"Mod Jul" – igjen

Av Gro Roksand

2009.12.22

Som på denne tiden i fjor ønsker redaksjonen i hamsun.no sine lesere en riktig god julehelg – med Knut Hamsuns tekst "Mod Jul". Teksten ble første gang trykt i Skandinavisk Illustreret Folke-Kalender for 1888, utgitt i Chicago og Minneapolis.

Man vet ikke nøyaktig når “Mod Jul” ble skrevet. Den kan datere seg fra Hamsuns andre Amerika-opphold (1886–88), og er i så fall det eneste skjønnlitterære produkt vi kjenner til fra hans hånd fra denne perioden. Det kan imidlertid like gjerne være et manuskript han har hatt med fra Norge, skriver Lars Frode Larsen i sin kommentar til fortellingen i Nye Hamsun Samlede. (Se hele kommentaren nederst i artikkelen.)

Et eksemplar av folkekalenderen for 1888 befinner seg i Norsk-amerikansk samling i Nasjonalbiblioteket, og ble digitalisert for hamsun.no ved opptakten til Hamsun-året. Teksten er nettredaksjonens julehilsen til leserne også når Hamsun-året rundes av.

Gyldendal Norsk Forlag har gitt tillatelse til å gjengi teksten slik den er trykt i folkekalenderen for 1888, og slik den er trykt i Nye Hamsun Samlede i 2007 i en varsomt språkmodernisert versjon (se nedenfor).

Knut Hamsun: "Mod Jul", første side.	Knut Hamsun: "Mod Jul", andre side.	Knut Hamsun: "Mod Jul", tredje side.
Knut Hamsun: "Mod Jul", fjerde side.	Knut Hamsun: "Mod Jul", femte side.	Knut Hamsun: "Mod Jul", sjette side.

(Klikk på bildene for å se større versjoner.)

Teksten slik den er gjengitt i varsomt modernisert språk i Nye Hamsun Samlede, bind 18 (hovedredaktør: Lars Frode Larsen. © Gyldendal Norsk Forlag 2007):

MOT JUL

Jeg kom hjem noen dager før jul.

I Kristiania var det mild vinterdag, mange gikk uten overtøy, og omkring Lunden var det blitt nesten ufremkommelig bløtt. Det var en av disse dager som narrer fattigfolk til å pantsette klær midt på vinteren. Men det var uvær ivente, skyene svinget som kloder over byen.

Ut på aftenen ble det et rått mørke, et av disse mulm som kleber koldt mot ansiktet når man går i det. Så falt det noen store våte filler av sne. Nu får vi det! tenkte folk som forstod seg på vær, nåda – vil det så begynne! Men det begynte ikke. Man hørte blott en underlig uro oppe i høyden, og når det rev i skyene, lyste månen henover kloder som veltet – veltet. Således holdt det ved til utover midnatt.

Nu stilnet det av, og tross alle kyndige folks formodning ble det koldt. Man hadde forregnet seg, det ble frost. Allerede ved sekstiden var alle byens vinduer belagt med tykt loddent snerim. Kun i doktorens kontor i det høye hus ved siden av klesbodene var vinduene klare; man hadde vedlikeholdt varmen hele natten. Men dagen efter denne var kulden slik at folk helst holdt seg inne. Og alle som hadde råd til det, leiet da derfor andre til å gå sine ærender – fattigfolk og fattigfolks barn som kavet rundt med kurver og pakker for en suppelevning eller kjøttsene fra herskapets bord, eller for skillinger til en rus. Det er i slike dager livets avfall velter om i gatene.

En enkelt skiltmaler står med votter på ved en port og gjør sine bokstaver, og oppe på Kristian IV-statuen sitter noen småfugler og fryser. Men kurvkonene er i hus idag. Kun én eller to, som ikke har råd til å være hjemme og ete sine egne kaker, sitter på sin selgeplass og dukker med en hoven nese ned i overtøyet, lutende over bordet med de rimede lekkerier. Og når en blå hånd av en eller annen hungrig kunde rekker henne en femøre, gidder hun neppe se opp og motta mynten, førenn hun atter duser sammen og ser seg selv i brystet.

Snostikket var likefrem umulig overalt hvor det intet ly var. Selv konstablene holdt seg forsiktig borte fra de åpne plasser. Men folk som måtte forbi de kolde sidegater, bet tennene sammen og løp – med hodet fremstrakt, hendene for ansiktet. De som holdt det ut, stanset et sekund forbitret ved termometrene; de syntes det begynte å bli kjølig. Men hen over Torvet iler en liten luftig skikkelse i bomullskjole og mørkegrått sjal, det er – jo det er henne, den lyse lille som aldri kunne si nei. Jeg kjenner henne på gangen, som ennu er den samme, og på de butte, vristhøye føtter som tramper under det lette skjørt. Hun bærer sin kurv foran seg som i gamle lykkelige dager, med begge armene inn i hanken. Men ansiktet er så medtatt, skuldrene så sunkne ….

