I.
Det hadde regnet jevnt fra morgenen av. Da det gav sig ved kaffetid, slapp ikke høsttaaken sletfjeldet sørpaa øen, og himlen hang lav og tung over den vide, dyrkede myrstrækning, opsitterne hadde delt i akerflækker og engteiger, og rundt den de hadde bygget sine hvitmalte stuer og rødmalte uthus tæt ind til bratte, graa knauser, som stængte for synet av havet.
Men i nord, bak knauserne, klarnet det saa smaat, og efter solnedgang lyste en bred, gulblank strime under skylaget.
Ut av en stue, som laa i ly av en klynge vældige piletrær, traadte en ung kone med et skureforklæ omkring stakken og opbrættede ærmer, strøk det stride, mørke haar fra panden, la hodet paa skakke og kikket paa veiret. Hun var liten av vækst og tykfalden, men førte sig rask og letvint.
Det kunde være usikkert, om det blev mere regn til natten – likegodt kunde – – det bli mere av den nordøst-kulingen, som hadde staat før i uken. Og mon han Bartol skulde være ventendes fra sjøen i kvæld? – Han var lodsgut paa skøiten til Lønvik-lodserne; de seilte forrige torsdag, nu var det lørdag, og dette blev en dryg tur. Sjelden blev de længer end uken –
Hun sukket tvilende, gik til vedskjulet efter et fange granbar og tok paa at pynte dørstenen. Indendørs var hun alt færdig med at stelle til helgen, og større strævet var det jo ikke endda, og blev det ikke dette fjerdingaaret – de hadde først giftet sig i paasken.
Det trasket subbende paa den bløte sti mellem piletrærne; nabofolkene, Henrik og Torgine, kom trækkende med krøtterne fra utmarken. Hun skottet over skulderen uten at ænse dem synderlig, for hun var ikke rigtig sams med dem, skjønt kjærringen var søskendbarnet hendes. De hadde ikke likt, at Bartol sluttet fare og giftet sig, da han arvet jordveien sin, den de hadde spekulert paa at snake til sig for billig kjøp. De var av den lure arten, som maa spekulere stændig og helst i næstens skade.
Mager og blekvoren og rødskjægget ruslet manden forbi med bjeldkoen; høi og grovlemmet og svarthaaret skridtet kjærringen efter og leiet to kyr.
«Godkvæld,» hilste hun stutt og stanste. «Har du faat han Bartol hjem naa, Martine?»
Den unge konen rettet sig fort og hilste igjen. Nei, det var nok ikke saa bra – Hadde de hørt noget til ham kanske?
Torgines store, brune øine glante blankt og tomt; Henrik snudde sig og svarte. – Nei, de hadde just ikke det, sa han sagtmodig og smilte med de tynde læperne sine, slik han pleiet. Han kunde akkurat fortælle, at begge lodserne var hjemme i Lønviken: Han Arnt kom onsdag, og han Jens var paa dampskibet idag – hadde seilt en bark til Moss og reist derfrå med jernbanen – og han spurte efter skøiten – –
Martine bøiet sig og plukket barkvistene bedre ind mot dørstokken. Mente ikke Jens noget om, naar den kunde være ventendes?
Næ, det lot ikke til det; han haapet, den hadde ligget still paa vestlandet ensteds i det værste ulkeveiret. – Manden nikket og ruslet videre.
«Saa da, Guldros!» – Kjærringen rykket i leietauget og slet kyrene unda de gilde pionbuskene i blomsterbedet ved røstet. «Det blir ikke fælt meget av den hyggen at ha han Bartol hjemme,» mumlet hun og blunket og snurpet munden. «Og sagtens hadde du hat ham lunere forvaret paa en ordentlig skute end paa den vesle skøiten– Saa da, Guldros! Vil du lite, Gaasa!» hyfset hun paa krøtterne og skyndte sig efter manden.
Den unge konen vyrdet ikke trættes med hende og svælget hidsigheten. Hun gjorde en vending borti fjøset til den ene koen, de aatte, og saa kikket hun atter paa veiret. Den klare strimen ruvde høiere paa himlen og var blet mattere gul; der var svakt drag i skyerne, og taaken sørpaa fjeldet hadde lettet og væltet tilhavs. Ventelig blev det kuling eller pent veir, ikke regn – Forresten var det en styg Jupi'ter i almanakken, den hadde kollission med maanen –
Hun gik ind og spiste, og siden fandt hun rent ombytte til Bartol og hængte tøiet paa en snor i skorstenen. Et par hoser trængte stopning, og det blev hun sittende længe med, og det var svart kvæld, da hun laaste døren og la sig til at sove. Men over midnat vaaknet hun ved, at nordøsten suste og bruste i piletrærne; hun foldet hænderne, kviskret fadervor og sovnet paany, for hun hadde godt sovehjerte.
– – – – –
Som det skumret drev en lodsskøite i blikstillen og taaken langt tilhavs.
Den svære, skulderbrede kar i styrerummet var alene ombord; han sat og suget paa snadden sin og rugget døsig, hvergang baaten duvet i dønningen, saa de revede seil dasket og slang.
Han var snaut god for at holde øinene aapne, endda han nys lunket paa kjelen og heldte i sig en slurk glohet kaffe. Men det var ogsaa igaarnat han sidst hadde slanget sig skikkelig, inden han i solrendingen gik seil fra den viken, dér han et helt ettmaal hadde ventet paa, stormen skulde bedage sig. – – En friskende bris var det den morgenen – han kunde været hjemme i en fei – saa hadde en regnskur tat magten fra den, og om eftermiddagen døde vinden platt av. Og med ett likesom oste skodden op av selve sjøen, og han var blet liggende og drive i tykken, mens den forbaskede østa-strømmen stadig skysset ham den galne veien med adskillig fart.
Han gjespet og skuttet sig, saa det raslet og knaket i oljeklærne. – Høh, jasan! Ikke underlig, han blev døsen: En stiv tørn var det, før begge lodserne fik skib, og slemmere efterpaa – og nu led det paa andre døgnet uten en blund … Koldt blev det og i denne raa luften. Han puttet snadden i lommen og bet sig en skraa til avveksling; den varmet bedre i kjæften.
– Skulde her ikke bli en taugbaat at træffe? Han gisset, han var i det farvandet, de loverte og snuste efter kjans i saant veir, og en pyntelig kaptein vilde gjerne laant ham en ende et stykke opigjennem fjorden … Aanei, det var ute av deres kurs, for vestlig. – – Der fløt en skarve galeas nogen kabellængder agtenfor, han passerte kloss under den ista, men den var det neiggu ikke mindste nytten ved –
Han spyttet; skraaen smakte besk, for han hadde ikke giddet æte stort til kaffen, og det var i grunden dumt – Naa, det var ingen moro ved at æte, naar humøret blev skralt … Hadde han været hjemme, vilde Martine bakket op med stekt flesk og poteter; det var han glad i, og det han var glad i, kunde han bande paa, hun hadde lært sig at huske – Jaha, en flink kone var hun … Stakkars hende, rimeligvis var hun alt ræd for ham – rimeligvis – –
Han famlet efter snadden, men næven sank, og han rakk ikke faa pipespidsen i munden. Hodet duppet og duppet, og om litt snorket han i takt med skøitens duving.
Og dønningen vugget, og seilene dasket og slang, og natten raadde havet.
– – Skumskvætten føk ham i ansigtet. Han fôr op, trev rorkulten og kjørte baaten i vinden. Stormen ulte og hven, var kommet dættende som ut av en sæk. Og det var ikke andet at gjøre end at ri den av. – I nord glimtet og gnistret stjernerne.
II.
Lodserne agtet melde skøiten til assuransen – de syntes, det maatte ske nu, for idag var det fulde tiende døgnet, fra den blev saknet, og de hadde ikke faat ringeste rede paa den, alt det de hadde kostet paa telegrafering og efterspørsel.
Arnt Lønviken og Martines far hadde været hos hende og sagt ifra, og straks hun saa lodsen og faren i følge, tænkte hun, de bar leit ærend til gaards, og at han Bartol var død. – Det var naa slettes ikke visst, trøstet de ivrig; proviant hadde han, og kallene la frem de mange slags maater, hans liv kunde være berget paa, om baaten var strøket med.
Helst trodde de, han kunde være tat op av et utgaaende fartøi – enten være paaseilet eller være tat op likevel – og saa kunde det bli længe, før de spurte noget til ham …
Dette holdt de for svært trolig, og da hun somlet sig til at be dem sitte ned og trakterte med kaffe og mat, nævnte de flere lignende hændelser, som de fortalte skiftevis og kyndig. Men imellem blev de rustne i maalet og kremtet mismodig; hun mærket, de hadde ikke fastere haapet, og det var en lette, at de sa farvel.
– – Fra døren stirret hun efter kallene. De vandret avsted bortimot naboens hus, rundryggede, duknakkede og med smaa, stilfærdige skridt som i likfærd. Ved brønden blev de stoppet av Torgine, som skyllet klær; mens de talte sammen, kom Henrik stigende fra skjulet, og den halvvoksne sønnen drog sig nysgjerrig i hælene paa ham – næverne deres var tjærebrædde av at sværte teinetræk, saa de kunde ikke haandhilse.
Det blev nok en vidtløftig prat, og Martine visste, hvad de drøftet, aarket ikke være vidne, vendte sig tvært og gik ind. – I rastløs angst gav hun sig til at rydde unda kaffestellet og vaske op ved kjøkkenbænken. Travelheten dulmet, men koppers og tallerkeners klirr hørte hun som fjernt fra, og hun var kortpusten og skjælven, det fyldige ansigt falmet med røde flækker i kinderne og øinene svidende tørre.
En kop gled fra fingrene hendes og klingret i gulvet. Hun skvatt til: Aanei da, den roseforgyldte koppen hun selv hadde foræret han Bartol! – – Hun stemte haandflaterne under barmen og hikstet, det stak saa vondt i hjertet, og det svimret for hende. «Aanei da, at jeg skulde knuse den, da –» sutret hun høit, og svaiende trippet hun ind i stuen, hev sig paa en stol ved bordet, seg fremover og la panden nedpaa armen.
Fluerne surret skræmt fra et sukkerfat, som stod paa bordet, og kredset rundt hængelampen; men snart dalte de igjen og fraadset i fred, for hun blev liggende uten at røre sig, opgit av ulykke, vaandet sig ikke, graat ikke. – – Gid hun og Bartol aldrig var blet gift – gid han hadde tat hyre, da vilde han sluppet at være død og omkommen! …
Hun hadde skylden – gubære hende, som smisket blidt, den tid han begav sjøen! … Gid de aldrig var blet gift …
Fluerne blev kjed av sukkeret og tok sig for at krype mætte omkring, entret hendes albue og kriblet i hendes haar.
Hun løftet hodet, visket dem væk og gned panden og saa ut av vinduet. – Skyggerne strakte sig brede og kolde henad myrens grønne teiger og gule stubmarker og naadde roten av knauserne langs den anden side, men saa faldt solskjæret skarpt paa løvtrærs kroner, nakent graafjeld og hjellernes blomstrende lyng.
Hun reiste sig braatt: Var det Henrik? – Jovist, dér vanket han makelig paa ruglandet deres, skrævde over diket til næste engstykket og rusket i vidjekjærene, som værfar hendes, den skrøpelige kroken, hadde git lov til at gro og de endnu ikke vundet hugge. Sandelig, var han ikke alt ute og lusket med spekulationerne sine, takserte jordveien fot for fot og funderte paa, saapas meget han turde by – – Og kanske var Bartol slettes ikke død!
Harmen kokte i hende og dirrende hyttet hun til ham. Han trængte ikke fryde sig for tidlig, skarven – maatte værsgod bie litt med budet og kjøpskaalen! Ikke blev det Torgine, som grov hendes potetåker tilvaares! – –
Hadde ikke Bartol berget livet, hun skulde berge jordveien for barnet hans, skulde hun saa slite ryggen av ledd. Ikke vilde hun, det skulde ales op under fremmed tak og tigge rum i fremmed hus –
– – Hvis hun ikke greiet det? grøsset det i hende, og hun satte sig vék, men bet tænderne ihop … Det var laanet i hypoteken og laanet i sparebanken og hundre kroners gjæld paa kræmmerboken – de hadde holdt gravøl, betalt for farens bo og løst den vesle arven til Bartols søster … Og hvis lensmanden skrev op og solgte hver tingen her var–
Martine saa sig om. Skatollet og stassengen var efter forældrene hans; kommoden, bordet og lampen hadde hun hjemmefra – koen ogsaa – sofaen, speilet, pindestolene, den nye ovnen handlet de i byen – kammers og kjøkken var mesteparten forsynet med gamlingens eiendeler … Det var ikke dyre sakerne, noget av det, men deres var de fattige tingene, og hun taalte ikke miste dem – nei, hun taalte ikke miste dem, hvis hun ikke greiet det! …
Hun lukket hastig øinene, taarerne dryppet og silret, og igjen seg hun fremover og la panden nedpaa armen. Graaten skaket hende, saa bordet ristet; hun prøvde tvinge den, og den stilnet; men graate gjorde hun, og trøieærmet blev dyvaatt. – –
Klokken i kammerset slog otte slag, og det vækket hende. Koen var ikke melket, husket hun.
