NBF Bergen 8.4.
Innlegg til debatt

Nasjonalbiblioteket og e-bøker
Nasjonalbiblioteket – mange har spurt om hva vår rolle skal/bør være. Senest i en forventning om bidrag fra Nasjonalbiblioteket i en bekymringsmelding om situasjonen fra Fylkesbiblioteksjefskollegiet denne uka. Det korte svaret er at i utgangspunktet er NBs rolle den samme for e-bøker som forholdet til trykte bøker eller for den saks skyld alle andre medier som forvaltes og formidles i bibliotek, nemlig å bidra til utviklingen av en nasjonal bibliotekpolitikk som gjør at flest mulig får tilgang til gode bibliotektilbud. Det gjør vi som kjent gjennom å forvalte bibliotekloven, dele ut utviklingsmidler og å produsere tjenester – også digitale – til bruk for alle bibliotek. Vi gjør det i en dialog med representanter fra sektoren og departementet, bl.a. i forhold til biblioteklov og boklov som er aktuelt i disse dager. Det inkluderer spørsmålet om e-bøker i bibliotek. Men vi har ikke fått noe eget definert oppdrag i forholdet til e-bøker. Vi ser at Enger utvalget peker på det. Om et spesifisert oppdrag skulle utformes, tar vi selvfølgelig det.

Det hadde vært spennende å diskutere e-boka som en del av alle de digitale tjenestene Nasjonalbiblioteket – og andre – jobber med, da alt henger enda tettere sammen i det digitale enn det analoge, men jeg tolker dagsorden i dag slik at vi skal se på e-boka som sådan. Jeg skal forsøke å holde meg til det. Dvs. den diskusjonen som går på finansiering av produksjon og formidling av e-bøker og kriterier for kjøp og lån av e-bøker i bibliotek.

Jeg har som utgangspunkt at ansvars- og oppgavefordeling mellom de ulike aktørene i den litterære institusjonen ikke endres selv om boka blir elektronisk istedenfor trykt. Forfatterne skriver, forlagene produserer og bibliotekene formidler. Det er det vi hver for oss er gode til og har kompetanse på. Slik må det fortsatt være. Det er innholdet som teller og at det skapes best og mest mulig litteratur (modifikasjon! Ikke mest på bekostning av best..) og at flest mulig får tilgang til den. Derfor har forfatter/forlag og bibliotek felles mål og interesser i å lage grunnlag både for en økonomi som gjør det mulig å gi ut bøker i Norge og få til avtaler som gjør at de kan lånes på bibliotek. Det er en selvfølgelig formulering som vi alle er enige om når vi diskuterer, men nødvendig å minne om fordi erkjennelsen ikke alltid vises når det kommer til enkeltløsninger.

Vi må ikke vikle oss inn i en diskusjon som om det at det digitale visker ut grensene mellom produksjon og formidling, gjør at vi skal endre roller. Da kan vi komme til å bidra til at en teknologi som gjør det enklere å nå flere, blir en begrensning.

Formater og formidlingskanaler endres og med det vår måte å gjøre hver vår jobb på. Det krever ny kompetanse, men ikke nødvendigvis ny rollefordeling. I hvert fall ikke i utgangspunktet. Kanskje på lenger sikt og på et overordnet litteraturpolitisk nivå, fordi når det digitale visker ut grensene mellom produksjon og formidling, mellom de ulike medier, utfordres strukturene. Og sammenhengen mellom kompensasjons- og støtteordninger og prinsipper for lån av e-bøker i bibliotek vil måtte sees i sammenheng. Det kommer til å bli
hovedutfordringen på lengre sikt. Når det skjer vil Nasjonalbiblioteket ha en overordnet rolle. Jeg skal komme tilbake til disse spørsmålene i slutten av mitt innlegg.

