyrkjesvalir
eg høyrer så mange dei løyndetali.
30. I ein kyrkjekannn
eg skjenker så mang en synduge mann.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Reinskrift i anna hand med rettingar og tillegg av Sophus Bugge: NFS S. Bugge VIII, 66ff.
I Dansk Folkemindesamling finst denne kommentaren frå Sophus Bugge (DFS, XII, 13, 168): Men denne Vise om Jomfruen i Ulveham er i Norge ogsaa paa forskjellige Maader slynget sammen med Visen om Jomfruen i Linden og har da dennes Omkvæd. Dels er Møen af en Stifmoder omskabt til en Ulv. og siden af sin Fader til en Lind; saaledes i to Optegnelser fra Skafsaa (hvori D mange danske Ord og Former). Den ene lyder saaledes:
1. Eg va' meg så líti ei møy,
mi moder hó mónne på barseng døy.
– Imót den blíe sómår –

Oppskrift C

TSB A 30: Møya i linda
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge f, 112–117
Utan oppgjeven tittel.

1. Eg va meg so lítæ ei møy
mi móder hó mónne på barseng døy
– Ímót den blíe sommår.–
2. Eg va inkji kot åre fem
fyrr eg fekk meg ei skjukmoderv131 igjen
3. De fyste mi skjukmoir meg mæ augunne såg
so skapte hó meg í nål å í trå.
4. So s[kapte hó meg í nål å í] trå,
so sendte hó meg ti skræddarens går.
5. Men alt sóm eg va í nålæ sóm best,
alle dei gillaste souma mæ meg mest.
6. De tótte mi skjukmoder vere vest,
at adde dei gillaste sill soume mæ meg mest.
7. So skapte hó meg í ein líten knív
å sa eg sille take av ein mann'e lív.
Alt som
8. Lengji va eg í ein líten knív
men eg tók aldri av nogen mann'e lív.
9. De totte [mi skjukmoder vere] vest
[at adde dei gillaste sill] bera på[meg mest]
10. [So skapte hó meg] í eit líti svær
hó sa eg sill' fare í ei kjempehær.
11. Men alt som eg va í sv[æri] som best
alle dei gillaste feikta mæ [meg mest]
12. De totte [mi skjukmoder vere] vest
[at adde dei] gillaste feikta [mæ meg mest]
13. So skapte ho meg í ein ulve so grå
ho sa at eg sille på skógjen gå.
14. Hó sa at eg sille alli få bót
fyrr eg fekk drukkji min broders bló
15. Mi skjukmoder va so gammel en kvinde
Herrevår herre lod hende med barnet binde. n80
16. En gang gik hun så lystelig i rosens lund spasered
den ulv han sprang so greskjeleg og vilde hende fiksere
17. So rev jeg ud hennes vinstre fod
so fekk egv132 drukket min broders blod
igjen fik jeg min helbrede
18. Då eg ha drukkji min broders bló
då blei eg att í ei jomfrú so gó.
19. Alt som eg va í ei jomfrú so gó,
so gjekk eg inn fyre min fader å stó.
20. Min skjukmoder haver meg so ofte forskapt
å líti so visste min fader derav.
21. Min fader han blei bådi gram å vill
han skapte meg í ei lind so gill
22. Når andre linder dei feller løv
so skal dú stande líke grøn.
23. Her site dú min syster å greier din lokk
men eg stende úti mæ frosen topp.
24. Her [site dú mi syster] å skór din fot
[men eg stende úti] mæ frosæ rót.
25. I morgó so kjeme den bélar ti deg,
imorgó kjem timmermannen å høgge meg.
26. Dei høgg av meg noko kvílefjølir,
eg høyrer so mang ei løyndetale.
27. Dei høgg av meg denein kyrkjekamb,
eg skjúler so mang ein synduge mann.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Ei avskrift finst i samlinga etter Rikard Berge (TGM R. Berge DCVI, 44 ff.

TSB A 32 Rike Rodenigård og ørna

Innleiing

Rike Rodenigård rir til skogen og høyrer at ei ørn skrik og rister vengene sine. Ørna talar menneskemål og spør Rike Rodenigård kvar riddarsveinane hans held til og kvar haukane og hundane hans er. Dette får ørna svar på. Rike Rodenigård er aleine og må difor forsvare seg på eiga hand mot eventuelle motstandarar. Deretter spør ørna kva Rike Rodenigård vil gje henne av mat og drikke når ho snart kjem på besøk til han. Han er villig til å gje henne feite kyr og velfødde hestar til mat, men ørna krev kjøt og blod av menneske. Ho vil ha dei to fosterdøtrene til Rike Rodenigård. Dette kjem ikkje på tale, seier han, men då trugar ørna med å ete opp festarmøya hans i staden. Rike Rodenigård forstår at han må ty til knep. Han rister runer «unde den örneveng» (Bugge [1858] 1971: 13), og runemagien har den verknaden at ørna blir bunden med sterke jarnband. Det hjelper ikkje at ørna ber om å bli sett fri, og Rike Rodenigård rir glad heim frå skogen.
Det finst mellom femten og tjue tekstvariantar av denne balladen og to nedskrivne melodivariantar, alle frå Telemark. Sophus Bugge var den første som skreiv opp «Rike Rodenigård og ørna», og han trykte visa i Gamle norske Folkeviser (1858). Av dei oppskriftene Bugge hadde gjort til då, nemner han Signe Eivindsdotter Storgård (1790–1861) si form som den beste (Bugge 1971: 11–14). Signe Storgård var ei fattig husmannskone frå Lårdal, og Bugge skreiv opp meir enn tjue balladar etter henne (Jonsson & Solberg 2011: 431–433).
Bugge meiner at «Rike Rodenigård og ørna» visstnok ikkje er norsk og peikar på at særleg omkvedet blir sunge på dansk. Det er rett nok, men av dei variantane Bugge gjorde seinare, etter Asgjerd Olsdotter Bergland/Vislandskosi (1839–1866) og Åste Rikardsdotter Espeli (1798–1881), går det fram at visa har eit eldre norsk/norrønt grunnlag enn den meir overflatiske påverknaden frå danske skillingstrykk og visebøker. Dette ser vi mellom anna i den følgjande strofa i forma etter Asgjerd Bergland/Vislandskosi:
Eg sko' gjeva deg so mykji gull
so mykji som dú kann tyggje,
dersom dú vi' løyse mine sterke jønnbånd
som innunde mine vengjinne ligg'e.
Verbet tyggje i andre linje var i ferd med å bli bytt ut med bera og ynskje då oppskrivarane kom til Telemark, fordi songarane ikkje lenger forstod at tyggje var ei omsynging av det opphavlege og norrøne verbet þiggja = ta imot, få. Med det opphavlege verbet på plass og med den opphavlege fleirtalsbøyinga liggja i siste lina, blir dessutan rimet perfekt, þiggja/liggja. Denne og enkelte andre strofer med eldre språklege trekk, finst ikkje i dei danske formene av visa. I tillegg til dei danske viseformene frå renessansen, er det også oppskriven ein danskspråkleg 1800-talsvariant på Færøyane (DgF I: 173–176).
Det er ikkje noko merkeleg at ein hovudperson med eit såpass framandsleg namn som Rodenigård får varierande utformingar i tradisjonen (Rodus i går, Rikar Aarus, Rikard Rodus).
I fleire balladar er runer og runemagi viktige motiv. Runer kan brukast til å skaffe seg overtak over ein farleg motstandar, til å kaste sjukdom på menneske eller til å få nokon til å bli forelska i seg, jf. «Stig litens runer» (TSB A 4) eller «Vinne møy med runer» (TSB A 5).
Utsyn 26
DgF 12

Oppskrift A

TSB A 32: Rike Rodenigård og ørna
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Signe Eivindsdotter Storgård, Høydalsmo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 51–52 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Ríke Róden í gårn81 å ørni. I.

1. Dæ va' ríke Róden í går,
han rei seg su under lí,
så hørde han den ørni gól,
hó rister å skjek sine vængjir.
– Der galer og en ørn í Beiarlunden så lengje. –
2. «Å høyrer du ríke Róden í går,
hot heve du laga te kostar?
Dagjen ein å båe dei
vi' eg deg heime gjeste.»
3. «Eg hev laga te mí kvítande kú,
derte míne feite folhestar;
dagjen ein å båe dei
må du meg heime gjeste.»
4. «Eg tikj' ikje mykyv133 om dí kvítande ku,
langt mindre om díne feite folhestar,
men eg tikje mei om din' fostredøttar tvo,
dei vi' eg hava te kostar.»
5. «Eg hev fostra dei upp, ifrå dei var små,
ifrå deires faer å móeri døe;
gud bevare deires kinni så små,
dei ska' kje koma i ørnekløar.
6. Eg hev fostra dei upp, ifrå dei var små,
ifrå deires foreldri falt ifrå;
gud bevare deires kinni så små,
du ska' dei aller få.»
7. Dæ var ríke Róden í går,
han tenkte mæ sjave seg:
«mon trú dei sill' no 'kje duga
dei róninn' mi móer lærde meg.»
8. Dæ var ríke Roden í går,
han lútte seg unde ein stein,
derunder skreiv han dæ ørnenavn
alt unde den ørnevæng.
9. «Å høyre du ríke Róden í går,
hot eg be'e deg:
vi' du løyse dei sterke jønnbånd,
som holder så hartv134 på meg?
10. Eg sko gjeva deg så myky sylv å gull,
som du kan på deg bera,
vi' du løyse dei sterke jønnbånd,
som unde míne vængjinne mon vera.»
11. «[Nei] í jønnbåndi sko' du liva, i jønnbåndi
i jønnbåndi sko' du låte lív.»
Så gla ríer ríke Róden í går
heim te sí festarevív.

Strofene er nummererte i oppskrifta.
Kladd: NFS S. Bugge l, 51–53. Kladden er mangelfull og utydeleg, derfor er reinskrifta nytta som originaloppskrift.

Oppskrift B

TSB A 32: Rike Rodenigård og ørna
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Asgjerd Olsdotter Bergland/Vislandskosi, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 26–29 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v135

1. De va' nå ríke Ródenigår
han rí i skoven aleine
so finne han på den villande ørn
hó roster å ho skjæke sine vængjir
– Der galer og en ørn i Beiarlunden so lengje –
2. Høyre dú ríke R[ódenigår]
hott heve dú laga ti ti kosta?
Dagjen ein å båe dei
då vi' eg deg heime gjesta.
3. Eg heve laga tí kvítan kú,
å so mine feite folhestar
d[agjen] e[in] å b[åe] d[ei]
då må du meg heime gjesta.
4. Eg æ' inkje um di kvitande ku
hell dine f[eite] f[olhestar]
men eg vi' hava dine fostredøttanne tvo
å dei vi' eg hava ti kosta.
5. Eg hev fostra dei upp ifrå dei va' små
ifrå deires moiri døe,
å Gud bevare deires kinni så små,
frå koma i ørnekløar.
6. Eg hev [fostra dei upp ifrå dei va' små]
[ifrå deires moiri] falt frå,
Gud [bevare deires kinni så små,]
du ska' dei aldri få.
7. De va nå r[íke] R[ódenigår]
han tenkte mæ seg
món tru dei kunna 'kje móna
dei rónir mi móer lærde meg.
8. De va nå r[íke] R[ódenigår]
han lúter seg innat ein stein
so skreiv han dei ramme rónir
innundi den ørneveng.
9. Eg sko' gjeva deg so mykji gull
so mykjy som dú kann tyggje,
dersom dú vi' løyse mine sterke jønnbånd
som innunde mine vengjinne ligg'e.
10. I jennbåndi sko du livi,
i jennbåndi sko' dú døy,
so gla'e ríe ríke R[ódenigår]
hjem til sin festarmøy.
11. I jennb[åndi] [sko du livi,]
å i jennbåndi låte ditt lív
so [gla'e ríe ríke Ródenigår]
[hjem til] sitt fe[star] vív

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Det finst òg ei seinare oppskrift frå 1863 etter den samme songaren (NFS S. Bugge i, 350–352).
Reinskrift: NFS S. Bugge V, 142.

Oppskrift C

TSB A 32: Rike Rodenigård og ørna
Oppskrift: 1870-åra av Ivar Mortensson Egnund etter Eivind Talleivsson Auversækre, Høydalsmo, Telemark.
Orig. ms.: NFS I. Mortensson 12, 63–66
Oppgjeven tittel: Rikard Rodus (Orhus)

1. Høyre du R[ikard] R[odus] hot eg spyre deg
kvi gjenge du i skogen so (a)leine
hor er din høker og hor er din hun
hor er alle dine smaa drengjir
– der galer et ørn i bøjarlunden so lengi –
2. Men høyr R[ikard] R[odus] hot eg spyr deg
hot heve du laga deg ti kosten
15 av de feitan ku
og derte 15 kollhestar
3. ja hav no sjav di feitan ku
[og] derte 15 kolhestar
eg vi hava dine fosterdottar 2
som du hev fostra upp
4. Dei eg hev uppfostra
fraa deires fader fall ifraa
Gud bere dei fatik fairlause bonn
sko dei so ‹…› ilde burtgaa
5. – – – –
Eg sko gjera deg større harm
eg sko æta upp di festarmøy
me ho ligge paa din arm
6. – – – – – – –
[eg sko gjera deg større] kvie
[eg sko æta upp di festarmøy]
[me ho ligge paa din] sie
7. R[ikard] R[oden] tenkte med sjave seg
tru kje ramme ronunne sko no hjelpe meg
8. R[ikard] R[odus] lutte seg upp unde ein stein
so skreiv han upp dei ramme ronur
alt paa dei ørnefjøll
9. Eg gjev deg so mykjy gull
so mykjy som du kann tyggje
vi du løyse av meg dei sterke jønnbond
som unde mine vengir ligge
10. Me jønnbondi sko du liva
[Me jønnbondi sko du] døy
so glad gjekk R[ikard] R[oden]
inn te si festarmøy

Strofene er nummererte av samlaren. Talet på versliner i kvar strofe varierer i originaloppskrifta.
Reinskrift på maskin av Sigrid Liestøl ligg òg i NFS, saman med kopi av originaloppskrifta.

TSB A 33 Kongssonen av Norigsland

Innleiing

Kongssonen av Norigsland ber ein fugl om å flyge til Engeland for å fri til den vakre jomfrua for seg. Fuglen kjem fram med frieriet, men jomfrua seier at om ho nokon gong blir dronning i Norigsland, skal ho leggje tunge skattar på bøndene. Fuglen blir sint og flyg tilbake med bod om at jomfrua svara kort nei. I balladane er det ikkje uvanleg at fuglar flyg med kjærleiksbod, men det er ikkje vanleg at fuglen kjem med eit usant bod.
Moltke Moe meinte at det måtte liggje ei historisk hending til grunn for denne visa. I 1295 vart baron Audun Hestakorn send til Paris for å avtale eit giftemål mellom Håkon Magnusson, kongens bror, og grevinne Isabella av Joigny. Samstundes vart det gjord ei avtale om at den norske kongen skulle stille 300 skip og 50 000 mann til hjelp for den franske kongen i krigen mot England. Moltke Moe meinte at folket hadde laga seg eit bilete av eit giftarmål mellom kongssonen og ei framand fyrstinne, og at det ville føre tunge skattar med seg. Dette hadde då skapt sinne, og av denne harmen skulle visa vorte skapt.
Denne teorien går ikkje heilt opp. I staden for tunge skattar, kom Audun Hestakorn heim med 1200 kilo reint sølv, og giftemålet vart det ikkje noko av. Dessutan måtte også folket ha forstått at 300 skip og 50 000 mann var heilt urealistisk.
Sophus Bugge skreiv opp fem variantar av denne visa, tre frå Skafså og to frå Fyresdal. Ein variant etter Gunnhild Kjetilsdotter Sundsli frå Fyresdal skil seg noko frå dei andre. I denne varianten byr kongssonen fuglen gull for å bringe bodet til jomfrua, men i siste strofe får han ikkje noka løn, og fugleungane er daude.
Då Moltke Moe la fram teorien sin, kjente han ikkje til at det fanst ei liknande dansk vise frå 1500-talet: Den favre liden Fugl. Den visa har ein del til felles med Gunnhild Sundslis vise. Versemålet i dei to visene er uvanleg, med berre to taktslag i verseline to og fire. Omkvedet er likt, og motivet med dei daude fugleungane er felles. Elles får ikkje fuglen i den danske visa eit klårt svar av jomfrua.
Sidan nesten alle bodberande fuglar i europeiske balladar får ja av jomfrua, meinte den danske forskaren Hakon Grüner-Nielsen at grunnlaget for desse visene også hadde vore slik. Men i Noreg har dei sørgjelege slutningsstrofene ført til at også frieriet kunne få eit negativt svar, og motiv frå den danske visa om den griske dronning Bengerd, som ville leggje hard skatt på bøndene, har inspirert også vår vise.
Likevel såg ikkje Grüner-Nielsen bort frå at omdiktinga kan ha skjedd i ein historisk situasjon. I så fall er denne visa blant dei aller eldste balladane vi har.
Utsyn 184
Jf. DgF 506

Oppskrift A

TSB A 33: Kongssonen av Norigsland
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 242–244 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

1. Høyr dú dé dú liten fugl,
hott eg seie deg:
du ska' reise av på eitt anna land
å bele for meg.
2. Hossi [kan eg reise av på eitt anna land]
[å bele for] deg,
når eg hev 'kje anten brev hell rónir
å føre mæ meg.
3. De va' no den líten fugl,
han fauk ivi hav,
då kom han ti den skjøne jomfrúve,
då de va' dag.
4. Høyrer du de du skjøne jomfrúve,
hott eg spyre deg:
her æ' ein kungssón i Norigs land
som vi' bele ti deg.
5. Æ der ein k[ungssón] i N[origs] l[and]
[som vi' bele ti] meg,
hori æ' då dei brev å rónir
som han sendte mæ deg.
6. Eg va' meg så líten ein fugl,
í grase eg rann,
eg hev inkje anten brev hell rónir
å føre fram.
7. Ska' eg dronning i Norigs land vera,
mens eg æ' eitt barn,
så ska' eg skatten på bøndanne leggje,
å den ska blíve har.
8. Ska [eg dronning i Norigs land vera,]
[mens eg æ'] så ung
[så ska' eg skatten på bøndanne leggje,]
[å den ska blíve] tung.
9. Vi' du sk[atten på bøndanne leggje,]
[å den ska blíve] har,
Gud late deg aldri ti Norigsland koma
anten nått heller dag.
10. Vi' [du skatten på bøndanne leggje]
[å den ska blive] tung,
[Gud late deg aldri ti Norigsland koma]
anten gomol hell ung.
11. Burt då fauk den líten fugl,
han fauk ivi hav,
han kom att ti Norigs lands kungeson
då de va' dag.
12. Høyr du de du N[origs lands] k[ungeson]
hott eg siger deg,
du fekk de svare av den skjøne jomfrúve
å nei, kórt nei.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Reinskrift: NFS S. Bugge 5, 3–4. Det finst òg ei oppskrift etter same songar fra 1863 i NFS S. Bugge i, 358–359.

Oppskrift B

TSB A33: Kongssonen av Norigsland
Oppskrift: 1864 av Sophus Bugge etter Gunhild Kjetilsdotter Sundsli, Moland, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge IX, 6–7 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v136

1. Vi du bere bræv å sendebo
ti mi skjøna jomfrú
so ska eg late din líte fjørham
í rødegull bú.
– Ikor han finne si jomfrú –
2. Eg æ meg ein líten småfugl
eg fløg í vé
eg kann inkji bræv hell sendebo
framføre mæ meg.
3. Av so fouk den líten småfugl
han va so gla,
men han kom inkji ti jomfrúvas búr
fyrr de va dag.
4. Aa statt upp mi skjøne jomfrú
eg vi tale mæ deg
der æ ein svein í Noríkjes land
som bélar ti deg.
5. Kjeme no eg ti Noríkjes land
eg æ no so ung
so legg eg skatten på Noríkjes bøndar
å den blíve tung.
6. Legge du skatt[en] p[å] N[orikjes] b[ønder]
d[en] b[live] t[ung.]
Gud late deg aldri ti Noríkje kome
anten gåmón82 hell ung.
7. Av so fouk d[en] l[íten] sm[å]f[ugl]
han va so vrei
dú tar inkji ti jomfrúva béle
de æ kórt nei.
8. Av so [fouk den líten småfugl]
[han va so] rø,
men då han kom í rósanlund
då va hass små ungar døe.
9. So sette han seg på lindekvist,
so syrgde han seg ti døe.

Strofene er nummererte av samlaren. Oppskrifta har ikkje strofeinndeling, men loddrette strekar i teksten.
Reinskrift i anna hand med tillegg og korrigeringar av Bugge: TGM R. Berge DCVII, 10 f. I reinskrifta har Bugge skrive over teksten: [der har været et vers foran].

TSB A 38 Horpa / Dei to systrene

Innleiing

To ugifte systrer bur heime hos foreldra. Til den yngste systera kjem det friarar, og ho blir trulova, men den eldste systera er det ingen som vil ha. Den eldste set seg føre at ho vil ta festarmannen frå den yngste systera, og ho overtalar henne til å følgje med til elva. Den yngste seier at dei ikkje har noko der å gjere, men den eldste svarar at dei skal vaske seg kvite og bli like kvarandre. Den yngste seier at det ikkje vil hjelpe systera, for om ho vaskar seg kvit som bein, vil ho likevel aldri få nokon festarmann. Når dei har kome til elva, skuvar den eldste systera den yngste på vatnet. Ho ber for livet og lovar systera rikdom og gull, men den eldste let henne drukne – «no vil eg hava din festarmann,» seier ho (Landstad 1968: 483).
Etter ei tid kjem det eit par fiskarar gåande. Dei finn liket og byggjer ei harpe av den døde. Kroppen blir til harpestokk, fingrane til stillepinnar og det gule håret til strenger. Så dreg dei til bryllaupsgarden, der den eldste systera skal feire bryllaup med festarmannen som den yngste systera skulle hatt. Når dei byrjar å spele, syng harpa ut alt som har skjedd. Ho fortel at ho er syster til brura, at brura har forgjort henne og at det var ho som skulle hatt brudgomen. Dei slår harpa i knas, og den yngste systera står fram levande og like god som før. No blir det rette bryllaupet feira, mens den eldste og vonde systera mister livet.
«Horpa» handlar om eit emne som alle kan kjenne seg att i, misunning og hat, jamvel mellom nærskylde. Vi finn det same motivet mange andre stader i balladediktinga, og dessutan i eventyr som t.d. «Manndottera og Kjerringdottera». Det gode og sanne står som motsetning til løgn og svik. Når den døde systera blir omskapt til ei harpe, og vidare til eit levande menneske, er det sjølvsagt eit under som skjer. Underet blir i Landstads trykte tekst forklart ved at fiskarane ikkje er heilt vanlege fiskarar:
Deð var 'ki fiskarar, som deð var líkt –
veð sande,
men deð var tvo englar af paradis.
Bára ber sá vént eit viv frá lande
(Landstad 1968: 487).
«Horpa» har vore ein svært populær ballade, både i eldre og nyare norsk tradisjon. Vi har tekstvariantar, ikkje berre frå Telemark, men også frå Agder-fylka, Hordaland, Sogn og Fjordane, Hedmark og Oppland. Då Jørgen Moe var på samlarferd i Telemark sommaren 1847, skreiv han opp «Horpa» etter Anne Ånundsdotter Lillegård. Moe kallar visa «Dæ bur ein Mann», etter førstelina i første strofe: «Dæ bur ein Mann hær utmæ Aa» (Moe 1964: 62–66). Året etter skreiv Lindeman opp same vise, som han kallar «Der gik tvæ Systa», etter Marit Larsdotter Leira frå Valdres (Lindeman 1964: 106–110). Landstad trykte ei oppskrift etter Seljords-songaren Anne Olsdotter Golid i Norske Folkeviser (Landstad 1968: 480–487). Av melodivariantar finst det òg uvanleg mange, frå Lindemans dagar og heilt fram til 1990-talet (Ressem [utg.] 2011: 43–74).
«Horpa» har vore utbreidd i alle nordiske land, og like eins i engelsk tradisjon. Dei vestnordiske formene står kvarandre spesielt nær, noko Knut Liestøl peikar på. Seinare har Vésteinn Ólason særskilt tatt for seg den islandske forma, «Hörpu kvæði», og han viser det tette språklege sambandet mellom dei islandske, færøyske og norske variantane, jf. nedanfor:
Islandsk:
Systir talar við systur góða:
«Göngum við okkur til sjávarflóða.»
Færøysk:
Systir talar til systur góð:
«Vit skulum okkum í sævarflóð.»
Norsk:
Syster talar til syster go,
«No sko me te sjouar-flo»
(Vésteinn Ólason 1982: 172–173).
Vésteinn Ólason konkluderer med at balladen har kome til Island frå anten Færøyane eller Noreg. Han kan av fleire grunnar ikkje vere yngre enn frå byrjinga av 1500-talet, meiner han.
Utsyn 45
DgF 95
CCF 136
IFkv 13
SMB 13

Oppskrift A

TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1840-åra av Olav Talleivsson Grasberg etter Olav Olsson Glosimot, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB ms fol. 1803 g:A, 8–13 (Landstads manuskriptsamling)
Utan oppgjeven tittel.

1. Syster tala te syster go
– paa sande –
me vi kaan te siouar Flo
– baara bere so vent et viv fraa lande –
2. Hot Sko me te siounar flo
me hev kaan injo Klæi tvaa
3. me vi tvaa kaan qvitte
vera tvo systar like
4. Du maa tvaa deg so qvit du ve
so bli du aller di syster lik
5. Om du deg tvaade so qvit som bejn
so fær du aller Fæstarsvejn
6. Du maa tvaa deg so qvit du kan
so fær du aller Fæstarmann
7. Den ynre gieng Fyri mæ nesleje haar
den Eldre gieng Ette mæ falske Raae
8. Den yngre sette seg paa ejn Stejn
den eldre skuva mæ uformejn
9. Den yngre Retter o haand fraa seg
Kjære mi Syster du hielper meg
10. Ligg du der aa hav du Skam
naa vi eg hava din Festarmand
11. Ligg du der aa hav du mejn
Fe eg vi hava din Festarsvejn
12. Der giek tvo Fiskarar Framætte mæ Aa
der saag di de likje paa gronen laag
13. Dej talla te qvorandre so
sko de likje te Kjørkje gaard
14. Sko de likje te kjørkje gaard
hel Sko mæ giære Der Horpe utaf
15. Me vi giæra der Horpe utaf
gange so kaan te brylops gar
16. Dei tok Hænars Jose krop
giore derutaf Horpestok
17. Dei tok Hænars Fingar smaa
giore der Stillepinner af
18. Dei tok Hænars brøster smaa
giore der Horpenotur afn83
19. Dei tok hænars gule haar
giore der Horpestrænjer af
20. Aa som dei Ha den horpa giort
so giæk dei te Brylops bort
21. Dei sette seg paa Durastok
lyster de Høyre paa Horpeslaat
22. Horpa slo de Fyste
Bruri æ mi Syster
23. Horpa sloe de andre
bruri hejter Anne
24. Horpa slo de Tree
brudgomen va min bele
25. Horpa slo de Fjore
bruri meg Forgiore
26. Up so Sprang di bruqvindur Tvo
de Forer bort de horpelioe
27. Brudgomen Sprang han Fram ivi bord
aa lat naa Horpa hava sit lioe
28. Horpa slo de Femte
brudgoemen Heiter Svenkje
29. Horpa slo de Sette
bror min heiter Vetle
30. Bort mæ horpa aa Horpeslaat
bruri hev so vont i sit Hovu faat
31. Di tok den Horpa aa slo mot golv
der sto up ei Jomfru baat Fager aa bold
32. Eg talar te Brudgomen om eg tør
du æ min Kjærast som du va før
33. De va kje Fiskarar som de va ligt
men de va tvo Englar af Paradiis
34. Men Bruri Fek so stygt et mein
di grov hennar Livans ond en stejn
35. Bruri Fek so Stygt et mord
di grov hænar livans niri Jord

Strofene er ikkje nummererte av samlaren. Dette er ei hovudkjelde til den prenta oppskrifta hos Landstad.

Oppskrift B

TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Hæge Hansdotter Kastedalen, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS, S. Bugge 4, 109 (reinskrift, str. 1–9) og NFS, S. Bugge g, 11c–12 (kladd, str. 10–24).
Oppgjeven tittel: Dei tvo systar

1. Dæ búr ein fiskar útmæ å,
– På sandi. –
han heve no dei døttane små.
– Båra bere så vént eitt vív av landi. –
2. Den eine kunna kóka mat,
den anden kunn' ikkje vaske fat.
3. Syster tala te syster sí:
«Låt 'kon no te sjeiarå.»
4. «Hott sko' me 'kon te sjeiarå?
me hev 'kje klæer at upptvå.»
5. «Me sko' två 'kon kvít som krít,
så me blí no tvo systar lík.»
6. «Du må två deg så kvíte, du vi',
så blí du alli dí syster lík.»
7. Den yngste sette seg på ein stein,
den eldste skúva hennar te meins.
8.«Syster, syster, hjelp me te lands!»v137
«Aa gjeve du meg din festarmann,
så sko' eg hjelpe deg te lands.»
9. «Eg gjeve deg inkje min festarmann,
fyrr fær dueg reka så langst dueg kann.»
10. Dæ gjekk dei féskarann utmæ å,
dei blei vari dæ líkje på botnen låg.
11. Så tók dei hænars kvíte holl,
å gjóre derav ein horpestokk.
12. [Så tók dei hænars] gule hår
[å gjóre derav] dei strengjinn' små.
13. [Så tók dei hænars] fingar,
[å gjóre derav] stillepinnar.
14. Dæ stende eitt bryllaup under øy,
dít so vi' me no í kvell.
15. Dæ va'kje fiskarar dæ synest no,
d'æ tvo englar frå himerík.
16. Horpa slo dæ fyste:
brúri æ mi syster.
17. [Horpa slo dæ] andre,
[bruri] heiter Anne.
18. [Horpa slo dæ] tree,
Brugomen æ min bele.
19. [Horpa slo dæ] fjore,
Brúri meg forgjóre.
20. [Horpa slo dæ] femte,
Brúgomen heiter Svenkje.
21.[Horpa slo dæ] sette,
[Brúgomen] heiter Vetle.
22. Um tala brúri i benkjen stó:
stille no de horpejó.
23. Dei tók den horpo sló ne mót golv,
så blei dæ både kjøt å holl.
24. [Dei tók den horpo sló ne mót] góv
[så blei dæ både kjøt å] bló.

Strofene er nummererte i reinskrifta, men ikkje i kladden.
Etter str. 24 står det: "Hó blei ihelskoti".

Oppskrift C

TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge 1, 222–223 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Dei tvo systar

1. Syster tala te syster så:
– ve strandi –
«me vi' okkon te vidvand gå.»
– Båra bere så vént eitt vív te lande –
2. «Hot sko' me okkon te vidvand gå?
me hev 'kje anten skó hell klæi två
3. «Me sko två okkon kvíte som krít,
líksom me va'vøre tvo systar lik.»
n84Um du tvær deg kvít som krít,
så blí du alli dí syster lík.
4. «Um du tvær deg kvít som snjó,
så blí du 'kje lík anten syster hell brór.»
5. Som Landst. V.9, L.1. yngre, neslegi;v138
L.2: andre.v139
6. Dæn yngre gjekk fyre, hó glima som sól,
dæn andre gjekk ette, va' svart som ei jór.
7. Dæn yngre sette seg på ein stein,n85
dæn eldre hó skúvar 'a út í mein.n86
8. Som Landst. V.12; L.1: rekkjer – sin hviden;v140
L.2: kjære – í land.v141
9. Som II (hos meg) v. 8.
n8710. Som Landst. V.18;v142
L.2: fljóte. v143
10. Dær búr tvo fiskarar uppunde lí,
d'æ' gudsenglar av himerík.
11. Dei fiskarar kom seg gangands í går,
så såg dei dæ líke på grunnen låg.
12. Som Landst. V.20.v144n88
13. Så tók dei hennes gúle hår,
så gjóre dei horpestrengir på.
14. Så tók dei hennes lisle fing
å gjóre dærav ein stiddepinne.
15. Så tók dei hennes rødegullring
å gylte så horpa rund íkring.
16. Dei tók dæn horpa, spveipt 'a í mår,
så gjenge dei seg te bryllaupsgår.
17. Han kasta ivi dei skarlakskinn,
så bý han dei í stoga inn.
18. Te svara brúgomen gla å kåt:
«de gjeve dei fiskarar bå øl å mat!»
19. «Me vi' inkje hava mat,
men vi' de 'kje høyre på horpeslag?»
20. Horpa fór te låte,
brúri tók te gråte.n89
21. Som Landstad V.25. v145
22. Horpa sló dæ are:
«Skjenkjaren æ' min faer.»
23. Som Landst. V.27 (tree).v146
n9024. Som Landst. V. 28. v147
n9125. Som Landstad V. 30.v148
26. Te svara brúkvinnune båe tvo:
«de teker dæn horpa, slær ímót bór!»
27. Te svara brúgomen kåte:
«de læt dæn horpa låte!»
28. Så tók dei dæn horpa, sló ímót bór,
så blei dæ ei jomfrú líke gó.n92
29. Så tók dei dæn horpa, sló ímót golv,
så fekk hó att sí kvíte hold.
30. Dei gjóre dæn brúri så stórt eitt mein,
dei gróv'a livandes ne unde ein stein.
31. Dei gjóre dæn brúri så mykje ímót,
dei gróv 'a ne í svarte jór.

Strofene er nummererte av samlaren. Sophus Bugge viser til Landstads Norske Folkeviser frå 1853.

Oppskrift D

TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1913 av Rikard Berge etter Birte Nordrum etter Hallvard Ivarsson Blekastad, Skjåk, Oppland.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXLVIII, 43–47
Utan oppgjeven tittel.

1. De budde ein bonde upp-mæ ei aa
– Linden –
hadde han se' dei døtrane tvo.
– Baara bær sò vent eit viv tì lande. –
2. Ein dag sò gjikk dei ut baae tvo
sò gjikk dei se' tì sjoar-fłod.
3. Kvi ska me gaa òss tì sjoar-fłod
naar ikkje me hev'e kłæer aa tvaa?
4. Me vilja vaske øss kvite,
sò vert vime veł kvarandrev149 like
5. Om du vaska de' aldri sò kvit,
aldriv150 sò vert du syster di lik.
6. Den yngste gjikk fyri mæ utsligji haar,
den eldste gjikk etter mæ fałske raaer.
7. Den yngste [gjikk fyri] som ei soł,
den elds eldste smoug etter som òrm i jor
8. Den yngste steig uppaa æłvarstein,
den elste skauv 'o utformein.
9. Aa hjarte syster, hjelp ti land
sò ska du faa mitt roue gullband.
10. Nei faa skam ligg naa deran
eg vil hava din festarmann.
11. Nei før du min festarm[ann] faar,
sò ska e' reka sò langt eg formaar.
12. Sò kaam de ein vinngust nora
aa błes henne inn ette fjora.
13. Sò [kaam de ein] vinngust synna,
aa błes henne inn før grinna.
14. Sò kaam de ein vinngust fraa æille lann
aa błes henne inn paa kvitan sann.
15. Der gjikk se' tvo englar paa elvarland,
sò fann de liken93 paa kvite sann
16. Dei toko hennar kvite kròpp
aa gjor av den ein hòrpestokk.
17. Dei toko [hennar] gule haar,
aa gjore harpestrengjir av.
18. Dei toko [hennar] fingrannen94 smaa
aa gjore harpepinnar taa.
19. Dei toko [hennar] ròue gullring,
fòrgjylde den haarpa rundt omkring.
20. Dei sette den haarpa i døragłaatt:
Hugar de høyre ein harpeslaatt.
21. Haarpa slo den fysste:
Brurì æ mì syster.
22. Haarpa slo de andre
De late den haarpa stande
23. Haarpa slo den treia:
Du
23. Brurì tròdde
23. Haarpa [slo] den treia
de late den haarpa teia.
24. Brurì trødde paa spelemanns taa,
Du slaa den haarpa i smaałaar smaa.
25. Bruggaammen upp fraa bore sprang:
Du late den haarpa ha sin gang.
26. Haarpa slo den fjołe,
Brurì me' fòrgjołe.
27. Haarpa slo den femte:
brurì ho ska brenne.
28. Haarpa [slo den] sette:
Brurì æ ei hekse.
29. Haagge søłju aa aasp aa bjørk
saa laagen staar baade heit aa sterk.
30. Brugaammen va' sò har ein mann,
han leidde sjøł brura paa baałe fram.
31. Sò slo dei den haarpa i stykkje ni,
sò vart de atte sò vent eit viv.

Strofene er nummererte av samlaren.
Etter oppskrifta står det: (Etter Hallvard Ivarsson Blekastad; komi fraa Sjaak. «Dær e' sjoa».)

TSB A 39 Beiarblakken

Innleiing

Tre trollkjerringar sit under ein stein, og med trolldom skaper dei ein fole av menneskebein og menneskeblod. Deretter gjev dei folen namn og kallar han Beiarblakken. Så sender dei hesten til kongsgarden. Kongen spør om det finst nokon som kan ri Beiarblakken, men det viser seg at det berre er kongssonen som greier det. Beiarblakken har kjempekrefter, forstår menneskespråk og kan tale sjølv. Han ber kongssonen på ryggen til verdas ende, til Himmerikes og Helvetes dør, og så attende til kongsgarden. Kort tid etter skal kongen ut i krig, og kongssonen og Beiarblakken skal vere heime. Men Beiarblakken bryt lås og dører og følgjer etter kongen. I krigen gjer han meir nytte for seg enn kongen sjølv og alle hans menn. Til slutt blir Beiarblakken likevel skoten av fienden, når han blir nemnd ved namn. Kongen sørgjer og seier at han helst ville ha gravlagt Beiarblakken i vigd jord, om det ikkje hadde vore for folkesnakket.
Det finst bortimot femti tekstoppskrifter av denne balladen, som berre er funnen i Noreg. Dei aller fleste er frå Telemark, men nokre få er skrivne opp i Agder-fylka. Vidare har vi fleire melodioppskrifter, den eldste frå 1840-åra (Ressem [utg.] 2011: 75–78).
Då Jørgen Moe var på innsamlingsreise i Telemark i 1847, skreiv han opp «Beiarblakken» etter Bendik Ånundsson Sveigdalen (1780–1865) frå Skafså. Teksten etter Bendik Ånundsson er hovudkjelda for den samanarbeidde versjonen Moe trykte i rapporten frå reisa (Moe 1964: 67–72). Landstad trykte to former av balladen i Norske Folkeviser. A-forma er ein samanarbeidd tekst, der oppskrifta etter Ingeleiv Ramberg utgjer kjernen. Ingeleiv Knutsdotter Ramberg (1785–1863) var opphavleg frå Lårdal, men budde i Seljord då Landstad var prest i bygda. Ho var ein framståande songar, «kanske den främsta individuella bidragsgivaren til M.B. Landstads visedition» (Jonsson & Solberg 2011: 414–417). Forutan A-forma trykte Landstad som B-form ein sjølvstendig variant, utan å nemne songaren (Landstad [1853] 1968: 51–61).
«Beiarblakken» er ein underleg og særmerkt ballade, som likevel er i slekt med andre balladar med liknande motiv, som «Rosensfolen» (A 25) og «Ramnen ber bod» (A 26). Dei tre trollkjerringane som skaper ein fole av menneskebein og menneskeblod vekkjer eigentleg til live ein dauing som går igjen i hesteskapnaden. Bein og blod vart tillagt magisk kraft, både i gamal folketru og religion, jf. også den katolske trua på relikviar. Når dei tre trollkjerringane sender «Beiarblakken» til kongsgarden, må det truleg vere for å skade kongen og for å «spreia daude og øydelegging» (Grambo 1952: 97). Men i realiteten blir hesten til hjelp og velsigning for kongen, når berre den rette kan ri han. Beiarblakken strir altså den gode strid, jf. at det i fleire variantar blir poengtert at hesten kjenner seg att i Himmelen, men ikkje i Helvete:
Kom han seg at Himmeriks Dør;
Aa dær ha' Blakkjen vore før.
[…]
Saa kom han seg te Helvitis Dør;
Men dær ha' 'kje Blakkjen vore før
(Moe 1964: 69).
I same lei peikar det at kongen helst vil gravleggje Beiarblakken i vigd jord, og vi kan også merke oss nemninga Beiarblakken. Her er førsteleddet Beiar genitiv av = en bebygget Egn (Aasen). Beiarblakken høyrer såleis heime i Beiarlandet, blant menneske og ikkje blant vonde makter.
Utsyn 39

Oppskrift A

TSB A 39: Beiarblakken
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter Leiulv Halvorsson Gotenborg, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 4, 4–6
Oppgjeven tittel: Beiarblakkjen

1. Der sit tvo Kjærinar onder ein Stein
– De traader Guldskoe –
De skafte den Følen af Mannebein
– I Lofte søve min Jomfru. –
2. De skapte den Folen aa gav en Navn
Aa Beiarblakkjen saa kallar de han
3. De skapte den Folen aaf Mannebein
Aa da førde dei honom te kongjen heim.
4. Aa Blakkjen han vi kje paa Stalden staae
Gejnne der kje Møiar te aa fraa.
5. Aa Blakkjen han drek kje af Brøn
Dersom der kje liggi Guld paa Bon.
6. Kongjen han ropaa ivi alt sit Heim:
men haakken tor rie min Blak et Skjei
7. Til svara Droning Frigge
Krestoffer, han tor Blakkjen rie.
8. Ja kjære min Blak Du gjære Dæg krom
Aat mæ æg læggje Guldbexet i Mond
9. Dei fyste Steg som Blakkjen sprang
Svarte Mølli ette en rand
10. De andre steg som Bakken spran
Aa da kaam han te Helvete fram
11. Men de trea Stig som Bakken spran
Aa da kaam han te Himmels fram.
12. Aa der han kaam for Himriges Dør
Der tottes han han hæv ore før.
13. Krstoffer la sæg i Salen sjuk
Aa Beiarblakken jore sæg miuk.
14. Velkommen Krestoffer heim te mæg
No tænk æg kje æg hæv set Dæg meir.
15. Aa Blakken han skulle paa Stalden staa
Aa Krestoffer drikke mæ Frugur aa Møiar
16. Aa Kongien han ville te Ledings fara
Aa Krestoffer aa Blakkjen skil heime være.
17. Aa Kongjen han styrde sin Snekke fraa Land
Aa Bakken sleit de røde Guldband.
18. Aa Blakken slo meir mæ Hov aa Taand
Eend Kongjen gjore mæ alt sit Land.
19. Fram kaam der ein gamale Mand
Aa æ her ingjen saam sjote kan.
20. Ei røde Guldpiil blei der udsend
i Beiarbakkens Brøst blev s kjendt
21. Aa Kongjen bleiv saa ille te Mot
han blekna saam Bast han svartna saam Jor.
22. Ha dæ kje vore for Manneor
Æg ha sku la Baakkjen i vigde Jor.
23. Ha dæ kje vøre fæ Mannetal
Æg ha sku la Blakkjen i vigde Mul

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Trykt i Landstad 1853, s. 58 ff. som tekst VI B, og i Crøger 1, 2004 s. 40f.

Oppskrift B

TSB A 39: Beiarblakken
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 10, 25–27 b
Oppgjeven tittel: Bejar-Blak-Visa

1. Der sat tvaa Traalkjæringar ond' en Stein
– Dei trøa Gulskor –
Dei skapar ein Føle af Manne bein
– i Høvane æ' en tamde vel –
– (I Lofte søve mi Jomfru) –
2. Der sitte tvaa Trolkjæringar onde Jor
Dei skapar ein Føle a Manneblo
3. Dei skapar ein Føle dei gjev han Namn
Beijar-Blakjen kaddar dei han
4. Daa dei har den Folen gjort
Sende dei han te Kongjens Port
5. Kongjen ropa ivi alt sit Land
Er nokon Bejar-Blakjen rie kan?
6. Te svara Sjukmor strie
«Christoffer ska Blakjen rie»
7. Christoffer stryke sin Blak paa Bak
«Snille min Blak du stat meg spak
8. Snille min Blak du stat meg tro
Me eg legge Beisle i din Mond.
9. Snille min Blak du stænde meg tryg
Me eg sæte meg paa din Ryg»
10. De fyste stige Blakjen steig
Femten Alne va de breitv151
11. De fyste Sprangje Blakjen sprang
Femten Famnarn95 va de langtv152
12. Fjoren den va allri saa brei
At Beiarblakjen ei ivi 'an steig
13. Fjoren den va alli saa lang
At Beiarblakjen kji ivi 'an sprang
14. Han rei saa længje at han blei mo
Stevlan has blei fulle af Blo
15. Blakjen ivi Helvite steig
«Hau! sae Blakjen her va heit»
16. Kom han seg at Himeriks Dør
Men der ha Blakjen vøre for
17. Saa kom han seg at Helvites dør
Men der ha 'kje Blakjen vore for
18. «Aa snille mi Blak du vende heim
Naa B brænder eg Stevlan a mit Bein
19. Dei kom seg te Himmeriks Dyrr
Der hae Blakjen vøri førr
20. «Naa æ me komne saa langt a Lei
Snille mi Blak du vend naa heim»
21. «Naa Nei, vi me inkje vende
Før me kjæm te Verdens Ende»
22. Christoffer gjores i Haando sjuk
Blakjen gjores hana meire mjuk
23. Christoffer gjore seg sjuk a mein
Men daa ville Blakjen vende heim
n96
24. Ind kjæm Smaadrengjen sei Tiend ifraa
Heime'te kjæm Blakjen, Christoffer paa
25. «De sætte in Blakjen, gi 'en Kaan aa Høi
Christoffer ska æta me Fruar aa Møi»
26. Han vil ikje drikke a Bronni
Utas Guldrinjen laa paa Bonni
27. Han ville inkje æta godt Høi
Utas der sto kringom baate Fruer aa Møi
28. Der kom Fiende paa de Land
Kongjen måt' ut me adde sine Mand
29. Blakjen gjore mei me Hov aa Tand
Hel Kongen han gjore me adde sin' Mand
30. Om saa tala en gamal Mand
«Er Ingjen Bejarblakjen skjote kan.»
31. Den fyste Pile, der blei utsent
I Bejarblaks-Brjosti der blei o kjendt
32. Den fyste Pile, der blei utskøti
i Bejarblaks-Brjoste der blei ho brøti
33. «Ha de 'kje vore for Mannemein
Saa sil eg grava Blakjen inonde ein Stein»
34. «Va de kje for de Manne-ord
Saa sil eg grave Blakjen ni onde Jord.
35. Va de kje for den Manne-Gnyr
saa sil eg hente Presten fraa Skiens By.»

