Fra opprør til suksess
20. mai 2015
Av: Elin Olufsen og Benedikte Berntzen Foto: Elin Olufsen
 

15. juni 1976 samlet en gruppe mennesker seg til et møte som skulle få betydning både for dem selv og landets befolkning. Det ante de lite om da. Paragrafene som ble nedtegnet i Tramteatrets stiftelsesmøte, var kanskje mer farget av politisk engasjement enn teaterintensjoner. Første paragraf handlet om å stå på arbeiderklassens side.

Liv Aakvik tar blidt imot oss. Kalenderen viser en vårdag i 2015, og det er gått noen tiår siden stiftelsesmøtet med gjengen som hadde møtt hverandre i studentteatret i Oslo. En dag som skulle komme til å farge og forme Liv Aakvik og hennes teaterkollegers liv. Vi er tre utsendte fra Nasjonalbiblioteket (NB). Og for oss blir denne aprildagen ingen hvilken som helst dag.

– Jeg er så glad for at dette befant seg i et arkivskap da kjelleren ble oversvømt, sier Aakvik, som for mange er bedre kjent under rollenavnet «Frida Frosk».

Det som for både Aakvik og NBs utsendte er gull, kan synes som gråstein for andre. I noen hverdagslige bæreposer skjuler det seg papirer. En NEFAB-kasse (spesiallaget for frakting av materiell) med gruppens logo påmalt og sikkert flittig benyttet i turnédagene, er også fylt med minner fra den gang da, blant annet diverse korrespondanse som søknader, pressemeldinger og turnéplaner.

Tramteatret turnerte landet rundt, og NEFAB-kassene var en viktig del av turnélivet.

– Jeg håper ikke det er altfor kjedelig, sier Aakvik.

Benedikte Berntzen, forskningsbibliotekar i seksjon for privatarkiv ved NB, er ikke i tvil:

– Nei, korrespondanse pleier å være veldig interessant. Vi ser hvem som har vært i kontakt med hvem, hvilken tone de bruker, hvem som har mottatt søknaden, om det er brev til øvrigheten eller vanlige folk, etc. Alt dette kan vi lese ut fra slikt materiale.

Teaterliv
Etter at Nasjonalbibliotekets transport har forlatt stedet med arkivet vel om bord, inviteres vi opp i Aakviks leilighet. Et større omgjøringsprosjekt er under arbeid, men leiligheten i den høyloftede, stiltypiske 1800-tallsgården oser likevel av sjarm i massevis. På veggene henger også teaterminner, blant annet noen masker som bringer tankene hen til Italia.

– Jeg var der på et commedia dell’arte-kurs, og der lærte vi blant annet å lage slike masker, forteller Aakvik og forteller ivrig om prosessen.

Iver, engasjement og nysgjerrighet er utvilsomt noe både hun og de andre i Tramteatret må ha hatt med seg da de møttes som studenter.

– Vi lagde veldig politisk teater til lørdagsmøtene, marxist-leninistisk, forteller hun og ler hjertelig.

– Kritikeren Erik Pierstorff skrev en begeistret anmeldelse av Deep Sea Thriller og mente at han aldri hadde sett mer aktuelt teater. Samtidig var han veldig frustrert fordi det selvfølgelig ikke sto noe i programmet om hvem som spilte hva, for vi var så kommunistiske og skulle ikke drive med den typen individualisme, ler Aakvik.

– Vi var vel en 11 stykker som var med fra starten av, forteller hun. Utenom Liv selv var dette Marianne Krogness, Billy Johansson, Terje Nordby, Arne Garvang, Bodil Maal, John Nyutstumo, Bente Gjærum, Per Kjeve, Magne Bruteig og Anders Balke.

Flere kom også til etter hvert. Blant annet tok Anders Rogg over klaveret i forbindelse med en turné. Sammen med Tramteatrets faste tekstforfatter Terje Nordby og komponist Arne Garvang var han medvirkende til flere av sangene som ble et kjennemerke for gruppens suksess.

