Innleiing
To ugifte systrer bur heime hos foreldra. Til den yngste systera kjem det friarar, og ho blir trulova, men den eldste systera er det ingen som vil ha. Den eldste set seg føre at ho vil ta festarmannen frå den yngste systera, og ho overtalar henne til å følgje med til elva. Den yngste seier at dei ikkje har noko der å gjere, men den eldste svarar at dei skal vaske seg kvite og bli like kvarandre. Den yngste seier at det ikkje vil hjelpe systera, for om ho vaskar seg kvit som bein, vil ho likevel aldri få nokon festarmann. Når dei har kome til elva, skuvar den eldste systera den yngste på vatnet. Ho ber for livet og lovar systera rikdom og gull, men den eldste let henne drukne – «no vil eg hava din festarmann,» seier ho (Landstad 1968: 483).
Etter ei tid kjem det eit par fiskarar gåande. Dei finn liket og byggjer ei harpe av den døde. Kroppen blir til harpestokk, fingrane til stillepinnar og det gule håret til strenger. Så dreg dei til bryllaupsgarden, der den eldste systera skal feire bryllaup med festarmannen som den yngste systera skulle hatt. Når dei byrjar å spele, syng harpa ut alt som har skjedd. Ho fortel at ho er syster til brura, at brura har forgjort henne og at det var ho som skulle hatt brudgomen. Dei slår harpa i knas, og den yngste systera står fram levande og like god som før. No blir det rette bryllaupet feira, mens den eldste og vonde systera mister livet.
«Horpa» handlar om eit emne som alle kan kjenne seg att i, misunning og hat, jamvel mellom nærskylde. Vi finn det same motivet mange andre stader i balladediktinga, og dessutan i eventyr som t.d. «Manndottera og Kjerringdottera». Det gode og sanne står som motsetning til løgn og svik. Når den døde systera blir omskapt til ei harpe, og vidare til eit levande menneske, er det sjølvsagt eit under som skjer. Underet blir i Landstads trykte tekst forklart ved at fiskarane ikkje er heilt vanlege fiskarar:
Deð var 'ki fiskarar, som deð var líkt –
veð sande,
men deð var tvo englar af paradis.
Bára ber sá vént eit viv frá lande
(Landstad 1968: 487).
«Horpa» har vore ein svært populær ballade, både i eldre og nyare norsk tradisjon. Vi har tekstvariantar, ikkje berre frå Telemark, men også frå Agder-fylka, Hordaland, Sogn og Fjordane, Hedmark og Oppland. Då Jørgen Moe var på samlarferd i Telemark sommaren 1847, skreiv han opp «Horpa» etter Anne Ånundsdotter Lillegård. Moe kallar visa «Dæ bur ein Mann», etter førstelina i første strofe: «Dæ bur ein Mann hær utmæ Aa» (Moe 1964: 62–66). Året etter skreiv Lindeman opp same vise, som han kallar «Der gik tvæ Systa», etter Marit Larsdotter Leira frå Valdres (Lindeman 1964: 106–110). Landstad trykte ei oppskrift etter Seljords-songaren Anne Olsdotter Golid i Norske Folkeviser (Landstad 1968: 480–487). Av melodivariantar finst det òg uvanleg mange, frå Lindemans dagar og heilt fram til 1990-talet (Ressem [utg.] 2011: 43–74).
«Horpa» har vore utbreidd i alle nordiske land, og like eins i engelsk tradisjon. Dei vestnordiske formene står kvarandre spesielt nær, noko Knut Liestøl peikar på. Seinare har Vésteinn Ólason særskilt tatt for seg den islandske forma, «Hörpu kvæði», og han viser det tette språklege sambandet mellom dei islandske, færøyske og norske variantane, jf. nedanfor:
Islandsk:
Systir talar við systur góða:
«Göngum við okkur til sjávarflóða.»
Færøysk:
Systir talar til systur góð:
«Vit skulum okkum í sævarflóð.»
Norsk:
Syster talar til syster go,
«No sko me te sjouar-flo»
(Vésteinn Ólason 1982: 172–173).
Vésteinn Ólason konkluderer med at balladen har kome til Island frå anten Færøyane eller Noreg. Han kan av fleire grunnar ikkje vere yngre enn frå byrjinga av 1500-talet, meiner han.
Utsyn 45
DgF 95
CCF 136
IFkv 13
SMB 13
Oppskrift A
TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1840-åra av Olav Talleivsson Grasberg etter Olav Olsson Glosimot, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB ms fol. 1803 g:A, 8–13 (Landstads manuskriptsamling)
Utan oppgjeven tittel.
1. Syster tala te syster go
– paa sande –
me vi kaan te siouar Flo
– baara bere so vent et viv fraa lande –
2. Hot Sko me te siounar flo
me hev kaan injo Klæi tvaa
3. me vi tvaa kaan qvitte
vera tvo systar like
4. Du maa tvaa deg so qvit du ve
so bli du aller di syster lik
5. Om du deg tvaade so qvit som bejn
so fær du aller Fæstarsvejn
6. Du maa tvaa deg so qvit du kan
so fær du aller Fæstarmann
7. Den ynre gieng Fyri mæ nesleje haar
den Eldre gieng Ette mæ falske Raae
8. Den yngre sette seg paa ejn Stejn
den eldre skuva mæ uformejn
9. Den yngre Retter o haand fraa seg
Kjære mi Syster du hielper meg
10. Ligg du der aa hav du Skam
naa vi eg hava din Festarmand
11. Ligg du der aa hav du mejn
Fe eg vi hava din Festarsvejn
12. Der giek tvo Fiskarar Framætte mæ Aa
der saag di de likje paa gronen laag
13. Dej talla te qvorandre so
sko de likje te Kjørkje gaard
14. Sko de likje te kjørkje gaard
hel Sko mæ giære Der Horpe utaf
15. Me vi giæra der Horpe utaf
gange so kaan te brylops gar
16. Dei tok Hænars Jose krop
giore derutaf Horpestok
17. Dei tok Hænars Fingar smaa
giore der Stillepinner af
18. Dei tok Hænars brøster smaa
giore der Horpenotur af
n83
19. Dei tok hænars gule haar
giore der Horpestrænjer af
20. Aa som dei Ha den horpa giort
so giæk dei te Brylops bort
21. Dei sette seg paa Durastok
lyster de Høyre paa Horpeslaat
22. Horpa slo de Fyste
Bruri æ mi Syster
23. Horpa sloe de andre
bruri hejter Anne
24. Horpa slo de Tree
brudgomen va min bele
25. Horpa slo de Fjore
bruri meg Forgiore
26. Up so Sprang di bruqvindur Tvo
de Forer bort de horpelioe
27. Brudgomen Sprang han Fram ivi bord
aa lat naa Horpa hava sit lioe
28. Horpa slo de Femte
brudgoemen Heiter Svenkje
29. Horpa slo de Sette
bror min heiter Vetle
30. Bort mæ horpa aa Horpeslaat
bruri hev so vont i sit Hovu faat
31. Di tok den Horpa aa slo mot golv
der sto up ei Jomfru baat Fager aa bold
32. Eg talar te Brudgomen om eg tør
du æ min Kjærast som du va før
33. De va kje Fiskarar som de va ligt
men de va tvo Englar af Paradiis
34. Men Bruri Fek so stygt et mein
di grov hennar Livans ond en stejn
35. Bruri Fek so Stygt et mord
di grov hænar livans niri Jord
Strofene er ikkje nummererte av samlaren. Dette er ei hovudkjelde til den prenta oppskrifta hos Landstad.
Oppskrift B
TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Hæge Hansdotter Kastedalen, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS, S. Bugge 4, 109 (reinskrift, str. 1–9) og NFS, S. Bugge g, 11c–12 (kladd, str. 10–24).
Oppgjeven tittel: Dei tvo systar
1. Dæ búr ein fiskar útmæ å,
– På sandi. –
han heve no dei døttane små.
– Båra bere så vént eitt vív av landi. –
2. Den eine kunna kóka mat,
den anden kunn' ikkje vaske fat.
3. Syster tala te syster sí:
«Låt 'kon no te sjeiarå.»
4. «Hott sko' me 'kon te sjeiarå?
me hev 'kje klæer at upptvå.»
5. «Me sko' två 'kon kvít som krít,
så me blí no tvo systar lík.»
6. «Du må två deg så kvíte, du vi',
så blí du alli dí syster lík.»
7. Den yngste sette seg på ein stein,
den eldste skúva hennar te meins.
8.
«Syster, syster, hjelp me te lands!»v137
«Aa gjeve du meg din festarmann,
så sko' eg hjelpe deg te lands.»
9. «Eg gjeve deg inkje min festarmann,
fyrr fær dueg reka så langst dueg kann.»
10. Dæ gjekk dei féskarann utmæ å,
dei blei vari dæ líkje på botnen låg.
11. Så tók dei hænars kvíte holl,
å gjóre derav ein horpestokk.
12. [Så tók dei hænars] gule hår
[å gjóre derav] dei strengjinn' små.
13. [Så tók dei hænars] fingar,
[å gjóre derav] stillepinnar.
14. Dæ stende eitt bryllaup under øy,
dít so vi' me no í kvell.
15. Dæ va'kje fiskarar dæ synest no,
d'æ tvo englar frå himerík.
16. Horpa slo dæ fyste:
brúri æ mi syster.
17. [Horpa slo dæ] andre,
[bruri] heiter Anne.
18. [Horpa slo dæ] tree,
Brugomen æ min bele.
19. [Horpa slo dæ] fjore,
Brúri meg forgjóre.
20. [Horpa slo dæ] femte,
Brúgomen heiter Svenkje.
21.[Horpa slo dæ] sette,
[Brúgomen] heiter Vetle.
22. Um tala brúri i benkjen stó:
stille no de horpejó.
23. Dei tók den horpo sló ne mót golv,
så blei dæ både kjøt å holl.
24. [Dei tók den horpo sló ne mót] góv
[så blei dæ både kjøt å] bló.
Strofene er nummererte i reinskrifta, men ikkje i kladden.
Etter str. 24 står det: "Hó blei ihelskoti".
Oppskrift C
TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge 1, 222–223 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Dei tvo systar
1. Syster tala te syster så:
– ve strandi –
«me vi' okkon te vidvand gå.»
– Båra bere så vént eitt vív te lande –
2. «Hot sko' me okkon te vidvand gå?
me hev 'kje anten skó hell klæi påtvå.»
3. «Me sko två okkon kvíte som krít,
líksom me va'vøre tvo systar lik.»
n84Um du tvær deg kvít som krít,
så blí du alli dí syster lík.
4. «Um du tvær deg kvít som snjó,
så blí du 'kje lík anten syster hell brór.»
5. Som Landst. V.9, L.1. yngre, neslegi;
v138
6. Dæn yngre gjekk fyre, hó glima som sól,
dæn andre gjekk ette, va' svart som ei jór.
7. Dæn yngre sette seg på ein stein,
n85
dæn eldre hó skúvar 'a út í mein.
n86
8. Som Landst. V.12; L.1: rekkjer – sin hviden;
v140
9. Som II (hos meg) v. 8.
10. Dær búr tvo fiskarar uppunde lí,
d'æ' gudsenglar av himerík.
11. Dei fiskarar kom seg gangands í går,
så såg dei dæ líke på grunnen låg.
13. Så tók dei hennes gúle hår,
så gjóre dei horpestrengir på.
14. Så tók dei hennes lisle fing
å gjóre dærav ein stiddepinne.
15. Så tók dei hennes rødegullring
å gylte så horpa rund íkring.
16. Dei tók dæn horpa, spveipt 'a í mår,
så gjenge dei seg te bryllaupsgår.
17. Han kasta ivi dei skarlakskinn,
så bý han dei í stoga inn.
18. Te svara brúgomen gla å kåt:
«de gjeve dei fiskarar bå øl å mat!»
19. «Me vi' inkje hava mat,
men vi' de 'kje høyre på horpeslag?»
21. Som Landstad V.25.
v145
22. Horpa sló dæ are:
«Skjenkjaren æ' min faer.»
23. Som Landst. V.27 (tree).
v146
26. Te svara brúkvinnune båe tvo:
«de teker dæn horpa, slær ímót bór!»
27. Te svara brúgomen kåte:
«de læt dæn horpa låte!»
28. Så tók dei dæn horpa, sló ímót bór,
så blei dæ ei jomfrú líke gó.
n92
29. Så tók dei dæn horpa, sló ímót golv,
så fekk hó att sí kvíte hold.
30. Dei gjóre dæn brúri så stórt eitt mein,
dei gróv'a livandes ne unde ein stein.
31. Dei gjóre dæn brúri så mykje ímót,
dei gróv 'a ne í svarte jór.
Strofene er nummererte av samlaren. Sophus Bugge viser til Landstads Norske Folkeviser frå 1853.
Oppskrift D
TSB A 38: Horpa / Dei to systrene
Oppskrift: 1913 av Rikard Berge etter Birte Nordrum etter Hallvard Ivarsson Blekastad, Skjåk, Oppland.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXLVIII, 43–47
Utan oppgjeven tittel.
1. De budde ein bonde upp-mæ ei aa
– Linden –
hadde han se' dei døtrane tvo.
– Baara bær sò vent eit viv tì lande. –
2. Ein dag sò gjikk dei ut baae tvo
sò gjikk dei se' tì sjoar-fłod.
3. Kvi ska me gaa òss tì sjoar-fłod
naar ikkje me hev'e kłæer aa tvaa?
4. Me vilja vaske øss kvite,
sò vert
vime veł
kvarandrev149 like
5. Om du vaska de' aldri sò kvit,
al
dri
v150 sò vert du syster di lik.
6. Den yngste gjikk fyri mæ utsligji haar,
den eldste gjikk etter mæ fałske raaer.
7. Den yngste [gjikk fyri] som ei soł,
den elds eldste smoug etter som òrm i jor
8. Den yngste steig uppaa æłvarstein,
den elste skauv 'o utformein.
9. Aa hjarte syster, hjelp ti land
sò ska du faa mitt roue gullband.
10. Nei faa skam ligg naa deran
eg vil hava din festarmann.
11. Nei før du min festarm[ann] faar,
sò ska e' reka sò langt eg formaar.
12. Sò kaam de ein vinngust nora
aa błes henne inn ette fjora.
13. Sò [kaam de ein] vinngust synna,
aa błes henne inn før grinna.
14. Sò kaam de ein vinngust fraa æille lann
aa błes henne inn paa kvitan sann.
15. Der gjikk se' tvo englar paa elvarland,
sò fann de li
ken93 paa kvite sann
16. Dei toko hennar kvite kròpp
aa gjor av den ein hòrpestokk.
17. Dei toko [hennar] gule haar,
aa gjore harpestrengjir av.
18. Dei toko [hennar] fingranne
n94 smaa
aa gjore harpepinnar taa.