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Trykt i Norske balladar 1973 s. 24–26.

Oppskrift C

TSB A 39: Beiarblakken
Oppskrift: 1850-åra av Sophus Bugge etter Hæge Hansdotter Kastedalen, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge III, 78–79 (reinskrift).
Oppgjeven tittel: Beiarblakkjen. VI.

1. Her búr tvo Jomfruerv153 uppå Hei,
– Dei tror env154 Gullskó –
dei skapte dæn Foli av Mannebein.
– Så vie farav155 dei Løyndarór. –
2. [Dei skapað blakkin og gav en navn,]
[og Beiarblakkin sá kallað dei han.]
3. Blakkjen han ville 'kje stande paa Stall,
utass han va' bunden mæ røde Gullband.
n97[Blakkjen han ville 'kje] eta grønt høy
uttas dæ bar fyr en bå frúgur å møy
4. Blakkjen han ville 'kje drikke av Brynn,
utass dæ låg røde Gull på Bunn.
5. Um tala denne kungeleg Mann:
«Hokke tore ríe Blakkjen eitt Sprang?»
6. Te svara Sjúkmór fríe:
«Lat vesle Kristoffer ríe.»n98
7. Vesle Kristoffer tók Salen, på Veggjen hekk,
Vesle Kristoffer te Stallen gjekk.
8. «Kjære min Blakk, du æ' meg 'kje vónd!
må eg sleppe legge Begsle í din Munn?
9. Kjære min Blakk, du felle på Kne,
maa eg sleppe uppí Salen på deg?»
10. fyste Sprangje Blakkjen sprang,
femten Míl å dæ í eitt Sprang.
11. Dæ andre Sprangje Blakkjen sprang,
så sprang han seg te Helvites fram.
12. Kristoffer han skódde sin Hesten mæ Spore,
så rei han ígjenom dæn Helvedes Logje.
13. [Dæ] tree [Sprangje Blakkjen sprang,]
[å sprang han seg te] Himmerik [fram.]
14. Dær hanv156 kom seg te Himmerigs Dør,v157
dær kjende han seg, dær han ha' vori fyrr.n99
[Dær han kom seg te Himmerigs Dør],
der ville no Blakkjen bíe eitt bil.
15. Kristoffer han la' seg í Salen sjúk,
så blei no Blakkjen bå tam å mjúk.
16. «Vælkomen, Kristoffer, kjeme du heim?
no ha' eg 'kje tenkt på sétt deg mei.»n100
17. Kungjen han sille te Ledning fara,
Blakkjen å Kristoffer sill' heime vera.
18. Kungjen han kom seg 'kje ne mæ Strand,
fyrr Blakkjen ha' sliti dæ røde Gullband.
19. Dæ falt ikkje mei fyr Kungjens Hånd,
hell Blakkjen beit dí mæ sí Tonn.
20. [Dæ falt ikkje mei fyr Kungjens] Fót
[hell Blakkjen] sló dí mæ sin Hóv.
21. Trakst blei dær ei Píl útsendt,
[n] blei í Blakkjens Bryst bekjent.
22. «Ha' dæ 'kje vori fy eitt Ór,
så ha' eg silt lagt Blakkjen í vigde Jór»

Strofene er nummererte av samlaren.
Det finst ingen kladd til denne oppskrifta.

Oppskrift D

TSB A 39: Beiarblakken
Oppskrift: 1913 av Hallvard Kaldbast etter ukjend songar, Mo, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXLIV, 132–139
Oppgjeven tittel: Beiarblakkjen

1. Der sat tri kjeringar under ein stein,
– dei trædav158 gullsko, –
dei skapa blakkjen av mannebein.
– Saa vide fara dei løindarord.
2. Der sat tri kjeringar under jord, (bru)
dei skapa blakkjen av manneblo.
3. Dei skapa blakkjen og gav en navn,
og Beiarblakkjen so kalla dei han.
4. Og daa dei hadde den blakkjen gjordt,
so sender dei han ti kongjens port.
5. Aa tru eg ha'e meg ein fuldtru svein,
som kunna ride blakkjen eit skreid
6. Ti svara skjukmori stride,
Nikuls skal blakkjen utride.
7. Kongjen slog dronningje under kjinn,
«eg helle min sone so goe som din»
8. Nikuls gjenge at stalle,
med begsli i haando og sadle.
9. Nikuls stryke blakkjen paa lend,
blakkjen gjere baad'e bit og spenne.
10. «Snille min blakk, du stat no kur,
með eg legge deg beigsli i munn.
11. Snille min blakk, du stat no spak,
með eg legge gullsalen paa bak.
12. Snille min blakk, du fell paa kne,
með eg springe at salen ti.»
13. Før Nikuls ha'e spendt den sadeljord,
ha'e blakkjen gravi sjau alnir i jord.
14. «Høyrer du blakk, hot eg bee deg,
hosi langt vi du no bera meg?»
15. «Eg skal bera deg paa grønnan havn,
vill du 'ki nevne mit rette navn.»
16. Det fyrste sprang, som blakkjen sprang,
femten tusen alen fraa jordi nam.
17. Det andre sprang, som blakkjen sprang,
femten tusen alen etter vegjen fram.
18. Han sprang yvir dy og dikji,
han sprang yvir sjau kongerikji.
19. Fjorden var aldrig saa breid,
at blakkjen yvir 'n steig.
20. Fjorden var aldrig so lang,
at blakkjen yvir 'n sprang.
21. «Snillan min blakk, du vend no heim,
no hev' du borid meg só lang ei leid.»
22. «Me vi 'ki atter vende,
før me kjem ti verdens ende.»
23. Aa blakkjen, han sprang baade kaat og kjeik,
uppaa sat vesle Nikuls bleik.
24. Nikuls, han vart baadi saar og sjuk,
blakkjen, gjordes daa meiri mjuk.
25. Der rann sveidti og der rann blod,
daa vart Nikuls baad' trøidt og mod.
26. Inn kjem smaadrengjin, seie dei ifraa,
«heimatt kjem blakkjen og Nikuls paa.»
27. «Sit blakkjen paa stallen, gjev'n konn og høy,
men Nikuls skal drikke med frugur og møyar.»
28. Blakkjen ville 'ki eta grønnan høy,
utast der stod ikringum frugur og møy.
29. Han ville 'ki drikke av brunni,
utast gullringjen laag paa bunni.
30. Aa kongjen, han sille i ledingji fara,
og blakkjen sille heime vera.
31. Dei sette for stallen dei laasane ni,
blakkjen han spendte upp alle di.
32. Kongjen, han styrde si snedkje for land,
blakkjen, han spela paa kvitan sand.
33. Blakkjen gjorde meiri med hov og taan,
hell' kongjen gjorde med alle sine menn.
34. Um so tala ein gamal mann
«er det engjen Beiarblakkjen skjote kan?»
35. Ti so svara han Sigurd Svein,
«skjaa um de kan gjera Beiarblakkjen mein?»
36. Den fyrste pil, som daa vart skoten,
hon bleiv i Beiarblakkjens brost broten.
37. Blakkjen, han gjorde baade beidt og slog,
ti han laag daud for kongjens fot.
38. «No ha' eg hell' mist tolv tusen mann,
hell' blakkjen atter paa anna land.
39. Ha de 'ki vori for manneord,
eg sill' lagt blakkjen i vigde jord.
40. Ha de 'ki vori for mannegnyr,
eg ha' silt hendta presten fraa Skjiens by.
41. Ha de 'ki vori for mannetunge,
so sille presten yvir 'n sungji.
42. Men sidan det er no i manneheim,
so fær eg grava blakkjen innunder ein stein.»
43. So grov dei blakkjen innunder ein stein,
at ravnar aa kraakur sill'ki hakke hans bein.

Strofene er nummererte av samlaren.
Etter visa står det: «Slut. 8/3-1913» og «denne blakkjen sille onde den turen som Nikuls gjore vera like innat Himelens portar aa at dynnenne ti Helvitte sille'n au vera. Der ska vera vers om detti (ups:)»

TSB A 40 Kvinna som ikkje kunne føde

Innleiing

Då samlarane kom til Telemark var denne visa nesten gløymd. Vi har berre to oppskrifter: ei etter Knut Gunleiksson Grinderud frå Lunde og ei etter Kjersti Jensdotter Lillegård frå Eidsborg. Dessutan kunne éin songar hugse noko av innhaldet i visa. Dei to visetekstane er forvirra og ber spor av at dei ikkje har vore mykje brukte.
Per, eller Herreper, vil gjerne gifte seg, men etter alt å døme er mor hans både sjalu og trollkunnig. Ho forgjer dei komande svigerdøtrene sine og kastar trolldom på jentene, slik at dei ikkje kan bli forløyste. Når brura spør svigermor si kor lenge ho må gå med barnet, svarar svigermora: «Førti veker og eit år».
I folketradisjonen er det mange råder for å få fødselen i gang. Det kan vere å ri eller køyre jenta i ei kjerre. I denne visa nyttar ingenting av det. Når kjerra rivnar, kjem det nok også av gamlemors trollkunster. Eit anna gamalt råd er å knyte opp knutar og passe på at ingen i huset sit med korslagde bein. I visa er det nemnt at svigermor kunne binde reip av sand. Dette må bety at det er ei av trollkunstene ho brukar.
Den gravide jenta forstår at ho kjem til å døy, og visa sluttar med at ho deler ut eignelutene sine.
Ho som berre hugsa noko av innhaldet, meinte at den gamle svigermora vart narra til slutt, men det var berre Kjersti Lillegårds versjon som hadde fått med seg korleis ho vart narra. Det vart laga to born av voks, og då den gamle svigermora såg voksborna, trudde ho at dei var fødde. Då kunne ho fortelje at ho hadde fortrolla alle stader, bortsett frå den staden der brurekista sto. Dermed kunne brura gå dit og føde to guteborn, men sjølv døydde ho.
Visa har vorte sunge både i Sverige, Danmark og Finland. I Danmark og Sverige finst nokre gamle oppskrifter, men storparten av oppskriftene er frå munnleg tradisjon i nyare tid.
Visa er dikta over ei gamal vandresegn. Segna blir kalla Alkemenesegna, fordi ho også er kjend frå det gamle Hellas.
Den greske forfattaren Pausanias fortel, at då Alkemene gjekk gravid med Herakles, annonserte Zevs at han skulle få eit barn med Alkemene, og det barnet skulle kome til å herske over alle rundt seg. Det likte Hera, Zevs hustru, dårleg. Ho sendte ut nokre hekser som skulle bruke trolldomen sin for å hindre at Herakles vart fødd. Alkemene låg og kjempa i smerte. Ho var døden nær, men ei av tenestejentene hennar fann på å utrope, at no var Herakles fødd. Dermed reiste heksene sin veg, og Herakles kunne kome til verda.
Utsyn 46
DgF 84 og 85
SMB 14
FSF 54

Oppskrift A

TSB A 40: Kvinna som ikkje kunne føde
Oppskrift: 1879 av Eilev Lunde etter Knut Gunleiksson Grinnerud, Lunde, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 75, 80–82
Oppgjeven tittel: Herre Per å lita Kjersti. Bruden som ikke kunde føde.

1. Å herre Per han rei seg så sorig under Ø
så fester han sæg så fager ei mø
– De rider så va[r]le gjennem lunden med hænner. –
2. Han feste seg fire, han feste seg fem,
honnóms moder forgjóre da alle dem
3. Då lei utpå summar, dæ lei utpå høst
så tykna lita Kjersti onder begge sine brøst.
4. Å lita Kj[ersti] spurgte si Vermor om rå:
«Å længe ska kvinna mæ fyste boni gå?»
5. «I fyrrytyve vikur å så eit år
så længe ska kvinna mæ fyste boni gå.»
6. «I fyrytyve vikur, dæ trur eg nå visst,
så længe gjekk Marja mæ Jesum Krist.»
7. Ho pintes i dagænne fire å fem
å ingen forløsning så fekk ho in101 dem
8. Ho pintes i dagænne åtte å ni
å ingen forløsning så fekk ho in102di
9. «Å skå eg nå ikkje hverken leva hell dø,
så følg mæg nå dit, du henta meg mø.
10. Min fader gav mæg fòlar å gullkalvar fem,
å må eg ikkje få kjøre mæ ein utav dem.
11. Å min fader gav[mæg fòlar og gullkalvar] ni
å må eg ikkje[få kjøre mæ ein utav] di.»
12. Å denti dom kom i den rósane lund
så revna den sterke gullkarmen sund.
13. Å herre Per han fandt på så godt eit rå:
«Du ska nå rie å eg ska nå gå.»
14. «Å æ æg nå så søndefuld ei Kvind,
at den sterke gullkarmen onder mæg révn'?»
15. Å denti dom kom nå te Harvdegårds le,
da sto honnoms søster å vilte derve.
16. «Å stander der, kjær søsteren fin,
kann du seie mæg rå te aller kjærasten min?»
17. «Å kjære mi moer, I kaster bort jers harm
å legger jers syndebarn udi jers arm!»
18. Så bredte dei ut den kåpa blå,
der fødte lita Kjersti kjær sønnine små.
19. ‹Å æg ska nå reise på vidan land
å binde dæg reip utav bare sand.
20. Å æg ska nå reise å binne dom så
på sol å te måne du ska få gå.
21. Å mi vermor gjev æg nå mi[n] silkeserk,
å tru ho måtte slit'n slite'n mæ så stor ei verk.
22. Å mi versystern103 gjev æg mitt ligganes gull,
æg syntes, ho va mæg ei versyster huld.
– De rider så «vale» igjennem lunden mæ hænner. –

Under oppskrifta står det: Sædvanligt navn: Toreliti. Da de foregives, at T. har født barnet, siger Stedmoderen: «Eg tænkte nå æll ting sku vori forgjort så nér som Torelitis brurekjiste stór» Did føres T. og forløses. (Bø i Telem. 1880 og 1882)

Oppskrift B

TSB A 40: Kvinna som ikkje kunne føde
Oppskrift: 1913 av Rikard Berge etter Kjersti Jensdotter Lillegård, Eidsborg, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXLVII, 32–35
Utan oppgjeven tittel.

1. Herreper han red sig saa saare under ø,
der treft'n lita Kjærsti sò deileg ein mø.
2. hen daa de lei seg onder høst
sò begjønte [lita Kjærsti] tì tykne onder begga sine bryst.
(barnesjuk vart ho)
3. Ho pìntes i dagane fire aa fem,
aa inga fòrløsning sò fekk 'o paa dem.
4. Ho [pìntes i dagane] aatte aa ni,
[aa inga fòrløsning sò fekk 'o] paa di.
5. Ja no kann eg ikkje her hverken leva eller døy,
men skaf meg no dit der du henta meg møy.
6. Aa hestane dei staar i enga spent,
aa styrìngssvennine ligger i søvn.
7. Ja maa eg ikkje hestar hell styringssvennir faa,
sò vi' eg no da paa min bare fot gaa.
8. Aa ore de va' no kje sneggar utnevnt
før hestane dei va' for gullkarmen spent.
9. Herr Peder han kaam seg riandes i gaar
aa haanoms syster ute staar
10. Aa stander du hær kjære søsteren min,
kann du sei meg noka raa ti allerkjæresten mìn?
11. Aa sò lot 'o naa gjera dei vòksbona to
aa dei late ho inn i røde gullsnor.
12. Aa høyr du no her mi moer sò go,
du maa taka imot dine sønnesønner tvo.
13. Aa eg kann no gaa meg ne paa strand,
eg kann sveipe de reipa av hvidan sand.
(sa mori)
14. Aa eg kann fòrgjere alt de som æ paa jor,
fòrutta der Herrepers kjiste staar.
15. Sò bredde di ut den kappa blaa,
paa den fødde ho dei tvillingane smaa.
16. Herreper klappa hennar paa blegan kjinn,
Gud gje du maatte liva, allerkjærasten min.
17. Krist gjev eg maatt' leva ei liti stonn
ti eg fekk bytt mine midler sond.
18. Herreper han gjer'v159 a baatte goss aa gaar,
fòr han skò oppføde dei tvillingane smaa.
19. Aa mi versyster gjev eg mitt ligganes gull,
fòr ho hev vore meg ei versyster hull.
20. Mi vermor gjer eg min silkeserk,
tru ho maatte slit 'n mæ storè hugverk.
21. Tru ho maatte slit 'n mæ sò stor ei uro
som eg ha'v160 no slite mìne bruresko.

Strofene er nummererte av samlaren.

TSB A 41 Rikeball og Gudbjørg [Veneros og Ølberg]

Innleiing

Rikeball tener i kongens gard, der han blir kjend med kongsdottera, Gudbjørg. I hemmelege samtaler freistar han å overtale henne til å røme med seg til eit lukkeland langt av lei. Gudbjørg vil ikkje dette, for ikkje berre er det mange som passar på henne, men ho er dessutan trulova. Til slutt gjev ho likevel etter, for Rikeball seier at dei skal fare så varleg at ingen vil merke det: «Aa me skal sá löynleg af garðe fara / með folkið ligg i svemnen og hunden i dvala» (Landstad 1968: 314). Planen lukkast. Når dei har ride ei stund, møter dei ein gamal mann. Trass i at Gudbjørg dekkjer andletet til, kjenner han henne att som kongsdotter. Han trugar med å fortelje kongen kva han har sett, men Rikeball let han likevel gå. Han vil ikkje drepe ein så gammal mann, seier han.
På denne måten får kongen vite at Rikeball og Gudbjørg har rømt. Han set etter dei to rømlingane med ein stor hærstyrke. Dei bestemmer seg for å ta opp kampen, og Rikeball bed Gudbjørg halde hesten. Men ho må for all del ikkje nemne han med namn om ho ser nokon falle, seier han. Rikeball forsvarar seg godt. Han feller dei sju brørne til Gudbjørg, far hennar og festarmannen. Då ropar Gudbjørg: «Rikeball, Rikeball, du stillar din kniv / min yngste bró'r honom geve du lív!» (Landstad 1968: 316). Dermed er Rikeballs styrke borte, og han får banesår av den yngste broren. Dødssjuk løfter Rikeball Gudbjørg på hesten, og dei rir heim. Rikeball døyr, og Gudbjørg og mor hans døyr av sorga.
«Rikeball og Gudbjørg» var ein svært populær ballade på 1800-talet. Det finst bortimot hundre variantar, dei aller fleste frå Telemark, men også nokre frå Agder-fylka, Hedmark og Rogaland. Landstad trykte to former i Norske Folkeviser: «Rikeball og stolt Guðbjörg» og «Veneros og stolt Ölleber», den siste med lukkeleg slutt (Landstad 1968: 313–322). Vidare finst balladen på dansk, svensk og islandsk. Dei eldste danske formene går tilbake til renessansen, og visa vart trykt i Peder Syvs kjempevisebok (1695). Den eldste svenske teksten vart skriven opp i 1670-åra. Det finst uvanleg mange melodiar til «Rikeball og Gudbjørg», frå Olea Crøgers tid og til eit godt stykke inn på 1900-talet (Ressem [utg.] 2011: 79–97).
Handlinga i «Rikeball og Gudbjørg» foregår i riddarmiljø, men namnemagien gjer ho til ei naturmytisk vise. Den makta som ligg i namnet blir broten når Gudbjørg avslører kven Rikeball er. Vi må altså tenkje oss at motstandarane ikkje veit det. Både i norrøn litteratur og i folkediktinga finn vi døme på namnemagi, som i Volsunga saga, der Sigurd Fåvnesbane, til skade for seg sjølv og etterkomarane sine, fortel draken Fåvne kva han heiter, og i folkesegna om den ukjende kyrkjebyggmeisteren. Nokon ropar namnet på byggmeisteren når han står øvst i tårnet han har reist, og dermed fell han ned og slår seg i hel. Dette motivet har Ibsen gjort bruk av i Bygmester Solness (1892).
Vi skal elles merke oss at den gamle mannen som Rikeball og Gudbjørg møter, etter alt å døme er sjølvaste Odin i forkledning. Odin kunne forkle seg med hjelp av eit høveleg stort og tildekkjande hovudplagg, og Sidhatt var derfor eitt av tilnamna hans. I A-versjonen av «Earl Brand» (Child 7) – den engelske parallellen til «Rikeball og Gudbjørg» – møter vi den forkledde Odin:
They have ridden oer moss and moor,
And they met neither rich nor poor.
Until they met with Old Carl Hood;
He comes for ill, but never for good
«Rikeball og Gudbjørg» har interessert mange balladeforskarar. Sophus Bugge hevda at eddadikta om Helge Hundingsbane låg til grunn for balladen (Bugge 1896: 283–295). Axel Olrik argumenterte mellom anna for at «Rikeball og Gudbjørg» opphavleg var ei dansk vise som hadde spreidd seg i nordisk tradisjon (Vésteinn Ólason 1982: 183–191), mens Sverker Ek med bakgrunn i språklege omstende «anser […] att man har full rätt att räkna visan som norsk» (Ek 1921: 94–95).
Namnet Rikeball er lånt frå Didrikssoga, som vart skriven i Bergen kring 1250 etter fråsegn av tyske menn. Her blir det mellom anna fortalt om helten Reginbaldr. Han får ein son som blir kalla Hildibrandr, jf. namnelikskapen med den engelske visetittelen «Earl Brand». Bengt Jonsson, som også skriv om «Rikeball og Gudbjørg», legg vekt på at ei rekkje balladar vart dikta på fritt grunnlag av skrivne soger, gjerne soger som vart lesne høgt for eit større publikum. Balladediktarane gjorde bruk av motiv og detaljar etter behov. At «Rikeball og Gudbjørg» er ein norsk ballade opphavleg, «behöver hur som helst ej betvivlas» skriv Jonsson (Jonsson 1989: 76–79).
Utsyn 125
DgF 82
IKkv 16
SMB 15

Oppskrift A

TSB A 41: Rikeball og Gudbjørg
Oppskrift: 1801 av Ole Johnsen Næsset etter ukjend songar, Laudal, Vest-Agder.
Orig. ms.: EFA T. Hannaas 72, 40–45
Utan oppgjeven tittel.

1. Wenerus Han Tinner I Kongens Gaar,
Han Slider silke og han drager Maard,
— det var den det var den Ieg Har Tinget i min Ungdom —
2. Han slider Silke og han drager Maar
han loket Kongens Daatter det Venne Maal
3. Og høre du Solebør hvad ieg siger Dig,
vil Du af Landet bort Følge med mig,
4. Hvor skulde ieg kunde af gaarden bort gaa,
Her Er saa mange som Mig vogter paa,
5. Mig Vogter min Fader mig vogter min Moder,
mig vogter min syster, mig vogter min Broder
6. Mig vogter Hertug Niels min fæstermand
Ieg giorde ret Ilde om ieg svæg han,
7. Der vogter dig hvem der vogte dig maa,
vi Rider Udaf gaarden menns dagen staar paa,
8. Venerus har Folen baade liden og spag
saa satte hand Sølebør med sit bag
9. Wenrus Hand Rider af gaarden Saa Frisk,
at fuglenne Daanet paa blade fulde Kvist
10. Da som han Kom opaa den Hede,
der møtte Han den Falske Pal greve,
11. Hør du Wennerus Hvad Ieg Siger dig,
Hvor har du staalet Det høybaarne viv,
12. Hun er Ike staalen hon er ej Solt
det er min Søster Daatter fra Kloster ieg har ført
13. Sølebør Du tør ej skyge Under skov
jeg Kiender saa vel dine Øyne Tvoe,
14. Ieg giver Dig min gangar graa,
der som du vil Ey Sige tidender her fra
15. og Hav du selv din gangar graa,
og ikke skal Ieg sige tiden der fra,
16. Venerus Rider i Rosens Lund,
Der lyste de Toe Unge At Hvile sig en Stund
17. De Plukede Roser de Plukede Blade
Der giorde de to Unge sig en hvilesæng Udaf
18. falske Paal greve han Red og han Rende,
sin gode Folle Der Over han sprengde
19. Falske Paal greve Han axler sit skind,
saa gaar Han I Sahlen for Kongen ind
20. Her sider Danner Konge Drike Miød og Vin,
Wenerus rider bort med Datteren din,
21. gaa bort falske Paal Ieg vil Dig Ikke Troe,
her er saa Mange i Kongens gaard du Har livet paa
22. De Lete Ude og de lete Inde,
De kunde ej Jomfru Søllebor finde
23. Dronningen lod blaase i sin forgylne Lur
saa Helle Jorden Den Maatte grue.
24. Kongen raabte over al sin gaar,
Stat op 18 Tusen Homend Kled Eder i staal
25. I spende Eders bronger for uden Falsk
I tenker paa Venerus Den haarde Hals
26. De Homend de Rider af Gaarden med Hast
saa Jorden hun Under den Ruste Fast.
27. Da klapede hun Wennerus Ved Hviden Kind,
Du vaager Nu Op, aler Kierasten Min,
28. Ieg Hører slig bulder og Megen Skral,
Ieg Syntes at skoven den stander til Fald.
29. Ieg Hører min Moders Forgylden Lue,
Han har ey veret blaasen i siden Hun Var brud
30. Ieg hører min faders Folle maal,
vel femten aar siden hand solen Saag
31. Wenerus Drager i en Kledning af staal,
og Der ud over Den en bryngie blaa
32. Tak have Sølebør hun Var Han Ey falsk
Hun spende selv brungien om hans hals.
33. saa loft han Sølebør i Egetopen op,
At inge Mand Kunde se Der op
34. Saa Tog han Hatten i Vinstre Hende,
og bad at De Vilde Vreden Vende.
35. Da svared Kongen i Skarlagen blaa,
Her maa du Weneus din vise død faa.
36. Da Tog han Sverdet i høyre hende,
saa Bad Han dem Aleh Mande lig at staande.
37. Han Hugde i den forste skare,
6 Tusen Rider og Jomfruens fader
38. For Østen Red han Ind for Vesten Red han af,
der falt 6 Tusen I Den forste Grad,
39. Han hugde i den anden Flok,
Da Miste Hertug Niels sin gule Lok
40. For Østen Red han ind for vesten Red Han ad
der falt 6 Tusen I den anden Grad
41. For Østen Red Han ind for Vesten Red han ad
Der falt 6 Tusen i Den 3de grad.
42. Da Veyed Han Jomfruens broder saa Prud
som førde Draaniningens gylde Lur
43. Wenerus saa Seg atter over bag,
Hvor falske Paal greve Under Egen sad.
44. Han Hanem med Sverdet Hytte
Falske Paal greve Falt i 15 stykke,
45. saa lofted Han Søllebør af Egen Ned,
og satte hende kierlig paa sit Kne.
46. Hun Klaped venerus ved Hviden kind
nu har Du Ridet Dysten aller Kieresten Min
47. Wenerus Havde Folen Liden og spag
saa satte Han Søllebør alt med sit Bag
48. Wenerus han Rider i Sin Egen gaard,
og hans kiere Moder Ud for ham staar
49. Velkomen hr Venerus kier Sonen Min,
Hvor haver Du faat det Høybaarene Viv
50. Den haver ieg Taget af Kongens gaard,
Med Hvasene spyd og Haardan staal
51. Tak Have Venerus han holt sin ord
og strax lod han sit Bryllup boe

Strofene er nummererte i oppskrifta.
Oppskrifta står i ei handskriven visebok, kalla «Nes-boki» av Torleiv Hannaas. Etter balladeoppskrifta er det skrive fleire namn og årstal. Den første oppføringa, med same hand som i oppskrifta, lyder såleis: Næsset d 9 April Ole Johns sen Næsset 1801. Ole kan identifiserast som son til skulemeister John Olsen Næsset (1746–1827) i Laudal. Etter folketeljinga 1801 var Ole kring 16 år gamal det året. Oppskrifta kan difor vera meint som skrivetrening etter førelegg. Det ustøe skiftet mellom store og små bokstavar initialt og elles ei ofte vilkårleg skifting mellom gotiske og latinske bokstavar, kan tyde på dette.

Oppskrift B

TSB A 41: Rikeball og Gudbjørg
Oppskrift: 1847 av Jacob Dalen etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 9, 53–63
Oppgjeven tittel: Rikebals Viise

1. Rikebal reiser aa veie
— fyri vaai —
Lange Vegin aa breie
— fyri Landon104 ville dei Raa —
2. Rikebal lutar ivi breie Bord
han tala ti Guldborg Løndomsord
3. Høyr du Guldborg hot eg spyre deg
lyster du fyje af Laando mæ meg
4. Eg ska føre deg paa de Land
du maa gange paa Guld som du her gjeng paa Sand
5. Inkje eg maa aa inkje eg vi
her æ so mange som vegtar paa meg
6. Her vegtar Fader aa Moder
Syster aa øngste Broder
7. Lad vegta dei vegta dei vegta maa
du ska fyje æ du siov so Hugraa
8. Gulbor ho samlar sit guld i Skaal
Rikebal salar sin gangar graa
9. Gulbor ho samlar sit guld i Skrin
Rikebal stidder han Gangaren sin
10. So gjorest han i Haando sterk
han sætte Gulbor opaa sin Hest
11. Daa dei kom seg paa Vejen fram
der Møder dei so gamal ein Mand
12. Høir du Rikebal hot eg spyre deg
hor hev du fænje Vivi du flyte mæ deg
13. Dæ kje ana viv eg flyte mæ meg
dæ me øngste Systere de
14. Du tar kje Gulbor skjyje onde Skout
eg kjænner for væl dine Ougur tvou
15. Du tar æ kje Gulborg dylje saa
eg tente din Fader i 15 aar
16. Eg ska gjev deg mit rødeguldband
vi du kje bære Bud paa min Fairs Land
17. Eg skal gjeva deg mi Kaape so blaa
vi du kje bær Bud til min Faers Gaard
18. Hav du skjov dit Rødeguldband
men eg ska bær Bud paa din Faers Land
19. Hav du siov di Kaape so blaa
men eg ska bær Bud ti din Faers Gaard
20. Høyr du Rikebal hot eg sei deg maa
du høgge den Mannen i Stykje smaa
21. Det ska kje spyrjest i dit Faders Land
at eg høg iheel so gamal Mand
22. Her sitte du Kongen drikke Miød aa Viin
Rikebal reiser mæ datte di
23. Kongen han blei so ille mæ Ord
den brone Miøen han spilte paa Bord
24. Konge ropa ivi al sin Gaard
de klæder dikkon adde i Brønjablaa
25. de klæer dikkon truge aa inkje falsk
Rikebal heve ein stive Hals
26. aa Gulbor ho glaaper seg at ivi Hær
so ser ho adde sin faers hær
27. Kvore ska me at Skojen rie
hel me ska mandlege bie
28. Me vi kje at Skogen rie
men me vi mandlege bie
29. Kjære me Gulbor halt Heste for meg
Mæ eg vaagar Livi for deg
30. Om du seer meg bløa
Du maa meg kje nevne ti døen
31. om du seer meg fadde
du meg kje Rikebal kadde
32. Rikebal hoggi ti fyste Flok
Skjou hænes Broar mæ gule lok
33. Rikebal hoggi ti are Skar
Toke hænes Brøar aa so hænnas Far
34. Rikebal Rikebal stilt dit Sværd
ana so va men Fairen vær
35. Rikebal Rikebal stilt din Kniv
min øngste Broer so gjeve du Liv
36. Daa Rikebal høirde de Qvindemaal
daa fek han sit Banasaar
37. Daa Rikebal høirde de Qvinde ord
daa fek han si Banasot
38. Rikebal riste paa boutte Sværd
Va du kje Guldbor de va du vær
39. Rikebal riste paa bloutte Kniv
va du kje Gulbor de galt dit Liv
40. Endaa gjorest han i Hændene stærk
han sætte Gulbor opaa sin Hest
41. det rei gjenom so tyk ein Skog
Rikebal tala kje eit einaste ord
42. høyr du Rikebal Kjærasten min
kvi æ du so stiv aa bleik om Kind
43. Gud bære meg Guldbor so lite du kan
kan du kje skjøna paa ein halvdød mand
44. Veit du hor eg svier
15 Saar i mi Sie
45. Daa dei kom seg riande i Gaar
has Moder ude for dei staar
46. Velkomen Rikebal Sonen min
aasu de Vivi du flyte mæ deg
47. Høir du Rikebal hot eg spyre deg
kvi ren der sligt Blod oto Ermo di
48. Sonde va mi Brønje aa utskiæmte va mit Sværd
so vaaga eg meg i Kjæmpefærd
49. Kjære min Fader du binder min Hest
Kjære min Broder du hæntar mig Prest
50. Kjære mi Syster du reier op Sæng
Kjære mi Gulbor lei meg i den
51. Hori sille eg naa gjera af meg
om du silla bortdøi ifraa meg
52. Du sil ikje aresta gjera af deg
men øngste Broren so gjev eg deg
53. De æ inkje Saan paa dette Land
tvo Brøar ska egte eit Lilievand
54. Eg hev enkje mei mæ Gulbor vist
bære eg hev hæna paa Monnen kyst
55. Eg hev enkje mei mæ Gulbor havt
bare kvite Armen om Halsen lagt
56. Daa den Præste kom seg for Land
daa gav Rikebal op si Aand
57. Der blei mei Sorg hel der va gama
der fygdes 3 Lik ti Molle mæ sama
58. Den eine va Rikebal den are has Møi
Den tree has Moder af Sorg lout døi

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB A 41: Rikeball og Gudbjørg
Oppskrift: 1912 av Rikard Berge etter Knut Johannesson Dale, Dal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXXIX, 3–7.
Oppgjeven tittel: Ribolt.

1. Ribòlt va' ein greives søn
— om det æ eders vilje, —
han gjilgjar 'o Gullbor aa dæ i løn
Om Der hugen leika fòr dem. —
2. Han gjilgjer hende fra hun var et barn,
og siden til hun vóksen var.
3. Gullb. du gjiver mig eders tro,
uta eg skò føre deg paa de land
der aller skò kaama deg sòrg i haand.
4. Du fører meg aller paa dæ land
det engang kann kaama meg sòrg i haandi.
5. Eg skò føre [deg paa] den øy,
du skò liva aa aller døy.
6. Du fører meg [paa den] øy
eg er vel engang Gud verdig tì døy.
7. Sò slengjer eg ivi deg kappa blaa
sò lyfter eg deg G[ullbor] paa gangaren graa.
8. Aav161 mig vògter fader, mig [vògter] moder,
mig [vògter] syster, [mig vògter] broder.
9. Om deg vòkter di heile ætt
sò fær du vel hòlde de du haver gjetv162
10. Som vidi kom en stund derfra
daa va' ho G[ullbor] òu sò gla.
11. Som di kaam paa vilden hei,
daa møtte dei den viljens greive.
12. Aa høyre du Ribòlt, kjære stallbroder min
Hòr hev du naa fengje den stallb smaadreng fin.
13. Det er min hjertens øngste broder,
eg tok hoaanom fraa sin moder.
14. Aa R[ibolt], R[ibolt], du tar kje dylja fe meg,
fe G[ullbor], G[ullbor], fulla kjenner eg deg
15. Eg kjenner deg kje hverken paa klæder 'ell sko,
men eg kjenner deg paa ditt fagre haar.
16. Eg kjenner [deg paa ditt fagre] haar,
siden eg tent' i din faders gaar.
17. Eg kjenner — haar
Aa G[ullbor] ho tok ein gullring av sin arm
aa sette den paa greivens arm.
18. Aa hòre du kjem i kvelde
Du maa ikkje om meg melde.
19. Eg skò 'kje før din fader sjaa,
hòrv163 han skò den bòi faa.
20. Her sit du aa drikk mjø aa vin,
mæ R[ibolt] reiser mæ datteren din.
21. Aa kongen lod raabe over al sin by,
aa klæ nu eder i brynjo ny.
22. Aa klæ no eder fe-utta falsk,
fe R[ibolt] æ saa haard ein hals.
23. Aa som di kaam daa paa vilden hei,
dei saag inkje himmel fe glavind hell svær.
24. Aa hòke skò me no helle rie,
hell me skò mandeligv164 bie?
25. Her set eg deg G[ullbor], onde linderot,
no vi' eg rie dine frender imot
26. Han rei igjenom den fysste flòkk
der va' begge hendes brødre mæ den gule lòkk
27. Han rei igjenom den anden skare,
der va' henars kjære fader
28. Han rei imot den tredi lue
aa der va' dev165 hennars kjære broder.
29. Aa R[ibolt], R[ibolt] still ditt sverd,
aa no æ min øngste broderen verd.
30. Aa R[ibolt] hann stakk sitt sverd ved side:
Aa kaam no G[ullbor], no vilja me rie.
31. Han rei igjenom den rosenlonn,
der kaam kje eit or av haanoms munn.
32. Aa hør du R[ibolt], kjære fostermann min,
kvi æ du no kje sò gla som før.
33. Dæ eine æ dæ min hug æ mo
dæ andre æ dæ meg rind' av blo.
34. Aa G[ullbor] ho tok sine snørebaand
aa snørde fe bloe dæ beste ho kann.
35. Aa bære deg G[ullbor], haa lite du kann,
sò lite di duga dine snørebaand.
36. Aa som de kaam da tì bòrgarle,
der stod hanoms moder, hun 'vælte sig ve'.
37. Aa velkomen æ kjære sønnen min,
vælkaamen æ du mæ unge bruden din
38. No hev eg kje sétt sò bleik ei brur,
de' reiser sò langt feutta gullskru(v).
39. Det er vel kje ondeleg ho æ bleik,
ho hev 'e visst sétt sò haard ein leik.
40. Min kjære broder stod mig saa nær,
no gjev eg deg G[ullbor] som eg hev sò kjær.
41. Kjære min moder, du hentar meg prest
— — — —
42. Aa R[ibolt] han dødde før hanen gol,
G[ullbor] hun døde før upp rann sol.

Strofene er nummererte av samlaren.
Under oppskrifta står det: (Tone). [Eg har nettupp berre lært vers aa vers. Men eg va' saa ustòppeleg minnug førr, at dæ va' reint rart dæ.]

TSB A 43 Riddaren i hjorteham

Innleiing

Riddaren herr Peder ønskjer å innynde seg hos jomfru Åse og sender sveinane sine med bod til henne. Vil ho møte han ved skipet hans? Dette avviser jomfru Åse. Det sømer seg ikkje for ei jomfru med godt rykte å møte ein mann på ein slik stad, seier ho. Når sveinane kjem tilbake med denne beskjeden, seier herr Peder at han skal kle seg i hjortehamen sin og narre den stolte jomfrua på denne måten.
Forkledd som hjort kjem riddaren seg inn i jomfru Åses gard. Ho let seg sjarmere av det vakre dyret og ønskjer at hjorten var hennar, men då kastar riddaren hamen og avslører kven han eigentleg er. No er gode råd dyre. Kva skal jomfru Åse gjere? Ho seier til riddaren at far hennar ein gong grov ned ein gullskatt like ved høgeloftet, og at det knyter seg ein spådom til skatten. Dersom dei får tak i gullet mens ho enno har jomfrudomen intakt, vil skatten vare, ikkje berre i deira tid, men også gå i arv til borna dei får. Riddaren set i gang med å grave, men finn berre leire og stein. Jomfrua spring inn i høgeloftet, og på trygg avstand spottar ho den svikefulle riddaren.
Det finst mange mellomalderballadar med høgre litterær kvalitet enn «Riddaren i hjorteham». Mange har også ei vidare utbreiing i tradisjonen og er meir kjende blant lek og lærd. Likevel står «Riddaren i hjorteham» i ei særstilling, og det er fordi dette er den eldste nordiske balladen vi har, frå om lag 1490. Då Svend Grundtvig gav ut balladen i Danmarks gamle Folkeviser, trykte han den – dvs. A-teksten med sine sju strofer, som er den eldste – med ekstra stor skrift. Denne teksten var «det ældste Stykke i hele denne Samling» (DgF II: 226). Grundtvig var ikkje i tvil om at det var ein dansk tekst han hadde med å gjere.
Viseteksten står i eit manuskript som opphavleg, dvs. i mellomalderen, fanst ved Solum kyrkje i nedre Telemark. Seinare kom manuskriptet til biblioteket i Linköping i Sverige, der det har signaturen T 180. Hovuddelen av manuskriptet er ei samling preiker (postillar) på norsk-svensk blandingsspråk, men i tillegg kjem viseteksten og omkvedet, med opplysning om kven som eig preikesamlinga: «Liber iste pertinet ecclesie soleem […] quem dedit mathias nicolay jn byørnetweth» (Jonsson 1989: 81–83). Boka tilhøyrer altså Solum kyrkje, og det er ein person med namnet mathias nicolay, på byørnetweth som har gjeve boka til kyrkja.
Den første som stilte kritiske spørsmål om bakgrunnen for A-teksten av «Riddaren i hjorteham», var den danske språkforskaren Kaj Bom. I artikkelen «Danmarks norske Folkeviser» (1973) drøfter han «Riddaren i hjorteham» på språkleg grunnlag, og prøver dessutan å finne ut kven denne mathias nicolay – eller på norsk, Mathias/Mattis Nilsson – kan vere. Ein gjennomgang av Diplomatarium Norvegicum viser at det ikkje er svært mange personar å velje blant, det må dreie seg om lagrettemannen og storbonden Mattis Nilsson, nemnd i fleire norske brev i perioden 1481–1516. Mattis Nilsson høyrde etter alt å døme til ei lågadelsslekt, noko som knyter manuskriptet og viseteksten til den norske stormannsgruppa.
Mattis Nilsson har også skrive namnet sitt i manuskriptet: Jek Mattis Nielssen. Dessutan har han skrive omkvedet til balladeteksten: «Drømth haffuer mik om Jomfrver i alle naath». Ei anna hand har så litt seinare ført inn sjølve viseteksten som Mattis alluderer til. Når det så gjeld staden/garden der Mattis Nilsson heldt til, byørnetweth, er dette rett og slett gardsnamnet Bjørntveit. Det fanst to Bjørntveit-gardar på denne tida, og begge låg i nedre Telemark, ikkje langt frå Solum kyrkje. Å oppfatte byørnetweth som svarande til «Bjernedegaard ved Sorø Kloster» på Sjælland, slik det har vore gjort, er sjølvsagt uråd (Bom 1973: M53, Jonsson 1989: 81). Det kan såleis ikkje vere nokon tvil om kvar A-teksten av «Riddaren i hjorteham» skriv seg frå, og heller ikkje om kven som ein gong åtte manuskriptet og førte balladeomkvedet og namnet sitt inn der.
Då «Riddaren i hjorteham» vart ført i pennen, var det gamle norske skriftspråket i ferd med å gå under. Dansk skriftspråk overtok, og det er derfor berre som vi kan vente at A-teksten er danskspråkleg i mangt. Det norske språket levde likevel vidare som munnleg språk, noko vi ser fleire døme på i Solum-teksten. Språkføringa tyder på «en skriftlig fixering av […] en på norska sjungen visa» (Jonsson 1989: 87). I første strofe kan vi såleis merke oss presentasjonen av den kvinnelege hovudpersonen, stolz ose lille, dvs. stolt Åse-lill. Kvinnenamnet Åse er vestnordisk og nesten ikkje brukt i dansk, jf. at Åse i dei seinare danske viseformene av «Riddaren i hjorteham» heiter Else, eit namn som var meir gangbart på dansk. Rett nok har Peder Syv i si tilrettelagde form gjort bruk av den hypernorske namneforma Usalille (DgF II: 221–225). Også epitetet stolz dvs. stolt er utan tvil eit norsk språkdrag, og likeeins uttrykket fager talen = fager tale i same strofe. I strofe fire kan vi merke oss uttrykket hodingsord, dvs. spottande, nedsetjande ord, jf. Aasen: haadingsord = Spot, Forhaanelse. Fleire døme finst (Bom 1973: M52–M57, Jonsson 1989: 80–89, 91–93).
Eigentleg er ikkje «Riddaren i hjorteham» noka naturmytisk vise. Snarare kan ho kallast ei spøkefull riddarvise med eit moralsk poeng. Peder Syv brukar derfor balladen nærast som eit eksempel på korleis list blir overvunnen med list: «Bedrageren bedrages her, og endda af en kvinde [som] […] finder et Raad, hvormed hun bringer det tilveje som hun ej kunde med magt» (Syv [1695] 1783: 590).
DgF 67
Ejder 1974

Oppskrift A

TSB A 43: Riddaren i hjorteham
Oppskrift: Handskrift frå kring 1490
Orig. ms.: Linköping T-180, 110a
Utan oppgjeven tittel.

1. Th[et] wor h[er]ræ peder
ha[n] tal[e]r till swene tw
kwnde j mik stolz ose lille
m[ed] fager talen fa
– Drømt haffu[e]r mik om Jomfrwen alle nath –
2. Borth tha gynge the panszer swene
alz th[e]r stolz ose lille wor
my[n] h[e]rræ ha[n] holl[e]r weth sneke bordh
ha[n] will alth haffue idh[e]rt taall
3. Swaredhe ok stolz ose lille
hwn swar[e]dhe th[e]r till eth ordh
th[et] ær ængen jomfrw seth
ath gange till snecke bordh
4. Th[et] ær ængen jomfrw seth
ath ga[n]ge till snecke bordh
henne folgh[e]r hiem bode lasth oc ska[m]
swaa ma[n]thet hodingsor ord
5. Ater ko[m]me the pantzser swene
the sagde th[e]r h[e]rre i fraa
icke kwnde wij stoldzv166 ose lille
faa m[edh] fag[e]r talen faa
6. Kwnde i icke stoldz ose lille
faa m[edh] fag[e]r ordh[e]n faa
tha skal jek far[e] i my[n] hiorte ha[m]
swaa wel skal jek he[n]ne faa
7. Th[et] een horn wor aff hwidit sølff
th[et] a[n]nith aff rødhe gwldh
th[et] wor h[e]rre pedh[e]r
ha[n] speller swaa frydhefuldhn105

Utydelege eller uleselege stader i teksten er fylde ut etter Lindegård Hjorth 1976, 15–16.
Over første strofa står ymse eigarnotisar (sjå innleiinga) og refrenget Drømth haffuer mik om Jomfrwer i alle naath med anna blekk og anna hand enn hovudteksten. Etter strofe 2 er omkvedet antyda med første ordet, «Drømth», og etter tredje med «&c» (et cetera).

