Hanne Ørstavik: Ikke til å ville ha

1. august 2009 ble jubileumsforestillingen "Å Isak! Hamsun på tvers av tida" fremført på Sognefjellet. Tekstene som dannet utgangspunktet for forestillingen var skrevet av Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjorth, Gro Dahle, Maria Tryti Vennerød og Hanne Ørstavik. De fem forfatterne utfordrer Hamsun og hans nobelverk "Markens grøde" med erotikk, dramatikk, politikk og en god posjon satire. Her kan du lese Hanne Ørstaviks bidrag "Ikke til å ville ha".

av Hanne Ørstavik

Det som sitter igjen etter å ha lest Markens grøde, er de to barnegravene. Det er som å gå inn i en skog, og det er ingen andre der, du er helt alene, du går inn mellom trærne, inn under trærne, under det høye grønne, inn i det rommet som lages der, av lyset ned mellom trærne, og under. På den grønne mosen, stråene, lyngen, den ujevne bakken, småstein, kvist – og overalt er det stier, som om det har gått noen her før, som om det er stier mellom tuene, og du kjenner deg kanskje redd et øyeblikk, du kan gå deg bort, hvis du glemmer deg, glemmer å tenke, bare følger med, følger stien, går, fram der i det grønne, over mosen, mellom tuene, inn.

Inne i en sånn skog var det Inger fødte barnet sitt. Alene, der i skogen. Redselen, under fødselen, i smertene, for at du ikke holdes sammen mer, at du revner, nå sprekker du, rives opp – og den andre redselen, som Inger må ha gått med hele vinteren, redselen for om barnet også var som henne. Stygt. Med den åpne munnen ganen opp mot nesen, hele ansiktet åpent sånn, hareskår. Stygt. Ikke til å elske. Ikke til å ville ha.

Og Inger vet hvordan det er. Avskyen i øynene, ikke med vilje, engang, ikke med vond vilje, de som kommer mot henne, skal si henne noe, ikke engang med vond vilje trenger det å være. Det bare skjer. Fordi det gjør vondt å se på henne. Avskyelig. Hvordan Inger vet hvordan det er å bli snakket til og ikke møte øynene, for de ser ikke på henne, når de snakker til henne, de ser forbi, fester blikket et sted bak henne, like ved øret, ved siden av, over, eller de ser henne i øynene, men som over en plate, med et stivt blikk, som ikke slippes ned, til det der nede, det vil de ikke ha. Bare det der oppe er det mulig å snakke med, de holder seg der oppe. Sånn har hun gått, Inger, fra hun var liten, fra hun var nyfødt, spedbarn, morens øyne på henne lenge før hun visste hva det het, ordene for det som skjedde der i morens øyne, at de så på henne, men samtidig skjøv henne vekk, øynene, blikket, skjøv henne bort. For hun var noe som ikke var til å ville ha, det, der, synlig, midt i ansiktet.

Og så har hun blitt tatt imot av Isak. Sånn hun er. Det er himmelen, vidunderet. Hun blir tatt imot, som hun er.

Og mellom dette, mellom himmelen og fortapelsen, midt i dette går hun med den voksende magen sin, med det nye barnet. Og hun vet ikke. Vet ikke hva det er, om det er. Som henne. Hva skal hun gjøre da?

Og så kommer det, og så er det som henne. Og så gjør hun det kjærligste hun kan tenke seg. Det lille barnet, den lille jenta, som har kommet ut av henne og ligger der, blodig, talgflekkete, født, med den samme skaden som hun selv. Med den samme åpningen i ansiktet, den samme glipen. Og hun gjør det kjærligste hun kan tenke seg. Hun dreper det. For at hennes egen lille jente skal få slippe det som bare Inger vet. For at hun skal få dø den døden Inger kan ha lengtet etter, inni seg. Fra det første blikket fra sin egen mor, fra den gang hun selv var den nyfødte lille jenta. Gir henne den døden, det beste hun kan, som velsignelse. Og graver det ned, der mellom trærne, oppi bakken, oppi lia, mellom trærne. Og setter på et lite kors, av to trepinner.

Dette å kunne gå inn mellom trærne, alene, i skogen, og så er det så stille. Det er bare dine egne skritt, kanskje fugler, kanskje vind i bladene. Men det er ingen andre der. Også Inger var alene der, med barnet.

