Vigdis Hjorth: En gang var jeg svært sulten

1. august 2009 ble jubileumsforestillingen "Å Isak! Hamsun på tvers av tida" fremført på Sognefjellet. Tekstene som dannet utgangspunktet for forestillingen var skrevet av Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth, Gro Dahle, Maria Tryti Vennerød og Hanne Ørstavik. De fem forfatterne utfordrer Hamsun og hans nobelverk Markens grøde med erotikk, dramatikk, politikk og en god posjon satire. Her kan du lese Vigdis Hjorths bidrag "En gang var jeg svært sulten".

Av Vigdis Hjorth

I

En gang var jeg svært sulten. Jeg sto mye utenfor bakeriet på Berg og kjente lukten av ferske skolebrød, men jeg sto imot. Jeg gikk helt ned til byen til andre bakerier mens det strømmet alle slags setninger gjennom hodet mitt som jeg følte trang til å skrive ned eller si høyt. Det hendte jeg sa dem høyt for meg selv så andre hørte det. Jeg satte meg på benkene i Slottsparken, men straks kom et annet menneske og satte seg ved siden av meg, et stygt og uappetittlig menneske, så jeg måtte reise meg og gå videre. Jeg var lett påvirkelig på den tiden. Jeg vandret hvileløst og fikk merker av alt og var stadig sulten og fant opp ord som gjorde meg oppspilt, rumult og morkul, men så kom en insektlignende kvinne med pølse i øynene og ødela alt.Jeg forestilte meg at jeg kunne systematisere ordstrømmen i hodet mitt og skrive den ned slik ingen hadde skrevet før! Jeg løp til biblioteket og satte meg ved en ledig computer, men det poppet opp forstyrrende bilder av mennesker fra fjernsynet og nyheter jeg ikke kunne la være å studere, om barn med to hoder. Bibliotekarene så mistenksomt på meg, hva gjorde de det for, hadde jeg gjort dem noe? Jeg reiste meg og sa de ikke hadde noe med å se på meg på en slik nedlatende måte, trampet i gulvet og forlot lokalet, slo døren i bak meg med et temmelig høyt smell. Utenfor gikk unge mennesker og smilte i de lyse gatene, bare jeg hadde det utålelig. En stund nøt jeg tanken om at livet hadde gjort meg stor urett. Så kjente jeg tørst også meg om etter et sted å få noe å drikke, jeg hadde ikke spist annet enn epler den siste uka. Jeg gikk inn på en kafé, til toalettet, men det luktet og var skittent, og jeg hastet ut igjen, overveldet og kvalm av sanseinntrykk. Det suste for ørene, jeg satte meg, men serveringsdamen kom i min retning, hun skulle sikkert ha meg til å ete.Hun ble fetere ettersom hun nærmet seg og jeg løp ut igjen på gaten der sollyset var blendende. Var det et tegn på galskap at jeg oppfattet alle ting så tydelig, så nøyaktig? Det var kanskje det at jeg ikke hadde spist. Innimellom var jeg svimmel,det kilte i hodet som om det krøp små dyr på innsiden av skallen. Igjen tenkte jeg på det jeg skulle skrive og en yr glede fylte meg. Med nytt mot og raske skritt gikk jeg ned fortauet og innhentet to unge menn og spurte om jeg kunne bomme en røyk av dem. De ristet på hodet og røykte ikke, så gikk jeg likevel sammen med dem et stykke. Jeg fikk en sigarett av en annen mann, han tente den for meg, jeg trakk dypt inn og holdt på å besvime. Mannen tok meg under armen, vi satte oss på en benk,og han kysset meg. Jeg fortalte at jeg ikke hadde spist annet enn fire epler de siste sju dagene, etter hvert som jeg snakket ble han fjernere i blikket, så reiste han seg og gikk, selv om jeg ba ham om å bli sittende. Jeg stakk fingrene i munnen og suget på dem og bet på neglene, jeg la meg ned på benken og håpet hodepinen skulle bli borte. En av mennene jeg hadde spurt om røyk kom tilbake gjennom parken, alene nå. Han passerte benken med nedslått blikk og lot som om han ikke så meg. Jeg spratt opp og ropte at det ikke var ham jeg hadde spurt om røyk, men mannen han hadde gått sammen med, så lo jeg godt av mitt eget påfunn og hodepinen forsvant.Jeg brydde meg ikke om menn lenger, jeg hadde liksom tørket ut. Igjen gikk jeg opptil bakeriet på Berg som nå var i ferd med å stenge, og stirret lenge på haugene av ferske skolebrød. Ekspeditrisen spurte om jeg skulle ha noe, men jeg ristet på hodet og løp helt ned i byen igjen for å straffe meg selv for at jeg hadde latt meg friste og jeg frydet meg over at jeg hadde stått imot, det ble mørkt. Jeg hadde så mange ord i hodet at jeg var forvirret og full og vurderte om jeg skulle dra til en venninne og øse dem av meg, hjem kunne jeg ikke gå. Den nervøse hjernen min arbeidet uopphørlig og jaget meg fra gate til gate, jeg befant meg plutselig på Oslo sentralstasjon foran den lysende tavlen. Steder og tider gikk i surr, jeg klarte ikke tyde bokstavene,så gikk jeg ned til et tilfeldig spor, der sto nattoget til Bergen og skulle gå om tre minutter, jeg kastet pennen jeg hadde i hånden og steg på.