TSB A 45 Ungan Svegder

Innleiing

Unge Svegder leiker med ein ball og kjem til å kaste han inn i buret til ei jomfru. Ho seier at han heller burde leite etter den jomfrua som ligg og lengtar etter han i eit anna land. Han dreg til mora si grav og vekkjer henne opp og fortel at han har ei vond stemor. Mora gjev han ei lang rekkje magiske gjenstandar som skal hjelpe han. Det er ein magisk båt som kan gå både på land og vatn, ein fole som også kan gå på den ville fjord, ein duk som gjev mat og eit horn som gjev drykk, og dessutan eit magisk sverd.
Han reiser til eit heidensk land og får vite at det her er ei jomfru som lengtar etter ein ungersvein som heiter Svegder. Jomfrua er vakta av bjørnar og løver, men dei vik unna når han kjem. Jomfrua blir døypt til den kristne tru, og dei gifter seg. Svegder blir konge over landet.
Sven Grundtvig har peika på likskapen mellom denne visa og det norrøne «Svipdagsmål». Det består av to norrøne dikt, «Grogaldr» og «Fjolsvinnsmål», i same stil som eddadikta. Dei er bevart i eit islandsk handskrift frå 1600-talet, men er truleg mykje eldre. Dei fortel om Svipdag, som går til den avlidne mor si, Gro, for å få hjelp til å finne den vakre jomfrua Menglad. «Fjolsvinnsmål» fortel korleis han, trass i mange hinder, kjem fram til Menglad og får henne.
Emnet til diktet og balladen er truleg opphavleg henta frå eventyra. Menglad, som ligg sovande og ventar, minnar om Tornerose, og skipet som går over land og vatn, duken som gjev mat og hornet som gjev drykk, er kjente eventyrmotiv.
Torleif Hannaas har skrive opp visa etter Svein Tveiten i Bykle og etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng frå Vrådal. Johanna Bugge Berge har også skrive visa opp etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng og dessutan etter Svein Rui frå Fyresdal. Torkel Ofteli har skrive opp visa i Buffalo River, Minnesota, etter Olav Tortveit.
Visa finst også i Danmark og Sverige, men alle dei norske variantane har preg av Peder Syvs Kjempevisebok.
Lindeman har skrive opp fem melodiar etter Lars Haraldsson Kåsa (Tuddal), Margjit Olsdotter Trå (Sauland),Tone Marteinsdotter Høna/Kolberg (Lårdal), Gulbrand Gulbrandsson Skattebumoen (Øystre Slidre) og Samuel Hellen (Sogndalsfjøra).
Catharinus Elling har skrive opp ein melodi etter ein ukjend telemarking. Ole M. Sandvik har skrive opp ein melodi etter Mari Hauge (truleg frå Eiken) og seks strofer etter Svein Tveiten (Bykle), der han viser korleis Tveiten varierer melodien utover i visa.
DgF 70
SMB 18

Oppskrift A

TSB A 45: Ungan Svegder
Oppskrift: 1780-åra av Ole Eriksen Hodne, truleg etter Kjempeviseboka (utg. 1695 eller 1739)
Orig. ms.: NFS M. Moe 89, 26-34
Oppgjeven tittel: Egteskab er beskæretn109

1. Det var ungen svegder,
han skulde bolden lege,
bolden drev j Jomfruens skiød
og giorde kinderne blege
– Du taler dine Ord Vel. –
2. Bolden drev j Jomfruens bur
og stæden efter gik,
før hand ud af buret kom,
stor sorg j Hiertet hand fik. –
n110
3. Du tørst ikke kaste med bold,
og kast den ikke efter mig
der sider en Jomfru i fræmmede land,
hun lider fast efter dig
4. Du skall aldrig søvnen søve
og aldrig Roen fange,
før du faar løst den skiønne Jomfru
Som ligger ‹for dig i tvang›n111
5. Det var ungen Svegder,
hand svøber sit Hoved j skind,
saa gaar hand j Høyeloft
for sine hovmænd jnd
6. Her sider i alle mine Gode mænd
og drikker Vin ‹…› af skaale,
Mens jeg gaar i bierget ind
alt ned de Døde at tale
7. Her sider i alle mine gode Hovmænd
j driker miød og viin
Mens jeg ganger i Bierget ind
og taler med moderen Min.
8. Det Var ungen Svegder
han tager til at kalde,
der revned Murur og Marmorsten,
og Biærget tager til at falde
9. Hvo er det Mig Vækker
Eller bruger slige Ord,
men jeg maa ikke med Hveden sove
under den sorte jord.
10. Det er ungen Svegder
og kiære sønnen din,
Hand Vilde saa giærne have
Godt Raad af kiære moder sin
11. Jeg haver fanget Stifmoder
Hun er mig saa haard,
og hun haver kast mig Runerne paa
for dend jeg aldrig saa.
12. Jeg skal give dig følen god
Hand skal bære dig frem
saa vel kand han løbe paa hav
Som paa dend grønne Eng.
13. Jeg skal give dig dugen
Hand er af ageruld
ald den mad du ynsker dig
skal stande for dig fuld.
14. Jeg skal give dig dyvre Horn,
de ere belagde med Guld
ald den Drik du Ønsker dig
skal stande for dig fuld
15. Jeg skal give dig sverdet
er herdet j Drage blod,
jhvor du drager jgiennem en skov
da liusser det som en boel.
16. Jeg skal give dig Snækken
Hun skal Være dig god,
hun løber saa Vel paa grønnen Jord,
sten paa hin vilde flod
17. De vunde op deres silke sejl,
høyt i forgyldne Raa
saa sejlede de til samme land
som den Jomfru Var paa.
18. Saa kaste de deris ancker
paa den hvide sand
det var ungen Svegder
hand trin der først paa land.
19. Det var ungen Svegder
Hand styret sin Snekke for for land
det første der dennem Mødte
det var en gamel mand.
20. Det da Var den gamel mand
hand lod spørge først
Hvad da heder den unge svend
hand er j Hiertet trøst.
21. Svenden heder ungen Svegder,
saa Vide ganger savn
deraf hand er lagt j lang attraa
for den hand aldrig saae.
22. Her er en Jomfru paa det land
hun ligger i langen attraa
for en svænd heder Svegder
hun hannem aldrig saae.
23. længes hun efter en unger svend
hun haver Hannem aldrig seet
Ynder hund ungen Svegder,
da er Hand nu kommen hid.
24. Hør du det du gamle Mand,
er det som du siger mig,
Bliver jeg konge paa dette land
til Greve saa giør jeg dig.
25. Midt udj den ‹…›
der stander min Jomfrues gaard
Huset er at graa Marmorsteen,
og gaarden er lagt med staal.
26. Huuset er at graa Marmorsteen
og gaarden er lagt med staal
Porten er af det Røde guld,
tolv Biørner stander der for.
27. Midt udj min Jomfrues gaard
der stander en lind saa grøn
est du den Rette Svegder du
gack saa dristelig frem
28. Bort Reed ungen Svegder
og jnd ad porten hand saae,
alle de laase der hengde
de ginge ledige fra.
29. Der falmer løv der falmer lind,
og græset under linde Røed,
de løver og de biørne
de fulde den Herre til Fod
30. Der hand kom j den borge gaard,
der axler hand sit skind
Saa ganger hand i Høyeloft
for Hedenske kongen jnd.
31. Her sider i hedenske konge
alt Over Eders brede bord,
vil j mig eders datter give,
i Vider mig ansvar god.
32. Jeg haver icke datter,
og datter foruden en,
hun ligger lagt j lang attraa
alt for en ungen svend.n112
33.Hun ligger lagt j langen attraa,
for den hun aldrig saae,
Svenden Heder Svegder
saa Vide ganger sagn derfra.
34. Jnd da kommer den liden smaadreng
Var klæd j kiortelen hvid
længes Eder nu efter Svegder
Da er hand kommen hid.
35. Jnd da kom den skiønne Jomfru
War klæd i silcke hvid,
Vær Velkommen ungen Svegder
Hiærte allerkiæreste min
36. Wil j lade Eder døbe
og tage Ved Christelig tro,
og følge meg til Danmark,
hos ungen Svegder at boe.
37. Giærne Vil jeg lade mig Døbe
og tage Ved Christelig tro
og følge eder saa til Danmarck
hos Eder ungen Svegder at boe.
n113
38. Om løverdagen lod hun sig døbe
og tog Ved dend Christelig tro
Om Søndagen lod de deres Brøllup bo,
de leve tilsammen i Roe.
39. De drukke i dage
og vel j dage Nie
alt da sad den gamle mand
og sørget i alle di.
40. Tak havde ungen Svegder
saa Vel holt hand sine Ord
Hand giorde Hannem til Ridder,
og sette ham Øverst til bord.
41. Nu hver ungen Svegder
forvunden ald sin nød
hand blev Konge paa dette land
og hun Dronning efter Faderens død.
ENDE
Ole Erichsen Hodnes Egen Haand

Strofene er nummererte i oppskrifta.
Teksten står i ein visefugg frå Østerdalen, Hedmark. Oppskrifta føre er datert til 1781.

Oppskrift B

TSB A 45: Ungan Svegder
Oppskrift: 1909 av Torkel Oftelie etter Olav Gunnarsson Tortveit, Fyresdal, Telemark.
Telesoga 1909, 1. hefte, s. 60–62
Oppgjeven tittel: Svegder

1. De var ungan Svegder,
tok han til aa kalle
so hart paa sæle moer si,
at de høyrdest i hougar alle.
– Du talar dei ori væl. –
2. Kven er den meg vekkjer
aa brukar slike or,
at eg maa ikkje liggje i fre
under den svarte jor.
3. De er ungan Svegder,
allekjæraste sonen din,
han ville so gjønni hava gott raa
av kjære moeri sin.
4. Eg hev fengje ei sjukmor,
ho vil for min lagna raa,
aa ho hev lagt meg runir paa
for den eg alli saag.
5. Aa eg ska gjeva deg snekkja,
aa den ska vera deg go,
ho løype so lett paa den grønan eng
som ut paa den villan fjor.
6. Aa eg ska gjeva deg folen,
aa den ska bera deg fram,
han løype so lett paa den villan fjor
som paa den grønan eng.
7. Aa eg ska gjeva deg dukjen
er gjord av aaker-ull;
all den mat, du ynskjer deg,
ska stande paa bore full.
8. Aa eg skal gjeva deg dyre honn,
dei ero lagde med gull;
all den drykk, du ynskjer deg,
ska standa for deg full.
9. Aa eg ska gjeva deg svære,
dei kallar for dvergemaal;
naar du gjeng i den villan skog,
de lyser for deg som eit baal.
10. Me de ska du uvette vega,
som du møter i høgd og lægd;
me de ska du runir døyve
og vinne deg fe og frægd.
11. Aa naar du den møyi møter,
som lagd er i langan traa,
daa vert du kje svikjen, kjær sonen min,
av sjukmor sitt vonde raa.
12. So gjenge du deg aat bure
aa ræddast kje nokon ting;
er du den rette Svegder,
so gjenge du hugheilt inn.

Under teksten står: Um Visa um Svegder er heil er uvist. Visekvedaren sa, han trudde der var burte noko.

Oppskrift C

TSB A 45: Ungan Svegder
Oppskrift: 1913 av Johanna Bugge Berge etter Svein Bendiksson Rindebakken/Rui, Kleivgrend, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLIII, 27–33
Oppgjeven tittel: Ongan Svegder

1) Dæ va ongan Svegder
hann vilde mæ bollen lege
aa bollæn den driv i jomfruvens bur
dæ gjøre hass kinn sò blekv167
– Du talar dine ori væl. –
2) Bolden den drev i jomfruens bur
aa stenen efter gikk
Men før hann utav bure gjikk
stó sorg i hjerte hann fikk
3) Du tørs ikkev168 kaste med bolden
aa kaste den efter mig
Der sidder en jomfru i fremmende land
Du sku ikkje mer enn sova aa ikkje sova faa
se ho lenges fast efter dig
5) Dæ sider der mine gode hovmenn
aa drikker baat mjø aa vin
aa med jegv169 gaar ganger fjeldet nol
at tale med moderen min
6) Aa Det var unge Svegder
hann tager allt til at kalde
saa det rinna i mur aa i malmorsten
aa dei høie bjerge dei falde
7) Hvem er som tør mig vekke
aa bruge slige ór
Kvi maa eg ikkje med freden sóve
allt onder den sorte jór
8) Det er Svegder, Aller unge,
aller kjæreste sønnen din
hanv170 vilde só gjerne faa gode raa
av kjære moderen min
9) Jegv171 haver fanget ste-moder
aa hon æ mig sò haard
Hun ha kastet mig róner paa
for den eg aller såg.
10) Aa haver du fanget ste moder
aa hun ær dig saa haard
aa hon ha kastet de [róner] paa
for den [eg aller] såg
11) Aa jeg skal give dig snekken
aa den skò være dig god
Den ganger só væl paa grønan eng
som paa dén vilde fjór.
12) Aa Jeg skal give dig fòlen
aa den skal bære díg frem
Den ganger so væl paa v[ilde] fj[ór.]
som [paa dén] g[rønan] eng
13) Jeg skal gjeve dig dukjen
er gjort av ager-ull
aa hver den mat du ønsker deg
skal sta' paa bordet fullt.
14) Aa Jeg skal give dig hornet
dæ er belagt me gull
aa hver den drykk du ønsker deg
skall staa for deg dyran full.
15) Aa Jeg skal give dig sverdet
er hert i dragje(ns) blod
aa hvor du ganger i marken ud
dæ lysar som ei sol.
16) Aa jeg skal give dig dyban hornet
dæ er belakt mæ staal
aa hvor du ganger i marken ud
[so]n106 lyser de som ei baal.
17) Só vundev172 de upp sitt silkesegl
sò høit i forgyllte raa
dei lete de ikkje strike ne
før dei hede-lande saag.
18) De lettede seigel aa anker
allt paa den hvide sand
aav173 va onge Svegder
Hann trinade første paa land.
19) Aa Det va unge Svegder
Hann [trinade første paa] land
aa de va dæ fysste hann møtte
dæ va ein gamal graa – mann.
20) Aa høyrer du de du gamle mann
aa hòtt eg spøre deg
er noken kongje paa dette land
du dyle de ikkje for meg
21) «Her er en kongje paa detti landn
aa hann 'kje datteren uden én
Aa ho æ lakt i lang attraa
for den ho aller saag.»n107
22) Aa sveinen heder Svegder.
óg só vitt gaa sagnen derfraa
fram aa hann æ lakt i lang attraa
for den hann aller saag
n108
25) Mitt uti den jomfrus gaar
der stander ei stóre lind
aa ær du den onge Svegder
saa gakk só dristeleg did inn
26) Husi dæ æ av graa malmerstein
aa takje de æ av bly
aa æ du unge Svegder
du tar slett ikkje fly.
27) Der fall louv a linde-tre
aa grase ne paa jor
aa dei bjønnanev174 aa løvane
dei fall den herre tí fót
28) «Eg haver ikkje dotter
Jeg haver dotter uden en
foruten én
aa ho æ lagt i lang attraa
for den ho aller ság.»
29) (Aa æ ho lagd i lang attraa
for den ho aller ság
aa svennen heder S[vegder]
aa her skó du'n sjá)
30) Silkjen aa den skarlakjen rø
han blev over jorden brett
aa só blev den skjønne jomfru
inn for onger Svegder lett.
(Só trudde kòngjen inkje S[vegder] rektigt, sò dei sille kasta terning om de va sant som'n sae; men de verse heve eg gløymt)
31) Vil du lade dig døpev175
aa tage ved den kristeleg tro
aa vil du følge til Danemark
hos ongen Svegder at bo
32) Jeg vil lade mig døbev176
aa tage ved den [kristeleg] tro
aa jeg vi – fygje tí D[anemark]
hos [ongen] S[vegder] bo
33) Om sondagen lod hon sig døbe
aa tage kristeleg tro.
om manas dagjen deretter
då let ho sitt brylluppe bó
34) Aa det va onge S[vegder]
só væl holdt hann sine ór
aa hann tok dav177 den gamle mann
aa sette 'n øverst for bór

Oppskrifta er full av rettingar og tillegg som viser til teksten i Kjempeviseboka til Peder Syv (ikkje transkribert). Nummereringa i oppskrifta er Rikard Berge sin.

TSB A 46 Kjempene på Dovrefjell

Innleiing

I motsetning til dei fleste andre balladene, har ikkje denne visa noko handling. Den fortel berre at det bur tolv kjemper på Dovrefjell. Eigentleg er dei snarare trollmenn, for kvar av dei kan ei trollkunst.
I innleiinga til denne visa skreiv Svend Grundtvig:
Hvad her er kommet til os, er næppe mere end et Brudstykke af en meget gammel Vise, som vel sagtens har fortalt noget om de tolv underlige Brødres Bedrifter, saavel som om Søsteren «Dronning Ingeborg».
Men dette treng ikkje vere berre eit fragment av ei lengre vise. Peder Syv har tydelegvis fått teksten frå eit eldre skillingstrykk, og det finst ikkje spor av at visa skulle ha vore lengre. Omkvedet uttrykkjer eit resignert vemod over at kjempenes tid snart er omme, og dei har ingen arvingar. Dette kan vere nok til at visa har halde seg. Melodimaterialet tyder også på at visa, i denne snaue forma, har vore populær og sungen, både i Noreg og Danmark.
Visa har kome til Noreg med Peder Syvs Kjempevisebok, men samlarane har ikkje hatt interesse av å skrive ned ein slik litterær tekst. Lindeman skreiv ned ein melodi etter Anne Jonsdotter Gunvaldjord i Vinje og ein etter Torgjer Larsen Sørum i Gjerdrum. Catharinus Elling skreiv ned ein melodi i Grungedal, og O. M. Sandvik skreiv ned ein melodi etter Brita Bratland i Vinje. Brita Bratland song også inn heile visa for Rolf Myklebust i NRK. Opptaket vart publisert i grammofonplateserien Norsk folkemusikk, RCA FLP 101.
I Brita Bratlands tekst er det gjort ein del «forbetringar» som tyder på ei viss munnleg tradering.
DgF 69

Oppskrift A

TSB A 46: Kjempene på Dovrefjell
Oppskrift: Kjempeviseboka, Fierde Part, nr. LXXXIX (89), s. 705 f.
Oppgjeven tittel: Alle Kunster ere ikke lovlige.

1. Paa Dofrefield i Norge,
Laa de Kæmper uden sorge.
– Men hvo skal føre vore Runer,
Men vi ey selv maa. –
2. Der var saa mangen Kæmpe bold,
Dronning Ingeborgs brødre alle tolv.
3. Den første kunde vende veyret med sin haand;
Den anden kunde stille det rindende vand.
4. Den Tredie foor under vandet som en fisk:
Den fierde fattes aldrig mad paa disk.
5. Den Femte kunde guld-harpen slaa,
At alle dandsede, der hørde paa.
6. Den Siette blæste i forgyldene luur,
Saa alle det hørde, maatte grue derfor.
7. Den Syvende kunde under jorden gaa,
Den Ottende kunde gaa paa bølgen blaa.
8. Den niende bandt alle dyr i skove;
Den Tiende kunde aldrig søvnen sove.
9. Den Ellevte bandt Lindormen i græsset laa;
Ja meere kunde han formaa.
10. Den Tolvte var saa viis en Mand,
Han vidste hvad skeede i fremmede land.
11. Det siger jeg for vist og sand,
Deres lige findes ikke i Norges land.
12. Jeg vil eder sige med et ord,
Deres lige findes ikke paa denne jord.

Oppskrift B

TSB A 46: Kjempene på Dovrefjell
Oppskrift: Udatert av Rolf Myklebust etter Brita Bratland, Vinje, Telemark.
Orig. ms.: NRK FLP 101
Oppgjeven tittel: På Dovrefjell i Norge

1. På Dovrefjell i Norge lå det kjæmper uden sorg,
Dronning Ingeborgs brødre alle tolv.
– Men hvem skal føre våres runer når vi selv ei må? –
2. De vare så mange en kjæmpe bold,
for kjæmper det vare de alle tolv.
3. Den første kunn' vende veiret med sin hand,
den andre kunne stille det rindende vann.
4. Den tredje fór under vannet som en fisk,
den fjerde fattes aldri mat på disk.
5. Den femte han kunne gullharpa slå,
så alle de dansede som hørte derpå.
6. Den sjette han blåst' i ein forgyllande lur
så alle som det hørte måtte grues derfor.
7. Den sjuande kunne under jorden gå,
den åttande kunne på bølgetoppen stå.
8. Den niande bandt alle dyrene i skog,
den tiande kunn' aldri søvnen få.
9. Den ellevte bandt lindormen i gresset den lå,
og mye mere han kunne formå.
10. Den tolvte han var no so vis ein mann,
han visste hva som hendte i fremmede land.
11. Det sier jeg for visst og sant,
deres like fantes ikke i Norges land.
12. Jeg vil eder sie mæ et ord,
deres like det fantes ei på denne jord.

Teksten er transkribert etter opptak med Brita Bratland, utgjeve på LP. Ho syng «når de selv ei må» i omkvedet i den første strofa.

TSB A 47 Agnete og havmannen

Innleiing

Agnete går over ei bru, og i det same dukkar det opp ein havmann frå sjøen. Han spør om ho vil følgje med han heim til sitt rike, og det svarar Agnete ja til. Agnete blir hos havmannen i mange år og føder fleire born. Men ein vakker dag høyrer ho kyrkjeklokkene slå, og ho ber havmannen om løyve til å reise heim og gå i kyrkja. Han går med på det, men ho må love å kome tilbake til borna sine, og dessutan må ho ikkje følgje skikken til dei kristne, som å bøye kne og setje seg i kyrkjestolen hos sine næraste slektningar. Men Agnete handlar stikk i strid med det havmannen har sagt. Han kjem i hast til kyrkja for å hente henne tilbake, men ho nektar, og i dei fleste variantar må han reise utan henne.
Det finst i overkant av tretti variantar av denne balladen, som er ei relativt ung vise. Truleg skriv ho seg frå 1700-talet, men ho har røter i eldre naturmytiske balladar som handlar om møte mellom menneske og makter. Tematisk er «Agnete og havmannen» i slekt med viser som «Liti Kjersti og bergekongen» og «Margjit Hjukse». Når det gjeld den sistnemnde, ei telemarksk særform av «Liti Kjersti og bergekongen», kan ein i visse trekk sjå påverknad frå Agnete-visa, noko som tilseier at «Margjit Hjukse» må vere yngre enn «Agnete og havmannen».
I dei fleste variantar heiter den kvinnelege hovudpersonen Agnete, og det gjer ho også i den eldste eksisterande teksten, eit udatert dansk skillingstrykk:
Agnete hun ganger paa Højelands Bro,
da kom der en Havmand fra Bunden op.
– Haa ja! –
da kom der en Havmand fra Bunden op
(DgF II: 51).
Dei aller fleste av dei norske variantane er skrivne opp i Telemark, og dei går alle tilbake på danske skillingstrykk. Det går fram av språket og utforminga elles. Av dei eldre oppskrivarane var det berre Sophus Bugge som fann denne balladen, men han gjorde til gjengjeld fleire oppskrifter. I 1857 skreiv han opp «Agnete og havmannen» etter husmannskona Aslaug Targjeisdotter Askedalen (1799–1876) frå Vrådal i Telemark. Ho var «en balladsångare av första rangen» og kunne bortimot tretti viser (Jonsson & Solberg 2011: 363–364). Bugge sende oppskrifta etter Aslaug Askedalen til Svend Grundtvig, som let henne trykkje i Danmarks gamle Folkeviser (DgF III: 817–818). Moltke Moe sende også til Grundtvig ei oppskrift frå 1878 ved Halvor Skogen, etter Kari Gunvorkås frå Bø i Telemark, og denne oppskrifta vart også trykt (DgF IV: 801–802). At «Agnete og havmannen» har vore ei populær vise også utanfor Telemark, går fram av fleire melodioppskrifter frå ulike delar av landet (Ressem [utg.] 2011: 116–126).
I dansk litteratur har mange late seg inspirere av «Agnete og havmannen», noko som har ført til ei rekkje fine kunstballadar. Tidlegast ute var truleg Jens Baggesen med «Agnete fra Holmegaard» (1808), som skildrar ei uglad Agnete, full av uro:
Agnete var uskyldig,
Var elsket, var troe;
Men stedse var hun eensom
Hun aldrig havde Roe –
Aldrig Roe –
Hun frydede vel andre;
Men aldrig var hun froe
HolmegaardBredsdorff & Mai [utg.] 2000: 348–354
Utsyn 18
DgF 38
SMB 19

Oppskrift A

TSB A 47: Agnete og havmannen
Oppskrift: 1797 av Lars Thon, Modum, Buskerud.
Orig. ms.: NFS, ukatalogisert visefuggek2
Utan oppgjeven tittel.

1. Ageneta hun ganger paa den Engelandske Broe,
Saa kommer der en Havmand fra Bunden op,
— Haa, haa, ja,
Saa kommer der en Havmand fra Bunden op.—
2. Hør du Ageneta alt hvad ieg siger dig,
Og vil du nu være Aller Kiæresten min
3. Og ja saa men det vil jeg end
naar du fører mig til Havsens Bund,
4. Han stoppet hendes Øre,Han stoppet hendes Mund,
Saa førde han hende til Havsens Bund
5. Der blev hun i 8te Aar om
Syv Sønner havde hun med den Havmand from,
6. Ageneta hun sad sig paa Vuggen og sang,
Da fik hun høre Engelandske Klokker de sang.
7. Ageneta op for Havmanden staar,
Faar jeg Forlov i Engelandske Kirke at gaa,
8. Og ja saa men det maa du faa
naar du kommer igien til Børnene smaae,
9. Ia saa men det vil ieg faa,
mener du at ieg forlader Børnene smaa.
10. Ageneta ind ad Kierke Døren trin,
Hendes moder fulgte efter i samme Stund.
11. Hør du Ageneta alt hvad ieg siger dig,
Hvor har du nu været i 8te Aar fra mig.
12. Ieg haver været paa Havsens Bund,
Syv Sønner haver ieg med en Havmand from.
13. Hvad gav han dig til Gaven din
der han begiærte dig til Bruden sin.
14. Han gav mig et deylig Guld-Baand,
Det sættes ikke bedre om Dronningens Haand.
15. Havmanden ind ad Kirke Døren trin,
Og alle de smaa Billeder de snode sig omkring.
16. Haar havde han som pureste Guld,
og Øynene vare saa dydefuld.
17. Hør du Ageneta alt hvad ieg siger dig,
Og dine smaa Børn de længes efter dig.
18. Lad dem længes med dem vil
Ret aldrig saa kommer ieg mere til dem
19. Tænk paa de Store og tænk paa de Smaa
Og tænk paa den Lille som i Vuggen laae,
20. Intet tænker ieg paa Store intet tænker ieg paa Smaa,
Langt mindre paa den Lille som i Vuggen laae,
21. Smaa Børn taler til Faderen sin,
hvor har du nu giort udaf Moderen min.
22. Moder hun er i det Engelandske Hiem,
Ret aldrig saa kommer hun her igien.
23. Græd giorde Store, og græd giorde Smaa,
Og græd giorde den Lille som i Vuggen laae.

Strofene er nummererte av samlaren, og visa er nr. 158 i den handskrivne viseboka.
Etter teksten står det «Finis.» (slutt) og «Lars Christensen Thoen». Lars Thon var skulehaldar på Modum. Den andre lina i strofa blir gjenteken etter «Haa, haa, ja».

Oppskrift B

TSB A 47: Agnete og havmannen
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Margjit Lavransdotter Dalen, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge g, 39–43 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

1. Antonetta ho site på Hollands brú
— hvorfor vil ho gjera dæ sjunga —
kom der ein bergemann jaga hó ut.
— Den skjønneste Antonetta. —
2. Antonetta hó rei å bergemannen rann,
så kom dei te bergje alt på ein dag.
3. Så rei dei dæ bergje tri gångur umkring
å bergje opna upp å dei slapp inn.
4. [Bergje opna å dei slapp inn]n114
Der sat hennes børn, de sat i en ring.
5. DenHendes eldste søn tukka fram ein stol
hendes eldste datter løste snørelive av
6. Bergemannen tala te eldste sønnen sin
du tappar meg upp ei konne mæ vin
7. Den fyste drykkjen av konne ho drakk
8. Antonetta ho snakka te bergemannen sin
no må eg meg tel Kirken at gå
9. Ja så men det må du så
når du ikkje du ikkje neslå det rødegullhår
10. Når ho kom seg på kirkegård
så neslo hó sitt rødegullhår.
11. [Når ho kom seg] i kirkedøren,
så lot ho sin kne nedbøie.
12. Så reste ho seg at sin Moders stol,
der sat hendes Moder var klædt uti sort.
13. Hvor haver du været i Årene syv,
jeg haver nu været hos Manden så fin.
14. Og jeg har nu været hos M[anden] så fin,
syv Børn så haver jeg havt på den tid.
15. Bergemannen seg igjænom kyrkjedynni steig,
alle små bilæti di vendte seg umkring.
16. Han slo te Antonetta unde hviden kinn
så blóe dæ rann under skarlakenskinn
17. [Han slo te Antonetta] på hviden bryst
Antonetta ho rei å bn115
18. Farvæl mor og farvæl far
farvæl alle som kjenner mitt navn.
19. Antonetta ho rei å bergemann rann
så kom dei te bergje alt på ein dag.
20. Bergje opna upp å dei slapp inn,
Der sat hennes børn, dei sat í ein ring.
21. [Hendes eldste søn tukka fram ein] stol
[hendes eldste datter løste] snørlive av.
22. [Bergemannen tala te eldste sønnen sin]
[du tappar meg upp ei] konne mæ vin
23. Den fyste drykkjen av konna ho drakk,
hó kasta 'kje burt kvær hennar ha skapt.
24. andre.
25. Då kasta dem pí tri villandes konn.
så kasta ho burt kvør hennar ha skapt.
26. Hor æ du fødd å hor æ du bori
ell hor æ' alle dine jomfrúklær skorne.
27. I Bergje [æ eg fødd å i Bergje æ eg bori]
[I Bergje æ alle mine jomfrúklær skorne.]
28. [i Bergje] vi eg leva, i B[ergje] vi eg døy,
å no vi' eg vera bergemannens møy.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Bugges kladd er nokre stader vanskeleg å lese på grunn av overstrykingar og tillegg av ord.
Reinskrift NFS S. Bugge IV, 149.

Oppskrift C

TSB A 47: Agnete og havmannen
Oppskrift: 1911 av Rikard Berge etter Tone Olsdotter Håtveit, Mo, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXV, 29 ff.
Utan oppgjeven tittel.

1. Agneta ho sit seg ved havsens bredv178
sò kaam der ein havmann av bonden ud.
2. Høyrer du Anetta hòtt eg spørger dig:.
Aa vi' du no følga av stede med mig.
3. Høyrer du havmann hòss gjønni eg vi'
bar' eg konna sleppe av stede mæ dig.
4. Han støbte hendes øren hendes mond
sò førde han hena paa den Engelanns grond.
5. A[gneta] ho sat seg vev179 aa saang
sò hørd' 'o dei Engelanns klòkkane klaang.
6. Høyrer du havmann hòtt eg spørger dig,
Maa eg no at kjyrkja gaa inn?
7. Sò støypt' 'n hennes øren [hennes mond]
sò førd 'n hena paa den havsens bond.
8. A[gneta] ho lod seg i kjerken gaa inn.
aa straks der-efter kom moderen.
9. Høyrer du A[gneta] hòtt eg spørger dig:
Hòr' hev'e du vòri sò lengje ifraa mig.
10. Eg hev'e vòri paa havsens bond
aa avla syv sønner i samra stond.
11. Hører du A[gneta] hòtt eg spørger dig.
hòtt fekk du ti gaavur mæ du følger did?
12. Eg fekk meg ein røde gullring.
den beste som konn' setjas paa draanningjens fing.
13. Eg [fekk meg ein] røde gullband.
de [beste som konn'] hengjas paa draanningjens arm.
(So kom havmannen).
14. Høyrer du A[gneta] hòtt eg spørger dig.
Kvi hev'e du vòri sò lengji fraa mig.
15. Tenk paa dei store aa tenk paa dei smaa.
aa tenk allermest paa dei som i vògga laag.
16. Eg tenkjer kji paa store, eg [tenkjer kji paa] smaa.
eg tenkjer allermindst paa den i vògga laag.
(Sò maatt' 'n bera 'a heim atte daa. Ho vill' kje fygj'n).

Strofene er nummererte av samlaren.
Det står både Agneta og Anetta i oppskrifta, så det er uvisst kva som skal nyttast der det berre står A.

TSB A 48 Heiemo og nøkken [Nøkken som friar]

Innleiing

Heiemo syng så det ljomar i lia, og nøkken høyrer den vakre songen langt ute på sjøen. Han gjev styrmannen ordre om å bli sett i land, og der skaper han seg om til ein staseleg riddar, med fargerik drakt og med hest og sal. Nøkken går inn i feststova og ber den beste songaren om å syngje. Den beste songaren er Heiemo, og songen hennar gjer inntrykk på alle. Då grip nøkken inn. Han seier at han vil ta Heiemo med seg på skipet, og ingen vågar å protestere mot det. Heiemo byrjar å gråte over tanken på å følgje med nøkken, men så kjem ho til å tenkje på at ho er væpna og kan forsvare seg: «Trú míne smaa knívanne hjelper 'kje meg?» Heiemo grip kniven og stikk nøkken i hjarta. Dermed endar det godt, og Heiemo kan triumfere:
Her ligg du nykkjen fyr hauk aa ravn,
enno ber eg mítt jomfrúnavn
(Bugge [1858] 1971: 69).
Det finst eit trettitals variantar av denne gamle balladen. Dei fleste er frå Telemark, men også andre fylke er representerte i materialet, ikkje minst når det gjeld melodiane, som vi har mange av (Ressem [utg.] 2011: 127–137). Landstad trykte visa i Norske Folkeviser med tittelen «Nykkin beðlar til Heiemo» (Landstad [1853] 1968: 350–354). Det same gjorde Bugge i Gamle norske Folkeviser, der han la fram to hovudformer av visa. Bugges A-form byggjer på tre oppskrifter frå Telemark, mens B-forma er ei oppskrift ved Jørgen Moe, frå Hardanger. I denne vestlandske forma er det ikkje Heiemo sine knivar som gjer utslaget, men at ho nemner nøkken ved namn:
Der hó kom í rósenslund,
hó nemde nykkjen, han sokk í grunn.
(Bugge [1858] 1971: 71).
Dette motivet finn vi att i den islandske A-forma. Vésteinn Ólason meiner på dette grunnlaget at balladen har kome til Island frå Noreg i ei utgåve som har vore svært lik den islandske A-forma (Vésteinn Ólason 1982: 122–126). Den særeigne vestnordiske tradisjonen kjem også til uttrykk i likskapen mellom Moes oppskrift frå Hardanger og den færøyske viseforma:
Upp kom nykkjen vesul aa vaat,Nykurin leyp á vatnið kátur,
helvten va' mann aa helvten va' baathálvur maður og hálvur bátur
(Bugge [1858] 1971: 71)(CCF VI: 151)
I dansk og svensk balladetradisjon er «Heiemo og nøkken» ei fortapingsvise og ikkje – som i vestnorsk tradisjon – ei forløysingsvise. Såleis endar dei danske variantane med at nøkken dreg den skrikande jomfrua med seg ned i vatnet:
Thett matte mand hørre saa langtt aff lie:
huor den iumfru vnder wandit skrieg
(DgF II 60).
I folketrua er nøkken eit farleg vassvette, stadig på jakt etter menneske som han vil lokke ned i vatnet til seg. Ikkje minst gjer omskapingskunsten nøkken til ein farleg motstandar:
Han [nøkken] kan omskabe sig til allehaande Ting, snart til en halv Baad i Vandet eller en halv Hest paa Stranden, snart til Guld og Kostbarheder. Rører man ved disse, faaer Nøkken strax Magt over En […]. Dog er han kun farlig efter Solens Nedgang (Faye 1844: 49).
Det er elles eit poeng at Heiemo sin vakre song kan oppfattast som ei hovmodig handling. Medvite set ho seg sjølv i fare og utfordrar nøkken. Dette motivet kjem fram i klartekst i dei danske viseformene, der songen dessutan er knytt til dans og prakt:
Der ganger dandtz paa kirkegaardt,
och Marstigs dater och hun dandtzit for.
Hun gick y dandtz med stor hoffmod,
der-offuer kom hinde saa undt it bud.
Hun gick y dandtz, och for hun queder
det hørde hand Øgler, y vandit leger
(DgF II: 60).
Utsyn 22
CCF 153
DgF 39
IFkv 2
SMB 20

Oppskrift A

TSB A 48: Heiemo og nøkken
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter ukjend songar, Hardanger, Hordaland.
Orig. ms.: NFS J. Moe 7, 66–67
Oppgjeven tittel: Nøkjen.

1. Nykjen gjæk seg op paa Land,
– Svennen –
Skafte han se te en velborin Mand
– Med den Herre dandser den Jomfru –
2. Han skabte se Klæder baa gule aa blaa
Høien Hat aa guldkrusa Haar
3. Han skabte se Sadel han skabte se Hest
Bidsel af Sølv og Grime af Guld
4. Nykken rei se te Kjerkele
Alle Smaapigerne fulde i Kne
5. Nykjen hjek seg i Kjerka in
Han ledte ette Gulborg han fand ikke den
6. Han ledte i Stoularne tvau eller tre
Han fandt ikke Gulborg, hun var ikke der
7. Han ledte Stolarne fire aa fem
Der fandt han Guldborg; o fylde en hæm
8. Presten tok seg ei Bok i Haand:
«Aa æ du kje Nykjen, saa læs uti den!»
9. «Æg æ ong aa ufornaamn116
Æ kan ikkje læsa uti Bokje me ham.»
10. Gulborg tok saa paa me seg:
«Aa æ du naa Nykjen, saa Gud bevare meg!»
11. Der o kom i Rousens Lund,
O nemde Nykjen, han saak i Grund.
12. Op kom Nykjen vesul aa vaat
Hælvten va Mand aa Hælvten va Baat

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.

Oppskrift B

TSB A 48: Heiemo og nøkken
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Asgjerd Olsdotter Vislandskosi, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge V, 140–141 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Nykkjen

1. Heiemór begynde på vísa å kvean117
– Mæ minni –
de sovna alt folkjev180 í stogunne va'.
– Tvæ rósir søve derinne. –
2. Der sovna svannar å der sovna møy,
der sovna dronningji av Hallings øy.
3. Heiemor kvo so lengji,
sovna dei kåte drengjir.
4. Heiemór kvo, de sång í lund,
dev181 høyrde nykkjen den heianv182 hund
5. Nykkjen han tala ti stýringsmann:
«Dú stýrer mitt skipmeg inn på kristi land!»
5 b. No æ'en komen den fyri ska' trøa,
de hente meg fram den væl kann kvea.
6. Heiemór grét, síne hendar hó sló:
«Ska' eg fýgje nykkjen på salte fjór!»
7. [Heiemór grét, síne hendar hó] vrei
[Ska' eg fýgje nykkjen] den lange lei.
8. Heiemór tenkte på ånno rå:
«Tru dei kann 'kjev183 duga mi' knívanne små?»
9. Ho ha' seg ein sylvutte knív,
den sette hó í nykkjens unge lív.
10. Hó kasta den nykkjen um bór
å sette seg sjóv for årinn å ró.
11. «Gu gjeøve deg søkkje å aldri fljóte
å eg må sia mi æra njóte!
12. Gu gjeøve deg søkkje på svarte botne
å eg må trø dansen i min faders loft!»
13. Nykkjen han sokk å aldri flaut,
Heiemór siav184 si æra naut.
14. Nykkjen han sokk på svarte botn,
Heiemór trør dansen í sin faders loft.

Strofene er nummererte av samlaren.
Kladd: NFS S. Bugge i, 4–6. Kladden er nokså utydeleg enkelte stader, så reinskrifta er vald som tekstgrunnlag.

Oppskrift C

TSB A 48: Heiemo og nøkken
Oppskrift: Udatert av Hans Ross etter Kari Austegaren, Åseral, Vest-Agder.
Orig. ms.: NFS H. Ross 13–15, 36–38 (kladd)
Oppgjeven tittel: Nykkjen.

1. Nykkjen han sette seg paa ein Stein,
– Vaager (!) upp I edelege Drænji –
so skapte han Kjøt paa kjurre Bein.
– For mi he sovi Tiæ for lengi –
2. Sò skapte han ein Hest av rennans Vannn118
aa Sadel aa Beisl utav kvitan Sand.
3. Nykkin han sei ti Kyrkjegaar,
mè høge Hatt aa krusa Haar.
4. Sò batt han sin Hest i Kyrkjering,
gjekk han Kyrkjaa sju goaangi aavigtv185 umkring.n119
5. Nykkin han gjekk at Kyrkjaa inn,
mæ høge Hatt aa Blomankinn.
6. Ti svara Presten, fyr Altari staar:
aa kaar æ den freæmmanden120 Riddaren fraa?
7. Eg æ no ingin fremmanden121 Mann,
eg æ Kungins yngste Son av Engelland.»
8. Ti svara lita Kjersti ho smila unden122 unne Skinn
«aa gjeve den Kungssonen han va min!»
9. Aa Nykkin han vende sin Gangare spak,
so sette han Kjersti mèn123 sitt Bak.
10. De høyrdest daa so langt av Lei,
aa kossi litæ Kjersti i Vatni skreik.
11. De høyrdest daa so langt paa Land
aa kossi de skreik, de Liljevann.

Under oppskrifta står det: (kvedet af Kari Austegaren, en Kone mellem 70 og 80, i en Aaserals Dialect, men med somme Reminiscenser af Sætesdaldialectens, som var hendes Moders Maal. Saaledes nd og ld hvor Aaseralsmaalet har nn og ll. Forresten «ha'i ho gløymt de mesta.»)
Reinskrift: NFS M. Moe 75, 73. Trykt i DgF IV s. 814 og i Norske balladar 1973 s. 47–48.
Reinskrift av S. Bugge er send til Svend Grundtvig, DFS XXXII s. 401.

TSB A 49 Herr Byrting og elvekvinna

Innleiing

Elvekvinna kjem til herr Byrting om natta og bankar på. Han nektar å opne for henne, men med list greier ho å få døra opp likevel. Ho set seg på sengekanten og ber herr Byrting om å møte henne dagen etter, og han gjer som elvekvinna seier. Idet han rir over brua, snåvar gangaren i den forgylte skoen, og herr Byrting fell i elva. Elvekvinna grip handa hans og fører han med seg til heimen sin, der han får ein stol å kvile seg i. Elvekvinna sender terna si etter ei kanne vin og ber herr Byrting drikke. Han er redd ho vil svike han, og det gjer ho også, for ho legg villarkonn i vinen. Dermed gløymer herr Byrting både festarmøya si, menneskeheimen og Gud, sin eigen skapar. No vil han leve og døy med elvekvinna.
Det finst berre få variantar av denne balladen, og med eitt unnatak er alle frå Telemark. Den eldste oppskrifta gjorde Olav Talleivsson Grasberg (1791–1870) frå Kviteseid etter ein annan Olav – Olav Olsson Glosimot (1786–1858) frå grannebygda Seljord. Olav Grasberg levde i husmannskår det meste av livet, men han samla også viser for Landstad. Ifølgje tradisjonen vart han honorert av Landstad for dette arbeidet. I 1857 skreiv Bugge opp tre kjempe- og trollviser etter Olav Grasberg (Jonsson & Solberg 2011: 329–332). Seljordingen Olav Glosimot sat inne med eit stort balladerepertoar og song visene sine for Olea Crøger, Landstad, Lindeman og Bugge. I heimbygda var han både lærar og koppevaksinatør, og han var med i det første formannskapet. Ivar Aasen budde hos Olav Glosimot då han studerte Seljords-målet i 1845 (Jonsson & Solberg 2011: 202–205).
Landstad skriv om «Herr Byrting og elvekvinna»: «Man seer af denne Vise, at ikke alle Mandfolk vare saa standhaftige som Olaf Liljekrans, der maatte böde med Livet for sin Troskab mod sin Fæstemø» (Landstad [1853] 1968: 456). Jamføringa med «Olav Liljekrans» er på sin plass, for det finst fleire parallelle drag mellom dei to visene, særleg motivet med ei alvekvinne som med list og makt prøver å lokke til seg ein mann, og like eins motsetninga mellom Beiarlandi, dvs. menneskeverda, og Elvarland eller alveheimen. Substantivet elv er her ei eldre telemarksform av alv og har ingen ting med rennande vatn å gjere. Alvane kan ha sine bustader både på landjorda og i vatnet.
I oppskriftene blir hovudpersonen kalla både Herr Byrting, Byrtingjen og Libyrtingjen. Namnet tyder lyn, lynglimt og er avleidd av norrønt birting (lysning, skin, openberring). Det er såleis eit staseleg namn. I kjempe- og trollvisa «Ormålen unge», blir det brukt som sverdnemning.
På dansk heiter hovudpersonen «Herr Bøsmer», og det finst fleire oppskrifter i renessansetradisjon (DgF II: 102–105). Dei svenske oppskriftene er av nyare dato, frå midten av 1700-talet og frametter. Her er alvemøya ei havfrue:
Herr Olof han sadlar sin gångare grå,
Så rider han sig till Hafsfruens gård.
– Men linden gror väl! – Men linden gror väl!
(SMB 1: 261).
Utsyn 16
DgF 45
SMB 21

Oppskrift A

TSB A 49: Herr Byrting og elvekvinna
Oppskrift: 1840-åra av Olav Talleivsson Grasberg etter Olav Olsson Glosimot, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB ms fol 1803 g (A), 4–8. Landstads samling.
Utan oppgjeven tittel.

1. Elveqvinda kom seg i byrtingens gaard
– mæ Lindi ber Løv –
Aa Byrting ha sleje ti Dyni ilaas
– men Lindi ber Løvet i Londen –
2. Ho banka paa Dynni mæ Fingane smaa
Stat up her byrting skrei Lokkun ifraa –
3. Aa ingin so hev eg naa Stevna lagt
aa inginn so lukkar eg ind om nat –
4. Aa inginn hev eg naa Stevnt te mæg
aa slet inkje lukar eg up fe deg –
5. Henars Hændar va qvite hænars fingar va smaa
ho skrede di Lokun baat te aa ifraa –
6. Ho sette seg paa Sænjestok
ho spila i Byrtings gule Lok
7. Ho sette seg i Sængie ned
Byrting snud han vegjen te
8. Højr du her Byrting snu Inkje ifraa
i morgo du møter mæ Elvaraa –
9. Tiligt om morgonn de va inkje ljust
– der lejkar en Lejk –
Her Byrting Sprang at Stalden Fust –
10. Her Byrting Rei ivi Elvarbrue
– der leikar en Lejk –
hans Gangaren snaava i Forgylte Skruv –
11. Honoms gangar snaava i ein liten soum
der leikar en Lejkmæ Lindi ber Løv
Her Byrting lout at Strian stroum
12. Her Byrting sok men Hesten saam
aa Elveqvinda fek uti byrtings Haand –
13. Ho sette haanom mæ terede Stol
sit du Byrting aa qvil din Fot –
14. Elveqvinda visa ut Tærna si
du tappar meg i et Stoup mæ vin
15. Elveqvinda visar si Tærne bort
du Tappar meg i et vinglas fort
16. Aa Tærna kom atte mæ Stoupe so Haagt
fer der va itti mæ svikom lagt –
17. Han drak en Dryk aa den va kje stor
daa gløymde han baate himel aa Jord –
18. Hor æ du naa Fød hel hora æ du naa boren
hel hore æ naa alle dine Riddar Klæi skorinn –
19. I Bejarland der æ eg Fød aa boren
aa der æ alle mine Riddarklæi skoren –
20. I Bejarland der vi eg liva aa døy
aa i bejarland der bur mi Festarmøj
21. So drak han ejn dryk aa den va skarp
han glømde den gud som haanom ha skabt –
22. Hor æ du naa Fød hel hore æ du naa boren
hel hor æ alle dine hofklæer skorne –
23. i Elvarland der æ eg Fød aa boren
i Elvarland der æ mine Hofklæer skorne –
24. I Elvarland der vi eg liva aa døy
i Elvarland finn eg mi Festarmøj

Strofene er ikkje nummererte av samlaren. Mellomomkvedet «mæ Lindi ber løv» er det same heile vegen, bortsett frå i str. 9 og 10.