19. Dei toko [hennar] ròue gullring,
fòrgjylde den haarpa rundt omkring.
20. Dei sette den haarpa i døragłaatt:
Hugar de høyre ein harpeslaatt.
21. Haarpa slo den fysste:
Brurì æ mì syster.
22. Haarpa slo de andre
De late den haarpa stande
23. Haarpa slo den treia:
Du
23. Haarpa [slo] den treia
de late den haarpa teia.
24. Brurì trødde paa spelemanns taa,
Du slaa den haarpa i smaałaar smaa.
25. Bruggaammen upp fraa bore sprang:
Du late den haarpa ha sin gang.
26. Haarpa slo den fjołe,
Brurì me' fòrgjołe.
27. Haarpa slo den femte:
brurì ho ska brenne.
28. Haarpa [slo den] sette:
Brurì æ ei hekse.
29. Haagge søłju aa aasp aa bjørk
saa laagen staar baade heit aa sterk.
30. Brugaammen va' sò har ein mann,
han leidde sjøł brura paa baałe fram.
31. Sò slo dei den haarpa i stykkje ni,
sò vart de atte sò vent eit viv.
Strofene er nummererte av samlaren.
Etter oppskrifta står det: (Etter Hallvard Ivarsson Blekastad; komi fraa Sjaak. «Dær e' sjoa».)
Innleiing
Rikeball tener i kongens gard, der han blir kjend med kongsdottera, Gudbjørg. I hemmelege samtaler freistar han å overtale henne til å røme med seg til eit lukkeland langt av lei. Gudbjørg vil ikkje dette, for ikkje berre er det mange som passar på henne, men ho er dessutan trulova. Til slutt gjev ho likevel etter, for Rikeball seier at dei skal fare så varleg at ingen vil merke det: «Aa me skal sá löynleg af garðe fara / með folkið ligg i svemnen og hunden i dvala» (Landstad 1968: 314). Planen lukkast. Når dei har ride ei stund, møter dei ein gamal mann. Trass i at Gudbjørg dekkjer andletet til, kjenner han henne att som kongsdotter. Han trugar med å fortelje kongen kva han har sett, men Rikeball let han likevel gå. Han vil ikkje drepe ein så gammal mann, seier han.
På denne måten får kongen vite at Rikeball og Gudbjørg har rømt. Han set etter dei to rømlingane med ein stor hærstyrke. Dei bestemmer seg for å ta opp kampen, og Rikeball bed Gudbjørg halde hesten. Men ho må for all del ikkje nemne han med namn om ho ser nokon falle, seier han. Rikeball forsvarar seg godt. Han feller dei sju brørne til Gudbjørg, far hennar og festarmannen. Då ropar Gudbjørg: «Rikeball, Rikeball, du stillar din kniv / min yngste bró'r honom geve du lív!» (Landstad 1968: 316). Dermed er Rikeballs styrke borte, og han får banesår av den yngste broren. Dødssjuk løfter Rikeball Gudbjørg på hesten, og dei rir heim. Rikeball døyr, og Gudbjørg og mor hans døyr av sorga.
«Rikeball og Gudbjørg» var ein svært populær ballade på 1800-talet. Det finst bortimot hundre variantar, dei aller fleste frå Telemark, men også nokre frå Agder-fylka, Hedmark og Rogaland. Landstad trykte to former i Norske Folkeviser: «Rikeball og stolt Guðbjörg» og «Veneros og stolt Ölleber», den siste med lukkeleg slutt (Landstad 1968: 313–322). Vidare finst balladen på dansk, svensk og islandsk. Dei eldste danske formene går tilbake til renessansen, og visa vart trykt i Peder Syvs kjempevisebok (1695). Den eldste svenske teksten vart skriven opp i 1670-åra. Det finst uvanleg mange melodiar til «Rikeball og Gudbjørg», frå Olea Crøgers tid og til eit godt stykke inn på 1900-talet (Ressem [utg.] 2011: 79–97).
Handlinga i «Rikeball og Gudbjørg» foregår i riddarmiljø, men namnemagien gjer ho til ei naturmytisk vise. Den makta som ligg i namnet blir broten når Gudbjørg avslører kven Rikeball er. Vi må altså tenkje oss at motstandarane ikkje veit det. Både i norrøn litteratur og i folkediktinga finn vi døme på namnemagi, som i Volsunga saga, der Sigurd Fåvnesbane, til skade for seg sjølv og etterkomarane sine, fortel draken Fåvne kva han heiter, og i folkesegna om den ukjende kyrkjebyggmeisteren. Nokon ropar namnet på byggmeisteren når han står øvst i tårnet han har reist, og dermed fell han ned og slår seg i hel. Dette motivet har Ibsen gjort bruk av i Bygmester Solness (1892).
Vi skal elles merke oss at den gamle mannen som Rikeball og Gudbjørg møter, etter alt å døme er sjølvaste Odin i forkledning. Odin kunne forkle seg med hjelp av eit høveleg stort og tildekkjande hovudplagg, og Sidhatt var derfor eitt av tilnamna hans. I A-versjonen av «Earl Brand» (Child 7) – den engelske parallellen til «Rikeball og Gudbjørg» – møter vi den forkledde Odin:
They have ridden oer moss and moor,
And they met neither rich nor poor.
Until they met with Old Carl Hood;
He comes for ill, but never for good
«Rikeball og Gudbjørg» har interessert mange balladeforskarar. Sophus Bugge hevda at eddadikta om Helge Hundingsbane låg til grunn for balladen (Bugge 1896: 283–295). Axel Olrik argumenterte mellom anna for at «Rikeball og Gudbjørg» opphavleg var ei dansk vise som hadde spreidd seg i nordisk tradisjon (Vésteinn Ólason 1982: 183–191), mens Sverker Ek med bakgrunn i språklege omstende «anser […] att man har full rätt att räkna visan som norsk» (Ek 1921: 94–95).
Namnet Rikeball er lånt frå Didrikssoga, som vart skriven i Bergen kring 1250 etter fråsegn av tyske menn. Her blir det mellom anna fortalt om helten Reginbaldr. Han får ein son som blir kalla Hildibrandr, jf. namnelikskapen med den engelske visetittelen «Earl Brand». Bengt Jonsson, som også skriv om «Rikeball og Gudbjørg», legg vekt på at ei rekkje balladar vart dikta på fritt grunnlag av skrivne soger, gjerne soger som vart lesne høgt for eit større publikum. Balladediktarane gjorde bruk av motiv og detaljar etter behov. At «Rikeball og Gudbjørg» er ein norsk ballade opphavleg, «behöver hur som helst ej betvivlas» skriv Jonsson (Jonsson 1989: 76–79).
Utsyn 125
DgF 82
IKkv 16
SMB 15
Oppskrift A
TSB A 41: Rikeball og Gudbjørg
Oppskrift: 1801 av Ole Johnsen Næsset etter ukjend songar, Laudal, Vest-Agder.
Orig. ms.: EFA T. Hannaas 72, 40–45
Utan oppgjeven tittel.
1. Wenerus Han Tinner I Kongens Gaar,
Han Slider silke og han drager Maard,
— det var den det var den Ieg Har Tinget i min Ungdom —
2. Han slider Silke og han drager Maar
han loket Kongens Daatter det Venne Maal
3. Og høre du Solebør hvad ieg siger Dig,
vil Du af Landet bort Følge med mig,
4. Hvor skulde ieg kunde af gaarden bort gaa,
Her Er saa mange som Mig vogter paa,
5. Mig Vogter min Fader mig vogter min Moder,
mig vogter min syster, mig vogter min Broder
6. Mig vogter Hertug Niels min fæstermand
Ieg giorde ret Ilde om ieg svæg han,
7. Der vogter dig hvem der vogte dig maa,
vi Rider Udaf gaarden menns dagen staar paa,
8. Venerus har Folen baade liden og spag
saa satte hand Sølebør med sit bag
9. Wenrus Hand Rider af gaarden Saa Frisk,
at fuglenne Daanet paa blade fulde Kvist
10. Da som han Kom opaa den Hede,
der møtte Han den Falske Pal greve,
11. Hør du Wennerus Hvad Ieg Siger dig,
Hvor har du staalet Det høybaarne viv,
12. Hun er Ike staalen hon er ej Solt
det er min Søster Daatter fra Kloster ieg har ført
13. Sølebør Du tør ej skyge Under skov
jeg Kiender saa vel dine Øyne Tvoe,
14. Ieg giver Dig min gangar graa,
der som du vil Ey Sige tidender her fra
15. og Hav du selv din gangar graa,
og ikke skal Ieg sige tiden der fra,
16. Venerus Rider i Rosens Lund,
Der lyste de Toe Unge At Hvile sig en Stund
17. De Plukede Roser de Plukede Blade
Der giorde de to Unge sig en hvilesæng Udaf
18. falske Paal greve han Red og han Rende,
sin gode Folle Der Over han sprengde
19. Falske Paal greve Han axler sit skind,
saa gaar Han I Sahlen for Kongen ind
20. Her sider Danner Konge Drike Miød og Vin,
Wenerus rider bort med Datteren din,
21. gaa bort falske Paal Ieg vil Dig Ikke Troe,
her er saa Mange i Kongens gaard du Har livet paa
22. De Lete Ude og de lete Inde,
De kunde ej Jomfru Søllebor finde
23. Dronningen lod blaase i sin forgylne Lur
saa Helle Jorden Den Maatte grue.
24. Kongen raabte over al sin gaar,
Stat op 18 Tusen Homend Kled Eder i staal
25. I spende Eders bronger for uden Falsk
I tenker paa Venerus Den haarde Hals
26. De Homend de Rider af Gaarden med Hast
saa Jorden hun Under den Ruste Fast.
27. Da klapede hun Wennerus Ved Hviden Kind,
Du vaager Nu Op, aler Kierasten Min,
28. Ieg Hører slig bulder og Megen Skral,
Ieg Syntes at skoven den stander til Fald.
29. Ieg Hører min Moders Forgylden Lue,
Han har ey veret blaasen i siden Hun Var brud
30. Ieg hører min faders Folle maal,
vel femten aar siden hand solen Saag
31. Wenerus Drager i en Kledning af staal,
og Der ud over Den en bryngie blaa
32. Tak have Sølebør hun Var Han Ey falsk
Hun spende selv brungien om hans hals.
33. saa loft han Sølebør i Egetopen op,
At inge Mand Kunde se Der op
34. Saa Tog han Hatten i Vinstre Hende,
og bad at De Vilde Vreden Vende.
35. Da svared Kongen i Skarlagen blaa,
Her maa du Weneus din vise død faa.
36. Da Tog han Sverdet i høyre hende,
saa Bad Han dem Aleh Mande lig at staande.
37. Han Hugde i den forste skare,
6 Tusen Rider og Jomfruens fader
38. For Østen Red han Ind for Vesten Red han af,
der falt 6 Tusen I Den forste Grad,
39. Han hugde i den anden Flok,
Da Miste Hertug Niels sin gule Lok
40. For Østen Red han ind for vesten Red Han ad
der falt 6 Tusen I den anden Grad
41. For Østen Red Han ind for Vesten Red han ad
Der falt 6 Tusen i Den 3de grad.
42. Da Veyed Han Jomfruens broder saa Prud
som førde Draaniningens gylde Lur
43. Wenerus saa Seg atter over bag,
Hvor falske Paal greve Under Egen sad.
44. Han Hanem med Sverdet Hytte
Falske Paal greve Falt i 15 stykke,
45. saa lofted Han Søllebør af Egen Ned,
og satte hende kierlig paa sit Kne.
46. Hun Klaped venerus ved Hviden kind
nu har Du Ridet Dysten aller Kieresten Min
47. Wenerus Havde Folen Liden og spag
saa satte Han Søllebør alt med sit Bag
48. Wenerus han Rider i Sin Egen gaard,
og hans kiere Moder Ud for ham staar
49. Velkomen hr Venerus kier Sonen Min,
Hvor haver Du faat det Høybaarene Viv
50. Den haver ieg Taget af Kongens gaard,
Med Hvasene spyd og Haardan staal
51. Tak Have Venerus han holt sin ord
og strax lod han sit Bryllup boe
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Oppskrifta står i ei handskriven visebok, kalla «Nes-boki» av Torleiv Hannaas. Etter balladeoppskrifta er det skrive fleire namn og årstal. Den første oppføringa, med same hand som i oppskrifta, lyder såleis: Næsset d 9 April Ole Johns sen Næsset 1801. Ole kan identifiserast som son til skulemeister John Olsen Næsset (1746–1827) i Laudal. Etter folketeljinga 1801 var Ole kring 16 år gamal det året. Oppskrifta kan difor vera meint som skrivetrening etter førelegg. Det ustøe skiftet mellom store og små bokstavar initialt og elles ei ofte vilkårleg skifting mellom gotiske og latinske bokstavar, kan tyde på dette.
