Bergseminaret på Kongsberg: 1757 - 1814

 
 

Bergseminaret på Kongsberg, eller Det Kongelige Norske Berg-Seminarium, ble opprettet i 1757. I 2007 kan vi derfor markere at vi her i landet har hatt høyere undervisning innen teknisk-naturvitenskapelige fag i 250 år. Bergseminarets virksomhet pågikk fram til studiet i bergvitenskap ble etablert ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1815. Fra 1912 ble bergingeniører utdannet ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim.









Bakgrunn

Det var ingen tilfeldighet at høyere teknisk utdanning først kom i gang i tilknytning til bergverksdrift. Dette var i førindustriell tid det nærmeste en kunne komme virksomhet av industriell karakter. Norge var spesielt begunstiget med sine store fjellrikdommer, men bergverksdrift og metallutvinning krevde spesialisert kunnskap, effektiv arbeidsorganisering, tilgang til energiressurser og kapital. Kunnskapen ble hentet fra utlandet ved innvandring av arbeidere, funksjonærer og ledere fra bergverksdistriktene Harz og Erzgebirge i Sachsen. Skog og vannkraft sørget for energitilførselen, mens den dansk-norske staten for Kongsberg Sølvverks del representerte kapitalen. Sentralmyndighetene i København viet norsk bergverksdrift stor oppmerksomhet, blant annet på grunn av behovet for metaller til produksjon av våpen, redskaper og mynter. Ofte involverte kongene seg personlig i bergverksdriften.

På 1600-tallet vokste det fram såkalte "bergsteder" i tilknytning til malmforekomstene på Kongsberg og Røros med sterke innslag av en særpreget mellomeuropeisk bergmannskultur. Ved folketellingen i 1769 hadde Kongsberg over 8000 innbyggere, og var Norges nest største by. Omtrent samtidig kulminerte veksten i arbeidsstokken ved sølvverket med 4 200 ansatte. Sølvverket var da Danmark-Norges nest største arbeidsplass. Etter tysk mønster var bergverksdrift i Norge lagt inn under en egen forvaltningsmyndighet, Oberbergamtet, som fra slutten av 1600-tallet hadde sete på Kongsberg. Oberberghauptmannen hadde en omfattende myndighet med egen jurisdiksjon, og var samtidig direktør for Kongsberg Sølvverk. På samme tid ble bergverkssakene i stor grad detaljstyrt fra Rentekammeret i København, der de sorterte under et eget Berg.- og Saltverkskontor.






Fag og undervisning

Fagkunnskapen knyttet til bergverksdrift hadde fram til midten av 1700-tallet en håndverksmessig karakter. Det var innsikter og ferdigheter utviklet gjennom generasjoners prøving og feiling, for det meste overført fra person til person. Kongsberg Sølvverk hadde helt siden 1715 hatt en lærlingeordning, men utover på 1700-tallet vokste behovet for en mer avansert kunnskapsoppbygging. Bergseminaret på Kongsberg var for øvrig en av de første institusjoner av sitt slag i Europa. Formålet var å utdanne kompetente funksjonærer og embetsmenn til det norske bergvesenet.

Bergseminaret skilte seg fra starten av fra annen høyere undervisning på flere måter. For det første var forelesninger og øvelser offentlige, og i prinsippet tilgjengelige for alle. For det annet var teori og praksis integrert i undervisningen ved at de teoretiske forelesningene hele tiden ble kombinert med praktisk opplæring innenfor alle deler av gruvedriften. For det tredje var det en utstrakt bruk av eksperimenter og øvelser i form av kjemiske laboratorieforsøk, mekaniske eksperimenter, mineralbestemmelser, modellbygging og tegneøvelser.