Oppskrift B

TSB A 49: Herr Byrting og elvekvinna
Oppskrift: 1912 av Rikard Berge etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXXIV, 76–78.
Utan oppgjeven tittel.

1. Herrepær, H[errepær] sonen min
– til lill lill lònken min, –
kvi sâlar du aareleg gangaren din
– Di leikar sò lett igjennom lunden –
2. Kvi sâlar eg aareleg g[angaren] min
eg saag meg ei hind uppaa heio i sinn.
3. Kvi [sâlar eg aarleg gangaren] graa
[eg saag meg ei hind uppaa heio] i gjaar.
4. Aa Herrepær hòppa paa gangaren graa,
aa daa rei han si moer ifraa.
5. Aa bære meg Gud aa den Helliggaand
Aa d'æ naa visst elvekvinna hev deg fòrraadt.
6. H[errepær] rei bergje ronn omkring
men midlepaa bergje der slapp 'n inn.
7. Elvekvinna tala ti tærna si
du tappe meg i ei kanne mæ vin.
8. Du tappar uti sylvarkorn
aa kastar deri 3 ville korn.
9. Den fysste drykk han Herrepær drakk
men endaa sò visst' 'n at Gud ha' 'n skapt.
10. Aa hòr' æ du fødd hell hòr' æ du bòren,
hell hòr æ naa aller dine klæir skòren.
11. I beiarlonden æ eg baatte fødd aa boren
aa der æ naa alle mine klæir skòren.
12. I b[eiarlonden] vi' eg baatte liva aa døy
aa der bur naa inne mi vene møy.
13. Den andre drykk han H[errepær] drakk,
endaa sò visst 'n at Gud ha' 'n skapt.
14. Aa hòre [æ du fødd hell hòr' æ du bòren,]
hell hòr [æ naa alle dine klæir] skòren
15. I b[eiarlonden æ eg baatte fødd aa] bòren
[aa der æ naa alle mine klæir] skòren
16. I b[eiarlonden vi' eg baatte liva aa] døy
[aa der bur naa inne mi] vene møy.
17. Men den trée drykke H[errepær] drakk
daa gløymde han at Gud ha 'n skapt.
18. Aa hòr [æ du fødd hell hòr' æ du] bòren
[hell hòr æ naa alle dine klæir] skòren.
19. I bergje æ eg fødd aa i bergje æ eg bòren
aa der æ alle mine klæir skòren.
20. I bergje der vi' eg baatte liva aa døy,
fòr der bur naa inne mi vene møy.

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB A 49: Herr Byrting og elvekvinna
Oppskrift: Udatert av Nikka Vonen etter ukjend songar, Sunnfjord?, Sogn og Fjordane.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCCXCIII, 69 ff.
Oppgjeven tittel: Svend Busk.

1. S[vend] B[usk] Han red sig til næste Grav
– Driver du, falder ind. –
Hans Heste snased paa fire Guldsko –
– mens Linden bærer Løvet det grønne. –
2. Svend Busk han ned gjennem Elven rann,
Saa kom der en Elvekvinde hog hannem fast,
3. Hvor er du fød, og ikaar er du baaren
og hvor er dinen124 Hovedklæde skaaren
4. I Danmark er jeg fød og i Dan[mark] baaren
Til Danm[ark] vil jeg reise hen,
5. I Danmark haver jeg baade Far og Mor
og der har jeg baade Søster og Bror.
6. Og der har jeg min Fæstemø,
med hende jeg vil baade leve og dø,
7. Saa tog hun frem et Sølvbægerhorn,
hun kasted derudi tre forglemte Korn,
8. Den første Drik han af ‹…›Sølvhornet drakk
da glemte han bort da glemte han bort al Dannemark.
9. Saa glemte han bort baad Far og Mor
Saa glemte han bort baade Søster og Bror,
10. Hvor er du baaren og hvor er du fød.
og hvor har du dit Hovedklæde og Sko.
11. I Bjerget har jeg bade Fader og Mor.
I Bjerget har jeg baade Søster og Bror,
12. I Bjerget haver jeg har min Fæstermø
med hende jeg vil baade leve og dø,
13. Og de dansede ud og de dansede ind
Svend Busk er stedse hos den Elverkvind,

Strofene er nummererte i oppskrifta. Strofe 2 står mellom strofe 10 og 11 med kommentar om kvar strofa skal inn.

TSB A 50 Villemann og Magnhild [Gudmund og Signeliti]

Innleiing

Den unge og gifteferdige Magnhild er trulova med Villemann, men ho er ikkje glad. Tårene renn og Villemann vil vita om ho angrar på festarmålsavtalen. Slik er det likevel ikkje. Magnhild græt fordi ho trur at ho kjem til å drukne «i Vendings á» (Landstad [1853] 1968: 471), der systrene hennes har drukna. Villemann trøystar henne med at han skal byggje ei høg og sterk bru over elva, og sveinane hans skal vakte henne. Men Magnhild let seg ikkje trøyste, for ingen kan unngå lagnaden sin, seier ho. På vegen til kyrkja må brurefølgjet krysse elva. Når dei er midt ute på den nye brua, snåvar hesten til Magnhild, og ho fell i elva. Villemann ber smådrengen skunde seg og hente harpa hans. Han spelar på harpa med slik kraft at heile naturen let seg påverke av spelet, og nøkken i elva må sleppe Magnhild fri.
Dette har utan tvil vore ei svært populær vise på 1800-talet, og vi har bortimot hundre tekstvariantar av henne. Dei aller fleste er oppskrivne i Telemark, men det finst også nokre oppskrifter frå Agder-fylka, Oppland, Akershus og Østfold. Forutan dei mange tekstoppskriftene har vi eit titals melodioppskrifter (Ressem [utg.] 2011: 138–146).
Namna på hovudpersonane er oftast Villemann og Magnhild, men i Landstads eine tekst heiter helten Gaute. I Landstads andre tekst, med delvis parallell handling, heiter dei to hovudpersonane Guðmund og Signelita (Landstad [1853] 1968: 469–480). Andre namn på hovudpersonane finst også.
Den islandske nemninga på denne balladen er «Gauta kvæði». Med utgangspunkt i denne namnelikskapen har Knut Liestøl (1915) undersøkt tilhøvet mellom den norske og islandske forma, der det finst mange likskapar omfram namnet på den mannlege hovudpersonen. Liestøl konkluderte med at balladen hadde kome frå Noreg til Island, noko Vésteinn Ólason seier seg samd i: «Gauta kvæði has undoubtedly come to Iceland straight from Norway, probably from Bergen or its surroundings» (Vésteinn Ólason 1982: 126–131).
Sophus Bugge peika alt i 1860 på likskapen i handling mellom «Villemann og Magnhild» og den gamle greske segna om Orfeus og Evrydike (DgF III: 821–822). Orfeus var kjend for å ha heilt spesielle musikalske evner, både når han song og når han spela på lyre. Då kjærasten hans, Evrydike, vart biten av ein orm og døydde, drog Orfeus ned til dødsriket, og med spelet sitt makta han å få dødsguden Hades til å gråte. Hades samtykte i å la Evrydike få vende attende til livet, men vilkåret var at Orfeus ikkje snudde seg for å sjå på henne før dei var oppe. Orfeus greidde ikkje å dy seg, og dermed måtte Evrydike tilbake til dødsriket.
Korleis den greske segna har påverka balladen reint konkret er uråd å vita, men sjølve motivet har utan tvil vore populært. Vi finn det i det middelengelske episke diktet «Sir Orfeo», som er datert til om lag 1300, og i nokre engelsk-skotske balladar, Child 49 og Child 67. Ein ballade frå Shetland (Child 19), som i si tid var ein del av det norrøne språkområdet, er også inspirert av den gamle greske segna:
DER lived a king inta da aste
Scowan ürla grün
Der lived a lady in da wast
Whar giorten han grün oarlac
Komponisten Claudio Monteverdi (1567–1643) skreiv operaen L'Orfeo på bakgrunn av det greske segnstoffet. På 1700-talet følgde Christoph Willibald Gluck (1714–1787) opp med operaen Orfeus og Evrydike.
Utsyn 23
DgF 40
IFkv 3
SMB 22

Oppskrift A

TSB A 50: Villemann og Magnhild
Oppskrift: 1846 av Magnus Brostrup Landstad etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså i Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 6, 49
Oppgjeven tittel: Trylharpen. Gautes Vise

1. Gaute rid seg sør onde Øy
fes Her Skogar ivi Heide –n125
fester han Magnild vene Møy
– Hosse kan Svenden den Jomfru faa, som svararn126 vreie –
2. Han fester Magnild flyt a heim
Riddarar og Svennar rid med deim.
3. Magnild gjeng ho bád ut og in
alt saa renner ho Tárer pá Kind.
4. Greter du for Guld, hel greter du for Fe
hel græter du for du hev lova me?
5. Græte du for Huus hel græte du for Jor
hel grete du for du skal sitje for mit Bord?
6. Eg græte kje anten for Gull helle Fe
og inkje for det eg hev lova de.
7. Eg grete enki anten for Husit hel'v186 Jor
og enki for eg skal sitje for dit Bord.
8. Eg grete fast meir for min kvite Kropn127
han skal kje maa rátne i vigde Mold.
9. Eg grete fast meir for mit gule Haar
de skal ljota rátne i Vendings Aa.
n128
10. Aa kjere mi Magnild syt einki sá
Du veit einki hot kjæraste du kan fá.
11. Me skal byggje den Bru sá hág
og sterke Jensstolpane onde stá.
12. De má bygge den Bru sá ny
sá kan eingin frá sin Follaugov187 fly.
13. Dá dei kom seg i gróne Lund
der sat ein Hjorte med blidde Mund.
14. Alle ville den Hjorten falav188
eingin ville med Bruri fara
15. Adde ville den Hjorten fá
og eingin vil etter Bruri sjá
[16.] 17. Aa dá dei kom seg pá Vendings Bro
Hesten snávar i firerøde Guldskor.
[17.] 16. Dá dei kom seg pá Vendings Bro
og Magnild dreiv at strie Flo.
n129
18. Fire Guldskor og fire Guldsaum
Magnild dreiv at strie Straum.
19. Gaute gløper seg at ivi Hær
hor er no Magnild som pryr mi Fær.
20. Til sá svára dei Brurkvinnur tvá
me hev kje set Magnild sid' med Vendings Aa
21. Ga Aa ta á svára dei Brurk[vinnur] sju
me hev einki sét Magn[ild] si'dan med V[endings] Bred
22. Gaute tala til Smádrengen sin
dei hentar meg hit mi Hárpe fin
23. Du seie det til min Fader
at Magnild lig i Havi.
24. Du sei det til min Moder
at Magnild lig i Floden.
25. [Du sei det til] mi Syster
at Hárpa lig i Kiste.
26. [Du sei det til] min Broder
Hárpa lig i Korn.v189
27. Bort reid den liten Smaadreng
han sprængde fem Folar før han kom heim
28. Sm[aadrengen] kom seg ridand i Gaar
Gautes Fader ute staar
29. Eg helsar deg Gautes Fader
Magnild lig i Havi.
30. [Eg helsar deg Gautes] Moder
[Magnild lig i] Floden.
31. [Eg helsar deg Gautes] Syster
Hárpa lig i Kiste
32. [Eg helsar deg Gautes] Broder
H[orpa] lig i Korn
33. Fellakoss reid den liten Svein
Gaute fek si Hárpa fin.
34. Gaute slær framte med Ristir
Fuglen mátte af Kviste.
35. [Gaute slær framte med] Lie
kvite Bjørnen or Hidde.
36. Gaute slær ivi Berg og Dalar
Báne mátte or Moir Maga.
37. G[aute] slær framte med Vaddi
Magnild flaut pá Havi
38. Magnild up pá Havi flaut
Nykkin nappa i Silkjeskaut
39. Gaute rona som han kunna bedst
Magnild flaut med Sal og Hest
40. Gaute ronar og Hárpa let
Nykkin sat pá Havi gret
41. Dæ fyste Ori M[agnild] tala
sæle er det Moir slik Son má hava.

Over oppskrifta står: cfr. Visen «Harpens kraft» i Rab. Samlingn130 1 Deel p. 326 ‹…›
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB A 50: Villemann og Magnhild
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bergjit Torsdotter Lintveit, Morgedal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 4–8 (kladd)
Oppgjeven tittel: Horpevisa. IV.

1. Magnill stó úte å sló sítt Hår,
– unde Líe –
Tru dei Belanne turte 'kje koma i År?
– Før di Róninne lyster man vinne. –
2. Magnill ha 'kje halltala Ór
før dei Belanne kom ríanes í Tón.
3. Hell hó gjekk út, hell hó gjekk inn,
alt så rann dei stríe Tårinn på Kinn.
4. «Høyr du Magnill, Brúri mí,
kví renn dei stríe Tårinn på Kinn?
5. Græter du Åker hell græter du Jór
hell græter du før du ska' koma før mítt Bór?
6. [Græter du Åker hell græter du] Fe
[hell græter du] før du hev lova meg.»
7. [Græter du Åker hell græter du] Eng
[hell græter du] før du ska koma í mí Seng.
8. «Eg græt ikkje AaÅker, eg græt ikkje Jór,
eg græt ikkje, før eg ska' koma før dítt Bór.
9. [Eg græt ikkje Åker eg græt ikkje] Fe
[eg græt ikkje] før eg hev lova deg.
10. [Eg græt ikkje Åker eg græt ikkje] Eng
[eg græt ikkje] før eg ska' koma í dí Seng.
11. Eg græte mei før mítt kvíte Holl,
som ikkje sko må rotne í vigde Moll.
12. Eg græte no mei før mítt gúle Hår,
som ska' rotne í Vændels Å.»
13. «Eg ska' byggje Brúi ivi Vændels Å,
støe Stolpar hó ska' stande på.»
14. «Du må byggje Brúi, um du vi' unde Ský,
dæ kann ingjen frå sítt Follogje flý.»
15. Gaute byggde Brúi ivi Vændels Å,
støe Stolpar hó stó uppå.
16. Gaute han let sí Færi rekkje,
fíråkjúge fyre å fíråkjúge ette.
17. Som at dei kom mittepå Vændels brú,
Hesten snuvla í forgylte Skó.
18. Hesten snuvla í minste Saum,
Magnill dreiv at stríe Straum.
19. Gaute han íkring seg såg,
burte va Magnill í salen ho sat.
20. Gaute han tala te Brúkvinna sí:
«Hor æ' Magnill, Brúri mí?»
21. «Dæ siste me hó Magnill såg,
dæ va' mitte på Vændels Å.»
22. Gaute han tala te Smådrengjen sín:
«Du hentar meg hít Horpa mí.»
23. «Dæn Horpa æ' kje gó å finne,
hó æ' vippa í Silkjetvinne.»
24. [Dæn Horpa æ' kje gó å] sjå
[hó æ' vippa í] Silkjetrå.
25. «Du seie dæ te mi Syster,
at Horpa ligge i Kista.»
26. Smådrengjen rí å renner,
síne goe Folar han sprengjer.
27. Atté kom Horpa, så vent hó let,
alt sat Gaute, så sårt han grét.
28. Atte kom Horpa, ho glima som Gull,
alt sat Gaute så sørgefull.
29. Han spila seg framette mæ Líe
aa sterke Bjønnen ótór Híe.
30. Han spila seg framette mæ Hagje
å Båne ótór Móersmagje.
31. Han spila av Topp, han spila av Tre,
han spila Honne av kvíkje Fe.
32. Han spila så lengje te Magnill flaut,
å Nykkjen helt i Silkjeskaut.
33. Så spila han Nykkjen så høgt uppí Tre,
så flutte'n Magnill heim mæ seg.
34. Dei rei seg så lang ei Lei,
Magnill tala 'kje mei hell Stein.
35. Dæ fyste dei høyrde Magnill tala:
«Slík Son Sæl æ' dæn Móer, slík Son må hava.
36. Sæl æ' dæn Móer, slík Son fødde,
å endå sælar dæn hånom må njóte.

Strofene er nummererte av samlaren. I oppskrifta er det ein del seinare rettingar som skriv seg frå oppskrifta av H. Ross, desse er ikkje tekne med her.
Reinskrift: NFS S. Bugge II, 79

Oppskrift C

TSB A 50: Villemann og Magnhild
Oppskrift: Udatert av Svein Hovda etter Haddvor Bjaane, Bykle, Setesdal, Aust-Agder.
Orig. ms.: NFS J. Skar 3, 7
Oppgjeven tittel: Runarvisa.

1. Ragnvall sigler si Snekkj' unde Øy,
hentar sitt Viv aa si Festarmøy.
– E de Ronir so sille med vinne. –
2. Magnil ho skjyggjer seg unde Skaut;
ho torde 'kji syne si Augu tvau.
3. «Du tar inkji skjyggje deg unde Skaut,
eg ser at du græté av Augu tvau.
4. Aa græté du Gull aa græté du Jor,
ell græté du fø du sko aat mitt Bor.
5. Græté du Aaker ell græté du Eng
ell græté du fø du sko aat mi Seng.»
6. «Eg græt' inkji Gull, eg græt inkji Jor,
Eg lengtar berr' ett' at eg sat me ditt Bor.
7. Men eg græté mei mitt gule Haar
som rotne maa i Gjallaraa.
8. Men eg græté mei mine Systa ni;
naar eg kjem etti so bli de ti.»
9. Hesten 'an snaava i røde Gullsaum;
ho Magnill dro av aat strie Straum.
10. Aa Ragnvall slo si Horpe so hart;
daa tagna kver Fuglen i Skogjen sat.
11. Han slo sin Ronir i breie Bor,
so Straumen vendte ti Vigdafjor.
12. «Aa ha mi no skrikje mot vidde Skjy,
dei kunna 'kje finne i Straumo Ly.»
13. Ragnvall stansar paa Gjallarbro
daa hoyrd' 'an Horpa si Ronir slo.
14. Eg manar dei fram fyri Solagla,
um so dei va gjøymde i Nidgungagap.
15. Ragnvall spana sin Ronastreng,
han manar dei Møyar o' Dvalaseng.

Strofene er ikkje nummererte av samlaren.

TSB A 51 Villfar og Sylvklar [Terna hos havfrua]

Innleiing

Villfar er ute på leiting etter syster si. Han rir over fjell og dalar, heilt til han kjem til havfrua. Havfrua er den vakraste kvinna han har sett sidan han såg syster si, seier han. Men ho svarar at han berre skulle sjå terna hennar:
Aa venar er hon með sit berre hár,
hell eg er með gullkrona pá
(Landstad «1853» 1968: 495).
Villfar ber om å få sjå den vakre terna, som havfrua kallar Isimo, og det får han lov til. Havfrua vekkjer henne og ber henne kle seg i sin finaste stas, for no skal ho syne seg for ein kristen mann. Utpå kvelden sovnar havfrua, og Villfar og den vakre terna kjem i snakk. Det blir klart at dei er bror og syster. Villfar ber henne om å sanke saman alt ho eig, og så set dei seg på gangaren og rir heim. Når havfrua vaknar, blir ho så sint at ho sprekk i flintestein. Dei to syskena kjem heim til kongsgarden, og Villfar fortel at han har med seg ei tenestejente. Den framande tenestejenta er spesielt dugande til å veve, og i veven framstiller ho alt som har hendt henne sidan ho vart borte. Kongen og dronninga får vite kven tenestejenta eigentleg er, og alle er glade over å få Sylvklar attende.
Det finst tolv-femten tekstvariantar av «Villfar og Sylvklar», dei fleste frå Telemark men også frå Agder, Oppland, Hedmark, Østfold og Akershus. Fleire av oppskriftene er både tekst- og melodioppskrifter (Ressem «utg.» 2011: 147–157). Landstad trykte balladen i Norske Folkeviser. Elles har samlarar som Bugge, Lindeman, Hans Ross, Elling, Berge og John Lie skrive opp «Villfar og Sylvklar».
Balladen finst også på dansk og svensk. På dansk finst det berre eit brotstykke, men til gjengjeld handlar tre danske balladar om ei gjenfunnen syster, eigentleg «en og samme Vise» (DgF VI: 420). Axel Olrik drøfter tilhøvet mellom desse i Danmarks gamle Folkeviser og kommenterer vidare ei utrykt oppskrift av Sophus Bugge. Olrik peikar mellom anna på at det er stor likskap mellom ein dansk tekst frå om lag 1700 i Sofie Sandbergs handskrift og Bugges oppskrift (1856) etter Ingeleiv Knutsdotter Ramberg (1785–1863), som han siterer dei første sju strofene av (DgF VI: 425). På svensk finst det ei mengd variantar av «Villfar og Sylvklar», den eldste frå 1810-talet.
Det er ikkje mykje naturmytisk kraft i «Villfar og Sylvklar», og havfruefiguren verkar uvanleg spak og ufarleg. Det kan hengje saman med at havfrua har kome inn i bilete på eit seint tidspunkt. Elles har Axel Olrik truleg rett i at nemningane Villfar og Sylvklar er avleidde av eldre danske nemningar (DgF VI: 424–425).
Utsyn 25
DgF 380
SMB 23

Oppskrift A

TSB A 51: Villfar og Sylvklar
Oppskrift: 1848 av Ludvig Mathias Lindeman etter Marit Larsdotter Leira, Nord-Aurdal, Valdres.
Orig. ms.: NB Ms.fol. 2128, 301b, 62–64 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

1. Herr Peder han red sig ud at meide
– det blaaser [kalt Veder ifra Sjøn]n131
alt efter sin Søster at leite,
– blaaser [kalt, kalt Veder ifra Sjøn]n132
2. Da han kom til viden Strand
fik han se Havfrua den skjønne Madam
3. Og aldrig har jeg seet en saa ven Madam
som denne Havfrua den skjønne Madam
4. Og har du aldrig seet en saa ven env190 Madam
jeg haver en Tærne langt vener ænd jeg
5. Og kan eders Terne for mig gaae frem
saa giver jeg hiende mine Guldringe fem
6. Kan eders Terne for mig frem gaae
saa giver jeg hende min Ganger graa
7. Hav selv, hav selv eders Ganger graa
eders Terne kan gjerne for eder fremgaa
8. Den havfruenv191 gik sig i Steinstuen ind
saa kaldte hun frem Guldternen sin
9. Og skal jeg nu for en Ridder fremgaa
som ikke havdev192 seet Solen paa femten Aar
10. Saa havde hun paa sig en Silkesommer særk
som femten Havfruev193 havde gjort sit Mesterværk
11. Saa havde hun paa sig et Armæ baand af Guld
Jeg troer vist den Ridder skal være dig huld
12. Saa gav hun hende en Guldkande i Haand
som hun skulde skjenke si Skjønridderenv194 af
13. Og aldrig saa tar jeg Guldkanden af din Haand
førend du siger mig Faderen din
14. Og Konge i Engeland er Faderen min
hans dron[n]ing Guldritta kjær Moder min
15. Er kongen i Engeland Faderen din
saa stander vi her to Søsken saa fiin
16. Saa sætter han hende paa Gangers Bag
saa rei de heimat med et frit Mag.
17. Den Havfrua venter i Dage tre
hendes Terne kom ikke igjen udi de
18. Den Havfrua venter i Dagene fem
hendes Terne kom ikke igjen udi dem
19. Den Havfrua gik sig paa store Bruav195 frem
saa sprak hun sund i Stykkenev196 fem.

Strofe 2–4 er nummererte av samlaren.
Reinskrifter: NB Ms.8° 1740, 3–6 og NB Ms.fol. 2128, 301d, 138–140.

Oppskrift B

TSB A 51: Villfar og Sylvklar
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Dagne Ånundsdotter Lid, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 33–36 (kladd)
Oppgjeven tittel i reinskrifta: Villfar aa Sylvklar

1. Villfar han for ivi Heie
– far ivi Skog mæ Vengjo –
ette si Syster leite.
– Meg tvingar Elskog. –
2. Landst. 2 – fór.
3. Landst. 3. kungesalar.
4. Villfar han rei seg mæ Borgele,
der sat ei Havfruva hvilte ve.
5. No hev eg aller sett vendre Viv,
si' eg såg Sylvklar, Syster mi.
6. Eg heve meg ei Terna,
ho skin som Morgenstjerna klar.
7. Eg æ'kje så ven mæ mitt røde Gullband,
som Terna mæ si bare Hand.
8. [Eg æ'kje så ven] mæ Gullkrona no,
[som Terna] mæ sitt bare Hår.
9. [Eg æ'kje så ven] mæ min røde Gullring,
[som Terna] mæ sin bare Fing.
10. [Eg æ'kje så ven] mæ mine syllspente Sko,
[som Terna] mæ sin bare Fot.
11. Eg sko gjeva deg mi Kåpe blå,
må eg di vene Terna få sjå.
12. Hav du sjave di Kåpe blå,
du sko væl mi vene Terna få sjå.
13. Havfruva gjeng at Buri
ho vekkjer upp Terna prude.
14. Statt upp Terna å klæ deg no
du sko inn før Kristenmann gå.
15. Hosse kann eg meg for Kristenm[ann] gå,
femten År si eg Kristenm[ann] såg.
16. [Hosse kann eg meg for Kristenmann] gå
[femten År si eg] Sóli såg
17. [Hosse kann eg meg for Kristenmann gå]
[femten År si eg] skoa på
18. Statt upp Terna å klæ deg no,
så vist sko du inn før Kr[istenmann] gå.
19. Terna ho ha på seg Silkjeserk,
nie Møyars vinterverk.
20. [Terna ho ha på seg] Stakkjen blå
Gulle låg ette kvor dæn Trå.
21. [Terna ho ha på seg Stakkjen] rau
[Gulle låg etter kvor dæn] Saum.
22. Terna ho sette seg på Sengjestokk,
så trekkjer ho på seg Silkjesokk.
23. [Terna ho sette seg] på ein Stol,
spenner ho på seg syllspente Skó.
24. [Terna] hó va' ikkje hårbandvand
hó flettar sitt Hår í ett røde Gullband.
25. [Terna hó va' ikkje] beltestór,
ho slengjer kring seg ei røde Gullsnor.
26. T[erna] ut gjenom Dynnanne for,
Gull å Silkje ho ette seg drog.
27. T[erna] ho inn igjenom Dynni steig,
Villfar upp imot ho reis.
28. Villfar han tukkar fram syllpente Stol,
sett deg Terna, kvil din Fot!
29. Eg vi'kje sita, eg vi' no stå,
seg di Meining så vi' eg gå.
30. Høyr du Terna hott eg spyrje deg må,
hor æ du ætta å komen ifrå?
31. Droningji va' mi Moder,
Villfar min yngste Broder.
32. Som eg kunna høyra på deg,
så visst æ du Sylvklar syste dmi.
33. Høyr du Sylvklar hott eg spyre de,
lyster du 'kje heimatt fygje mæ meg.
34. Så gjønni eg dæ gjore,
dær eg før Havfruva tore.
35. Villfar klappar på Gangaren grå,
så sette han S[ylvklar] dæruppå.
36. Villfar han lyfte på høyan Hatt
farvæl Havfruva hav tusind go Natt!
37. Villf[ar] han ut av Gari skrei,
Havfruva sto atte sine Hendar ho vrei

Strofene er ikkje nummererte i kladden. Dei er nummererte i reinskrifta, men med litt anna nummerering enn her; Bugge slår saman strofe 2 og 3 til éi strofe i reinskrifta, og strofe 17 er ikkje med dèr.
Reinskrift: NFS S. Bugge IV, 27–29

Oppskrift C

TSB A 51: Villfar og Sylvklar
Oppskrift: 1914 av Rikard Berge etter Niri Olsson Hegnastykket, Bø, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLXII 17–19
Utan oppgjeven tittel.

1. Alebrett gjekk seg i havfrugas gaar
aa ute sto havfrua kjemde sitt haar.
– Den lange naatta, fèr ælskoven meg tvingar –
2. Aa A[lebrett] kłappa h[enne] paa hvidane rød:
Nei aller eg har sétt nokken finare mø.
3. Nei eg æ kje fin mæ mitt gulle paa
imot Isamo æ mæ sitt bare haar.
4. Eg gje' deg mitt gull aa eg [gje' deg mitt] fe
dærsom du vi' la meg Isam' di tærne faa se.
5. Hav sjøł ditt gull [og hav sjølv ditt] fe
Iaften ska du Isam' mi tærne faa se.
6. Aa havfrua tała ti Isam ho saa
Iaften ska du fæèr meg tì skjenkjar gaa.
7. Hòsse kann eg fèr deg tì skjenkjar gaa
som ikkje har sétt soła paa 15 aar.
8. Aa havfrua slo ti Isam paa hvìdan kjinn:
Hòsse toł du snakke saa tì havfruen din.
9. Aa Isamo hadde paa seg kjołen błaa
aa dei søllspente skoa saa spende ho paa.
10. Aa I[samo] slengde paa seg kaapa błaa
aa gulle va' stikka fe hvær den traa.
11. Aa I[samo] inn igjenom dynnæne steig,
dom visste kje ana hell soła skjein.
12. Aa I[samo] skjenkte i mjøen saa varm,
tì havfrua sømna i Alebrettes arm.
13. Aa I[samo] skjenkte i mjø aa i vin,
tì [havfrua sømna] i gullstolen sin.

Strofene er nummererte av samlaren.

TSB A 53 Møya i fjellet

Innleiing

«Det er ikke godt at sige, hvad der egentlig er Indholdet af denne Vise», skreiv Svend Grundtvig om denne visa, og det hadde han rett i.
Det er den vesle småsveinen som er helten i denne visa. Når kongen ber drengene sine om å hente Adelus, møya i berget, er det berre småsveinen som klatrar opp og bankar på døra i berget. Når småsveinen kjem inn i berget til henne, spør ho om han er hennar rette festarmann og kva han heiter. Småsveinen svarar at han er den unge kong Valdemon.
Då Hans Ross besøkte Kari Austegarden i Åseral, hugsa ho ikkje meir av visa enn desse fem strofene. Andre oppskrifter av denne visa er ikkje kjende i Noreg. Men Kari Austegarden hugsa også litt av korleis handlinga gjekk vidare. Adelus skulle ha følgt småsveinen ned til skipet, men då hadde kongen gøymt seg for å sjå korleis møya førte seg. Dermed for ho tilbake i berget igjen. I det korte fragmentet som er bevart i Åseral, kjem det ikkje direkte fram at Adelus er ei bergfrue, men ho har truleg vore oppfatta som eit overnaturleg vesen.
I Danmark finst det fire oppskrifter av denne visa, alle er frå 1600-talet, men dei er svært ulike. Namna varierer, slutten er ikkje lik og det er ikkje klårt om jomfrua er ei bergteken jente eller eit overnaturleg vesen.
I den mest meiningsfulle av dei danske versjonane blir det også fortalt, at mens småsveinen og møya gjekk ned til skipet, fekk han lære korleis han skulle vende vinden og få god bør. Men då møya kom ned til skipet, forsto ho at ho hadde vorte lurt. Ho vart sint og hoppa i sjøen, men sidan småsveinen hadde lært vêrtrolldom, kunne ho ikkje søkkje skipet. Dermed kom småsveinen til å berge heile mannskapet.
Utsyn 21
DgF 36

Oppskrift A

TSB A 53: Møya i fjellet
Oppskrift: Udatert av Hans Ross etter Kari Austegaren, Lognevassdalen i Åseral, Vest-Agder.
Orig. ms.: NFS H. Ross 13–15, 23
Oppgjeven tittel: Adelus

1. Kungjen tala ti liten Dreng
– I dansa meg nær –
«Du henta meg Adelus fyr meg sjav.»
– Sjav lyer han paa,
hass Fruvunn pla Dansen framførar –
n133
2. Kungjen sto sjav aa glaapte derpaa
ko Smaadrengjen kleiv ette Bergi blaa.
3. Han klappa paa Dyræ me Fingann smaa
«Du statt upp Adelus, skrei Lokunn ifraa.»
4. «Æ du no min Festamann,
so segje du meg hans retta Namn.»
5. Aa de æ no haas retta Namn
den ungje Kung Valdemon heite han.
Strofene er ikkje nummerte i oppskrifta.
Under oppskrifta står det: («Daa fydde ho me hann ti Skipi, men der löynte han seg burt, fyr aa sjaa koss ho fór at daa. Daa saag ho han alli meir; aa sò fór ho att Fjeddi att.»)

TSB A 54 Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse

Innleiing

Under typenummeret A 54 er det samla over hundre variantar, versjonar og sjølvstendige viser. Det som bind dei saman er bergtakingsmotivet. «Veneliti og bergekongen» er rekna som ei eiga vise, men det er først og fremst tittelen som skil henne ut. Teksten ligg tett opp til «Liti Kjersti og bergekongen». «Margjit Hjukse», derimot, er ei sjølvstendig vise.
Bergtakingsvisene høyrer først og fremst til i Øvre Telemark. Av 105 oppskrifter har vi berre tre korte oppskrifter frå andre stader, to frå Sætesdal og ei frå Hardanger. Den færøyske versjonen har nokre moment til felles med vår «Liti Kjersti og bergekongen», men dei svenske og danske versjonane knyter seg først og fremst til vår «Margjit Hjukse». Sjølv om vi har over hundre telemarksvariantar, er det innbyrdes markant skilnad på variantane.
Den versjonen vi oftast finn i visebøkene er tekst A i M.B. Landstads Norske folkeviser (Landstad 1853, 431–37). Teksten er basert på Crøgers og Landstads oppskrifter etter Olav Glosimot frå Seljord. Hulda Garborg populariserte denne versjonen i visebøkene sine.
Versjonen som Knut Liestøl redigerte i Norske folkeviser (Liestøl & Moe 1920, 85–88) er basert på ei oppskrift etter Ingeleiv Ramberg, også den ved M.B. Landstad og trykt som tekst D i hans utgåve (Landstad 1853, 446–51).
Visa byrjar inne i handlinga. Liti Kjerstis mor merker at Kjersti har mjølk i brysta. Det betyr at ho har født barn, og no vedgår ho at ho har fått fleire barn med bergekongen, utan at mora har merka det. Når forholdet no er avslørt, kjem bergekongen for å hente henne, eller ho tilkallar han ved å spele på ei gullharpe. Han set henne opp på hesten sin og rir inn i berget med henne. Der får ho ein drikk med eitt magisk villarkorn i. Dei spør henne om ho veit kvar ho er født og kvar kleda hennar er skorne, men ho svarar at det er i Noreg. Etter ein ny drikk med to villarkorn, hugsar ho framleis livet utanfor berget, men etter tre villarkorn gløymer ho heilt at ho har hatt eit anna liv enn her i berget.
I ein annan variant kjem bergekongen for å fri til liti Kjersti. Foreldra hennar meiner at ho er vel ung, men bergekongen lokkar med store gåver. Han vil føre henne til eit land der vinen renn som vatn, der ho får gå på gull som om det var sand. Og når han seier at ho skal få leve sutlaus og døy syndelaus, blir ho med inn i berget.
Bergekongen er ikkje alltid venleg. I oppskrifta Sophus Bugge fekk etter Bendik Sveigdalen, slår han henne «på kvitan kinn så blodet skvatt på skarlakskinn».
Visa kan slutte på ulike måtar. I ein versjon som Ingeleiv Knutsdotter Ramberg song for Landstad, kom dei sju borna ho hadde syngjande og dansande av glede over at mor deira kom for å bli i berget saman med dei. Landstad skreiv:
Disse Vers, der beskrive Smaabörnenes Glæde og festlige Modtagelse af den længe savnede Moder, som man maa tænke sig at komme baade glad og bedrövet, ere særdeles skjönne, og gjorde et synligt Indtryk paa Enhver i den lille Kreds, for hvilken Ingeleif med en vakker veemodig Melodi foredrog dette Kvæde. (Landstad 1853: 449)
Både Landstad, Leiv Heggstad og H. Grüner Nielsen har rekna TSB A 58 «Liti Kjersti narrar bergekongen» og TSB D 115 «Jomfrua spelar harpe» som variantar av «Liti Kjersti og bergekongen». Desse visene har rekkjer av fleire strofer og omkved felles med liti Kjersti, og det betyr at dei kan ha vore sungne på same melodien. Liti Kjersti narrar bergekongen skil seg berre ut ved at slutten er endra. Her klarer liti Kjersti å rømme frå bergekongen. «Jomfrua spelar harpe» skil seg hovudsakleg frå dei andre variantane ved at kongen er eit menneske og ikkje ein bergekonge. Dermed måtte denne visa plasserast mellom riddarvisene, og ikkje mellom dei naturmytiske visene.
Viser som lever i munnleg tradisjon er sjeldan stabile. Dei gamle kvedarane var ikkje konservatorar som song viser for å bevare gamle songar, dei song viser dei likte. Vart noko gløymt eller uforståeleg, måtte det diktast til igjen eller bli gløymt. Slik blir variantar til. Denne mengda av bergtakingsviser syner oss at dei har vore populære viser, og nydiktinga har blomstra. Når vi ser at tre fjerdedelar av songarane er kvinner, kan vi også trygt seie at dette har vore kvinneviser. På ein eller annan måte må dei ha kjent seg att i desse visene.

Margjit Hjukse
Stadnamna i balladane plar vere fantasinamn som Bejarlunden, Valevall og liknande, men denne visa skil seg klårt ut ved å vere heimfest til Sauherad i Telemark. Landstad har ikkje opplyst kven han skreiv visa opp etter, men han har notert:
Den gamle Hjartölskvinde, som kvad Visen, fortalte fuldt og fast, at det var gaaet til paa Hjuxe saaledes som Visen formelder, at Margit Hjuxe, en riig Gaardmandsdatter var bleven taget ind i Berget […] og Ingen vidste, hvor hun var bleven af. Men saa kom hun en Gang efter mange Aars Forlöb hjem for at besöge sine Forældre, og fortalte hvorledes det var gaaet til; hun blev hentet tilbage af Bergekongen, og tog nu en rörende Afskied med sine Forældre, som hun aldrig skulde gjensee mere. (Landstad 1853: 451–452)
Segna fortel vidare at ho vart verande i berget til ho skulle døy. Då gjekk Bergekongen til presten og fortalte at Margits siste ønskje var at ho måtte få ligge i vigd jord og at dei skulle ringje med kyrkjeklokkene for henne. Men presten svara, at når ho sjølv hadde gått inn i berget, måtte ho bli der. Ho kunne korkje få klokker eller vigd jord.
«Margjit Hjukse» utmerker seg ved å vere heimfesta til Sauherad i Telemark. Mange har meint at visa er dikta over ei lokal segn, men det er også sannsynleg at inspirasjonen har kome frå Sverige. Vår vise ligg nemleg tett opp til dei eldste svenske oppskriftene. Det gjeld både tekst og omkved.
Utsyn 18
DgF 37
SMB 24
CCF 169
IFkv 4
Child 41

Oppskrift A

TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter Olav Olsson Glosimot, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB 644 4to, 56–59
Oppgjeven tittel: Liti Kjersti

1. Liti Kjersti ho va sæg saa liti et Viv
LitBronføllen rinder læt –
Ho konna 'kje raade sit onge Liv.
– Mæ dæ rægner aa dæ blæs
Fæ nora onde Fjøddo dær leikar di Normæn –
2. Liti Kjersti ho va sæg saa liti ei Brur
Ho konna inkje Nyklæn i Laasænne snaa
3. Liti Kjersti ho sat sæg i Væven saa fin
kvi rænne dær Mjølk utav Brysterne din
4. Aa dæ æ no inkje Mjølken om du synes saa
Men de æ daa naa den Møden æg drak igaar
5. Dei tvo Ting dei æ no hinanden ulik
Fæ Mio-en æ bron aa Mjølkje æ kvit
6. Aa dæ nyttar inkje længjer aa dølje fæ dæg
Dæ Bergekongjen Nor som hæ lokka mæg
7. Æ dæ Bærgekongjen Nor, som hæv laakka dæg
Haat æ de fæ Gaavur han hæv gjivi dæg
8. Aa han gav mæg ein røde Guldring
Dær æ inkje Maakjin paa Draaningjens Fing
9. Aa han gav mæg ei Haarpe av Gul
Som æg skulle leika paa, naar æg va sorgeful
10. Liti Kjersti ho paa Gulhaarpa slog
Dæ hørde Bergje kaangjen i Berge Nor
11. Aa kan æg naa inkje liti Kjærsti faa
Saa skaa æg lata Æl ivi Beiarlande gaa
12. Ja før du skaa brænde mit Lande te Mein
Saa tak ho liti Kjersti aa for hennar heim
13. Bergkongjen ha sæg ein Ganjare spak
Han sætte liti Kjersti paa honomses Bak
14. Bærgekongjen rei Bærgje tri Gaanar omkrin
Aa Bergje dæ øpnas saa dei kom derin
15. Di sætte liti Kjersti paa Sylvarstol
Di gav hennar Drikke av ei Sylvarskål
16. Den fyste Drikken, liti Kjersti ho drak
Dæ kristne Lande ho enda gat.
17. Haarre æ Du fød, aa haare æ Du boren?
Aa haarre æ Dine Jomfruklæder skaaren?
18. «I Beiarlande æ æg fød aa dær æ æg baare
Aa dær æ mine Jomfruklæer skaare
19. Den andre Drykjen liti Kjersti ho drak
Dæ kristne Lande ho endaa gat
20. Men di gav hennar Drikke av de røde Gulhøn
Di slepte dernei tri Viddar kønn134
21. Den trea Drykjen liti Kjersti ho drak
Di kristne Lande ho alle gat.
22. I Bærge æ æg fød aa dær æ æg boren
Aa dær æ mine Jomfruklæer skoaren.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Ingeleiv Ramberg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 11, 6
Oppgjeven tittel: Liten Kjersti

1. Moderen taler te Dotteren sin
– til lil lil Hougjen min! –
Kvi rænne dæ Mjølk otor Brysterne din'?
– dei leikar saa let gjennom Lunden –
2. Det er ikke Melk om du synes saa
det er den brune Mjoden æg spelde igaar.
3. Æg æ no vel saa gammel en Kvindo
Æg kan vel Melk aa Mjo adskille
4. Det nyttar kje længer aa dylje fe dæg
Elvekongjen i Bergje hæv lokka mæg.
5. Hæv Elvek[ongjen] i Bergje lokka dæg
aa hot gav no han i Færæring te dæg
6. aa han gav no mæg den Silkjesærk
aa den hæv æg sleti mæ Svee aa Værk
7. Aa han gav no mæg dei sylvspændte Sko
aa dei hæv æg sleti mæ stor Uro
8. Aa han gav no mæg et røde Guldband
der kom aller bære 'nn Dronnengjens Haand
9. Aa han gav no mæg ei Haarpa af Gul
aa den skal æg bruke naar æg va sorrgfuld
10. Aa ho slo no paa den 1ste Streng
aa dæ horde Elvekongen uti sin Seng
11. [Aa ho slo no paa den] 2den Streng
dæ hæirde Elvekongen uti sin Sengaa Elvekongen snakka te liden Smaadreng
12. [Aa ho slo no paa den] 3die Streng
no salar de ut Gangaren min
13. [Aa ho slo no paa den] 4 Streng
Elvekongjen klædde sæg for sin Seng
14. Sala no du ut Gangaren graa
saa vil me kon rie te Kongjens' Gaar
15. Elvekongjen kom sæg rians i Gaar
Jomfruen ute fe honom staaer.
16. Han klappa henar ved hviden Kjinn:
Aa kunde du kje dølge længer for Moderen din?
17. Samla no du dit Gul i Skrin
no hæv æg sala ut Gangaren min
18. Elvek[ongjen] ha en Gangar saa spak
han lyfte liti K[jersti] uppaa hans Bak.
19. Aa dei rei gjennom den grønan Lund
der kom kje or utaf henars Mund
20. Synes du Vægjen den æ for lang
eller synes du Salen den æ for trang
21. aa inkje æ Sælen mæg for trang
men æg synes Vægjen den æ for lang
22. Aa som dei kom sæg te Bergje fram
aa henars smaa Børn emot henar sprang
23. Aa some dei leika aa some dei lo
aa some strødde Perlur for Moderens Fod
24. Aa tappe no i en Konne med Viin
aa tri Villarkorn saa kastar Du uti
25. Aa framkom henars Dotter var smal som et Band
Ho dansa den Dansen mæ Sylvkanna i Haand
26. Aa hore æ du fød [aa hore æ du] baaren
aa hore æ alle dine Jomfr[u] Kl[æder] skoren
27. I Norgje æ æg fød og [i] N[orgje] æ æg boren
[i] N[orgje] æ alle mine J[omfru] Klæder skoren
28. Den 1 dryk ho af Sylvkonna drak
daa gleymde ho burt hokke hena ha skapt
29. Aa hore æ du fød [aa hore æ du] boren
Aa hore æ alle dine Oklænen135 skoren.
30. I Bergje æ æg fød aa i Bergje æ æg boren
i Bergje æ alle mine Oklæne skoren

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta. Øvst til høgre på bladet står «Rosegaar Ragnild den fagre | Jorond Ramb.». Under siste strofa står «(Oklæi – Teppene)». Som kommentar med tilvising mellom strofe 14 og 15 står: «Liti K[jersti] havde allerede 7 Børn med Berge Elvekongen, skulde modtage hende.»

Oppskrift C

TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: Ca. 1850 av Ludvig Mathias Lindeman etter Ingeborg Hagen, Heddal, Telemark.
Orig. ms.: NB Mus ms 6874a, nr. 87b (strofe 1) og NB Ms fol 2128, 108–110 (strofe 2–15).
Utan oppgjeven tittel.

