Problemstillingen handler først og fremst om hvorvidt et bibliotek skal ansees som tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste etter ekomloven § 2-7a (bestemmelsen er ikke i kraft).

I Prp 49 L (2010-2011) pkt 7.4 (s. 72) fremkommer det at departementet mener «det er hensiktsmessig å legge ekomlovens definisjon av tilbyder […] til grunn for å avgjøre hvem som skal omfattes av lagringsplikten». I  henhold til ekomloven § 1-5 nr 14 er tilbyder definert som «enhver fysisk eller juridisk person som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste.»

I proposisjonen pkt 17.3. (s. 134) er det fremhevet at «pliktsubjektet i § 2-7a er innsnevret i forhold til tilbyderdefinisjonen i ekomloven § 1-5 nr. 14, ved at det her stilles krav om ”offentlig” elektronisk kommunikasjonstjeneste.»

Begrepet offentlig er definert i ekomloven § 1-5 nr 7, og det avgjørende her er om tjenesten er «tilgjengelig for allmennheten eller beregnet til bruk for allmennheten». I henhold til proposisjonen s. 134 skal det ved den nærmere vurdering «blant annet legges vekt på antall brukere og interessefellesskapet mellom disse». Eksempler på virksomheter som ikke er omfattet omtales på samme sted i proposisjonen i følgende avsnitt:

Det legges til grunn at for eksempel borettslag med private nett i denne sammenheng i utgangspunktet ikke vil være omfattet av dette tilbyderbegrepet. Andre eksempler på virksomheter som i utgangspunktet i denne sammenheng er tenkt å falle utenfor er bedrifter, sykehus, hoteller og lignende som utelukkende stiller elektroniske kommunikasjonstjenester til rådighet for sine kunder eller ansatte.

Nasjonalbiblioteket har i denne forbindelse tatt kontakt med Post- og Teletilsynet, og tilsynets tilbakemelding går ut på at et bibliotek neppe vil omfattes av tilbyderbegrepet selv om det tilbyr sine brukere tilgang til åpent trådløst nett (i sine lokaler). Dette kommer av at det åpne trådløse nettet mest sannsynlig ikke kan ansees som en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste etter ekomloven, jf. definisjonen ovenfor. Det er likevel verdt å merke seg at hvem som er omfattet av lagringsplikten kan tenkes utvidet ved forskrift eller ved enkeltvedtak, ut fra hva som må anses nødvendig for å oppnå formålet med lagringsplikten. På den annen side trekker departementet også frem muligheten til å unnta tilbydere fra lagringsplikt med den samme begrunnelsen, jf. proposisjonen pkt 7.4.

Espen Søyland Bakjord
juridisk rådgiver

 Åndsverkloven § 19 sier blant annet at der et verk er solgt med opphavsmannens samtykke, kan det fysiske eksemplaret spres videre til allmennheten.

Dette betyr at for eksempel et bibliotek kan låne ut bøker og andre åndsverk, uten å rettighetsklarere dette med forfatteren eller komponisten.

Åndsverkloven § 19 har imidlertid et unntak for maskinlesbart eksemplar av datamaskinprogrammer. Disse er det ikke tillatt å låne ut, uten at dette er avtalt direkte med rettighetshaver.

 Dataspill av alle slag er i Norge  regnet som datamaskinprogram. 

Dataspill som er kjøpt inn gjennom Biblioteksentralen er imidlertid forhåndsklarert med spillprodusentene  for utlån.

I praksis betyr dette at et bibliotek i dag fritt kan låne ut spill kjøpt inn gjennom Biblioteksentralen, men ikke spill kjøpt via andre forhandlere.

Der det likevel er ønskelig å kjøpe inn spill gjennom andre kanaler må man få tillatelse fra produsenten før de kan lånes ut.

Maria Jongers,