Sånn Barbro var alene, mellom trærne, ved bekken, da hun fødte sitt. Gutten, den velskapte gutten, som falt i bekken, sa Barbro, og ble død av det. Hun ville ikke ha det. Kunne ikke, ville ikke. Ikke da, ikke sånn. Også hun alene med fødselen, følelsen av at det som skal ut er for stort, at det spjærer deg opp og at bekkenet kommer til å sprekke, at du ikke holdes sammen mer. De var alene med alt dette, første gang, både Inger og Barbro.

Og de gjør det samme, de dreper barnet sitt. Og graver en grav til det, i skogen. Og selvfølgelig er det galt. Men jeg rystes ikke av det. Det var før kondomene, før pessaret, spiralen og p-pillen, før abortloven fantes, som alternativ. Rettssaken mot Barbro har Hamsun skrevet som en tilsynelatende nøytral framvisning. Men den kommer jo fram, selvfølgelig, motstanden. Mot barnedrapene. Selvfølgelig. For det er et brudd i romanen, at den følger saken så nøye, han ville noe med det, Hamsun, si noe, om at det som gror, vokser og blir til, skal ha liv. At det er Markens grøde, det også. Og at det er opp til oss, å ta det imot.

Men det er ikke så enkelt. Det er forskjell på kuene som storoksen til Isak bedekker, og det å føde fram et menneskeliv. For mennesket er det mest hjelpeløst fødte av alle som fødes på jorden. Vi trenger og trenger og trenger, og noen må være der og gi. Noen må være der, og bytte og bære og holde. Vugge og nynne og si. Der kalven reiser seg og står i løpet av en halv time, trenger vi først et år, og så et helt liv. Og noen må være der.

Og det å være den som er der. Det er det det handler om. For mens Isak sår, både med korn og sæd, og siden høster, så er det ikke sånn i kvinnekroppen. Den er både korn og jord på samme tid. Og barnet høstes ikke når det blir født, det fødes, og så skal det vokse.

Og det er kanskje lettere å dømme Barbro enn Inger. For Inger hadde en så synlig grunn. Mens Barbro var bare forfengelig? Ønsket seg et annet liv? Med en annen mann? I hvert fall på en annen måte, var det sånn? Vi vet ikke. Vi vet bare at Barbro og Inger drepte sine nyfødte. Og grov dem ned. Fordi de av en eller annen grunn ikke så noen annen utvei. Selvfølgelig er det galt. Men det er ikke så enkelt.

Det som blir igjen, hos meg, av Markens grøde, er dette: Stillheten i skogen, under trærne, den grønne bakken, bladene, lyset der under trærne, å være alene der. Å gå inn i skogen, alene. At det er langt til andre, og at det kan graves en grav. Det kan være en grav, ved siden av stien, i skråningen, den grønne lyngen, mosen, den brune torven, sanden, den rotfylte jorda. Det ser så fredfylt ut. Og samtidig dette: At de var alene der i skogen, og gravde en grav, og begravde barnet sitt, som de ikke ville ha. Ikke kunne ha. Det var ikke plass i dem, for det. Vi vet noe, vi tror vi vet, men vi vet ikke. De gjorde det. Det var sånn det var. Og så begravde de det. Mer og mindre godt. Den ene med kors, den andre uten. De var alene med det.

Sånn vi også går inn i skogen, alene. Inn under trærne, med de mange stiene, som ikke er stier, bare forsenkninger mellom overgrodde steiner, og så ser det ut som de henger sammen, leder fram til noe, at de viser vei. Men de leder ingen steder. De bare er. Som gresstuene, de lave kvistene, stråene. Sola ned mellom bladene som skinner i flekker på deg der du går innover i det susende stille. Eller om det kommer regn.

________________

Hanne Ørstavik er født i 1969 i Finnmark. Hun debuterte med romanen Hakk i 1994, og har utgitt til sammen åtte romaner. Hanne Ørstavik har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen,Oktoberprisen og Doblougprisen. I 2007 fikk hun Aschehougprisen for hele forfatterskapet, og bøkene hennes er oversatt til mange språk. Siste tittel (i samarbeid med billedbokkunstneren Pierre Duba): Der alt er klart (2008).

Les tekstheftet "Å Isak! Hamsun på tvers av tida"

Se bilder fra forestillingen "Å Isak" Hamsun på tvers av tida"

Flere forfattermøter

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008