Fra å være en nærmest kommunistisk undergrunnsavis gikk Klassekampen til å bli en toneangivende og respektert kulturkritisk utgivelse.

Noen ting er heldigvis de samme – eller er det vi, Klassekampen og jeg, som forandrer oss i samme takt?
Med et navn som Klassekampen sier det seg selv at man måtte bli introdusert til avisen av andre dersom man ikke var vokst opp i et svært politisk hjem. Så da jeg som naiv ung student havnet i fellesskap med andre unge mennesker med andre oppvekster, fikk jeg nærmest et kultursjokk: Det fantes også en avis for sånne som jeg. En avis uten sport! Med teateranmeldelser! Og dyptpløyende utenriksstoff! Og ikke minst: en avis som tok unge, viljesterke menneskers bekymringer og idealer på alvor. Heldigvis har de fortsatt med det, selv om kroppsøvingen etter hvert har sneket seg inn også her.