Vrak – hun er vrak!

Hun var datter av en skomaker i Sandsvær og kom som ung pike inn til Kristiania for å tjene. Fra den tid kjenner jeg henne. Hun var stille og gikk så rolig omkring, men hun var en vulkan i slummer. Hun holdt av å tegne blomster, og det var talent i hennes skisser; men ikke en feil måtte vi peke på, ti så stakk hun i å gråte. Forresten var hun den flinkeste pike fruen hadde hatt. Det var ikke den ting hun ikke gikk villig til – først i huset, siden i portene. Hun kunne aldri si nei. Hennes lidenskap var kadetter. Disse unge mennesker med de brede røde render nedefter benklærne stod henne alltid i hodet. En hilsen eller en annen oppmerksomhet fra en av disse ungherrer kunne gjøre henne lykkelig for lang tid – en oppmerksomhet fra en av disse gjorde henne også tilsist ulykkelig. Hvor det moret henne å være venner med dem! Men hun ble tilslutt altfor vel kjent, man gikk fra henne. Hennes munn bleknet, denne blussende munn som likesom hadde farvet dempet rødt hvert ord hun sa, øynene stirret dristigere hos henne – hun ble alene. Fra nu av så jeg henne sjeldnere, hun unngikk meg. Hun var sunket fra kadettene med de brede render ned til de menige med de smale, og derfra dypere ned, dypere, dypere, like ned i livets avfall. Der stanset hun. Vulkanen var utbrent. Nu gikk hun ærender for folk i kolde dager. Vrak – vrak!

Himmelen stod like stirrende klar, som koldt glass, som blåis. Og snoen jog fotgjengerne i galopp gjennom gatene. Ved det høye hus på siden av klesbodene stanser en hyrekusk med en rimet hest foran sleden. Han skal hente en mann. Hvem? I slike dager, da blott nøden er ute, det driver av avfall og menneskevrak – hvem? Doktoren, du kjære, doktoren, denne siste prest i den sunkne menneskehet.

– Det går en drager ned Storgaten, som engang eiet et hus i byen, og som før i tiden kunne sitte inne i umildt vær. Gastene kaller ham “Lorden” ennu. Han er vel kjent, hele Kristiania kjenner ham. Når folk går forbi 709 Trampes plass, peker de opp på den svære murstensgård og sier: “Lordens gård!” Og de tenker sørgmodig på hvordan liv kan leves i denne verden.

Lorden stanser ved Justs store glassforretning og ser på skrå innad vinduene. Sin frakk har han pantsatt den siste mildværsdag som så mange andre ødelagte lediggjengere, og nu går han omkring frakken foruten. Han tåler alt. Lorden er bekjent også for sin merkelige helbred som aldri har slått ham feil; de hårde armer er en kjempes, og mere enn én har ønsket seg hans svære vuggende skuldre. Han får et vink inne fra forretningen, fra husets sjef, en fordums skolekamerat, og Lorden tar til hatten, trer sakte innenfor døren, mottar sitt ærend og sin betaling og går. Nu først innom jomfruen på hjørnet! Det er opp mot jul, Lorden føler allerede dens eggende nærhet, et glass for dens komme! – Jeg står og ser ham skrå tvers over gaten hen til “Hytta”, dette lille faste grå stenhus, som har stått, når mange større rugget.

Lorden var fin engang. Han røkte sine fem, seks havanesere om dagen og var ikke av dem som syntes at få kroner var mange kroner. Hans foreldre hadde råd til å hente to leger til ham engang han som yngling hadde fått et fiskeben i halsen, og en annen gang betalte de en mulkt for ham, fordi han hadde slått et barn. Omhyggelige foreldre, ømme og kjærlige, pene godtfolk som levet påkne om søndagen og helt nesegrus i påsken, som hadde det godt i verden, som åt seg mett og drakk kongens skål i fin vin.

Lordens historie er en drankers.

Han reiste ut av landet i tyveårsalderen, og det var først efterat han kom tilbake jeg lærte ham å kjenne. Han var da syv og tyve år, stor som en rise, en støyende sjel. Jeg traff ham en aften nede i Grand; hans mor var nettopp død, men Lorden skrålte høyest av alle og strødde sorgløst sine penger ut til høyre og venstre. Hans ansikt hadde fått denne hete rødme som ingen kunne ta feil av. Han hadde for vane å ville tale meget, og for hvert øyeblikk gjentok han denne frase, som aldri ble forklart: “Alle folk vet at man drikker, men ingen vet hva man drikker for.” Kort efter solgte han sin gård; den var allerede før sterkt gjeldbeheftet.