Oppskrift B
TSB A 41: Rikeball og Gudbjørg
Oppskrift: 1847 av Jacob Dalen etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS J. Moe 9, 53–63
Oppgjeven tittel: Rikebals Viise
1. Rikebal reiser aa veie
— fyri vaai —
Lange Vegin aa breie
— fyri Lando
n104 ville dei Raa —
2. Rikebal lutar ivi breie Bord
han tala ti Guldborg Løndomsord
3. Høyr du Guldborg hot eg spyre deg
lyster du fyje af Laando mæ meg
4. Eg ska føre deg paa de Land
du maa gange paa Guld som du her gjeng paa Sand
5. Inkje eg maa aa inkje eg vi
her æ so mange som vegtar paa meg
6. Her vegtar Fader aa Moder
Syster aa øngste Broder
7. Lad vegta dei vegta dei vegta maa
du ska fyje æ du siov so Hugraa
8. Gulbor ho samlar sit guld i Skaal
Rikebal salar sin gangar graa
9. Gulbor ho samlar sit guld i Skrin
Rikebal stidder han Gangaren sin
10. So gjorest han i Haando sterk
han sætte Gulbor opaa sin Hest
11. Daa dei kom seg paa Vejen fram
der Møder dei so gamal ein Mand
12. Høir du Rikebal hot eg spyre deg
hor hev du fænje Vivi du flyte mæ deg
13. Dæ kje ana viv eg flyte mæ meg
dæ me øngste Systere de
14. Du tar kje Gulbor skjyje onde Skout
eg kjænner for væl dine Ougur tvou
15. Du tar æ kje Gulborg dylje saa
eg tente din Fader i 15 aar
16. Eg ska gjev deg mit rødeguldband
vi du kje bære Bud paa min Fairs Land
17. Eg skal gjeva deg mi Kaape so blaa
vi du kje bær Bud til min Faers Gaard
18. Hav du skjov dit Rødeguldband
men eg ska bær Bud paa din Faers Land
19. Hav du siov di Kaape so blaa
men eg ska bær Bud ti din Faers Gaard
20. Høyr du Rikebal hot eg sei deg maa
du høgge den Mannen i Stykje smaa
21. Det ska kje spyrjest i dit Faders Land
at eg høg iheel so gamal Mand
22. Her sitte du Kongen drikke Miød aa Viin
Rikebal reiser mæ datte di
23. Kongen han blei so ille mæ Ord
den brone Miøen han spilte paa Bord
24. Konge ropa ivi al sin Gaard
de klæder dikkon adde i Brønjablaa
25. de klæer dikkon truge aa inkje falsk
Rikebal heve ein stive Hals
26. aa Gulbor ho glaaper seg at ivi Hær
so ser ho adde sin faers hær
27. Kvore ska me at Skojen rie
hel me ska mandlege bie
28. Me vi kje at Skogen rie
men me vi mandlege bie
29. Kjære me Gulbor halt Heste for meg
Mæ eg vaagar Livi for deg
30. Om du seer meg bløa
Du maa meg kje nevne ti døen
31. om du seer meg fadde
du meg kje Rikebal kadde
32. Rikebal hoggi ti fyste Flok
Skjou hænes Broar mæ gule lok
33. Rikebal hoggi ti are Skar
Toke hænes Brøar aa so hænnas Far
34. Rikebal Rikebal stilt dit Sværd
ana so va men Fairen vær
35. Rikebal Rikebal stilt din Kniv
min øngste Broer so gjeve du Liv
36. Daa Rikebal høirde de Qvindemaal
daa fek han sit Banasaar
37. Daa Rikebal høirde de Qvinde ord
daa fek han si Banasot
38. Rikebal riste paa boutte Sværd
Va du kje Guldbor de va du vær
39. Rikebal riste paa bloutte Kniv
va du kje Gulbor de galt dit Liv
40. Endaa gjorest han i Hændene stærk
han sætte Gulbor opaa sin Hest
41. det rei gjenom so tyk ein Skog
Rikebal tala kje eit einaste ord
42. høyr du Rikebal Kjærasten min
kvi æ du so stiv aa bleik om Kind
43. Gud bære meg Guldbor so lite du kan
kan du kje skjøna paa ein halvdød mand
44. Veit du hor eg svier
15 Saar i mi Sie
45. Daa dei kom seg riande i Gaar
has Moder ude for dei staar
46. Velkomen Rikebal Sonen min
aasu de Vivi du flyte mæ deg
47. Høir du Rikebal hot eg spyre deg
kvi ren der sligt Blod oto Ermo di
48. Sonde va mi Brønje aa utskiæmte va mit Sværd
so vaaga eg meg i Kjæmpefærd
49. Kjære min Fader du binder min Hest
Kjære min Broder du hæntar mig Prest
50. Kjære mi Syster du reier op Sæng
Kjære mi Gulbor lei meg i den
51. Hori sille eg naa gjera af meg
om du silla bortdøi ifraa meg
52. Du sil ikje aresta gjera af deg
men øngste Broren so gjev eg deg
53. De æ inkje Saan paa dette Land
tvo Brøar ska egte eit Lilievand
54. Eg hev enkje mei mæ Gulbor vist
bære eg hev hæna paa Monnen kyst
55. Eg hev enkje mei mæ Gulbor havt
bare kvite Armen om Halsen lagt
56. Daa den Præste kom seg for Land
daa gav Rikebal op si Aand
57. Der blei mei Sorg hel der va gama
der fygdes 3 Lik ti Molle mæ sama
58. Den eine va Rikebal den are has Møi
Den tree has Moder af Sorg lout døi
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Oppskrift C
TSB A 41: Rikeball og Gudbjørg
Oppskrift: 1912 av Rikard Berge etter Knut Johannesson Dale, Dal, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCXXXIX, 3–7.
Oppgjeven tittel: Ribolt.
1. Ribòlt va' ein greives søn
— om det æ eders vilje, —
han gjilgjar 'o Gullbor aa dæ i løn
— Om Der hugen leika fòr dem. —
2. Han gjilgjer hende fra hun var et barn,
og siden til hun vóksen var.
3. Gullb. du gjiver mig eders tro,
uta eg skò føre deg paa de land
der aller skò kaama deg sòrg i haand.
4. Du fører meg aller paa dæ land
det engang kann kaama meg sòrg i haandi.
5. Eg skò føre [deg paa] den øy,
du skò liva aa aller døy.
6. Du fører meg [paa den] øy
eg er vel engang Gud verdig tì døy.
7. Sò slengjer eg ivi deg kappa blaa
sò lyfter eg deg G[ullbor] paa gangaren graa.
8. Aa
v161 mig vògter fader, mig [vògter] moder,
mig [vògter] syster, [mig vògter] broder.
9. Om deg vòkter di heile ætt
sò fær du vel hòlde de du haver gjet
v162
10. Som vidi kom en stund derfra
daa va' ho G[ullbor] òu sò gla.
11. Som di kaam paa vilden hei,
daa møtte dei den viljens greive.
12. Aa høyre du Ribòlt, kjære stallbroder min
Hòr hev du naa fengje den stallb smaadreng fin.
13. Det er min hjertens øngste broder,
eg tok hoaanom fraa sin moder.
14. Aa R[ibolt], R[ibolt], du tar kje dylja fe meg,
fe G[ullbor], G[ullbor], fulla kjenner eg deg
15. Eg kjenner deg kje hverken paa klæder 'ell sko,
men eg kjenner deg paa ditt fagre haar.
16. Eg kjenner [deg paa ditt fagre] haar,
siden eg tent' i din faders gaar.
17. Eg kjenner — haar
Aa G[ullbor] ho tok ein gullring av sin arm
aa sette den paa greivens arm.
18. Aa hòre du kjem i kvelde
Du maa ikkje om meg melde.
19. Eg skò 'kje før din fader sjaa,
hòr
v163 han skò den bòi faa.
20. Her sit du aa drikk mjø aa vin,
mæ R[ibolt] reiser mæ datteren din.
21. Aa kongen lod raabe over al sin by,
aa klæ nu eder i brynjo ny.
22. Aa klæ no eder fe-utta falsk,
fe R[ibolt] æ saa haard ein hals.
23. Aa som di kaam daa paa vilden hei,
dei saag inkje himmel fe glavind hell svær.
24. Aa hòke skò me no helle rie,
hell me skò mandelig
v164 bie?
25. Her set eg deg G[ullbor], onde linderot,
no vi' eg rie dine frender imot
26. Han rei igjenom den fysste flòkk
der va' begge hendes brødre mæ den gule lòkk
27. Han rei igjenom den anden skare,
der va' henars kjære fader
28. Han rei imot den tredi lue
aa der va' de
v165 hennars kjære broder.
29. Aa R[ibolt], R[ibolt] still ditt sverd,
aa no æ min øngste broderen verd.
30. Aa R[ibolt] hann stakk sitt sverd ved side:
Aa kaam no G[ullbor], no vilja me rie.
31. Han rei igjenom den rosenlonn,
der kaam kje eit or av haanoms munn.
32. Aa hør du R[ibolt], kjære fostermann min,
kvi æ du no kje sò gla som før.
33. Dæ eine æ dæ min hug æ mo
dæ andre æ dæ meg rind' av blo.
34. Aa G[ullbor] ho tok sine snørebaand
aa snørde fe bloe dæ beste ho kann.
35. Aa bære deg G[ullbor], haa lite du kann,
sò lite di duga dine snørebaand.
36. Aa som de kaam da tì bòrgarle,
der stod hanoms moder, hun 'vælte sig ve'.
37. Aa velkomen æ kjære sønnen min,
vælkaamen æ du mæ unge bruden din
38. No hev eg kje sétt sò bleik ei brur,
de' reiser sò langt feutta gullskru(v).
39. Det er vel kje ondeleg ho æ bleik,
ho hev 'e visst sétt sò haard ein leik.
40. Min kjære broder stod mig saa nær,
no gjev eg deg G[ullbor] som eg hev sò kjær.
41. Kjære min moder, du hentar meg prest
— — — —
42. Aa R[ibolt] han dødde før hanen gol,
G[ullbor] hun døde før upp rann sol.
Strofene er nummererte av samlaren.
Under oppskrifta står det: (Tone). [Eg har nettupp berre lært vers aa vers. Men eg va' saa ustòppeleg minnug førr, at dæ va' reint rart dæ.]
Innleiing
Den unge og gifteferdige Magnhild er trulova med Villemann, men ho er ikkje glad. Tårene renn og Villemann vil vita om ho angrar på festarmålsavtalen. Slik er det likevel ikkje. Magnhild græt fordi ho trur at ho kjem til å drukne «i Vendings á» (Landstad [1853] 1968: 471), der systrene hennes har drukna. Villemann trøystar henne med at han skal byggje ei høg og sterk bru over elva, og sveinane hans skal vakte henne. Men Magnhild let seg ikkje trøyste, for ingen kan unngå lagnaden sin, seier ho. På vegen til kyrkja må brurefølgjet krysse elva. Når dei er midt ute på den nye brua, snåvar hesten til Magnhild, og ho fell i elva. Villemann ber smådrengen skunde seg og hente harpa hans. Han spelar på harpa med slik kraft at heile naturen let seg påverke av spelet, og nøkken i elva må sleppe Magnhild fri.
Dette har utan tvil vore ei svært populær vise på 1800-talet, og vi har bortimot hundre tekstvariantar av henne. Dei aller fleste er oppskrivne i Telemark, men det finst også nokre oppskrifter frå Agder-fylka, Oppland, Akershus og Østfold. Forutan dei mange tekstoppskriftene har vi eit titals melodioppskrifter (Ressem [utg.] 2011: 138–146).
Namna på hovudpersonane er oftast Villemann og Magnhild, men i Landstads eine tekst heiter helten Gaute. I Landstads andre tekst, med delvis parallell handling, heiter dei to hovudpersonane Guðmund og Signelita (Landstad [1853] 1968: 469–480). Andre namn på hovudpersonane finst også.
Den islandske nemninga på denne balladen er «Gauta kvæði». Med utgangspunkt i denne namnelikskapen har Knut Liestøl (1915) undersøkt tilhøvet mellom den norske og islandske forma, der det finst mange likskapar omfram namnet på den mannlege hovudpersonen. Liestøl konkluderte med at balladen hadde kome frå Noreg til Island, noko Vésteinn Ólason seier seg samd i: «Gauta kvæði has undoubtedly come to Iceland straight from Norway, probably from Bergen or its surroundings» (Vésteinn Ólason 1982: 126–131).
Sophus Bugge peika alt i 1860 på likskapen i handling mellom «Villemann og Magnhild» og den gamle greske segna om Orfeus og Evrydike (DgF III: 821–822). Orfeus var kjend for å ha heilt spesielle musikalske evner, både når han song og når han spela på lyre. Då kjærasten hans, Evrydike, vart biten av ein orm og døydde, drog Orfeus ned til dødsriket, og med spelet sitt makta han å få dødsguden Hades til å gråte. Hades samtykte i å la Evrydike få vende attende til livet, men vilkåret var at Orfeus ikkje snudde seg for å sjå på henne før dei var oppe. Orfeus greidde ikkje å dy seg, og dermed måtte Evrydike tilbake til dødsriket.
Korleis den greske segna har påverka balladen reint konkret er uråd å vita, men sjølve motivet har utan tvil vore populært. Vi finn det i det middelengelske episke diktet «Sir Orfeo», som er datert til om lag 1300, og i nokre engelsk-skotske balladar, Child 49 og Child 67. Ein ballade frå Shetland (Child 19), som i si tid var ein del av det norrøne språkområdet, er også inspirert av den gamle greske segna:
DER lived a king inta da aste
Scowan ürla grün
Der lived a lady in da wast
Whar giorten han grün oarlac
Komponisten Claudio Monteverdi (1567–1643) skreiv operaen L'Orfeo på bakgrunn av det greske segnstoffet. På 1700-talet følgde Christoph Willibald Gluck (1714–1787) opp med operaen Orfeus og Evrydike.
Utsyn 23
DgF 40
IFkv 3
SMB 22
Oppskrift A
TSB A 50: Villemann og Magnhild
Oppskrift: 1846 av Magnus Brostrup Landstad etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså i Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 6, 49
Oppgjeven tittel: Trylharpen. Gautes Vise
1. Gaute rid seg sør onde Øy
–
fes Her Skogar ivi Heide –
n125
fester han Magnild vene Møy
– Hosse kan Svenden den Jomfru faa, som svarar
n126 vreie –
2. Han fester Magnild flyt a heim
Riddarar og Svennar rid med deim.
3. Magnild gjeng ho bád ut og in
alt saa renner ho Tárer pá Kind.
4. Greter du for Guld, hel greter du for Fe
hel græter du for du hev lova me?
5. Græte du for Huus hel græte du for Jor
hel grete du for du skal sitje for mit Bord?
6. Eg græte kje anten for Gull helle Fe
og inkje for det eg hev lova de.
7. Eg grete enki anten for Husit hel'
v186 Jor
og enki for eg skal sitje for dit Bord.
8. Eg grete fast meir for min kvite Krop
n127
han skal kje maa rátne i vigde Mold.
9. Eg grete fast meir for mit gule Haar
de skal ljota rátne i Vendings Aa.
n128
10. Aa kjere mi Magnild syt einki sá
Du veit einki hot kjæraste du kan fá.
11. Me skal byggje den Bru sá hág
og sterke Jensstolpane onde stá.
12. De má bygge den Bru sá ny
sá kan eingin frá sin
Follaugov187 fly.
13. Dá dei kom seg i gróne Lund
der sat ein Hjorte med blidde Mund.
14. Alle ville den Hjorten
falav188
eingin ville med Bruri fara
15. Adde ville den Hjorten fá
og eingin vil etter Bruri sjá
[16.] 17. Aa dá dei kom seg pá Vendings Bro
Hesten snávar i firerøde Guldskor.
[17.] 16. Dá dei kom seg pá Vendings Bro
og Magnild dreiv at strie Flo.
n129
18. Fire Guldskor og fire Guldsaum
Magnild dreiv at strie Straum.
19. Gaute gløper seg at ivi Hær
hor er no Magnild som pryr mi Fær.
20. Til sá svára dei Brurkvinnur tvá
me hev kje set Magnild sid' med Vendings Aa
21. Ga Aa ta á svára dei Brurk[vinnur] sju
me hev einki sét Magn[ild] si'dan medpá V[endings] Bred
22. Gaute tala til Smádrengen sin
dei hentar meg hit mi Hárpe fin
23. Du seie det til min Fader
at Magnild lig i Havi.
24. Du sei det til min Moder
at Magnild lig i Floden.
25. [Du sei det til] mi Syster
at Hárpa lig i Kiste.
26. [Du sei det til] min Broder
27. Bort reid den liten Smaadreng
han sprængde fem Folar før han kom heim
28. Sm[aadrengen] kom seg ridand i Gaar
Gautes Fader ute staar
29. Eg helsar deg Gautes Fader
Magnild lig i Havi.
