Magiske nitratfilmer
09. mai 2015
Av: Tone Føreland
 

Hva er det som gjør maleriet av Mona Lisa så spesielt at det kommer folk fra hele verden for å se originalen når det finnes kopier i alle mulige former og fasonger over alt i verden? Det kan vel rett og slett ikke forklares med ord. Det må oppleves! Og det samme må kunne sies om visning av nitratfilm, for det har vært noen ubeskrivelige dager på The Nitrate Picture Show på George Eastman House.

The Nitrate Picture Show gikk av stabelen 1.–3. mai ved George Eastman House (GEH) i Rochester (se programmet her ). Nasjonalbiblioteket var representert ved Eirik Frisvold Hanssen og Tone Føreland. Det var første gang denne filmfestivalen ble arrangert, men som del av sitt vanlige cinematekprogram viser GEH nitratfilm tre til fire ganger i året.

Nitratfilm ble produsert og brukt som kinofilm fra filmens fødsel i 1895 og fram til omkring 1952. Da ble den erstattet av såkalt «sikkerhetsfilm» på acetatbase. Nitratfilmen er svært brennbar, og det er strenge brannvernsregler som må imøtekommes for å kunne vise denne typen film i dag. I USA er det kun om lag fem kinoer som har lov til å vise nitratfilm, og GEH er altså en av dem.

Viktig originalfilm
Fokus for festivalen var hvor viktig det er å ta vare på de originale visningskopiene for å kunne vise dem for et publikum. For å understreke at det var opplevelsen av originalen som skulle være i fokus, ble titlene holdt hemmelige helt fram til åpningsdagen av festivalen. I tillegg var siste visning på søndag ettermiddag en «blind date» hvor tittelen først ble avslørt da tittelplakaten ble synlig på filmlerretet. Publikum fikk se originale nitratvisningskopier av blant annet mesterverk som Casablanca (Michael Curtiz, USA 1942), Leave Her to Heaven (John M. Stahl, USA 1945) og Nothing Sacred (William A. Wellman, USA 1937).

Norske bidrag
Fra Nasjonalbibliotekets samling ble to reklamefilmer for J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik vist. Begge filmene var animasjonsfilmer som reklamerte for sigarettmerket Blue Master som Tiedemann lanserte i 1937. Blue Master var ved årsskiftet 1937–1938 ett av Norges mest annonserte produkter, og Tiedemann hadde på den tiden et av de største markedsføringsbudsjettene i Norge. De to filmene som ble vist var Et mesterstykke fra Tidemann (1937) og Blue Master: en harmoni (1938). De ble vist som forfilm til Alfred Hitchcocks The Man Who Knew Too Much (Storbritannia, 1934).

Filmene ble vist i staselige The Dryden Theatre. 

Tilbakemeldingene i etterkant av visningen var overveldende positive. Reklamefilmene skilte seg ut fra resten av programmet på flere områder: For det første var det de eneste animasjonsfilmene som ble vist, og for det andre var de laget med en spesiell fargefilmprosess, Gasparcolor. Det er vanskelig, om ikke umulig å reprodusere fargespekteret i Gasparcolor på moderne film, og faktisk også i digital form. Nitratkopiene ser ut til å ha bevart fargene veldig bra, og visningen var derfor en unik sjanse til å oppleve disse titlene så nært sitt opprinnelige uttrykk som det er mulig å komme med dagens teknologi og utstyr.

Framtidsvyer
Framtiden for visning av originale filmkopier ble diskutert i en paneldebatt. Tone Føreland var Nasjonalbibliotekets representant i panelet. Fokuset for debatten var hva som må til for at filmarkiv skal kunne fortsette å vise originale kopier. Opplæring av kinomaskinister og vedlikehold av utstyr var to hovedpoeng som ble trukket fram i denne diskusjonen. Så lenge maskinistene vet hvordan filmrullene skal håndteres og utstyret er godt vedlikeholdt, kan en filmkopi vises mange ganger med minimal slitasje.

Flere har uttrykt stor entusiasme for hvor uovertruffen opplevelsen av nitratfilm i en kino kan være sammenlignet med film på andre og mer moderne filmbaser, som acetat- og polyesterfilm. Etter The Nitrate Picture Show er det enda flere som har sluttet seg til denne fan-skaren. For hvem skulle trodd at gull kunne være så gyllent, og diamanter og juveler så skinnende og fargerike som i den originale Technicolor-kopien av Samson og Delilah (Cecil B. DeMille, USA 1949)? Og at skyggene i en film noir kunne være så effektfulle som «blind date-en» vi fikk med The Fallen Idol (Carol Reed, Storbritannia 1948)?

Høydepunkt
Det var mange høydepunkter på festivalen, og i den forbindelse må Portrait of Jennie (William Dieterle, USA 1948) nevnes. Filmen starter med bilder i academy-format i nydelig svart-hvitt, helt fram til siste rull hvor det går over til farger, både tinting, toning og Technicolor. I tillegg ble teppet åpnet ytterligere opp til widescreenformatet Magnascope. Antakelig var det første gang siden filmens opprinnelige distribusjon at den ble vist på denne måten.

Dato for neste års festival er allerede bestemt: 29. april–1. mai, og det er mange som allerede gleder seg til nye uforglemmelige nitratfilmopplevelser i 2016.

samlingen nettsidene