Det var skymt i stuen, og det blev for mørkt at gaa paa utkikken. Morgen og middag og kvæld hadde hun ellers staat der den sidste uken, endda det hadde været omtrent usigtbart for regn og taake, til solen brøt igjennem igaar.
– – – – – –
– Aa dægerten vilde de med den digre toplanternen? – Den lyste flottere end gasen paa kaien, men slukte jamen sine tyve potter olje i vakten – tullete skipper – – Hush, for en skravl paa guttene! De lo, og de skraalte og de sang de sjauet med ankeret – – klampklamp, klampklamp skranglet kjættingen – – – «I'm bound for Rio Grand!» Hush, fælt saa de skraalte – – Hold kjæft, din svinagtige niggertamp! Brøl ikke skolten i filler paa folk! – Sei gut, fir den flotte lanternen! – spare olje – –
Saasaasaasaa, ta vare paa vettet sit! – Ikke lanterne – det var maanen, var det –
Ind sundet mellem øen og rækken av de ytterste holmer, dér brændingen durte og dragsuget môl, lænset skøiten for en pen, liten søndenvinds bris. Men kursen var løierlig ustø; kjølvandsstripen bugtet sig i maaneskinnet lik en glitrende sjøorm, av og til jibbet det revede storseil, og karen i styrerummet vagget paa sætet som en drukken mand. Det var Bartol. Krysset og drevet og drevet og bautet hadde han og faafængt lett efter skute, som kunde hjælpe; tilslut svigtet kræfterne og hjernen med, skjønt saa nogenlunde maatte han ha visst av sig midt i ørsken og hat tæften av det rigtige, for i tusmørket skimtet han fyret ved sundgapet, og tilfældig var baaten neppe rækt dit.
«Saasaasaa – bruk vettet dit, Bartol!» knurret han haast, og det skjæggede ansigt fortrak sig krampagtig. – Maanen var det. Og hjemme var han – ret utfor sin egen baatstø.
Han lirket roret hardt iborde; skøiten rendte mot en brygge, skuret ind i strandstenene og krængte over.
Støtet vækket ham helt til sans og samling. Han strævde for at reise sig, lemmerne lystret ikke. Men iland vilde han, ikke sitte alene en nat til og kanske fryse ihjel. – Møisomt rettet han de støle knær, fattet om kanterne av lukekarmen og lettet kroppen, spændte i, saa senerne knirket. Og op naadde han, stupte ned i læ og laa der og pæste og jamret for leddeverk. – Saa krabbet han fra rælingen til bryggen og fremefter den og videre over svaberget.
– – – – – –
Martine hadde glemt at trække gardinet for, og maaneskinnet flimret skraas gjennem vinduet i kammerset og streifet saavidt sengens hodegjærde. Straks hun la sig, var hun sovnet, utpint av angst og sløvet av utryg sorg, men søvnen hadde været kvælende tung og fyldt av urolig drøm.
Hun stønnet og krøkte fingrene, mareridtet glapp fra hende, og hun satte sig overende i sengen og sukket saart og træt. – Hvad var det? … Hadde hun drømt, det ropte paa hende? … Hun lyttet og hørte bare nattebrus og fjernt havdønn, men saa dunket det dumpt i døren – dunket en gang til … Hvad var det? Saan banket ikke folk; kunde det være et løst krøtter, som stanget og dundret i væggen?
Hun steg op, kastet paa sig stakken og gik til kjøkkenet, og idet hun tændte fjøslygten for at titte efter, hørte hun tydelig flere dunk paa ytterdøren. Forsigtig vred hun nøklen om og gløttet – Noget lænet sig mot døren og tynget … En mand laa paa dørstenen – hun saa et ragget, skjægget hode, to øine som blinket – «Bartol!» skrek hun, satte lygten ned og slog armene om akslerne hans. «Herregud, er du levendes?» –
Det gurglet i halsen paa ham, det laat næsten som dyp, hulkende latter. «Joda,» svarte det og harket. «Du faar hjælpe mig, Martine. Jeg kan ikke greie mig selv –»
Hun løftet ham og slæpte ham over dørstokken. Han vilde støtte under med føtterne, men hun bar den svære mand ind i kammerset og la ham paa sengen. «Vent litt,» pustet hun og stelte ham tilrette. «Jeg skal hænge paa gryten klæ – av dig og gni dig med varmt vand. Og koke melk –»
Han rullet sig bedre paa ryg og brummet: «Skøiten staar i stranden. – Varsku Henrik –»
Det er svært længe siden denne historien hændte – det er visst ikke at fare med luksus, naar én sier, det er adskillig mer end hundre aar siden, og det var længe før de dagene, da øvrighet og assuranseagenter blev saa forhipne efter den stakkars vrakstumpen, som ræker i sjøen, at de holder regning med hver skute den flyter fra, og hver haand, den berges av – det var længe før de blev saa griske til at passe paa, at én bør tænke vel efter, om det kan lønne umaken, hvis én har kjans til bare at ta en fille tømmerstok paa slæp eller fiske en skarve tomtønde op i snekken sin. Og skal noget lempes ind paa sjøboden, kan én skotte til høire og venstre lik en syndig tyv, vaagalt spell blir det. – – Tredjeparten i bergeløn? – Fordømt snyteri blir det til, og ikke real tredjepart og pakhusleie og betaling for slit paa skrott og farkost! Ved auktionerne skambyr de støtt godset – opkjøperne er sams om den lurheten.
Men det var før vrakauktionernes dage; det var dengang, én ærlig og redelig høstet bergelønnen selv og troskyldig kunne snakke til naboer og kjendinger om det, vorherre velsignet stranden med; saafremt der ikke var en styg hake ved velsignelsen.
Uheldigvis er der en hake ved denne historien, og av den aarsak har den ikke været gjængs at høre her paa øerne.
I.
Det var senhøstes. Sydvesten hadde staat paa hele uken, og sjøen var blet slik, at det brækte paa Seiøsen, og der skal det være ni favner vand. – Søndag eftermiddag gik vinden vestligere og løiet endel, og mandag var det omtrent stille og minkende dønning fra havet, men tyk luft. – – –
Elis Henriksen het en mand, som hadde faret flere aar til orlogs og senere seilet verden rundt med mange nationer og været baade i Vestindien og Trankebar. Da han endelig vendte hjem, blev han boende ugift i kammerset hos Sammel Grundet. De sa, han laa i det med konen – Grete, datter til Jens Blaasop fra Engekil – og av daarlig slag var hun født, men de undskyldte hende paa den maaten, at to mænd kunde hun sagtens trænge, ikke likere kall end Samuel var, den halte tuslingen, som mest vilde sove eller sitte i skorstenskroken og klø gigten sin. For der var fire barn i huset, og folkene sat paa nakne strandstenene, uten jordvei. Skjønt sidstslumpen av ungerne var nu kommet til, efterat Elis tinget sig ind.
Han var en høivoksen, staselig kar og hadde været kjæmpestærk, men ældes fort, og det ramsvarte haar og skjægget, han paa trods av bygdens skik lot gro sidt nedad bringen, fik tidlig graat islætt. Mot uveir blev han gul i huden og plaget av hodeværk og slem at være tillags; værst tedde han sig overfor husværten sin, og naar det lynnet red ham, skydde gjerne Sammel stuen og holdt sig utendørs, selv om det kunde være surt og utrivelig for bedre helse end hans.
Saa gjorde han og den mandagen senhøstes. Han hadde vanket sør i fjeldene, og efter solnedgang sat han i en bergskore under Vetehammeren og saa utover. – Der var ikke stort at se; skodden gjemte holmer og stængte for hav. Stundomtil luftet det svakt, og ryggen av den høie Hestø blev synlig og kløvde som en lang, mørk kam den graa taakebanke. Dønninger rallet jevne frem av tykken, blev krappere nær land, toppet sig og klasket mot fjeldet, og dragsuget seg tungt tilbake. Men stilnet sjøens skyllende vask henefter svaberget, duret det lydt fra braat, som môl paa fjerne baaer.
Sammel hutret og smaafrøs. Vadmelstrøien var bra og god, men bak i haargaren, under saueskindsluens brem, sanket sig draaper og silret koldt nedefter nakken. Og han var vaat paa knærne, og næsen snufset og snufset.
Han var sulten, vilde helst været hjemme – turde ikke for Elis, som hadde hyttet ham fra middagsbordet med en tvare, fordi han skjændte paa den vesle gutungen sin. De yngste barnene skulde visst ales op som hedninger, de, uten tugt og formaning – – Nei, han gad ikke rusle hjem endnu. Og han kunde altids mene noget med at sitte her og glane, til det blev skymt. Hvisom den olme stuten vilde køie sig, saa –
Hadde det ikke været for vrangheten til Elis, kunde de nyttet stillen idag og sat bakker nord av Hestøkollen – der pleiet ikke vante fisk i den renden ved dette leite.
Øinene blev trætte, og han blundet; blev vækket av de kolde dryppene og tørket væten av lue og haar. Og sovnet, mens tusmørket tætnet.
Han vaaknet først ved, at fuldmaanen randt i en smal skyglætte østenfor Hestø og skinte i ansigtet paa ham. Nattekjøligheten var frisk, og stivfrossen og elendig stavret han op for at banke sig varme i kroppen. – Herregud, sutret det i ham – herregud, at være jaget fra hus og seng av en fremmed fark, én ikke hadde bitteste skyldskap og slægtskap med – –
Men herregud! Var det ikke –?
Maapende og kavende med armene blev han staaende paa det længste ben, mens det rykket i det korte, saa det sparket som en diltende hundefot, og træskoen vippet paa taaen. – Et vindhæng blaffet fra havet, Hestøryggen vokste bredere og bredere av den bølgende skodde, og taakebanken svaiet og gled unda hele den høie, steile ø. Og klar av nordpynten laa en skute, tørnet paa Kollefluen – –en brig – fokkemasten var gaaen, men merseraaen hang igjen i storriggen.
Ikke skud, ikke rop hadde han hørt, og ikke baat og ikke liv var at øine paa sjøen. Og der fandtes ikke folk paa Hestø – –
Vindhænget døde, skodden æste ihop, skuten blev væk, og øen svandt; bare dens lange, sorte kam kløvde den sølvbleke taake. Maanen steg fra skyglætten, og kun en gusten lysning paa himmelen synte, dér den stod.
Og Sammel strøk hjemover. Han krabbet op bergskoren, naadde slette granitfjeldet og la paa sprang, og træskoene klapret og klampet, til løpet tvært stoppet paa stupet ved en dyp klove. – Her var ikke greit i mørket, det kunde være dygtig vrient om dagen. Paa huk firte han sig forsigtig utfor en sleip hjell i bratten; fingrene trevlet efter græsdotter, klorte efter sprækker, men taket glapp, avsted akte han, skurte baken og skrubbet næverne, hug fat i et lyngkjær, som løsnet, og datt paa mave midt ned i en enerbusk. Den lindret støtet, og skjønt han blev liggende fortumlet en stund, hadde han ikke slaat sig synderlig og var uten mén av faldet.
Og nu bar sikre, flate stien gjennem et granholt like til stuevæggen. Men han hadde ikke hast mer; han hinket skridt for skridt og mumlet og fræste arg. – Mon Elis var tilkøis? Og skal tro han vyrdet at ro ut til den skuten?
– En brig var det, en forsvarlig diger brig, det kunde én bande paa. – – Mon Elis var fuld av edder og dævelskap endda? –
Granholtet sluttet, og huset tegnet sig skarpt mot det blakke vand i sundet bortenfor. Det dæmret rødt fra kjøkkenvinduet. – Den fremmede løsfarken hadde nok hat det lunt ved skorstenen al eftermiddagen – en anden fik færdes i fjeldet og tænke paa føden til kjærring og unger –
Sammel stanste, klemte luen fastere paa skolten og spyttet harm. – Tvi! Jagu' skulde han lære dem at lægge ører til hans ord for en gangs skyld! En brig var det, og ombord i saapas fartøi saknet de hverken mat eller drikke, brød eller kjøt, kaffe eller tobak – Og ikke liv paa sjøen – Og skodde – –
Tvi! spyttet han igjen og skridtet rask videre, mindre halt og rakere i ryggen. Men straks han rørte klinken, blev han atter duknakket og tuslet, og varsomt aapnet han døren.