1. Støls Marjit ho vilde seg te Kjørkja gaa
saa tok hu den Vægen te Bergje laag.
– Fæ æg bær Sorgja mit tung. –
2. Aa Bergjekongen tuka fram forgyllanne Stol
sæt dig der du Støls Margjit aa kvil no din Fot
3. IBergjekongen skjænkte fuldt eit Glas udaf Viin
drik dæ ut du støls Marjit allerkjærasten min
4. I Bergje har e vôri i mange Aar
sju Sønner aa ei Dotter saa har æg faat der
5. No længtar eg heimat te min Faders Gaard
ja Kan du 'kje gaa te din Faders Gaar
6. Der maa du kje være annalænger end en Time eller to
n136
7. Som hu no kom te sin Faders Gaard
hendnas Fa'er sto ute og kjæmte op sit Haar
8. Aa kjære min Fader tag inte saa hart
fe no tænkjer e at Bergjekongjen æ inkje langt herifraa
9. Kjære mi Moder tak inkje saa hart
fe no tænkjer [e at Bergjekongjen æ inkje langt herifraa]
10. Aa Bergjekongen kom no mæ Eld aa med Rot
aa ut du støls Marjit aa de maa skje fort
11. Aa Marjite sætte seg paa Gangaren graa
aa fælde saa mange Taarer som Hesten havde Haar
12. Marjite banka paa Dynna n137 mæ Fingo smaa
stat up mi ældste Dotter skræl Lokon138 ifraa
13. Aa ingen har æg stemt aa ingen har eg søgt
aa ingen saa lukker jeg herind om Nat
14. Marjit ho banka paa Dynna mæ Fingen smaa
stat up fort mi ældste Dotter skræl Loko ifraa
15. Ja vidste eg no dæ dæ va Moderen min
saa hjatlegt gjenne eg sko lukke dæg ind

Første strofa står til Lindemans melodioppskrift. Strofene er ikkje nummererte i tekstoppskrifta.

Oppskrift D

TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 214–219 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

1. Liti Kjersti og hendes moder
– Hvem bryder løvet af lindegren, –
Dei leika gulltavl uppå bóri
– Sjell træder hun duggen af jorden –
2. L[iti] K[jersti] hó slær på gulltavla så hart,
at m kvíte mjokkji ó brjosto spratt.
3. Hør du min kjær dotter, hott eg spyr deg,
kví renne mjelkji ó brjóstó di.n139
4. De æ' ikkje mjelk, som deg synes så,
de æ' den mjøren, vi drakk igjår.
5. Mjelkji å mjøren æ' tvo úlík,
mjøren æ brón å mjelken æ' kvít.
6. Du tar 'kje lite Kj[ersti] dylje for meg
d'æ bergekungen heve lokka deg.
7. B[ergekongen] heve l[okka] deg
så seie du meg gåvune han gav deg.
8. Han gav meg eitt rødegullband,
de kjem aldri slíkt på jomfrúarm.
9. [Han gav meg] ein [rødegull]ring,
[han kjem aldri slik på jomfru]fing.
10. [Han gav meg] ei kåpe så blå
ho [kjem aldri slik] på kyrkjegår.
11. Så gav han meg ei horpe så fin,
den ber eg utí mitt ermelin.
12. Han gav m[eg] ei h[orpe] så hull,
som jeg skal lege på, når eg æ' sorgefull.
13. Gav han [deg ei horpe så] fin,
du leikar deri for kjær moderen din.
14. Dæ fyste l[iti] Kj[ersti] rørde mæ streng,
de høyrde bergekungen fyri si seng.
15. [Dæ fyste liti Kjersti rørde mæ] nóte
[de høyrde bergekungen] fyri sitt bór.
16. Bergjekungen kjeme seg riand i går,
l[iti] K[jersti] ute fyr hånom står.
17. Han sló ti hæna på hvide kinn,
så blói de skvatt på skarlakskjinn
18. Høyr du l[iti] Kj[ersti] hott eg spyrje deg må,
hott snakka du mæ din moder igår?
19. Eg snakka 'kje anna mæ moderen mín,
ho ba', eg ville saume hæna skjurta fin.
20. Bergekungen gjórest i hendanne sterk,
han sette l[iti] Kj[ersti] uppå sin hest.
21. Dei rei gjænom så myrk ein skóg,
l[iti] Kj[ersti] grét å bergekungen kvó.
22. [Dei rei gjænom så] myrkt eitt hav,
deiv197 såg 'kje nått å ingjen dag.
23. Då dei kom seg riand i går
bergekungens dynnir va' slegne í lås.
24. Han klappa på dynni mæ finganne fin,
Statt upp min kjær datter å slepp meg inn!
25. Statt [upp min kjær datter å slepp meg] inn,
no flyt eg heim kjær moderen din
26. Hass dótter ha' på seg stakkjen blå,
så skreier hó dei lokun ífrå.
27. L[iti] Kj[ersti] hó kom seg í stoga inn
der sat hennes sjau døttanne adde i ein ring.
28. Hass dótter hós klappa på høyendi blå,
Sit hær kjær moder å kvíl derpå.
29. Hori æ [du fødd å hori æ du bori]
[å hori æ dine] jomfru klæer [skorne.]
30. I beiarlunden [æ eg fødd i beiarlunden æ eg bori]
[i beiarlunden æ mine jomfruklæer skorne.]
31. Hør du min datter, hot jeg siger deg:
du tappar meg i ei konne mæ vin.
32. Du tappar mjøen i sylvehonn,
du legge derní trí ville konn.
33. Den fyste drykken hó derav drakk,
då ha' hó Beiarlunden forlatt.
34. [Den] are [drykken ho derav drakk]
[då ha' hó] bergje í hjarta satt.
35. [Den] tree [drykken ho derav drakk]
då gløymde hó, kven hænar ha' skapt.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIa, 90–95

Oppskrift E

TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 298–302 (kladd)
Oppgjeven tittel: Jomfruen og Bergemannen

1. Bergemannen holler si snekkja for land
– Brónfolen rinder væl. –
han holler sitt skipi fyr beiarkungens land
– De rigner å blæs'e
for í nórden unde fjølli der leikar dei –
2. Bergemannen kom seg ríand í går
kungen úte fyor en står.
3. Vælkomen bergemann heim te mé
no heve eg nyss bryggja å blanda vin.
4. Eg æ' no 'kji um din mjø hell vin
eg æ' mei um líte Kjersti dótte di.
5. L[ite] K[jersti] hó æ so líte eitt bån
hó lýt vera sjå si moder eitt år.
6. L[ite] K[jersti ho æ] so líti, ho kann 'kji mindre vera,
hó kann ikkje lyklanne ti låsó bæra.
7. L[ite] K[jersti] ho æ 'kji so líte eitt bån
eg må ei hæna mæ augó sjå.
8. Må eg 'kji l[ite] K[jersti] mæ góóm hava,
so sko' eg lata ellen gjænom beiar lunden fara.
9. Fyrre lýt du hæna mæ góóm få,
fyrr dú lete ellen gjenom beiarlunden gå.
10. Kóngen han svøber sit hovud i skinn,
So ganger han i høieloft fyr sin dåtter inn.
11. Statt upp líten K[jersti] å klæ deg brått
bergemannen æ' inni vi flykje deg burt.
12. Dú teke inkje di beste klæi på
13. kví må eg 'kji taka mi beste klæiv198
eg hevev199 degi 'kji mæ úforomn140 fått
14. L[it]í K[jersti] seg inn í dynne steig,
bergemannen upp í mot 'a reis
15. B[ergemannen] klappar på høyeni blå
du sett deg l[it]í K[jersti] å kvíler derpå
16. Eg æ inkje trøytt'e hell færemó
når eg vi' sita, so sit eg hós mór.
17. Sett deg l[it]í K[jersti] dú kvíler ei tí
sea fygjer dú av lande mæ meg.
18. Æ her då ingjen kristen mann
sko' eg då taka eitt troll í mi hånd.
19. Må eg kje deg mæ góóm få
so sko eg lata ellen gjænom beiarlunden gå.
20. Fyrre lýt du meg góóm hava,
fyrr dú let [ellen gjænom beiarlunden] fara.
21. Han neppte íkring l[iti] K[jersti] kåpa blå,
so set 'en hæna på gangaren grå.
22. Berg[emannen] rei dei bergji umkring
bergji opna opp der bergemannen fór inn.
23. B[ergemannen] tala te dåtteren sin
du hente meg inn ei kanne mæ vin.
24. Hori æ' dú fødd hell hori æ du bori
hell hori æ' adde di jomfrúklæne skorne.
25. I Beiarlunden æ' eg f[ødd], i B[eiarlunden] æ' eg borei
i B[eiarlunden æ' adde mi jomfrúklæne] skorne.
26. Den are drykkjen lite K[jersti] drakk
ho enndå visste hó kven hæna ha' skapt
27. Hori [æ' dú fødd hell hori æ du bori]
[hell hori æ' adde di jomfruklæne skorne.]
28. I Beiarlunden [æ' eg fødd, i Beiarlunden æ' eg bori]
[i Beiarlunden æ' adde mi jomfrúklæne skorne.]
29. Den tree [drykkjen lite Kjersti] drakk
då visste 'kje hó, kven hæna ha skapt
30. Hori [æ' dú fødd hell hori æ du bori]
[hell hori æ' adde di jomfruklæne skorne.]
31. I bergje [æ' eg fødd, i bergje æ' eg bori]
[i bergje æ' adde mi jomfrúklæne skorne.]
32. I bergje vi eg liva, i b[ergje] vi' eg døy
å í b[ergje] der búr min festarsvein

Strofene er ikkje nummererte i kladden, men dei er det i reinskrifta. Det vantar ei line i strofe 12, både i kladden og i reinskrifta. Variantane i strofe 13 er skrivne til med blyant av Bugge sjølv.
Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIc, 413–418

Oppskrift F

TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1916 av Rikard Berge etter Anne Olsdotter Haugetrå, Gransherad, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLXXX, 25–27
Oppgjeven tittel: Margjitt Jukse

1. Jukse den stòltaste gał i Sauhæraa va'
– Tia fell me' lang, –
stòlt Margjit va' dòtteren141 uppaa den gał.
– D'æ eg som ber sòrga tong. –
2. St[olt] M[argjit] ho redde seg tí kjørkja o gaa,
sò tok 'o den vegjen te fjelle laag.
3. O som ho kómm onde bergjevegg,
so kómm bergjekongjen me sitt lange, gvite skjegg.
4. B[ergjekongjen] tok 'o í bærgje inn,
sò skjenkt 'n hena me mjø o vin.
5. Sò sette han hena paa fòrgjyllan stol,
sò skjenkte han hena mæ mjø o øl.
6. Sò gav 'n hena dei rauestakkæn t(v)o
o gjentune tøll dem gredde henas haar.
7. Sò va' 'o bærgje i 15 aar,
sò fødde 'o sønner o døtterne tri.
8. St[olt] M[argjit] hun sat mæ sin handtein o spann
sò hørde ho Bøhøraas kjørkjeklòkku' klang.
9. St[olt] M[argjit] hun talte til bergekongen sò
– D'æ e' som bær tia lang –
O maa e' faa løòv te min fader o sjaa.
10. Ja, du maa faa lòv [te] din [fader o sjaa]
Men du maa kje vaaraa borte at ein time hell t(v)o.
11. St[olt] M[argjit] hun reiste te sin fader o sjaa
Tor Jukse
(ho ha' kje sétt sółe paa 15 aar)
12. O som ho kómm te sin faders gaar,
hennes kjære fader ute fòr héna staar.
13. O Toł Jukse han taałaa te døtte si' saa:
Naa ha' du vore borte i 15 aar.
14. Han leidde inn st[olt] M[argjit] me głée o me graat,
sò sette han henar paa sin moders stoł.
15. Men so kómm bærgjekongen snegt som ein ell,
o kjémm du kje heimatt te bona i kvell.
16. Far vel alle i mitt hjem,
no kjemm eg visst æl aller te dekkan meir
17. St[olt] M[argjit] hun sette se' paa gaaangaren graa,
ho gret fłeire taari' hell hesten har haar.
18. So banka 'o paa bærgje me fingane smaa,
statt upp i mi eldste dotter, skrei lòka ifraa.

Strofene er nummererte av samlaren.

TSB A 57 Margjit og Tarjei Risvollo

Innleiing

Margjit gjæter buskapen nord i liane. Ho kallar på kjærasten sin, Jon i Vaddelio, og han kjem til henne. Om morgonen må dei skiljast, og Margjit dreg heim. Terna hennar slepper henne inn og talar henne til rettes fordi ho går i skogen aleine. Margjit orsakar seg med at ho har gått seg vill, men terna veit at ho har møtt Jon i Vaddelio. Dette er ei kritikkverdig handling frå Margjits side, dels fordi ho alt er trulova med Tarjei Risvollo, og dels fordi Jon i Vaddelio er ein underjordisk mann. Margjit skal ha barn med Jon i Vaddelio, og ho føder to søner, nett som Tarjei kjem ridande til gards i spissen for bryllaupsfølgjet. For ikkje å kaste unødig skam, verken over Margjit eller seg sjølv, kler Tarjei seg i kvinneklede og tek med seg borna til presten, slik at dei kan bli døypte. Presten døyper dei, men borna lever ikkje lenge og blir gravlagde, til Margjits store sorg. Tarjei Risvollo forlet garden, trist til sinns:
Dæ va' no han unge Targjei,
han reiste mæ sorg aa sút;
laus löype brúrehesten
ette rísvoddó út
(Bugge [1858] 1971: 33).
Den tragiske visa om Margjit og Tarjei Risvollo finst i eit titals variantar frå Telemark. Eit par strofer er også skrivne opp i Setesdal. Dei beste oppskriftene vart førde i pennen av Sophus Bugge i 1850-åra, etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik (1810–1876) og Anne Targjeisdotter Skålen (1808–1881), begge frå Mo. Med utgangspunkt i oppskriftene deira trykte Bugge visa i Gamle norske Folkeviser, slik at det går tydeleg fram kva den eine og kva den andre song. Bugge skriv om dei tre hovudaktørane i visa:
De to Kvinder, som kvad Visen for mig, mente begge med Bestemthed, at Jón í Vaddelíó var en Tusse eller Bjergmand, hvilket dog ikke klart udtales i Visen selv […]. Om Margjits Skjæbne blive vi uvisse. [Ingebjørg], som kun dunkelt mindedes Visens Slutning, sagde, at hun döde og at Brudemændene kom efter med hendes Lig til Kirkegaarden, hvor Targjei havde ladet Börnene jorde; men [Anne] vidste Intet herom og meddelte en hermed uforenlig Tekst (Bugge [1858] 1971: 29).
Dei to kvinnene som song for Bugge var ikkje i slekt, jamvel om farsnamnet kunne tyde på det. Bugge har nok hatt størst sans for Ingebjørg Sandvik som songar, og mindre tru på Anne Skålen. Den sistnemnde er ikkje til å lite på når det gjeld tradisjonsstøleik, skriv han ein stad. Dessutan hadde Anne Skålen to «uekte» barn og skilde seg negativt ut i bygdesamfunnet på fleire vis, noko som kan ha sett preg på Bugges haldning til henne (Jonsson & Solberg 2011: 486–492). Lindeman møtte Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik i 1861 og skreiv opp melodi etter henne. Same året skreiv han opp Bendik Ånundsson Sveigdalen/Fellands tone til visa (Ressem [utg.] 2011: 184–187).
Utsyn 132

Oppskrift A

TSB A 57: Margjit og Tarjei Risvollo
Oppskrift: 1856 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 156–159 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Margit å Bergemannen. I.

1. Margit hó gjæter í lío nór,
hó blæs í forgylte honn,
a høyrer 'a Jón í Vaddelío,n142
dæ aukar honom stór sorgir.
– Dæ va' mí å alli dí, som jalar her upp unde lío- –
2. [Margit hó gjæter í lío nór,]
[ho blæs í forgylte] pípe
[høyrer 'a Jón í Vaddelío]
[dæ aukar honom stór] kvíe.
3. Så låg dei íhopes dæn notti så lang
innmæ kvorannas síe,
notti lei å sóli kom,
dei skjúldest mæ sorg å kvíe.
4. [Så låg dei íhopes dæn notti så lang]
på [kvorannas] arm
[notti lei å sóli kom,]
[dei skjúldest mæ sorg å] harm.
5. Å heim så kom hó Margit frúva,
hó klappa på durakinn:
«statt upp Kristi terna mí
du slepper meg fulla inn!»
6. Ti så tala hó Kristi terna,
av óri så bleiv hó vrei:
«de sømer ingjo sjøne jomfruve
å gange på skogje ei.»
7. «Eg fór villt på vidde heio
íkring ein dvergerunne,
men rår no gud fy minne færen,
eg ha' snær 'kje heimte vunni.»
8. [«Eg for vilt på vidde heio]
[íkring ein] dvergestein
[men rår no gud fy minne færen,]
[eg ha' snær 'kje] komi heim.[»]
9. «Å fór du villt på vidde heio
ikring ein dvergerunnei
men rår no gud fy dinne færen,
du hev en herre Jón funni.»
10. [«Å for du villt på vidde heio]
[ikring ein] dvergestein
[men rår no gud fy dinne færen,]
tru herre Jón va' kje ein.[»]
11. «Å høyrer du de du Kristi terna,
du vil mine sorginn' auke,
å du hev sett din føesdagjen
æ sveipte i heljelaukjen.»n143
n144
[«Å høyrer du de du Kristi terna,]
[du vi mine sorginn'] binde
[å du hev sett din føesdagjen]
[æ sveipte i] heljelindi.[»]
12. «Å høyrer du de du Margit frúva,
eg sko 'kje din nøden føre,
men eg sko' fy 'o Targjei stande,
liksom du sjóv de vøre.»
13. Å heim så komae dei brumennanne
inki ha' luen låti
bruri sit i bastogunne
æ våte som ei kråke.
14. Å heim så komae dei brúmennane,
inki ha' dei lúen høyrt,
inki va' lefsunne baka
å inki ljósi støypte.
15. Å de va då en unge Targjei,
han kom seg ríand í går,
å úti stó ho Kristi terna
så blít dei a fagnar då.
16. De va' då en unge Targjei,
han glåpte seg att ivi hær,
«men hor ær no ho Margit frúva,
som skrøyte sko' minne fær?»
17. «Å ho æ' kveisa unde brysti,
å såri ho inna verkjer,
du æ' kje lagi du unge Targjei
å stinge díne hendar í hennes serki.»
18. [«Å ho æ' kveisa unde brysti,]
[å såri ho inna] svíer
[du æ' kje lagi du unge Targjei]
mæ 'a Margit ríe.[»]
19. Å de va' då han unge Targjei,
han talar ti brúmennanne tvon145
«no vi' eg meg påv200 høielofti
å høyre på hennes mål.»
20. Å de va' han unge Targjei,
han sete sitt svær i stetteir,
så førbý 'en híne brúmennanne,
at dei mått' inki koma etti.
21. Å de va' han unge Targjei,
han inn gjenom dynni gjenge,
så bý han «gud måren»,
så gjere kvor nýte drénge.
22. Så breidde'n upp dei dynunnen146
bådi gule å blå,
så bleiv en vari tvo deilig synir
på kvore armen låg.
23. Targjei han læte seg kvendeklæiv201
mæ bån unde kvore hendi,
men de va Margits støste gle'a,
at ingjen en Targjei kjende.
(Børnene dø i Prestegården).
24. — — — — — —
— — — — — —
presten í løyndom krisna dei:
dei sova í molli vigde.
(Margit døde; Brudemændene kom efter med hende)
25. Targjei han stend unde kyrkjevæggje,
mæ drenginne bore bmoll
de tikje han no inna klæes,
som egginne skore holl.
26. [Targjei han stend unde kyrkjevæggje,]
[mæ drenginne molli] bore
[de tikje han no inna klæes,]
[som egginne] holli skore.
27. Å Targjei rei ó Margitsgaren
bådi mæ sorg å sút,
å ett laus løype brúrehesten,
å eitterín147 svoddo út.
n148
28. Å véne så va' dæn hesten,
som en sjave Targjei rei,
å endå vénare dæn han ha' agta'a
'e Margit, sí eigjo møy.
Strofene er nummererte av samlaren.
Trykt i Sophus Bugge: Gamle norske Folkeviser, 29–35.

Oppskrift B

TSB A 57: Margjit og Tarjei Risvollo
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Anne Targjeisdotter Skålen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge k, 112–118 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v202

1. Margit gjæter i lio nor
ho blæs i forgylte pipe
dæ høyrer en Jon i Vaddelio,
dæ aukar en stor Sorg å Kvíe
– Dæ va mi å alli di som galar uppúnde Lío –
2. [Margit gjæter i lio nor]
[ho blæs i forgylte] Honn
[dæ høyrer en Jon i Vaddelio,]
[dæ aukar en] stóre Sorgjir.
3. Så låg dei ihóp den Notti så lang,
mæ kvorannas Síe,
Notti lei å Soli kom
dei skjuldest mæ Sorg å Kvíe.
4. Så låg [dei ihóp den Notti så lang,]
på [kvorannas] Arm
[Notti lei å Soli kom]
[dei skjuldest mæ Sorg å] Harm.
5. Dæ va no ho Margit Fruva
klappar på Durakinn,
Statt upp Kristi Terna mi
du slepper meg fulle inn!
6. Dæ va no ho Kristi Terna
fyr dei Ori så bleiv ho vrei,
dæ sømer ingje skjøne Jomfruve
på skogjen å gange ei.
Ja høyr dú
7. Eg for vilt på viddan Hei
ikringum en Dvergestein,
rår no Gud fyr minne Færen
eg ha' snær 'kje hitta heim.
8. [Eg for vilt på viddan Hei]
[ikringum en Dverge]runni
[rår no Gud fyr minne Færen]
[eg ha' snær 'kje] Heimi funni.
9. For dú vilt på viddan Hei,
ikringum en Dvergestein
rår[no Gud fyr] dinne [Færen]
tru Here Jon va 'kje ein.
10. For du [vilt på viddan Hei]
[ikringum en Dverge]runni
[rår no Gud fyr] dinne [Færen]
du hev en vist Here Jon funni.
11. Ja høyrer du de du K[risti] Terna,
du tar kje mine Sorginne binde,
du heve sett din Føesdagjen
sveipt uti Heljelinde
12. [høyrer du de du Kristi Terna],
[du tar kje mine Sorginne] auke,
Dú heve sett din Føesdagjen
[sveipt uti Helje]laukjen.
13. Høyr du de du M[argit] Fruva
eg sko 'kje din Nøi føre,
eg sko fyr 'o Targjei stande,
som du sjóv de vøre.
14. Hev eg noko førtala meg
så gjer eg de no så gjønni
eg sko eta upp Óri mine
som søte Natakjønner.
15. No høyrer me dei Brumennar koma
inkje hev Luen låti,
Brúri set i Bastogunne,
våte liksom ei Kråke.
16. No [høyrer me dei Brumennar] koma
inkje hava me Luen høyrt,
inkje heve me Lefsunne baka
å inkje æ Stumpen steikt.
17. De va no han unge Targjei
kom seg riandes i Går,
uti stende Kristi Terna
ho va væl sveipt i Mår.
18. De va no han unge Targjei
studde seg på sit svær,
hori æ no Margjit Fruva,
som skrøyte sko minne Fær.
19. Høyrer du de unge T[argjei]
hot eg seia deg vi',
dú æ' kje lagje dú unge T[argjei]
mæ 'a M[argit] ríe.
20. Ho æ kveisa undi bryst
å ho inna svíer
du æ' kje [lagje dú unge Targjei]
[mæ 'a Margit] ríe.
21. Ho æ [kveisa undi bryst]
[å ho inna] verkjer,
[du æ' kje lagje dú unge Targjei]
ti stinge dine Hendar i hennes Serkjen.
22. Høyr de adde Brúmennar
gakk inn å drikk Mjø å Vin av Skål
eg vi' upp i Høielofti
å høyre på M[argit]s mål.
23. De va no han unge T[argjei]
sette sitt svær i Stetti
no førby eg mine Mennar
dær sko ingjen koma etti.
24. Dæ va no han unge T[argjei]
inn igjenom Dynnanne gjenge,
så helsar han Gudmoren
så gjere adde nyte Drengjir.
25. Dæ va no han u[nge] T[argjei]
breidde av Blómstranne gule å blå,
så bleiv en vari tvo deilige Sønner,
på kvore Armen låg.
26. Targjei læte seg Kvende klæ
um Bån unde kvore Hende,
men de va' Margits støste Glei
at ingjen 'en T[argjei] kjende.
27. [Targjei læte seg Kvende klæ]
[mæ Bån unde kvore] Hånd
Margit set i løynde Lofti
mæ stor Sut å Sorg.
28. Targjei stend unde Kyrkjevegg
å Drenginne Molli bore,
de va' Targjei unna Klæes
som Egginne Holli skore.
29. T[argjei] [stend unde Kyrkjevegg]
[å Drenginne] bore Moll
[de va' Targjei unna Klæes]
[som Egginne] skore holl.
30. Dæ va' no han u[nge] T[argjei]
inn igjenom Dynnanne gjenge
de va ho stolts M[argit]
ho spurde ette Bonni sine.
31. Presten i Løyndom kristna dei,
dei sova i Molli vigde.
32. Vene va no Hesten den
en sjave T[argjei] rei,
endå venare va' no den
'en akta sinne Møy.
33. De va no han u[nge] T[argjei]
han reiste mæ Sorg å Sut
lause løype Brurehesten
etter Risvoddov203 út.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge II, 181–182.
Trykt i S. Bugge: Gamle norske Folkeviser, 1858, 29–35.

Oppskrift C

TSB A 57: Margjit og Tarjei Risvollo
Oppskrift: 1912 av Rikard Berge etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXXIV, 38–39
Utan oppgjeven tittel.

1. Margjit gjekkv204 i lio nor
ho blæs i fògjylte hònn,
de hørde Jon i Vaddelian
ti mei' òuka 'n sòrg.
– Aa de æ mi aa allerv205 di
som hjalar her nor onde lio. –
2. Margjit [gjekk i lio] nor
[ho blæs i fògjylte] lu
de hørde [Jon i Vaddelian]
[ti mei'] òuka 'n sut.
3. Heim sò kjem 'o Margjit
ho va'v206 baate trøytt aa gjengji.
Ette spurde hennas terne
hor ho ha' vòre sò lengje.
4. Eg fór vilt paa heio i gjaar
ikringom ein bergeronne
De raar naa Gud fe minom færi
eg ha' snart kje vegjen fonne.
5. Eg [fór vilt paa heio i gjaar]
ikr[ingom ein] 'vergestein
de raar [naa Gud fe minom færi]
eg fant ikkje vegjen heim.
6. Fór du vilt paa heio i gjaar
ikr[ingom] ein 'vergeronne
sò raar deg Gud paa dinom færi
at herr Jon han va sin.heve deg fonne.
7. Aa fór du vilt [paa heio i gjaar]
ikr[ingom] ein 'vergestein,
sò raar deg Gud fòr dinom færi
at her John han va sin
8. De høyrer eg paa Kristi terna mi
at ho vi' òuke mi sut
aa du hev sétt din føesdagjen
ikkje svept i heiings 'n.n149
9. De [høyrer eg paa Kristi terna mi]
[at ho vi' òuke mi] sòrg
[aa du hev sétt din føesdagjen]
[ikkje] nept i heiings skòut.
10. Heim so kjeme dei brumennane
aa luen heve laate
aa bruri ligg i høgilòfte
æ vaate som ei kraake.
11. Heim [sò kjeme dei] brumennane
luen sò hava me hørt
ikkje æ lefsune baka
aa ikkje va' stompen stekt.
n150
12. — — — —
Æ der noko tì botars vente
lækjaren skò du faa
13. Der æ ikkje tì botars vente
Targjeien min sò go
Hjartae æ alt sonde sprengt
de flyte uti blo.

TSB A 58 Liti Kjersti narrar bergekongen

Innleiing

Tidlegare har denne visa vore rekna som ein variant av «Liti Kjersti og bergekongen» (TSB A 54), for desse visene har mange felles strofer og omkved. Det er ikkje registrert melodi til denne visa, men sidan første strofa og omkvedet er som i «Liti Kjersti og bergekongen», reknar vi med at ho er sungen på same melodien. Visa har også vore kalla «Pål Gullsmed».
Som i visa om Kjersti og bergekongen, kjem bergekongen ridande inn i garden. Pål Gullsmed, far hennar, skjenkjer både øl og vin, men bergekongen vil ikkje ha vin, han kjem for å få liti Kjersti. Foreldra hennar meiner at ho er alt for ung, men bergekongen trugar med at han vil brenne garden ned, om han ikkje får henne. Pål Gullsmed ser ingen annan utveg og sender liti Kjersti opp i loftet for at ho skal ta på seg sine beste klede. Ho spør om foreldra verkeleg vil gje henne eit troll til mann, men når ho får høyre at bergekongen vil brenne garden, gjev ho etter og blir med. Men når dei kjem fram til berget, snur bergekongen seg og får sjå at liti Kjersti har rømt heim, og at berget hans står i brann.
Vi har fullstendige oppskrifter etter Anne Ånundsdotter Lillegård og broren Såve Ånundsson Bjørneskytte frå Eidsborg.
I Sverige finst det eit fragment og ei vise som har nokolunde same innhaldet, men utan klare parallellar.
Den danske folkloristen Axel Olrik rekna ikkje den danske varianten som ei skikkeleg «Folkevise». I Danmarks gamle Folkeviser plasserte han visa bakarst blant «Efterslæt fra Flyveblade og Bondeoverlevering». Han skriv: «Visen gør i høj Grad Indtryk af at være et Efterklangsprodukt idet de fleste Strofer genfindes i andre Viser».
Det kan gjelde også for den norske versjonen. Visa har mange strofer frå «Liti Kjersti». Til det kan vi berre seie at det er slik den munnlege tradisjonen fungerer. Det er heller ikkje urimeleg å tenkje seg at den norske varianten er laga i Eidsborg av nokon som ville ha ein hyggelegare slutt på visa. Ho er i alle fall ikkje inspirert korkje av den danske eller svenske versjonen.
Utsyn 18
DgF 523
SMB 25

Oppskrift A

TSB A 58: Liti Kjersti narrar bergekongen
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter Såve Ånundsson Bjørneskytte, Eidsborg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 8, 47–49
Oppgjeven tittel: Paal Gulsmed

1. Paal Gulsme han rier ette Vegjen fram
– Bronfolen trillar lettan Hei. –n151
Der møter han sig den Berge kongemann
– De regner aa de bles
For Nnorden onde Fjølli der leikar dei tri Normænd. –n152
2. «Aa høirer du Paal Gulsme, e talar te deg:
Lintanv207 Kiersti din Datter du gjeva sko' meg.»
3. Lite Kjersti hò æ no sae lite eit Baan
Ho kan naa kje væra sin Moder ifraa.»
4. Lite Kjersti ho æ baade liten aa ong,
Ho kan inkje bæra den Gulkrona saa tong.»
5. «Liten Kjersti ho æ maa væra saa lita ho vi,
Min gamle Moder bær Lyklane ni.»
6. «Maa æ ikje din Datter me Goom faa,
Saa skaa eg lata Elden gjønom Guldsmegaarden gaa.»
7. Før eg skaa lata Elden gjenom minGuldsmen153 garden gaa
Saa lyt du mi datter me Goom faa.
8. Paal Gulsme han kom seg rians i Gaard,
Hanoms Datter hun udefor hanom staar.
9. «Aa hore du min Fader eg tala te deg
Hor æ de for eit Trol du ha i følje me dæg»
10. «Aa kjære min Datter snakka 'kje saa
Aa de æ naa den Herren som du ska faa
11. «Aa æ her daa ingjen kristen Mand
Me du ska gjeva meg de Trolle i Haand
12. Aa æ daa ingjen kristen Svein
Me du skaa gjeva meg de Trolle saa leit»
13. «Aa hør du liten Kjersti jeg sige dig maa
Du late naa din Fader lægge Sadelen paa»
14. Aa nor dei rei se ivi Høgeloftsbru
Lite Kjersti hò gret aa Bergekongjen lo
15. Aa naar han kom seg te den Bergekongegaar
Daa ha hanoms Moder sovna honom fraa
16. Bergekongjen monerv208 paa Berge slaa:
«Stat up mi gamle Moder skrei Lokun ifraa»
17. Han slo paa Berji det gav godt Slag
«Stat up mi gamle Moder, skrei Lokunn af
18. Aa Bergje kongen banka al Bergje omkring
Han fan ikje Vegjen i Bergje in
19. Naar Bergjekongjen han sille om seg sjaa
Daa ha liten Kjersti rien hanv209 rei'en i fraa.
20. Aa Bergjekongjen gjora baa' hua aa skreik
«Di krepe n154 Bikje, du gjore meg leit»
21. Aa naar o rei se ive Hogeloftsbru
dei konne ikjie høire Graa gangaren traan155
22. Aa lite K[jersti] ho kjæm seg rians i Gaard
Aa hennar kjære Fader for hende staar
23. «Aa hør du liti K[jersti], æg sporje deg maa:
Hosse hæv du sluppi den Bergekongen fraa?»
24. «Aa saales slap e den Berge kongen fraa,
At honoms gamle Moder hae ho slæ sinv210 Dynnan i Laas.»

Strofene er nummererte med anna hand. Strofe 16 og 17 er ombytte i handskriftet, men samlaren har nummerert dei «1» og «2» for å syna rett rekkjefølgd. Strofe 20 er sett i parentes i handskriftet.
Avskrift ved Sophus Bugge: NFS S. Bugge II, 77–78

Oppskrift B

TSB A 58: Liti Kjersti narrar bergekongen
Oppskrift: 1847 av Jørgen Moe etter Anne Ånundsdotter Lillegård, Eidsborg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 10, 28b–28d
Oppgjeven tittel: Paal Gulsme

1. Berg kongien kjæm seg rians i Gaar'
Berg kongien ute for hanom staar
2. «Velkommen Bergekongen hit te meg
Naa hæv eg baate brygga aa blanda Viin»
3. Eg æ kje om veanten B brygje hel blanda Viin
Eg æ mei om liten Kjersti Dotteren din
4. Gak naa deg i Staaga ind
Me eg gjæng up i Lofte aa talar me Dotteren min
5. Han bankar paa Dynna me Hændar smaa
Stat up liten Kjersti, skrei Lokur ifraa
6. Stat up liten Kjersti aa klæ dei paa
Her æ rike Belar uti vor Gaar»
7. Liti Kjersti ha paa seg ein Silkjeserk
Va ni Moianes Vinterverk
8. Liti Kjersti ha paa seg Stakjen blaa
Va stikka me Guld ette kvor den Traa
9. Liti Kjersti ha paa seg den Stakken rau
Va stikka me Guld ette kor den Saum.
10. Liti Kjersti ho va inkje beltestor
Ho slængde kring seg ei røde Guldsnor.
11. Liti Kjersti ho va inkje beltevoan
Ho slængde kring seg de eit rode Guldband
12. Liti Kjersti ho trækte paa Silkestrømpur smaa
Aa sylvspændte Sko ha ho derpaa
13. Liti Kjersti ho gjæng at Bækje
Sit fagergule Haar ho rækjer.n156
14. Ho vaskar sit Haar i rein Guldvandn157
Saa kjæmber o ette me Sylvarkam.
15. Liti Kjersti ho seg ifraa Bækje gaar
Den høge Gulgkrona saa sætte ho paa
16. Liti Kjersti ho in gjenom Dynne steig,
Bergekongjen viste kje anna hel Sole skjein.
17. Bergekongjen klappar paa Hoiene blaa
«Velkommen liti Kjersti, kvil deg herpaa.
18. «Inkje vi æg sitje langt mindre staan158
Men seg meg din Viljen, saa vi eg gaa»
19. «Kjære min Datter snakka inkje Ssaa
Dæ æ naa den Herren som du ska faa.»
20. Maa eg deg ikje me Goom faa
Saa ska eg lata Elden gjenom din Faers Garen gaa
21. «For Elden ska gjennom min Faers Garen gaa
For lyte du meg me goom faa.»
22. Bergjekongjen gjordes i Haando stærk
Han sætte liti Kjersti paa hogan Hest
23. Daa dei rei seg ivi hoge Lofts bru
Liti Kjersti ho gret, men Bergekongen lo
24. Do ho rei sei eive Høganloftsbro
Bergjekongen gret aa liti Kersti ho lo
25. «Velkommen liti Kjersti, Datter min
Haasse likar du gjifta din?»
26. «Saa saa likar eg gifta fiin
Han fek slet inkje i Bergje ind.»

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

TSB A 59 Herr Magnus og havfrua [Vetterstrandvisa]

Innleiing

Ei havfrue eller bergjomfru frir til grev Magnus og lovar han fine gåver. I første omgang falbyr ho ei fin skjorte ho har sydd, men etter kvart blir gåvene større: ein gullpokal, eit skip, eit sverd og ei brynje. I omkvedet blir det sunge entusiastisk: «Du maatte fulla seia meg ja ja». Men i dei siste strofene viser det seg at det er festermøya hans han svarar ja ja til, og ikkje til havfrua. I ein variant blir bergjomfrua så sint at ho sprekk, i ein annan seier ho at ho ikkje skal sende han kjærleiksbrev seinare.
Visa er ganske enkel, men ho må ha vore populær, for ho er spreidd meir enn mange andre viser. Det er fleire oppskrifter frå Telemark. Jørgen Moe skreiv dessutan opp etter ein songar i Hardanger, Hannaas etter Torstein Skou på Jæren, og Ole T. Olsen skreiv opp både tekst og melodi etter Ane Olivia Dunderland frå Mo i Nordland. Olav Sande skreiv ned ein melodi frå Voss, og Lindeman skreiv opp ein melodi etter Samuel Hellen. Hellens melodiar er det ikkje så lett å lokalisere, han hadde streifa vidt omkring.
Dei danske og svenske variantane skil seg ikkje monaleg frå vår vise. I Danmark er det berre to korte oppskrifter, men i Sverige er det til gjengjeld over 30 oppskrifter, og mange av dei er fyldigare enn våre. Svend Grundtvig meinte at dette var ei ganske ung vise og at den danske er komen frå Sverige. Det er mange ting som kan tyde på at også vår vise er komen derifrå.
Ein skotsk ballade, «Allison Gross», har mye til felles med våre. Men i denne visa er det ikkje ei havfrue, men ei stygg heks som vil ha riddaren. Ho set han på fanget sitt og kjemmer håret hans og begynner å rekne opp alle dei fine gåvene, han skal få om han vil gifte seg med henne. Men trass i alle dei fine gåvene kan han ikkje få seg til å kysse den stygge munnen hennar. Då skapte ho han om til ein orm og batt han fast til eit tre. Likevel ville han ikkje kysse henne. Ein dag kom alvedronninga forbi, og ho strauk han tre gonger over kneet. Dermed vart han seg sjølv igjen.

Vetterstrandvisa
I 1866 skreiv Lindeman opp ein melodi etter Paulus Olsen Ildsengje i Løten, Hedmark. Visa heitte «Vetterstrandvisa», men Lindeman skreiv opp berre nokre få strofer. Seinare er det skrive opp fyldigare tekstar. Visa har balladeform, innhaldet er som i Magnus og havfrua, og ho er kjend både frå Finnskogen og inn i Värmland. Likevel har ikkje balladeforskarane vore viljuge til å rekne Vetterstrandvisa som ein ekte ballade. Bengt R. Jonsson kalla ho «en utløper av 'Magnus og havfrua'». Ho har kanskje ikkje den gamle dåmen over seg, og ho kan vurderast som «nyare», men det gjeld for fleire andre viser også, og datering av munnleg tradisjon er ei håplaus oppgåve.
Utsyn 24
DgF 48
SMB 26
Child 35

Oppskrift A

TSB A 59: Herr Magnus og havfrua
Oppskrift: Udatert av Sophus Bugge etter Hæge Olsdotter Årmote, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge II, 150–151 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Greivi Magnus å Havfrúva. II.

1. Dæ va' årli um Morgónen,
når Sóli rý í Lundi,
då sat dær ei Havfrúve, gilja ti ein Sveinn
alt mæ sí listige Túnge.
– Greivi Magnus trúlovar du meg!
eg be no deg så gjønni;
du måtte fulla seia meg ja! ja! –
2. «Eg sko' gjeva deg Snekkja dæn,
hó gjenge på Sylvesleipar,
hó gjenge så væl på dæn grøne Eng,
som uppå dæn Bylgja bleike.
3. Eg sko' gjeva deg Folen dæn,
dæn yppaste, du vi' ríe;
han løype så væl på Bylgja blå,
som útí dei grøne Líar.
4. Eg sko' gjeva deg Brynja ný,
dæn yppaste, du vi' slíte;
dæ Svær æ' alli í Væri ti,
som uppå Brynja kann bíte.
5. Eg sko' gjeva deg Sværi dæ,
dær henge í femta Gullringar;
kvor dæn Dage, du tenkjer på meg,
så sko' du Seier vinne.
6. Høyr du Gréive Magnus:
vi' du no vera meg hull,
så sko' eg gjeva deg Skjurta dæn,
æ' stikka mæ røde Gull.
7. Eg sko' gjeva deg Skjurta dæn,
dæn ypparste du vi' slíte;
kvor dæn Saum, på hæna æ',
æ' sauma mæ Silkje kvíte.»
8. «Du vene Havfrú, du skjøne Havfrú,
eg hev alli sett din Líkji;
men eg hev meg ei skjøn Jomfrú fest,
hæna kann eg inkji svíke.»

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB A 59: Herr Magnus og havfrua
Oppskrift: 1910 av Torleiv Hannaas etter Torstein Skau, Stord, Hordaland.
Orig. ms.: EFA T. Hannaas 451, 37–39
Oppgjeven tittel: Grev Magnus

1. Tilig um moran før sola rinder upp
da sidder mine jomfrua bolda
å spinner mæ hver sin forjyllande rokk
Det monne grev Magnus forvolde
– Grev M[agnus] vil du trolovar du mei
trolovar du mei –
2. Ja jag ska gjeva dei en sjorta så ny
den beste du lyster at slide
– ær ikke sydd mæ nål eller trå
men vevet av silken den hvide –
3. [Ja jag ska] jiva dei et sjib så gott
det beste du lyster at seile
det seiler så vel over salten hav
som over de stridige strømme
– Kal M[agnus] du monde mei svara ikke nei
‹…›og ikke ja, ikke nei,
men jo, jo, jo. –
4. Ja jei vil jiva dei en gangar så god
den beste du lyster at rida
– flyger så væl over høgaste fjell
som uti de grønnaste liar –
5. Jei vil jiva dei et sverd så gott
det beste du mondelyster at svinga
for det hænger efter femten gullringa
se du monde seieren vinda
– Thi du borde mei svara
ikke ja ikke nei
men jo jo jo –
6. Ja se alle dine gaver de tog jej ind
om du var en kristelig kvinda
men du er de styggaste berjetroll
thi du svinger alle fjella omkring
– Thi jei kann ikke svara dei ja
ikke jo, men nei nei nei –
7. Ja skjytta du at kvila uti fjeldet med mei
å sova ‹…›på silken den røde
[å] spise [på] æblene søte
– Thi du monde mei svara
ikke ja ikke nei
men jo jo jo. –

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB A 59: Herr Magnus og havfrua
Oppskrift: 1911 av Rikard Berge etter Halvor Gunnarsson Kalbast, Mo, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXLIV, 10–11
Oppgjeven tittel: Magnus aa havfruva (fraa telemorken)

1. De va' aarle om morgoen,
naar soli ry i lunde,
daa sat der ei havfruve, gjilja ti ein svein
alt mæ si gjiftige tunge.
2. «Greivi Magnus, trulovar du meg!
eg be no deg so gjonni:
du maatte fulla seia meg ja! ja!
3. Eg sko' gjeva deg snekkja den,
ho gjenge paa sylvesleipar;
ho gjenge so vel paa den grønne eng,
som uppaa den bylja bleike.
4. Eg sko gjeva deg folen den,
den yppaste du vi rie,
han løype so vel paa bylja blaa,
som uti dei grønne liar.
5. Eg sko gjeva deg brynja ny,
den ypaste du vi slite,
de sverr æ alli i verden ti,
som uppaa brynja kan bite.
6. Eg sko gjeva deg sværi de,
der henge i femta gullringar,
kvor den dage, du tenkjer paa meg,
so sko du seier vinne.
7. Høyr du greivi Magnus;
vi du no vera meg huld
so sko eg gjeva deg skjurta den,
æ stikka mæ røue gull.
8. Eg sko gjeva deg skjurta den,
den yppaste du vi slite;
kvor den saum, paa hæna æ,
æ sauma mæ silkji kvite.»
9. «Du vene havfru, du skjønne havfru!
eg hev'e alli sett din likji,
men eg hev meg ei skjønn jomfru fest,
hæna eg alli svike.
10. «Greivi Magnus, trulovar du meg,
eg be deg no so gjønni;
du maatte fulla seig meg ja! ja!

Strofene er nummererte i oppskrifta.
Under oppskrifta står: Sludt, 20/12-11 og (se læsebog for folkeskolen og folkehjemmet)

TSB A 60 Hake og bergmannen

Innleiing

Ein konge er ute og rir og skyt ei hind. Ho viser seg å vere ei trollkvinne i dyreskapnad. Bergmannen, eller dvergen som han også blir kalla, trugar kongen til å gje han dotter si, sidan han uforvarande har drepe kona hans:
«Höyrer dú, kungen, hot eg spyre deg:
kví skaut dú íhel gyveri [trollkona] mi?»
[…]
«Dú ska' inkje koma livandes heim,
uttas eg fær dótte di»
(DgF III: 811).
Bror til kongsdottera, Hake, rir til berget, der bergmannen held til, og frir henne ut. På vegen attende følgjer bergmannen etter og freistar Hake med raudt gull, men greier ikkje å ta dei att før sola renn og han blir til stein. Kongsdottera er nok glad for å bli frelst, men ho sørgjer likevel over alt gullet ho måtte reise frå:
«Véndri [venare] festarmann kann eg væl få,
men aldri so mykje rødegull sjå»
(DgF III: 811).
Det finst nokre få oppskriftar av denne balladen, alle frå Telemark. Visa er ikkje registrert i Norden elles, men er i slekt med «Liti Kjersti og bergekongen» og andre bergtakingsviser. Men «Hake og bergmannen» er inga tragisk vise og uttrykkjer jamvel ei viss forståing for at nokon kvar kan la seg freiste av gods og gull. Ein variant etter Gro Petersdotter Blikom frå Skafså (f. 1834, emigr. 1867) er trykt hos Bugge (Bugge [1858] 1971: 60–63). Bugge skreiv opp tre balladar etter henne i 1856 (Jonsson & Solberg 2011: 554–555), og han noterte kva Gro Petersdotter sa til han, bergmannen hadde inga makt over Hake, så lenge han ikkje tala. «Denne Folkets Tro paa Taushedens vidunderlige Kraft er vidt udbredt,» kommenterer Bugge.
Vidare skreiv Bugge også opp denne balladen i ei lang og interessant form etter husmannskvinna Asgjerd Olsdotter Vislandskosi/Bergland (1839–1866) frå Skafså. Asgjerd Olsdotter kunne meir enn tjue balladar (Jonsson & Solberg 2011: 538–540). Varianten etter Asgjerd er trykt i Danmarks gamle Folkeviser (DgF III: 811–812).
Lindeman skrev opp ei strofe med melodi etter Torstein Reiarson Vaale fra Tuddal i 1860 (Ressem [utg.] 2011:166, typologisert som TSB A 54 etter omkvedet).
Utsyn 19

Oppskrift A

TSB A 60: Hake og bergmannen
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Asgjerd Olsdotter Vislandskosi,n159 Skafså, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge i, 8–13
Utan oppgjeven tittel.

