Lars Saabye Christensen: Jeg elsker Hamsun. Jeg hater Hamsun.

Jeg elsker Hamsun. Jeg hater Hamsun. Kunne han ikke for guds skyld bare sovnet beruset og stille inn den natten etter nobelprisen, så hadde han, og vi, hans lesere, unngått dette med krigen og alt som den førte med seg for dikteren som valgte gal side og som alltid hadde vært på den gale siden, tverr og sta og ubønnhørlig, og diktere skal være på den gale siden, men denne gangen var den gale siden helt gal, det var mennesket og ikke dikteren som gikk over streken. Nei. Han skulle ikke gjort det, sovnet stille inn i 1922, for da hadde vi gått glipp av August, denne fetteren eller onkelen til Peer Gynt, så norsk og annerledes som noen, overdådig, uimotståelig og triumferende mislykket. Hvem ville gått glipp av dette glassklare og truende speilet? Ikke jeg. Jeg var fjorten og gravde meg ned i antikvariatenes kull og fant mine diamanter der, Sult, Mysterier, Pan, jeg fant begeistringen, det overveldende, det mystiske og herlige ved å gå inn i et usynlig, ufattelig og presist univers bygget utelukkende av ord satt i en bestemt rekkefølge og ingen hadde flere ord å ta av enn Hamsun, han var et helt bibliotek på egenhånd.

Hamsun var den første elektriske romanforfatteren i Norge. Han plugget inn språket og fikk setningene til å skinne i uhørte farger. Disse bøkene ventet på meg. Det hendte jeg lot dem ligge i ukevis, bare for å utsette gleden, for å gjemme på denne gleden. Det krevde stor disiplin. For Hamsun er en forfatter man blir avhengig av. Leser du litt må du ha mer. Og når du er ferdig er det bare å begynne om igjen og finne nye farger mellom linjene som drar deg videre, innover i fortellingen, ned i menneskene, opp i himmelen, som et dampende, poetisk lokomotiv. Hamsun er en glassklar gåte. Derfor blir vi aldri ferdig. Derfor begynner vi alltid på nytt. Hamsun var lenge mann av sin tid, siden gikk tiden fra ham og jeg ser for meg en ensom, forlatt dikter, født i 1859, hjemløs i det nittende århundre, han ble hjemløs i sin egen tid, men tiden gikk ikke fra hans litteratur. Tiden er den skarpeste kritiker. Tiden er nådeløs mot sine egne og en like nådeløs dommer når våre gjerninger ankes til den høyeste rett etter at vi er døde og de døde trenger gode forsvarere. Tiden velger og vraker. Men kunne ikke Hamsun i det minste ha tatt sin hatt og gått i 1939, like før Polen. Så hadde vi sluppet landssvikeren og Hitlers nekrolog som i all sin gru slo fast Hamsuns øredøvende stahet: Hvis du tar feil, ikke nøl! Men da hadde vi også mistet På gjengrodde stier, den beske svanesangen, oldingens testamente der vi alle står som arvtagere. Hamsun er et umulig regnskap. Hamsun går ikke i balanse. Han går ikke opp. Hamsun er røde tall. Derfor leser vi ham, igjen og igjen, denne lofferen som hadde språket som sitt hjem og verden som sitt naust. Den store litteraturen er brev til fremtiden og huskelapper fra fortiden. Nå er Hamsun på plass her, Sortland, men Hamsun kan aldri bli satt på plass. Han narrer, forfører og overbeviser oss. Han drar oss videre. Han er seil og anker. Hans samlede verker er også hans liv, i flere bind enn han rakk å skrive. Om hundre år er ingenting glemt. Jeg hater Hamsun. Jeg elsker Hamsun.

________

Denne prologen av Lars Saabye Christensen ble fremført av Bjørn Sundquist i forbindelse med innvielsen av Hamsun-rommet og avdukingen av en Hamsun-byste på Sortland hotell 19. september 2009.

Lars Saabye Christensen debuterte i 1976 med diktsamlingen Historien om Gly som han mottok Tarjei Vesaas debutantpris for. Han har skrevet en rekke dikt og skuespill, samt flere filmmanuskript, men har særlig utmerket seg som novellist og romanforfatter. Han slo for alvor igjennom med romanen Beatles (1984) og er nå en av Norges mest anerkjente og mestselgende forfattere. Hans bøker er oversatt til en rekke språk.

Flere forfattermøter

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008