– – – – –
Paa en krakk foran skorstenen, dér en dynge ildmørje oste flakkende flammer, lutet Elis med hodet i hænderne. Grete sat paa sengekanten og gav et aarsgammelt barn bryst; i skyggen bak hende sov en gutunge, og i slagbænken under vinduet snorket to smaajenter omkap.
«Luk døren,» brummet Elis uten at ændre stilling.
Sammel haltet et par trin frempaa gulvet, slapp luen sin paa en stol og hostet og kremtet sagte.
«Kvældsgrøten er paa bordet,» hvisket konen.
Han skottet fra hende og til Elis. «Du du –» stammet han. «Der er en skute ved Hestø –»
Ingen svarte. «En diger skute –en brig!» pep han ivrig og kneiste høi paa det længste ben.
Elis løftet hodet og snudde sig trægt: «Aa ræler du om? Aa satan skjeller skuten mig? Agter du være lods for hende, faar du skaffe dig anden lodsgut end mig.»
Sammel svælget iveren, saa det klukket i halsen, og sank skulderskak ned paa det korte ben. «Jamen den er vrak – vrak paa Kolleflu,» snakket han fort. «Fokkemasten var gaaen – Og ikke liv paa sjøen – En diger brig. – Jeg saa det fra Vetehammeren og fløi hjem – Og skodde – –»
Elis reiste sig og stirret kvast paa ham, og han smøg rundt bordhjørnet og sa mykt: «Skal vi ikke ro ut til den, da? – Det kan visst ikke være et menneske ombord, det jeg skjønte. – Det kan visst ikke være farlig –»
Konen puttet barnet under skindfælden, bysset det og hægtet kjolelivet. Elis kastet et fange kvistved paa gruen og ventet stum, til det luebrændte. «Næ, det kan visst ikke være farlig,» hærmet han og lo stutt. «Vi tør vel føie dig. Glæfs i dig litt grøt, saa ror vi.» – Og han gik ind i kammerset, og de hørte ham dra paa sig sjøstøvler; om litt fulgte Grete efter. Imens de taltes ved, sat Sammel og aat graadig av grøtfatet og kniste en tynd, fornøiet latter mellem hver ske. – Jagu' la de gladelig ører til hans ord, og at ikke leiligheten blev forsømt, kunde de takke den for, som hadde brukt gluggene sine, og den samme skulde ha takken, om det blev rundelig proviant i kjelderen denne vinteren.
Fatet blev tomt; han skrapte bunden og prøvde rape, men hadde ikke mætten til det og trommet trøstig i bordet med skeskaftet. «Bakk op her!» krævde han. «Bakk op smør og kake, Grete!»
«Hysh da!» – Konen kom hurtig og stillet sig ved bordet; hun var lyslet og spædlemmet, men ansigtet var fyldig, næsten ungdommelig skjært og hadde store, urolige øine. «Hysh da! Det er endskap paa smøret, men brød findes i øverste skapet. – Og vi skal skynde os og ro alle tre; Janna faar ly efter søskendene sine. – Du maa ta eken – – »
Kallen gren. «Kan ikke han ta eken? Den er saa tungrodd –»
«Han sa, han vilde ha snekken,» svarte hun lavt. «Og den er hans eiendom, vet du.» – Hun rusket i den ældste datteren, og jenten survet og gjespet og fattet omsider det, moren forklarte hende, at forældrene skulde paa sjøen.
Sammel sukket forknyt og lette sig til brød og en kop mølske i skapet. – Det var den fremmede, som aatte snekken. Han selv hadde bygget eken, fordi han mankerte penger at handle for, den tids den gamle snekken blev skeiet ut iforfjor. Men hadde de held inat, blev det kanske raad for skikkelig, ny farkost og seil paa kjøpet. En diger brig kunde ha allehaande ombord, den – – –
II.
I svarte tykken famlet de sig fra odde til odde sør med landet.
Det var næsten sjøslet nu, men søndenstrømmen randt strid som en elv, og det blev et svare mas for Sammel at holde eken i kjølvandet av snekken, den Elis rodde, mens Grete sat i bakskotten. Blev kallen ræd for rent at miste følgeskapet og skrek op, svarte hun dæmpet og retledde ham, men Elis brummet grættent. Og da de satte kursen fra Vetehammeren over til Hestø, og Sammel tigget dem om at tænde lygten, de førte med, svor han en dyr ed paa det, at heller fik tullingen og trauget hans bli liggende dér i taren, end at de skulde vise unødig blus paa denne færden.
Siden blev der ikke mælt et ord under roningen, før Elis strikte saa pludselig, at farkosterne tørnet ihop. – «Vi skulde ha den her ensteds,» sa han. «Kan dere ikke fornemme nogen slags laat fra den?» Og de hvilte paa aarerne og lydde.
I syd skimret en grønlig dis av maanen, og der stod som en graa glans av vandet nærmest ved baatene, og glimt av morild spilte ved aarebladene – men ellers var himmel og hav i ett vaatt mørke. Og gjennem natten dønnet en hul, syngende brusen, fjernt fra og nær fra, ingen kunde vite, hvor den kom fra.
«Jeg fornemmer ikke det grann, jeg,» sukket Sammel mismodig. «Det er saa mørkt, at én faar dotter i ørene –»
«Hold kjæft!» – Elis bøiet hodet ned til æsingen, trev derpaa aarerne og la snekken østover. «Det maa være fokkemasten, jeg hører dunke i skroget,» forklarte han rolig. Og en stund efter hørte ogsaa de andre en larm, lik dumpe slag av en tung klubbe; lyden runget fra dypet, og den blev ikke stort stærkere, skjønt den blandet sig med svake plask av bølger og knirk av tømmer, som gav sig. Snart ante de skuten som en dyster skygge i natten, men først da de var kloss under hækken, skjelnet de skroget tydeligere, og Elis sagtnet farten og lot eken skyte forbi. «Det flyter hinderlig pargas i luv,» sa han høit, reiste sig og grep en baasshake. «Kar dig ut til røstet i læ, Sammel!»
Eken skurte langs laaringen. – «Kan vi hale os indtil?»
«Jada, jada,» svarte det kvikt. «Her er ledig at lægge til –»
Elis brukte baasshaken, og snekken gled fremefter. – «Skal vi ikke praie?» spurte Grete; stemmen var tør og rusten.
Aanei, hadde der været folk, vilde de alt varskudd, mente han, og hun mærket, at han smilte av spørsmaalet.
«Der kan visst ikke være et menneske,» forsikret Sammel.
De gjorde fast fanglinen i røstjernene, dem vandet gik halvveis oppaa, og entret ombord; hun var den sidste og blev hjulpet av mændene, fordi hun bar lygten og skuten krænget saa meget, at det var slemt at klyve.
Hun støttet sig til rækken, klemte Elis om haandleddet og pustet neppe for spænding, og alle tre stod de dér, som paa lur efter levende væsen, og speidet blindt i mørket. – Dækket gynget, saavidt at det kunde kjendes; det raslet i riggen, en dinglende taugende klappet; havbruset dønnet og sang, og sjøen lekte med linde skvulp. Skuten vugget, en underdønning lettet den, de flytende spærrer til luvart dundret mot skibssiden, hele vraket skalv og gnuret paa fjeldbunden, bjelker og planker knaket og skrek. Det vasket subbende i lasten, og støien stilnet.
Sammels korte ben sparket. «Den er lækk,» snøvlet han ængstelig og snufset og snøt sig.
«Den rir paa stenen,» sa Elis og rykket haanden fri. «Ramler utfor og sækker, naar det skal være, og det kan bli snau tid for os.
– Hit med lygten, Grete!»
Den klirret, da hun rakte ham den. Han slog fyr og løftet lygten høit og lyste omkring, idet han varsomt gik forover, og de fulgte ham i hælene. – – – Styrbordsrække var knust; fokkemasten gaaen og slæpte i taugverket; tidt og jevnt dunket den mot skroget, men det ænste de ikke mer. De vendte ved bakken, som var belemret av falden rig, men stordækket var feiet for løst gods, ikke én av baatene levnet. De kom agter, og Elis stanste braatt og blistret. – Ved kappen var stillet en tømmermandskiste og værktøi og spiker spredt rundt, og der laa stykker av en presenning, en bundt line og en væltet tjærepøs.
«Hm. – Her har været folk nyss,» sa han studs.
«Nei – næ? Kjære dig,» kvækket Sammel. «Vi tørs inte tro det – Jeg blev ikke et menneske var –»
«Fan stole paa vettet dit!» mumlet Elis grundende. «For det er ikke mange timerne, siden de reparerte en baat og satte den ut –» – Han svingte lygten og undersøkte nøie halvdækket. «De har laaret baaten fra hækken, forstaar jeg. – Trossen hænger igjen ved kryssholtet. – – Aa dævelen skal vi gjøre?» tvilte han, bidde faafængt efter svar og rynket panden. – «Du har narret os net opi det, dit raatne krøtter!» brummet han, og Sammel trippet skræmt og lirket sig bakom konen. – – – «De er ikke langt væk og kan purre øvrigheten imorgen den dag. – Aa sier du, Grete?» spurte han og lyste hende i ansigtet.
Hun hadde en vid mandstrøie paa og et uldtørklæ om hodet og syntes underlig liten og var meget blek; de store øine flakket sky til alle kanter, inden de møtte hans. «Vi kan gjøre det, du vil,» svarte hun.
«Det faar vaage sig da!» lo han haardt.
I rundhuset fandt de en ordentlig lanterne, den de tændte i ly av kappen, og saa gik de nedenunder. Elis skridtet fore, tværsigjennem hele kahytten og spændte op døren til mellemdækket. Først var der fire, fem tønder, som stank ult av saltkjøt; forresten stappende fuldt av sækker – bare sækker – –
«Kornlast,» avgjorde han og skar flænger i strien, og rug vældet ut i gylden foss.
Sammel gryntet av skuffelse. «Det var skralt –»
«Tøis!» – Elis trak døren til. «Vi kan ha plenty – her mer end vi magter. – Svint dere med sjauen!» –
Og travelt og braakende fôr de allevegne og plyndret og kastet i haug midt paa gulvet det, de likte. De rotet i skipperens kammers og snuste i styrmændenes kot, de brøt op kister og skap, og de gramset i proviantrum, og overflod var der av brukbart og kostbart, og en vægtig pung med tyske mynter fisket Elis av en vellaaset skuf og puttet hemmelig i bukselommen. – Skibspapirerne forvartes ogsaa i den skuffen. Han gransket de læseligste ord – – «Louise Amalie Thormann» – briggens navn – fra Wismar – til Bergen. – Han krøllet papirerne og hev dem. Glemme skibspapirerne – kjærringer! – – –
Briggen maatte ha lidt havari og sprunget lækk, og mandskap og officerer rauset fraborde i forskrækkelsen, tidligere end strømmen plaserte den paa Kolleflu. Men pokker begripe de anstalterne paa halvdækket – – Lækk? –
Nu sanset han det, næste gang sjøen hævet vraket. Paany trampet han gjennem kahytten og rev op døren til mellemdækket, stirret ditut og lyste med lygten –
Gungrende, brakende ramte de drivende spærrer skroget. Og det gnurte og knirket og knakte. – For et uhyggens leven! – Og vand skyllet tæt under hans føtter, det sivet blankt fra sprækker i plankelaget –
Hans adfærd forstyrret de andre; nysgjerrig glodde de paa ham, blev ængstelige for larmen og drog sig nærmere. Grete la haanden paa hans skulder: «Er det farlig?» spurte hun hæst.
«Hoho, dokka mi, er du ræd?» spøkte han og puffet hende godslig tilbake; det var ikke værdt, hun blev for bange. «Javist kan det jussom bli farlig, dette –» Han langet en flaske fra kahyttens skjænk. «Skaal!» ropte han og drak, saa det gurglet. «Skaal, madam!» bød han Grete flasken. «Drammen er bælgod!» – Hun smakte paa en slurk, og Sammel siddrak, og pludselig lo de alle ubændig. Elis skogret, hendes latter skingret og brast i kipne hvin, som kildret Sammels knislende flir til skrattende vrinsk.
«Naa rapper vi os og stuer fragten!» kommanderte Elis. «Det lakker paa sisten med fregatten –»
Men det var ikke saa redig at vælge passe føring av overfloden. Nogen melsækker og grynposer, en kasse tobak, sukker og kaffe blev de enig om, et anker brændevin og en kagge genever likesaa, og Elis valgte et fint gevær og forsyning av krudt og kuler. Senere kjæglet Grete og Sammel; hun vilde ha tallerkener, glas, et speil, en bunke tarvelige smaatterier, en kjøt-tønde og klær, køiklær og gangklær, – mat og klær til ungerne vore, gnaalte hun. Han stred for en smørfjerding og tømmermandskisten ved kappen – «Jeg skal bygge mig snekke, min egen snekke,» sytet han.
