Norsk Teknisk Museum

Fotosamlingen

Carl Wilhelm Sem-Jacobsen, Bok II A1– Technique /
Bok III A100– Surgical Technique. One Operation, ca. 1957–1966

MEDISINSK FOTOGRAFERING | Vitenskapelig fotografi kan grovt sett deles inn i to kategorier: Den første kan benevnes som primær. Her er det fotografiske utstyret et nødvendig verktøy for forskeren, og selve fotograferingen er avgjørende for at forskningen kan fi nne sted. Den andre er sekundær og dokumenterer som regel forskningens objekt, utstyr og prosesser. Arkivmaterialet etter den norske hjerneforskeren Carl Wilhelm Sem-Jacobsen (1912–91) inneholder fotografi fra begge disse to kategoriene.

Sem-Jacobsen ble utdannet lege ved Universitetet i Oslo, var aktiv motstandsmann under annen verdenskrig og arbeidet senere med hjerneforskning blant annet for det amerikanske forsvaret. Han ble ansatt ved Gaustad sykehus i 1956 for å forbedre sykehusets metoder innen lobotomi.

Lobotomi ble første gang utført i Norge i 1941 og beskrives i en nyere utredning som «ulike former for kirurgiske inngrep i hjernen med det formål å påvirke forstyrrelser i pasientens tanker, sinnsstemning eller atferd ved overskjæring av forbindelsesbaner eller ved fjerning, ødeleggelse eller stimulering av hjernevev.» Lobotomi ble i perioden fram til 1960 utført med et grovt mekanisk inngrep, først gjennom området ved tinningene og senere gjennom toppen av hodet. Fra Sem-Jacobsens ansettelse i 1956 overtok gradvis den stereotaktiske, eller selektive lobotomien. Den siste lobotomeringen i Norge fant sted i 1973. Da hadde totalt ca. 2500 pasienter gjennomgått denne svært omdiskuterte formen for behandling.

Den stereotaktiske metoden ble ansett som vesentlig mer skånsom enn tradisjonell lobotomi. Likevel var Sem-Jacobsens virksomhet ved det såkalte EEG-laboratoriet ved Gaustad sykehus kontroversiell. Det var opprettet med midler fra den amerikanske Ford Foundation og mottok støtte fra ulike grener av det amerikanske forsvaret gjennom minst 23 ulike kontrakter. Dette har gitt grobunn for mistanke om uetisk forskning på mennesker, det vil si at pasienter ble lobotomert for å samle inn forskningsdata og ikke primært som behandlende tiltak. En off entlig granskning fra 2003 konkluderte likevel med at forholdet mellom behandling og forskning var innenfor de etiske grensene for klinisk forskning. Dette forhindrer ikke at lobotomien og den medfølgende forskningen fortsatt omtales som et av de mørkeste og mest kontroversielle områdene innen norsk psykiatri.

Under sine operasjoner hadde Sem-Jacobsen – som ikke selv var kirurg – hjelp av en rekke fagpersoner, blant annet nevrokirurg, anestesilege og radiolog. Sistnevnte kontrollerte røntgenfotograferingen som var vesentlig for å treff e rett ved plasseringen av elektroder i hjernen. Disse fotografi ene må betegnes som primær bruk av fotografi i den medisinske forskningen. I tillegg til røntgenfotograferingen sørget Sem-Jacobsen for en omfattende fotografi sk dokumentasjon av laboratoriet og prosessen rundt operasjonene, det vi her har kalt sekundær vitenskapelig fotografi . Fotografi ene ble formidlet blant annet som lysbilde foredrag, og enkelte ble også trykket i Sem-Jacobsens avhandling Depth-Electrographic Stimulation of the Human Brain and Behavior som utkom i 1968. De er samlet i album som danner et fotografi sk arkiv over Sem-Jacobsens virksomhet. Fotografi - ene ble gitt samlet til Norsk Teknisk Museum på begynnelsen av 1980-tallet, i forbindelse med avviklingen av EEG-laboratoriet ved Gaustad sykehus i 1983.

bildebildebilde
bildebildebilde
NB-log
PM-logo