Landstrykere – tjue år etter

2009.08.01

Knut Hamsuns roman Landstrykere er utgangspunkt for den nasjonale jubileumsforestillingen "Gruv ikke for det" på Hamarøy 4. august, ved åpningen av Hamsunsenteret. Romanen ble filmatisert i 1989. Filmarkivar Arild Jørgensen i Nasjonalbiblioteket har sett filmen på nytt i anledning Hamsun-året.

Tekst av Arild Jørgensen

For tjue år siden så jeg Landstrykere, basert på Knut Hamsuns roman med samme navn. Jeg kan huske at jeg var ganske skuffet. Jeg opplevde filmen som springende, lang og overspilt, med enkelte vellykkede sekvenser. Og ble overrasket at den gikk ganske bra på kino. Så det var med litt motvilje at jeg tok på meg oppdraget å skrive om Landstrykere som film. Men kanskje filmen hadde modnet? Kanskje forstod jeg filmen bedre nå som jeg hadde blitt tjue år eldre og sett enda mer film som jeg kunne sammenligne med?

Fra roman til film
Jeg har aldri lest selve romanen. Når det gjelder adapsjoner av romaner, er mange opptatt av hva som er tatt med eller ikke i forhold til romanen. For meg er det viktigere at selve filmatiseringen har et selvstendig uttrykk og klarer å formidle en historie og troverdige menneskeskildringer.

Det har aldri vært lett å filmatisere romaner – Landstrykere var ikke noe unntak. Det er mange vanskelige valg man må ta underveis. Hva skal man ta med? Hva må utelates? Hvilken form skal man velge? La oss begynne med starten.

Regissør og fotograf skiftet ut
Innspillingen startet med at den norske filmregissøren Hans Lindgren (f. 1947) og den svenske filmfotografen Sten Holmberg ble tatt av jobben etter ti dagers opptak. Hans Lindgren hadde jobbet med å skrive manus i mange år sammen med blant andre Lars Saabye Christensen. Dette var Hans Lindgrens hjertebarn og skulle bli hans andre spillefilm, etter debuten Nedtur i 1980. Han hadde også laget noen kortfilmer og en novellefilm, men mest hadde han jobbet som produksjonsleder. Det var på grunn av sykdom at Hans Lindgren måtte fritas fra regissøroppgaven, ifølge pressemeldingen 13. april 1988. Produksjonsselskapet Norsk Film A/S, som hadde klart å fullfinansiere filmen til 26 millioner kroner med hjelp fra Statens Filmproduksjonsutvalg, NRK og tysk tv, ønsket ikke å utsette innspillingen. Inn kom Ola Solum (1943–96) med ny filmfotograf, Harald Paalgard. Man beholdt den opprinnelige produsenten, Gunnar Svensrud. Med Helge Jordal i en av hovedrollene, som landstrykeren August, var det opprinnelige teamet bak Orions belte (1985) samlet på nytt.
Ola Solum var på denne tiden kunstnerisk leder for Norsk Film A/S og hadde vært med på å drive fram Landstrykere-prosjektet. Fordi Ola Solum hadde ”samarbeidet intimt med Lindgren gjennom hele forarbeidet, og at han derfor kjen[te] Lindgrens manuskript og alle forutsetninger for prosjektet fullt ut”, var han rett mann til å få filmen i havn. Skandaleoverskrifter blinket i avisene en periode.

Dyr produksjon
Ola Solum trakk seg etter hvert som kunstnerisk leder for Norsk Film A/S og fullførte regijobben på Landstrykere. Han forkastet nesten alle opptakene som Hans Lindgren hadde gjort, og startet hele innspillingen på nytt, med en del nye skuespillere i rollene. Det ble en ganske heseblesende innspilling, med mange opptaksdager på vanskelige opptakssteder. Man bestemte seg tidlig for å lage én versjon for kino og en lengre versjon som tv-serie. For å ha et riktigst mulig miljø ble opptakene gjort blant annet på Hamarøy, Polden og Måløy. Utstyr, teknikere og skuespillere måtte flys inn. Utgiftene økte, budsjetter sprakk, og prislappen stoppet offisielt på 32 millioner kroner. Tidenes dyreste film i norsk historie til da. Landstrykere hadde premiere august 1989.

Hva handler filmen om?
Dette er altså historien om landstrykerne August og Edevart i en tid med store samfunnsforandringer i Norge, på 1860-tallet og framover, med industrialisering, fraflytting fra gårder og utvandring til Amerika. August, spilt av Helge Jordal, er den som med alle sine storslåtte planer bringer den nye tid til sitt gamle stillestående hjemsted på Nordlandskysten. Unggutten Edevart, spilt av den uerfarne Trond Petter Stamsø Munch, rett fra skuespillerhøyskolen, er lærlingen som blir fenget av planene om rikdom og godt liv. Sammen skal de oppleve den nye tid på godt og ondt.