1. Kungen han ha' seg ei hind so grand
– Lat landen over drage –
han slepte hæne ut, for hó vá tamd
– De glimar ivi skógar å allev211 grøne heiar. –
2. Han slepte hæna ut, for hó vá tamd,
han slengde ikring eitt røde gullband.
3. Kungjen han spenner sin bogje mót kné
so skaut han den hindi so hó falt ne.
4. Vergjen han kjemev212 seg ríand í går,
kungen úti fyri han står.
5. Høyrer du kungen hot eg spyrev213 deg
kví skaut dú ihel gývere mi?n160
6. Eg såg ei hind uppå heió i sinn,
eg visste kji de va' gýveri di.n161
7. Hjelpen162 meg gud útav adde min meinv214
so ska' dú inkje koma livandest heim.
8. Dú ska' inkje koma livandest heim,
uttas eg fær dotte din163
9. Kungen han kjæme seg ríand í går,
lill' Kjærsti hó úti fyri han står.
10. Hør dú min fader hot eg spyre deg
hot æ' de for eit troll, dú flyte mæ deg?
11. Høyr dú líti Kjersti dú snakk ikkje so,
de æ' den festarmann dú då ska få.
12. Æ' her nov215 ingen kristen mann,
mæ' eg ska få eitt troll útí hand.n164
13. Vergjen han stidder sin gangaren spak,
so sete han lill' Kjærsti uppå hass bak.
14. Dei rei igjænom so tykk ein Skóg,
lill Kjærsti grét å Vergjenv216
15. Dei rei igjænom de myrki hav
lill [Kjærsti grét å Vergjen] kva.n165
16. Vergjen han talar te tærna sin166
dú tappar meg í ei kanne mæ vin.
17. Dú tappar meg í eitt sylvarhonn,
dú kastar der neri trí villarkonn.
18. Den fyste drykkjen hó av de saup drakk
då gløymde hó ikven hæna ha' skapt
hó syntest som heile være flaut.
19. Den andre drykkjen
Den andre [drykkjen hó av de] drakk,
då gløymde hó, kven hæna ha skapt.n167
20. Den tree [drykkjen hó av de] drakk
[då gløymde hó, kven hæna ha] skapt.v217
21. Åkji han ville út å ríe
væl úti åri níe.n168
22. Åkji han kom seg aleini,
vergjen han va' ikkji heimi.
23. Høyr dú lill' Kjersti hot eg spyrev218 deg
lyster dú kje heimatte' å fygje meg.
24. Véndri festarmann kann eg væl få,
men aldriv219 so mykje rødgull sjå.
25. Åkji han stidder sin gangaren spak,
so sette han lill' Kjersti uppå hass bak
26. Åkji han kom seg so langt av lei,
vergjen etti ropa å skreikv220
27. Åkji, Åkji dú bíe meg
so mykje rødegull eg gjeva ska' deg.
(so det var ‹…› han vilde give ham).n169
28. Åkji han rei å vergjen han rann,
alt ti den dagjen på Himmelen rann.
29. Åkji han rei (ti soli skjein ego)
å vergjen sat att i ein stein.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge 5, 126–128.

Oppskrift B

TSB A 60: Hake og bergmannen
Oppskrift: 1908 av Catharinus Elling etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Vrådal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS C. Elling 2, 47–57
Oppgjeven tittel: Bergemann og liti Kersti.

1. Aa Bergemannen kommer seg rians i gaard
– me de règner og de bles –
aa Kongjen han ute for hanom staar
– Bronfolder rennir vel,
forunden under fjøllo der leikar tri nordmenn. –
2. Aa velkommen Bergemann heim te meg
no ha e baate brygga aa blanda vin.
3. Eg er no kje so mykje om din mjø og vin
som eg e om liti Kersti, dotter din
4. Liti Kersti ho e no so liti eit baan
ho kan ikkje inn for dit boer staa.
5. Liti Kersti ho e no so liti ei brur
ho kan ikkje nyklann i bure snu.
6. Maa eg ikkje liti Kersti me godom faa
so ska e lata ellen gjennem Bejarlundi gaa.
7. Aa gak no deg i Stogo inn
me eg gjeng te bure og vekkjer dotter mi.
8. Statt upp liti Kersti og klæ deg paa
no ska du inn for din Kjærast staa.
9. Liti Kersti ho ha paa se skjorta ny
aa den va no alle me gulle sytt.
10. Liti Kersti ho ha paa seg silkjesærk
de va nie møyars vinterverk.
11. L[iti] K[ersti] ha paa seg stakkjen rau
aa gulle de laag ette kvor den saum.
12. L[iti] K[ersti] ho ha paa seg stakkjen blaa
aa gulle de laag ette kvor sin traad.
13. L[iti] K[ersti] ho va no kje beltestor
ho slenge ikring seg e røé gulljor.
14. L[iti] K[ersti] ho reiser te bekkje
sit gule haar ho rekkte.
15. Dei tvo dei vaska og kjæmde hennars haar
dei andre tvo sette gullkrona paa
16. Liti Kersti ho inn gjennem dynni steig
aa Bergemann visste ikkje anna hell soli ho skein.
17. Eg helsar deg min far, eg spørge deg maa
hott e de for et trold du drikker me no.
18. So tok'n liti Kersti uppaa sit fang
gav hennar gullkrona og dronningis navn.
19. So tok'n liti Kersti uppaa sit kne
og gav ho gullkrona og dronningis fé.
20. So tok'n liti Kersti upp i sit fang
so snekt han ut paa dynni sprang.
21. Lille Peder han leita so vie,
han leita i de tree kongerikje.
22. Lille Peder han kjeme seg rians i gaar'
liti Kersti sto ute og sola sit haar.
23. Aa hør du liti Kersti hott eg spørre deg
aa lystar du fygje heimatt me meg.
24. Aa eg lystar no vel fygje heimatt me deg
naar eg visste at Bergemannen saag ikkje meg.
25. Lille Peder han gjenge i stogo inn
me dragende svær' under skarlaks skind.
26. Lille Peder han lete sit svær'e braa
so hoggji'n Bergekongen i lutinne tvo.
27. So fin ein festarmann kunn' e vel faa
men aller so rike me augune sjaa.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet. Over teksten står det: Norsk 40 (Landstad 43, DgF IV s.483, Arvids. 145) (DgF 245) med ei anna hand.

Oppskrift C

TSB A 60: Hake og bergmannen
Oppskrift: 1912 av Rikard Berge etter Hæge Ansteinsdotter Kilan/Findreng, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXXIV, 40–43
Utan oppgjeven tittel.

1. Aa bergemannen kaam seg rians i gaar
– mæ de regner aa de blæs –
aa kongjen han ute fòr haanom staar.
– bronfòlen rinder væl
fòr norden onder fjøllo der leikar tri normenn –
2. Aa vælkaammen bergemannen heim ti meg,
No hev eg baatte bryggja aa blanda vin.
3. Eg æ kje sò mykje om din mjø aa vin,
som eg æ om liti Kjærsti, dotte di.
4. L[iti] K[jærsti] ho æ nok sò lite eit baan,
ho kann ikkje inn fòr sitt bore staa.
5. L[iti] K[jærsti ho æ nok sò] liti ei bru
ho kann ikkje nyklan' i bure snu.
6. Aa maa eg kje L[iti] K[jærsti] mæ goom faa
sò skò eg leta ellen gjenom bèiarlonden gaa.
7. Aa gakk du naa deg i stògo inn,
mæ eg reiser aa vekkjer dotter mi.
8. Statt upp L[iti] K[jærsti] aa klæ deg paa
aa naa du inn fòr din kjæraste(n) gaa.
9. L[iti] K[jærsti] ho ha paa seg skjurta ny,
og den va' naav221 alle gulle syt.
10. L[iti] K[jærsti ho ha paa seg] silkjeserk
de va nie møyars vintreverk.
11. L[iti] K[jærsti ho ha paa seg] stakkjen ròu,
aa gulle de laag ette kvòr den sòum.
12. L[iti] K[jærsti ho ha paa seg] stakkjen blaa
[aa gulle de laag itte kvòr den] traa.
13. L[iti] K[jærsti] ho va' naa kje beltestor
ho slengjer ikring seg ei rødegull-gjòr.
14. L[iti] K[jærsti] ho reiser ti bekkje
sitt gule haare 'o rekte
15. Dei tvo dei vaska aa kjembde henas haar
aa dei andre tvo sette gullkrona paa.
16. L[iti] K[jærsti] ho inn igjenom dynni steig
aa bergem[annen] visst kje ana hell soli 'o skjein.
17. Eg helsar seg min faer, eg spørje deg maa
Aa hòtt æ de fòr eit tròll som du drikke mæ naa
18. Aa de æ kje tròll som du sønes saa
men de æ naa kóngjen fòr bergji blaa.
19. Aa b[ergemannen] tukka fram fòrgjylte stol
aa sit naa skjøn j[omfru] aa kvil din fot.
20. Aa eg æ kje trøtte, eg kann naa vel staa,
men seg meg di meining, sò vilde jeg gaa.
21. Sò tok 'n L[iti] K[jærsti] uppaa sitt fang
han gav 'o gullkrona aa draanningjis navn.
22. Sò [tok 'n Liti Kjærsti uppaa sitt] kne,
[han gav 'o gullkrona aa] d[raanningji]s fe.
23. Sò [tok 'n Liti Kjærsti] uppi sitt fang
aa sò snegt han ret paa dynni sprang
24. Lille Peder han leita sò vie
han leita i de trée kongerikjé
25. L[ille] P[eder] han kaam seg rians i gaar
L[iti] K[jærsti] sto ute aa sola sitt haar
26. Aa høyr du l[iti] K[jærsti] hòtt eg spøre deg,
aa lystar du fygje avheim landeatt mæ meg.
27. Aa eg lystar naa vel fygje heim-att mæ deg
naa' eg visste at bergem[annen] saag ikkje meg.
28. L[ille] P[eder] han gjenge i stògo inn
mæ dragende svær onde skarlags kjinn.
29. L[ille] P[eder] han lete sitt svære braa,
sò hòggje 'n bergemannen i lutine tvaa.
30. Sò fin ein festarmann kann eg vel faa,
men sò rike aller mæ òugune sjaa.
31. L[ille] P[eder] ha seg ein gangar baa liten aa spak
sò sett' 'n l[iti] K[jærsti] uppaa honoms bak.

Strofene er nummererte av samlaren. Under oppskrifta står det: (Tone.) = Hake og Bergmannen Bugge nr. 10

TSB A 62 Herr Tønne av Alsøy

Innleiing

Den djerve helten og riddaren herr Tønne er ute på jakt, og i villmarka møter han dotter til dvergen. Dvergedottera spelar for han på den magiske gullharpa si og kastar trolldom over riddaren. Men mor hennar er eit kristent menneske som tidlegare er teken i berg, og ho les i heilage skrifter, slik at riddaren blir fri frå trolldomen. Ho seier at herr Tønne no må frelse systerdotter – eller syster – hennar, som er fange i eit anna land, og dette gjer riddaren.
Det finst eit titals variantar av denne balladen. I 1840-åra skreiv Olea Crøger opp ein variant etter Anne Olsdotter Golid frå Seljord. Vidare har vi ein lang og samansett tekst etter fleire songarar frå Mo i Telemark, ved Sophus Bugge. Bugge skreiv dessutan i 1857 opp balladen etter ein av desse songarane, Ingebjørg Trondsdotter Troddedalen (1821–1877). Ingebjørg Trondsdotter høyrde til ei kjend songarslekt frå Mo og kunne meir enn 20 balladar (Jonsson & Solberg 2011: 476–477). I 1865 skreiv Lindeman opp melodi til «Herr Tønne av Alsøy» etter husmannen Gulbrand Gulbrandsson Skattebumoen frå Øystre Slidre i Valdres (Ressem [utg.] 2011: 194). Skattebumoen hadde mange handskrivne visebøker. Av denne balladen hadde han ei oppskrift med heile 73 strofer, truleg etter flygeblad eller ei anna skriftleg kjelde (Gaukstad 1973, 144–45).
Visespråket er svært danskprega, og det må truleg liggje danske flygeblad til grunn for dei norske variantane. På dansk finst det to hovudformer frå renessansen av «Herr Tønne av Alsøy». Begge er lange og ber preg av å vere skrivebordsprodukt (DgF II: 13–30). Visa har elles vore relativt utbreidd i svensk tradisjon. Dei eldste variantane er frå byrjinga av 1700-talet (SMB 1: 391–413).
Opningsstrofa i fleire variantar kan mogeleg peike mot eit eldre og vestnordisk språksteg:
Her Thønne udaff Alsö
handt förrer sitt glauend i røste:
huadt heller handt er til hest eller foidt
daa er handt en helt saa trøste
(DgF II: 15)
Dei merkelege rimorda røste og trøste er forvanska former som går tilbake på norrønt hraustr = dugande, djerv og traustr = sterk, trygg.
DgF 34
SMB 28

Oppskrift A

TSB A 62: Herr Tønne av Alsøy
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter Anne Olsdotter Golid, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB Ms.fol. 1803 a (Cr. 4), 23b–25
Oppgjeven tittel: Dvergedotteri

1. Her Tønis rider af Valsøe
Vil bede den vilde Hare
Der saag en Uvil Dvergedotter
Mæ andre Jomfrugur i Skare.
– Raader I vel de Ronir –
2. Her Tønis rider af Valsøe
Vil bede den vilde Hind
Der saag han Uvil Dvergedotter
Ho sat opunder ei Lind
3. Aa høire Du Ubild Dvergedaatter
Vil du være min kjære
Alle de Dage mig Livet mindes
Æg skaa Dæg baat elske aa ære.
4. Aa høire Du rike Her Tønnis
Det kan naa inkje saa være
Æg hæve mæg ein Herre fæst
Saam raader ivi alle Berje
5. Æg hæve mæg ein Here fæst
Ein Herre vel saa fin
Inden ein Maane og Vikes ti
Saa vi en hente mæg heim.
6. Før Berje Kongjen skaa Dæg faae
Aa note den gode Lykke
Før skaa æg vaage mit onge Liv
Aa brote mit Glavin i Stykkje
7. Dæ va Uvil Begjedotter
Slog alt utover de Stregje
Den liden Fugel paa Kvisten sat
Forglemte sin Sang at sjunge
8. Dæ va Uvil Dvergedatter
Slog alt utover de Strænge
Den vilde Jase i Skogen sprang
Forglemte sin Sprang at springe
9. Dæ va Uvil Dvergedaatter
Gjik att onde Begje fram,
Ette gjek onge Her Tønis
Va Bonden i Ronaban fæm.
10. Dæ va Dvergens Frue
Ho ut gjennem Vindøie saag.
Der seer ho onge Her Tønes
Mæ Bergjedotteri gaae
11. «Vi site Du inkje i Bergje
aa syer de kvite Liin!
Vi gjænge Du Dæg i Rosenslun
aa rører Guldhaar paa Din»
12. Di sætte den Herre paa ein Stol
Aa der sat han i Dvale
Der sat han te Ottemaal
te Hanen for te gale
13. De va Dvergens Frue
laut hente de Ronabøken fæm
Aa løise rike Her Tønis
Henas Dotter ha bonde ham.
14. Æg hæve mæg ein Syster fiin
Fru Bodil æ hennars Navn
Henars Dotter bleiv henar staale ifraa
Saa vide gaaer deraf Sagn.
15. Ho maa kje ut af Gluggjen sjaa
Utasn henar vogter De Kvinder
Ho maa kje Taffel mæ Kongjen draga
Uttas Draaningje sjov æ mæ.
16. Ja Friser ? ogsaa Løver
Aa derte Bjønnan nie
Dei æ Dæg te Lykke lagt
At du skaa kaama Dit.
17. Æg skaa jeva Dæg Svær saa god
Som Dæg vel sømmer at bære
Dæ bite saavel de haarde Jern
Alt som Du høg i Klæde
18. Ho gav honom de Guldringe ni
De vare i Roser dreven
Aa kvaart de Ord Du talar
Skaa falle som dei va skreven.
Her standser Kvædersken da hun ikke husker meere. –

Reinskrift: NFS M.B. Landstad 16, 5

Oppskrift B

TSB A 62: Herr Tønne av Alsøy
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Trondsdotter Troddedalen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge k, 96–103 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.

til mig vende
1. Hil side ned med de Møer smaa,
og så med liden Smådreng,
imens jeg spiler Guldharpen min
her blomstre skal Mark og Eng
2. Hun slog så hart på Guldharpen sin
så høit over alle Tinde
3. Der blomstrer Ris, der blomstrer Eng,
med Rúner kunde hun ham vinde,
Herr Tynding sin Heste med sporanne tvang,
han kunde ham ikke vende.
4. Det var Ridder Her Tynding,
han stiger ifra sin Hest
han ganger til Dvergens Datter
satte sig hende allernest
5. Hør dú Dvergens Datter
vilde dú være min Kjære,
alle de Dage jeg leva må
vil jeg dig både elske og ære.
6. Alle de Dage jeg leve må,
vil jeg dig elske og ære,
hver den Fing som på dig er
skal Ring af røde Guld bære.
7. Hør dú Dvergan Datter
en Rose blandt alle Liljer,
forvist er dú den deiligste Mø,
som nogen Svend kan gilje
8. Det var Dvergens Datter,
ho svara et Or for sig,
dú får vel venare Festarmøy,
men aldrig vinder dú mig.
9. Min Fader han sidder i Bjerget ind,
lader byde alle sine Mænd,
forinden denne Månesdag,
min Festarmand henter mig hjem.
10. Nu haver jeg dig af Runer løst,
de skal dig aldrigen binde,
det haver jeg gjort for min Æres Skyld,
min Datter skal dig ei vinde.
11. Jeg er kommen av Kristi Folk
og tagen i Bjerget ind,
jeg havde mig en Søster
hun heder Fru Ormelin.
12. I Island bær hun Kronen
og dertil Drónningsnavn
hendes Datter er hende stjålen ifra,
så vide går deraf Savn.
13. Hendes Datter er hende stjålen ifra
og sat i stor Vande
ho må alli ti Kyrkje fara,
å alli i Dansen gange
14. Hun må aldrig ud gjennem Vindøiet se
uden hende påvokter Kvinder
og aldrig Taffel med Kongen lege
uden Dronningen selv er inde.
15. Ind kom Dvergens Datter
hún undte den Ridder så vel,
Jeg skal give dig Hest å Sal,
et Glavin blankt dertil.
16. Ja jeg skal give dig Hest og Sal
og dertil Sporar ny,
du skal aldrig ride så vilden Sti
du jo skal komme til By.
17. Du skal aldrig ride den Vei
anna hell du skal Veien finde,
og aldrig skal du stride den Strid
du jo skal Seieren vinde.
18. Aldrig skal du seile den Sø,
du jo skal komme i Land,
og aldrig skal du blive overvunden
af nogen kristen Mand.
19, Det var Dvergens Frúe
skjenkte han den klare Vin
du skynde dig snart af Bjerget ud,
før hjem kommer Herren din
20. Det var Ridder Herr Tynding
han red siig fram ved Lide,
der møtte hanem Dvergen selv
han agtes til Bjerget at skride
21. Ja hør dú Ridder H[err] T[ynding]
din Hest er vel i Gang
hvor langt lyster I ride
eller gjøres dig Veien lang?
22. Ja rid vel Ridder H. T.
At gilje lyster jeg ride
og feste en Rosensplomme,
et Glavind lyster jeg bryde
alt både til Lykke og Fromme
23. Ja rid vel Ridder H[err] T[ynding]
for mig skal dú Freden nyde,
men der er en Ridder i Opsal
han lyster sit Glavind at bryde
24. Herr Tynding rider til Sverrig hen
og Lykken så vilde han friste
der trefte han svenske Riddere ní
vel væbnet under de Búske
25. Her side I svenske Riddere
vel væbnet ere I med Ære,
vil I stride for røde Guld
hell for eders Hjertenskjære?
26. Til svara Aleman Kongens Bror
han svara et Or for sig,
nok haver jeg Ære og røde Guld,
det vinder jeg ikke af dig.
27. Men der er en Jomfrú i Opsal
hún heder Frú Jermelin,
om hende så ville vi stride
enten hun bliver min eller din
28. De red tilsammen en Dyst eller to
så hårdelig monne de fikte,
han kløvede Alemand Kongens Bror,
så Odden i Sadelen møtte.
29. Siden red han til Kongens Gård
han var både vred og gram,
han løste den Jomfru af Fangebånd,
som så lengje ha seti i Tvang

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS S. Bugge 3, 102–109, jf. oppskrift C. I reinskrifta har Sophus Bugge sett saman oppskrifter frå Ingebjørg Troddedal og og fire andre kvedarar til 44 strofer. Byrjinga på Ingebjørg Troddedals variant er den siste halve verslina i fjerde strofa i Bugges reinskrift.

Oppskrift C

TSB A 62: Herr Tønne av Alsøy
Oppskrift: udatert av Sophus Bugge etter a. Ingebjørg Trondsdotter Troddedalen, Mo, Telemark, b. Liv Halvorsdotter Årmote, Mo, Telemark, c. Hæge Olsdotter Årmote, Mo, Telemark, d. Aslak Olsson Årtveit, Vinje, Telemark, e. Hermod Larsson Dalen,n170 Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge 3, 102–109
Oppgjeven tittel: Ridder Herr Tynde.

1. Herr Tynde rider af Alsø,n171
han fører sit Glavin drust;
anten han æ' te Lands eller Vands, n172
saa er han en Helt saa trøst.
– Raader I vel de Runer n173
2. Herr Tynde rider i Rosenslund n174
at vede n175 den vilde Hare, n176
der møder n177 han Dvergens Datter
med andre n178 Jomfruer i Skare.
3. Herr Tynde rider i Rosenslund n179
at vede n180 den vilde Hind.,n181
der ser han n182 Dvergens Datter n183
at hvile sig n184 under en Lind.n185
4. Hun hvilte sig under en Lind saa grøn,
Guldharpen havde hun i Hænde:
«Hist ser jeg Ridder Herr Tynde,
han skal sig hid til mig vende.»
5. «Hil sidde ned med de Møer smaa,
og saa med liden Smaadreng,
imens jeg spiller Guldharpen min!
her blomstre skal Mark og Eng.»
6. Hun slog saa hart et Runeslag n186
alt over de høie Tinde n187
at hvert et Dyr n188 i Skoven var,
det glemte sit Sprang n189 at springe. n190 n191
7. Hó slog då hare de Róneslag n192
alt over de grønne Lunde,
den glemte n193 Fugle, paa Kvisten sad
han gløymde n194 sin Sang at synge.n195
8. Der blomstrer Ris, der blomstrer Eng;
med Runer kunde hun ham vinde;
herr Tynde sin Hest mæ Sporanne tvang,
han kunde ham ikke vende.
9. Det var Ridder Herr Tynde,
han stiger af sin Hest, n196
han ganger til Dværgens Datter;
satte sig hende allernæst.
10. «Hør du Dvergens Datter,
vil du være min Kjære,
alle de Dage, jeg leve maa, n197
vil jeg dig elske og ære. n198
11. Alle de Dage, jeg leve maa,
vil jeg dig elske og ære,
Hver den Fing, som paa dig er,
skal Ring af røde Guld bære.
12. Hør du Dvergens Datter,
en Rose blandt alle Liljer,
for vist er du den deiligste Mø,
som nogen Svend kan gilje.»
13. Det var Dvergens Datter,
hó svara et ór for sig:
«Du faar vel venare Festarmøy,
men aldrig vinder du mig.
14. Hør du Ridder Herr Tynde, n199
lad fare det Elskovsverk!
eg heve meg ein Festarmann,
som æ' Kungjen over alle Dvergjer
15. Min fader han sidder i Bjerget inde n200
lader byde over alle sine Mænd, n201
forinden denne Maanedsdag,
min Festarmann henter mig hjem!
16. «Før Bjergens Konge dig skal faa,n202n203
han den Ære skal nyde,n204
før vil jeg vaage mit unge Liv
og mit Glavind i Stykker bryde.»n205
17. Det var Dvergens Frue,
hun ud igjenem Vinduet saa:
«hisset ser jeg Ridder herr Tynde n206
hos den grøne Linden at staa.» n207
18. Ud gik Dvergens Frue,
hun var baade vred og gram: n208
«Hør du, Udvild, Datteren min,
saa ilde staar dig denne Gang n209
19. Det sømmer dig bedre i Bjerget at sidde
og spinde den hvide Lin, n210
end at du ganger i Rosenslund
og spiller Guldharpen din.»
20. Det var Dvergens Frue, n211
hun ind i Bjerget monne gaa,
efter gik Ridder Herr Tynde
med Runeslag oppaa n212
21. Det var Dvergens frue,
bredde Silke opover en Stol, n213
derpaa sad Ridder Herr Tynde n214
i Dvale indtil Hanen gol. n215
22. Saa tog hun op de Bøger fem n216
og læste i alle dem, n217
hun løste den Ridder af Runeslag,
hendes Datter havde bundet ham. n218
23. Det var Dvergens Frue,
hun skjænker den klare Vin:
«Du skynde dig snart af Bjerget ud,
før hjem kommer Herren min. n219
24. Nu haver jeg dig af runer løst,
de skal dig aldrigen vinde,
det haver jeg gjort for min Æres skyld,
min Datter skal dig ei vinde.
25. Jeg er kommen af kristi Folk
og tagen i Bjerget ind,
jeg havde mig en Søster, n220
hun heder fru Ormelin. n221
26. I Island bær hun Kronen
og dertil Dronnings Navn;
hendes Datter er hende stjaalen fra, n222
deraf ganger vide Savn. n223
27. Hun er ført til Sverigs By, n224
der er hun i stor Vande, n225
hun maa alli gjenom Vindauga se n226
aa alli i Dansen gange.
28. Alli maa hun i Kirken træde. n227
uden hende paavokter tre Kvinder, n228
alli Guldtavel med Kongen spila, n229
uden Dronningen selv er inde. n230
29. Ind kom Dvergens Datter,
hun undte den Ridder saa vel:
«Jeg skal give dig Hest og Sal,
et Glavin blankt dertil.
30. Jeg skal give dig Hest og Sal n231
og dertil Sporar ny, n232
du skal aldrig ride saa vild en Sti, n233
du jo skal komme til By. n234
31. Du skal aldrig ride saa vilden Sti, n235
du jo skal Veien finde; n236
aldrig skal du stride den Strid,
du jo skal Seier vinde. n237
32. Du Aldrig skal du seile den Sø,
du jo skal komme i Land, n238
og aldrig skal du blive overvunden n239
af nogen kristen Mand. n240
33. Jeg skal give dig en Klædning ny, n241
den er med Roser dreven, n242
hvert det Ord, du taler af Mund n243
det skal falde sig, som det var skrevet n244
34. – – – – [Jeg skal give dig en Klædning ny,]n245
[den er med Roser dreven;]
for hvert det Ord, du taler,
skal falde som Runemaal.
34 n246
35. Det var Ridder Herr Tynde,
han red sig fram ved Lide, n247
der mødte hannem Dvergens selv, n248
han agter til Bjerget at skride. n249
36: «Hør du Ridder Herr Tynde,
din Hest er vel i Gang,
hvorhen agter du at ride n250
eller gjøres dig Veien lang?» n251
37. «At gilje lyster jeg ride
og fæste en Rosensplomme,
et Glavind lyster jeg bryde
alt baade til Lykke og Fromme.»
38. «Vel rider du Ridder Herr Tynde! n252
for mig skal du Freden nyde;
men der er en Greve i Opsal, n253
som lyster sit Glavind bryde. n254
[Herefter kun a: og c:]
39. Herr Tynde rider til Sverrig hen
og Lykken saa vilde han friste;
der trefte han svenske Riddere ni,
vel væbnet under de Buske.
c: Det var Ridder Herr T.[ynde],
han kom seg riand i Går,
ute stod Alebrett Kongens Broder,
han var vel sveipt i Mår.
40. «Her side I svenske Riddere,
vel væbnet ere I med Ære,
vil I stride for røde Guld
hell for eders Hjertenskjære?»
c: Hør du Alebrett Kongens Broder,
vil du no stride for Ære,
hell vi' du stride for røde Gull
hell for eders Hjertenskjære?»
41. Til svara Aleman Kongens Bror,
han svara et Ór for sig:
«Nok haver jeg Ære og Røde Guld,
det vinder jeg ikke af dig.
c: Til svarede Alebrett Kongens Broder,
han var vel stolt i Sinde:
«Guld og Rigdom haver jeg nok,
den tar jeg ikke vinde.
42. Men der er en Jomfru i Opsal,n255
hun heder fru Jermelin, n256
om hende saa ville vi stride,n257
enten hun bliver min eller din.» n258
43. De red tilsammen en Dyst eller to,
saa haardelig monne de fikte,
han kløvede Alemand kongens Broder,
saa Odden i Sadelen mødte.
c: Det var Ridder herr T[ynde],
han let sitt Sværi braa,
han hoggji ti Alebrett, Kongens Broder,
han falt i Lytir tvo.
44. Siden red han til Kongens Gaard,
han var baade vred og gram,
han løste den Jomfru af Fangebaand,
som saa lengje ha' seti i Tvang
(kun i a)

Strofene er nummererte av samlaren. Reinskrifta er sett saman av oppskrifter etter fleire kvedarar. I reinskrifta blir det vist til desse med bokstavane a—e. Sophus Bugge brukar ofte hakeparentes på det han viser til frå andre kvedarar, eller han skriv alternativ over lina eller til høgre. Vi har sett dette i noter, med unnatak av der det er heile strofer, som til dømes i strofe 39–43 etter kvedar c. Desse strofene har Bugge skrive inn ved sidan av dei andre, med ein vertikal strek mellom.

Oppskrift D

TSB A 62: Herr Tønne av Alsøy
Oppskrift: Udatert av G. O. Greve etter Karl Johan Hansson Brangstrup Bråten, Seljord, Telemark
Orig. ms.: NFS G.O. Greve 2, 27–28
Utan oppgjeven tittel.

1. Her Tønning rider av allen sø,n259
han fører sin glavin Røst
enten han er til lands eller vands,
en helt er han saa trøst.
– Raader i vældig róner. –
2. Her Tønning rider i rosens lund
at bede den vilde hare,
der møter han dvergens datter
med flere jomfruer i skare.
3. Her Tønning rider i rosens lund
at bede den vilde hind,
der møter han dvergens datter
hun hviler sig under en lind.
4. Hun hvilte unden en lind saa grøn,
guldharpe havde hun ihænde,
hisset ser hun Tønning ride,
han skal her hid til linde.
5. Saa slog hun ud det róneslag,
saa høit over alle de tinde;
den vilde hjórt i skógjen gaa
den glemte sit sprang at springe
6. Aa alle di fuglar i skógjen va
begynte at kvidre i dale,
alle di fiskar i floden va
de legte med deres hale.
7. Her sider du dvergjens datter,
en rose for alle de liljer,
og aldrig nogen verdens mand,
som eder ei lystet at gjilde.
8. Rid bort ridder her Tønning,
lader fare din elskovs verk,
eg haver mig en festarmann,
en konge for alle de dverg.
9. Aa dvergjens konge skulle i nu faa
Før han sku nyde den lykke
før vil jeg vaage mit unge liv
og bryde mit glavin istykker.
10. Aa ud kom dvergjens frue,
hun var baade vre og gramm;
høre du Udvill datter min,
saa lidet falder her den gang.
11. Dvergjens konge haver dig nu fest
med æren haver han dig vundet,
du tørde ikje her Tønning
med róneslag er bundet.
12. Dæ va dvergjens frue,
lader bræde med silkje en stol,
i dvale sad den herre der
alt indtil hanen gol.
13. Aa dæ va dvergjens frue,
lader hente ind bøger fem,
hun løste den herre av róneslag,
hendes datter havde bundet den.
14. Nu haver eg dig av rónen løst,
aa ingen kan dig mere bebinde,
det haver jeg gjort for æres skyld,
min datter skulde dig ei vinde.
15. Her Tønning rider af bjerget ud,
hans glavin skíner saa vide,
der møder han dvergjens konge,
til bjerget saa ville han ride.
16. Vel mødt du ridder her Tønning,
din hest kan vel med gang,
hvor saa vil dú ride,
eller haver dú veien lang.
17. Ad gjille vilde jeg ride
og fæste mig en rosens plómme,
et glavin tør jeg bryde
og friste baade skade og frómme.
18. Rid bort dú ridder her Tønning,
for mig dú freden skal nyde,
her bur en kjæmpe paa Uppesta,
han lyster det glavin at bryde.

Strofene er ikkje nummererte i manuskriptet.
Under oppskrifta står: Et par vers var der igjen, men meddeleren mintes dem ei. Meddelt af Karl (og Gunhild) Broten af Sellgjord. Han havde lært viserne af gamle Sverre Uddgaren for omtr. 30 aar siden. –
Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIc, 454–58

TSB A 63 Olav Liljekrans

Innleiing

Olav Liljekrans rir heimanfrå for å be inn gjester til bryllaupet sitt. Alvane har forvrengt synet hans, slik at han trur det er full dag, men eigentleg rir han ut i otta medan det enno er mørkt, på ei tid då alvane har sterkare makt. Som Olav kjem ut i den ville naturen, møter han ein flokk alvekvinner som dansar ringdans. Ei av dei ber Olav trø dansen med seg, han skal få både silkeskjorte og bukkeskinns-støvlar om han svarar ja til tilbodet. Men Olav skjønar kva invitasjonen betyr. Det dreier seg ikkje berre om dans, men om å gå inn i alveverda og bli der for alltid. Dette nektar han, for, som han seier: «imorgo skal mit bryllaup stá» (Landstad [1853] 1968: 356).
Då stiller alvekvinna Olav overfor eit val, anten å bu med alvane eller å bli slegen med sjukdom. Han nektar framleis å følgje alvekvinna og sprengrir med hesten gjennom krinsen av alvekvinner som har omringa han. Alvekvinna kastar ein dødeleg sjukdom på Olav, og når han kjem heim, er han dødssjuk. Han ber mor si hjelpe seg til sengs og sende bod på prest, slik at han kan få skrifte. Vidare ber han broren gifte seg med festarmøya, som han sjølv ikkje kan få. Brurefølgjet kjem til gards, og Olav lever lenge nok til at han kan kaste eit siste blikk på festarmøya, frå høgeloftet der han ligg. Når festarmøya ser at Olav er død, vil ho ikkje leve lenger, ho heller. Ho set sverdodden mot hjarta og tek livet av seg. Visa sluttar i tredobbel tragedie, for det kjem tre lik frå brurehuset:
Den eine var Olaf, den andre hans möy,
með kvítari hand,
og sá hans móðer af sorgi laut döy,
Sá móð kem Olaf af elvo
(Landstad 1968: 360).
Trua på alvane ligg til grunn for «Olav Liljekrans». Alvane vart frå gamalt oppfatta som overnaturlege vesen som kunne vere skadelege for menneske (svartalvar) eller harmlause og venlege (ljosalvar). Nemningar som alveskot, alvepust og alveblåst viser at alvane helst vart oppfatta som vondsinna vesen i nyare folketradisjon. Elles har alvekvinna i «Olav Liljekrans» trekk frå huldrefiguren, noko som viser seg ved at ho byr seg fram for Olav. Silkeskjorta og bukkeskinns-støvlane er konkrete uttrykk for kva ho freistar han med.
«Olav Liljekrans» var ein omtykt ballade på 1800-talet og vart tidleg skriven opp av Landstad og Olea Crøger. Landstad trykte balladen i Norske Folkeviser (Landstad [1853] 1968: 355–361, 843–844). Elles har vi fleire tidlege oppskrifter ved Sophus Bugge og Moltke Moe – og vidare oppskrifter frå nyare tid. Ei av Bugges beste oppskrifter gjorde han i 1857 etter Bergjit Torsdotter Lintveit (1812–1894) frå Brunkeberg i Telemark. Bergjit Lintveit var husmannsdotter, gifte seg med ein husmann og levde heile livet i tronge husmannskår. Ho fekk seks born, og fem av dei døydde som spedborn. Mannen døydde tidleg frå henne. Alle dødsfalla gjorde vel truleg sitt til at ho fekk nerveplager, og på eldre dagar vart ho sjuk på sinnet. Men ein kan forstå at ein tragisk ballade som «Olav Liljekrans» måtte appellere til denne songaren. Bergjit Lintveit song femten balladar for Bugge (Jonsson & Solberg 2011: 333–334).
Dei aller fleste av dei bortimot femti tekstoppskriftene av denne balladen er frå Telemark, men det finst også nokre variantar frå Agder-fylka og Sogn og Fjordane. Av melodivariantar har vi også fleire, ved Lindeman, Elling, Ole Mørk Sandvik og Eivind Groven (Ressem [utg.] 2011: 195–201). At Hulda Garborg tok med «Olav Liljekrans» i utvalet sitt av norske danseviser (1913), har vore med på å gjere denne balladen til ein klassikar.
«Olav Liljekrans» er skriven opp i alle nordiske land. Visa har dessutan parallellar utanfor Norden, i Bretagne og Skotland. På skotsk heiter hovudpersonen Clerk Colvill, og det kan sjå ut til at mannsnamnet Olav heng saman med dette. Når det elles gjeld tilhøvet mellom dei ulike nordiske viseformene, har Vésteinn Ólason påvist ein tydeleg språkleg og motivmessig samanheng mellom dei vestnordiske variantane. Ifølgje Vésteinn Ólason kom både dei islandske og dei færøyske formene opphavleg frå Noreg før reformasjonen (Vésteinn Ólason 1982: 112–122). Vésteinn Ólason peikar på scenen der Olav samtalar med mor si etter at han har møtt alvekvinnene som eit særleg godt døme på samanfall mellom dei vestnordiske viseformene:
Islandsk:
Hvaðan komstu, sonurinn minn?
Hvörninn ertu so fölur á kinn?
So ertu blár og so ertu bleikur
sem þú hafir verið í álfaleik.
Færøysk:
Hví ert tú so følin, hví ert tú so bleik,
sum tú hevði verið í elvarleik.
Tí eri eg følin, tí eri eg bleik:
í gjár var eg í elvarleik.
Norsk:
Dú tar ikkje undrast på, fer eg æ' bleik,
fer eg heve vori í den elvarleik.
Dí æ' eg så bleik, dí æ' eg så blå:
for elvekvinnune mæ knívane små
(Vésteinn Ólason 1982: 120).
Utsyn 14
CCF 154
DgF 47
IFkv 1
SMB 29

Oppskrift A

TSB A 63: Olav Liljekrans
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bergjit Torsdotter Lintveit, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 11–15 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v222

1. Olav han rí mæ Otti
– mæ vitari Haand –
jósan Dagjen han totte.
– så mó kjem Olav av Elskóg,n260
2. Olav han rí um Midnattstíd,
så totte han Soli skjein saa blí.
3. Olav han rí seg framette mæ Aa,
så såg han Elvarkvinnunne store å små
4. Høyrer du Olav hott eg seie degv223
vi' du trøa dæn Dansen mæ meg?
5. Vi du trøa dæn Dansen mæ meg,
eg ei silkjestikka Skjurte eg gjeva ska deg.
6. ei s[ilkjestikka] Skj[urte] kann eg væl få,
men trøa Dansen mæ deg eg ikkje må.
7. Trøa Dansen mæ deg eg ikkje må,
i Morgo ska mítt Bryllaupe stå.
8. Hokk vi du hell mæ kon Elvanne bú,
hell du vi' sjúke flykje di Brúr?
9. [Hokk vi du hell mæ kon Elvanne] døy,
[hell du vi' sjúke flykje di] Møy?
10. Eg vi' no 'kje mæ dikkon E[lvanne] bu,
eg vi 'kje sjuke flykje mi Brur.
11. [Eg vi' no 'kje mæ dikkon Elvanne] døy,
[eg vi 'kje sjuke flykje mi] Møy.
12. Olav han spente sin Hest mæ Spori,
så rei 'en igjenom dæn Elvelogji.
13. [Olav han spente sin Hest] ved Frans,
[så rei 'en igjenom] dæn Elvedans.
14. [Olav han spente sin Hest] ved Kinn,
[så rei 'en igjenom] dæn Elvegrind.
15. Elvekvinna ho oto Dansen sprang,
ho slengde te Olav mæ røde Gullband.
16. No ser eg Olav, no kjem han heim,
enten æ' han drukkjen, hella vrei.
17. Olav han kom seg riands i Går,
å hånoms kjær Moeri ute står
18. Å kjære mi Moer du reier meg Sæng,
[å kjære] min Faer, hjelp meg te dæn
19. [Å kjære] mi Syster, du stende meg nest
[å kjære] min Broer, du hentar meg Prest.
20. [Å kjære] m[in] B[roer], d[u] h[entar] m[eg] Pr[est]
så må du hava, dæn eg heve fest.
21. så gjerne jeg de gjorde,
når eg fer dei syndinne tore.
22. Eg hev 'kje gjort Ingerli større Harm,
hell ei gång eg låg på hennars Arm.
23. [Eg hev 'kje gjort Ingerli større] Kvie,
[hell ei gång eg låg] mæ hennars Sie.
24. De reier meg Sæng i Høgeloftssvala,
så ser de eg mi Brufær i Lunden framfara.
25. Dæn Brufær ho kom seg riands i Ton,
hor æ' Olav, mæ 'n tæk 'kje i mot?
26. Olav æ' kje heime,
han æ i Skogjen å veiar
27. Han æ 'kje i Skogjen å veiar,
mæ honoms små Hundann æ' heime.
28. Når dei Brukvinnunne sill' take seg vare,
då såg dei dæn Bruri i Høgeloftssvala.
29. Dær ser eg mi vene Møy,
sæl æ' dæn, som må liva å inkje tar døy.
30. [Dær ser eg] mitt vene Viv
[sæl æ' dæn, som må liva å inkje] tar leta Liv
31. Olav snudde Veggjen te,
eitt Bil dærette så var 'en dø.
32. Ho breidde upp Blomstri gule å blå,
unde låg Olav bå bleik å blå.
33. Bruri ho ikring seg såg,
så såg ho dæn Svære på Naglar låg.
34. Ho sette dæ Svære i sin Sko
så Odden sto i Hjarterot.
35. Dær blei meir Sorg, hell der blei Gama,
tri va' dei Likji te Jori mæ sama.
36. Dæn ene va' Olav, den andre honoms Møy,
dæn tree hass Moer av Sorg måttev224 døy
37. [Dæn ene va' Olav, den andre honoms] Viv
[dæn tree hass Moer av Sorg] let Liv.

Strofene er ikkje nummererte i kladden, men er det i reinskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge II, 82–85. I reinskrifta gjev Bugge følgjande merknad til omkvedet: Targjei Kosi gav Omkv. – Syster Ólav útride. – Mens min Gangar i Lunden bíar meg. Han havde ogsaa hørt Eftersl. Kom ó, kom Ólav ó Elskóg. I reinskrifta er rekkjefølgda på strofene noko ombytt, såleis at strofe 29–31 kjem mellom strofe 24 og 25. Det er sett inn tilvisingsteikn for dette i kladden. I margen ved strofe 2 står i reinskrifta: [Hvad er Meningen?] med blyant. Dette er så overskrive med penn, såleis: [«Elvarkvinnune forvilla'n»] I ein merknad i reinskrifta med blyant, er strofe 9 karakterisert som Fyldekalk. Etter strofe 13 er det i reinskrifta skrive: membrum genitale eqvorum Til ordet Frans har han med blyant også skrive: vansket af mæ Krans?? Etter strofe 14 er det i reinskrifta skrive med blyant: mæ Tind?? Til strofe 16 og 17 skriv Bugge med blyant: disse to Vers at omsætte? og med penn: [meddelt i denne Orden.] Ved strofe 23 har Bugge sett til ein referanse i reinskrifta: Jfr. Grundtv. Utr. 77.

Oppskrift B

TSB A 63: Olav Liljekrans
Oppskrift: 1890 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 160–163
Oppgjeven tittel: Olav i elvedans

1. Olav han rider seg ut så vide
alt til sit bryllup at byde.
– Så lett ganger dansen gjenom lunden. –
2. Å han byr store å han byr små
men Elenkongens dòtteré låst'en 'kji sjå.
3. Å han by' fire å han by fem,
å Elenkongsdòtteré rekker hånde' frem.
4. «Å kjær min Olav trå dansen mæ mig,
ei silkeskjurte jeg gjive skal dig.»
5. «En silkeskjurte den kan eg væl få
men danse mæ deg, tør eg alli våge.»
6. «Å kjære min Ola, [trå dansen mæ mig,]
ett stykkjy av gull eg gjiva ska' dig.»
7. «Ett stykkjy af gull dæ [kan eg væl] få
men danse [mæ deg, tør eg alli] våge.»
8. «Kvår vi du no imorgó døy,
hell du vi sjuk'e flykje deg møy?»
9. Kvår du [vi no imorgó] låte ditt liv,
hell du vi deg [sjuk'e flykje deg] viv?»
10. «Helle vi eg imorgó døy
hell eg vi sjuk'e da flykje meg møy.
11. Helle vi eg [imorgó låte mitt] liv
hell eg vi da sjuk'e [flykje meg] viv.»
12. Ho la' ti hanahana mæ tynnetein,
å dæ falt Olas hjerta i mein.
13. Å ho la ti hana mæ tynnerót
å dæ falt Olas hjerta imót.
14. Å Olav han spenner sin hesten mæ spårir,
så ri' han igjennóm den elvelògji.
15. Å Olav han spenner [sin hesten mæ] krans,
så ri han igjænnom den elvedans.
16. Å O[lav] han kjeme seg riand i går
hans kjæreste moder hun uti står.
17. «Eg helsar deg, Ola, kjær sønnen min,
kvi æ du så bleik ónde kinni dé?»
18. «Dæ æ inkji under eg æ i kjinni så bleik,
eg hev væl stai i så har ein leik.»
19. «Hot ska då me den onge brud svare,
imorgó ho kjæme med brureskare?»
20. «Dé siger, jeg rider mig ud i lund
å prøvar min hest å så min hund!»
21. Tilegt um morgón, da dagjen va ljós,
den ónge brud kåm mæ brureskare.
22. Å dei bar mat å dei bar vin.
«Men hòri æ Olav bruggòmen min?»
23. «Olav han rider seg ut i lund,
han prøvar sin hest å så sin hund!»
24. Då dei kåm seg åt høieloft inn,
dér låg Olav dø'e mæ bleike Kinn.
25. Dér blei mei sorg hell der blei gama,
tri våre lik at mollé mæ sama.
26. Den eine va Olav, den are hass møy,
den tré'e hass moder, av sorgji laut døy.