30. [Eg helsar deg Gautes] Moder
[Magnild lig i] Floden.
31. [Eg helsar deg Gautes] Syster
Hárpa lig i Kiste
32. [Eg helsar deg Gautes] Broder
H[orpa] lig i Korn
33. Fellakoss reid den liten Svein
Gaute fek si Hárpa fin.
34. Gaute slær framte med Ristir
Fuglen mátte af Kviste.
35. [Gaute slær framte med] Lie
kvite Bjørnen or Hidde.
36. Gaute slær ivi Berg og Dalar
Báne mátte or Moir Maga.
37. G[aute] slær framte med Vaddi
Magnild flaut pá Havi
38. Magnild up pá Havi flaut
Nykkin nappa i Silkjeskaut
39. Gaute rona som han kunna bedst
Magnild flaut med Sal og Hest
40. Gaute ronar og Hárpa let
Nykkin sat pá Havi gret
41. Dæ fyste Ori M[agnild] tala
sæle er det Moir slik Son má hava.
Over oppskrifta står: cfr. Visen «Harpens kraft» i Rab. Samling
n130 1 Deel p. 326 ‹…›
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Oppskrift B
TSB A 50: Villemann og Magnhild
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bergjit Torsdotter Lintveit, Morgedal, Kviteseid, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 4–8 (kladd)
Oppgjeven tittel: Horpevisa. IV.
1. Magnill stó úte å sló sítt Hår,
– unde Líe –
Tru dei Belanne turte 'kje koma i År?
– Før di Róninne lyster man vinne. –
2. Magnill ha 'kje halltala Ór
før dei Belanne kom ríanes í Tón.
3. Hell hó gjekk út, hell hó gjekk inn,
alt så rann dei stríe Tårinn på Kinn.
4. «Høyr du Magnill, Brúri mí,
kví renn dei stríe Tårinn på Kinn?
5. Græter du Åker hell græter du Jór
hell græter du før du ska' koma før mítt Bór?
6. [Græter du Åker hell græter du] Fe
[hell græter du] før du hev lova meg.»
7. [Græter du Åker hell græter du] Eng
[hell græter du] før du ska koma í mí Seng.
8. «Eg græt ikkje AaÅker, eg græt ikkje Jór,
eg græt ikkje, før eg ska' koma før dítt Bór.
9. [Eg græt ikkje Åker eg græt ikkje] Fe
[eg græt ikkje] før eg hev lova deg.
10. [Eg græt ikkje Åker eg græt ikkje] Eng
[eg græt ikkje] før eg ska' koma í dí Seng.
11. Eg græte mei før mítt kvíte Holl,
som ikkje sko må rotne í vigde Moll.
12. Eg græte no mei før mítt gúle Hår,
som ska' rotne í Vændels Å.»
13. «Eg ska' byggje Brúi ivi Vændels Å,
støe Stolpar hó ska' stande på.»
14. «Du må byggje Brúi, um du vi' unde Ský,
dæ kann ingjen frå sítt Follogje flý.»
15. Gaute byggde Brúi ivi Vændels Å,
støe Stolpar hó stó uppå.
16. Gaute han let sí Færi rekkje,
fíråkjúge fyre å fíråkjúge ette.
17. Som at dei kom mittepå Vændels brú,
Hesten snuvla í forgylte Skó.
18. Hesten snuvla í minste Saum,
Magnill dreiv at stríe Straum.
19. Gaute han íkring seg såg,
burte va Magnill í salen ho sat.
20. Gaute han tala te Brúkvinna sí:
«Hor æ' Magnill, Brúri mí?»
21. «Dæ siste me hó Magnill såg,
dæ va' mitte på Vændels Å.»
22. Gaute han tala te Smådrengjen sín:
«Du hentar meg hít Horpa mí.»
23. «Dæn Horpa æ' kje gó å finne,
hó æ' vippa í Silkjetvinne.»
24. [Dæn Horpa æ' kje gó å] sjå
[hó æ' vippa í] Silkjetrå.
25. «Du seie dæ te mi Syster,
at Horpa ligge i Kista.»
26. Smådrengjen rí å renner,
síne goe Folar han sprengjer.
27. Atté kom Horpa, så vent hó let,
alt sat Gaute, så sårt han grét.
28. Atte kom Horpa, ho glima som Gull,
alt sat Gaute så sørgefull.
29. Han spila seg framette mæ Líe
aa sterke Bjønnen ótór Híe.
30. Han spila seg framette mæ Hagje
å Båne ótór Móersmagje.
31. Han spila av Topp, han spila av Tre,
han spila Honne av kvíkje Fe.
32. Han spila så lengje te Magnill flaut,
å Nykkjen helt i Silkjeskaut.
33. Så spila han Nykkjen så høgt uppí Tre,
så flutte'n Magnill heim mæ seg.
34. Dei rei seg så lang ei Lei,
Magnill tala 'kje mei hell Stein.
35. Dæ fyste dei høyrde Magnill tala:
«Slík Son Sæl æ' dæn Móer, slík Son må hava.
36. Sæl æ' dæn Móer, slík Son fødde,
å endå sælar dæn hånom må njóte.
Strofene er nummererte av samlaren. I oppskrifta er det ein del seinare rettingar som skriv seg frå oppskrifta av H. Ross, desse er ikkje tekne med her.
Reinskrift: NFS S. Bugge II, 79
Oppskrift C
TSB A 50: Villemann og Magnhild
Oppskrift: Udatert av Svein Hovda etter Haddvor Bjaane, Bykle, Setesdal, Aust-Agder.
Orig. ms.: NFS J. Skar 3, 7
Oppgjeven tittel: Runarvisa.
1. Ragnvall sigler si Snekkj' unde Øy,
hentar sitt Viv aa si Festarmøy.
– E de Ronir so sille med vinne. –
2. Magnil ho skjyggjer seg unde Skaut;
ho torde 'kji syne si Augu tvau.
3. «Du tar inkji skjyggje deg unde Skaut,
eg ser at du græté av Augu tvau.
4. Aa græté du Gull aa græté du Jor,
ell græté du fø du sko aat mitt Bor.
5. Græté du Aaker ell græté du Eng
ell græté du fø du sko aat mi Seng.»
6. «Eg græt' inkji Gull, eg græt inkji Jor,
Eg lengtar berr' ett' at eg sat me ditt Bor.
7. Men eg græté mei mitt gule Haar
som rotne maa i Gjallaraa.
8. Men eg græté mei mine Systa ni;
naar eg kjem etti so bli de ti.»
9. Hesten 'an snaava i røde Gullsaum;
ho Magnill dro av aat strie Straum.
10. Aa Ragnvall slo si Horpe so hart;
daa tagna kver Fuglen i Skogjen sat.
11. Han slo sin Ronir i breie Bor,
so Straumen vendte ti Vigdafjor.
12. «Aa ha mi no skrikje mot vidde Skjy,
dei kunna 'kje finne i Straumo Ly.»
13. Ragnvall stansar paa Gjallarbro
daa hoyrd' 'an Horpa si Ronir slo.
14. Eg manar dei fram fyri Solagla,
um so dei va gjøymde i Nidgungagap.
15. Ragnvall spana sin Ronastreng,
han manar dei Møyar o' Dvalaseng.
Strofene er ikkje nummererte av samlaren.
Innleiing
Under typenummeret A 54 er det samla over hundre variantar, versjonar og sjølvstendige viser. Det som bind dei saman er bergtakingsmotivet. «Veneliti og bergekongen» er rekna som ei eiga vise, men det er først og fremst tittelen som skil henne ut. Teksten ligg tett opp til «Liti Kjersti og bergekongen». «Margjit Hjukse», derimot, er ei sjølvstendig vise.
Bergtakingsvisene høyrer først og fremst til i Øvre Telemark. Av 105 oppskrifter har vi berre tre korte oppskrifter frå andre stader, to frå Sætesdal og ei frå Hardanger. Den færøyske versjonen har nokre moment til felles med vår «Liti Kjersti og bergekongen», men dei svenske og danske versjonane knyter seg først og fremst til vår «Margjit Hjukse». Sjølv om vi har over hundre telemarksvariantar, er det innbyrdes markant skilnad på variantane.
Den versjonen vi oftast finn i visebøkene er tekst A i M.B. Landstads Norske folkeviser (Landstad 1853, 431–37). Teksten er basert på Crøgers og Landstads oppskrifter etter Olav Glosimot frå Seljord. Hulda Garborg populariserte denne versjonen i visebøkene sine.
Versjonen som Knut Liestøl redigerte i Norske folkeviser (Liestøl & Moe 1920, 85–88) er basert på ei oppskrift etter Ingeleiv Ramberg, også den ved M.B. Landstad og trykt som tekst D i hans utgåve (Landstad 1853, 446–51).
Visa byrjar inne i handlinga. Liti Kjerstis mor merker at Kjersti har mjølk i brysta. Det betyr at ho har født barn, og no vedgår ho at ho har fått fleire barn med bergekongen, utan at mora har merka det. Når forholdet no er avslørt, kjem bergekongen for å hente henne, eller ho tilkallar han ved å spele på ei gullharpe. Han set henne opp på hesten sin og rir inn i berget med henne. Der får ho ein drikk med eitt magisk villarkorn i. Dei spør henne om ho veit kvar ho er født og kvar kleda hennar er skorne, men ho svarar at det er i Noreg. Etter ein ny drikk med to villarkorn, hugsar ho framleis livet utanfor berget, men etter tre villarkorn gløymer ho heilt at ho har hatt eit anna liv enn her i berget.
I ein annan variant kjem bergekongen for å fri til liti Kjersti. Foreldra hennar meiner at ho er vel ung, men bergekongen lokkar med store gåver. Han vil føre henne til eit land der vinen renn som vatn, der ho får gå på gull som om det var sand. Og når han seier at ho skal få leve sutlaus og døy syndelaus, blir ho med inn i berget.
Bergekongen er ikkje alltid venleg. I oppskrifta Sophus Bugge fekk etter Bendik Sveigdalen, slår han henne «på kvitan kinn så blodet skvatt på skarlakskinn».
Visa kan slutte på ulike måtar. I ein versjon som Ingeleiv Knutsdotter Ramberg song for Landstad, kom dei sju borna ho hadde syngjande og dansande av glede over at mor deira kom for å bli i berget saman med dei. Landstad skreiv:
Disse Vers, der beskrive Smaabörnenes Glæde og festlige Modtagelse af den længe savnede Moder, som man maa tænke sig at komme baade glad og bedrövet, ere særdeles skjönne, og gjorde et synligt Indtryk paa Enhver i den lille Kreds, for hvilken Ingeleif med en vakker veemodig Melodi foredrog dette Kvæde. (Landstad 1853: 449)
Både Landstad, Leiv Heggstad og H. Grüner Nielsen har rekna TSB A 58 «Liti Kjersti narrar bergekongen» og TSB D 115 «Jomfrua spelar harpe» som variantar av «Liti Kjersti og bergekongen». Desse visene har rekkjer av fleire strofer og omkved felles med liti Kjersti, og det betyr at dei kan ha vore sungne på same melodien. Liti Kjersti narrar bergekongen skil seg berre ut ved at slutten er endra. Her klarer liti Kjersti å rømme frå bergekongen. «Jomfrua spelar harpe» skil seg hovudsakleg frå dei andre variantane ved at kongen er eit menneske og ikkje ein bergekonge. Dermed måtte denne visa plasserast mellom riddarvisene, og ikkje mellom dei naturmytiske visene.
Viser som lever i munnleg tradisjon er sjeldan stabile. Dei gamle kvedarane var ikkje konservatorar som song viser for å bevare gamle songar, dei song viser dei likte. Vart noko gløymt eller uforståeleg, måtte det diktast til igjen eller bli gløymt. Slik blir variantar til. Denne mengda av bergtakingsviser syner oss at dei har vore populære viser, og nydiktinga har blomstra. Når vi ser at tre fjerdedelar av songarane er kvinner, kan vi også trygt seie at dette har vore kvinneviser. På ein eller annan måte må dei ha kjent seg att i desse visene.
Margjit Hjukse
Stadnamna i balladane plar vere fantasinamn som Bejarlunden, Valevall og liknande, men denne visa skil seg klårt ut ved å vere heimfest til Sauherad i Telemark. Landstad har ikkje opplyst kven han skreiv visa opp etter, men han har notert:
Den gamle Hjartölskvinde, som kvad Visen, fortalte fuldt og fast, at det var gaaet til paa Hjuxe saaledes som Visen formelder, at Margit Hjuxe, en riig Gaardmandsdatter var bleven taget ind i Berget […] og Ingen vidste, hvor hun var bleven af. Men saa kom hun en Gang efter mange Aars Forlöb hjem for at besöge sine Forældre, og fortalte hvorledes det var gaaet til; hun blev hentet tilbage af Bergekongen, og tog nu en rörende Afskied med sine Forældre, som hun aldrig skulde gjensee mere. (Landstad 1853: 451–452)
Segna fortel vidare at ho vart verande i berget til ho skulle døy. Då gjekk Bergekongen til presten og fortalte at Margits siste ønskje var at ho måtte få ligge i vigd jord og at dei skulle ringje med kyrkjeklokkene for henne. Men presten svara, at når ho sjølv hadde gått inn i berget, måtte ho bli der. Ho kunne korkje få klokker eller vigd jord.
«Margjit Hjukse» utmerker seg ved å vere heimfesta til Sauherad i Telemark. Mange har meint at visa er dikta over ei lokal segn, men det er også sannsynleg at inspirasjonen har kome frå Sverige. Vår vise ligg nemleg tett opp til dei eldste svenske oppskriftene. Det gjeld både tekst og omkved.
Utsyn 18
DgF 37
SMB 24
CCF 169
IFkv 4
Child 41
Oppskrift A
TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1840-åra av Olea Crøger etter Olav Olsson Glosimot, Seljord, Telemark.
Orig. ms.: NB 644 4to, 56–59
Oppgjeven tittel: Liti Kjersti
1. Liti Kjersti ho va sæg saa liti et Viv
– LitBronføllen rinder læt –
Ho konna 'kje raade sit onge Liv.