«Dere er grovt begjærlige,» knægget Elis og skilte trætten: Kjøt-tønden var for uhaandterlig, hun fik nøies med de bedste stykkerne av den og det likeste av klærne; smørfjerdingen blev ofret uten videre, men værktøiet kunde bli nyttig – – –
Fra arbeidet begyndte i kahytten, hadde de slet ikke været paa dæk. Som de skulde lempe varerne op trappen, saa de, at det var klarnet. Hestø ruvde høi en kort kabellængde unda og gjemte maanen, som var dalende; en liten bris rensket havet for skodden og væltet den ind fjorden, og skyjaget langs himmelens blaaner varslet kuling.
De hadde gjort regning med tykken, og dette veirskiftet var leit – det kunde let røbe dem, hvis en rakker hadde natærend paa sjøen, og de turde ikke vise blus paa dæk og maatte slukke lygten og lanternen. Endnu laa jo vraket i skyggen av Hestø, men den trygselen vilde ikke vare timen ut, og det var resikabelt hvert minut, de drøiet. Og flittig slet de, saa svedten haglet, allikevel blev de ikke færdig og hadde ikke farkosterne lastet, før maanebroen glitret i mægtig strime fra den hvite sandfjæren ved Hestønæsen og hen under hækken.
«Sæt av!» – Elis gav ordren fra røstet og hoppet i den snekken, som Grete staket forbi eken, i den Sammel stullet med at fortøie tømmermandskisten sin. «Den er ikke stødig,» pjutret han, «mankerer surring. – Ro ikke fra mig.» – Og baatene drev sagte i maaneskinnet.
Der feirer den skuten begravelse, dømte Elis taus briggen. Mindste kuling, og den revner og ryker tilbunds – kjølen knækket midtskibs – –
Langt hujet det over sjøen, og de skvatt til, saa baatene rugget, og de vred sig efter lyden. – Paa den hvite sandfjæren løp en mand og prajet og vinket.
Grete hikstet og slapp aaren, hun hadde staket med. «Herregud!» bad Sammel.
Elis svor indætt: Satan annamme den dumheten deres, at de ikke hadde agtet paa de greierne ved kappen og visst, at folk kunde være paa Hestø! – Men han tvang sit kokende vildsinne og maalte stillingen i kold hast. Dette kunde gjælde livet, slaveriet – – – Naanaa, de hadde berget – Nei, føringen var ikke slik. Og de opbrutte laasene, skapene – pungen
… Nei, litet dugelig forsvar, det, ikke bestaaelig for skriveren. – Vrakrøveri, den strafskyldigheten rømte de ikke fra – umulig – – –
De hadde ikke rørt sig, og atter hauket manden og fægtet med armene.
– – Men hadde den helveten dér, hadde han kamerater?
«Elis, aa skal vi gjøre?» klynket Grete.– «Aa skal vi gjøre?» pæste Sammel.
«Vi skal se, om der er fler,» svarte han lavt. «Flyt dig Grete – flyt dig agter –»
Hun krøp fra toften og seg tilsæte paa melsækkene. Og han bet tænderne ihop og rodde til Hestø med seige, rolige aaretak. Sammel skaatet efter, for han aarket ikke miste den manden av syne.
Snekken skurte paa grund, og Elis vasset ut og halte den bedre op. Saa snudde han sig og mønstret fjæren. – Ytterst paa odden var en sprukken flaate, ikke større end at den kanske hadde baaret et par mennesker. Og manden var alene.
Han stod barhodet en snes alen borte og traakket rastløst i strandgruset, saa smaastenene klirret, og gammelagtig og spinkel som han var, lignet han ikke til at være av briggens besætning, hadde ikke sjøklær heller, men frakk, knæbukser og spændesko.
Da Grete og Sammel ogsaa var kommet i land, tok han til at snakke støtvis, med tynd, skrikende stemme og paa et fremmed sprog.
«Det er en tysker,» sa Elis og traadte frem, lettet paa luen og talte til ham. – Han veg unda, skridt for skridt, foldet hænderne og snakket hurtigere – omsider – fattet han nok den andens mening og kvinket glad og sprang dem imøte, men satte i at graate, og hulkende stammet han noget og pekte paa en diger sten under skrænten av næsset. Og idet han stagget sin graat og talte stillere, skakket han bønlig paa hodet og nappet Elis i ærmet.
Han nikket, og de gik dit og bukket sig ned. Sammel og Grete trasket efter, og i ly av stenen laa en halvvoksen gut, pakket ind i tæpper; ansigtet var blaablekt i maaneskinnet, og enten maatte han være daanet av, eller han var død.
Tyskeren knælte og puslet med gutten, og Elis rettet ryggen. – «Det er sønnen hans,» sa han og vilde putte næverne i bukselommerne, men kjendte pungen i den høire lommen, blunket og strøk skjægget sit og tygget paa det.
«Du, skal tro det er skipperen?» undres Sammel.
Nei, det var en kjøpmand, som var paa tur til Bergen. – Mandskapet reiste fraborde igaarnat, og disse her skulde være med i den sidste baaten; den kantret og de frelste sig til skuten, men gutten fik brystet kværket, fortalte Elis enstonig og søvnig. – «Gutten er død,» føiet han skarpt til og stak næverne i bukselommerne. « Faren vil ikke skjønne, at sønnen hans er død –»
«Aa skal vi gjøre?» snufset Sammel.
Elis trak paa skuldrene og glodde stridt paa dem. «Han lovte godt i redningsløn, men ikke var han skipper, og ikke aatte han lasten. – – Og lensmanden skal vel spørre ham om føringen vor –»
«Aa skal vi gjøre?» hvisket Sammel igjen og disset i knærne.
«Ikke gjør dem vondt!» mumlet Grete – – –
Tyskeren hadde tullet tæpperne om sønnens legeme, og nu løftet han det nænsomt paa armen og sa nogen ord. Elis svarte, og de vandret avsted til baatene. – En pute faldt fra bylten, og Grete tok den op og blev ved at bære den. Hun gik bakerst og saa mændenes sorte skygger gli vaggende henad sandet og turde ikke tænke det, hun gruet for.
Elis sakket ned paa siden av hende. «Du Grete –» sa han, og hun lukket øinene og hørte mælet hans som en fjern dur. «Faar denne karen præke, kan det bli slaveriet for os –»
«Ikke gjør dem vondt!» tagg hun uten at sanse det.
«Sønnen er død,» knurret det vredt. «Det er bare liv i den ene –»
«Ikke gjør dem vondt!» ynket hun sig.
«Naar du sitter paa slaveriet,» truet det – «hvem skal saa stelle ungerne dine?»
Hun knuket puten og stønnet.
«Skal de jages paa lægd i bygden?» – – Han lot hende være og pratet litt med Sammel.
De var ved baatene. Elis vilde ha tyskeren til at lægge gutten paa marken, mens de laget en slags seng i snekken. Men han satte sig og vugget sønnen ømt paa fanget som et spædbarn. Grete maatte se paa ham, og hun maatte dytte puten under albuen hans, og da forstod hun, at han takket, og blev var, at guttens læper mimret. – Han var ikke død – – –
Sammel skravlet uavbrutt; Elis og han var i snekken og skulde likesom rê sengen, men de rumsterte kun med aarerne og baasshaken. – «Grete!» ropte Elis og skrævde i land med en grynpose i hver haand. «Bær dette bort i eken!»
Laget de virkelig seng? – Hun pustet dypt og skyndte sig lystre – –
Et søkkende slag lød, og hun hev poserne og illskrek. – Tyskeren laa og sprællet over sønnens legeme og vrælte hæst; Elis hadde hugget baashaken i nakken paa ham. Men Sammel humpet til og kjørte kniven i den sprællende.
– – – – – – – – – –
Næste morgen i graalysningen maatte Elis og Sammel seile de tre mil øst med øerne til lensmanden for at melde vrak.
De hadde drat i skjul og gravet i urd og klove al natten og var dødstrætte, men agterskibet av briggen hang endnu paa Kolleflu, og Elis mente, at meldte de selv vraket, vilde øvrighetens ransakning bli lemfældigere.
De hadde en kagge brændevin med som foræring til Jens Blaasop i Engekil, og de avtalte at overnatte der paa hjemveien, for det kulet stivt av sydvest. – Om kvælden, da de sat og drak som bedst, og Sammel hadde været utkring døren et nødvendig ærend, kom han styrtende ind igjen og skrek, at der var en bykar efter ham; og han skræmte dem næsten, men de skjønte snart, det var tomme vildsken av brændevinet. Han dirret og skalv, forbandte sig allikevel paa, at de ikke skulde være ræd den visne, kranke stakkaren. – «For det var mig som kjørte kniven i ham!» gliste han kry og knislet. Og de storlo av morskheten til den halte tuslingen.
Men det synet plaget ham stændig siden, naar han drak sig en rus, og Elis kunde ikke dænge det ut av kropen hans i det aaret, han blev boende i Grundet, før han atter begav sig paa langfart og forsvandt fra bygden.
I.
Han var høi og bredskuldret og maatte kaldes kraftig bygget, men lutet vel meget og var blet saa mager, at den brune vaarfrakk hang slunken og vid som et laant plagg. Gangen var langsom og ustøt vaggende, og han var forsigtig i fotlaget som en gammel mand, endda han ikke hadde fyldt tredve aar. Og det smale ansigt med den store, litt skakke næse og de posete øine syntes blodfattig og gustent trods den solbrændte hud, som var underlig furet av visne rynker, og panden glinset vaat av svedte under hattebræmmen.
Skjønt der var ringe trængsel paa fortauet, veg han ængstelig ut til rendestenens kant, før han dristet sig til at stanse og læse gateskiltet paa hjørnehuset: Aldgate – – Her omtrentlig skulde den være, den skomakerbutikken, skipperen anbefalte imorges. – Og paa nedre siden av gaten? – – Rigtig befundet, dér var den!
Men fra høire rumlet en omnibus i smaat trav, fra venstre akte en sporvogn raskere frem, og det var bedst ikke at resikere kollision. Han vilde bie paa klart farvand. – Senere spærret en rad arbeidskjærrer og en cab veien, og han ventet grætten, mens adskillig folk letvint og uten nølen krysset kjørebanen. Saa skubbet en travl guttunge til ham, et braatt, tungt steg sendte ham over rendestenen, og rakt avsted slingret han; cabens kusk ropte, dens hjul streifet ham, som han i sidste liten bautet unda, en kone med en kurv fik et drøit skump og skjeldte, og andpusten stod han ved butikdøren.
Satan ogsaa, slik benene endnu var svigtendes! lo han opkvikket og børstet hjulsnavset av frakken og tørket panden. – Hush, denne svedtingen hadde han da været fri, saalænge han var realt syk!
Og han stavret ind og hilste muntert til jomfruen ved første disk. Han skulde ha et par skindtøfler – gode, myke, rummelige, forklarte han ivrig og paa flot engelsk.
Hun smilte forekommende: Hvilket nummer?
Da stoppet han i talen, sludret i sætningerne, plapret norske ord og tidde; læperne tok til at sitre, fingrene kramset paa en bunke pakpapir og fór saa op i det tynde, rødlige haar, til han vandt samle tankerne og kunde svare. Derpaa valgte og vrakte han forretningsmæssig blandt de par, hun rakte ham, fandt endelig et, som høvde, betalte og gik. – –
Blev hjernen ogsaa svigtendes? grundet han. – Paa fem aar var det sikkert ikke hændt, at han hadde tørnet saa bomfast i engelsken. Aldrig siden de maanederne han laa paa hospitalet i Falmouth og snakket koselig med «søstrene» og præsten for at øve sproget og ikke sove sig fordærvet – –
Han var just i skyggen under en av høibanens broer, og ovenover ham dønnet som et skred et tog hen. Og han rygget tilbake og traakket trippende paa én flæk, saalænge larmen varte. Svimmel og het knappet han frakken op, klemte tøflerne ned i ytterlommen og saa sig rundt. – Han burde visst spare kræfterne og kjøre. Men heller end den sporvognen, vilde han ta omnibus, saa kjørte han like til dokporten og hadde ikke nødig at misbruke de drøvelige benene sine. Han vilde drive et stykke til og holde utkik efter den rette «bussen».
– – Fem? – Ja, det var mindst fem og et halvt, husket han, fra de ankret paa Falmouths red. Gustav Berg døde den tyvende december, og nu var det april – fire dage før juleaften døde han. De hadde været skibskamerater paa tredje aaret, da de blev syke ombord. Gustav, stakkar, var for elendig, den tid de bragte ham paa hospitalet – ham kunde nok hverken medicin eller fersk mat hjælpe mere, for han var hoven og vattersottig alt op til brystvorterne, fiolet og gulbrandet i fjæset, og hjertet bævret som et aspeløv. – Og han selv krækte præcis fri av dødens klør den gangen, frelste rederiet for begravelsesutgifter og nyttet leiligheten til at reise hjem og greie styrmandseksamen efterpaa.
