Herbjørg Wassmo: Ærede dikter Knut Hamsun

1. august 2009 ble jubileumsforestillingen "Å Isak! Hamsun på tvers av tida" fremført på Sognefjellet. Tekstene som dannet utgangspunktet for forestillingen var skrevet av Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth, Gro Dahle, Maria Tryti Vennerød og Hanne Ørstavik. De fem forfatterne utfordrer Hamsun og hans nobelverk "Markens grøde" med erotikk, dramatikk, politikk og en god posjon satire. Her kan du lese Herbjørg Wassmos bidrag "Ærede dikter Knut Hamsun".

Av Herbjørg Wassmo

Man har bestemt at De skal feires – med malurt, på norsk maner.

Det er mange som snakker om Dem, men jeg vil ta meg den frihet å snakke til Dem. Og hva jeg skal si, skjeller ikke verden det slag.

Jeg skal ikke trette Dem med min beundring for deres bøker, for jeg vet sant å si ikke om De bryr Dem om det. Og jeg bruker Deres ord for denslags: Dem om det!

Mitt talent for nesegrus beundring er også lite utviklet. Jo mer jeg ser av verden, jo tydeligere blir menneskets dårlig evne til å forvalte det som kunne vært beundringsverdig. Menneskets kropp, for ikke å snakke om logisk tenkning, har en lei evne til oppløsning.

Men for all del, en smule begeistring for litteratur kan man jo unne seg. I den anledning har jeg intet behov for å kreve at dikteren skal være et såkalt godt menneske.

I motsetning til min farmor som så Dem i levende live på nært hold, har jeg ikke latt meg sjarmere av Deres utseende. Men jeg ser at man sikkert kunne henge en kostbar frakk på Dem uten at det var bortkastet. Jeg bare nevner det, for i Deres tid var det enda viktigere enn det er nå – å pleie sin bart, om man har noen.

Jeg hadde aldri den ære å høre Deres kraftige foredrag, der De latterliggjorde kollegaer og åndselite her på berget. Men jeg går ut fra Deres ord ikke skilte seg særlig ut fra det enkelte må tåle av utskjelling nå til dags. Det skulle ikke forbause meg om også De, i ungdommelig overmot, trodde De hadde oppfunnet kruttet fordi noen hadde lest Deres skrifter. Det virker å være en utbredt forestilling, også i dag.

Men for å bevege meg fra det ytre – og en smule innover i materien, så har dette maset om deres store geni heller aldri fått meg til knefall. Sant å si synes jeg det er påfallende, at man i 2009, nesten uten unntak, teller maskuline genitalier som genier. Med respekt å melde må det være en regnefeil et sted. Og denne feilen var innført lenge før våre nye borgere kom med sine kvinner gjemt bak slør. Det virker som om De, Herr Hamsun, også følte dem best til mote med kvinner som ikke truet Deres posisjon. Og De er, den dag i dag, på ingen måte alene.

Egentlig kunne alt bare gått sin skjeve gang, hadde det ikke vært for at man stadig må være vitne til at geniet ikke greier sin oppgave, nemlig å foredle menneskets ånd. Ofte ser det ut som om geniet kaster barnet, altså seg selv – ut med skittvannet. Og at åndelig oppløsning mer er en regel enn et unntak. Og det før geniet har trykket ut av seg den smule arbeid man må kunne forvente ved slik status. Det kan se ut som om De, Herr Hamsun, ikke var noe unntak.

Muligens streifet tanken Dem underveis: Er disse gjerninger bra for meg og min dikting? Er dette bra for min sjels ettermæle? (I den grad sjelen har behov for ettermæle, naturligvis.)

Det er selvsagt lett for meg å spørre. Jeg har fått sannheten definert av dem som holdt seg på riktig side. Men ærlig talt – hvor tåpelig kunne et menneske med så stor ballast som Dem – være? Til og med skrive en nekrolog over føreren!

Trodde De virkelig at De kunne peke på hvem De ville – og si «Der er min utvalgte helt», og så var verden enig? Eller var De simpelthen en gammel stabukk, som en gang hadde sagt ja til det tyske, fordi man beundret Deres bøker der, og at De dermed måtte gå videre med hele alfabetet til hyllest?

Og for å være helt ærlig, så forstår jeg i så fall den naive, men livsfarlige tanken. Vi forsvarer dem som viser oss en smule oppmerksomhet. Det er derfor så mange barn lar sine foreldre går fri fra dom.

Hadde De vært min bror, så er jeg redd vi ville ha hatt mangfoldige scener om Deres knefall for føreren. Og hadde jeg vært deres kone, ville jeg nok tatt til vett og berget meg selv. Skjønt slikt kan man aldri vite, når man ikke selv har på skoen som trykker – så inn i døden.