– Mæ dæ rægner aa dæ blæs
Fæ nora onde Fjøddo dær leikar di Normæn –
2. Liti Kjersti ho va sæg saa liti ei Brur
Ho konna inkje Nyklæn i Laasænne snaa
3. Liti Kjersti ho sat sæg i Væven saa fin
kvi rænne dær Mjølk utav Brysterne din
4. Aa dæ æ no inkje Mjølken om du synes saa
Men de æ daa naa den Møden æg drak igaar
5. Dei tvo Ting dei æ no hinanden ulik
Fæ Mio-en æ bron aa Mjølkje æ kvit
6. Aa dæ nyttar inkje længjer aa dølje fæ dæg
Dæ Bergekongjen Nor som hæ lokka mæg
7. Æ dæ Bærgekongjen Nor, som hæv laakka dæg
Haat æ de fæ Gaavur han hæv gjivi dæg
8. Aa han gav mæg ein røde Guldring
Dær æ inkje Maakjin paa Draaningjens Fing
9. Aa han gav mæg ei Haarpe av Gul
Som æg skulle leika paa, naar æg va sorgeful
10. Liti Kjersti ho paa Gulhaarpa slog
Dæ hørde Bergje kaangjen i Berge Nor
11. Aa kan æg naa inkje liti Kjærsti faa
Saa skaa æg lata Æl ivi Beiarlande gaa
12. Ja før du skaa brænde mit Lande te Mein
Saa tak ho liti Kjersti aa for hennar heim
13. Bergkongjen ha sæg ein Ganjare spak
Han sætte liti Kjersti paa honomses Bak
14. Bærgekongjen rei Bærgje tri Gaanar omkrin
Aa Bergje dæ øpnas saa dei kom derin
15. Di sætte liti Kjersti paa Sylvarstol
Di gav hennar Drikke av ei Sylvarskål
16. Den fyste Drikken, liti Kjersti ho drak
Dæ kristne Lande ho enda gat.
17. Haarre æ Du fød, aa haare æ Du boren?
Aa haarre æ Dine Jomfruklæder skaaren?
18. «I Beiarlande æ æg fød aa dær æ æg baare
Aa dær æ mine Jomfruklæer skaare
19. Den andre Drykjen liti Kjersti ho drak
Dæ kristne Lande ho endaa gat
20. Men di gav hennar Drikke av de røde Gulhøn
Di slepte dernei tri
Viddar kønn134
21. Den trea Drykjen liti Kjersti ho drak
Di kristne Lande ho alle gat.
22. I Bærge æ æg fød aa dær æ æg boren
Aa dær æ mine Jomfruklæer skoaren.
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Oppskrift B
TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1840-åra av Magnus Brostrup Landstad etter Ingeleiv Ramberg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS M.B. Landstad 11, 6
Oppgjeven tittel: Liten Kjersti
1. Moderen taler te Dotteren sin
– til lil lil Hougjen min! –
Kvi rænne dæ Mjølk otor Brysterne din'?
– dei leikar saa let gjennom Lunden –
2. Det er ikke Melk om du synes saa
det er den brune Mjoden æg spelde igaar.
3. Æg æ no vel saa gammel en Kvindo
Æg kan vel Melk aa Mjo adskille
4. Det nyttar kje længer aa dylje fe dæg
Elvekongjen i Bergje hæv lokka mæg.
5. Hæv Elvek[ongjen] i Bergje lokka dæg
aa hot gav no han i Færæring te dæg
6. aa han gav no mæg den Silkjesærk
aa den hæv æg sleti mæ Svee aa Værk
7. Aa han gav no mæg dei sylvspændte Sko
aa dei hæv æg sleti mæ stor Uro
8. Aa han gav no mæg et røde Guldband
der kom aller bære 'nn Dronnengjens Haand
9. Aa han gav no mæg ei Haarpa af Gul
aa den skal æg bruke naar æg va sorrgfuld
10. Aa ho slo no paa den 1ste Streng
aa dæ horde Elvekongen uti sin Seng
11. [Aa ho slo no paa den] 2den Streng
dæ hæirde Elvekongen uti sin Sengaa Elvekongen snakka te liden Smaadreng
12. [Aa ho slo no paa den] 3die Streng
no salar de ut Gangaren min
13. [Aa ho slo no paa den] 4 Streng
Elvekongjen klædde sæg for sin Seng
14. Sala no du ut Gangaren graa
saa vil me kon rie te Kongjens' Gaar
15. Elvekongjen kom sæg rians i Gaar
Jomfruen ute fe honom staaer.
16. Han klappa henar ved hviden Kjinn:
Aa kunde du kje dølge længer for Moderen din?
17. Samla no du dit Gul i Skrin
no hæv æg sala ut Gangaren min
18. Elvek[ongjen] ha en Gangar saa spak
han lyfte liti K[jersti] uppaa hans Bak.
19. Aa dei rei gjennom den grønan Lund
der kom kje or utaf henars Mund
20. Synes du Vægjen den æ for lang
eller synes du Salen den æ for trang
21. aa inkje æ Sælen mæg for trang
men æg synes Vægjen den æ for lang
22. Aa som dei kom sæg te Bergje fram
aa henars smaa Børn emot henar sprang
23. Aa some dei leika aa some dei lo
aa some strødde Perlur for Moderens Fod
24. Aa tappe no i en Konne med Viin
aa tri Villarkorn saa kastar Du uti
25. Aa framkom henars Dotter var smal som et Band
Ho dansa den Dansen mæ Sylvkanna i Haand
26. Aa hore æ du fød [aa hore æ du] baaren
aa hore æ alle dine Jomfr[u] Kl[æder] skoren
27. I Norgje æ æg fød og [i] N[orgje] æ æg boren
[i] N[orgje] æ alle mine J[omfru] Klæder skoren
28. Den 1 dryk ho af Sylvkonna drak
daa gleymde ho burt hokke hena ha skapt
29. Aa hore æ du fød [aa hore æ du] boren
Aa hore æ alle dine Oklæne
n135 skoren.
30. I Bergje æ æg fød aa i Bergje æ æg boren
i Bergje æ alle mine Oklæne skoren
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta. Øvst til høgre på bladet står «Rosegaar Ragnild den fagre | Jorond Ramb.». Under siste strofa står «(Oklæi – Teppene)». Som kommentar med tilvising mellom strofe 14 og 15 står: «Liti K[jersti] havde allerede 7 Børn med Berge Elvekongen, skulde modtage hende.»
Oppskrift C
TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: Ca. 1850 av Ludvig Mathias Lindeman etter Ingeborg Hagen, Heddal, Telemark.
Orig. ms.: NB Mus ms 6874a, nr. 87b (strofe 1) og NB Ms fol 2128, 108–110 (strofe 2–15).
Utan oppgjeven tittel.
1. Støls Marjit ho vilde seg te Kjørkja gaa
saa tok hu den Vægen te Bergje laag.
– Fæ æg bær Sorgja mit tung. –
2. Aa Bergjekongen tuka fram forgyllanne Stol
sæt dig der du Støls Margjit aa kvil no din Fot
3. IBergjekongen skjænkte fuldt eit Glas udaf Viin
drik dæ ut du støls Marjit allerkjærasten min
4. I Bergje har e vôri i mange Aar
sju Sønner aa ei Dotter saa har æg faat der
5. No længtar eg heimat te min Faders Gaard
ja Kan du 'kje gaa te din Faders Gaar
6. Der maa du kje være annalænger end en Time eller to
n136
7. Som hu no kom te sin Faders Gaard
hendnas Fa'er sto ute og kjæmte op sit Haar
8. Aa kjære min Fader tag inte saa hart
fe no tænkjer e at Bergjekongjen æ inkje langt herifraa
9. Kjære mi Moder tak inkje saa hart
fe no tænkjer [e at Bergjekongjen æ inkje langt herifraa]
10. Aa Bergjekongen kom no mæ Eld aa med Rot
aa ut du støls Marjit aa de maa skje fort
11. Aa Marjite sætte seg paa Gangaren graa
aa fælde saa mange Taarer som Hesten havde Haar
12. Marjite banka paa Dynna
n137 mæ Fingo smaa
stat up mi ældste Dotter skræl Loko
n138 ifraa
13. Aa ingen har æg stemt aa ingen har eg søgt
aa ingen saa lukker jeg herind om Nat
14. Marjit ho banka paa Dynna mæ Fingen smaa
stat up fort mi ældste Dotter skræl Loko ifraa
15. Ja vidste eg no dæ dæ va Moderen min
saa hjatlegt gjenne eg sko lukke dæg ind
Første strofa står til Lindemans melodioppskrift. Strofene er ikkje nummererte i tekstoppskrifta.
Oppskrift D
TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bendik Ånundsson Sveigdalen/Felland, Skafså, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge a, 214–219 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.
1. Liti Kjersti og hendes moder
– Hvem bryder løvet af lindegren, –
Dei leika gulltavl uppå bóri
– Sjell træder hun duggen af jorden –
2. L[iti] K[jersti] hó slær på gulltavla så hart,
at m kvíte mjokkji ó brjosto spratt.
3. Hør du min kjær dotter, hott eg spyr deg,
kví renne mjelkji ó brjóstó di.
n139
4. De æ' ikkje mjelk, som deg synes så,
de æ' den mjøren, vi drakk igjår.
5. Mjelkji å mjøren æ' tvo úlík,
mjøren æ brón å mjelken æ' kvít.
6. Du tar 'kje lite Kj[ersti] dylje for meg
d'æ bergekungen heve lokka deg.
7. B[ergekongen] heve l[okka] deg
så seie du meg gåvune han gav deg.
8. Han gav meg eitt rødegullband,
de kjem aldri slíkt på jomfrúarm.
9. [Han gav meg] ein [rødegull]ring,
[han kjem aldri slik på jomfru]fing.
10. [Han gav meg] ei kåpe så blå
ho [kjem aldri slik] på kyrkjegår.
11. Så gav han meg ei horpe så fin,
den ber eg utí mitt ermelin.
12. Han gav m[eg] ei h[orpe] så hull,
som jeg skal lege på, når eg æ' sorgefull.
13. Gav han [deg ei horpe så] fin,
du leikar deri for kjær moderen din.
14. Dæ fyste l[iti] Kj[ersti] rørde mæ streng,
de høyrde bergekungen fyri si seng.
15. [Dæ fyste liti Kjersti rørde mæ] nóte
[de høyrde bergekungen] fyri sitt bór.
16. Bergjekungen kjeme seg riand i går,
l[iti] K[jersti] ute fyr hånom står.
17. Han sló ti hæna på hvide kinn,
så blói de skvatt på skarlakskjinn
18. Høyr du l[iti] Kj[ersti] hott eg spyrje deg må,
hott snakka du mæ din moder igår?
19. Eg snakka 'kje anna mæ moderen mín,
ho ba', eg ville saume hæna skjurta fin.
20. Bergekungen gjórest i hendanne sterk,
han sette l[iti] Kj[ersti] uppå sin hest.
21. Dei rei gjænom så myrk ein skóg,
l[iti] Kj[ersti] grét å bergekungen kvó.
22. [Dei rei gjænom så] myrkt eitt hav,
dei
v197 såg
'kje nått å ingjen dag.
23. Då dei kom seg riand i går
bergekungens dynnir va' slegne í lås.
24. Han klappa på dynni mæ finganne fin,
Statt upp min kjær datter å slepp meg inn!
25. Statt [upp min kjær datter å slepp meg] inn,
no flyt eg heim kjær moderen din
26. Hass dótter ha' på seg stakkjen blå,
så skreier hó dei lokun ífrå.
27. L[iti] Kj[ersti] hó kom seg í stoga inn
der sat hennes sjau døttanne adde i ein ring.
28. Hass dótter hós klappa på høyendi blå,
Sit hær kjær moder å kvíl derpå.
29. Hori æ [du fødd å hori æ du bori]
[å hori æ dine] jomfru klæer [skorne.]
30. I beiarlunden [æ eg fødd i beiarlunden æ eg bori]
[i beiarlunden æ mine jomfruklæer skorne.]
31. Hør du min datter, hot jeg siger deg:
du tappar meg i ei konne mæ vin.
32. Du tappar mjøen i sylvehonn,
du legge derní trí ville konn.
33. Den fyste drykken hó derav drakk,
då ha' hó Beiarlunden forlatt.
34. [Den] are [drykken ho derav drakk]
[då ha' hó] bergje í hjarta satt.
35. [Den] tree [drykken ho derav drakk]
då gløymde hó, kven hænar ha' skapt.
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIa, 90–95
Oppskrift E
TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1863 av Sophus Bugge etter Jorunn Knutsdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge d, 298–302 (kladd)
Oppgjeven tittel: Jomfruen og Bergemannen
1. Bergemannen holler si snekkja for land
– Brónfolen rinder væl. –
han holler sitt skipi fyr beiarkungens land
– De rigner å blæs'e
for í nórden unde fjølli der leikar dei –
2. Bergemannen kom seg ríand í går
kungen úte fyor en står.
3. Vælkomen bergemann heim te mé
no heve eg nyss bryggja å blanda vin.
4. Eg æ' no 'kji um din mjø hell vin
eg æ' mei um líte Kjersti dótte di.
5. L[ite] K[jersti] hó æ so líte eitt bån
hó lýt vera sjå si moder eitt år.
6. L[ite] K[jersti ho æ] so líti, ho kann 'kji mindre vera,
hó kann ikkje lyklanne ti låsó bæra.
7. L[ite] K[jersti] ho æ 'kji so líte eitt bån
eg må ei hæna mæ augó sjå.
8. Må eg 'kji l[ite] K[jersti] mæ góóm hava,
so sko' eg lata ellen gjænom beiar lunden fara.
9. Fyrre lýt du hæna mæ góóm få,
fyrr dú lete ellen gjenom beiarlunden gå.
10. Kóngen han svøber sit hovud i skinn,
So ganger han i høieloft fyr sin dåtter inn.
11. Statt upp líten K[jersti] å klæ deg brått
bergemannen æ' inni vi flykje deg burt.
12. Dú teke inkje di beste klæi på
13. kví må eg 'kji taka mi beste klæi
v198
eg heve
v199 de
gi 'kji mæ úforom
n140 fått
14. L[it]í K[jersti] seg inn í dynne steig,
bergemannen upp í mot 'a reis
15. B[ergemannen] klappar på høyeni blå
du sett deg l[it]í K[jersti] å kvíler derpå
16. Eg æ inkje trøytt'e hell færemó
når eg vi' sita, so sit eg hós mór.
17. Sett deg l[it]í K[jersti] dú kvíler ei tí
sea fygjer dú av lande mæ meg.
18. Æ her då ingjen kristen mann
sko' eg då taka eitt troll í mi hånd.
19. Må eg kje deg mæ góóm få
so sko eg lata ellen gjænom beiarlunden gå.
20. Fyrre lýt du meg góóm hava,
fyrr dú let [ellen gjænom beiarlunden] fara.
21. Han neppte íkring l[iti] K[jersti] kåpa blå,
so set 'en hæna på gangaren grå.
22. Berg[emannen] rei dei bergji umkring
bergji opna opp der bergemannen fór inn.
23. B[ergemannen] tala te dåtteren sin
du hente meg inn ei kanne mæ vin.
24. Hori æ' dú fødd hell hori æ du bori
hell hori æ' adde di jomfrúklæne skorne.
25. I Beiarlunden æ' eg f[ødd], i B[eiarlunden] æ' eg borei
i B[eiarlunden æ' adde mi jomfrúklæne] skorne.
