Bymuseet i Bergen

Lepramuseet

Dr. Lyder Borthen, Lepra oculi Norvegica imaginibus photographis illustrata, 1890–1893

MEDISINSK FOTOGRAFI | Spedalskhet eller lepra var på retur i Europa fra 1700-tallet. Men i Norge opplevde man en oppblomstring av denne uhyggelige sykdommen på 1830-tallet, særlig på Vestlandet. Årsaken kan ha vært relativt lav levestandard og dårlige helseforhold. Samtidig var forekomsten av lepra medvirkende til at det ble gjort store fremskritt innen norsk medisin på denne tiden. En av milepælene i forskningen var bergenseren Gerhard H. Armauer Hansens påvisning av leprabakterien i 1873.

Også utviklingen av medisinske illustrasjoner kan knyttes opp mot bekjempelsen av lepra. Kjente håndkolorerte bildeverk fra 1816, 1847 og 1855–62 viser spedalske i realistiske og fargesterke plansjer, der de alvorlige hudskadene er fremhevet. I 1884 fikk norske leprainstitusjoner besøk av den franske hudlegen Henri Leloir, som var den første som illustrerte sine medisinske observasjoner med fotografi. Dette førte til at også de norske lepraforskerne tok fotografiet i bruk.

Historikeren Sigurd Sandmo har vist hvordan fotografiet og lepraforskningen gjennomgikk ulike faser. Den første serien med norske leprafotografier er fra tiden like etter Leloirs besøk. Bildene er tydelige etterligninger av franskmannens. Bare dager eller uker etter at Leloir hadde fotografert dem, ble de samme pasientene stilt opp på samme måte og avbildet med Leloirs bilder som mal.

Den andre serien Sandmo trekker fram og som vises her, er signert øyelegen Lyder Borthen (1849–1924) og publisert i en eske med 80 plansjer i et opplag på fire eksemplarer i 1893 under navnet Lepra oculi Norvegica imaginibus photographis illustrata. Fotografiene kan være tatt av Borthen selv, men han kan også ha benyttet seg av medhjelpere.

Borthens fotografier er radikalt forskjellige fra de tidligere leprabildene. Fotografen har gått tettere på sine objekter og lar oss møte blikket til mennesker som er i ferd med å miste synet. Bildene nærmer seg dermed et format som minner om langt senere karakterportretter, en sjanger der oppmerksomheten rettes mot personligheten og åpner for en mer psykologiserende tolkning. Borthens hensikt har nok i utgangspunktet vært rent medisinsk. Samtidig skal vi ikke utelukke at han har tenkt på den sosialpolitiske effekten som kunne ligge i en fremstilling av pasientene som personer og ikke bare som medisinske kasus. Ifølge Sandmo kan fotografiene ha medvirket til at Borthen i 1897 fikk Stortinget til å vedta en spesiell bevilgning til leprapasienter med øyekomplikasjoner.