På gjengrodde stier – forelegg for den tyske filmen Eiszeit

2009.09.17

Knut Hamsuns siste bok, På gjengrodde stier, er utgangspunkt for den siste nasjonale jubileumsforestillingen i Grimstad 18. september. Boka er også ett av flere forelegg for den tyske filmen Eiszeit fra 1975. Nasjonalbibliotekets Jens-Morten Hanssen har sett filmen.

Eiszeit (1975)

Av Jens-Morten Hanssen

Den tyske filmen Eiszeit ( Istid) fra 1975 er det nærmeste vi kommer en filmatisering av På gjengrodde stier, men strengt tatt er Hamsuns bok bare ett av flere forelegg og kilder som inspirerte den tyske forfatteren Tankred Dorst til å skrive skuespillet Eiszeit som filmen er basert på. Dorst sa selv om dramaet at det er ”et stykke fri diktning med oppdiktede personer, men med utgangspunkt i Knut Hamsuns situasjon i de siste år av hans liv”.

Filmen handler om en verdenskjent, nobelprisbelønnet forfatter på nitti år som på grunn av sin støtte til nazistene under andre verdenskrig er satt i arrest på et gamlehjem et sted i Norge. Her undersøkes dikterens åndelige og psykiske tilstand med tanke på hans strafferettslige tilregnelighet. Filmen fremstiller dikterens forhold dels til de øvrige beboerne på gamlehjemmet (full isfront), dels til en tjueårig student, Oswald, som fem år før filmens handling tar til, planla å ta livet av dikteren med en håndgranat. Oswald oppsøker gamlehjemmet og dikteren, som i filmen bare kalles Den gamle, for å konfrontere ham med hans handlinger som nazikollaboratør. Dels beskrives Den gamles forhold til sønnen fra hans første ekteskap (Paul) og til hans andre kone (Vera). I løpet av handlingen trekkes Den gamle mer og mer mot Oswald, de to utvikler et fascinerende hat–vennskaps-forhold, mens de to familiemedlemmene som forsøker å lette mest mulig på tilværelsen for Den gamle, kun skaper irritasjon hos ham.

Location: Norge
Filmen ble spilt inn sommeren 1974 i Oslo, Krødsherad og Larvik. Mesteparten er spilt inn i og ved Villa Fridheim, en diger sveitservilla ved innsjøen Krøderen (hvor også TV-serien Soria Moria er spilt inn), som i filmen forestiller gamlehjemmet. Filmprosjektet ble initiert av det tyske filmproduksjonsselskapet Polyphon i Hamburg, Norsk Film A/S var ko-produsent. Filmen har tysk tale og tyske skuespillere i alle sentrale roller, men en rekke norske statister, kjente og ukjente, bl.a. Kari Diesen, Kolbjørn Buøen, Kirsten Heiberg og Torgils Moe.

I hovedrollen som Den gamle møter vi O.E. Hasse, mens Oswald spilles av Ulrich Wildgruber. Regien er ved den nylig avdøde film- og teaterregissøren Peter Zadek. Tankred Dorsts drama hadde urpremiere i Bochum i mars 1973, med nærmest identisk besetning når det gjelder de sentrale rollene som i filmen – og med Zadek som regissør. Dorsts drama ble en relativt stor teatersuksess på 1970-tallet. Det ble spilt på teaterscener i Hamburg, Stuttgart, Berlin, Adelaide, New York og Kolkata, og er også produsert som radioteater i Italia, Danmark og Sverige, men er aldri satt opp på noe teater i Norge.

Levd liv versus politiske og moralske idealer
Hvordan forholder filmen seg til Hamsuns etterkrigsskjebne og det traumet som oppsto i omverdenens forhold til diktergiganten? Det er et fortrinn ved filmen at spørsmålet om juridisk skyld, det norske etterkrigsoppgjøret, Hamsun-sakens kjerne (Hvor mye visste han? Var han medlem av NS?) ikke står i hovedfokus. På gjengrodde stier slutter med at Høyesterett feller sin dom over Hamsun. I Eiszeit blir Den gamle undersøkt av en psykiater, og en kommisjon på tre mann gjennomfører et slags kryssforhør av ham, men hva disse undersøkelsene munner ut i får vi ikke vite i løpet av filmen. Den tar ikke stilling til dette. Filmen handler om alderdom versus ungdom, levd liv versus politiske og moralske idealer. Den gamle konfronteres med omgivelsenes fordømmelse og landsforræderbeskyldninger, men lar seg nærmest ikke affisere av det. Han fremstår som stolt og sterk, uangripelig. Han er en monolitt av levd liv, og monolitter ber ikke om unnskyldning for noe.

Alderdom versus ungdom
Det er en dyp ironi at den eneste som dør i løpet av filmen, befolket som den er av oldinger, er den tyveårige Oswald. Den gamle får siste ord i filmen. Han ligger i senga på sitt rom. Kona og sønnen tror han er død, men han løfter hodet, smiler og sier: ”Jeg lever ennå!” Oswald derimot – i stedet for å bruke håndgranaten mot Den gamle – ender sitt liv ved å sprenge både seg selv og farens bil i lufta i filmens mest spektakulære scene, med borggården ved Oslo rådhus som kulisse. Vi får vite at Oswald har vært partisan under krigen. Oswalds far, skipsreder Kronen, var opportunistisk medløper og tjente stort på krigen og var for øvrig en stor beundrer av Den gamles bøker. Dette får Oswald til å legge Den gamle desto mer for hat.