26. Den are drykkjen lite K[jersti] drakk
ho enndå visste hó kven hæna ha' skapt
27. Hori [æ' dú fødd hell hori æ du bori]
[hell hori æ' adde di jomfruklæne skorne.]
28. I Beiarlunden [æ' eg fødd, i Beiarlunden æ' eg bori]
[i Beiarlunden æ' adde mi jomfrúklæne skorne.]
29. Den tree [drykkjen lite Kjersti] drakk
då visste 'kje hó, kven hæna ha skapt
30. Hori [æ' dú fødd hell hori æ du bori]
[hell hori æ' adde di jomfruklæne skorne.]
31. I bergje [æ' eg fødd, i bergje æ' eg bori]
[i bergje æ' adde mi jomfrúklæne skorne.]
32. I bergje vi eg liva, i b[ergje] vi' eg døy
å í b[ergje] der búr min festarsvein
Strofene er ikkje nummererte i kladden, men dei er det i reinskrifta. Det vantar ei line i strofe 12, både i kladden og i reinskrifta. Variantane i strofe 13 er skrivne til med blyant av Bugge sjølv.
Reinskrift: NFS S. Bugge VIIIc, 413–418
Oppskrift F
TSB A 54: Liti Kjersti og bergekongen / Veneliti og bergekongen / Margjit Hjukse
Oppskrift: 1916 av Rikard Berge etter Anne Olsdotter Haugetrå, Gransherad, Telemark.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCLXXX, 25–27
Oppgjeven tittel: Margjitt Jukse
1. Jukse den stòltaste gał i Sauhæraa va'
– Tia fell me' lang, –
stòlt Margjit va' dòtter
en141 uppaa den gał.
– D'æ eg som ber sòrga tong. –
2. St[olt] M[argjit] ho redde seg tí kjørkja o gaa,
sò tok 'o den vegjen te fjelle laag.
3. O som ho kómm onde bergjevegg,
so kómm bergjekongjen me sitt lange, gvite skjegg.
4. B[ergjekongjen] tok 'o í bærgje inn,
sò skjenkt 'n hena me mjø o vin.
5. Sò sette han hena paa fòrgjyllan stol,
sò skjenkte han hena mæ mjø o øl.
6. Sò gav 'n hena dei rauestakkæn t(v)o
o gjentune tøll dem gredde henas haar.
7. Sò va' 'o bærgje i 15 aar,
sò fødde 'o sønner o døtterne tri.
8. St[olt] M[argjit] hun sat mæ sin handtein o spann
sò hørde ho Bøhøraas kjørkjeklòkku' klang.
9. St[olt] M[argjit] hun talte til bergekongen sò
– D'æ e' som bær tia lang –
O maa e' faa løòv te min fader o sjaa.
10. Ja, du maa faa lòv [te] din [fader o sjaa]
Men du maa kje vaaraa borte at ein time hell t(v)o.
11. St[olt] M[argjit] hun reiste te sin fader o sjaa
Tor Jukse
(ho ha' kje sétt sółe paa 15 aar)
12. O som ho kómm te sin faders gaar,
hennes kjære fader ute fòr héna staar.
13. O Toł Jukse han taałaa te døtte si' saa:
Naa ha' du vore borte i 15 aar.
14. Han leidde inn st[olt] M[argjit] me głée o me graat,
sò sette han henar paa sin moders stoł.
15. Men so kómm bærgjekongen snegt som ein ell,
o kjémm du kje heimatt te bona i kvell.
16. Far vel alle i mitt hjem,
no kjemm eg visst æl aller te dekkan meir
17. St[olt] M[argjit] hun sette se' paa gaaangaren graa,
ho gret fłeire taari' hell hesten har haar.
18. So banka 'o paa bærgje me fingane smaa,
statt upp i mi eldste dotter, skrei lòka ifraa.
Strofene er nummererte av samlaren.
Innleiing
Olav Liljekrans rir heimanfrå for å be inn gjester til bryllaupet sitt. Alvane har forvrengt synet hans, slik at han trur det er full dag, men eigentleg rir han ut i otta medan det enno er mørkt, på ei tid då alvane har sterkare makt. Som Olav kjem ut i den ville naturen, møter han ein flokk alvekvinner som dansar ringdans. Ei av dei ber Olav trø dansen med seg, han skal få både silkeskjorte og bukkeskinns-støvlar om han svarar ja til tilbodet. Men Olav skjønar kva invitasjonen betyr. Det dreier seg ikkje berre om dans, men om å gå inn i alveverda og bli der for alltid. Dette nektar han, for, som han seier: «imorgo skal mit bryllaup stá» (Landstad [1853] 1968: 356).
Då stiller alvekvinna Olav overfor eit val, anten å bu med alvane eller å bli slegen med sjukdom. Han nektar framleis å følgje alvekvinna og sprengrir med hesten gjennom krinsen av alvekvinner som har omringa han. Alvekvinna kastar ein dødeleg sjukdom på Olav, og når han kjem heim, er han dødssjuk. Han ber mor si hjelpe seg til sengs og sende bod på prest, slik at han kan få skrifte. Vidare ber han broren gifte seg med festarmøya, som han sjølv ikkje kan få. Brurefølgjet kjem til gards, og Olav lever lenge nok til at han kan kaste eit siste blikk på festarmøya, frå høgeloftet der han ligg. Når festarmøya ser at Olav er død, vil ho ikkje leve lenger, ho heller. Ho set sverdodden mot hjarta og tek livet av seg. Visa sluttar i tredobbel tragedie, for det kjem tre lik frå brurehuset:
Den eine var Olaf, den andre hans möy,
með kvítari hand,
og sá hans móðer af sorgi laut döy,
Sá móð kem Olaf af elvo
(Landstad 1968: 360).
Trua på alvane ligg til grunn for «Olav Liljekrans». Alvane vart frå gamalt oppfatta som overnaturlege vesen som kunne vere skadelege for menneske (svartalvar) eller harmlause og venlege (ljosalvar). Nemningar som alveskot, alvepust og alveblåst viser at alvane helst vart oppfatta som vondsinna vesen i nyare folketradisjon. Elles har alvekvinna i «Olav Liljekrans» trekk frå huldrefiguren, noko som viser seg ved at ho byr seg fram for Olav. Silkeskjorta og bukkeskinns-støvlane er konkrete uttrykk for kva ho freistar han med.
«Olav Liljekrans» var ein omtykt ballade på 1800-talet og vart tidleg skriven opp av Landstad og Olea Crøger. Landstad trykte balladen i Norske Folkeviser (Landstad [1853] 1968: 355–361, 843–844). Elles har vi fleire tidlege oppskrifter ved Sophus Bugge og Moltke Moe – og vidare oppskrifter frå nyare tid. Ei av Bugges beste oppskrifter gjorde han i 1857 etter Bergjit Torsdotter Lintveit (1812–1894) frå Brunkeberg i Telemark. Bergjit Lintveit var husmannsdotter, gifte seg med ein husmann og levde heile livet i tronge husmannskår. Ho fekk seks born, og fem av dei døydde som spedborn. Mannen døydde tidleg frå henne. Alle dødsfalla gjorde vel truleg sitt til at ho fekk nerveplager, og på eldre dagar vart ho sjuk på sinnet. Men ein kan forstå at ein tragisk ballade som «Olav Liljekrans» måtte appellere til denne songaren. Bergjit Lintveit song femten balladar for Bugge (Jonsson & Solberg 2011: 333–334).
Dei aller fleste av dei bortimot femti tekstoppskriftene av denne balladen er frå Telemark, men det finst også nokre variantar frå Agder-fylka og Sogn og Fjordane. Av melodivariantar har vi også fleire, ved Lindeman, Elling, Ole Mørk Sandvik og Eivind Groven (Ressem [utg.] 2011: 195–201). At Hulda Garborg tok med «Olav Liljekrans» i utvalet sitt av norske danseviser (1913), har vore med på å gjere denne balladen til ein klassikar.
«Olav Liljekrans» er skriven opp i alle nordiske land. Visa har dessutan parallellar utanfor Norden, i Bretagne og Skotland. På skotsk heiter hovudpersonen Clerk Colvill, og det kan sjå ut til at mannsnamnet Olav heng saman med dette. Når det elles gjeld tilhøvet mellom dei ulike nordiske viseformene, har Vésteinn Ólason påvist ein tydeleg språkleg og motivmessig samanheng mellom dei vestnordiske variantane. Ifølgje Vésteinn Ólason kom både dei islandske og dei færøyske formene opphavleg frå Noreg før reformasjonen (Vésteinn Ólason 1982: 112–122). Vésteinn Ólason peikar på scenen der Olav samtalar med mor si etter at han har møtt alvekvinnene som eit særleg godt døme på samanfall mellom dei vestnordiske viseformene:
Islandsk:
Hvaðan komstu, sonurinn minn?
Hvörninn ertu so fölur á kinn?
So ertu blár og so ertu bleikur
sem þú hafir verið í álfaleik.
Færøysk:
Hví ert tú so følin, hví ert tú so bleik,
sum tú hevði verið í elvarleik.
Tí eri eg følin, tí eri eg bleik:
í gjár var eg í elvarleik.
Norsk:
Dú tar ikkje undrast på, fer eg æ' bleik,
fer eg heve vori í den elvarleik.
Dí æ' eg så bleik, dí æ' eg så blå:
for elvekvinnune mæ knívane små
(Vésteinn Ólason 1982: 120).
Utsyn 14
CCF 154
DgF 47
IFkv 1
SMB 29
Oppskrift A
TSB A 63: Olav Liljekrans
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Bergjit Torsdotter Lintveit, Brunkeberg, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge m, 11–15 (kladd)
Utan oppgjeven tittel.
v222
1. Olav han rí mæ Otti
– mæ vitari Haand –
jósan Dagjen han totte.
– så mó kjem Olav av Elskóg,
n260 –
2. Olav han rí um Midnattstíd,
så totte han Soli skjein saa blí.
3. Olav han rí seg framette mæ Aa,
så såg han Elvarkvinnunne store å små
4. Høyrer du Olav hott eg seie deg
v223
vi' du trøa dæn Dansen mæ meg?
5. Vi du trøa dæn Dansen mæ meg,
eg ei silkjestikka Skjurte eg gjeva ska deg.
6. ei s[ilkjestikka] Skj[urte] kann eg væl få,
men trøa Dansen mæ deg eg ikkje må.
7. Trøa Dansen mæ deg eg ikkje må,
i Morgo ska mítt Bryllaupe stå.
8. Hokk vi du hell mæ kon Elvanne bú,
hell du vi' sjúke flykje di Brúr?
9. [Hokk vi du hell mæ kon Elvanne] døy,
[hell du vi' sjúke flykje di] Møy?
10. Eg vi' no 'kje mæ dikkon E[lvanne] bu,
eg vi 'kje sjuke flykje mi Brur.
11. [Eg vi' no 'kje mæ dikkon Elvanne] døy,
[eg vi 'kje sjuke flykje mi] Møy.
12. Olav han spente sin Hest mæ Spori,
så rei 'en igjenom dæn Elvelogji.
13. [Olav han spente sin Hest] ved Frans,
[så rei 'en igjenom] dæn Elvedans.
14. [Olav han spente sin Hest] ved Kinn,
[så rei 'en igjenom] dæn Elvegrind.
15. Elvekvinna ho oto Dansen sprang,
ho slengde te Olav mæ røde Gullband.
16. No ser eg Olav, no kjem han heim,
enten æ' han drukkjen, hella vrei.
17. Olav han kom seg riands i Går,
å hånoms kjær Moeri ute står
18. Å kjære mi Moer du reier meg Sæng,
[å kjære] min Faer, hjelp meg te dæn
19. [Å kjære] mi Syster, du stende meg nest
[å kjære] min Broer, du hentar meg Prest.
20. [Å kjære] m[in] B[roer], d[u] h[entar] m[eg] Pr[est]
så må du hava, dæn eg heve fest.
21. så gjerne jeg de gjorde,
når eg fer dei syndinne tore.
22. Eg hev 'kje gjort Ingerli større Harm,
hell ei gång eg låg på hennars Arm.
23. [Eg hev 'kje gjort Ingerli større] Kvie,
[hell ei gång eg låg] mæ hennars Sie.
24. De reier meg Sæng i Høgeloftssvala,
så ser de eg mi Brufær i Lunden framfara.
25. Dæn Brufær ho kom seg riands i Ton,
hor æ' Olav, mæ 'n tæk 'kje i mot?
26. Olav æ' kje heime,
han æ i Skogjen å veiar
27. Han æ 'kje i Skogjen å veiar,
mæ honoms små Hundann æ' heime.
28. Når dei Brukvinnunne sill' take seg vare,
då såg dei dæn Bruri i Høgeloftssvala.
29. Dær ser eg mi vene Møy,
sæl æ' dæn, som må liva å inkje tar døy.
30. [Dær ser eg] mitt vene Viv
[sæl æ' dæn, som må liva å inkje] tar leta Liv
31. Olav snudde Veggjen te,
eitt Bil dærette så var 'en dø.
32. Ho breidde upp Blomstri gule å blå,
unde låg Olav bå bleik å blå.
33. Bruri ho ikring seg såg,
så såg ho dæn Svære på Naglar låg.
34. Ho sette dæ Svære i sin Sko
så Odden sto i Hjarterot.
35. Dær blei meir Sorg, hell der blei Gama,
tri va' dei Likji te Jori mæ sama.
36. Dæn ene va' Olav, den andre honoms Møy,
dæn tree hass Moer av Sorg måtte
v224 døy
37. [Dæn ene va' Olav, den andre honoms] Viv
[dæn tree hass Moer av Sorg] let Liv.
Strofene er ikkje nummererte i kladden, men er det i reinskrifta.
Reinskrift: NFS S. Bugge II, 82–85. I reinskrifta gjev Bugge følgjande merknad til omkvedet: Targjei Kosi gav Omkv. – Syster Ólav útride. – Mens min Gangar i Lunden bíar meg. Han havde ogsaa hørt Eftersl. Kom ó, kom Ólav ó Elskóg. I reinskrifta er rekkjefølgda på strofene noko ombytt, såleis at strofe 29–31 kjem mellom strofe 24 og 25. Det er sett inn tilvisingsteikn for dette i kladden. I margen ved strofe 2 står i reinskrifta: [Hvad er Meningen?] med blyant. Dette er så overskrive med penn, såleis: [«Elvarkvinnune forvilla'n»] I ein merknad i reinskrifta med blyant, er strofe 9 karakterisert som Fyldekalk. Etter strofe 13 er det i reinskrifta skrive: membrum genitale eqvorum Til ordet Frans har han med blyant også skrive: vansket af mæ Krans?? Etter strofe 14 er det i reinskrifta skrive med blyant: mæ Tind?? Til strofe 16 og 17 skriv Bugge med blyant: disse to Vers at omsætte? og med penn: [meddelt i denne Orden.] Ved strofe 23 har Bugge sett til ein referanse i reinskrifta: Jfr. Grundtv. Utr. 77.
