Knut Hamsuns tale til Henrik Wergeland

Av Gro Roksand

2009.01.05

"Wergelands liv var hele veien en troskapsbekjennelse mot livet," sa årets forfatterjubilant Knut Hamsun i sin hylningstale til fjorårets jubilant.

Knut Hamsun var hovedtaler ved feringen av Henrik Wergelands 100-årsdag i Kristiania, 17. juni 1908. Talen ble holdt på Nationaltheatrets balkong for en stor menneskemengde (se bilde).

Gyldendal Norsk Forlag har gitt tillatelse til å publisere jubileumstalen i den lett språkmoderniserte versjonen i Nye Hamsun samlede (bind 25, utgitt 2008). Verkedaktør Lars Frode Larsen kommenterer hendelsen og siterer bl.a. fra Aftenposten referat: “Allerbakerst – oppe på Nationaltheatrets balkong – mot en bakgrunn av wergelandske initialer sto det unge Norge i Knut Hamsuns skikkelse” (se nedenfor).

Hamsuns tale til Henrik Wergeland 17. juni 1908:

Wergeland
Det står på Gambettas monument i Paris følgende ord: “Qui vive?” Og det svares: “La France!” Det kunne stå med minst like så stor rett på Wergelands monument derborte: “Hvem der?” “Norge!”

Vi er ikke Frankrike, det sømmer seg at vi farer mindre rundhåndet frem med uttrykkene; denne store folkemasse er heller ikke kommet hit for å høre på et liksmigreri. Men Norge har nu engang fostret denne gudesønn hvis minne vi ærer idag, og vår glede over ham er nok vel så stor som de største ord.

Det viser seg også, når det kalles til møte i Wergelands navn, da strømmer togene frem som mange floder til et hav; idag er Norge et eneste fanetog, idag er endog en fane lokket frem som ellers aldri er ute: den der. Der må vel være noe mere ved denne mann da enn det at han var en stor dikter. Det er kanskje det at han ved siden derav var et overordentlig rikt menneske. Men heller ikke det er alt: han var en mann av det rommeligste slags, han leste meget, han reiste, han gjorde erfaringer, han hadde en allverden i sitt hode. Det hadde han. Men den allerstørste betydning for oss det har han dog som nasjonal vekker; det kan i en rund sum uttrykkes så at ved ham begynte vi nasjonalt vår oppstandelse fra de døde.

Å, men hva kan man få sagt om alt dette fra en talerstol sånn i vilden sky, som denne? Og hva kan den si om Wergeland som ikke vet mere om ham enn hva alle, alle vet?

I de dager denne mann trådte frem var diktningen mere uamerikansk enn nu. Den strømmet ned på jorden fra himmelen, den var ikke visse timers kontorarbeide om dag. Og her har sikkert aldri vært en slik overdådig tilstrømning fraoven til noen mann hos oss som til Henrik Wergeland. Hvor han stod og gikk var han opplagt og aldri hører man ham klage over at ånden er fraværende. Han nynnet barnevers mot barnas åpne øyne og åpne munner; han skrev i overjordisk sødme og ømhet om alle blomster på engene; men han skrev også i henrykkelser, i svære raptuser om elskoven. Og da var han som en beilende storfugl som sitter og ryster i sitt tre. Sammenligner man ham med den annen store poet i hans dager her i byen, da er det som solen og halvmånen, det er som å sammenligne selve livet med den fattige og fine rødme på en skinndød.

Og dog hadde han – den annen store poet – mangen gang rett. Ja mangen gang rett. De hadde begge rett. Hvordan kunne denne gale sanger alltid synge riktig? Han var en enestående herre i vers og han sløste med dem som en konge, og aldri så skrapet han bunnen i seg. Men når da han – den annen – satt og passet på, så merket han jo snart at ikke alt var like god poesi. Wergeland var i sin lyrikk tynn og delikat som en fiolin; men han var også tykk og grov inntil ufinhet. Hva så? Man angrep ham for hans umulige billedtyngde, hans slurvete form. Javel. Men den mann skrev jo under det voldsomste press, og han gav seg ikke alltid tid til å telle verseføtter. Og billedene de hentet han dog fra sin egen vidunderverden, fra sine egne susende fabelhaver. Leser man mange av hans dikt efter hverandre så ser man jo at han bruker opp igjen og opp igjen billedene fra blomster og fra stjerner; men så stor en personlighetsfylde var det allikevel hos denne mann at billedet for hver gang virker som nytt. Gjør ham det efter! Det er ennu den ting: man angrep ham for hans uklarhet, for hans dunkelhet; noen tiår senere ble en forfatter hos oss stor på nettopp disse samme feil. Det var det med Wergeland at når han skrev dunkelt, da var det skrøpelighetssynd hos ham, han kunne det ikke bedre i farten; det var ikke så at han med forsett satt og snyltet på den åndelige pøbel med uforståelige dypsindigheter.