Men i vinter hadde han paany hat en snev av beri-berien. Naa, hadde jo slet ikke været strengt angrepet, ikke omtalen værdt, ikke en kjæft av besætningen blev farlig syk, og de faa ukerne, de lastet i Pensacola, hadde bøtet fint paa de værste skavankerne. At skrøpeligheten blev sittende i kroppen en stund, var bare ventelig – en kunde sagtens ikke ligge den av sig i marsstormene paa Nordatlanteren – og derfor hadde han maattet søke læge idag.
Høh, det blev dækerten at spasere dit imorgen med! – Da hadde han doktorens ordre til at stille med skipperen for at hente ordentlig besked om tilstanden sin. – – De doktorene vilde bestandig tappe remedier og søl paa glas og flasker og lage fiksfakserier og inspektere og sulke, de skulde formodentlig vise patienten, at de leverte arbeide for pengene.
– – – Falmouth-hospitalet – Gustav Berg laa to senger fra ham og snorket sjælen sin lukt over i evigheten. – – Han gad ikke tænke paa det, skuttet erindringen av og drev videre, søvnig og kjed og forsigtig i fotlaget som en gammel mand. Og færdselen strømmet omkring ham, jevnt strid og med jevnt raslende støi, som rent døvet ham og la ør tyngsel over sind og fatteevne. Alt grodde i ett, alt vokste og svulmet for hans sløvede sanser; han skjelnet ikke lyd fra lyd, de tonte sammen til en rungende, rullende dur; menneskene, han møtte, skjelnet han ikke fra hinanden, de blev til en ubrutt stim, et taaket, seigt bølgende mylder. Han glemte at passe paa den rette omnibussen og glemte sit maal, han visste ikke mer, hvor og hvorfor han gik; ensom vadet han i en mørk flod av mangfoldig liv, og den fattige ensomhet gjorde raadløst træt og gav sultent sug for bringen – – – –
Saa dæmret glimtvis frem av døsen en tirrende fornemmelse av, at én stadig fulgte ham i hælene og vaktet paa ham. Hvem kan det være? undres han, men saknet vilje til at vende hodet og undersøke saken, og den matte nysgjerrighet sluknet. – Om litt løftet han haanden og gned sit øre; det hadde et stygt ar, som pleiet klø, hvis nogen la merke til det, og igjen ante han, at én fulgte nær bak ham og glodde ham i nakken. Dette likte han ikke og strævde for at øke farten – det nyttet ikke, han blev ikke det plagsomme følgeskap kvit. Og sagtnet han sine skridt for at slippe det forbi, kom det ikke nærmere – forbi vilde det ikke. Og bøiet han ind mot husrækken eller ut mot rendestenen, nøie lusket det i hans spor, og uvilkaarlig begyndte han at gaa i krok og sving, som gjaldt det en barnagtig lek. Pludselig traadte han feil og snublet, og da knislet det haansk saa tæt ved hans øre, at han skvatt og skottet tilbake. Uten at faa et skimt av den flirende. Likegyldige var alle de mange, som passerte – ingen ænste ham, dér han blev staaende og glane dumt.
Fordømt tøv og narrestreker! bandte han tumlen, gav hatten et skub og skraadde op i en stille tværgate, stanste ved en lygtepæl, trak veiret dypt og blev helt vaaken. Atter hørte han færdselen rasle jevnt, skjelnet menneskene enkeltvis og opfanget skjæret av et falmet solstreif langs murvæggene. Der var svært faa folk i gaten; paa en trap sat en flok lurvete unger og pjutret og puslet og morte sig.
– – Spaserte han ikke blanke ettermiddagen sovendes og drømmendes gjennem tykkeste London! smaalo han, ganske forlegen over sig selv. – Han saa paa klokken. Et godt kvarter hadde han somlet, men kunde gjerne trodd at ha drevet timer væk, saa ømme og lemstre værket knær og lægger. Ordentlig kurs hadde han forresten styret: Derhenne kjørte sporvognen i Commercial road, og denne tværgaten bar rimeligvis Whitechapel i vold. – Skulde han læske sig med et glas øl paa en restauration? Nei, her var sjappene mest skitne huller. Og stuerten hadde lovt at lunke kaffen, hvis han blev sen, og desuten trængtes han ombord. Det var midt i værste lossesjauen, andenstyrmand var en slurv til at kontrollere tællingen, og mankerte det paa lasten efter konossementet blev ansvaret og skippergnaalet hans. – – Et litet glas øl? fristet tørsten, og trætheten surret og pirket i hodet. Grundende gned han sit øre, men snudde sig rapt med et dinglende kast og skrek: «Hvad fan vil De mig?»
Like foran ham stod en høi fyr i sid frakk og stiv, sort hat. Han blev slet ikke skvætten ved den kvasse tiltale, strammet sig kun en smule, halte hænderne op av lommerne, sprikte med fingrene og nikket fortrolig.
Styrmanden gapte fortumlet, hidsigheten var blaast av ham. – «Hvad – æ-æ –» stammet han. «Goddag – Kjender Dere mig? –»
Den fremmedes øine blunket lyssky; det bleke, smale ansigt rynket sig til et hastig, vagt smil, og tungespidsen fugtet de sprukne, blaalige læper: Joda – kjender Dere, jeg,» mumlet han tilsidst utydelig og rettet rolig paa den øverste knap i sin frakk, som satte folder over brystet. – « Ragnar Ahrens,» hvisket det, netop idet styrmanden endnu lurte paa, om den anden ogsaa visste navnet hans.
Og Ahrens, som hadde mønstret ham spændt, blev skamfuld for sin optræden: personen snakket da norsk og visste, hvem han var.
«Saa, De kjender mig? – De har truffet mig før? Undskyld, jeg mindes ikke Deres navn,» lirket han og ransaket faafængt sin hukommelse, fandt ikke mindste tæft av bekjendtskap. – «Har jeg truffet Dere før?»
«– Har truffet Dere før,» faldt svaret, næsten sukkende lavt. Stemmen var klangløs og hæs og skarret paa bløtt stavangersk. – Folden over brystet var glattet, og hænderne blev puttet i lommerne. Øinene sluttet at blunke og vasne og blodsprængte heftet de ufravendt ved styrmandens; men det var ikke, som de saa ham heller, de saa visst ikke paa nogen ting.
«Hvad heter De?» spurte han stuss. Fyren burde hat saapas folkeskik at navngi sig straks – sagtens var denne her et almindelig bekjendtskap fra et flygtig samvær i en havn, av dem ingen pligtet ha regnskap med.
«Hvad heter De?» gjentok han skarpere, for den fremmede stod taus og stirret og agtet ikke spørsmaalet.
«Hvad djævelen heter De?» ropte han sint. Den anden stirret og stirret og spillet stokdøv.
Naa, saann er det! – En rid av kokende harme kvalte mælet, saa han maatte kremte knurrende. Nu skjønte han løierne! Denne slusken var det, som hadde hængt efter ham – ikke skitten av bekjendtskap var det! Vel en av de rakkerens jødeklerkene, han hadde jaget fraborde, en dok-snâk, som hadde fisket op navnet hans – en apekat, som vilde hevne sig, var det! Og drive gjøn og skryte av det for guttene fra skuten – –
«Hutt, din svinehund!» smældte han løs og hyttet med knytnæven. «Din raatne landhai! Dere er det, som har rendt i hælene paa mig. – Pak Dere!» skrek han, blind av raseri. «Pak Dere! Eller jeg skal kristne dig med ærlig lov og tamperet, din Satans lusne apekat!» – –
Hujende, hvinende stormet ungeflokken fra trappen, danset om ham, pistret, skraslet, jublet. Det sanket sig til opløp, og et gufs av leielse for offentlig leven kjølnet hans sinne og mestret hans mot.
«Reis til helvete! – Farvel!» kylte han i sin stumme fiende og rømte stavrende nedad gaten, dér ungernes vilde fryd skingret.
Han var dyvaat av svedte, inden han mente sig saa trygt gjemt blandt mængden, at han vaagde ta det med ro og staa stille for at hvile. – «Hehehe,» lo han dirrende iltert og gnigget sit øre. «Hehe – jagu fik han det, klængelusa! Hehehe –»
«Hihihi,» knislet det bak ham.
Han hikstet og grep sig til panden og skottet over skulderen, og de vasne, blodsprængte øine stirret ind i hans, haske og giftige, og vilde ham det værste vonde, og der lyste som bittesmaa, røde gnister i dem. Og han flygtet, stampet avsted, halvt springende – aarket ikke løpe for hjertebanken og gik en stund uten at se sig om. Men maatte gjøre det og møtte stedse øinene, som stirret, og han fortsatte sin gang og samlet i rædsel for livet al sin styrke og speidet efter udvei – –
Omnibussen – der var den! Den vilde han ta! – Sagte rørte det iskoldt ved hans haand, som vilde det holde ham tilbake; han slængte det fra sig, styrtet hen mot omnibussen, huket sig fast og kløv op paa dens tak.
Angst saa han ned paa gaten, idet han seg tilsæte: Den fremmede var forsvundet. – Han blev sittende og lete efter ham – manden var væk, sunket i jorden.
En gammel kone nappet ham i ærmet og spurte, om han var syk. Da sanset han, at han frøs og skalv og hakket tænder, men han rystet kun paa hodet og lot, som han ikke forstod sproget.
II.
– Den fyren, nei det kunde ikke være den samme. Nei, det kunde vanskelig være ham, den Quebec-runneren – – –
Styrmanden var gaat tilkøis straks efter kaffe, da han kjendte sig for syk til at bli paa dæk, og siden hadde han sovet tungt og kjæmpet med skrækkelige mareridt. Og et rykk av rædsel jog ham helt ut av søvnen. – Nu visste han det! Han satte sig overende i køien, trykket hænderne mot tindingerne og tænkte og tænkte og grublet. Neinei, han visste det likevel ikke sikkert –
Skulde det være en drøm, at det var den samme – lignet de virkelig? Skjæg – hadde nogen av dem skjæg? – Ikke den fyren. Og fandtes der skjæg i runnerens ansigt? Og øinene – fule og leie var de, men ikke saan, ikke saan! Aa, han husket egentlig bare runnerens rødhaarete bakhode; kroppen datt framlængs, med ansigtet i veigrøften. – Nei, ham kunde det vanskelig være, mer end tvilsomt, om han levde – –
Dersom den skurken var død. – En kold iling skjøt gjennem brystet, hjertet tikket dansende, aandedrættet blev snøftende og pipende, haandflaterne strøk over kinderne, hænderne sank hjælpeløst ned paa uldtæppet, og Ragnar Ahrens vaandet sig saart: «Ikke min skyld – ikke min skyld» – – Han selv brukte blotte næverne, runneren brukte kniv først og rispet ham i øret, og Gustav Berg var det, som stak! Og nødværge var det – en slags nødværge –
Han væltet sig til væggen, slet gardinlappen unda vindusventilen og skrudde og rusket den op. Skumringen sivde ind i den mørke, kvalme lugaren, et vift av frisk luft svalte, og han la sig tilbake paa puten, sukket langtrukkent og lukket øinene.
– Vil ikke rote i det – nødværge for kameraten min – nødværge er lovlig, mumlet han og døset av. Og søvn fridde ham fra den vaakne mare, som hadde tvunget ham borti et minde, han saa godt pleiet vare sig for, at nogen korte aar allerede hadde dunklet det.
Han blev vækket av stuerten, som fra den aapne dør meldte, at maten var paa bordet, og bad om lov til at gaa i land.
«Takk,» svarte styrmanden mut.
Stuerten ventet paa videre besked. – «Kan jeg gaa i land?»
«Hvad galer du efter?» fór han op. «Dilt avgaarde, for en svarte fan! – Hvorfor pokker spør du ikke skipperen eller andenstyrmand? Jeg er syk. Er de i land?»
De var det, alle folkene ogsaa – undtagen seilmakeren, som hadde vakt.
«Det er vel. Han kan ro dig til kaien i prammen. – Skynd dig, fly til tøsene dine! Det er saa dit, du skal –» fræste han mot døren og trak teppet over hodet.
Stuerten var ingen sinnatagg, bet sig i læpen for at styre sin harme og ordnet litt ved opdækningen paa skafferibordet og tændte lampen. – Var ikke styrmanden kommet daarlig fra byen, skulde han ikke slukt den høvlingen gratis, svor han indvortes. Han skulde ikke være den usling, som taalte grov kjæft for høflig spørsmaal.
– – –
Det blev stilt i skafferiet, men Ragnar Ahrens kunde ikke sove. Tanke haket fat i tanke, og alle var de kjedet til en eneste forestilling, den vilde ikke unde ham fred: Fyren i Commercial road, hvem kunde det være? – Quebec-runneren; lignet de to? – Runneren maatte være død – dræpt – – –
Huf, det blev atter størknende koldt i brystet; derpaa svidende varmt; hjertet banket fortere og fortere, svirrende fort. Han vilde kvæles, gapte og pæste.