II

To år senere var jeg ikke sulten lenger. Jeg reiste til små kystbyer og gjorde meg bemerket. Jeg kom med hatteesker og kofferter alle lurte på hva inneholdt. Jeg leide meg inn på byens sentrale hotell og iførte meg oppsiktsvekkende gul kjole og pels selv om det var midt på sommeren, jeg var svært interessant. Under måltidene i spisesalen forbløffet jeg gjestene med anekdoter fra mitt liv, men lot mye henge i lufta. Jeg gjorde meg kjent med hotellresepsjonisten og fikk vite mye om byens borgere. Jeg ble fortrolig med byens boms som holdt til på kirketrappa med sine plastposer. Om nettene drev jeg nede i den opplyste havnen og kastet gjenstander i havet. Ved hjelp av snedige påfunn og fiffige formuleringer fikk jeg innpass i byens selskapsliv der jeg gjorde påfallende saker og fikk stor oppmerksomhet. Jeg lo så folk kunne se at tennene mine var friske. I den ene hatteesken hadde jeg en pistol med perlemorsbeslag mellom skittentøyet. Folk spurte meg hvor jeg kom fra og hva jeg skulle i byen, men jeg var hemmelighetsfull og brukte mye penger. En kveld inviterte jeg bomsen fra kirketrappa opp på rommet, serverte champagne og røkte tynne sigarillos med munnstykke av elfenben. Så besøkte jeg den fattige fiskeren som holdt til i et skur nede på brygga. Under en middag hos byens eiendomsmegler ga jeg til beste provoserende synspunkter på tidsånden og fabulerte inspirert om kunstens vesen og fortalte om min aktverdige venninne som på ett enkelt år ble drukkenbolt og romanforfatter. På tomannshånd fortalte jeg prestens sønn om mine nattlige drømmer og fikk ham til å rødme. Jeg fablet ikke lenger om å skrive, jeg snakket! Ordene rant av munnen min, setninger fulle av poesi og naturlyrikk, prestens sønn ble svært beveget. Han var forlovet, men jeg hadde en underlig medalje på brystet. Sankthansnatten støtte jeg på ham på min vandring på engen full av blomster som hadde lukket seg i mørket, hans forlovede var på studietur i Stockholm. Vi gikk arm i arm under den milde himmelen, og jeg fortalte om mine reiser i India og var mer besynderlig og fargerik enn hans ingeniørforlovede i Sverige. Neste dag danset jeg på bordet i selskap hos distriktslegen og var verdensvant og spilte fiolin og var talentfull og eksentrisk. Prestens sønn rødmet bestandig når vi møttes om nettene, jeg sa at en stor dikter er et menneske som ikke skammer seg. Så tok jeg påstanden tilbake og forvirret ham. Jeg innrømmet at hele mitt vesen var humbug, og han forsto seg ikke på meg. De hete formiddagene lå jeg i mosen og nøt min ensomhet, omsust av min egen jegfølelse, sjelen min var stor og fulltonende som et orgel. Prestens sønn var inntatt i meg, men lot som ingenting. Jeg kysset ham om natten og han gjengjeldte kysset, men angret straks og sa han aldri ville se meg mer. Jeg ble bunnløst fortvilet og sparket hunden hans flere ganger, jeg gikk til fiskeren og bød meg fram og kjøpte en ødelagt stol av ham. Men det hjalp ikke. Jeg var opprevet og drakk for mye av sinnsbevegelsen og bekjente offentlig min redningsløse kjærlighet og gjorde det umulig for meg selv. Så tok jeg hatteesken fram …