Tre år efter traff jeg Lorden på Festningsbryggen, just som jeg kom hjem fra en reise.

“Vil herren gi meg fortjenesten?”
“Naturligvis!” svarte jeg.

Og han tok med sine sterke armer den ene koffert efter den annen og satte på sin vogn. Vi gikk avsted. Et stykke nede i parken møtte jeg en venn, som hilste høyt og nevnte mitt navn. Dette gjorde Lorden oppmerksom, men av frykt for at jeg skulle gjenkjenne ham, fortsatte han i all likegyldighet sin vei. Ved hotellet minte jeg ham imidlertid om vårt gamle kjennskap og bad ham følge med inn. Lorden gav seg på stedet et fremmed navn. Det var klart at han hadde vært i denne knipe før, han var vel forberedt, og tross alle mine forsøk var det meg umulig å få ham til å tilstå at han var Lorden. Han truet endog med politi, hvis jeg ikke betalte ham og lot ham gå.

Nu er Lorden vrak. Jeg stod i dette øyeblikk og iakttok ham, da han skrådde tvers over gaten til “Hytta”. Han er vel kjent derinne, endog av jomfruen, denne unge pike som er leiet til med smilende ansikt å stå bak en disk og ruinere mennesker.

– Et selskap trekker hurtig forbi, et kobbel av fem forfrosne stallbrødre, som har søkt opp fra bryggene for å varme seg i det lille hus på hjørnet. Det er eldre personer iblant dem, avtappede syklinger, rotløse, forkomne mennesker, som har hungret og ligget ute, som fra først av har ødelagt sin egen sunnhet ved å drikke på andres. En av dem – jeg kjenner ham – hadde i sin ungdom et hode så briljant at politiet ikke ville tillate ham å gå løs. Han vekslet ennu stadig mellom frihet og fengsel.

Men nede ved tavlen hvor dagens siste avis er uthengt, står en klynge menn av den trellende armé, sultne, lutende, arbeidsmerkede skikkelser med sorte øyne. Likegyldig, meget likegyldig glir deres blikk henover de store pompøse bokstaver hvormed basaren utbyr sine vintersilker og nye fjær; deres øyne borer seg søkende inn i de små petitlinjer, hvor arbeidet har sin plass. Et koldt kammer derhjemme, hustru og mange små; det er jul, snart ringer kirkeklokkene inn den jubelens fest …. Hver linje gjennomstøves, spalten helt ned – forgjeves! Intet arbeide! Og det går en sitren gjennom de store hender, som intet heller ville enn slite seg ut ved å tjene føden til seg og sine. Langsomt, ganske langsomt går den ene efter den annen av klyngen hjem for å holde jul ….

________

Lars Frode Larsens kommentar til teksten (Nye Hamsun Samlede, bind 18, s. 367):

MOT JUL sto første gang på trykk i Skandinavisk illustreret Folke-Kalender for året 1888, utgitt året før i Chicago og Minneapolis. Siden det har vist seg umulig å skaffe denne trykksak til veie*, er teksten gjengitt etter Juuls Store Nordiske Bibliothek, Chicago 1891. Her er historien gjenopptrykt – høyst sannsynlig uten endringer.

Man vet ikke nøyaktig når “Mot jul” ble skrevet. Den kan datere seg fra Hamsuns annet Amerika-opphold (1886–88), og er i så fall det eneste skjønnlitterære produkt vi kjenner til fra hans hånd fra denne perioden. Det kan imidlertid like gjerne være et manuskript han har hatt med fra Norge – skrevet omtrent samtidig med “På turné” og “Synd”. Både innledningsordene og innholdet kan tyde på det.

“Mot jul” er noe i retning av en naturalistisk kollektivhistorie, der skildringen av fattigmiljøet i Kristiania synes å være hovedsaken. Velkjente temaer fra den naturalistiske diktnings elendighetskatalog passerer revy: prostitusjon, alkoholisme og arbeidsløshet.

________

* Nasjonalbiblioteket opplyser at det etter nærmere undersøkelser viser seg at et eksemplar av denne trykksaken, folkekalenderen for 1888, finnes i bibliotekets norsk-amerikanske samling. Den har imidlertid et forvirrende omslag, som er løst og sannsynligvis laget i ettertid. Der er utgivelsestidspunktet satt til 1896. "Innmaten" er imidlertid fra 1888-kalenderen (trykt i 1887).

Tekstsidene til "Mod Jul" i denne artikkelen er fra Nasjonalbibliotekets eksemplar av folkekalenderen for 1888.

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008