Anfaldet dulmedes og gav sig; men træt og elendig, som han var, kløv han av køien. Han vilde ikke ligge her, vilde ikke ligge alene og kanske krepere uten hjælp – næste gang.
Han blev roligere, mens han trak klærne paa, og satte sig til at prøve de nye tøflerne. – De kunde gjerne været et nummer større. Han var blet svullen over vristen og likesom platfot, og hvad skotøi, han kjøpte, generte det. Men façonen var bra. Han traadte ut i skafferiet, tok et tak i bukselinningen og lettet: Façonen var meget bra. – Pene var de, og skindet mykt og lækkert, og de vilde nok vide sig paa en dags tid. Eller de kunne gjemmes, til hævelsen var fløiten med sygdommen.
Han satte foten paa en stol og fingret ved saalen. Den var ikke værst tynd. – Skulde mangle, det var papindlæg? Og fabrikfusk! Usolid kram for prisen. – Naaja, nyttet ikke angre sluttet handel, og pene var de – lækkert skind – lapsetøfler vilde de regnes for hjemme. Kunde gladelig smætte et ærend tversover gaten i dem – folk tittet ikke nøiere paa skotøiet –
Hm, den fyren – hvordan skor hadde den fyren? – Han støttet haken i haanden og saa ret frem for sig, ind i skyggen under sofabænken; panden blev het og øinene rødsprængte og store. – – – Tyksaalede snøreskor med skrukker over tærne – smalstripet bukse, omtrent som hans egen – brun vaarfrakk, hornknapper, sat ilde over brystet – paa en prik som hans egen. Men, i al verden, lignet han da –?
«Neinei!» – Han spratt til og hugg ut med haanden, avværgende det billede, som dannet sig for hans syn. – Nei – ikke rote i det!
Og ilfærdig grep han hatten sin og gik hurtig op paa halvdækket, strakte sig og suget lungerne fuld av den kjølige, fugtige natteluft.
Skuten var halet midt ut i dokken for at losse i lægtere, og et bælte av damstille, jernblankt vand skilte den fra kredsen av fartøier ved kaierne. Damperes master og seilskibes rigg strittet op under den lave, røkgrumsede himmel, som neppe tok gjenskin av lysningen fra byen. Til alle sider bygget kjæmpemæssige lagerskur sine høie tak, kulsorte mot det gulagtige mørke. Hist og her mellem skurene brændte gaslygters maanestore og matte blus.
«Hallo, seilmaker!» praiet han.
«Javel!» svarte det skarpt, og en lang skikkelse reiste sig ved gangspillet paa bakken. – Hvad var det?
«– Aa, det var ikke noget heller. – Jeg vilde bare se, om du var vaaken,» sa styrmanden trægt og skjønte ikke selv, hvorfor han hadde praiet. – Vakten gjorde et slag rundt storluken, og da han ikke blev snakket til, ruslet han sagte forut; de slæpende skridt stanste, og han lænet sig ørkesløst mot rufvæggen. Og Ragnar Ahrens syntes, det blev knugende taust ombord. Han kunde altids passiaret en stund væk – –
Men snart blev hans hørsel fanget av den bølgende uro fra staden. Den var lik havets en sen kvæld efter storm. Som dump murren fjernt fra og nær fra kom den, steg, vældet tungt boblende op i truende stønn, der brast i hvirvel av stridende lyd, som klirret og jamret, knistret, hvislet og sydet og bratt sank og svandt i den evige ufreds avgrund. – Med hævet hode stod han fortapt og lyttet og blundet.
Et lokomotivs hyl skaket ham til bevissthet. – Han mærket, han var frossen, og han skulde ikke forkjøle sig, hadde doktoren sagt, og her i dokken kunde han da lystre den ordren. Han vendte tilbake til skafferiet og skjænket sig en kop te; den var saavidt lunken endnu.
– – – –
Han blev sittende og glemte at drikke teen; det leie mindet fra Quebec var igjen paa spil. Men fordi han ikke kunde smyge sig fra den hjemsøkelsen, blev han trodsig og vilde ikke sky det. Han vilde rote i det, vilde gjøre sig rede for den oplevelsen, og stykke for stykke føiet han historien sammen, til han hadde den helt og fuldt paa det rene:
Den briggen, de fór med, var blet kondemnert, og konsulen hadde skaffet ham og Gustav Berg hyre paa en Larviksbark. Og det var den aftningen de skulde vandre dit ombord med fillsækkene sine, at runneren kapret dem. De lugtet underfundigheten hans – de var ikke grønnere – lot ham allikevel for moro rive i og traktere. Men for meget blev det. Gustav hadde et skralt hode til det stærke, og av toskeri og kippenhet gav han grisen lov til at pilte avsted med sækkene paa ryggen – han skulde vise dem vei til et rigtig gildt, vertshus, med plenty av ekstra moro og jenter, i utkanten av byen, dér de hadde nyss om, at mange bra folk var blit shanghaiet. De trasket bakefter og flirte og lo; stoppet ham først, da gaterne endte, og sa, de hadde betænkt sig og vilde ha sækkene sine.
Men saa blev runneren morsk. De skulde værsgod bli med til logementet, de hadde tinget, eller betale bæringen og utlægget til drinkene – fire daler krævde han, og de bød ham paa lissom de tredve centene, de aatte. – Naa, de kunde jo gjerne foræret ham fillsækkene, hadde ikke Gustav hat et par splinternye rubberstøvler i sin. Og saa blev det basketak. Han selv fik øret sit flænget, og runneren laa næsegrus med et knivstik i siden, da de løp fra ham og fløi for livet ned til havnen – – –
Nei, dette kunde ikke kaldes skikkelig nødværge. Ragnar Ahrens kjendte ikke samvittigheten sin fri. Det var rubberstøvlerne, de sloss for; kunde kjeltringen ha kvartet sækkene, vilde han git fan i de fire dalerne. – Det var ikke ærlig nødværge – det var ikke. – Slagsmaal om fillsækker og støvler. Og manddrap – tvi pokker!
Han drak en slurk te, lutet over bordet, støttet haken i haanden og grublet.
– – Gustavs kniv var en durabel sjømandskniv, og om morgenen saa de, den var blodet like til messingholken under skaftet. De vasket og sandskurte baade den og lærsliren.
Runneren maatte være død. De hadde naturligvis aldrig spurt efter ham. Han maatte være død – dræpt. Gustav stak ham! – Aa, det hjalp litet, de var sams om den gjerningen.
Men var runneren død, hvem var saa den fyren idag? – –
Han presset læperne ihop og pustet varsomt gjennem næsen, og det lykkes ham at dæmme for et utbrudd av angst. – Sløvt sat han en lang time; tankerne skaante ham, og hjernen blev tom for syner.
– – – – –
«Hæ? – Styrmand, er De oppe endda?» Skipperen kom stabbende ned trappen fra stordækket, gammel og tyk, hvitskjægget og blid og varm av nogen glas. Han hev sig paa sofaen, saa den knaket, og klasket de fete næver mot voksdukstrækket. «Hæ? – Haassen var det med helbreden? Er det krankheta, De spekulerer paa? Hvad sa doktoren? Ikke værst haaper jeg –»
Styrmanden drak resten av teen og kremtet. Han skulde hilse og be, om kapteinen vilde bli med imorgen, da skulde doktoren gi ordentlig besked.
Skipperen fløitet sagte og smattet tre, fire ganger. – Han hadde erfaring om den doktorens vane, hadde visst sendt dusinet av gutter til ham; det var skitt aspekter, naar han ikke vilde gi ordentlig besked til en sjukling selv.
«Jasaa,» svarte han tørt og maalte den andens ytre og gjorde et snøgt overslag: Styrmanden var altsaa færdig; det blev greiest at si fra i tide – men lempelig og pyntelig, forstaas – og spare skuten for omkostninger med den syke.
Dernæst nikket han og buldret løs, hjertelig og opmuntrende: «Inte tap motet, gutten min! Men De er virkelig ikke frisk, Ahrens. Jeg synes reverenter talt, De er dygtig sjaber og medtat. – Naanaa, tap inte motet for det! Det er ikke av de farlige symtomerne, det er knappest slemmere end svækkelse i levera. Slettes ikke det – stol paa mig, som har erfaring, De! Der finds inte erfarnere skapning med hensyn til sjøfolks krankheter end en omtænksom skipper – av dem, som er ulærte, da – grundet erfaringen, ser De – Ja, pinedød kan jeg døive haugen av doktorer med hensyn til det, og selvlært er vellært, det! – –
Men hør, De skulde unde Dere en ferie i sommer og besøke familien Deres – den hyggelige, velstaaende familien Deres, vet jeg – og komme Dere, vet jeg. Nødig skilles jeg fra en flink styrmand, men det blir sagtens en raad for mig og skuta, og jeg er villig til at avmønstre Dere imorgen den dag her i London, dersom det svarer med lægens ønske og anskuelse da. – Jajaja, san, imid-ler-tid, vi haaper det bedste, – ja og at jeg faar beholde Dere. Aa mener Dere, styrmand?» – Han brættet paa underlæpen, klødde sit hakeskjæg og ventet spørgende.
Ragnar Ahrens rettet sig stramt og skjøv koppen unda. «Jeg sier takk. – Det er snilt av Dem dette, kaptein,» fortsatte han lavt og duvet med hodet og stemmen blev sløret og bløtt skarrende. «Jeg behøver ferie og har penger til den, for familien min er ikke velstaaende. – Jeg er syk – meget daarlig – –»
«Vel, saa er den sak avgjort.» Skipperen stabbet hen til bordet, og rørt klappet han styrmanden paa skulderen. «Det var heldig, at De har pengene – og tilgode paa hyren har De ogsaa – –» Han rugget paa overkroppen og vilde snakket trøst, men ikke en stavelse faldt ham ind. «Hæ? Har De familie i Stavanger?»
«Ja. Min mor var født der. – Men jeg har ikke været dér paa en snes aar.» Ahrens vendte sig braatt paa stolen. «Hvordan det?» spurte han hastig, og øinene lyste som av feber.
«Aa, jeg syntes bare, maalet Deres klang saan litt derbortenfra,» svarte kapteinen, som alt var i døren til kahytten. «Godnat med Dere. – Slukk likesaa godt lampen og husk paa at trække klokken –»
Men Ragnar Ahrens sat lamslaat og stirret paa sit eget billede i speilet. Han reiste sig stilt og løftet benet og følte paa tøiet i buksen, han rørte armene, som tok han frakken paa, han speilte sig igjen, han lukket øinene og mumlet og hvisket for at prøve klangen av sin stemme. – Og paany saa og hørte han fyren derhenne i tværgaten med det falmede solstreif langs murvæggene. Og drog kjendsel paa ham. – Skoene, buksen, frakken, hatten, éns var hele stasen!
Han grøsset og skalv, det var som om likkolde fingre gled gjennem hans haar, og i det nu flaret sandheten op for ham: Det var sig selv, han hadde set, slik han møtte sit eget billede i det store speilet i doktorens venteværelse – –
Han vaklet og satte sig tungt. Rædselen levnet ikke liv for tanker. Men den visshet og sikkerhet seg over ham, at han var dømt og færdig. Skulde dø. Og dødsangstens sved spratt av panden og silrandt nedad de graableke kinder. Dømt og færdig.
– – – – –
Det labbet forsigtig paa hosesokker i andenstyrmands lugar, en taburet ramlet, og en ruset røst bandte dæmpet. Det dunket i køikanten, og det gjespet klagende, og straks efter snorket andenstyrmand.
Ragnar Ahrens stod op, blikket flakket forvildet om i skafferiet. Saa husket han, at han skulde trække klokken og slukke lampen.
Motto:
Bøker er den bedste julegave!
Han hadde sittet taus, uten tanke eller drøm, kun i mæt hvile nydt stuens og kvældens lune stilhet og hadde sparet sine halvlukkede øine den møie at se en eneste ting bestemt.
Men endelig maatte det ledige blik la sig fange: Noget grodde frem av skyggen derhenne under skrivebordets hylde; det var, som krøp en liten slange, faa tommer lang, frem av en hule – blinkende matt inderst fra mørket tok den spillende glans for hver av sine trinde bugter, den funklet rødt, den glimtet grønt, saa var der en hel lysgylden tomme med staalblaa stænk, saa brændte det røde i flamme og glødet over i en hvitgnistrende spids – –
Blikket flygtet tilbake ind i hulens dyp og blev atter lokket til at følge bugternes farvespil, og dennegang gled det videre ut i stuen og streifet nakken og kindet av en ung kvinde. Og dermed fattet han, hvad han hadde set paa. – Det stakkars lænkearmbaandet, han forærte sin kone til jul, laa dér og skimret ytterst i lysringen fra lampeskjærmen. Og gjenskinnet fra skrivebordets nye fernis øket naturligvis reflekserne –
Han lukket øinene og vilde slippe tankerækken, men hjernens fredfulde hvile var brutt.