Oppskrift B
TSB A 63: Olav Liljekrans
Oppskrift: 1890 av Moltke Moe etter Hæge Vetlesdotter Bjønnemyr, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS M. Moe 25, 160–163
Oppgjeven tittel: Olav i elvedans
1. Olav han rider seg ut så vide
alt til sit bryllup at byde.
– Så lett ganger dansen gjenom lunden. –
2. Å han byr store å han byr små
men Elenkongens dòtteré låst'en 'kji sjå.
3. Å han by' fire å han by fem,
å Elenkongsdòtteré rekker hånde' frem.
4. «Å kjær min Olav trå dansen mæ mig,
ei silkeskjurte jeg gjive skal dig.»
5. «En silkeskjurte den kan eg væl få
men danse mæ deg, tør eg alli våge.»
6. «Å kjære min Ola, [trå dansen mæ mig,]
ett stykkjy av gull eg gjiva ska' dig.»
7. «Ett stykkjy af gull dæ [kan eg væl] få
men danse [mæ deg, tør eg alli] våge.»
8. «Kvår vi du no imorgó døy,
hell du vi sjuk'e flykje deg møy?»
9. Kvår du [vi no imorgó] låte ditt liv,
hell du vi deg [sjuk'e flykje deg] viv?»
10. «Helle vi eg imorgó døy
hell eg vi sjuk'e da flykje meg møy.
11. Helle vi eg [imorgó låte mitt] liv
hell eg vi da sjuk'e [flykje meg] viv.»
12. Ho la' ti hanahana mæ tynnetein,
å dæ falt Olas hjerta i mein.
13. Å ho la ti hana mæ tynnerót
å dæ falt Olas hjerta imót.
14. Å Olav han spenner sin hesten mæ spårir,
så ri' han igjennóm den elvelògji.
15. Å Olav han spenner [sin hesten mæ] krans,
så ri han igjænnom den elvedans.
16. Å O[lav] han kjeme seg riand i går
hans kjæreste moder hun uti står.
17. «Eg helsar deg, Ola, kjær sønnen min,
kvi æ du så bleik ónde kinni dé?»
18. «Dæ æ inkji under eg æ i kjinni så bleik,
eg hev væl stai i så har ein leik.»
19. «Hot ska då me den onge brud svare,
imorgó ho kjæme med brureskare?»
20. «Dé siger, jeg rider mig ud i lund
å prøvar min hest å så min hund!»
21. Tilegt um morgón, da dagjen va ljós,
den ónge brud kåm mæ brureskare.
22. Å dei bar mat å dei bar vin.
«Men hòri æ Olav bruggòmen min?»
23. «Olav han rider seg ut i lund,
han prøvar sin hest å så sin hund!»
24. Då dei kåm seg åt høieloft inn,
då dér låg Olav dø'e mæ bleike Kinn.
25. Dér blei mei sorg hell der blei gama,
tri våre lik at mollé mæ sama.
26. Den eine va Olav, den are hass møy,
den tré'e hass moder, av sorgji laut døy.
Strofene er nummererte i oppskrifta.
Oppskrift C
TSB A 63: Olav Liljekrans
Oppskrift: Truleg 1862–1864 av Nicoline Marie «Nikka» Vonen etter ukjend songar.
Orig. ms.: TGM R. Berge CCCXCV, 31–34
Utan oppgjeven tittel.
1. Her Ole laag paa Elvabak og sov,
da kom der en Elvekvind
v225 og vækte
v226 ham op,
– den Dansen gaar saa let gjennem Lunden –
2. Og vil du nu træde Dansen med mig
7 Par Silkeskindsstøvler forærer jeg Dig.
3. Æg ikke tør æg ikke maa
i morgen skal mit Bryllup staa
4. Og Ole han steg paa gangeren graa,
saa red han snarer end
v227 Fuglen fløi
5. Og kjære min Moder red op min Seng,
og kjære Søster bind Hovedet strengt
6. Og kjære min Moder binde min Hest,
og kjære min Søster hente mig Præst.
7. Men anden Dag Morgen
v228 før Solen opsteg,
den unge Brud kom med sin Brudeskar ned.
8. Her staar I min Moder svøbt udi Skind,
og hvor lever Ole kjæresten min.
9. Og Ole han er ikke hjemme, han er paa de vilde Hede
og leder efter Dyrene fede
10. Den unge Brud stod og tænkte sig om,
jeg agter mig at gaa i Høienloft ind.
11. Hun lettede paa det Silke blaa,
ak her ligger Du kjære Ole daa.
v229
12. Hun lettede paa det Silke hvid,
ak her ligger Du kjære Ole Lig.
13. Hun lettede paa det Silke rød,
ak her ligger Du kjære Ole død.
14. Og først Herr Ole og saa hans Mø
og siden hans Moder af Sorgen maa dø.
Strofene er ikkje nummererte i oppskrifta.
Reinskrift: TGM R. Berge CCCXCIII, 66–69. I reinskrifta har Rikard Berge normalisert lett i nynorsk lei.
Innleiing
Eit ektepar lever saman i åtte år og får fleire barn. Så blir kona alvorleg sjuk. Før ho døyr, spør ektemannen henne kva han skal ta seg til med når ho er borte, og ho svarar at han skal finne seg ei ny kone. Men det er viktig at han legg vekt på sinnelaget hennar, og ikkje på vakker utsjånad og fine klede. Når den den døde vel er gravlagd, gifter mannen seg på nytt. Men han bryr seg ikkje om dei gode råda han fekk, og den nye kona – som blir stemor for borna hans – behandlar dei brutalt. Dei græt og klagar seg, og dette høyrer den døde mora i himmelen.
Ho ber Vårherre om ho kan få vende tilbake til jorda for ei kort tid, og ho får lov til det. Men ho må vere tilbake før hanen gjel, og ho må halde avstand til den tidlegare ektemannen. Ei mørk natt vender den døde tilbake til heimen og talar den vonde stemora til rette. Det er ingen grunn til at ho skal svelte steborna sine og la dei gå for lut og kaldt vatn: «Leivde eg 'ki etter meg öl og mat?/mine smá bón liðe báð hunger og hat,» seier ho (Landstad [1853] 1968: 545). Om ho ikkje endrar sinnelag, vil det gå henne ille. Den vonde stemora skjønar alvoret og blir etter dette ei god stemor.
«Den vonde stemora» var ein utbreidd ballade på 1800-talet, og det finst om lag åtti tekstvariantar, dei fleste frå Telemark. Sophus Bugge gjorde mange fyldige oppskrifter, blant anna etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen (1799–1876) frå Vrådal, som kunne kring tretti balladar. Elles er «Den vonde stemora» også funnen i Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag. Det finst mange melodioppskrifter av balladen (Ressem [utg.] 2011: 207–214). Landstad gjorde fleire oppskrifter av «Den vonde stemora» og trykte to variantar i Norske Folkeviser. Han tok også med nokre enkeltstrofer som han meiner har høyrt til denne balladen (Landstad [1853] 1968: 542–550, 844 –847).
Balladen om den døde mora som vender tilbake for å tale den vonde stemora til rette, finst over heile Norden. Visa vart trykt hos Peder Syv (1695). Her heiter ektemannen Svend Dyring, og Syv-teksten inspirerte den danske forfattaren Henrik Hertz til å skrive det romantiske folkevise-dramaet Svend Dyrings Hus (1837). I kommentaren i Norske Folkeviser klagar Landstad over at dei variantane han kjenner «ere saa temmelig lige den danske Vise», men legg til at det ikkje kan vera nokon tvil om at «Visen har holdt sig her selvstændig fra gamle Dage» (Landstad [1853] 1968: 547).
Landstads oppfatning av at det fanst ein yngre og ein eldre visetradisjon blir stadfest av Vésteinn Ólasons avhandling om det islandske balladematerialet, og av høvet til viseformene i Norden elles. Vésteinn Ólason strekar dels under det nære tilhøvet mellom dei vestnordiske viseformene, men peikar også på at det finst ein eldre, nordisk tradisjon ved sida av ein yngre, og at desse skil seg frå kvarandre. I dei yngre tradisjonsformene går såleis steborna til grava, der mor deira ligg for å klage, og vekkjer henne med gråten sin, men i den eldre tradisjonen finst ikkje dette draget. Her blir det ikkje sagt noko anna enn at den døde mora høyrer borna gråte (Vésteinn Ólason 1982: 160–162). Bugges oppskrift etter Aslaug Targjeisdotter Askedalen høyrer til den yngre tradisjonen:
Ho slo te hånom unde kinn
så bloe rann i skarlakskinn.
Han gret så sårt den liten svein
hans moer hørde dæ i andre heim.
Signelill ganger for sin herre å stå
må eg meg på jorderik gå
(Blom & Bø [utg.] 1981: 73).
At avlidne kunne syne seg for dei levande og kome att som gjengangarar, var vanleg folketru. Gjengangarar kunne vere farlege, som i Asbjørnsens huldreeventyr «En gammeldags Juleaften», der dei døde held eiga midnattsmesse – men dei kunne også gje gode råd. I «Den vonde stemora» er situasjonen spesiell, sidan det er Vårherre, evt. også Jesus eller jomfru Maria, som gjev den døde lov til å vende tilbake for ei kort tid. Det går tydeleg fram at den døde no ikkje er eit kroppsleg, men eit åndeleg vesen, og såleis må halde seg unna alt det materielle. Elles er førestellinga om vonde stemødrer utbreidd, ikkje minst i eventyrtradisjonen.
Utsyn 37
CCF 170
DgF 89
IFkv 11
SMB 33
Oppskrift A
TSB A 68: Den vonde stemora
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Ingebjørg Targjeisdotter Sandvik, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 195–196 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Moderen under Mulde. IV.
1. Dær kom sjúkjen på dæ land,
– på follo –
døe bårt Sylveli, dæ liljevand.
Tungt æ dæ å trjóa dansen undi mollo.
2. [Dær kom sjúkjen] í dæn bý
[døe bårt Sylveli,] dæ véne vív.
3. Sunna fy kyrkja jarar en lík,
nóra fy kyrkja skoa han vív.
4. Å han feste 'æ Vendeli, han flutt 'æ heim,
å riddarar å møyar ríe mæ dei.
5. Dei fýgde 'æ Vendeli í stoga inn,
riddarar å møyar båre fy skinn.
6. Dei sette 'æ Vendeli í brúrebenk,
riddarar å møyar båre fy skjenk.
7. Vendeli tala ti ternunne tvo:
«kven eiger småbonni, på golvi gå?»
8. Ti svarar dei ternunne, så blítt dei tala,:
«dei eige Nikelus, som dú sko hava.»
9. Å hó sló ti dæ lisle kind,
så blói dæ dreiv útivi skarlakskinn.
10. Å hó sló ti dæn lisle svein,
dæ va' æ lýtt í en annen heim.
11. Å Sylveli mæ vår herre tala:
«må eg meg at jarriki fara?»
12. «Du må deg at jarriki fara,
når du kjem atte, når íktinne gala.»
13. Å Vendeli gjekk seg úti stett,
så møter ho Sylveli, dæ véne vív.
14. «Å høyrer du Vendeli, hot eg talar ti deg:
kví æ' du så vónde mæ småbonni mí?
15. Å du sló ti dæ lisle kind,
så blói dreiv útivi skarlakskinn.
16. Å du sló ti dæn lisle svein,
dæ va' meg lýtt í en annen heim.
17. Når du skjere på díne dei klæi blå,
skjer så på míne dæ vallmåli grått.
v231
18. Å no må eg 'ki lenger mæ deg tala,
no høyrer eg, at íktinne gala.
19. Å sko eg no tíare ti deg gå,
så tung ei lykke sko du få.»
20. Dæ eine hó byste, dæ are hó tvó,
dæ tree vagga ho mæ sin fót.
21. Ti tala Nikelus í sængi låg:
«kví må 'ki småbonni på golvi gå?»
22. «Småbonni må 'ki på golvi gå,
eg tala mæ deires moder í nått.»
23. «Å tala du mæ deires moder í nått,
[å]gud bære meg, eg mått 'æ kje sjå!»
Strofene er nummererte av samlaren. Til første strofa kommenterer Bugge: [i den fær. Vise Silvurlín] og Aslak Årtveit mindedes at have hørt flgd. Omkv: Tungt æ' dæ å trøa Dansen mæ allo (ɔ: "va' ímót Straumen'); i hvilken Vise, vidste han ikke. Elles noterer han med blyant i margen til strofe 5: jvfr. stolt Eline (Abr. Nr. 132) V. 4. 5. – riddere og svende, de bare hendes skind. lign fl. 55.
Oppskrift B
TSB A 68: Den vonde stemora
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Anbjørg Knutsdotter Vistadhaugen, Mo, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 213–214 (reinskrift)
Oppgjeven tittel: Moderen under Mulde. V.
1. Stolt Salvei hó dødde í kung Peders går,
så lagde de hende på ligestrå.
– Så redelig var den skjønne jomfrú. –
2. Så lagde de hende på ligebår
frem kom jomfrú Maria, fletta hendes hår.
3. Så satte de hende på grefti frem,
de tolv guds englanne sång mæ dem.
n265
4. Så lagde de hende i grefti ned,
de tolv gudsenglanne sång derved.
5. Det var så silde en torsdags kveld,
de trí små ganger på grefti frem.
6. [Den eine gret taarer, den andre gret blo,]
[den tree gret moder av sorte jor.]
n266
7. «Ak kjære mine børn, hvi græder de så,
hvi må eg 'ki sova mæ freen enno?»
8. « Ak kjære min moder vi græder efter dig,
vi har fått en stivmoder så uredelig.»
9. [Stolt Salvei] hó monne for herren [at stå]
[«må jeg] fýgje heimatte mine [tre små?»]
n267v232
10. «[Ja du må følge hjem med dine tre små,]
[når du kommer] atte ti hanen [galer to.»]
v233
11. Stolt Salvei kom heim í kung Peders går,
frú Mette stó úte, va' sveipt í mål.
12. «Hev de 'ki ette meg bådi ull å lín,
med mine børn ska' ligge i aske som svin?»
13. Hev de 'ki ette meg dæn kåpa blå,
med mine børn ska' ligge på barlind-strå?
14. Hev de 'ki ette meg de gúle vokslys,
med mine børn ska sidde i mørke hus?
15. Vi' du vera vónd mæ mine tre små,
helvedes dører åben for dig står.
16. Men vi du vera gó mæ mine tre små,
himmeriges dører åben for dig står.
17. Når du skjere på dine dei klæi grå,
så bøter du væl um mine tri små.
18. Når du skjere på dine dei klæi blå,
så skjer du på mine dei klæi grå!
19. No må eg 'ki lenger stå tale med dig,
de himmeriges klokker ringe efter mig.