Den teoretiske delen av opplæringen kan deles i to. De matematiske fag omfattet både ren og anvendt matematikk. Til det siste hørte mekanikk, hydrostatikk og hydraulikk. De kjemiske fag omfattet mineralogi, fysisk kjemi og metallurgi. Matematikken, og da særlig geometri og trigonometri, var basis for marksjeiderkunsten (gruveoppmåling), eller gruvemålingen. Mekanikken var viktig i forbindelse med konstruksjon av bygninger, maskiner og andre anlegg i tilknytning til gruvedriften. Både lensing av gruver for vann og oppheising av utbrutt stein ble tidlig mekanisert, blant annet ved bruk av store vannhjulsdrevne innretninger. Kjemien ble anvendt i proberkunsten (analyse av malm og utvunnet metall) og smeltekunsten (utvinning av metaller fra malmen og foredling av det ferdige produkt). I tillegg kom pyroteknikken inn som et eget felt i forbindelse med kruttsprengning.

Fra midten av 1780-tallet ble undervisningen sterkt utvidet. Seminaret fikk sin egen fundas (statutter) med detaljerte og omfattende undervisningsplaner og eksamensordning, og lærerstaben ble utvidet fra én til tre faste lærere. Framfor alt fikk seminaret et flunkende nytt undervisningsbygg med auditorium, bibliotek, laboratorium og rom for mineralsamling, instrumenter og modeller. Undervisningen i de gamle fagene ble forsterket og i tillegg kom undervisning i tegning, bygningskunst og lovkyndighet. Det ble lagt stor vekt på tegneøvelser. Til eksamen måtte elevene framvise en bygningstegning, en maskintegning og et gruvekart.





Lærebøker og hjelpemidler

Matematikken og mekanikken hadde på midten av 1700-tallet nådd et avansert teoretisk nivå som vitenskaper. Verken kjemi, mineralogi eller geologi hadde et tilsvarende teoretisk grunnlag. I Bergseminarets første tid var antakelig undervisningen i vesentlig basert på lærernes egne notater. Den gjengitte kjemiske tabellen fra en bevart avskrift av Peter Ascanius' forelesningskompendium i mineralogi fra 1775 viser at de gamle alkymistiske stoffsymbolene fremdeles er i bruk, og det opereres ennå med "flogiston", et hypotetisk stoff man mente var aktivt ved forbrenningsprosesser.

Lærebøkene var i hovedsak tysk-språklige. I annonseringen av seminarets undervisning i 1803 opplyses det at forelesningene er basert på følgende bøker: I mineralogi ble benyttet et helt nyutkommet omfattende verk av Franz Ambros Reuss (Lehrbuch der Mineralogie - Leipzig 1801). I eksperimentalfysikk ble benyttet en dansk lærebok, Adam Wilhelm Hauchs Begyndelses-Grunde til Naturlæren (København, 1799). I kjemi: Carl Albrecht Friedrich Gren: Grundriss der Chemie (Halle, 1800). I marksjeiderkunst: Freiberg-professoren Johan Friedrich Lempes Gründliche Anleitung zur Markscheidekunst (Leipzig, 1782). I mekanikk ble det brukt et avansert og omfattende verk: Wenceslaus Karstens Lehrbegriff der gesamten Mathematik. Som grunnbok i matematikk benyttet en overlandmåler Thomas Bugges Første Grunde til Regnekunsten og Algebra fra 1772 supplert med Christian Wolffs Der Anfangs-Gründe aller mathematischen Wissenschaften. En av de siste innførselene i seminarets bibliotekkatalog er den danske kjemikeren Nicolai Tychsens Chemisk Haandbog (1784). Denne ble anskaffet i mange eksemplarer. Tychsen var apoteker på Kongsberg fra 1787 til 1800, og inngikk i det lille vitenskaplige miljøet omkring Bergseminaret..

Bergseminaret etterlot seg et bibliotek på om lag 900 bind, som i hovedsak ble bygget opp etter 1780, blant annet gjennom et par store auksjonskjøp. Boksamlingen dekket emnemessig primært bergfagene, matematikk, kjemi, mineralogi og fysikk, men inneholdt også juridisk, historisk, geografisk og topografisk litteratur, reiseberetninger og bøker om forstvitenskap, landmåling og naturhistorie samt skriftseriene fra de norske, danske og svenske vitenskaplige selskapene. I den første tiden var det smått med undervisningsmateriell og lærerne måtte hjelpe seg med sine private boksamlinger og samlinger av mineraler og instrumenter. Først i 1770 ble det bevilget penger til anskaffelse av en beskjeden mineralsamling, men både denne og professor Peter Thorstensens store bok-, mineral-, og instrumentsamling gikk tapt i en brann i 1777.