På dypt vann
Men suksess var ikke det første gruppen tenkte på under arbeidet med sin første store revy på studentersamfunnets scene Chateau Neuf i 1977. Deep Sea Thriller skulle handle om norsk oljepolitikk. Målet var å lage politisk teater med humor og snert.

– For meg kom nok det politiske engasjementet før teaterinteressen, forteller Aakvik.

– Det som skjedde i Nordsjøen var nærmest hemmelig, alt var hysj, hysj. Vi brukte halvannet år på research. Vi slet med å få innhentet materialet. Både Terje Nordby og jeg hadde bakgrunn fra Institutt for sosiologi. Vi var vant til å tenke kritisk. Det ble mange diskusjoner, forslag og omskrivninger. Vi var veldig grundige, sier Aakvik om en arbeidsform hun gjerne anbefaler også til dagens teatergrupper.

Men likevel var de usikre på mottakelsen, kun premieredagen var planlagt, og ingen visste sikkert om det ville bli flere spilledager etter dette. Målet deres om å bli en profesjonell teatergruppe, var også noe de fleste blåste av.

Den unge oljenasjonen Norge stod i full blomst på denne tiden, og ingenting kunne gå galt. Likevel hadde teatergruppen laget en thriller basert på skepsis til den offentlige rosemalingen. Klokken ti om kvelden fredag 22. april 1977, noen dager før premieren på Deep Sea Thriller, går "Forlat plattformen"- alarmen på Ekofisk 2/4 B. En ukontrollert utblåsning slipper store mengder olje og gass rett ut i sjøen. Dermed traff de blink og sto midt i den opphetede mediedebatten. Den ene planlagte spilledagen måtte utvides til flere.

– Vi lyktes med å si noe substansielt om virkeligheten, og det sågar på en morsom og underholdende måte med sang og musikk og tjo og hei! Toralv Maurstad syntes stykket var artig. Han var sjef på Oslo Nye Teater, og de hadde leiekontrakt med Chat Noir. Der spilte vi for fulle hus hele forsommeren og fikk flotte kritikker. Det ble den forestillingen som alle måtte se.

Landet rundt
– Vi turnerte hele landet, sånn var Norge på 70-tallet. Vi hadde et nettverk som vi kunne lene oss på, som var de venstreradikale og deres samarbeidsgrupper. De hjalp oss å arrangere forestillinger lokalt.

Liv Aakvik kan ikke få fullrost nok den kollektive tankegangen som preget både 70-tallssamfunnet og Tramteatret.

– Vi jobbet kollektivt i alt vi gjorde, forteller hun.

I løpet av karrieren gikk de også på nedturer. Da de etter Deep Sea Thriller var blitt godt vante med positive kritikker, og ifølge Aakvik, fulle av overmotet som kommer med suksess, var de overbevist om at høyaktuelt politisk teater var deres sikre levevei. I 1978 var de klare med Hvem er redd for frøken Lunde. Forestillingen handlet om yrkesforbud, noe som blant annet var aktuelt for venstreradikale i Tyskland på den tiden. Men verken tema eller utforming av stykket traff mål hjemme.

– Det stykket ble aldri riktig. Tematikken ble en påstand, sier skuespilleren.

– Å gripe an en sånn konflikt … Det meste vi hadde sett av teater, var kjøkkenrealisme, innlevelsesteater, Stanislavskij. Du skal være god for å gjøre det. Er man nybegynner, så er man det. Vi måtte lære faget under marsjen, forteller hun.

Det var Billy Johansson som til slutt sa de avgjørende ordene:

– Nå gidder jeg ikke mer! Nå er jeg lei av Deep Sea og Frøken Lunde. Sa da la vi ned de to stykkene og tenkte, hva skal vi gjøre nå?

Nedturen tok heldigvis ikke fra dem troen på samarbeidet. Flere i gruppen søkte teaterskolen, men det ble Tramteatret som ble deres skolevei.

– Da ble det Back to the 80’s, så det ble en forestilling likevel, forteller Aakvik. I 1979 kom deres anti-nostalgiske oppgjør med mimring. Og Back to the 80’s var veien tilbake til suksess.