Lænkearmbaandet – saa barnslig glad hun var for det, lekte og ringlet med det. Ønsket sig det hadde hun jo længe, og desuten var det den første egentlige foræring, hun hadde faat av ham – den første overflødige gave, han hadde bragt hjem i de tre aarene, siden de blev gift. Før denne høsten aatte han aldrig raad til saant. Deres luksus hadde hittil været i tarvelighet at dække litt mer end de værste huller i det nødvendige.
Haarde aar – især for hende, som støtt hadde været bedre vant …
Han saa paa hende. Og som hun sat urørlig lænet tilbake i gyngestolen med en avis paa fanget, den hun ikke læste, tydet han hendes skikkelse linje for linje. – Nei, savnenes aar hadde ikke knækket hende. Heller gjort hende spænstigere og rankere, og det svære, askeblonde haar hadde ikke tapt sig –
Der stod vin og frugt paa bordet, og han tok efter sit glas. «Skaal du –» sa han lavt. Hun vendte sig helt mot ham og smilte, og han blev varm av glæde over, at smilet var like levende og bløtt, som han nogensinde kunde mindes det.
«Skaal du – Husker du, vi har ikke hat en nytaarsaften her hjemme før?»
Jovist husket hun det, og der var klang av varm glæde ogsaa i hendes stemme. – «Takk skal du ha, fordi du har ordnet det slik iaar!» – Hun gik hen til ham og la haanden paa hans skulder. «Og takk,» hvisket hun, «for alt, slik du har ordnet det for os iaar!» Og pludselig bøiet hun sig ned over ham og kysset ham paa øret: « Kjære manden min!»
Han reiste sig, deres øine møttes, og han gjemte hendes lille haand i sin. «Ja, tilsidst maatte da medgangen komme,» sa han tungt, næsten som et suk.
«Det er den sandelig og tilgavns!» lo hun freidig, og de gik nogen skridt haand i haand. «Nu har du vundet dem for dig, alle folk, al verden – Tænk, fem oplag og sagtens endda et til vaaren! – Du, det er rent en rekord av en sukces efter vore forhold –»
Han stirret ned for sig og mumlet: «Jeg kan si dig det nu – jeg hadde ikke aarket stort mer – –»
«Gutten min!» – Hun klappet ham og trak ham bort foran speilet. «Vet du – du er saa pen i de klærne,» spøkte hun lystig. «Se bare paa dig selv, du ligner omtrent en lord … Nei, en tysk baron! Det er kneblernes skyld – –»
Enten han vilde eller ikke, speilte han sig og lo, syntes selv, at denne graa dressen passet bra, og saa skriftet han, at han altid hadde likt sig ilde i luvslitte klær.
Hun hadde merket det. «Me–en, du –» mønstret hun ham nøie og trak i vestekanten. «Du bør ikke bli tykkere, jeg er bange, du skal faa mave –»
«Aa, det har vel ingen nød,» trøstet han. «Foreløbig i det mindste – – Men er det saa ikke min tur at beundre –?»
Nei, trængtes slet ikke, for det gjorde han hver dag, det – –? Hun svinget unda til bordet og forsynte sig med druer av frugtfatet.
Han satte sig og tændte en cigaret og faldt i tanker. «Skal vi bli hjemme iaar?» spurte han om en stund. – «Og reise paa landet til sommeren som andre skikkelige borgerfolk?»
«Jeg hadde inderlig lyst,» svarte hun tænksomt. «Men du faar vist stipendium. –De kan ikke forbigaa dig nu, vel?»
«Kanske.» – Han dampet paa cigaretten og rynket panden.
Hun skottet rask hen paa ham. Han var saa ofte ute av stemning i vinter, trods de mange oplagene og pengene, og hun ante aarsaken; han hadde ikke røbet den. – «Vi skal bare indrette os paa fornuftigste maate for arbeidet dit,» sa hun dæmpet. – Hvad trodde han det blev?
Naa, den ufærdige romanen … det utkastet, rettet han sig, plaget jo endel.
«Det?» – Hun prøvde at tale ganske jevnt. «Har du ikke opgit det?»
«Nei,» svarte han kort, kastet cigaretten og tændte en ny, og det rykket svakt i ham av bitterhet over hendes spørsmaal: det var to seige aars faafængte arbeide, det gjaldt.
Igjen sat hun urørlig i gyngestolen – hun hatet denne romanen, den var blet som hendes mands onde samvittighet, den pinte ham gal for hende.
Han røkte cigaret efter cigaret; hun var stille som en mus, turde neppe flytte foten. Naar han hadde den minen, med fremskutt hake og dirrende trækninger i øienlaakene, var det ondt at forstyrre ham; han led ved det – – –
– – Dette blev ikke til at holde ut! Det var allikevel en helligaften dette, og han burde saamen være manérlig. Gid de hadde bedt fremmede, da kunde han være livlig og pratsom nok. Men de hadde frydet sig til at ha kvælden for sig selv … Aa pyt, hun skulde greie at gjøre manden sin blid alene, sætte mot i ham, for der var visst i grunden kun det i veien, at han ikke stolte paa sin dygtighet til at fæstne heldet, fortsætte medgangen – Han med sine evner! Dem hadde da aviserne og forlæggerne med snakket om og været enig om meget tidligere end i høst. – – Hendes egne enfoldige tanter hadde skrytt av ham, straks de blev forlovet. – Aa pyt, han kunde alt, magtet alt, dersom han ikke kritiserte livet av sig selv – –
Hun listet sig fra gyngestolen, vilde ta ham om halsen og fortælle ham det rent ut, men blev staaende raadvild. Han saa skrækkelig trist ut, gutten, og han var saa nervøs efter den boken, at han ikke engang vilde eie den i hylden sin. Men hun hadde lagt den paa sybordet, bak nøstekurven – –
Dér hentet hun den og strøk kjærtegnende over det nydelige omslag, inden hun aapnet den og tittet paa et kapitel hist og her. – Hun var glad i denne fortællingen, hun, og det vilde hun været, om de ikke hadde tjent en øre mer paa den end novellerne ifjor. Vakker og klok var den, hyggelig ogsaa – og vittig og koselig og morsom – – Hun læste en stump av slutningen, og endda hun kunde den utenad, lo hun uvilkaarlig en liten kriblende latter.
«Hvad er det?» sa han og stod op. Hun gjemte boken bak ryggen, men blev ved at le imot ham saa smittende fornøiet, at hun tvang ham til smil.
«Hvad er det?» – Han halte lempelig i i hendes arm, da løftet hun boken høit over hodet og forkyndte: «Det er du, som er saa morsom –»
«Boken min!» Han smilte fremdeles, men forvirret, og der var kuldskjær uro i tonefaldet.
«Ja netop den, du! – Det var scenen med de to gamle jomfruerne» – Hun viste ivrig stedet. «Du er flink – –» Han læste nogen linjer, mens hun støttet sig til ham, og saa smilte han sikrere: Jaha – det er ikke værst, det dér – ikke sentimentalt,» nikket han og tok hende om livet. «Og kjære dig, jeg skylder dig den ideen –»
Hun rødmet stolt: «Har du ikke glemt det tosseriet, jeg snakket – Du var lei og sa, du hadde kjørt dig fast –»
«Jeg kjørte mig fast baade tidt og ofte,» smaalo han. «Der er adskillig mer av dit tosseri. Du hjalp mig paa glid –»
Hun trykket sig tæt ind til ham: «Er det sandt – har jeg hjulpet dig?»
Javist var det sandt, det vilde knepet fælt for en brukbar ende uten hendes idé, forsikret han. Men med ett krympet han sig frysende og slængte boken, førte hende frem i det fulde lampelys, slapp hende og stirret hende stivt ind i ansigtet. «Si mig nu, Helene,» bad han, og mælet skurret av spænding – «si mig det saa oprigtig, du kan og formaar: Synes du den sidste boken min er en god og ærlig bok? –»
Og ganske skræmt av hans alvor pustet hun skjælvende og svarte blek og høitidelig: «Ja, det synes jeg.»
«En ærlig bok?»
«Ja.»
Han sukket langt og lettet, og øinene veg unda hendes. «Takk skal du ha – jeg har tvilt paa det, ser du – –»
«At du kunde!» brast det ut av hende, og med taarer i øinene rystet hun sørgmodig paa paa hodet. «Du maa være ærlig, du kan ikke fuske i din kunst, om du vilde! – Det vet da jeg bedst, som kjender dig. Men du kan dræpe dig med tvil og selvpinsel, kan du,» graat hun stille. – Var det derfor, han hadde gaat saa ulykkelig i vinter, kjære, kjære gutten! – Og hun, som hadde ment, det var, fordi han ikke stolte paa at være like dygtig næste gang. Men han kunde spørre alle folk, al verden – de vilde svare som hun! Denne boken, han fór saa stygt med, hadde git ham og hans arbeide værd for tusenvis av mennesker i landet, og herefter vilde fler og fler forstaa ham. – Og taknemlig skulde han være mot boken, ikke styg – taknemlig for, at gjennem den hadde han naadd saa mange – –
Hendes stærke tro rev ham hen, han aandet friere og friere, mens hun talte, og han grep hendes hænder, og dugg slørte hans syn.
«Det har været slemme uker for mig,» sa han mykt. Jeg har været syk av dette, men jeg haaper, du har kurert mig – – Kanhænde den uvante velstanden vor voldte skruller og forskrækkelse,» stagget han pludselig sin rørelse. – «Tænke sig til, for mig lutfattige fyr at opleve aarets største literære sukces og tjene nærpaa bureauchefs gage – minus avdrag paa forskudd da!»
Hun tørket taarerne og kysset ham og maatte le, og muntre blev de begge to, og skiftevis skildret de sin velstand og dens avgrøde: De hadde leiet trivelige værelser til solsiden, flere stoler og ny lampe hadde de kjøpt, og han pekte litt skamfuld paa sit prægtige amerikanske skrivebord; mens hun ringlet for hans næse med armbaandet. Og like fra oktober hadde de hat det trygt og godt og fra jul og til nytaar undt sig at leve som stortingsmænd. – Bevares vel, det kunde gaa an at være forfatter hertillands ogsaa!
Men han lovte hende det – og paa det løfte tømte de sine glas – at svigtet ikke lykken tilaares, skulde der komme piano i huset. Det skulde være hendes løn, for hun hadde skaffet dem aarets sukces i hænde: hun hadde fundet paa den gode enden.
«Du skulde ikke ha sagt det.» – Hun stillet glasset fra sig og banket i bordet. Et slumpetræf var det med hendes indfald, og det var ikke slumpetræffet og ikke bare enden, som hadde vundet og vilde vinde seir, men hans arbeide og hans evner. «Og jeg er saa glad for de forrige bøkerne dine,» føiet hun til. – «Kritikerne har rost hver én av dem, og nu vil publikum begynde at kjøpe dem og forstaa dem –»
«De forrige bøkerne mine –?» – – Han satte sig og klemte tindingerne mellem fingrene. – Nei, de vilde ikke bli bedre forstaat efter den sidste, stak det i ham, snarere misforstaat. Tildels var det allerede skedd.
Han sprang op og drev frem og tilbake. Der hadde ikke fra hans side været synderlig – alvor bevisst – alvor med den fortællingen iaar, og han vilde nødig, den skulde skjæmme ut – –
Han følte, at hun saa underlig saart efter ham og stanste; hans braa taushet hadde vel smertet. – «De forrige bøkerne, la os ikke drøfte dem,» avværget han overlegent. «La mig heller ta fat paa den næste –»
«Blir det romanen?» – Der var hastig bøn i spørsmaalet; han fattet hvorfor og bet tænderne ihop og skygget for panden, men stadig følte han det saare blik. Aa, at han ikke kunde faa være i fred for den helvetes skrivingen og hele dævelskapet! – –
«Det skal jeg svare paa imorgen,» sa han tvært og beslutsomt, men blev derpaa staaende og vugge kroppen som i takt med en vellært melodi, til han aandsfraværende drev nærmere skrivebordet, satte sig og skubbet platen ledig og rotet papirer op av en skuffe; manuskripterne var ikke rørt, siden han pakket ned før julestorvasken, og av og til mumlet og bandte han sagte over noget, som ikke var paa plads.
Hun pleiet lystre varslerne paa de hensynsløse arbeidsrierne hans og stilfærdig rømme for dem; men i kvæld hadde hun længtet efter, at de skulde vaake nytaaret ind sammen, derfor nænnet hun ikke forsvinde endnu og sat og ventet en stund, om han ikke skulde besinde sig. – Han skrev jo ikke, han saa kun igjennem – –
Og hun kjendte manuskriptet – det var romanen.
