Sult (1966)

Av Erlend Loe

Henning Carlsens film basert på Knut Hamsuns udødelige debutroman må være et av de mest vellykkede skandinaviske filmsamarbeidene noensinne. Her snakkes det svensk, dansk og ulike norske dialekter samt noen ganger litt uklare blandinger av et par av språkene, noe som direkte motarbeider realismen og godt kunne bidratt til å løfte prosjektet inn i et slags skandipuddinglandskap. Men Henning Carlsens sterke stilistiske sikkerhet, Per Oscarssons sterke rolleprestasjon og kompromissløsheten i forhold til å følge det litterære forelegget gjør filmen helt spesiell.

Det fins andre Hamsun-filmatiseringer som er vakre og romantiske gjendiktninger av de elskede og frodige personene og miljøene i bøkene hans, men det er bare Henning Carlsens Sult som har klart å overføre Hamsuns tidlige og intense dypdykk i det irrasjonelle og det strengt subjektive til film på en noenlunde troverdig måte.

Her fins det ingen fortellerstemme som holder oss mykt i hånden og sier at «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått mærker av den». Her sies det tvert imot svært lite.

Derimot får vi se en mann som går rundt og sulter i Kristiania. Vi får se hvordan dagene hans arter seg, vi får se strevet hans. Vi skjønner at han hele tiden bokstavelig talt hungrer etter den minste lille matsmule, vi ser hvordan han er villig til å ydmyke seg i de stadige forsøkene på å skaffe seg en krone eller bare noen få ører, vi er med på møtene hans med andre mennesker. Gjennom replikker og handlinger etableres det raskt et bilde av en forstyrret, sulten, blakk og dypt ensom mann, og dette bilde har imponerende nok mange likheter med romanpersonen og med stemningen i boka.

Boka er naturligvis fortsatt rikere, den har et vell av påfunn og innskytelser og et detaljnivå som burde skremme enhver som sysler med tanken om å lage film av stoffet fra vettet, men filmen står seg på å ha valgt ut sine scener med omhu. Det drømmeaktige forholdet til kvinnen på St. Olavs plass 2, hun som hovedpersonen kaller Ylajali, er med. Det samme gjelder samtalen med gamlingen på benken, han som er frekk nok til å bli med på løgnen om Happolati, som om den var en sannhet og som hovedpersonen så blir rasende på nettopp fordi gamlingen så å si overtar hans egen løgn. Med er også den stadige tilbakevendingen til pantelåneren og til avisredaksjonen, der den økonomiske redningen ligger, hvis bare redaktøren kunne ta seg tid til å lese artikkelen hans.

Det gamle Kristiania fremstår som en viktig og troverdig del av filmen, med sine bruer med smijernsverk, sine nedslitte leiegårder, brosteinbelagte gater, kafeene, benken i parken på St. Hanshaugen. Kristiania er en medspiller i seg selv, men det elegante er at man ikke får inntrykk av at et stort apparat av scenografer og rekvisitører har vært i sving. Det hele er smålåtent, som om Henning Carlsen og resten av gjengen bare har vandret inn i det gamle Kristiania en dag det var litt stille i gatene.

For sin innsats i denne filmen fikk Per Oscarsson gullpalmen for beste mannlige hovedrolle i Cannes i 1966.

______

Erlend Loe er forfatter og manusforfatter.

Teksten er hentet fra Gunn E. Schmidt (red.): 100 norske filmer du må se. Orion Forlag, Oslo 2008. Gjengitt med tillatelse fra forfatter og forlag.

Bilder fra Sult (1966), gjengitt med tillatelse fra regissør Henning Carlsen. Stillfoto: Jesper Hørn. Bildeeier: Nasjonalbiblioteket (klikk for større bilder):

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008