Sporvognskonduktør uten stedsans i Chicago

Knut Hamsun la ut på sin andre Amerika-reise i 1886. I løpet av de omtrent to årene oppholdet varte, livnærte han seg en periode som sporvognskonduktør i Chicago.

Av Marte-Kine Sandengen

Knut Hamsun ankom Chicago høsten 1886 og forsøkte å skaffe seg lønnet arbeid. Etter hvert ble han lovet ”en brilliant Fremtidspost som Konduktør paa Kabellinjen”.(1) Konduktørstillingen lot vente på seg, og Hamsun var i mellomtiden anleggsarbeider ved utbyggingen av sporveisnettet i Chicago. Senere fikk han imidlertid konduktørjobben, først ved hestesporvognen på Halsted-linjen, og omkring årsskiftet stillingen han hadde blitt lovet ved den moderne kabelvognen på Cottage-linjen.

Det er riktignok ting som tyder på at Knut Hamsun ikke var den fødte konduktør. En ting var den uutholdelige kulda i Chicago-vinteren som fikk Hamsun til å isolere seg selv med avispapir under uniformen. Dette gjorde at han "knaged saa generende ved hver Bævegelse, Kameraterne drev store Løier med mig,"(2) minnes han.

Et større problem var det nok at Hamsun hadde en heller dårlig stedsans. Hamsun endte sin konduktørkarriere med avskjed på grått papir etter å ha mottatt klager fra passasjerer som ble satt av på feil stoppested. Krøger Johansen, en bekjent av Hamsun fra Minneapolis-tiden, beskriver Hamsuns orienteringsproblemer slik:

"Naar Mørket kom, og han af en eller anden Grund ikke havde observeret, at en af Gaderne i Rækkefølgen var passeret, da var han i det fuldstændigste Vildrede […] det var ham ikke på noen Maade muligt at orientere sig og vide, hvor han var, før han kom til Endestationen. Han tog opp et Gadenavn i Rækkefølgen paa Maa og Faa og sang trøstig ud. Man kan tænke sig de Chicagoborgeres Forbauselse, naar de blev sat af Sporvognen paa de umuligste Steder." (3)

Hamsun skal selv ha sagt at det var "en svinaktig vanskelig jobb å være konduktør i Chicago" (4). Anders Doe, en annen bekjent av Knut Hamsun fra Amerika-oppholdet, forteller:

"He couldn't remember the streets. On the pilgrimages down the line he used to call out 'North Avenue' for 'Division Street'. One day an old lady asked Hamsun if the car was southbound. Hamsun scratched his scraggled blond hair. He ran forward, trampling over the passengers' feet. 'Are we going south?' he asked the driver. 'We are going to hell,' growled the driver." (5)

Tre år etter denne dystopiske spådommen utga Hamsun sin gjennombruddsroman Sult (1890), verket som kanskje mer enn noe annet verk har gitt ham den plassen han har i den vestlige litteraturhistorien.

Kilder:
Larsen, Lars Frode: Den unge Knut Hamsun (1859–1888). En studie i hans personlige og idémessige utvikling. Dr.avhandl. Universitetet i Oslo, 1998, s. 241–250.

(1) Knut Hamsuns brev 1879–1895. Harald S. Næss (red.), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1994
(2) Samlede verker, b. 4. Gyldendal Norsk Forlag, 1963–1964.
(3) Johansen, Krøger: Knut Hamsun hans Læreaar, sign. Cecil Krøger, Db. 18.01. 1903
(4) Gierløff, Christian: Knut Hamsuns egen røst. Gyldendal Norsk Forlag, 1961.
(5) Literary Digest (Chic.): The Horse-Car Conductor who wins the Nobel Prize, 20.11. 1920.

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008