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Oppskrift C

TSB A 63: Olav Liljekrans
Oppskrift: Truleg 1862–1864 av Nicoline Marie «Nikka» Vonen etter ukjend songar.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCCXCV, 31–34
Utan oppgjeven tittel.

1. Her Ole laag paa Elvabak og sov,
da kom der en Elvekvindv225 og væktev226 ham op,
– den Dansen gaar saa let gjennem Lunden –
2. Og vil du nu træde Dansen med mig
7 Par Silkeskindsstøvler forærer jeg Dig.
3. Æg ikke tør æg ikke maa
i morgen skal mit Bryllup staa
4. Og Ole han steg paa gangeren graa,
saa red han snarer endv227 Fuglen fløi
5. Og kjære min Moder red op min Seng,
og kjære Søster bind Hovedet strengt
6. Og kjære min Moder binde min Hest,
og kjære min Søster hente mig Præst.
7. Men anden Dag Morgenv228 før Solen opsteg,
den unge Brud kom med sin Brudeskar ned.
8. Her staar I min Moder svøbt udi Skind,
og hvor lever Ole kjæresten min.
9. Og Ole han er ikke hjemme, han er paa de vilde Hede
og leder efter Dyrene fede
10. Den unge Brud stod og tænkte sig om,
jeg agter mig at gaa i Høienloft ind.
11. Hun lettede paa det Silke blaa,
ak her ligger Du kjære Ole daa.v229
12. Hun lettede paa det Silke hvid,
ak her ligger Du kjære Ole Lig.
13. Hun lettede paa det Silke rød,
ak her ligger Du kjære Ole død.
14. Og først Herr Ole og saa hans Mø
og siden hans Moder af Sorgen maa dø.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: TGM R. Berge CCCXCIII, 66–69. I reinskrifta har Rikard Berge normalisert lett i nynorsk lei.

TSB A 65 Elvarhøy

Innleiing

«Med Rette er denne Vise bleven regnet mellem vor Folkdigtnings skjønneste Blomster og har opnaaet stor Berømmelse baade inden- og udenlands, og dog er den danske Opskrift af den, som man hidtil har kjendt, i Grunden kun et Brudstykke», skreiv Svend Grundtvig om denne visa i Danmarks gamle Folkeviser.
Ein riddar legg seg til å sove på alvehaugen. Då kjem alvane og dansar for han. Ei alvejente syng så vakkert at alle fuglane syng med, og dei små fiskane i straumen leikar med halen. Om han er viljug til å bli hos alvane, vil dei lære han runer og trolldom. Han skal få lære å binde bjørnen og jage bort drakane som ligg på gullskattane nede i jorda, men om han ikkje vil bli, skal både sverd og kvasse knivar leggje hans hjarta i dvale. Men når hanen gjel og slår med vengjene, er trolldomen broten, og han slepp unna. Visa sluttar med ei åtvaring mot å leggje seg og sove på alvehaugen.
Når Svend Grundtvig skriv at dette berre er «et Brudstykke», er det fordi den eldste danske oppskrifta fortel at riddarens eiga syster kjem ut av berget med eit sølvkar til han. Ho spiller drikken for sin fot og ber han late som om han drikk. Slik bryt han den trolldomen alvane har kasta på han, og han kan sleppe unna. No tilbyr han å føre søster si så langt av lei, men ho svarar, at om han så fører henne til verdas ende, må ho tilbake i berget før sola står opp.
Sven Grundtvig støttar seg også på eit fragment som Anne Ånundsdotter Lillegård frå Eidsborg song for Landstad (s. 849f.). Dei sju strofene har lite til felles med denne visa, men Anne Lillegård forklarte at det hadde handla om at ungersveinen kjente att kjærasten sin i den jenta som kom til han i skogen. Men no måtte ho vere i berget, ho var gift der.
I 1860 skreiv L.M. Lindeman opp ein melodi og 11 strofer etter Lars Haraldsson Lofthus/Kåsa frå Tuddal. 30 år seinare skreiv Moltke Moe opp ein fyldig tekst etter Lars Larsson Veslestøyl frå Seljord, og i 1910 skreiv Rikard Berge opp ein tekst etter Olav Bjørnsson Homsås/Kastet. Alle variantane skreiv seg frå Kjempeviseboka.
I Nyerup og Rahbeks Udvalgte Danske Viser fra Middelalderen, som kom ut i 1814, er det fire melodiar til Elvarhøy. Ein av desse er norsk, innsendt av Cornelius Thomas Rønnau, men kva melodi som er norsk, veit vi ikkje. I tillegg har også Catharinus Elling skrive opp ein melodi etter ein ukjend songar frå Grungedal.
DgF 46
SMB 31

Oppskrift A

TSB A 65: Elvarhøy
Oppskrift: 1860 av Ludvig Mathias Lindeman etter Lars Haraldsson Lofthus/Kåsa, Tuddal, Telemark.
Orig. ms.: NB Mus.ms. 2456/1860:203, nr. 57. Lindemans manuskriptsamling.
Utan oppgjeven tittel.

1. Jeg lagde mit Hoved ved Elvarhøi
mine Øine finge en Dvale
saa kom der to Jomfrugu gangandes fram
dei vilde saa gjerne med mig tale,
– Siden jeg hende første saag –
2. Den eine klappa meg ved hviden Kind
den andre hviskra meg ind i Øira
aa statt up du fagre Ungersvend
aa lyster du Dandsen at røre,
3. Stat up fagre Ungersvend
lyster du Dandsen at røre
mine Jomfrugur skal for dig en Vise kvæde
den fagreste du lyster at høre,
4. Den eine begyndte en Vise kvæde
saa fagert over alle de Kvinder
den rennandes Strøm han stildes derved
som før var vandt til at rinde.
5. Den rendandes Strøm han stildes derved
som før var vann til at renne
og alle Smaafisker i Floden var
dem leika med deres Finder Hale
6. Alle Smaafisker i Floden var
dem leika med deres Hale
og alle Smaafuglar i Skogen var
begyndte at kvittre i Dale.
7. Hør du fagre Ungersvend
vil du kje med os blive
jeg skal lære dig Bok og Runor
og dertil læse og skrive.
8. Eg skal lære dig Bassin at binde
og Bjørnen up under Li
og Draken som lig under røde Guld
skal rømme af landet for dig.
9. Aa høir du fagre Ungersvend
vil du kje med os tale
da skal Svær og hvasse Knive
lægge dit Hjerte i Dvale.
10. Havde ikke Gud givet min Lykke saa god
at Hanen havde slaget sine Vinger
vist havde jeg blevet i den Elvafærd
alt med den Elvakvinde.
11. Jeg raade vil hver Dannesvend
som ride vil te Hove
de ride sig ikke til Elvarhøi
og læg sig der til at sove.

Strofene er delvis nummererte i manuskriptet.
Trykt i Gaukstad 1997, s. 517–518. Her er teksten til 1. strofe etter Torstein Reiarsson Gvåle i Tuddal. Det finst også ein melodi nedteikna etter han, jf. Ressem [utg.] 2011, s. 204.

Oppskrift B

TSB A 65: Elvarhøy
Oppskrift: 1891 av Moltke Moe etter Lars Larsson Veslestøyl, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 256–257
Oppgjeven tittel: Elverhøi

1. Jeg lagde mit hoved til Elvarhøi
mit hoved dei fingæne dvalte
dér kom ei jomfru å rørte ved
«Våg upp, våg upp du fager ongersvend å lad mig ved dig tale.»
– Jeg siden aller hænar tilforn så –
2. «Vil du hos kònn blive
så skå vi læra deg både lesa å skrive
bassen at binde, drákjen skå røma av lande fe dig
som ligg'e på dæ røde gull.»
3. Den eine begyjynna te en vise at kvæde
å alle dei småfuglar i skogjenv230 var
dei kvitra i kvor den dale'
å alle dei små fiskar i floden gjekk dei leika mæ sine hale'
4. Å dei Å den andre begjynna [te en vise at kvæde]
å alle dei småfiskar í floden gik
di leika mæ sine småfinnar
å strømmen begynna te stille å stå, som føre var vant til å rinde.
5.De dansa inde, de [dansa] ùt
ja den ‹…›n261 elvarehær
men alletier sto ungersvend
han sto å stødde seg på sitt svær.
6. «Ja vil du kje hos konn vére
så skå øksar å gvasse knivar
lægge ditt hjerte i dvæle'
[6b]. «Ja vil du [kje hos konn] blive
så skå [øksar å gvasse knivar]
lægge ditt hjerte til hvile.
n262
7. Men havde ikkje Gud han været meg så god,
at hanen den havde galet
forvisst ha' eg blivé i elvarhøi
i alle mine livens dagar.
8. Å ha' ikkje [Gud han været] meg så gó
han ha gjévé meg att'e mitt minné,
forvist ha' eg blive [i elvarhøi]
iblandt dei elvarkvinnur.
9. Eg l råder ingjen reiser til elvarhøi
å legger seg der til å sové.

Strofene er nummererte av samlaren.

Oppskrift C

TSB A 65: Elvarhøy
Oppskrift: 1910 av Rikard Berge etter Olav Bjørnsson Homsås/Kastet, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge LXXXII, 8–9
Oppgjeven tittel: Elvarøy

1. Jeg lagde mitt hoved i Elvarøy,
jeg [lagde] mig der til at sove,
der kom til mig tvo elvekvinder
dei vilde med mig tale.
– Men lykken vender sig òfte om –
2. Den eine ho klappa meg ved hviden kjinn,
den andre ho gviskra i mitt øre,
Vaagne dig op vaar ungane svenn
om du ville dansen høre.
3. Vaagne [dig op vaar ungane svenn]
om du [ville dansen] træde,
mine jaamfruer skulde for dig kvæde,
det fòuerste du lyster at høre.
4. Den eine begyndte en vise aa kvæde,
sò fagert aaver alle kvinder,
den striden strøm han stildes derved
som før var vand at rinde.
5. (Den striden [strøm han stildes derved]
som – før [var vand at rinde]
aa alle smaa fisker i floden var
de lekte med hver sin hale.
6. Aa alle [smaa fisker i floden var]
[de lekte med hver sin hale]
[aa alle] smaa fuglar i skogen var,
begynda tì kvitre i dale.
7. Aa ha 'kje mi lykke vòre meg sò go,
at hanen ha' skakje sine vengir;
sò ha' eg kaame i bergje inn
aa blive der tiden sò lengje.
8. Aa [ha 'kje mi lykke vòre meg sò go]
at h[anen] ha' begyndt til gale
[sò ha' eg kaame i] bergje inn
[aa blive der] alle mine dage.
9. Sò raader jeg hver ungan svenn
som rider ne vil tilhobe,
at ikkje reiser àt Elvarøy
aa legg'e seg der tì sòva

Under oppskrifta står det: (Av «Kjempebokji»)

TSB A 67 Festarmann i grava

Innleiing

Festarmannen døyr like før bryllaupet, og brura sørgjer så sårt at festarmannen ikkje får fred i grava. Han tek kista si på ryggen og går til jomfruburet hennar. Der bankar han på døra, men ho tør ikkje opne. Ho er redd det kan vere ein farleg dauding og ber han om å nemne Jesu namn. Demonar eller andre overnaturlege skapnader kan ikkje uttale Jesu namn. Når ho no høyrer at han nemner Jesu namn, blir ho trygg og slepper han inn, slik at dei kan møtast. Men om morgonen når hanen gjel, må alle dei daude tilbake til grava. Ho vil gjerne følgje med, men han rår henne frå det. Ikkje lenge etter får ho også døy.
Visa byggjer på kjente trusførestellingar. Dei etterlevande skulle ikkje sørgje og gråte for lenge. I så fall vart det til plage for den daude. I segnene blir det ofte fortalt at den daude kunne kome att, særleg dersom han hadde noko ugjort.
Teksten er skriven opp to gonger, ein gong i 1892 av Hans Jacob Aall etter Anne Targjeisdotter Staulen i Kvitseid og ein gong før 1903-04 av Hallvard Lid etter Anne Olsdotter Byggland i Høydalsmo. Dessutan skreiv Lindeman opp ein melodi i 1870 etter Erik Hansen Hilton i Gjerdrum. Dei to tekstane ligg tett opp til dei danske versjonane, og visa er sikkert komen frå Danmark, men språket er prega av dei norske songarane.
Diktarane i den tidlege romantikken (skrekkromantikken) let seg gjerne inspirere av slike balladar som desse. I 1776 skreiv den tyske G.A. Bürger eit dikt, «Leonore». Der ventar jenta på at kjærasten hennar skulle komme tilbake frå sjuårskrigen, men når han langt om lenge kjem, er han ein uhyggeleg dauding. Han set henne opp på hesten sin og rir til kyrkjegarden. Der må ho bli med han ned i grava. «Nattevandrerinderen», som den danske diktaren B.S. Ingermann skreiv i 1813, er vel så makaber. Elvina vandrar kvar natt til eit kjærleiksmøte med den daude broren sin på kyrkjegarden. Han står opp av grava som vampyr og syg til slutt livet ut av henne. Nekrofil incest er sterke saker.
Båe dikta har vore spreidde som skillingsviser og sunge også her i Noreg.
DgF 90
SMB 32

Oppskrift A

TSB A 67: Festarmann i grava
Oppskrift: 1892–1893 av Hans Jacob Aall etter Anne Targjeisdotter Staulen, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS H.J. Aall I, 141–142
Utan oppgjeven tittel.

1. De va Ridder Aage, han rei seg under Øi
feste han Jomfru Else, ho va saa fin ei Møi,
[feste han Jomfru Else] alt me de raue Gul.
Maanedsdajen deretter laag han i sortesvarte Mòl
2. De va Jomfru Else, ho va saa sorgjeful,
de hørde Ridder Aage djupt under svarte Mòl.
Op sto Ridder Aage, tok Kjista paa sin Bag,
lakka te henars Bure, seg sjav før egjen Umag.
3. Han klappa paa Dynni me Kjista,
fordi han hae et Sjin,
«Aa høir Du Jomfru Else,
Du lukkar Din Festarman in
4. Jensvared Jomfru Else:
Eg let op ei min Dør,
før Du kan Jesu Navnn263 nèvne,
som Du kunde før.
5. Alt galer Hanen den raue,
te Graven maa me ner,
te Graven ska alle døe,
aa eg maa fyje me.
6. Aa sjaa Du op te Himmelen
te de Sjønnur smaa,
i Graven sòk den Døe,
ho han ei mere saa.
7. Heim jek Jomfru Else,
ho va saa sorgjeful,
Maanesdajen deretter
laag ho i svarte Mòl.

Strofene er nummererte i oppskrifta.

Oppskrift B

TSB A 67: Festarmann i grava
Oppskrift: Før 1903–04n264 av Halvard Lid etter Anne Olsdotter Byggland, Høydalsmo, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CLXV, 4
Oppgjeven tittel: Riddar Aage

1. Det var ridar Aage
han rie seg under øi
Feste han jaamfru Else
ho var so ven ei møy.
2. Feste han jaamfru Else
alt med det raude gull
maanes dagen etter
laag han i svarte mull.
3. Det var jaamfru Else
ho var so sørgefull
maanes d
Det hørde riddar Aage
jupt under svarte mull.
4. Op stod riddar Aage
tok kjisten paa sin bak
lakka til henarrs bur
sig selv for egen umag
5. Han klappa d‹…› paa dyri med kjiste
fordi han havde et skind
aa høyr du jaamfru Else
du lukkar din festarmann inn
6. Jen svar jaamfru Else
jeg lukker ei opp min dør
før du kan jesus namn nevne
alt som du konna førr.
7. Alt galer hanen hin raude
til graven maa eg ned
til graven skulle alle daude
til eg maa fylje med.
8. Aa sjaa du upp til himlen
aa til dei stjærnur smaa
i graven sank den daude
ho ham ei meire saag.
9. Hen gjik jaamfru Else
ho var so sorgefull
maanesdagen der etter
laag ho i sorte mull.

På første sida i boka står det: Uppskrivi av Hallv. Lid, Morgedal (yvilati til meg 1903 eller 1904). RBerge. Balladen står på s. 4 i boka, viss vi reknar med forsatsen. Men det er den første visa i boka, og sidenummereringa med blå blyant byrjar her med eit 1-tal.

TSB A 68 Den vonde stemora

Innleiing

Eit ektepar lever saman i åtte år og får fleire barn. Så blir kona alvorleg sjuk. Før ho døyr, spør ektemannen henne kva han skal ta seg til med når ho er borte, og ho svarar at han skal finne seg ei ny kone. Men det er viktig at han legg vekt på sinnelaget hennar, og ikkje på vakker utsjånad og fine klede. Når den den døde vel er gravlagd, gifter mannen seg på nytt. Men han bryr seg ikkje om dei gode råda han fekk, og den nye kona – som blir stemor for borna hans – behandlar dei brutalt. Dei græt og klagar seg, og dette høyrer den døde mora i himmelen.
Ho ber Vårherre om ho kan få vende tilbake til jorda for ei kort tid, og ho får lov til det. Men ho må vere tilbake før hanen gjel, og ho må halde avstand til den tidlegare ektemannen. Ei mørk natt vender den døde tilbake til heimen og talar den vonde stemora til rette. Det er ingen grunn til at ho skal svelte steborna sine og la dei gå for lut og kaldt vatn: «Leivde eg 'ki etter meg öl og mat?/mine smá bón liðe báð hunger og hat,» seier ho (Landstad [1853] 1968: 545). Om ho ikkje endrar sinnelag, vil det gå henne ille. Den vonde stemora skjønar alvoret og blir etter dette ei god stemor.
«Den vonde stemora» var ein utbreidd ballade på 1800-talet, og det finst om lag åtti tekstvariantar, dei fleste frå Telemark. Sophus Bugge gjorde mange fyldige oppskrifter, blant anna etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen (1799–1876) frå Vrådal, som kunne kring tretti balladar. Elles er «Den vonde stemora» også funnen i Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag. Det finst mange melodioppskrifter av balladen (Ressem [utg.] 2011: 207–214). Landstad gjorde fleire oppskrifter av «Den vonde stemora» og trykte to variantar i Norske Folkeviser. Han tok også med nokre enkeltstrofer som han meiner har høyrt til denne balladen (Landstad [1853] 1968: 542–550, 844 –847).
Balladen om den døde mora som vender tilbake for å tale den vonde stemora til rette, finst over heile Norden. Visa vart trykt hos Peder Syv (1695). Her heiter ektemannen Svend Dyring, og Syv-teksten inspirerte den danske forfattaren Henrik Hertz til å skrive det romantiske folkevise-dramaet Svend Dyrings Hus (1837). I kommentaren i Norske Folkeviser klagar Landstad over at dei variantane han kjenner «ere saa temmelig lige den danske Vise», men legg til at det ikkje kan vera nokon tvil om at «Visen har holdt sig her selvstændig fra gamle Dage» (Landstad [1853] 1968: 547).
Landstads oppfatning av at det fanst ein yngre og ein eldre visetradisjon blir stadfest av Vésteinn Ólasons avhandling om det islandske balladematerialet, og av høvet til viseformene i Norden elles. Vésteinn Ólason strekar dels under det nære tilhøvet mellom dei vestnordiske viseformene, men peikar også på at det finst ein eldre, nordisk tradisjon ved sida av ein yngre, og at desse skil seg frå kvarandre. I dei yngre tradisjonsformene går såleis steborna til grava, der mor deira ligg for å klage, og vekkjer henne med gråten sin, men i den eldre tradisjonen finst ikkje dette draget. Her blir det ikkje sagt noko anna enn at den døde mora høyrer borna gråte (Vésteinn Ólason 1982: 160–162). Bugges oppskrift etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen høyrer til den yngre tradisjonen:
Ho slo te hånom unde kinn
så bloe rann i skarlakskinn.
Han gret så sårt den liten svein
hans moer hørde dæ i andre heim.
Signelill ganger for sin herre å stå
må eg meg på jorderik gå
(Blom & Bø [utg.] 1981: 73).
At avlidne kunne syne seg for dei levande og kome att som gjengangarar, var vanleg folketru. Gjengangarar kunne vere farlege, som i Asbjørnsens huldreeventyr «En gammeldags Juleaften», der dei døde held eiga midnattsmesse – men dei kunne også gje gode råd. I «Den vonde stemora» er situasjonen spesiell, sidan det er Vårherre, evt. også Jesus eller jomfru Maria, som gjev den døde lov til å vende tilbake for ei kort tid. Det går tydeleg fram at den døde no ikkje er eit kroppsleg, men eit åndeleg vesen, og såleis må halde seg unna alt det materielle. Elles er førestellinga om vonde stemødrer utbreidd, ikkje minst i eventyrtradisjonen.
Utsyn 37
CCF 170
DgF 89
IFkv 11
SMB 33

Oppskrift A

TSB A 68: Den vonde stemora
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 195–196 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Moderen under Mulde. IV.

1. Dær kom sjúkjen på dæ land,
– på follo –
døe bårt Sylveli, dæ liljevand.
Tungt æ dæ å trjóa dansen undi mollo.
2. [Dær kom sjúkjen] í dæn bý
[døe bårt Sylveli,] dæ véne vív.
3. Sunna fy kyrkja jarar en lík,
nóra fy kyrkja skoa han vív.
4. Å han feste 'æ Vendeli, han flutt 'æ heim,
å riddarar å møyar ríe mæ dei.
5. Dei fýgde 'æ Vendeli í stoga inn,
riddarar å møyar båre fy skinn.
6. Dei sette 'æ Vendeli í brúrebenk,
riddarar å møyar båre fy skjenk.
7. Vendeli tala ti ternunne tvo:
«kven eiger småbonni, på golvi gå?»
8. Ti svarar dei ternunne, så blítt dei tala,:
«dei eige Nikelus, som dú sko hava.»
9. Å hó sló ti dæ lisle kind,
så blói dæ dreiv útivi skarlakskinn.
10. Å hó sló ti dæn lisle svein,
dæ va' æ lýtt í en annen heim.
11. Å Sylveli mæ vår herre tala:
«må eg meg at jarriki fara?»
12. «Du må deg at jarriki fara,
når du kjem atte, når íktinne gala.»
13. Å Vendeli gjekk seg úti stett,
så møter ho Sylveli, dæ véne vív.
14. «Å høyrer du Vendeli, hot eg talar ti deg:
kví æ' du så vónde mæ småbonni mí?
15. Å du sló ti dæ lisle kind,
så blói dreiv útivi skarlakskinn.
16. Å du sló ti dæn lisle svein,
dæ va' meg lýtt í en annen heim.
17. Når du skjere på díne dei klæi blå,
skjer så på míne dæ vallmåli grått.v231
18. Å no må eg 'ki lenger mæ deg tala,
no høyrer eg, at íktinne gala.
19. Å sko eg no tíare ti deg gå,
så tung ei lykke sko du få.»
20. Dæ eine hó byste, dæ are hó tvó,
dæ tree vagga ho mæ sin fót.
21. Ti tala Nikelus í sængi låg:
«kví må 'ki småbonni på golvi gå?»
22. «Småbonni må 'ki på golvi gå,
eg tala mæ deires moder í nått.»
23. «Å tala du mæ deires moder í nått,
[å]gud bære meg, eg mått 'æ kje sjå!»

Strofene er nummererte av samlaren. Til første strofa kommenterer Bugge: [i den fær. Vise Silvurlín] og Aslak Årtveit mindedes at have hørt flgd. Omkv: Tungt æ' dæ å trøa Dansen mæ allo (ɔ: "va' ímót Straumen'); i hvilken Vise, vidste han ikke. Elles noterer han med blyant i margen til strofe 5: jvfr. stolt Eline (Abr. Nr. 132) V. 4. 5. – riddere og svende, de bare hendes skind. lign fl. 55.

Oppskrift B

TSB A 68: Den vonde stemora
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Anbjørg Knutsdotter Vistadhaugen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 213–214 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Moderen under Mulde. V.

1. Stolt Salvei hó dødde í kung Peders går,
så lagde de hende på ligestrå.
– Så redelig var den skjønne jomfrú. –
2. Så lagde de hende på ligebår
frem kom jomfrú Maria, fletta hendes hår.
3. Så satte de hende på grefti frem,
de tolv guds englanne sång mæ dem.
n265
4. Så lagde de hende i grefti ned,
de tolv gudsenglanne sång derved.
5. Det var så silde en torsdags kveld,
de trí små ganger på grefti frem.
6. [Den eine gret taarer, den andre gret blo,]
[den tree gret moder av sorte jor.]n266
7. «Ak kjære mine børn, hvi græder de så,
hvi må eg 'ki sova mæ freen enno?»
8. « Ak kjære min moder vi græder efter dig,
vi har fått en stivmoder så uredelig.»
9. [Stolt Salvei] hó monne for herren [at stå]
[«må jeg] fýgje heimatte mine [tre små?»]n267v232
10. «[Ja du må følge hjem med dine tre små,]
[når du kommer] atte ti hanen [galer to.»]v233
11. Stolt Salvei kom heim í kung Peders går,
frú Mette stó úte, va' sveipt í mål.
12. «Hev de 'ki ette meg bådi ull å lín,
med mine børn ska' ligge i aske som svin?»
13. Hev de 'ki ette meg dæn kåpa blå,
med mine børn ska' ligge på barlind-strå?
14. Hev de 'ki ette meg de gúle vokslys,
med mine børn ska sidde i mørke hus?
15. Vi' du vera vónd mæ mine tre små,
helvedes dører åben for dig står.
16. Men vi du vera gó mæ mine tre små,
himmeriges dører åben for dig står.
17. Når du skjere på dine dei klæi grå,
så bøter du væl um mine tri små.
18. Når du skjere på dine dei klæi blå,
så skjer du på mine dei klæi grå!
19. No må eg 'ki lenger stå tale med dig,
de himmeriges klokker ringe efter mig.
20. No må eg 'ki lenger stå tala et ór,
no lí dæ ti, at hanen galer to.»
21. Når hó bøtte væl um síne små,
så skar hó på hennes dei klæi grå.
22. Når hó skar på síne dei klæi grå,
skar hó på hennes dei klæi blå.
23. Dæ eine hó byste, dæ andre hó tvó,
dæ tree va' líte, hó rugga mæ sin fót.

Strofene er nummererte av samlaren.

Oppskrift C

TSB A 68: Den vonde stemora
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tone Marteinsdotter Høna/Kollberg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 47–49 (reinskrift) med variantar etter Lindeman og andre kjelder (Lindeman-variantane er i variantapparatet nemnde L, dei andre b).
Oppgjeven tittel: Stolt Salvei og fru Mettelill. I.

1. Herr Peder redv234 sig under ø,
han fested stolt Salvei, så ven en mø,
– Så hæderlig var den skjønne jomfru. –
2. Han festedv235 stolt Salvei og hented hende hjem,
og ridder og svende i følge med dem.
3. Stoltv236 Salvei hov237 dødde i herr Peders går,
så lagde de hende på ligebår.
4. De bare stolt Salvei til graven hen,
og ridder og svende de sjunge forv238 dem
5. De lagde stolt Salvei i graven ned
og ridder og svende de sjunge derved.
6. Nora for kyrkja der jorded han lig,
å sunna for kyrkja der skua han viv.
7. Da va' dev239 så seint um en torsdags kveld,
der gjenge tre døttre te moderens grav.
8. Den eine gret taarerv240, den andre gret blo,
den tree gret moder av sorte jor.
9. Stolt Salvei ho gårv241 for vår herre at stå:
«må jeg følge hjem med mine tre små?»
10. «Ja du må følge hjem med dine tre små,
når du kommer igjen, førv242 hanen galer to.»
11. Stolt Salvei skjød opp sine modige ben,
der revnede murv243 og marmorsten.
12. Stolt Salvei kom segv244 gangandesv245 i går,
fru Mettelill sto åv246 kjemde sitt hår.
13. Vilv247 du være en stemoder så god,
i himmerig skal du vist bygge og bov248.
14. Men vil du være en stemoder så ledv249,
i helvede skal jeg vide dig stedv250.
15. Jeg løyvde etter mig de høie voksljus,
mine børn de siderv251 i mørke hus.
16. Jeg løyvde etter mig både øl og brød,
mine børn maa lide stor hungersnød.
17. Jeg løyvde etter mig de bólsterv252 blå,
mine børn de ligger i bare strå.
18. Å giv du dine både øl og brød
å giv så mine melken sød.
19. Å klær du dine i silke og mår
å klærv253 så mine i vallmorv254 grå.»
20. Den eine ho byste, den andre ho tvo,
den tree vogga ho mæ sin fot.
21. «Jeg må ikke lenger stå tala såv255,
no lider snart te, at hanen galer to.»
22. Hver gang de hørde de hunde gjø,
så gave de børnene øl og brød.

Strofene er nummererte av samlaren. Variantane frå Lindeman er skrivne inn med anna blekk. Dei andre variantane er skrivne inn med mørkare blekk. Denne handa har òg bytt om på rekkjefølgda, såleis at strofe 13 og 14 er ombytte, og strofe 15–17 står i rekkjefølgda 17, 15 og 16. Under omkvedet står ei blyanttilskrift med danske og svenske variantar av omkvedet.

TSB A 69 Draugen

Innleiing

Herreper rir ut seint ein kveld, og når han kjem ut i Rosenlund, møter han ein død mann. Attergangaren fortel at kona hans, fru Ingebjørg, drap han i senga og køyrde liket ut på villande hei. Den sveinen som han hadde hatt mest tiltru til, ligg no med kona hans, dessutan rir han på hesten hans og er streng mot borna hans.
Daudingen ber han om å føre saka hans for retten. Herreper blir sint, han grev liket opp og ber det heim. Når han kastar liket inn på golvet, blir Ingebjørg både bleik og svart som jord. Herreper seier at ho burde brennast på bål, men i staden blir ho graven levande ned i jorda.
Visa finst også i Sverige og Danmark. I Noreg er det skrive opp mange tekstar som går tilbake på Peder Syvs Kjempevisebok (Anden Part VI), men den varianten som Dagne Ånundsdotter Lid (opphavleg frå Vrådal, men seinare busett i Fyresdal) song for Sophus Bugge, skil seg klårt frå både dei norske oppskriftene og dei svenske og danske versjonane. Desse sluttar med daudingens tale og har korkje med Herrepers reaksjon eller straffinga av fru Ingebjørg.
Ei liknande tysk vise, Der Vorwirt, liknar på den norske. Der er det den svikefulle sveinen som drep mannen og sidan giftar seg med kona.
Sophus Bugge publiserte Dagne Lids tekst i Gamle norske Folkeviser.
Det er ikkje bevart melodi til denne visa.
Utsyn 38
DgF 91
SMB 34

Oppskrift A

TSB A 69: Draugen
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Dagne Ånundsdotter Lid, Veum, Fyresdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS Bugge m, 36–38 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.v256

1. Eg sit gjekk meg ut så seint um Kvelli,
vill' setta min Hest i Helli.
– Så vide ganges dær órdenar. –
2. Då eg kom i Rosenslund,
dæn døe Mannen ti meg kom.
3. Fru Ingebjør mæ sine Ternunne fem
dei kvalte meg i ei Silkjeseng.
4. Den Svennen som jeg trodde best
den rider på min blakken Hest.
5. Han site føre mitt breden Bor
gjev mine Småbonni Håingsór.
6. Han rie på min Blakkji,
fangar ville Dyr mæ min Rakkji.
7. Han ete mæ min syllbudde Kniv
han søve mæ mitt vene Viv.
8. Æ du Hærepær i mi Ætti,
du bere mitt Maali te Retti.
9. Hærrepær blei i Hugjen så vrei
han bar dæ Likje or Skogjen å heim
10. Hærrepær kasta dæ Likje på Gov
Fru Ingebjør blikna, ho svartna som Jor.
11. Æ du Fru Ingebjør i dessi Verkjó kjendt
så sko' du vist blive på Båle brendt.
12. Dei gjore ho Fru Ingebjør så mykje imot,
dei grove hænnar livandes undo Jor
13. [Dei gjore ho Fru Ingebjør so mykje] Mein
[dei grove hænnar livandes] unde ein Stein.

Reinskrifter: NFS S. Bugge 2, 100–101 og DFS III, 111. Den første reinskrifta har overskrift «Gjengangeren».
Trykt med tittelen «Draugen» i Sophus Bugge: Gamle Norske Folkeviser 1858, s. 80–81.

Oppskrift B

TSB A 69: Draugen
Oppskrift: 1898/1899 og 1907 av John Lie og Catharinus Elling etter Olav Gunnarsson Tortveit, Buffalo River, Minnesota, USA.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCCVI, 81–83
Oppgjeven tittel: Fruva Ingebjørg

1. No lider her til kvelle,
eg set paa hesten min helle.
– So vide fara dei løyndarord. –
2. Eg hellar hesten i engi grøn,
so gjeng eg meg under ei lind so ven.
3. Den fyrste svevnen der eg fekk,
den daude mannen til meg gjekk.
4. «Stat upp, statt upp, du riddar raud!
Du er livande, eg er daud.»
5. «Statt upp, statt upp, du riddar rike!
Eg vil deg ikkje i svevnen svike.»
6. «Fru Ingebjørg med sin svikfulle dreng,
ho kjørde meg i ei silkeseng.»
7. Ho gjurde meg inn i ei byrd av høy,
og førde meg av fra den ville hei.
8. Den sveinen, som eg trudde aller best,
han rider no paa min høge hest.
9. Han rider no paa min blakki
og fangar dyr med min rakki.
10. Han ete med min sylvbudde Kniv –
aa gjev at han sat i hans unge liv!»
11. Og Sigmund vakna or svevni braatt,
den draumen var lang som ei heile nott.
12. Den draumen var lang, og du var leid –
No gjeng eg upp i den ville hei.
13. So reis han upp og hesten sin sala,
vilde finne ut de, den daude tala.
14. Han reid avstad og fort han rann,
og leita til han den daude fann.
15. Han førde han heim til Ingebjørgs gaard,
Fruva ute i tunet staar.
16. Han bar det liket inn paa bord,
Fru Ingebjørg bleikna og svartna som jord.
17. «Og er du i desse verki kjend,
so burde du vera paa baalet brend!»
18. «Du gjev meg til min herre god!
Mi heimanfylgje eg giv i bot.»
– So vide fara dei løyndarord. –

Foran oppskrifta står det: Folkeviser. Fundne i Telemarken 1907 av Chatar. Elling. (Renskrevne og supplerede efter optegnelser fra mor, bestemor, Olav Tortveit ved Buffalo River, Minn. U.S.A. og andre gamle visekvædere af John Lie.). Under dette med blyant: Detti er mine upskriftir. Eg heve ikkje dikta noko sjalv i dei; men eg heve skrivi upp etter som eg heve høyrt deim av dei gamle her. Elling for hera ein sumar, so ba 'n meg sjå paa dei visune han ha skrivi upp um sommaren og sjaa um dei va riktige. Han skjønna seg 'kje paa det. Saa skreiv eg ut visune saales som eg har høyrt deim, men de blei so eg beheldt boki.
Etter str. 18 står: (Etter Bestemor, Mor og Olav Tortveit.)

Oppskrift C

TSB A 69: Draugen
Oppskrift: udatert av Gunnleik Sandvik etter ukjend songar, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS H.J. Aall 9, 4–5
Utan oppgjeven tittel.

1. Eg gjek meg ut aa klelle
og sætte min Hest uti Helle
og lae mit Hovu te Tuve
So gjønne so ville eg sove
– Saa vie gjænge meg Ore af –
2. Te ei Tuve so gjorne saa vilde jeg saave
Den første Søvnen jeg da fik
Den døde Mand han til mig gik
– Saa vie osv –
3. Jeg da fik, den den døde Mand
han til mig gik
Aa est du ein udaf mi Æt
Saa skal du føre min Sag i Ret.
– So vi osv –
4. Udaf min Æt saa skal du føre min Sag i Ret
Aa reis du dig til Hedeby
Der bur alle mine Frendar utti
– Saa vi osv –
5. Til Hedeby Der bur alle mine Frendar uti
Det bur liti Kjersti mit vene Viv
Aa ha forråtte mit unge Liv.
– So vie osv –
6. Mit vene Viv Aa ha forraadde mit unge Liv
Ja Ho aa Hennars Fruer fem
De kvalte mig i mi Silkeseng::
– So vie os.v –
7. Hendes fruer fem De kvalte mig i mi Silkeseng
Saa lagde de mig i et Knippe Høi
Aa førde mig paa den vilde Hei::
8. I et Knippe Høi De førde mig paa vilde Hei,
Den Svennen som eg trudde best
han riider nu min gode Hest::
9. Eg trudde best han rider nu min gode Hest,
Han sidder ved mit brede Bord
Og spotter mine Børn med uhøviske Ord. osv.
10. Mit brede Bord han spotter mine Born med uhøviske Ord
Han eter med min sølvbundne Kniv
og saaver hos min vene Viv::
11. Min sølvbundne Kniv og sover hos min vene Viv
Aa skaa eg endeleg te han gaa
Saa vont et Mot saa skaa han faa::

TSB A 73 Haugebonden

Innleiing

Visa om haugebonden må ha vore ei svært populær vise. Berre i Øvre Telemark er det skrive opp nesten hundre variantar av visa, og i tillegg finst det oppskrifter langs kysten, frå Lista i sør til Trondenes i nord.
Visa opnar med at bonden går ut for å finne greiner og kransar til pynt på julekvelden. Der møter han ein overnaturleg skapning som i Telemark blir kalla haugebonden. Namnet har han fått fordi det skal vere han som ligg i gravhaugen. Han er eit godvette som vernar garden og ser til at alt går bra for både folk og dyr. Andre stader i landet har han andre namn. På Vestlandet heiter han oftast gardvoren (han som vernar garden), på Austlandet kan han heite rudkallen, tomtegubben, tuftekallen eller gobonden. Han er i alle fall oppfatta som den første rydningsmannen som la opp tuftene til garden. I vår tid er han vorte til fjøsnissen, og skikken med å setje ut graut på låven julekvelden har rot i ein gammal offerskikk på gravhaugen.
Haugebonden klagar over at drengene til bonden ståkar på julekvelden. Då vil han ha ro. Bonden svarar at Haugebonden har brukt skipet hans i mange år, men han har ikkje fått leige for bruken. Haugebonden ber han om å gå ut på skipet, der vil han finne gode gåver.
Visa finst også på Færøyane, men der heiter haugebonden Gullsteinur. Det namnet har han også i dei fleste variantane frå norskekysten. Variantane frå Telemark fortel også om eit skip som haugebonden har brukt saman med bonden. Det er fleire ting som tyder på at denne visa er dikta i ei sjøbygd.
Oppskrifta frå Grytlandet i Trondenes er skriven opp ca. 1917 av lærar Brede Heide etter ein gammal jekteskippar. Han forklarte også at «haubonden» kvart år lurte seg med jekta «Falken» på turane til Bergen. No vil han gje seg til kjenne for skipperen og betale skipleiga, men også minne om at han har vore til nytte om bord. Når masta har truga med å knekkje i uvêret, har han støtta ho med ryggen sin. Dette kan tyde på at haugebonden opphavleg har vore ein skipsnisse, ein klabautermann. Namnet kjem frå eit lågtysk ord som tyder å bråke. Tradisjonen om klabautermannen er særleg kjend i Nord-Tyskland, Polen og i Austersjøen, men det er også fortalt segner om skipsnissen i Vestfold og Østfold.
Utsyn 20
CCF 133

Oppskrift A

TSB A 73: Haugebonden
Oppskrift: 1878? av Birgitte Daae etter ukjend songar, Jølster, Sogn og Fjordane.
Orig. ms.: NFS M. Moe 70, 5–6
Utan oppgjeven tittel.

1. Ifjor bodde æg paa kvitan Sand
aa lekte mæ Laxespore
men nu bor æg paa høgan Fjeld
aa spiller Guldterning over Bore
– Vi lyder ei paa Bonden aa kor han danste derinde. –
2. Aa altid har æg rod Fiske mæ dæg
aa altid brugt Baatane dine,
men aldrig har Du faat Baadslæge af mæg
Du tykkes vel dæ er længe aa bie
3. Gak dæg ut i Styrebakrom
alt uti Styrebakrosa
aa der skal Du finne forgylden Skrin
aa Nykkelenn268 staar uti Laase.
4. Aa der skal Du finne en Silkeduk saa fiin
at Maken Du aldrig skal finde
og den havde Lindelina Døtter min
den Tid ho var Fæstekvinde.
5. I Kveld er dæ Julekveld for Grannen min
Vi skulle os litek litevætte mosa
imorgaa kjæm han Gulstein Maagen min
mæ Skipe som vi skulle losa
Aa kommer han inkje i Mora saa bli de aldri mer
saa bli dæ baa Sorrig og Kvide.
6. Men dæ vil æg sæje dæg Grandbonden min
Du tugta inkje Gutane Dine
for kver den einaste Julejulenat
saa tura di paa Haugane mine
Aa havde dæ inkje vaare for han Gulbonds Skuld
saa skulde di longe møst Live.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
På omslaget til ark 3–11 står det: «Fra Nordland og vestkysten ved den Daaeske familie Bø i Telemark 1878».

Oppskrift B

TSB A 73: Haugebonden
Oppskrift: 1913 av Johanne Bugge Berge etter Hæge Olsdotter Bergland, Moland, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLIII, 20–23
Oppgjeven tittel: Hougebonden

1. Dæ va den heilage joleftan kvell
bonden ville burt finne limar
og dá hann kom seg i Ródelónden
dá høyrde hann kòr Hougebonden rima
– Snillan du
De lyest ut paa Bónar kòr Hougebonden dansar aa rimar –
2. Høyre du dæ du goe bonde sjav
kvi tuktar du kje drengjine dine
De æ allir sò heilag ein joleftaskvell
dei stukar uti haddine mine
3. Der er aldriv257 sò heilag ein jóleftas kvell
dei slengje ette meg me skále
ha de kje vòri for goe-bonden sjav
dei ha silt mist hørsla aa máli.
4. Dei gav meg sò vont eitt slag
utav den store ølkruse
ha de [kje vòri for goe-bonden sjav]
du ha silt høyrt romlv258 i huse
5. Og dei gav meg sò vond ein styng
utav dei kvasse spjóte
ha det [kje vòri for goe-bonden sjav]
eg ha vel silt hòurt uti móti
6. Aa dei gav meg sò vond ein styng
utav den sylvara-kniv
[ha de kje vòri for goe-bonden sjav]
dei ha vel silt mist deiris liv
7. Aa du heve vòri ut pá mine skipn269
aa de uti árinne átte
ingjo skips leige hev eg fengje av deg
og enno gjeng báten paa bòtte
8. Aa du [heve vòri ut pá] mine s[kip]
o [de uti árinne] nie
ingjo [skips leige hev eg fengje] av deg
aa enno gjeng bonar forbie
9. No hev eg vòri i adde dessi aare
ut paa dine grònnar sò lengji
ingjo [skips leige hev du]n270 kravt
aa ingjo hev du fengji
10. Men gakk no deg at bakari stamn
der heng ei forgyllte brose
der stende dei kistunne 9
aa lyklanne hekk uti lásar
11. Aa deruti stende eitt lite gullstoup
hev gengji i nie manns bóten271
15 mann kann drikke gòtt rus
aa sjave bonden deruti fljóte.
12. Aa deruti ligge den muffa blaa
er souma mæ sylvi kviten272
aa de souma Ingjeri dótte mi
den ti ho heime sat pike
13. Aa deruti ligge denev259 silkjesòkk
er va stikka mæ liljur aa kransar
aa den kom alli paa Málfri's fot
berre joledagjen ho dansar
14. Aa deruti ligge ein silkjeduk
er vovi mæ roue gullstrimar
og den kom alli paa hougebondsens bór
berre i jóle hann dansar aa rimar.
15. Aa eg skò gjeve ein liten myllardam
der gjenge 15 par kvennir,
stolpanne æ utav kvite kvalbein
aa slòkje utav haraste jønni

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Etter første strofe står desse forklaringane: «(bónar konne være namn paa eitt stykkje i skogjen.) Namn paa ein volle kor Hougebonden dansar aa rimar.» Vidare: «(Dæ va no adde mann dæ som gjore nye limar ti sope tili mæ) ti jol)» Under dette står det: (Heve ou høyrt etterslengjen slik:
– De bankar i norð
de blikrar i su
me hougebonden leikar aa rimar –

Oppskrift C

TSB A 73: Haugebonden
Oppskrift: 1913 av Johanna Bugge Berge etter Svein Bendiksson Rindebakken/Rui, Vrådal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLIII, 48–50
Oppgjeven tittel: Hougebonden

1. Dæ va no ein heilage joleftas kvell
bonden sill bort finne limar
og dá hann kom seg at rosen-lond
da høyrde hann kór hougebonden rimar
– Snillan du
de lyest ut pá bonarn273 der hougebonden dansar aa rimar –
2. Dæ [va no ein heilage joleftas] kvell
bonden sill bort finne kransar,
áaa hann kom seg at rosen-lónn
hørde hann kór hougebonden dansar.
3. Aa høyre du de du góe bonden sjav
hottfe tuktar du kje drengenne dine.
Dæ æ aller sò heilag ein joleftas kvell
der stukar dei uti halline mine
4. Aa de [va no ein heilage joleftas] kvell
daa gav dei meg sò vond ein støyt utav krusi
aa ha de ikkje vore for góe bonden sjav
her ha nokk silt bli roml i husi
5. Aa de [va no ein heilage joleftas] kvell
gav dei meg só vond ein støyt utav skálei
aa ha de [ikkje vore for góe bonden] sjav
de silt ha mist báte høyrsli aa maalei
6. Aa du hev no vòri paa alle mine skip
aa der utpaa aarine òtte
aa ingjo skipsleige hev eg fengji av deg
aa enno gjeng baaten paa bótte.
7. H[ougebonden:] Gakk du deg no uti bakari stamn.
Der finn du deg ei forgyllande brósen274
der stenda dei kistane ni
aa lyklanne haeng uti láse
8. Aa deruti du finne eit lite gullstoup.
ha gjengji i ni manna-botarn275
Deruta 10 15 hòvmenn kann drikka gòtt rus
aa sjave bonden deruti fljóte
9. Aa deruti finn du ein silkjestakk
er souma me liljur aa kransar
Den kom no aldri paa Malfris bak
berre joledagjen ho dansar.
10. Aa Lónden heiter garen min
hann ligge a su ondi ei lí.
Aa sjav só heiter eg Góe-Gullstein
aa kóna mi ho heiter Malfri.

Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.

Oppskrift D

TSB A 73: Haugebonden
Oppskrift: Udatert av Brede Heie etter ukjend songar, Trondenes, Troms.
Orig. ms.: TGM R. Berge DXVI, 1 ff. (avisutklipp)
Oppgjeven tittel: Nordlandsk folkedikting. Ei folkevisa fraa Trondenes.

1. Huse du ikkje paa Folla daa,
daa mastra di sprang utu spaarra.
Daa skorte æ mastra med ryggen min.
Ja daa var æ ikkje saa veila.
– Rider du for bonden sjølv fordi
haubonden dansa paa remman. –
2. Aa, huse du ikkje paa Folla daa,
daa oppsta-vanta dine slo feila.
Daa sette æ fot i kvart vatrebord,
og daa fekk æ vank opp i laaran.
3. Saa kom der ei rossa gjønna Stadskerne,n276
ho var vel kje søt til aa bie.
Det bogna i dine mastertre,
det remna i segle det kvite.
4. Nu har æ vore seggelt kvar føste reis,
og svoger'n min har seggelt kvar hauste,
og han, han heite nu Jonemann,
og han er karen den trauste.
5. Nu gangaarn277 du i stamnen fram,
der finner du nokka under trossa.
Der under stander eit sølverskrin,
og nøkkelen stander i laase.
6. Der ute i ligg der ein silkeduk
utsydd av silke det fine,
og han sydde Kjersten, dotter mi,
daa ho sat festa veikja.
7. Malfru det heite nu kona mi
den yndie solens blomme,
og n278 saa heite æ Gulesti,n279
og gaarden min heite nu Lunde.

I Rikard Berges samling ligg denne visa som avisutklipp med brev frå Hans Eidnes, datert 21/3 1922, Trondarnes ved Harstad. Han skriv at visa er frå Grytlandet i Trondenes, og at det er lærar Brede Heide som har sendt ho til han. Hans Eidnes var «styrar» for ungdomsbladet Midnattsol, og der var visa trykt første gongen i nr 44, 1917. Avisutklippet til Rikard Berge er frå avisa Hålogaland den 12. nov. 1917, som trykte saka oppatt. Utklippet er ikkje datert. I Midnattsol jamfører Leonhard Næss denne versjonen med den som står hos Landstad, og han kjem fram til at Nordlands-versjonen må vera den opphavlege. Eidnes har skrive nokre kommentarar på avisutklippet og lagt til ei ekstra strofe etter den fjerde:
5. Nu har æ vore seggelt i 18 år
alt ut på den Falken så fine.
Men inga skipslæga det ha du nu fått
æ trudde du kunde ha tvila

Forkortingar og litteratur

CCF: Corpus Carminum Færoensium. Føroya kvæði I–VI. Red.: S. Grundtvig m. fl. København 1941–1972
Child: The English and Scottish Popular Ballads I–V. Red.: F.J. Child. New York 1882–1898 (ny utg. 1965)
DFS: Dansk folkemindesamling
DgF: Danmarks gamle Folkeviser I–XII. Red.: S. Grundtvig m. fl. København 1853–1863 (ny utg. 1966)
EFA: Etno-folkloristisk arkiv, Seksjon for kulturvitenskap, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, Universitetet i Bergen
Ejder: Svenska medeltidspostillor. Red.: B. Ejder. Uppsala 1974
FSF: Finlands svenska folkdiktning V. Red.: O. Andersson. Helsingfors 1934
IFkv: Íslenzk Fornkvæði I–VII. Red.: Jón Helgason. København 1962–1981
NB: Nasjonalbiblioteket, Oslo
NFS: Norsk Folkeminnesamling, Institutt for kulturstudier, Universitet i Oslo
NRK: Norsk rikskringkasting
SMB: Sveriges Medeltida Ballader 1–5. Red.: B. Jonsson m. fl. Stockholm 1983–2001
TGM: Telemark og Grenland museum
Utsyn: Utsyn yver gamall norsk folkevisedikting. Red.: L. Heggstad m. fl. Kristiania 1912

*

Alv Erlingsson. I: Norsk biografisk leksikon.
Andersson, Otto (red.) 1934. Finlands svenska folkdiktning. Bind V: Folkvisor 1. Den äldre folkvisan. Helsingfors. Svenska litteratursällskapet i Finland.
Beyer, Absalon Pedersøn (red.) 1928. Om Norgis Rige. Utgave ved Harald Beyer. Bergen. F. Beyers Forlag.
Blom, Ådel Gjøstein og Olav Bø (red.) 1981. Norske balladar. Oslo. Det Norske Samlaget.
Bom, Kaj 1973. «Danmarks norske folkeviser». I: Meddelanden från Svenskt Visarkiv 32. Stockholm. Svenskt Visarkiv. (Særtrykk av Danske Studier, 1973.)
Bondevik, Kjell 1927. «Margit Hjukse». I: Maal og Minne. Oslo. Samlaget.
Bondevik, Kjell 1953. «Folkevisa om Agnete og havmannen». I: Norveg 3. Oslo. Aschehoug.
Bredsdorff, Thomas og Anne Marie Mai (red.) 2000. 1000 danske digte. København. Rosinante.
Bugge, Sophus [1858] 1971. Gamle norske Folkeviser. Oslo. Universitetsforlaget.
Bugge, Sophus 1896. «Helge-Digtene i den ældre Edda. Deres Hjem og Forbindelser». I: Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse. Anden Række. København. G. E. C. Gad.
Child, Francis James [1882–1898] 1965. The English and Scottish Popular Ballads I–V. New York. Dover.
Christiansen, Reidar Th. 1946. «Til de norske sjøvetters historie». I: Eventyr og sagn. Oslo. Norli.
Crøger, Olea 2004. Lilja bære blomster i enge. Folkeminneoppskrifter frå Telemark i 1840–50-åra. Red: Brynjulf Alver, Reimund Kvideland og Astrid Nora Ressem. Oslo. Norsk Folkeminnelag/Aschehoug.
Ejder, Bertil (red.) 1974. Svenska medeltidspostillor 6 & 7. Uppsala. Svenska Fornskrift-Sällskapet.
Ek, Sverker 1921. Norsk kämpavisa i östnordisk tradition. Ett försök till tudelning av det nordiska folkvisematerialet. Göteborg. Wettergren & Kerber.
Eriksen, Anne 2002. «Mindre-Alv Erlingsson. Historie, sagn og andre fortellinger». I: Arne Bugge Amundsen m. fl. (red.): Sagnomsust. Fortelling og virkelighet. Oslo. Novus.
Faye, Andreas 1844. Norske Folke-Sagn. Christiania. Guldberg & Dzwonkowskis Forlag.
Garborg, Hulda [1913] 1917. Norske Dansevisur. Kristiania. Aschehoug.
Gaukstad, Øystein 1997. Ludvig Mathias Lindemans samling av norske folkeviser og religiøse folketoner. Bind 1: Tekster. Oslo, Novus.
Grambo, Ronald 1952. «Omskapingsmotivet i folkevisa om Beiarblakkjen». I: Maal og Minne. Oslo. Samlaget.
Grundtvig, Svend, Jørgen Bloch og Chr. Matras (red.) 1941–1972. Føroya kvæði : Corpus carminum Faeroensium I–VI. København. Munksgaard.
Grundtvig, Svend, Axel Olrik m. fl. (red.) [1853–1863] 1966. Danmarks gamle Folkeviser I–XII. København. Gyldendalske Boghandel.
Heggstad, Leiv og H. Grüner-Nielsen 1912. Utsyn yver gamall norsk folkevisedikting. Kristiania. Olaf Norlis Forlag.
Hildeman, Karl-Ivar 1950. Politiska visor från Sveriges senmedeltid. Stockholm. Hugo Gebers Förlag.
Hildeman, Karl-Ivar 1985. Tillbaka till balladen. Stockholm. Svenskt visarkiv.
Hodne, Ørnulf 1984. The Types of the Norwegian Folktale. Oslo-Bergen-Stavanger-Tromsø. Universitetsforlaget.
Jenssen, Atle Lien 1996. Solørmusikken: O.M. Sandviks opptegnelser fra Solør, Odalen og Finnskogen. Kongsvinger. Solørforlaget.
Jón Helgason 1962–1981. Íslenzk Fornkvæði I–VII. Editiones Arnamagnæanæ. Series B vol. 17. København. Munksgaard.
Jonsson, Bengt R. og Olav Solberg 2011. «Vil du meg lyde». Balladsångare i Telemark på 1800-talet. Oslo. Novus.
Jonsson, Bengt R. 1990–1991. «Bråvalla och Lena. Kring balladen SMB 56. II. Kap. 7 A. Lenavisan och forskningen: från Vedel till Schück. Kap. 7 B. Historiska ballader från 1400- och 1500-talen: intertextualitet, influens, tendens». I: Sumlen. Årsbok för vis- och folkmusikforskning. Stockholm. Svenskt Visarkiv & Samfundet för Visforskning.
Jonsson, Bengt R., Margareta Jersild og Sven-Bertil Jansson (red.) 1983–2001. Sveriges Medeltida Ballader 1–5. Stockholm. Almquist & Wiksell.
Jonsson, Bengt R. og Olav Solberg 2011. «Vil du meg lyde». Balladsångare i Telemark på 1800-talet. Oslo. Novus.
Jonsson, Bengt R., Svale Solheim og Eva Danielson 1978. The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. Oslo-Bergen-Tromsø. Universitetsforlaget.
Landstad, Magnus B. [1853] 1968. Norske Folkeviser. Oslo. Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget.
Lid, Nils 1950. «Til varulvens historie» I: Trolldom: Nordiske studiar. Oslo. Cammermeyer.
Liestøl, Knut Moltke Moe [1920–1924] 1958–1959. Norsk folkedikting. Folkeviser I–II. Ny utgåve ved Olav Bø og Svale Solheim. Oslo. Samlaget.
Liestøl, Knut 1915. Norske trollvisor og norrøne sogor. Kristiania. Olaf Norlis Forlag.
Liestøl, Knut 1909. «Dei tvo systar.» I: Maal og Minne. Oslo. Samlaget
Liestøl, Knut 1915. «Nokre islendske folkevisor». I: Edda. Bind IV. Kristiania. Universitetsforlaget.
Liestøl, Knut 1928. «Eit par nordnorske folkevisor». I: Festskrift til Rektor J. Qvigstad. Tromsø museums skrifter, II.. Tromsø museum.
Lindegård Hjorth, Poul. 1976. «Linköping-håndskrift og 'Ridderen i hjorteham'». Erik Dal og Iver Kjær: Danske studier. København. Akademisk forlag.
Lindeman, Ludvig M. 1964. «Indberetning fra Ludv. M. Lindeman om den af ham i Maanederne Juli og August 1848 med offentligt Stipendium foretagne Reise for at optegne Folkemelodier (Hermed Musikbilage)». I: Tradisjonsinnsamling på 1800-talet. Oslo. Universitetsforlaget.
Meisling, Peter. 1988. Agnetes latter. En folkevise-monografi. København. Akademisk Forlag.
Moe, Jørgen 1964. «Indberetning fra Cand. theol. Jørgen Moe om en af ham i Maanederne Juli og August 1847 med offentligt Stipendium foretagen Reise gjennem Thelemarken og Sætersdalen for at samle Folkedigtninger.» I: Tradisjonsinnsamling på 1800-talet. Oslo. Universitetsforlaget.
Moe, Moltke 1925. «Kungssonen av Norigsland». I: Moltke Moes samlede skrifter, bind 1. Red.: Knut Liestøl. Oslo. Aschehoug.
Nyerup og Rahbek 1813. Udvalgte Danske Viser frå Middelalderen; efter A.S. Vedels og P. Syvs trykte Udgaver og efter haandskrevne Samlinger. 4de Tome. København. Schultz.
Oftelie, Torkel 1909. Telesoga. Fargo. Telelage i Amerika.
Paulsen, Helge 1994/95. «Fattiggutten og tukthusfangen fra Hella, som ble en av landets store folkemusikksamlere». I: Årsskriftet Njotarøy 1994/95. Tønsberg. Nøtterøy Historielag.
Recke, Ernst von der 1927. Danmarks Fornviser I. Kjøbenhavn. Møller & Landschultz.
Reinton, Lars 1946. Den norrøne litteraturen. Oslo. Noregs boklag.
Ressem, Astrid Nora (red.) 2011. Norske middelalderballader. Melodier. Bind 1. Oslo. Norsk visearkiv/Norsk Folkeminnelag/Aschehoug.
Skeie, Tore 2009. Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang. Oslo. Spartacus.
Solberg, Olav 1990. «'Ridderen i hjorteham' – ein mellomalderballade frå Solum». I: Telemark Historie. Bø. Telemark Historielag.
Solberg, Olav 2003. Forteljingar om drap. Kriminalhistorier frå seinmellomalderen. Oslo. Fagbokforlaget.
Solheim, Svale 1973. «Historie og munnleg historisk visetradisjon». I: Norveg 16. Oslo. Universitetsforlaget.
Syv, Peder 1695. Et Hundrede udvalde Danske Viser om allehaande merkelige Krigs Bedrivt oc anden seldsom Eventyr, som sig her udi Riget ved gamle Kæmper, navnkundige Konger og ellers fornemme Personer begivet haver af Arilds Tid til denne nærværende Dag. Forøgede med det Andet Hundrede Viser om Danske Konger, Kæmper og Andre samt hosføyede Antegnelser til Lyst og Lærdom. Kiøbenhavn. P.M. Høvffner.
Vedel, Anders Sørensen 1591. It Hundrede vduaalde Danske Viser, Om allehaande Merckelige Krigs Bedrifft, oc anden seldsom Euentyr, som sig her vdi Riget, ved Gamle Kemper, Naffnkundige Konger oc ellers forneme Personer begiffuet haffuer, aff arilds tid indtil denne neruærendis Dag. Ribben. Hans Brun.
Vedel, Anders Sørensen 1927. Folkevisebog II. Utgave ved Paul V. Rubow. København.
Vésteinn Ólason. 1982. The Traditional Ballads of Iceland. Reykjavík. Stofnun Árna Magnússonar.


Noter:
n1. kalla «Birgit Krossli» i oppskrifta, jf. Jonsson & Solberg 2011: 333–334
n2. Etter ordet står: (ti?)
n3. Under lina står det:Ridderliti» ogsaa)
n4. Over denne lina står eit uleseleg ord i parentes. I reinskrifta står det: (Peder:)
n5. Over denne lina står: (Jón)
n6. Over lina står det: (Per)
n7. Samlarkommentar: Targjei Kosi: Vi høre de løven falde. – Vi vide så væl alt um den unge Kung Eirik. –
n8. Samlarkommentar: hetter Fvansking for: etlar? jvfr. fær menneskjan ætlar, me harrin ræður.
n9. Usikker transkripsjon
n10. Over ordet står: lang ø
n11. Under lina står: ha' 'kje væresta
n12. Over ordet står: ha 'kje væreste
n13. Over ordet står: foreldri
n14. Dei to neste strofene står i margen til høgre.
n15. I margen står det: ælde vøre forsigtig
n16. I margen står det: nopa? nappa?
n17. Strofa står i margen til høgre. Over strofa står: I den danske Vise:
n18. I margen står det: cfr v. 5 i den danske.
n19. Uleseleg ord over. I margen står det: halft
n20. Etter lina står: (?)
n21. I margen står det: Sadelsbue
n22. Dei tre neste strofene står i margen til venstre.
n23. Over ordet står: (sic)
n24. Over ordet står: (sic)
n25. Over ordet står: (sic)
n26. Over ordet står: (sic)
n27. Over ordet står: (sic)
n28. Over ordet står: (sic)
n29. Det er ein halv ring over aksenten.
n30. Det er ein halvsirkel over dei to a-ane.
n31. Etter strofenummeret står: (?)
n32. Det er ein halvsirkel over dei to a-ane.
n33. I venstre marg står det: (Et Par Vers mangler antagelig)
n34. Samlarkommentar i reinskrifta: Fvanskn. af savnar[?]
n35. Over ordet står: (saa skrevet)
n36. Strofa er ikkje nummerert i manuskriptet.
n37. Over lina står: (dette Vers senere)
n38. I høgre marg står: + Han tók upp
n39. Mellom linjene står: – gange – stande
n40. Over ordet står: (ikke)
n41. Før ordet står: (uforkl.)
n42. Over ordet står: (kvile)
n43. Over ordet står: (aab.)
n44. Over ordet står: (uvist)
n45. Etter ordet står noko uleseleg i parentesar
n46. Samlarkommentar: [saa udtalt tydelig.]
n47. Samlarens klamme
n48. Samlarens klamme
n49. Samlarkommentar: v. 5 maaske foran v. 3. 4.
n50. Samlarkommentar i reinskrifta: [så har jeg skrevet]
n51. Samlarkommentar i reinskrifta: går(d).
n52. Utydeleg trykk
n53. Utydeleg trykk
n54. Utydeleg trykk
n55. Samlarkommentar: Ikke Lavrans, men en anden Smådreng (Hæge). svanadón forklarte hun ligefrem.
n56. Samlarkommentar: Hæge kunde ikke forklare dette Ord nærmere.
n57. Denne strofa står i margen med hake inn i teksten.
n58. Samlarkommentar: Hæge formodede, at dette er Stifmoderens Ord.
n59. Samlarkommentar: Hæge forklarte det: Kjending.
n60. Samlarkommentar: (Kongens Ord).
n61. Etter lina står det: dæ va'kje anten Ev. hell Ævití
n62. Over ordet står: (e)
n63. Samlarkommentar: Hæge forklarte det: gjøre sure Miner.
n64. Over ordet står: (Trøie)
n65. Usikker transkripsjon
n66. Dei to ekstra verslinene er ikkje med i reinskrifta.
n67. Over ordet står: (sic)
n68. Over ordet står: lete (aab. e)
n69. Over ordet står: (béra)
n70. Ordet er skrive over noko uleseleg
n71. I margen står: Fekk inkje hesten til tala
n72. Mellom første og andre line står: han måtte unde hoggji lute
n73. Etter lina står: (at ho var trollheks)
n74. Samlarkommentar: (sic)
n75. Samlarkommentar: (sic)
n76. Samlarkommentar: hvorover de rynkede Stakken
n77. Etter ordet står: (port?)
n78. Kommentar i reinskrifta: Vaabenhus
n79. Parentesen må bety at strofene om kniven skal inn her, sjølv om dei er skrivne inn etter strofene om nåla. Reinskrifta har strofene om kniven som nummer sju og åtte.
n80. Denne strofa står som nummer 13 med haker i margen, som viser at ho høyrer heime her som strofe 15.
n81. Samlarkommentar: Signe opfattede alene Róden som det egentlige Navn.
n82. Samlarkommentar: (gammel)
n83. Strofa er overstroken med blyant.
n84. Strofa er tilføyd i margen.
n85. I margen står det: [«ut på mein»: Margjit Lavransdatter i Kviteseid.]
n86. I margen står det: f.vansk. f. «ti mein»?
n87. Strofa står til høgre for strofe 9.
n88. I margen står det: [Targjei Kosi: Brúgomen tala te Brúri så: «Kví æ du så myrk idag mót ígår?» Han mindedes ikke den onde Søsters Svar.]
n89. I margen står det: [Targjei Kosi: Det tók den Horpa sette seg te Bór / men då må du trú, den Horpa sló.]
n90. Strofa står til høgre for strofe 23.
n91. Strofa står til høgre for strofe 23 og 24.
n92. I margen står det: [Targjei Kosi: Det tók sló dén Horpa ímót Jór, / så fekk hó både Kjøt å Bló. / [sló dén Horpa ímót] ein Stein / [så fekk hó både Kjøt å] Bein ]
n93. Samlarkommentar: lenger nord: likje
n94. Samlarkommentar: segjer: fingrann'
n95. Usikker transkripsjon
n96. Strofa står som strofe 19 i oppskrifta, men med teikn som viser kor den skal inn.
n97. Denne strofa er skrive inn i margen mellom str. 3 og 4.
n98. Samlarkommentar: Sjúksonen hennars
n99. Samlarkommentar: som skabt af Mandeben.
n100. Samlarkommentar: Faderens Ord.
n101. Samlarkommentar: meddelt: «på».
n102. Samlarkommentar: meddelt: «på».
n103. Samlarkommentar: Meddelt: «vermor»
n104. I andre strofe står det: Laando
n105. Lindegård Hjorths lesing. Bokstaven r er uleseleg. Det ser òg ut til å vera ein hårstrek til ein (uleseleg) ø der, såleis at ordet kan tolkast som frøydhefuldh
n106. Samlarens klammar
n107. Under strofa står: (sjaa vers lenger fram)
n108. Over strofa står: (sjaa vers lenger fram)
n109. Under tittelen står: Conjugia sunt fatalia
n110. Under strofa står: Ole Ericksen Hodne etternamnet er skrive spegelvendt
n111. Usikker transkripsjon
n112. Under strofa står: Lændsmanden Henne lens mand vl Enn ‹…›
n113. Under strofa står: «Ram»
n114. Frå reinskrifta
n115. Nokså uleseleg
n116. Samlarkommentar: kunde ikke nemme
n117. Samlarkommentar: sic!
n118. Samlarkommentar: (vatn i daglig tale)
n119. Samlarkommentar: (aavigt «= bakvendt, mè Ryggin fyri.»)
n120. Over d-en står: (n?)
n121. Over d-en står: (n?)
n122. Ordet er først overstreka, men det står opphevingsteikn under.
n123. Under ordet står det: (mæ?)
n124. Over ordet står: Sko
n125. I margen står: (mørke skomar) ‹…›
n126. Før ordet står: (‹…›alar)
n127. Over lina står: hod?
n128. Over strofa står: NB. Visner ‹…›, som ‹…› / Thor ‹…› ‹…› cfr Munk 55
n129. Tal ved strofe 16 og 17 syner rett rekkjefølgd på strofene.
n130. Abrahamson, Nyerup og Rahbek: Udvalgte Danske viser fra Middelalderen, 1812)
n131. Utfylt etter reinskrift NB Ms.fol. 2128, 301d, 138–140
n132. Utfylt etter reinskrift NB Ms.fol. 2128, 301d, 138–140
n133. Under strofe 1 står det: (Her hadde ho glöymt noko)
n134. Samlarkommentar: Huxekorn
n135. Samlarkommentar: (klæder?)
n136. Første versline manglar, jf. Landstad 1853: 454.
n137. Samlarkommentar: Døren
n138. Samlarkommentar: laas
n139. Samlarkommentar: (aab)
n140. Samlarkommentar: med Uvillighed
n141. Retta frå: dòttera
n142. Samlarkommentar: I Mo ligger en Gård som heder Vaddi, i Moland Vaddeli.
n143. Samlarkommentar: Ingebjørg forstod ikke dette
n144. Strofa er sett til seinare.
n145. Samlarkommentar: De gange inn i Stoga, de Brumennanne, de drikke Mjø av Skaal
n146. Samlarkommentar: (aab y)
n147. Samlarkommentar: itteri gammelt = etti
n148. Ved str. 27 og 28 står det: Ikke sikkert hvilket af disse vers først.
n149. Samlarkommentar: heiings hu?
n150. Etter strofe 11 står: (Sò æ der noko eg ikkje kann, at 'n kjem tì høgelofte).
n151. Samlarkommentar: (eller: Bronfolen rinder væl:)
n152. Samlarkommentar: Berge kongen, Paal G[ullsmed] og Dotter hans
n153. Overstroke med blyant
n154. Samlarkommentar: slem, sleip
n155. Bugge seier i avskrifta at denne lina er «overstrøget m. Blyant, dfor maaske urigtig». Men blyantstreken er svært svak og går heller under lina.
n156. Samlarkommentar: slaaer ud
n157. Samlarkommentar: I guldreint Vand
n158. I høgremargen står: seig
n159. kalla «Asgjær Bergland» i oppskrifta, jf. Jonsson & Solberg 2011: 538–540
n160. Over «gývere» står det: (aab. e)
n161. Over «di» står det: (aab.)
n162. Over lina står det: (vergje)
n163. Etter lina står det: (aab. i) Under lina står det: (tvil, neutr.)
n164. Mellom strofe 12 og 13 står det i reinskrifta: [Fra V. 13 – V. 20 incl. kunde ikke Kvædersken holde nærværende Vise og den om Bergemanden godt fra hinanden]
n165. I reinskrifta står det i margen: Mellem V. 15 og 16 manglede efter Kvæderskens sigend maaske et Vers
n166. Over «si» står det: (aab
n167. Under lina står det: ell. då blei Beiarlunden fortapt.
n168. I reinskrifta står det i margen: (skrid. Tonehold)
n169. I reinskrifta står det i margen: [Sangersken mindes ikke 2den L.]
n170. kalt «Hermo Sætersli» (eller Sæbersli) i oppskrifta
n171. Samlarkommentar: [abc: Tynding
n172. Samlarkommentar: [mangler i e]
n173. Samlarkommentar: [d: De raader.
n174. Samlarkommentar: [b.V.2 (mangler V.1)
n175. Samlarkommentar: fange (e)
n176. Samlarkommentar: [c. han veder.
n177. Samlarkommentar: fram kjeme (e)
n178. Samlarkommentar: sine (e)
n179. Samlarkommentar: [b.V.1 b: af Ramsø.
n180. Samlarkommentar: fange (e)
n181. Samlarkommentar: [c: han veder.
n182. Samlarkommentar: fram kjeme (e)
n183. Samlarkommentar: [c: møder.
n184. Samlarkommentar: hun hviler e)
n185. Samlarkommentar: [c. hun hvilte.
n186. Samlarkommentar: [a: paa Guldharpen sin. d: då hare de Róneslag.
n187. Samlarkommentar: [a: saa høit over alle Tinde.
n188. Samlarkommentar: den Hare e (Hjort?)
n189. Samlarkommentar: sin Spring e
n190. Samlarkommentar: [c: alle de Fugle paa Kvisten sad, de glemte sin Sang at synge.
n191. Samlarkommentar: d: den høie Hjort, útí Skógjen va' så han kunna inkje springe.)]
n192. Samlarkommentar: Hun slog så hart et Runeslag e
n193. Samlarkommentar: hver den e minste Fugle
n194. Samlarkommentar: forglæmte e
n195. Samlarkommentar: [V.7 efter d.c: Alle de Fugle, paa Kvisten sad, / de glemte sin Sang at synge, / og alle de Dyr i Skoven var, / de glemte sin Sprang at springe.]
n196. Samlarkommentar: [a: ifra]
n197. Samlarkommentar: [c: for hver den Dag
n198. Samlarkommentar: [b: skal.
n199. Samlarkommentar: [v. 14 kun i d.]
n200. Samlarkommentar: [a: ind]
n201. Samlarkommentar: [a ikke: over]
n202. Samlarkommentar: [b vidste ei ret om Bj. ell. Dvergens
n203. Samlarkommentar: d. Dvergekungjen sko' hennar.
n204. Samlarkommentar: [d: sko njóte den Lykke. c: hannem den Ære skal nydes.]
n205. Samlarkommentar: [d: bryde mit Gl. i Stykkje
n206. Samlarkommentar: [b: der ser hun.
n207. Samlarkommentar: [c: under.
n208. Samlarkommentar: [b: vild.
n209. Samlarkommentar: [c: din.
n210. Samlarkommentar: [c: at. a: og sy.
n211. Samlarkommentar: [b: Datter.
n212. Samlarkommentar: [c: Runeslager.
n213. Samlarkommentar: c: oppaa. d: hun lader brede med Silke.
n214. Samlarkommentar: [b: der. d: sæt dig ned [ikke i Dvale
n215. Samlarkommentar: [b: til]
n216. Samlarkommentar: [a: Det var Dvergens Frue
n217. Samlarkommentar: [a: hun l. i Bøger fem
n218. Samlarkommentar: [b: har. c: deri.
n219. Samlarkommentar: saa b.]
n220. Samlarkommentar: [c: haver
n221. Samlarkommentar: [b: Ermelin. c: Jerm- ell. Orm-.
n222. Samlarkommentar: [c: blev hende og tagen
n223. Samlarkommentar: [a c: saa vide gaar deraf.
n224. Samlarkommentar: [a som V.26 L.3.
n225. Samlarkommentar: [a: og sat i.
n226. Samlarkommentar: [a: ti Kyrkje fara.
n227. Samlarkommentar: [c: Dansen. a: Hun maa aldrig ud gjennem Vindøiet se.
n228. Samlarkommentar: [c: de. a: ikke tre.
n229. Samlarkommentar: [a. og aldrig Taffel - lege. c: hun maa alli Tafel.
n230. Samlarkommentar: [c. var.
n231. Samlarkommentar: [d: Sadel og Hest.
n232. Samlarkommentar: [d: og forgylte Spore
n233. Samlarkommentar: [b. den Sti saa gal.
n234. Samlarkommentar: [d: at du finder jo Vei til.
n235. Samlarkommentar: [a: ride den Vei.
n236. Samlarkommentar: [a: anna hell du skal.
n237. Samlarkommentar: [a: Seieren.
n238. Samlarkommentar: [a: til L. d: du kommer jo vel til Lands.
n239. Samlarkommentar: [d: du skal aldrigen saaret blive.
n240. Samlarkommentar: [d: Verdens.
n241. Samlarkommentar: [d: røde Guldband
n242. Samlarkommentar: [d: de ere - drevne.
n243. Samlarkommentar: [c: hver; ikke: af Mund.
n244. Samlarkommentar: [c: skal stande, som.
n245. Samlarkommentar: (kun i c)
n246. Samlarkommentar: b. Som 23. Her i a. L.2: skjænkte hun.
n247. Samlarkommentar: [c: han gik sig af Bjerget ud.
n248. Samlarkommentar: c: møder han Dvergens Konge
n249. Samlarkommentar: c: ihvorfra kommer du nu.
n250. Samlarkommentar: a: hvor langt lyster I ride.
n251. Samlarkommentar: [c. uvis (dig gjøres vel Tiden lang? har du gjort Veien lang?]
n252. Samlarkommentar: [b: da svarede Bjergens Konge
n253. Samlarkommentar: [a b: Ridder.
n254. Samlarkommentar: [a b: at bryde.
n255. Samlarkommentar: [c: her bur en J.[omfru] uppå Sal.
n256. Samlarkommentar: [c: en Rose blandt alle Kvinder
n257. Samlarkommentar: [c: for h.[ende] s.[aa] vil jeg str.[ide] i dag
n258. Samlarkommentar: [c: skal blive
n259. Samlarkommentar: Maaske: ridder av Allensø
n260. Samlarkommentar i reinskrifta, med blyant overskriven med penn: ɔ: Elskov. Birgjit og berre med blyant: ɔ: Elveskog?
n261. Uleseleg ord
n262. I margen ved strofe 6 og 6b: Sunget som to vers.
n263. Orda er først samskrivne («Jesunavn»), men er så delt med skråstrek, slik at det blir to ord, og «n» er endra til «N» i «Navn».
n264. Rikard Berge fekk boka med oppskrifta i 1903–04. Over oppskrifta er det ein rekneskap frå 1895–97.
n265. I margen ved strofe 3 står det: Targjei Kosi: De bare hende til Graven frem, de ni Gudsenglanne sjunge for dem. — i graven ned ∼ — derved.
n266. Jf. oppskrift C, strofe 8
n267. Jf. oppskrift C, strofe 9
n268. Det er sett strek over ordet med blyant, og under står det: Lykkjelen
n269. Denne strofa står på ny side (22) i manus. Over står det: Bonden
n270. Logisk må det vera «du» og ikkje «eg» her.
n271. Samlarkommentar under lina: (skift imidjom seg som arvelodd)
n272. Samlarkommentar under lina: (souma mykje mæ sylvtraa førre)
n273. Samlarkommentar: (Dæ er utpá utbøen utpaa jorde)
n274. Samlarkommentar: (ei forgyldte kró) trur eg.
n275. Samlarkommentar: (i manna-b. for 9. mann)
n276. Hans Eidsnes (sjå kommentar til visa) har retta med penn til «Stadsker ned»
n277. Overstrykinga er gjort av Eidnes.
n278. Her har Eidnes lagt til «sjølv»
n279. Her har Eidnes skrive: (Gullstein?)
k2. visefugge = handskriven visebok
v1. Alternativ lesemåte: b) legge deg i Sengi aa lukker Døren din.»
v2. Alternativ lesemåte: b) líti.
v3. Alternativ lesemåte: b) lae seg i Sengen
v4. Alternativ lesemåte: so
v5. Alternativ lesemåte: (fø?)
v6. Alternativ lesemåte: (før?)
v7. Alternativ lesemåte: ropar paa
v8. Alternativ lesemåte: faar
v9. Tittel i reinskrifta: Jomfruen vindes med Runer.
v10. Alternativ lesemåte: eit anna vår
v11. Tittel i reinskrifta: Søvneruner
v12. retta frå: sova
v13. retta frå: fyr
v14. Tittel i reinskrifta: Kongen og den vise Kvinde.
v15. Alternativ lesemåte: stæddest
v16. Tittel i reinskrifta: Den varande fugl. II.
v17. Alternativ lesemåte: Han
v18. Tittel i reinskrifta: Den varande fugl.
v19. Tittel i reinskrifta: Den varande fugl.
v20. Alternativ lesemåte: fairen
v21. Tittel i reinskrifta: Den varande fugl.
v22. Alternativ lesemåte: eino Ædelin Skogin
v23. Alternativ lesemåte: Fjor
v24. Alternativ lesemåte: Jomfruga vene.
v25. Alternativ lesemåte: ædeli Dyri
v26. Alternativ lesemåte: ja Ikkon aa Jase aa Duva?
v27. Alternativ lesemåte: ho æ ætta fra eyrum làndo
v28. Alternativ lesemåte: stjupmodri
v29. Alternativ lesemåte: danis herra Peer
v30. Alternativ lesemåte: fare
v31. Alternativ lesemåte: várig
v32. Alternativ lesemåte: lope eller króke
v33. Alternativ lesemåte: varig
v34. Alternativ lesemåte: Bak
v35. Alternativ lesemåte: nódde
v36. Alternativ lesemåte: mannen den
v37. Alternativ lesemåte: manne-Blod
v38. Alternativ lesemåte i reinskrifta: sut
v39. Alternativ lesemåte: uppå
v40. Tittel i reinskrifta: Vilden Verner Ravn
v41. Tittel i reinskrifta: Asali
v42. Alternativ lesemåte i reinskrifta: ihóp
v43. Lesemåte i reinskrifta: sendebo
v44. Lesemåte i reinskrifta: tri dei
v45. Retta frå: ø
v46. Alternativ lesemåte: ravnen
v47. Alternativ lesemåte: ví dú deg
v48. Alternativ lesemåte: fremmanna
v49. Alternativ lesemåte: landi
v50. Alternativ lesemåte: landi
v51. Alternativ lesemåte: béle
v52. Alternativ lesemåte: uppte nester han
v53. Alternativ lesemåte: so fýke han
v54. Alternativ lesemåte: alt ti han
v55. Alternativ lesemåte: upp í
v56. Alternativ lesemåte: ravnen
v57. Alternativ lesemåte: lýt
v58. Alternativ lesemåte: Alve
v59. Alternativ lesemåte:
v60. Alternativ lesemåte: jorden
v61. Retta frå: beile
v62. Retta frå: so
v63. Retta frå: Ravnen
v64. Retta frå: stavnen
v65. Retta frå: segti
v66. Retta frå: bukkebeluen
v67. Retta frå: Ingilill(?)
v68. Tittel i reinskrifta: Jomfruen i Ulveham.
v69. Alternativ lesemåte i reinskrifta: hun
v70. Tittel i reinskrifta: Møyi i ulvehamm.
v71. Alternativ lesemåte: sveino
v72. Alternativ lesemåte: ein
v73. Alternativ lesemåte: två
v74. Alternativ lesemåte: steinstoga
v75. Alternativ lesemåte: sylveskål
v76. Alternativ lesemåte: staddi
v77. 'a' i «faisgaren» retta frå 'å'. Alternativ lesemåte: faisgari
v78. Alternativ lesemåte: sylvehonn
v79. Alternativ lesemåte: brunni
v80. Alternativ lesemåte: brunni
v81. Alternativ lesemåte: stadde
v82. Alternativ lesemåte: lýe
v83. Alternativ lesemåte: han
v84. Alternativ lesemåte:
v85. Alternativ lesemåte: ufsegreipe
v86. Alternativ lesemåte: skógje
v87. Alternativ lesemåte: Moismagje
v88. Tittel i reinskrifta: Sigaros aa Lavrans unge
v89. Alternativ lesemåte: han
v90. Alternativ lesemåte: hæna
v91. Alternativ lesemåte: skylje
v92. Alternativ lesemåte: fairs
v93. Alternativ lesemåte: han
v94. Alternativ lesemåte: denni
v95. Alternativ lesemåte: å helli
v96. Alternativ lesemåte i reinskrifta: í
v97. Alternativ lesemåte: skarlakje
v98. Denne strofa er ikkje med i reinskrifta.
v99. Alternativ skrivemåte: Danerkånungjen
v100. Alternativ lesemåte: du
v101. Alternativ lesemåte: (som)
v102. Tittel i reinskrifta: Rósensfolen.
v103. Alternativ lesemåte: han
v104. Står ikkje i reinskrifta.
v105. Alternativ lesemåte: han
v106. Alternativ lesemåte: daganne
v107. Alternativ lesemåte: daganne
v108. Alternativ lesemåte: líkeså
v109. Alternativ lesemåte: høgjeloft
v110. Alternativ lesemåte: Só sér hó
v111. Alternativ lesemåte: sjøkja
v112. Alternativ lesemåte: lystar
v113. Alternativ lesemåte: hånom
v114. Alternativ lesemåte: kvítan
v115. Alternativ lesemåte: morgóen
v116. Alternativ lesemåte: Då va skjønn jomfrú att
v117. Alternativ lesemåte: Sunni
v118. Tittel i reinskrifta: Rósensfolen.
v119. Alternativ lesemåte: ringer
v120. Alternativ lesemåte: brout
v121. Alternativ lesemåte: kjenne
v122. Alternativ lesemåte: inte
v123. Tittel i reinskrifta: Lindormens Brud.
v124. Alternativ lesemåte: Kvår
v125. Alternativ lesemåte: eg lýt no helle
v126. Tittel i reinskrifta: Lindormens Brud.
v127. Tittel i reinskrifta: Jomfrúga í lindi.
v128. Alternativ lesemåte: moder
v129. Retta frå: kjem
v130. Alternativ lesemåte: der
v131. Alternativ lesemåte: moir
v132. Alternativ lesemåte: jeg
v133. Alternativ lesemåte: mykje
v134. Alternativ lesemåte: fast (eller sterkt)
v135. Tittel i reinskrifta: Ródenigår
v136. Tittel i reinskrifta: Den liden Smaafugl.
v137. Over lina står det med blyant, delvis overskrive: «Aa gjeve du meg den festaren g‹…› så sko' eg hjelpe deg te land.»
v138. Hos Landstad: Den yngste gekk fyrir með utslegið hár
v139. Hos Landstad: den eldste gekk etter með falske ráð.
v140. Hos Landstad: Hon rétte upp si kvíte hand
v141. Hos Landstad: «Aa hjarte syster hjølp til land!»
v142. Hos Landstad: Før du skal fá min festarmann
v143. Hos Landstad: før skal eg reka sá langt eg kan.
v144. Hos Landstad: Sá tók dei hennas kvíte kropp / der gjorðe dei af ein horpestokk.
v145. Hos Landstad: Horpa slóg deð fyrste: / «Brú'ri er mi syster».
v146. Hos Landstad: Horpa slóg deð treða: / «brúrgomen er min beðle».
v147. Hos Landstad: Horpa slóg deð fjórðe: / «Brú'ri meg forgjorde».
v148. Hos Landstad: Horpa slóg deð femte, / «Brúrgomen heiter Svenke».
v149. Alternativ lesemåte: einaen si e'
v150. Alternativ lesemåte: æiller
v151. Alternativ lesemåte: daa traadde han i hel saa liten en Svein
v152. Alternativ lesemåte: de Femten ‹…› saa Jori langt (usikker transkripsjon)
v153. Alternativ lesemåte: Jomfrugur
v154. Alternativ lesemåte: trøder over noko uleseleg i blyant
v155. Alternativ lesemåte: så gangas
v156. Alternativ lesemåte: Blakkjen
v157. Alternativ lesemåte: Himmeriks Dyr
v158. Alternativ lesemåte i andre strofer: treda
v159. Alternativ lesemåte: gjev
v160. Alternativ lesemåte: hev
v161. Retta frå: P
v162. Alternativ lesemåte: gjit
v163. Retta frå: hør
v164. Retta frå: mandeleg
v165. Alternativ lesemåte: daa
v166. Lindegård Hjorth les: staldz
v167. Alternativ lesemåte: bleik
v168. Alternativ lesemåte (streka ut): tør ikkje
v169. Alternativ lesemåte: eg
v170. Alternativ lesemåte: jeg
v171. Alternativ lesemåte: Eg
v172. Alternativ lesemåte: vonne
v173. Alternativ lesemåte: men
v174. Alternativ lesemåte: bjonnane
v175. Alternativ lesemåte: døbe
v176. Alternativ lesemåte: Aa gjerne vil jeg lade mig døbe
v177. Alternativ lesemåte: mæ(?)
v178. Alternativ lesemåte: bund
v179. Alternativ lesemåte: i
v180. Alternativ lesemåte: fokkji
v181. Alternativ lesemåte: ti
v182. Alternativ lesemåte: heiande
v183. Alternativ lesemåte: Kann dei 'kje
v184. Alternativ lesemåte: sea
v185. Alternativ lesemåte: aavikt
v186. Retta frå: hel'e
v187. Alternativ lesemåte: Follágo
v188. Alternativ lesemåte: faa fat
v189. Alternativ lesemåte: Hestekorn
v190. Alternativ lesemåte i reinskrift NB Ms.fol. 2128, 301d, 138–140: væn
v191. Alternativ lesemåte i reinskriftene: Havfrua
v192. Alternativ lesemåte i reinskriftene: har
v193. Alternativ lesemåte i reinskriftene: Havfrua
v194. Alternativ lesemåte i reinskrift NB Ms.fol. 2128, 301d, 138–140: Skjøn ridderen
v195. Alternativ lesemåte i reinskriftene: Storebrua
v196. Alternative lesemåter i reinskriftene: i Stykker; udi Stykker
v197. Alternativ lesemåte: å dei
v198. Alternativ lesemåte: klæden
v199. Alternativ lesemåte: jeg haver
v200. Alternativ lesemåte: uppå
v201. Alternativ lesemåte: kvende klæ
v202. Tittel i reinskrifta: Margjit å Bergemannen III (Meddelt af Anna Targjeisdatter Skålen, Mo, som sagde, at hun havde lært Visen af en Kone fra Tinn) (Men hendes Broder fortalte at Moderen havde kunnet denne Vise.)
v203. Retta frå: svoddo
v204. Alternativ lesemåte: gjenge
v205. Alternativ lesemåte: allir
v206. Alternativ lesemåte: æ
v207. Alternativ lesemåte i avskrifta: Liti
v208. Alternativ lesemåte i avskrifta: maa
v209. overstryking med anna blekk
v210. Alternativ lesemåte i avskrifta: ha' slegje
v211. Alternativ lesemåte: adde
v212. Alternativ lesemåte: kom
v213. Alternativ lesemåte: seie
v214. I reinskrifta står det i margen: (Dværgens ord)
v215. Alternativ lesemåte:
v216. Alternativ lesemåte: bergemannen
v217. Etter ordet står: ell. fortapt
v218. Alternativ lesemåte: seie
v219. Alternativ lesemåte: alli
v220. Alternativ lesemåte: etti kom V. grimm å vrei
v221. Alternativ lesemåte: no
v222. Tittel i reinskrifta: Olav (Liljukrans) I.
v223. Alternativ lesemåte i reinskrifta: Vælkomen, Ó[lav], heim te meg!
v224. Alternativ lesemåte i reinskrifta: laut
v225. Alternativ lesemåte i reinskrifta: Elvep[ige]
v226. Alternativ lesemåte i reinskrifta: vokto
v227. Alternativ lesemåte i reinskrifta: helde
v228. Alternativ lesemåte i reinskrifta: Den anden Dags Morgen
v229. Alternativ lesemåte i reinskrifta:
v230. Alternativ lesemåte: skouen
v231. Alternativ lesemåte: grå
v232. Alternativ lesemåte: Stolt Salvei ho går for vår herre at stå: / «følge hjem med mine tre små?»
v233. Alternativ lesemåte: «Ja du må følge hjem med dine tre små, / når du kommer igjen, før hanen galer to.»
v234. Alternativ lesemåte: han red (b)
v235. Alternativ lesemåte: feste (b)
v236. Alternativ lesemåte: Stolts (b)
v237. Alternativ lesemåte: hun (b)
v238. Alternativ lesemåte: fulgte med (b)
v239. Alternativ lesemåte: De va (b)
v240. Alternativ lesemåte: tårir (b)
v241. Alternativ lesemåte: hun gik (b)
v242. Alternativ lesemåte: før end (b)
v243. Alternativ lesemåte: muren (b)
v244. Alternativ lesemåte: kom seg der (b)
v245. Alternativ lesemåte: gangends (b)
v246. Alternativ lesemåte: stod og (b)
v247. Alternativ lesemåte: Men vil (b)
v248. Alternativ lesemåte: skal jeg berede dig bo (L)
v249. Alternativ lesemåte: slem (L)
v250. Alternative lesemåter: vist vide díg sted (b); oprede din seng (L)
v251. Alternativ lesemåte: maa side (b)
v252. Alternativ lesemåte: bulster (b)
v253. Alternativ lesemåte: klæd (b)
v254. Alternativ lesemåte: vallmål (b)
v255. Alternativ lesemåte: so (b)
v256. Tittel i ei av reinskriftene: Gjengangeren.
v257. Alternativ lesemåte: alli
v258. Alternativ lesemåte: raml
v259. Alternativ lesemåte: ein

Naturmytiske balladar er lastet ned gratis fra bokselskap.no