La meg ta forholdet mellom de ulike aktørene innenfor bibliotek først. Det er kommunene som eier folkebibliotekene, som bevilger penger til kjøp av bøker og det er de ansvarlige for hvert bibliotek som må stå for innkjøpspolitikken, som må velge mellom p-bøker og e-bøker og hvor disse skal kjøpes. Nasjonalbiblioteket kan ikke og skal ikke blande seg bort i
innkjøpspolitikken, selv om boka endrer format. Kanskje med en modifikasjon, men det skal jeg også komme tilbake til. Forhandlinger om pris, om låne/leietid – ja kanskje til og med om kriterier for forholdet mellom kjøp og lån bør være en del av kjøpekontrakter mellom det enkelte bibliotek og den de kjøper e-boka hos, som det er for p-bøker.

Men: Vi bør diskutere om det kan finnes og prøves ut ulike modeller, før vi fastner for et felles prinsipp, som kan være fornuftig på lang sikt. Vi er opptatt av fastpris på bøker men det betyr ikke at det f.eks. ikke kan gis ulike rabatter til ulike bibliotek, avhengig av hvor mye en kjøper, hva slags litteratur en kjøper og at en kan betale mer avhengig av hvilke tilleggstjenester en kan få. NB er derfor opptatt av at vi ikke får en boklov som er så sterkt basert på den trykte boka, at det blir vanskelig for bibliotek å få grunnlag for å låne ut e-bøker. Det har vi gitt uttrykk for i vår høringsuttalelse.

En rolle NB kunne ha hatt – og dette var inne i diskusjonen i forbindelse med prøveprosjektet til Norsk kulturråd – er å lage en teknisk tilrettelegging/infrastruktur for lån/leie av e-bøker i bibliotek. NB utvikler sin egen struktur pga den digitale formidlinga vi gjør av digitalt materiale, bl.a. Bokhylla.no og avistjenesten og vi trenger det for vår rolle i fjernlån. En slik struktur kunne eventuelt ha vært tilpasset brukt av andre bibliotek.

Dette utvikles imidlertid av Biblioteksentralen og biblioteksystemleverandørene, som legger til rette for salg/kjøp og formidling av e-bøker som de har gjort med p-bøker. Det er fint. Disse er de kommersielle aktørene i biblioteksektoren. Det er heller ingen grunn til i denne sammenhengen å endre ansvarsfordelingen /oppgavefordelingen mellom marked og det offentlige bare fordi boka er elektronisk.

Den spissformulerte diskusjonen som har gått et par år nå har vært om opprøret kommer i bibliotek eller forlag. Hvorfor skal en gå på bibliotek å låne bøker gratis dersom forfattere og forlag velger å distribuere gratis direkte på folks pc-er? Velkjente forfattere kan (og noen gjør det) legge ut oversikt over sine verker og publiseres raskt på forlagets oppdrag gjennom bokhandlenes databaser –gratis, fordi tjenesten kan finansieres via annonseinntekter eller annen reklame. Det skaper opprør i bibliotekene.

Motsatt finnes et scenario om at det blir mindre interesse for å kjøpe bøker når de kan leses gratis digitalt via biblioteket. Det skaper opprør eller engstelse hos forlagene. Det kan en i og for seg forstå. Men det er jo ikke gratis. Det betales jo av bibliotekene, og bibliotekene er de største kundene, i tillegg til de støtteordninger som finnes knyttet til bruk av bøker i bibliotek.

Men det er disse to scenarier som reiser spørsmålet om oppgavefordelingen endres mellom forlag/bokhandel og bibliotek. Mitt svar som jeg ga innledningsvis er at det gjør det ikke, vi må fortsatt gjøre det vi hver for seg er best på.

Men – det reiser noen kulturpolitiske spørsmål om forholdet mellom marked og offentlig tilrettelegging for at vi skal kunne ha en litteratur som ivaretar norsk identitet, norsk språk og mangfold på tvers av genre, kultur og geografi. Det revitaliserer diskusjonen om hva som skal reguleres av markedet og når vi trenger reguleringer og stimuleringstiltak fra det offentlige for å oppnå litteratur- og kulturpolitiske mål. Det blir et overordnet spørsmål. Og kanskje det viktigste på lengre sikt.

