På gjengrodde stier (1949) – kort sammendrag

Det er ikke alltid like lett å beskrive en bok. Knut Hamsuns framstilling av perioden mellom arrestasjonen den 26. mai 1945 og høyesterettsdommen
som falt på sankthansaften 1948, På gjengrodde stier, er et av de merkeligste dokumentene som finnes i norsk litteraturhistorie.

I dette verket følger vi den nesten 90 år gamle dikterhøvdingen og landsforræderen på hans egen reise gjennom rettsoppgjøret etter krigen, fra husarresten på Nørholm, via Grimstad sykehus og til gamlehjemmet i Landvik. Hamsun går turer i Heia, forteller små historier, nedtegner erindringer fra sin ungdom – og venter. Han venter på at saken hans skal komme opp for retten. Han venter på å forklare seg. Han venter på å få sin endelige dom. Hele tiden med en bitter fastholdelse av sin egen psykiatriske degradering, sin sosiale utstøtthet og sitt eget politiske eksil.

I Hamsuns tale til retten under rettssaken i Grimstad, som er innlemmet i sin helhet i På gjengrodde stier, gjentar og gjentar han at han ikke ønsker
å unnskylde eller forsvare seg, men å forklare seg. Han står inne for de artiklene han skrev under krigen. Som han alltid har gjort. Kanskje er det
dette som gjør sterkest inntrykk når man leser På gjengrodde stier i dag; den store, store prosaforfatteren som i stivhet og trass roper ut sitt eget
ansvar på en måte ingen lenger er i stand til å høre.

Trond Haugen
forskningsbibliotekar, Nasjonalbiblioteket

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008