20. No må eg 'ki lenger stå tala et ór,
no lí dæ ti, at hanen galer to.»
21. Når hó bøtte væl um síne små,
så skar hó på hennes dei klæi grå.
22. Når hó skar på síne dei klæi grå,
så skar hó på hennes dei klæi blå.
23. Dæ eine hó byste, dæ andre hó tvó,
dæ tree va' líte, hó rugga mæ sin fót.
Strofene er nummererte av samlaren.
Oppskrift C
TSB A 68: Den vonde stemora
Oppskrift: 1857 av Sophus Bugge etter Tone Marteinsdotter Høna/Kollberg, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS S. Bugge I, 47–49 (reinskrift) med variantar etter Lindeman og andre kjelder (Lindeman-variantane er i variantapparatet nemnde L, dei andre b).
Oppgjeven tittel: Stolt Salvei og fru Mettelill. I.
1. Herr Peder red
v234 sig under ø,
han fested stolt Salvei, så ven en mø,
– Så hæderlig var den skjønne jomfru. –
2. Han fested
v235 stolt Salvei og hented hende hjem,
og ridder og svende i følge med dem.
3. Stolt
v236 Salvei ho
v237 dødde i herr Peders går,
så lagde de hende på ligebår.
4. De bare stolt Salvei til graven hen,
og ridder og svende de sjunge for
v238 dem
5. De lagde stolt Salvei i graven ned
og ridder og svende de sjunge derved.
6. Nora for kyrkja der jorded han lig,
å sunna for kyrkja der skua han viv.
7. Da va' de
v239 så seint um en torsdags kveld,
der gjenge tre døttre te moderens grav.
8. Den eine gret taarer
v240, den andre gret blo,
den tree gret moder av sorte jor.
9. Stolt Salvei ho går
v241 for vår herre at stå:
«må jeg følge hjem med mine tre små?»
10. «Ja du må følge hjem med dine tre små,
når du kommer igjen, før
v242 hanen galer to.»
11. Stolt Salvei skjød opp sine modige ben,
der revnede mur
v243 og marmorsten.
12. Stolt Salvei kom seg
v244 gangandes
v245 i går,
fru Mettelill sto å
v246 kjemde sitt hår.
13. Vil
v247 du være en stemoder så god,
i himmerig skal du vist bygge og bo
v248.
14. Men vil du være en stemoder så led
v249,
i helvede skal jeg vide dig sted
v250.
15. Jeg løyvde etter mig de høie voksljus,
mine børn de sider
v251 i mørke hus.
16. Jeg løyvde etter mig både øl og brød,
mine børn maa lide stor hungersnød.
17. Jeg løyvde etter mig de bólster
v252 blå,
mine børn de ligger i bare strå.
18. Å giv du dine både øl og brød
å giv så mine melken sød.
19. Å klær du dine i silke og mår
20. Den eine ho byste, den andre ho tvo,
den tree vogga ho mæ sin fot.
21. «Jeg må ikke lenger stå tala så
v255,
no lider snart te, at hanen galer to.»
22. Hver gang de hørde de hunde gjø,
så gave de børnene øl og brød.
Strofene er nummererte av samlaren. Variantane frå Lindeman er skrivne inn med anna blekk. Dei andre variantane er skrivne inn med mørkare blekk. Denne handa har òg bytt om på rekkjefølgda, såleis at strofe 13 og 14 er ombytte, og strofe 15–17 står i rekkjefølgda 17, 15 og 16. Under omkvedet står ei blyanttilskrift med danske og svenske variantar av omkvedet.
CCF: Corpus Carminum Færoensium. Føroya kvæði I–VI. Red.: S. Grundtvig m. fl. København 1941–1972
Child: The English and Scottish Popular Ballads I–V. Red.: F.J. Child. New York 1882–1898 (ny utg. 1965)
DFS: Dansk folkemindesamling
DgF: Danmarks gamle Folkeviser I–XII. Red.: S. Grundtvig m. fl. København 1853–1863 (ny utg. 1966)
EFA: Etno-folkloristisk arkiv, Seksjon for kulturvitenskap, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitskap, Universitetet i Bergen
Ejder: Svenska medeltidspostillor. Red.: B. Ejder. Uppsala 1974
FSF: Finlands svenska folkdiktning V. Red.: O. Andersson. Helsingfors 1934
IFkv: Íslenzk Fornkvæði I–VII. Red.: Jón Helgason. København 1962–1981
NB: Nasjonalbiblioteket, Oslo
NFS: Norsk Folkeminnesamling, Institutt for kulturstudier, Universitet i Oslo
NRK: Norsk rikskringkasting
SMB: Sveriges Medeltida Ballader 1–5. Red.: B. Jonsson m. fl. Stockholm 1983–2001
TGM: Telemark og Grenland museum
Utsyn: Utsyn yver gamall norsk folkevisedikting. Red.: L. Heggstad m. fl. Kristiania 1912
*
Andersson, Otto (red.) 1934. Finlands svenska folkdiktning. Bind V: Folkvisor 1. Den äldre folkvisan. Helsingfors. Svenska litteratursällskapet i Finland.
Beyer, Absalon Pedersøn (red.) 1928. Om Norgis Rige. Utgave ved Harald Beyer. Bergen. F. Beyers Forlag.
Blom, Ådel Gjøstein og Olav Bø (red.) 1981. Norske balladar. Oslo. Det Norske Samlaget.
Bom, Kaj 1973. «Danmarks norske folkeviser». I: Meddelanden från Svenskt Visarkiv 32. Stockholm. Svenskt Visarkiv. (Særtrykk av Danske Studier, 1973.)
Bondevik, Kjell 1927. «Margit Hjukse». I: Maal og Minne. Oslo. Samlaget.
Bondevik, Kjell 1953. «Folkevisa om Agnete og havmannen». I: Norveg 3. Oslo. Aschehoug.
Bredsdorff, Thomas og Anne Marie Mai (red.) 2000. 1000 danske digte. København. Rosinante.
Bugge, Sophus [1858] 1971. Gamle norske Folkeviser. Oslo. Universitetsforlaget.
Bugge, Sophus 1896. «Helge-Digtene i den ældre Edda. Deres Hjem og Forbindelser». I: Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse. Anden Række. København. G. E. C. Gad.
Child, Francis James [1882–1898] 1965. The English and Scottish Popular Ballads I–V. New York. Dover.
Christiansen, Reidar Th. 1946. «Til de norske sjøvetters historie». I: Eventyr og sagn. Oslo. Norli.
Crøger, Olea 2004. Lilja bære blomster i enge. Folkeminneoppskrifter frå Telemark i 1840–50-åra. Red: Brynjulf Alver, Reimund Kvideland og Astrid Nora Ressem. Oslo. Norsk Folkeminnelag/Aschehoug.
Ejder, Bertil (red.) 1974. Svenska medeltidspostillor 6 & 7. Uppsala. Svenska Fornskrift-Sällskapet.
Ek, Sverker 1921. Norsk kämpavisa i östnordisk tradition. Ett försök till tudelning av det nordiska folkvisematerialet. Göteborg. Wettergren & Kerber.
Eriksen, Anne 2002. «Mindre-Alv Erlingsson. Historie, sagn og andre fortellinger». I: Arne Bugge Amundsen m. fl. (red.): Sagnomsust. Fortelling og virkelighet. Oslo. Novus.
Faye, Andreas 1844. Norske Folke-Sagn. Christiania. Guldberg & Dzwonkowskis Forlag.
Garborg, Hulda [1913] 1917. Norske Dansevisur. Kristiania. Aschehoug.
Gaukstad, Øystein 1997. Ludvig Mathias Lindemans samling av norske folkeviser og religiøse folketoner. Bind 1: Tekster. Oslo, Novus.
Grambo, Ronald 1952. «Omskapingsmotivet i folkevisa om Beiarblakkjen». I: Maal og Minne. Oslo. Samlaget.
Grundtvig, Svend, Jørgen Bloch og Chr. Matras (red.) 1941–1972. Føroya kvæði : Corpus carminum Faeroensium I–VI. København. Munksgaard.
Grundtvig, Svend, Axel Olrik m. fl. (red.) [1853–1863] 1966. Danmarks gamle Folkeviser I–XII. København. Gyldendalske Boghandel.
Heggstad, Leiv og H. Grüner-Nielsen 1912. Utsyn yver gamall norsk folkevisedikting. Kristiania. Olaf Norlis Forlag.
Hildeman, Karl-Ivar 1950. Politiska visor från Sveriges senmedeltid. Stockholm. Hugo Gebers Förlag.
Hildeman, Karl-Ivar 1985. Tillbaka till balladen. Stockholm. Svenskt visarkiv.
Hodne, Ørnulf 1984. The Types of the Norwegian Folktale. Oslo-Bergen-Stavanger-Tromsø. Universitetsforlaget.
Jenssen, Atle Lien 1996. Solørmusikken: O.M. Sandviks opptegnelser fra Solør, Odalen og Finnskogen. Kongsvinger. Solørforlaget.
Jón Helgason 1962–1981. Íslenzk Fornkvæði I–VII. Editiones Arnamagnæanæ. Series B vol. 17. København. Munksgaard.
Jonsson, Bengt R. og Olav Solberg 2011. «Vil du meg lyde». Balladsångare i Telemark på 1800-talet. Oslo. Novus.
Jonsson, Bengt R. 1990–1991. «Bråvalla och Lena. Kring balladen SMB 56. II. Kap. 7 A. Lenavisan och forskningen: från Vedel till Schück. Kap. 7 B. Historiska ballader från 1400- och 1500-talen: intertextualitet, influens, tendens». I: Sumlen. Årsbok för vis- och folkmusikforskning. Stockholm. Svenskt Visarkiv & Samfundet för Visforskning.
Jonsson, Bengt R., Margareta Jersild og Sven-Bertil Jansson (red.) 1983–2001. Sveriges Medeltida Ballader 1–5. Stockholm. Almquist & Wiksell.
Jonsson, Bengt R. og Olav Solberg 2011. «Vil du meg lyde». Balladsångare i Telemark på 1800-talet. Oslo. Novus.
Jonsson, Bengt R., Svale Solheim og Eva Danielson 1978. The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. Oslo-Bergen-Tromsø. Universitetsforlaget.
Landstad, Magnus B. [1853] 1968. Norske Folkeviser. Oslo. Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget.
Lid, Nils 1950. «Til varulvens historie» I: Trolldom: Nordiske studiar. Oslo. Cammermeyer.
Liestøl, Knut Moltke Moe [1920–1924] 1958–1959. Norsk folkedikting. Folkeviser I–II. Ny utgåve ved Olav Bø og Svale Solheim. Oslo. Samlaget.
Liestøl, Knut 1915. Norske trollvisor og norrøne sogor. Kristiania. Olaf Norlis Forlag.
Liestøl, Knut 1909. «Dei tvo systar.» I: Maal og Minne. Oslo. Samlaget
Liestøl, Knut 1915. «Nokre islendske folkevisor». I: Edda. Bind IV. Kristiania. Universitetsforlaget.
Liestøl, Knut 1928. «Eit par nordnorske folkevisor». I: Festskrift til Rektor J. Qvigstad. Tromsø museums skrifter, II.. Tromsø museum.
Lindegård Hjorth, Poul. 1976. «Linköping-håndskrift og 'Ridderen i hjorteham'». Erik Dal og Iver Kjær: Danske studier. København. Akademisk forlag.
Lindeman, Ludvig M. 1964. «Indberetning fra Ludv. M. Lindeman om den af ham i Maanederne Juli og August 1848 med offentligt Stipendium foretagne Reise for at optegne Folkemelodier (Hermed Musikbilage)». I: Tradisjonsinnsamling på 1800-talet. Oslo. Universitetsforlaget.
Meisling, Peter. 1988. Agnetes latter. En folkevise-monografi. København. Akademisk Forlag.
Moe, Jørgen 1964. «Indberetning fra Cand. theol. Jørgen Moe om en af ham i Maanederne Juli og August 1847 med offentligt Stipendium foretagen Reise gjennem Thelemarken og Sætersdalen for at samle Folkedigtninger.» I: Tradisjonsinnsamling på 1800-talet. Oslo. Universitetsforlaget.
Moe, Moltke 1925. «Kungssonen av Norigsland». I: Moltke Moes samlede skrifter, bind 1. Red.: Knut Liestøl. Oslo. Aschehoug.
Nyerup og Rahbek 1813. Udvalgte Danske Viser frå Middelalderen; efter A.S. Vedels og P. Syvs trykte Udgaver og efter haandskrevne Samlinger. 4de Tome. København. Schultz.
Oftelie, Torkel 1909. Telesoga. Fargo. Telelage i Amerika.
Paulsen, Helge 1994/95. «Fattiggutten og tukthusfangen fra Hella, som ble en av landets store folkemusikksamlere». I: Årsskriftet Njotarøy 1994/95. Tønsberg. Nøtterøy Historielag.
Recke, Ernst von der 1927. Danmarks Fornviser I. Kjøbenhavn. Møller & Landschultz.
Reinton, Lars 1946. Den norrøne litteraturen. Oslo. Noregs boklag.
Ressem, Astrid Nora (red.) 2011. Norske middelalderballader. Melodier. Bind 1. Oslo. Norsk visearkiv/Norsk Folkeminnelag/Aschehoug.
Skeie, Tore 2009. Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang. Oslo. Spartacus.
Solberg, Olav 1990. «'Ridderen i hjorteham' – ein mellomalderballade frå Solum». I: Telemark Historie. Bø. Telemark Historielag.
Solberg, Olav 2003. Forteljingar om drap. Kriminalhistorier frå seinmellomalderen. Oslo. Fagbokforlaget.
Solheim, Svale 1973. «Historie og munnleg historisk visetradisjon». I: Norveg 16. Oslo. Universitetsforlaget.
Syv, Peder 1695. Et Hundrede udvalde Danske Viser om allehaande merkelige Krigs Bedrivt oc anden seldsom Eventyr, som sig her udi Riget ved gamle Kæmper, navnkundige Konger og ellers fornemme Personer begivet haver af Arilds Tid til denne nærværende Dag. Forøgede med det Andet Hundrede Viser om Danske Konger, Kæmper og Andre samt hosføyede Antegnelser til Lyst og Lærdom. Kiøbenhavn. P.M. Høvffner.
Vedel, Anders Sørensen 1591. It Hundrede vduaalde Danske Viser, Om allehaande Merckelige Krigs Bedrifft, oc anden seldsom Euentyr, som sig her vdi Riget, ved Gamle Kemper, Naffnkundige Konger oc ellers forneme Personer begiffuet haffuer, aff arilds tid indtil denne neruærendis Dag. Ribben. Hans Brun.
Vedel, Anders Sørensen 1927. Folkevisebog II. Utgave ved Paul V. Rubow. København.
Vésteinn Ólason. 1982. The Traditional Ballads of Iceland. Reykjavík. Stofnun Árna Magnússonar.