Bokloven er en slik regulering. Bibliotekloven med sin moderniserte formålsparagraf er/bør være en stimulering for kommunene som skal virkeliggjøre intensjonen i den, men også et pålegg fra statlige myndigheter som skal sikre alle et godt bibliotektilbud, også gjennom det vi altfor lenge har kalt nye medier.

Men også de økonomiske kompensasjonsordningene for utlån i bibliotekene og innkjøpsordningene for norsk og oversatt litteratur må sees i dette perspektivet. Når utgangspunktet er at vi trenger et økonomisk grunnlag for å skape god litteratur – og at denne litteraturen skal kunne lånes på bibliotek må vi ikke bare oversette praktiske ordninger eller prinsipper for kjøp og utlån i bibliotek av p-bøker, men se på hvordan vi kan utvikle kriterier for lån som kan utnytte de distribuerte løsningene.

Diskusjonen om kriterier har stort sett dreid seg om valg mellom to hovedmodeller, eksemplarmodellen hvor en kan låne elektroniske bøker som om de var trykte eksemplar, eller den modellen hvor biblioteket betaler for hvert lån.

Fordi det siste har vært for uforutsigbart for begge parter, slutter flere seg til eksemplarmodellen. Men det må da finnes kombinasjoner av løsninger? Differensiere i forhold til hvor nye bøkene er? Differensiere i forhold til type bøker? I forhold til etterspørsel? Sette grenser ut fra erfaring? Betale mer om det skal distribueres mer fritt? Abonnementsordninger? Blant annet. Jeg savner en diskusjon og vurdering av flere alternative kriterier for lån av e-bøker i bibliotek. Den prøveordningen med eksemplarmodellen som nå settes i gang er bra. Men den kan bare evalueres for seg og gir ikke muligheten til å sammenlikne effekten av ulike modeller.

Dette er en interessant diskusjon ut fra eventuelle forhandlinger om nasjonale lisenser, men kunne også være en del av forhandlinger mellom hver kjøper og selger? Uansett er ikke det noe en forhandler på blogg. Eller som kan forhandles ut fra bundne kriterier i forkant for den ene eller andre part. Forleggerforeningen har hittil ikke vært rede til å ha diskusjoner eller forhandlinger med Nasjonalbiblioteket. Men nå har Kristenn Einarson og jeg kontakt.

I Sverige diskuteres om det som tilsvarer KS skulle forhandle på vegne av kommunene som er eiere av bibliotekene. Det høres logisk ut. Jeg vet ikke hva som er riktig instans, men her kommer den modifikasjonen jeg påpekte innledningsvis i forhold til Nasjonalbibliotekets rolle. Vi er en instans som kunne ha en rolle når det gjelder kriterier og forhandlinger om eventuelle nasjonale lisenser. Men da må en først vite at det er nasjonale lisenser en ønsker.

I tilfelle må en slik vurdering sees i sammenheng med det overordnete kulturpolitiske spørsmålet om bruken av og prinsippene for de offentlige støtteordningene. Det er viktig at det er innholdet og ikke formatet på boka som er definisjon for hva som skal støttes. Vi må ta diskusjonen om hvordan støtteordningene skal tilpasses det digitale nettsamfunnet.

Det er viktig ikke å blande sammen e-boka som fenomen og Bokhylla.no. Det er to helt forskjellige typer tjenester. Men prinsippet om å betale for det som til enhver tid ligger ute digitalt, er ikke så langt unna å tenke nasjonale lisenser som betales under ett. Dessuten er avtalen mellom Kopinor og Nasjonalbiblioteket et eksempel på kreative løsninger og hvordan en via forhandlinger kan komme fram til løsninger en ikke ser på forhånd. Kanskje kan en annen finansieringsstrøm enn den en har i dag, gi lettere tilgang til samme pris? Både kommersielt og offentlig? Risikoen for at vi får avtaler som legger begrensing på lån av e-bøker, er for stor å ta – kulturpolitisk.