Oswald blir fullstendig avvæpnet av oldingens suverene uangripelighet. I stedet for konfrontasjon skjer det nærmest en identifikasjon mellom de to; de speiler hverandre. Den gamle er fascinert av Oswalds ungdommelighet, Oswald av Den gamles karakter. Da Den gamle rømmer fra gamlehjemmet sammen med Oswald gir han seg ut for å være hans far. Oswalds selvmord går sterkt inn på ham. Tilbake på gamlehjemmet bærer han sørgebånd, mens de øvrige beboerne på gamlehjemmet tror han hedrer Hitler.

Outsideren
På gamlehjemmet er Den gamle i en ekstrem outsiderposisjon. De øvrige beboerne som i filmen opptrer som en masse uten individuelle egenskaper, nistirrer på ham under måltider og ellers. Deres foraktfulle og isnende blikk plasserer ham i gapestokken, men Den gamle beholder en stolt mine og lar seg ikke affisere. I filmens eiendommelige åpningsscene er det maskerade på gamlehjemmet i anledning nyttårsaften, Den gamle har verken maske eller kostyme. Da han først blir fanget av kamera, er det så vidt vi ser ham, der han sitter alene i mørket. Han blir introdusert av en keitete og sørgmodig taler, men ingen applauderer. Den gamle reiser seg og spaserer over til en benk i periferien av parken foran gamlehjemmet. Han er til stede, men tar ikke del i festen. Han har sin egen virkelighet.

Knut Hamsun var i realiteten 22 år eldre enn sin andre kone, Marie. I filmen er aldersforskjellen 55 år (!). Kona i filmen, Vera, og sønnen fra første ekteskap, Paul, er jevngamle og trives best i hverandres selskap, litt småforelsket som de faktisk virker. Samværet med Den gamle er anstrengt. De to eneste karakterene i filmen som får frem annet enn trass hos Den gamle, er Oswald og landstrykeren Kristian fra Kløtran, en bekjent fra dikterens oppvekst i Nordland (i På gjengrodde stier heter han Martin). I en noe langtekkelig, men viktig scene i filmen – mens de to gamle vennene sitter og mimrer over personer de har kjent – uttaler landstrykeren programmatisk: ”Alle er døde, men vi lever.”

”Alle er døde, men vi lever.” Landstrykeren Kristian fra Kløtran (Hans Mahnke) og Den gamle (O.E. Hasse) mimrer over personer de har kjent ...

... og lager røykringer, slik de gjorde under oppveksten i Nordland. Regi: Peter Zadek. Filmfotograf: Gerard Vandenberg.

Møtt med kritikk
Eiszeit ble først vist under filmfestivalen i Berlin sommeren 1975. Ifølge Per Haddal ble den ”møtt med avvisende piping” ( Vårt Land, 20. januar 1976). Mottakelsen i Norge var ikke stort bedre. I Bergens Tidende meldte signaturen RD at det ”er en usedvanlig elendig film på nesten alle områder.” Filmen føles ”som en usedvanlig lang istid. (…) Det er en misforstått affære tvers gjennom.” (24. januar 1976) Ser man filmen og leser kritikkene i dag, får man imidlertid inntrykk av at filmen ble vurdert på feil premisser. Den ble sett opp mot På gjengrodde stier og Hamsun-saken. I dag er det lettere å vurdere filmen som et selvstendig kunstnerisk verk, på samme måte som vi dag leser På gjengrodde stier med et annet blikk enn i 1949. Tyske O. E. Hasses Den gamle vurderes som en av hans beste filmroller i en lang merittliste som bl.a. omfatter Alfred Hitchcocks I Confess (1953).

Familien Hamsun syns åpenbart også at filmen ble vurdert på feil premisser og kan heller ikke ha vært særlig begeistret for den, i hvert fall hvis man skal dømme etter sønnen Tore Hamsuns innrykk i Aftenposten 21. januar 1976:

”1. Ikke en eneste replikk som denne brølende 90-åringen flerrer lerretet med kunne vært sagt av Hamsun.
2. Ikke en eneste situasjon, hvor «nøkkelpersonen» er aktivt med, er identisk med de virkelige.
3. Noen tilnærming til kunstneren og mennesket Knut Hamsun, enn si noen analyse av ham på det indre plan, er umulig å spore.
4. Forfatteren Tankred Dorst har sine ord i behold når han fraskriver seg enhver dekkende identifisering. En annen sak er det at Dorst, som den dyktige p.r.-mann han utvilsomt er, har funnet det formålstjenlig å basere sitt stykke på noen ytre omstendigheter ved en berømt dikters tragedie.
Det ville være redelig journalistikk om filmanmelderne tok hensyn til disse fakta.”

______

Jens-Morten Hanssen er redaktør på ibsen.net, Nasjonalbiblioteket. Foto i artikkelen er fra en filmkopi i Nasjonalbibliotekets filmarkiv.

Les mer:

Om Eiszeit i Hamsun-filmografien som du finner her

Den nasjonale jubileumsforestillingen "På gjengrodde stier" 18. september i Agder Teater-Fjæreheia inkl. øvrig Hamsun-program i Grimstad 19. september

Mer om Hamsun, Grimstad og På gjengrodde stier

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008