Ydmygt sænket hun hodet: Han vælge det arbeide, han vilde, tænkte hun – det skulde være det vigtigste av alt for hende som for ham – det var hendes livsopgave og pligt at hegne om det – –
Endelig snappet han en blyant og noterte og streket og rettet. – Da sukket hun og ofret sit ønske. Vaaket den arme mand her ved skrivebordet, kunde nok hans hustru alene vaake nytaaret imøte derinde i soveværelset.
«Godnat,» hvisket hun.
«Godnat,» nikket han, og hun gik ut av stuen.
– – – – – – – – – –
Han rettet gjennem et avsnit, han hadde tænkt anderledes i julen, læste nogen sider av sammenhængen, la blyanten væk og saa sig rundt. – Var Helene gaat? Naaja, det hadde selvfølgelig ikke været hans hensigt at jage hende i kvæld – det ene korte avsnittet, han husket paa ista, hadde han formet ordret paa gaten en av dagene, og han maatte skynde sig for ikke at miste det av hukommelsen. Kasserte han væven, vilde boten dog ikke skade – – –
Hun kunde gjerne været litt taalmodigere; det var pokker ikke mulig at sanse paa høflige forklaringer i farten – –
Han samlet manuskriptet, delte det saa i tre bunker og skulde til at lægge det ned i skuffen. Men han puttet næverne i lommerne, stemmet føtterne mot gulvet og rugget stolen bakover. – – Her hadde han den igjen liggende foran sig, denne evige romanen. Omtrent som han forlot den i vaar, flygtet fra den, efterat et fjerdingaars ihærdig mas kun hadde øket de ubrukbare kapitlers tal. – For her var to brukbare kapitler, seks ubrukbare og resten kaos. Det hadde været den uforanderlige stilling dette aaret.
Det var fan ogsaa, at dette emnet skulde raket borti ham og ikke være til at bli kvitt. Det klængte fast, det klorte og rispet, naar han blev kjed og sparket det fra sig. – Det lignet de arge bikjerne, som standhaftig holdt taket, de bet – –
Og straks i førstningen syntes det saa enkelt og liketil, og det fristet som et stykke menneskelig nylænde at dyrke … Planen var bygget paa en snau maaned, og han berettet venner og kamerater om sit fund. I de store træk, ja – – Senere kom hundre vanskeligheter paa tværke for utførelsen.
De store træk! – Han lo haansk. De store træk, det var avmagtens særkjende at vasse i den taakede myr – – Han strakk ikke til, det var saken – han burde være nøid med at pusle smaa livagtigheter i snævre emner – –
Skulde han stryke flagg for vanskeligheterne – bli manden med den uskrevne bok? – –
Han drog næverne op av lommerne og lutet forover, og stolbenene dunket i gulvet.
Tok han fat paa romanen nu, var han ute av stand til at spaa, naar den kunde bli færdig – om den kunde bli færdig. – Hvis han tok fat – –
«Det skal jeg svare paa imorgen,» hadde han sagt. Hvad skulde han svare? – Hvad hadde han ret til at svare? –
Hun hadde døiet meget i deres ægteskap, Helene, og tapper og spænstig var hun. Men hvor langt vilde hendes styrke bære? Den vilde ogsaa møte sin grænse – –
Turde han paany prøve hende med aar av savn og angst og lidelse og skuffelse – skuffelse for hans haap, angst og lidelse for hans angst og lidelse … Atter by hende en tilværelse fra haand til mund paa vidttrukne forskud hos forlaget, indtægten av artikler og flygtige noveller, laget i timer, han snøt sit virkelige arbeide for? – Og det vilde det helst bli til, gav han sig romanen ivold – – –
Han reiste sig slingrende. Aa, hadde han været ensom i verden! ropte harmen i ham. – Han skulde ha slaass for sin livsopgave, saalænge veiret pep i lungerne –
Neineinei! Han skvatt ræd og sprikte med fingrene. – Dette var vederstyggelig! Den helvetes skrivingen, narret den ham ikke til at bande det dyreste, han eiet …
Neinei, han hadde ikke gjort det, dysset han sig til ro. – Dette var flokseri – Og livsopgave, det var naa den romanen aldeles ikke – hans livsopgave var videre end som saa – –
Han travet op og ned i stuen, røkte cigaretter og drak et par glas vin.
Helene og han, de hadde truffet hinanden i utlandet, og da de giftet sig paa sidste aargangen av et stipendium, tegnet fremtiden taalelig lys. De skrøt av ham hjemme, de ridset hans runer i avhandlinger, og skjønt han visste, at han ingen produktiv natur var, hadde han tillid til sin ærlige kunst og de nye oplagene. – Jaha, de nye oplagene! spottet han sin letsindighet – Men med alt flittig stræv og al skriving, produktiviteten vokste just ikke efter giftermaalet, uagtet de bokstavelig talt levde for dens trivsel – – De skulde jo leve av den, kniste han. Og desuten den livsopgaven –
Dengang han opdaget, hvad kunst var og skapte de ældste bøkerne sine og grundet sin literære stilling, hadde det været vellyst at underkaste sig pinen ved at producere –
Grov han ordskattene ut av sprogets gruber, smeltet dem og renset dem og smedet dem i sætninger, flettet han sætningerne til en brynje, der sluttet som uforgjængelig, levende smidig hud om billedet – arbeidets fryd var arbeidets fortvilede møie værd – – – –
Og nu – hadde han kanske bøiet knæ for fremmede guder? – – Nu skulde hans arbeide være som folks arbeide flest og bringe brød tilhuse –
Han drak mere vin og travet hurtigere op og ned og svor en rasende ed paa det, at menneske skulde være menneske, ingen livsopgaves træl, ikke kunstens, ikke sine særegne evners træl – –
Han stanste. Det lynte gjennem ham, at han hadde været træl – en gold lidenskaps slave, som gnieren er gjerrighetens. Og paa dens alter hadde han været ifærd med at øde sin sjæl, og et tilfælde – nei, hans ægteskap – hadde reddet ham – – – –
Vellyst i den pine at producere! – Han rystet av lydløs latter, og mindtes en sommernat paa en skyss-station, dér han bodde for at skrive … Han var røket av sporet midt i en novelle og sprællet i vaande som jøden i tornebusken – døgn efter døgn, uten søvn, uten sult. Saa hændte det en maaneklar nat, at han døset av, men blev vækket av høirøstet tale; der var to, som snakket, en mild, slæpende kvindestemme og en dyp, brummende mandsstemme. Han kunde ikke undgaa at lytte – og de talte om ham og hans novelle, de diskuterte den, vraket og roste. – De fordømte, frække sommergjæsterne hadde altsaa snust i hans papirer! Stjaalet var manuskriptet ikke, han saa det ligge paa bordet i maaneskinnet. – Men det interesserte ham, det de sa; de brudstykker, han opfanget, var ikke taapelige – disse nysgjerrige pøblerne var ikke dumme, de gav ham nyttige vink. Han anstrengte sin hørsel til det ytterste, kunde allikevel blot opfatte brudstykker. – Hvor snakket de henne? Snakket de i sideværelset? Han stiltret rundt væggene med øret til tapetet – – krøp paa gulvet med øret til plankerne – – Stemmerne blev fjernere, talen utydelig, uten mening. – Han slæpte sig til sengen; da summet det kloss ved, der skingret kvasse hvin inde i hans hode. – Han skrek av rædsel, og med levningerne av sin forstand skjønte han, at det var hans slitne hjerne, som gjøglet for ham. – Han var gal den sommernatten.
Han fantaserte ord og kunst, som gnieren fantaserer mynter og guld. – Han sanket skatte til tom glæde for sig selv og høstet retfærdige «kjenderes» kjølige bifald og publikums likegyldighet – – – –
Ut fra den forfærdelige sykdom hadde hans ægteskap reddet ham. Og det sælsomme var, at han trodde, han bragte sin kjærlighet til Helene et offer, da han blev helbredet – da det skedde, at hans evner blev frigjort og hans kunst skjøt frodig vækst – –
Han løftet glasset, suget vinen draapevis og tænkte tilbake: Det var ivaares, husværten var nærgaaende for leien, Helene og han uanstændig lurvet i det skarpe sollys, og desperat laaste han romanen ned og begyndte at gjøre en fortælling. Han dannet den endda over en mager periode i et ubrukbart kapitel – som vorherre kvinden av mandens ribben, gottet han sig.
Og fortællingen skred fra haanden, han «digtet» den, fabelen blev hægtet ihop ledd for ledd, og i galgenhumor søkte han raad og veiledning hos Helene, naar skuten rendte paa grund. Og hele affæren moret ham omsider, han skulde ikke nægte for det – Der var raskhet og friskhet i handling og skildring mangesteds blev der det. – – Raskhet? Han hadde end ikke forsmaadd at male med den elegante svaber, som fine godtfolk kalder stil – Sludder, en forfatters stil var paa en vis den lovlige følge av hans erhvervede dygtighet, ikke enstydig med manér; det hadde været tilgjort kræsenhet av ham hittil at nære sky for sin personlige stil …
Vel, fortællingen blev fuldendt fra mai til september – seksten ark paa fire maaneder – og dermed transporterte han den til forlaget og hadde været elendig slukøret og trangbrystet, til gunstig kritik, oplag, sukces og penger bragte adspredelse og overraskelse. Og bekymring. Han hadde nemlig hat svært for at vænne sig av med den vrangforestilling, at der ikke var forskjel paa let produktion og fusk … Oprigtige, sanddru Helene! – hun saknet aldeles ikke forstand paa literatur, og hun hadde overbevist ham grundigere i kvæld end den ganske parade av anmeldere tilsammen.
Han skulde være taknemlig mot boken, ved den hadde han naadd tusenerne i landet, sa hun, han og hans arbeide var blet kjært for dem. – – Han bøiet hodet som i ærbødighet og indrømmet, at det var saa … Og fra den sandhet viftet en het, ildnende luftning. Han var av dem, som nationen agtet – og han hadde vilje og store maal for sin vilje … Han skulde værne om det, han hadde vundet.
Og han hadde naadd almenheten, idet nøden tugtet ham til at gi avkald paa en forkvaklet metode i sin virksomhet. Prisen var mindre end ringe; han skulde være taknemlig for den med.
Men, hvad vilde dette si? – Han snudde sig og skimtet sit ansigt i speilet, og næsten blyg tuslet han til skrivebordet. Han dæmte for den tanke; den brøt skrankerne: Det vilde si, at han ikke længer var lærling, men mester.
Han trippet forlegent: «Ikke i min kunst ikke i min kunst,» mimret han. – Brutalt svarte det: Hvor fan skulde du være mester henne, om ikke i din kunst?
Han vred paa sig og forsonte striden: Er man mester i sin kunst, blir man stedse dens lærling tillike – – – – –
Uf, her var for varmt og kvalmt av cigaretrøk, og han rev vinduet op, og nattekulden strømmet ind. – Han bodde høit i fjerde etage, og lænet til vindusposten lot han synet flakke over hustak, som var hvite av sne, og utover al den sovende by, og det søkte hvile ved et kneisende kirketaarns oplyste urskive. – Klokken var snart tolv. Hvad skulde han si til hende imorgen?
Romanen blev det pinedød – næ, han vilde ikke bande inat – romanen blev det altsaa ikke! Han vilde ikke tilbake til den frugtesløse jammeren. Han fattet i denne stund sin opgave baade større og mægtigere, end da den sattes paa stabelen. – Større opgaver, større ansvar. – Hans digtning skulde herefter være for tusenerne i landet, ikke for kunstfanatismens krøplinger. Aa, som deres satans – ish, han vilde ikke bande inat – deres smaalige hærk skulde ikke binde ham. Han mærket endnu gnagsaar av de lænker, han nyss hadde sprængt – – –
«Giv mig et billede,» bad han sit forsyn, «og fra det skal historien spinde sig og slynge sig. Min stemning skal bære den, menneskeskjæbners rigdom skal jeg gyde i den –»
– – – Vintereftermiddag – lige før den blir graa – to gammeldagse, firkantede portstuer med spidse tak – et forfaldent plankegjærde – strittende riskvister – neida, vældige, nakne trær av en allé over gjærdet – og bakom en herregaard, som smuldrer, en slegt som smuldrer – – –
Han saa mot stjernerne: Omen accipio.
Men av det smuldrende skulde en sund, kraftig ungdom spire. – For tusenerne i landet skulde herefter hans digtning være. Han var naadd i pakt med det almene –
Kirkeklokken slog. Tolv bævrende slag talte han.
Han strakte armene og videt brystet og aandet den kolde, friske iuft. Aa, du store gud, som han skulde arbeide iaar!
Men Helene, hende kunde han trøstig ønske et godt og velsignet nytaar og takke hende ærlig for det gamle.