Bilder fra Landstrykere. Bildeeier: Nasjonalbiblioteket. Gjengitt med tillatelse fra Norsk Filmstudio. Flere bilder her .

 

Mottakelsen
Filmen var for de fleste filmkritikere langdryg, overfladisk og skuffende, men vakkert fotografert. Mange så fram til å se den lengre tv-serieversjonen, som kunne fylle ut manglene og hullene i kinoversjonen. Med få, velmenende unntak lå de fleste anmeldelsene på skalaen fra mellomfornøyd til ren slakt. Med en slik motbør skulle man tro at Landstrykere skulle få en kort levetid på kino, og da kunne man ane at nok en skandale var i emning. Overraskelsen var stor da filmen ble en av årets mest besøkte filmer, spesielt i Nord-Norge. Mange hadde tydeligvis et forhold til romanen og ønsket å se om filmen var så dårlig som kritikerne ville ha det til. Det kom innlegg som imøtegikk kritikken i avisene, og interessen for filmen holdt seg en tid. Inntektene reddet Norsk Film A/S fra konkurs og oppvask. Selskapet hadde lånt mye for å få dette filmprosjektet opp å stå.

Gjensyn i Hamsun-året
Hvordan var det så å se Landstrykere i dag? Førsteinntrykket var både litt sjokkerende, lattervekkende og forvirrende, for det er ikke alltid lett å følge med på hva som skjer hvis man ikke kjenner til romanen eller historien. Når man har lidd seg gjennom filmen på nytt, forstår man at dette er en i utgangspunktet spennende og fargerik historie om en brytningstid, og med et interessant persongalleri. Men det er så klønete fortalt at det interessante forsvinner.

Ola Solum har satset mye på at Helge Jordal i rollen som den storkjeftete og litt løgnaktige August skal holde liv i filmen og dermed dekke over alle hullene i historien. De gangene han dukker opp, skaper han liv i filmen, men man blir etter hvert ganske lei hans bajasaktige måte å være på.

Helge Jordal hadde allerede spilt en lignende figur som Borr i Bekmørtna i Nattseilere året tidligere. Trond Peter Stamsø Munch, som spiller hovedpersonen i filmen, Edevart, makter ikke på noen måte bli en person man ønsker å følge, han forblir meget anonym utover i filmen. Selv i møtet med Louise Margrete blir det tamt. Det mest sjokkerende med filmatiseringen er hvor springende den er; i perioder kastes det inn personer som forsvinner like raskt som de kommer. Filmen beveger seg i kast fra sted til sted, og jeg opplever at det mangler såpass mye at jeg ikke alltid skjønner hva som har skjedd.

Det som bare blir mer og mer lattervekkende i filmatiseringen, er formen man har valgt å spille på, og hvordan det er fotografert. En ting er den noe jålete fotoestetikken, typisk for 1980-tallet. For å få med seg mest mulig på kortest mulig tid har man bygd opp sekvenser som tablåer på en teaterscene, hvor kamera beveger seg fra skuespiller til skuespiller. Skuespillerne nærmest skriker ut informasjon om hva de har gjort, og hva de skal gjøre. Det blir mange forflytninger til ingen nytte, det er ingen framdrift hos personene eller i filmen. I mine øyne ender det dermed opp som en mislykket film.

Visjon og regi i kollisjon?
Jeg vet ikke om det var lurt å fortsette innspillingen av filmen etter at den første regissøren, Hans Lindgren, måtte gi seg. Ola Solum var en god håndverker, som på sitt beste laget en drivende actionfilmklassiker som Orions belte. Men der han gikk inn for å redde prosjekter, som Landstrykere og Trollsyn: sagnet om Jostedalsrypa (1994), ble han for lett. I begge filmene måtte han underordne seg andres manus og visjoner. Det ble derfor tannløst, intetsigende og forvirrende da resultatet var ferdig.

Jeg har sett noen av bildene fra denne første innspillingstiden, og de ser helt annerledes ut enn det folkekomedieuttrykket Ola Solum ga filmen. Disse bildene ser mørkere ut og har et tydelig kunstnerisk uttrykk. Men toget for denne Landstrykere-filmen var allerede i gang og var vanskelig å stoppe. Hans Lindgren har aldri laget noen film etter dette.

______

Arild Jørgensen er filmarkivar i Nasjonalbiblioteket.

Les mer:

Minisynopsis av romanen Landstrykere

Knut Hamsuns manuskript til Landstrykere, første kapittel

Landstrykere, 1. utgave, Gyldendal 1927

Per Thomas Andersen plasserer Landstrykere i det litterære landskapet

"Gruv ikke for det" (pdf) – program for festforestilling basert på Landstrykere ved åpningen av Hamsunsenteret på Hamarøy 4. august 2009. Regi: Catrine Telle/Riksteatret, på vegne av Nasjonalbiblioteket

Hamsun på film på hamsun.no

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008