Om datalagringsdirektivet og åpne trådløse nett i bibliotek

På bakgrunn av flere meldinger på biblioteknorge-listen og enkelte konkrete henvendelser har Nasjonalbiblioteket gjort nærmere undersøkelser omkring bibliotekenes fremtidige adgang til å tilby åpne trådløse nett etter implementeringen av datalagringsdirektivet i 2012.

Problemstillingen handler først og fremst om hvorvidt et bibliotek skal ansees som tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste etter ekomloven § 2-7a (bestemmelsen er ikke i kraft).

I Prp 49 L (2010-2011) pkt 7.4 (s. 72) fremkommer det at departementet mener «det er hensiktsmessig å legge ekomlovens definisjon av tilbyder […] til grunn for å avgjøre hvem som skal omfattes av lagringsplikten». I  henhold til ekomloven § 1-5 nr 14 er tilbyder definert som «enhver fysisk eller juridisk person som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste.»

I proposisjonen pkt 17.3. (s. 134) er det fremhevet at «pliktsubjektet i § 2-7a er innsnevret i forhold til tilbyderdefinisjonen i ekomloven § 1-5 nr. 14, ved at det her stilles krav om ”offentlig” elektronisk kommunikasjonstjeneste.»

Begrepet offentlig er definert i ekomloven § 1-5 nr 7, og det avgjørende her er om tjenesten er «tilgjengelig for allmennheten eller beregnet til bruk for allmennheten». I henhold til proposisjonen s. 134 skal det ved den nærmere vurdering «blant annet legges vekt på antall brukere og interessefellesskapet mellom disse». Eksempler på virksomheter som ikke er omfattet omtales på samme sted i proposisjonen i følgende avsnitt:

Det legges til grunn at for eksempel borettslag med private nett i denne sammenheng i utgangspunktet ikke vil være omfattet av dette tilbyderbegrepet. Andre eksempler på virksomheter som i utgangspunktet i denne sammenheng er tenkt å falle utenfor er bedrifter, sykehus, hoteller og lignende som utelukkende stiller elektroniske kommunikasjonstjenester til rådighet for sine kunder eller ansatte.

Nasjonalbiblioteket har i denne forbindelse tatt kontakt med Post- og Teletilsynet, og tilsynets tilbakemelding går ut på at et bibliotek neppe vil omfattes av tilbyderbegrepet selv om det tilbyr sine brukere tilgang til åpent trådløst nett (i sine lokaler). Dette kommer av at det åpne trådløse nettet mest sannsynlig ikke kan ansees som en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste etter ekomloven, jf. definisjonen ovenfor. Det er likevel verdt å merke seg at hvem som er omfattet av lagringsplikten kan tenkes utvidet ved forskrift eller ved enkeltvedtak, ut fra hva som må anses nødvendig for å oppnå formålet med lagringsplikten. På den annen side trekker departementet også frem muligheten til å unnta tilbydere fra lagringsplikt med den samme begrunnelsen, jf. proposisjonen pkt 7.4.

Espen Søyland Bakjord
juridisk rådgiver

Bokmerk permalenken.

En kommentar til Om datalagringsdirektivet og åpne trådløse nett i bibliotek

  1. Tord Høivik sier:

    Greit svar. Både konkrete trafikkstudier og RBWA (“research by walking around”) viser at bibliotekenes wi-fi-tilbud er en vesentlig del av tjenestetilbudet. Jeg håper imidlertid NB, etter å ha overtatt statistikken, vil sørge for å registrere hvor mye vi faktisk tilbyr på dette området.

    Internasjonalt driver Gates Foundation banebrytende arbeid for å dokumentere bibliotekenes betydning som IKT-leverandører til grupper som ikke har lettvint tilgang hjemme eller på jobben. Dette skjer nok i Norge også – men når det ikke kartlegges, kan vi ikke argumentere med samme tyngde.

    Se også avsnittet Virtuelle tjenester i :Samstats forslag

    Plinius

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kommentarer til blogginnleggene skal undertegnes med fullt navn.
Anonyme eller useriøse kommentarer vil bli fjernet fra siden.

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>