Bokhylla er en egen avtale som er viktig for kulturarven og for bibliotek. Men når blir boka kulturarv? Teknologisk er det ingen forskjell på når den skapes og arkiveres. Derfor er det et viktig kulturpolitisk spørsmål å finne gode overganger fra e-bøker til Bokhylla.no. Når er elektroniske bøker ferskvare og når er de kulturarv? Hvor går grensa?

Både e-bøker og digitale bøker ligger i ulike databaser. Antallet (u)autoriserte databaser kan bli både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk dyre. Det kan bli en utfordring i framtida. Kanskje kan en måte for staten å støtte på være å legge til rette for både kommersiell bruk og basis for bruk i bibliotek av de databasene som finnes gjennom pliktavleverte og innkjøpte bøker i Nasjonalbiblioteket? Kanskje kan staten for eksempel gjennom NB finansiere den infrastruktur som trenges? Jeg understreker at dette bare er foreløpige spørsmål som dreier seg både om politikk og forhandlinger. Det er viktig at vi greier å skille mellom hva som er politikk – og hva som er forhandlinger. Det har ulik dynamikk.

Men for å knytte tilbake til utgangsspørsmålet: dette er av de spørsmål som eventuelt bringer Nasjonalbiblioteket sterkere inn i bildet. Det er spørsmål som vil være naturlig å ta opp ut fra de erfaringene som gjøres med de forsøk forlag og bl.a. Biblioteksentralen nå setter i gang. Og for å knytte tilbake til den overordnete spørsmålsstillingen for konferansen:

Hva er egentlig problemet?

-   At en ensidig ser på e-bok som tillegg til p-bøker. På kort sikt må vi finne en strategi for å integrere utlån av e-bøler og p-bøker i bibliotek. Men vi må også ha en langsiktig strategi for hva vi gjør når hovedtyngden blir e-bøker.

-  At en ikke skiller boka som verk og boka som «tjeneste» Vi må finne et bedre ord, begrep
for boka når den er filbasert. Ikke minst pga moms og rettigheter må en fokusere på boka som verk.

- At en på den ene sida ikke ser at det er samme type innhold i nett format og på den  andre sida oversetter formidlingskriterier fra trykt til elektronisk og ikke utnytter muligheten for distribuerte løsninger

- Foreløpig for få e-bøker

- Behovet for ny tenking for finansieringsstrømmer, nullsum spill for å få mer ut av pengene

-  Ny balanse marked – støtteordninger?

Regjeringen lanserte i desember i fjor en stortingsmelding om kulturell integrering der et av tiltakene var Den kulturelle nistepakka. Folkebibliotekene blir betraktet som et lavterskeltilbud med et profesjonelt innhold og blir derfor en naturlig arena for utvikling av dette tilbudet. Dette er en tillitserklæring til bibliotekene og et grunnlag for videreutvikling av tjenestene.

Det er kommet kritikk av kvaliteten på Bokhylla.no. Når den nye versjonen lanseres med 100 000 tilgjengelige titler på nett i morgen (torsdag den 11/10) vil tjenesten framstå i en helt ny drakt.

Dette representerer hovedtyngden av norsk publisert litteratur.

Vi kjenner ikke til noen liknende tjeneste i verden.
Denne tjenesten blir viktig for alle norske bibliotek som gjennom den får mulighet til å markedsføre de delene av norsk litteratur som ikke alltid har fått så stor oppmerksomhet.
Dette er en viktig del av bibliotekenes rolle.

