Henrik Ibsen ble født i Skien 20. mars 1828. Hans far var kjøpmann, og forretningene gikk etterhvert så dårlig at familien av økonomiske grunner flyttet ut av byen til gården Venstøp. I januar 1844 reiste Henrik Ibsen til Grimstad for å begynne som apotekerlærling. En av tjenestepikene til apotekeren fikk i oktober 1846 en sønn som fikk navnet Hans Jacob Henriksen - Henrik Ibsen var faren.

Ved siden av arbeidet og selskapelig omgang med venner fant Ibsen også tid til å skrive samtidig som han leste til examen artium. Inspirert at latinpensumet skrev han i løpet av vinteren og våren 1849 tragedien Catilina, det ene av de to dramaene han la til antikken (det andre var Kejser og Galilæer). Catilina ble utgitt i 1850 under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Dette navnet hadde Ibsen også brukt første gang han fikk publisert et dikt ("I Høsten" i 1849).

Ibsen reiste i 1850 til Christiania for å studere, og han kom da i kontakt med andre unge menn som var opptatt av samfunn og litteratur, blant annet kom han med i redaksjonen av et tidsskrift sammen med Aasmund Vinje. Dette arbeidet kastet ikke mye av seg: i forordet til den omarbeidete utgaven han utga i 1875 forteller han og hans venn Ole Schulerud (som hadde finansiert den første utgaven) en gang de manglet penger solgte restopplaget som skrappapir. I 1850 fikk Ibsen antatt sitt skuespill Kæmpehøjen, og det ble spilt på Christiania Theater. Og så i 1851 ble han tilbudt stillingen som skrivene sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen av fiolinisten Ole Bull. I Bergen satte Ibsen opp et stykke han hadde skrevet hvert år fra 1853 til 1857.

I 1857 ble Ibsen forlovet med Suzannah Thoresen, og i august samme år ble han ansatt som kunstnerisk direktør ved Christiania Norske Theater. Henrik Ibsen og Suzannah Thoresen blir gift i 1858, og i 1859 får de sønnen Sigurd. I 1864 reiste Ibsen og familien til Italia. Ibsen hadde fått et stipend fra den norske stat, og fra 1866 fikk han fast kunstnerlønn. I 1866 kom Brand ut på Gyldendals forlag i København. Boken var en suksess, og Ibsen var med ett en berømt forfatter i hele Skandinavia.

I 1867 kom Peer Gynt ut. Første opplag ble solgt ut, og Bjørnstjerne Bjørnson skrev en jublende anmeldelse. Men ikke alle likte stykket like godt - en av de som mislikte det var H. C. Andersen, og en annen var Camilla Collett (som blant annet omtaler stykket i brev til fru Laura Kieler). Men uansett hadde Ibsen nå etablert seg som dramatiker. Og da den norsk-svenske unionskongen skulle velge ut representanter til å delta på åpningen av Suez-kanalen i 1869, var Ibsen en av de utvalgte. I 1874 svarer Edvard Grieg ja på en henvendelse fra Henrik Ibsen om han vil skrive musikk til Peer Gynt. Musikken var ferdig i 1875 og ble brukt ved uroppføringen på Christiania Theater i 1876.

Kejser og Galilæer som ble utgitt i 1873, er det dramaet Ibsen selv mente var det viktigste han hadde skrevet, men det var stykket som ble publisert 6 år senere, Et dukkehjem, som er blitt oppsatt flest ganger. Dette er også et skuespill hvor Camilla Collett fant den kvinnelige hovedrollen mer akseptabel (noe hun er inne på i sin artikkel "Kritikken og kvinnesaken" fra 1879). Men for andre var dette dramaet vanskelig, spesielt slutten. Det var vanskelig å akseptere at Nora kunne gå fra familien, fra sine barn. Da stykket skulle settes opp i Tyskland i 1880, nektet skuespillerinnen som spilte Nora, Hedwig Niemann-Raabe å spille slutten slik den var i den opprinnelige utgaven. Ibsen mente at det minste av to onder var at han selv skrev en alternativ slutt enn at noen andre ødela stykket, og han sendte en alternativ avslutning der Nora ikke forlater huset.

Ibsens neste stykke, Gengangere (1881), fikk en enda kraftigere reaksjon enn Et dukkehjem. Det er fristende å se på stykket som fulgte, En folkefiende (1882), som et oppgjør med reaksjonene på Gengangere.

Ibsens drama fra Samfundets støtter (1877) til En folkefiende blir ofte karakterisert som samfunnstykkene, selv om det ikke nødvendigvis var Ibsen's mening at Et dukkehjem var et drama om ekteskapsproblemer. Ibsen brukte ytre, tilsynelatende samfunnsrelaterte problemer til å ta opp individenes etiske valg. Men fra og med Vildanden (1884) regnes resten av Ibsens drama som de symbolske verkene. De var ikke alltid like lett å forstå for publikum, og Ibsen fikk tilnavnet sfinxen.

I 1891 flyttet Henrik og Suzannah Ibsen tilbake til Kristiania. De ble boende der til de døde, Henrik Ibsen i 1906 og Suzannah Ibsen i 1914. Fra 1895 hadde de bodd i en leilighet i Arbiensgate der det nå er Ibsenmuseum.