Elever og lærere

Seminarets første lærer, tyskeren Johann Heinrich Becker (1715-1761), hadde medisinsk doktorgrad fra Halle, og hadde undervist ved universitetet i København. I 1742 ble han ansatt som bergmedicus i Kongsberg. Det antas at Becker spilte en viktig rolle i forbindelse med opprettelsen av seminaret. Han stilte blant annet sitt private laboratorium og sin store bok- og instrumentsamling til rådighet for undervisningen.

Seminarets lærere hadde som regel andre oppgaver ved siden av lærergjerningen. Naturhistorikeren Peter Ascanius (1723-1803), som hadde vært professor ved Naturalie- og Husholdnings-Cabinettet ved Charlottenborg i København, ledet seminaret fra 1771 til 1776, og var samtidig oberbergamtsassessor. Medisineren Peter Thorstensen (1752-1792) var bergmedicus. Thorstensen var en drivende kraft ved revitaliseringen av seminaret på begynnelsen av 1780-tallet, og ledet seminaret i dets beste periode.

I 1783 ble Ole Henckel (1750-1824) ansatt som oberbergamtsassessor med plikt til å undervise i høyere matematikk, mekanikk og bergbygningslære. Henckel hadde tidligere vært elev ved seminaret. Han var i mange år en sentral person ved sølvverket, blant annet som teknisk innovatør, og endte til slutt som sølvverksdirektør. Islendingen Olav Olavsen (1753-1832) ble ansatt som tegnemester og lektor i matematikk og lovkyndighet i 1784. Olavsen var utdannet fra universitetet i København og fra kunstakademiet samme sted. Han virket også som utøvende arkitekt, og regnes som en av de fremste utøvere av senklassisistisk bygningskunst i Norge på slutten av 1700-tallet.

Den danske godseiersønnen Jens Esmark (1763-1839) tok eksamen ved seminaret i 1791. Han fikk stilling som oberbergamtsassessor i 1797 og som lektor i mineralogi, kjemi og fysikk i 1802. Han var seminarets siste inspektør, og var den av seminarets elever som kom til å drive det lengst på den vitenskapelige løpebane. I 1814 ble han utnevnt som den første professor i bergvitenskap ved det nyopprettede universitetet i Christiania.

Av elever fra seminarets tidligste periode kan trekkes fram Jørgen Hiort (1737-1804). Han var oberberghauptmann fra 1775 til 1791, og deretter deputert til Rentekammeret i København.: Det var Hiort som sto i spissen for seminarets revitalisering i begynnelsen av 1780-tallet med støtte fra Rentekammerets mektige sjef grev C.D.F. Reventlow.

Bergseminarets innskrivingsprotokoll og eksamensprotokoller fra tidsrommet 1786-1806 er bevart, og viser at i alt 34 seminarister ble innskrevet ved seminaret i denne perioden. Av disse avla 19 eksamen. Dette gir imidlertid ikke et dekkende bilde av søkningen til seminaret, i det både berglærlinger, hospitanter og frie elever til enhver tid fulgte undervisningen..

Det var nok et problem at elevene hadde svært varierende forutsetninger for å følge undervisningen. De yngste hadde bare helt elementære forkunnskaper når de begynte ved seminaret i 13-14-års alderen. Andre hadde både artium og universitetsstudier bak seg, enkelte til og med full embetseksamen. Disse fikk seinere ofte fremtredende stillinger og posisjoner.

Den første som avla eksamen (i 1787), Erik Otto Knoph (1764-1818), ble direktør for Røros Kobberverk. Peter Petersen (1767-1850) avla eksamen i 1793. Han ble bergråd, direktør for Fritzøe Jernverk og stortingsmann. Paul Steenstrup (1772-1864) ble uteksaminert i 1800. Han gjorde seg gjeldende både som industrigründer, politiker og sølvverksdirektør. Han planla og ledet Kongsberg Jernverk, Kongsberg Våpenfabrikk og anla Norges første mekaniske bomullsspinneri i 1812. Han prøvde seg også som oppfinner, og var en visjonær både som politiker og som teknolog. Steenstrup deltok som representant for Kongsberg ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og møtte på Stortinget i 1814 og i 1824.