III

Alt dette er svært lenge siden. Jeg var ung den gangen og forfengelig. Se her er jeg med ordene mine! Hør! Jeg ble hørt, jeg ble sett, jeg høstet beundring, sedler og menn av ordene mine. Jeg spydde dem ut, men hadde ingen sjelefred. Bøyd over computeren, blind for annet enn bokstaver i kø, som om ordene kunne redde meg. Langt borte fra alt egentlig. Langsomt, ettersom alt gikk fortere og det tetnet seg om meg av ord, forsto jeg at de var feilen. Egne og andres og andres om mine fra munnen og hånden. Mot øret og øyet og inn gjennom huden til hjertet der de skrumpet det. Jeg lengtet bort fra ordene. Jeg lengtet bort fra meg selv. Fra skriften og snakket og alle menneskers skrift og snakk, pjattet fra tidlig morgen i alle kanaler på alle frekvenser, fjernsynet og radioen i bilen. Uvesentligheter, unøyaktigheter, vulgariteter og godmodig pjatt til sen kveld og natten igjennom. Uredigerte ordstrømmer, overskrift uten brødtekst, blogger, søppelpost, injurier, frekkhet og ublu selvpresentasjon, alle snakket og skrev uopphørlig, de som ikke kunne skrive, ikke kunne stave, skrev. Jeg solgte kontoret og kjøpte en hytte langt inne på Krokskogen uten strøm. Der satt jeg umælende foran ilden og kjempet med meg selv. Langsomt forsvant rastløsheten og jeg erobret bondens likevekt, hennes få følelser, stabiliteten, hennes treghet. Jeg sanket ved. Jeg plukket sopp og multer hele dagen og stekte soppen på vedkomfyren til aftens. Trakk lukten av steinsopp inn og spiste den med løk. Jeg lærte meg å lese skogen, snart visste jeg hvor det grodde steinsopp, blåbær. Store lykkelige felt med kantarell som gull på skogbunnen. Jeg plukket tyttebær, krekling, einer og enebær til krydder. En sjelden gang var jeg nede i byen, solgte det jeg hadde plukket og hamstret brød, vin, kaffe. Bar det på ryggen gjennom skogen som en pram. Skritt for skritt lenger bort fra avisoverskrifter, trafikk, all geskjeftighet. Skrådde inn på min egen smale sti og over det som kjentes som mine moer, hele veien uten å møte mennesker, kanskje en hare eller en hjort. Fredelig alene, ingen så meg, ingen snakket, tankene mine var langsomme, jeg ble meditativ. Blodet fløt rolig i årene som skyene drev dovent over himmelen hele den varme sommeren. Jeg sanket ved, jeg forberedte høsten og vinteren, hodet mitt var tomt for ord. En dag kom en mann over mosen. Det var kveld, det var mørkt. Jeg ba ham inn og ga ham mat og drikke, det ble sent, han fikk en seng. Om natten ble jeg grådig på ham og fikk ham. Om morgenen dro han ikke. Heller ikke neste morgen dro han. Han sanket ved med meg, bar tungt og skjøt ryper. Vi sa ikke stort, vi veiet våre ord, vi snakket med verdighet. Hans munn var sydd igjen. Alltid hørte vi den tunge lyden av himmelen og skogmørket og trærnes vennlighet. Fuglene. Nord for hytta lå et tjern, grønt og blankt som et akvarium. Der svømte mange bitte små fiskebarn, de vokste ikke. De levde og døde i tjernet og var til ingen nytte. Men en kveld hørte vi sang fra tjernet, de små fiskenes sang. Skulle vi tale om det eller tie om det? Vi var i årstidenes under. Grågåsen kom i en flåte på himmelen og verden sto stille til de var forsvunnet igjen. Om vinteren var det stjernene og månen. Nå og da hørte vi torden. Høsten var mørk og høytidelig. Tung og bløt så ingen tanke var umulig. Hjorten lutet seg mot jorda, og vi lutet oss mot jorda, hva ville komme nå? Vårens hastighet og henrykkelse og galskap, jo da, men høsten og mørkeredselen! Vi hørte varsler, vi fikk tegn, vi lyttet, tykke av stumhet. La oss sove, tenkte vi og vi sovnet.

________

Vigdis Hjorth (f. 1959) vokste opp i Oslo og har bodd i København, Bergen, Sveits og Frankrike. Debuterte i 1983 med barneboken Pelle-Ragnar i den gule gården som hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. For sin andre bok, Jørgen + Anne er sant fikk hun Kritikerprisen. Gjennombruddet som forfatter for voksne kom med romanen Drama med Hilde (1987). Hjorth har utgitt tjuefem titler til nå og er oversatt til en rekke språk. Siste bok: Tredje person entall (2008).

Les tekstheftet "Å Isak! Hamsun på tvers av tida"

Se bilder fra forestillingen "Å Isak" Hamsun på tvers av tida"

Flere forfattermøter

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008