I ettertid kan man spekuler på hva De så i denne livsfarlige, livsfjerne, ropende, kommanderende, fjertende, torturerende bøddel, denne mannslingen med bart, som sikkert hadde utropt seg til militært geni.

Og der har vi det igjen! Vårt infantile knefall for helter og idol, i alle kategorier. Deres helt, Herr Hamsun, var ikke bare katastrofal for Dem og Deres familie, han var godt i gang med å ødelegge en hel verden!

I etterpåklok ettertid var Deres beundring ingen genistrek, men en full mental blokade i Deres berømte pannebrask. Og folk forventer ennå at De skulle vært klokere enn de andre som valgte feil side.

Derfor driver vi fremdeles og plager deres ettermæle. Vi hausser opp og æreskjeller Dem – uten at De trygler om nåde. Vi diskuterer Deres begavelse og svik, Deres stormannsgalskap og mulige senilitet, deres talent for romankunst og forakt for teateret. Man skulle tro at dette kjempers fødeland ikke hadde noe å utrette for egen del, slik støyen om Dem står i vilden sky. Og ærlig talt, hvordan i huleste kunne De være så dum?

Jeg tillater meg å si at geniet utenfor litteraturen ikke greide å omstille seg til enkel tenkning. Som at helten var en despot.

I årevis har man kranglet om hvorvidt Deres navn skal brukes på gater, eller Deres berømte hode komme på sokkel. Jeg vet ikke hvordan De har det med sokler og gatenavn? Men jeg tror De slipper å pryde parkeringsbunkere, slik Ibsen må tåle.

Noen foreslår en plakat med påskrift: Dikteren Knut Hamsun (ikke nazisten). Enkelt, så kunne det bli fred?

Men nei, man kan ikke skille person og dikter, hevder de som vet. De som er såret, de som hater, de som husker. Og hva skulle vi da ha å feire og æreskjelle? Hvordan skulle vi da kjenne oss som gode borgere på den riktige siden?

Det er nettopp dette De skrev om fra tid til annen. Menneskets dårskap og drømmen om å være bedre – og mer elsket enn man er? Forsto De selv alt det De skrev? Skjønte De at den gamle Knut, mannen, ikke var verdig til å knytte dikterens skolisser?

Er det nettopp dette som er alle dikteres paradoks? Å være den minste pusling i sitt eget verk?

For De viste oss, svart på hvitt, hvor galt alt kan gå, hvor stort hatet, ondskapen og sviket kan være. Hvor bedrøvelig og stakkarslig sulten og nederlaget er, og hvor svake kår tilgivelsen har. De viste oss drømmen og vitaliserte naturen. Og galskapen. Kjærligheten og galskapen. Det som viser oss hvor skjørt alt er.

Derfor vil jeg trøstes med å høre hva De skrev mot slutten i romanen Pan, der postbudet kommer med et brev til Løytnant Glahn:

Men i brevet er ikke noget skrevet, der ligger bare to grønne fuglefjær i det. En isnende rædsel trekker igjennom meg, jeg blir kold. To grønne fuglefjær! sier jeg til meg selv. Nå, hva er dermed å gjøre! Men hvorfor blir jeg kold? Se det er nu en forbandet træk fra de vinduer der. Og jeg lukker vinduerne. Der ligger nu to fuglefjær! tenker jeg videre, jeg synes at jeg skulde kjende dem, de minner meg om en liten spøk oppe i Nordland, en sådan liten oplevelse blant mange andre oplevelser; det var fornøyelig å se de to fjær igjen, Og jeg synes pludselig å se et ansikt og høre en røst og røsten sier: Værsågod, hr. Løitnant, her er Eders fuglefjær! Eders fuglefjær…

______________

Herbjørg Wassmo er født i 1942 i Vesterålen. Hun debuterte i 1976 med diktsamlingen Vingeslag , men det er først og fremst som romanforfatter Wassmo har markert seg. I 1981 slo hun gjennom med romanen Huset med den blinde glassveranda , første bind i trilogien om Tora. For den siste romanen i trilogien, Hudløs himmel , ble hun også tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1987. Bøkene om Dina er Wassmos andre hovedverk, en trilogi som ble påbegynt med Dinas bok i 1989 og avsluttet med Karnas arv i 1997. Herbjørg Wassmo har også skrevet noveller og skuespill. Hennes bøker er oversatt til flere språk. Siste roman: Hundre år (2009).

Les tekstheftet "Å Isak! Hamsun på tvers av tida"

Se bilder fra forestillingen "Å Isak" Hamsun på tvers av tida"

Flere forfattermøter

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008