Provokasjon
Flere musikkrevyer på Tramteatret skulle det også bli. I 1983 kom forestillingen som stakk hull på vedtatte sannheter om kristendommen: Det går alltid et korstog.

På turné til Kristiansand ble sinnene satt i kok.

– Vi ga pinsevennene skikkelig vind i seilene. Når vi skulle spille, stilte de opp utenfor med gitar og delte ut løpesedler hvor det sto «ikke se denne forestillingen!» Vi splittet byen og familier på midten. Ungdommene ville se oss, men foreldrene ga dem ikke lov. Vi ble invitert av en lærer til å snakke med elevene. Da fikk vi mange betroelser, sier Aakvik og skifter stemme så hun høres ut som en tenåringsjente: «Mor og far sier at jeg ikke får lov til å gå, men min tro er sterk nok, jeg tåler det, asså!»

– Det var et merkelig ungdomsopprør, men de mente det. Og byen kokte.

TV-stjerner
Vokste du opp på 80-tallet i Norge, skal det godt gjøres om du ikke fikk med deg Pelle Parafins Bøljeband. Fra 1980 til 1985 fikk Tramteatrets musikk, politikk og humorunivers komme til full rett i blant annet første TV-serie Serum serum (1980) – hvor tittelen siktet til et stoff som fikk alle til å snakke sant. Senere kom også Pelle Parafin og automatspøkelsene (1981) og Hemmelighetene i B-by (1982). Som låtene fra disse tv-seriene, ble også skuespillernes rollenavn allemannseie.

– Navnene fant vi på da vi var på turné og kjedet oss, forteller Aakvik.

Inspirert av pønkerne som gjerne ga hverandre kallenavn, så Pelle Parafin (Arne Garvang), Leon Latex (Anders Rogg), Sara Salamander (Marianne Krogness), Frida Frosk (Aakvik), Ragna Rekkverk (Anne Nyutstumo), Randi (Kine Hellebust), Ronny (Jon Nyutstumo), Billy Betong (Billy Johansson) og Guttorm Grevling (Carsten Loly), med flere, dagens lys.

Norsktoppen
Tramteatret ga ut en rekke musikkalbum. Blant inspirasjonskildene helt fra start var svenske Fria Proteatern, og lik dem, som gjorde suksess på svenske musikkbarometer, ble det suksess for Tramteatret på norsktoppen.

På denne siden av århundret spilte Tramteatret i Birkelunden.

– Da vi gikk av scenen sto to ultrablitzere med grønt hår bak scenen. Aakvik bøyer seg fremover og viser hvordan de bøyde seg ned med ærbødige armer og sa: We’re not worthy, We’re not worthy, og avsluttet med ordene: det er på grunn av dere at vi er der vi er nå. – Det synes jeg var kult, sier hun med et smil.

Men på slutten av 80-tallet, etter å ha greid det ikke mange friteatergrupper får til, å nå ut til et stort publikum, tikket det likevel mot slutten.

– Vi hadde på en måte gått over kulen. Jeg var sur som en potte på grunn av den popstjerneverdenen. Jeg syntes ikke det var meningen i det hele tatt. Hva hendte med livet mitt? Jeg ville ikke være popstjerne. Jeg var furten. Da splittet vi opp, og jeg tror det var helt riktig. Vi hadde ikke lenger noe felles kunstnerisk prosjekt.

Og slik ble det. Etter ti år løste de opp gruppen. Siden har det blitt noen gjenforeninger, som i 2011 da de spilte konsert for fullsatt sal på Chateu Neuf i forbindelse med NRKs radiodokumentar Tramteatrets siste sang. Kan vi vente oss en ny gjenforeningsforestilling, slik tidligere inspirasjonskilde Monty Python nylig gjorde?

– Nei, det tror jeg ikke. Men man skal aldri si aldri, sier Aakvik og slår hånden i bordet og teller sju, ni, tretten. – Hvis jeg sitter her og sier at det kommer vi aldri til å gjøre, er det antagelig det neste vi gjør.

Finn mer informasjon om Tramteatret i Nasjonalbibliotekets samling på nb.no , eller se sceneweb.no

Samlingen Nettsidene