Studiereiser og kompetanseoppbygging

Om myndighetene var tilbakeholdne med penger til utstyr og hjelpemidler ved seminaret, var de ganske rundhåndet med å gi økonomisk understøttelse til berglærlinger og seminarister. Det var viktig for staten å få utdannet flest mulig kyndige bergkandidater, og enkelte fikk nærmest sitt livsløp planlagt av myndighetene i København. Etter avlagt eksamen fikk kandidatene ofte offentlige stipender til studiereiser over flere år. Reisene gikk vanligvis til bergverker i Sverige eller Mellom-Europa (Sachsen, Bøhmen, Ungarn, Slovakia, Polen). I Nasjonalbiblioteket finnes bevart femten rapporter fra slike reiser foretatt av bergkandidater mellom 1781 og 1807.

Via studiereisene fikk kandidatene erfaring med den nyeste tekniske utvikling i utlandet. De knyttet kontakter og fikk innpass i et faglig nettverk. Enkelte fikk også teoretisk videreutdanning. Christian Henrik Strøm (1784-1836) og Jens Esmark studerte kjemi under Berzelius i Stockholm. Strøm, Esmark og Steenstrup studerte også ved Bergakademiet i Freiberg i Sachsen under den berømte mineralogen Abraham Gottlob Werner. For Esmark ble møtet med Werner helt avgjørende for hans videre vitenskaplige utvikling. Esmarks rundreise i Mellom-Europa varte i seks år (1791-1797). Han publiserte sine reiserapporter i tyske og franske tidsskrifter, og skaffet seg på kort tid et navn i det bergfaglige miljøet..

Steenstrup studerte utsmelting av jern ved masovndrift ved tyske jernverk og utsmelting av sink i Østerrike fra 1802-1804. Den kompetansen han ervervet seg var nok den direkte foranledning til at han i 1805 fikk i oppdrag å bygge opp et jernverk i Kongsberg.

Ole Henckel var på reise nesten sammenhengende i tidsrommet 1781 til 1788. Han besøkte bergverk i Harz, blåfarveverk i Hessen, studerte sølvsmelting i Schemnitz i Ungarn, kobberverk i Mansfeld i Harz og saltverk i Tyrol. Mens Henckels tidligste reiser var ordinære studiereiser, hadde hans reiser som oberbergamtsassessor teknologispionasje til fordel for den dansk-norske stat som hovedformål. Hans studier av blåfarveproduksjon medførte for eksempel en drastisk omlegging av driften ved Blåfarveverket på Modum. Likeledes ble bergkandidat Johan Michael Kruse (1762-1836) i 1789 sendt som agent til jernmalmfelter og stålverk i Skottland.

Betydningen av Bergseminarets virksomhet har vært diskutert, men dette lille miljøet helt i Europas ytterkant var uansett forankret i opplysningstidens idé om nytten og nødvendigheten av teknologi og naturvitenskap. Samtidens vurdering kan kanskje illustreres ved at det kongelige reskript av 2. september 1811, som definitivt stadfester opprettelsen av et eget norsk universitet, nevner Kongsberg som en naturlig lokalisering.





Kilder

Berg, Bjørn Ivar. Bergseminaret på Kongsberg, kunnskaper og teknologiske læretradisjoner i Bergverkshistorien. S. 316-331 I: Det norske Videnskaps-Akademi. Årbok 2003. Oslo, 2004

Berg, Bjørn Ivar. Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1914. (Senter for teknologi og samfunn. Rapport ; nr. 37. Trondheim, 1998

Blom, Grethe Authén: Fra Bergseminar til teknisk høyskole. Oslo, 1957

Christensen, Dan Chr. : Det moderne projekt : teknikk og kultur i Danmark-Norge 1750 - (1814) - 1850. København, 1996