Les mer

I forbindelse med dette ønsker mediebedriftene et samarbeid om arrangementer m.v. om aviser og pressehistorie. For bibliotek som ønsker å presentere pressehistorie har Nasjonalbiblioteket ulike tjenester som kan brukes av bibliotekene

Spesielt vil vi nevne avistjenesten som består av digitaliserte aviser som kan vises fram i alle norske bibliotek, det er:

∗ A-magasinet
∗ Adresseavisen
∗ Aftenposten
∗ Asker og Bærum Budstikke
∗ Inderøyingen
∗ Jærbladet
∗ Stavanger Aftenblad
∗ Steinkjeravisa
∗ Trønder-Avisa
∗ Verran Namdalseid

Nasjonalbiblioteket jobber med å få på plass avtaler med flere aviser, slik at denne listen vil bli utvidet etter hvert. Tjenesten er en gratistjeneste, og bibliotek som ønsker å få tilgang til avistjenesten kan ta kontakt med Nasjonalbiblioteket på epost.  avistjenesten@nb.no

Nasjonalbiblioteket har utredet status for bibliotek og e-bøker: Statusnotat e-bøker februar 2012
Vi er fortsatt på et stadium hvor vi høster erfaringer fra tidligere og pågående forsøk. Vi håper at dette statusnotatet kan være utgangspunktet til diskusjon og debatt rundt temaet.

Les Dagbladets oppslag om bokspotify her.
Debatten mellom NBF og forlagene på NRK finner du her:
Den nye rapporten fra forleggerforeningen (19. mars) Digitale veier til leserne
Rapport fra Danmark om danskenes digitale bibliotek

13.7 millioner kr er delt ut til 58 prosjekter. Det var gledelig mange gode søknader.

Vi tror at de prosjektene som nå settes i gang vil gi verdifulle erfaringer på flere av de områdene vi er opptatt av å utvikle på bibliotekområdet, både i bibliotek og i samarbeid med andre.

Det gjelder innsatsområder som samarbeid og partnerskap, ny formidling og leseløft og utvikling av digitale tjenester.

Utvikling av bibliotekrommet bl.a. sett i forhold til utfordringen i hva det innebærer å være litteraturhus har flere spennende prosjekter.

I samråd med rådgivende utvalg vil Nasjonalbiblioteket tidlig i 2012 også ta initiativ til samarbeidsprosjekt knyttet til e-boka, nasjonal litteraturformidling og videreutvikling av biblioteksøk.

Tildelingen og oversikt over prosjektene er lagt ut på nb.no. Tildelingsbrevene sendes ut umiddelbart på nyåret.

Jeg ønsker alle en riktig god jul!

Vigdis

48 tusen titler er tilgjengelig.  Antall nye bøker i bokhylla har naturlig nok flatet ut. Nasjonalbiblioteket er ferdig med digitaliseringen av de bøkene som inngår i avtalen med kopinor. Besøkene derimot er stigende. 75 % av alle verk i bokhylla er besøkt siden oppstarten i 2009. I november 2011 hadde bokhylla ca. 52 000 besøk. Rundt halvparten av disse var unike norske IP-adresser.  Antall boksidehenvisninger pr besøk lå på 44 i 2011.

Det twitres om positive leseropplevelser og vi vet fra tilbakemeldinger at spesielt skoleverket og studenter er hyppige brukere. Mange henvisninger går via Bibsys og andre biblioteksystemer. Alle kan lenke til bokhylla. Vi oppfordrer til å lenke. Dette er service rundt boka fra bibliotekene til brukerne og en viktig brikke i bibliotekenes ferd mot det digitale bibliotek.

Nasjonalbiblioteket anser nettbymaterialet som et viktig vitnemål i forhold til hvordan utviklingen har vært i sosiale medier. Med tanke på fremtidens forskere er det trist om et slikt materiale går tapt.
Dersom Nasjonalbiblioteket hadde overtatt dette materialet for bevaring kunne det ha blitt klausulert i det antall år som er nødvendig av hensyn til personvernet.

VG mener at det finnes rettslig grunnlag i personopplysningsloven til å bevare materialet for historiske og vitenskapelige formål, og vil derfor anke slettevedtaket til personvernnemnda.

Saken er et eksempel på hvorfor det er viktig å revidere Pliktavleveringsloven slik at vi får en tydeligere lovhjemmel for innhøsting av nettsider.
Arbeidet med revideringen er igangsatt, men har ikke tilbakevirkende kraft.

Les mer om saken her:

Artikkel fra datatilsynet

Artikkel fra vg.no

Innslag fra nrk nettradio