Men han – den annen store poet i hans dager – hadde mangen gang rett. Det er det ikke mulig å nekte. Og det var riktig at han satt og passet på. Især i sine yngre skribentår huserte Wergeland vilt med sprogets skjønneste og høyeste ord og gjorde dem til sine tider innholdsløse; senere da han ble eldre innså han dette selv og rettet på mange smakløsheter. Men alltid, hele livet, så vedble han jo å arbeide under dette press, denne tilstrømning fraoven, som han gudskjelov aldri fikk bukt med, men som hindret hans penn i å bevege seg i akademiske former. Men dette igjen – hans utuktede form – har hindret eftertiden, har hindret oss i å lese og lære ham som vi skulle. Det er ikke noen annen grunn – det er ikke mange andre grunner. Det åndsinnhold han la i sin lyrikk, det har jo nemlig verd den dag i dag; også hyrdediktningen er poesi, også romantikken er poesi. Og Wergelands livsanskuelse den er ikke foreldet, hans skjønne panteisme – at alt er i Gud og Gud i alt – den vil så lenge verden står ha sine dyrkere og bekjennere. Hans lyse evolusjonshåp – at alt beveger seg fremad og oppad til det bedre – det ville det være selvødeleggende for menneskeheten å kravle seg bort fra. Og hans borgerlige og åndelige frihetstrang, den bør vi ikke fornekte før den dag vi som folk ønsker å ligge under – nei ikke før.

Slik er det. Wergeland er den dag idag i sitt åndsinnhold en moderne personlighet.

Det er ikke for ingenting at Wergeland er den helt han er blitt i vår bevissthet. Det har sin gode grunn. Vi som aldri har sett ham, vi har dog lest mere eller mindre av ham, og skjønt man i vår tid kanskje ville ha skrevet et og annet anderledes, så må vi bare ønske at vi kunne vedbli å føle og å tenke som han. Hva følte og tenkte han? Ai, hva følte og tenkte han ikke? Han var høyt og lavt, han steg opp og vugget om i Melkeveien og dalte ned igjen for å være i 17. mai fest eller for å arbeide for mere frisinn i Grunnloven – høyt og lavt var han, i livet og universet var han, og atter igjen i livet. Det går sagn om at når han var på ball, så danset han især med de damer som satt over. Det er visst et sagn. Den mann var så sprengfull av kjærlighetsfryd at han neppe gjorde slikt noe i almindelighet, han gjorde det visst bare når han hadde sitt på det tørre hos en annen dame, det vil si når han hadde råd til det. Og slik skal det være – i all sunn mandighets navn. Wergelands liv var hele veien en troskapsbekjennelse mot livet. Han huserte ganske godt i gatene i denne by iblant; han var ikke teolog i de dager for ingenting; men han viste oss også i høyeste grad at livet ikke er bare dans og vin og hurievesen, det er også arbeide. Han var en stor arbeider, og han begynte tidlig, han efterlot seg disse 9 pakkede bind; men efter den måte som vi mangen gang nu for tiden trykker våre småsaker på, så ville det blitt mange flere bind. Og hva skrev han om? Om kongene, landene, religionene, politikken, han skrev om store ting. Ja og han skrev også om små ting. Han skrev om barna, menigmannen, arbeiderne, fangene i fengslene, jødene, dyrene, blomstene – med unntagelse av én mann, Bjørnson, denne veldige unntagelse i alt vårt åndsliv – regner vi ifra denne mann, så kan ingen vise en så vidtforgrenet skribentvirksomhet hos oss som Wergeland.

Han var født med et kosmopolitisk hjerte. Fine folk i denne by på hans tid de hadde nok med det som Danmark overlot oss, Wergeland søkte videre ut, til kildelandene. Han gikk til Frankrike, England, Tyskland og grunnla en rik erkjennelse i seg. Når han derpå trådte frem til kamp, da var han godt rustet. Han så videre enn sin samtid, Eidsvolls nordmennene iberegnet. Hans syn var visjonært, han forutante – ikke et bondestyrt Norge, det fører bare til skinnbuksevesen og underjordiskhet, men et Norge styrt av alt folket, arbeiderne iberegnet og kulturklassen iberegnet. Den vei har utviklingen gått i alle land, hvorfor skulle den ikke gå slik i vårt? Det var Wergeland som stod på den rette side her og hans motstandere som stod på den gale, det har vist seg senere. Om Wergeland hadde levet nu, og han hadde beholdt sin manndoms klare syn, da ville han ikke ha vært misfornøyd med den vending det har tatt med Norge, han ville tvertimot ha nikket at ja, det var slik han hadde håpet det. Altså enda i hans grav vedblir det å strømme rett og atter rett inn på ham.

Så fulgte det da også dette utvalgte menneske alt det hell han fortjente. Ai – for et hell! Han kom som en åpenbaring, det var som om han ikke fødtes hos oss, men som om han oppstod iblant oss. Og slik en far som han hadde! Ja og slik en søster som han hadde! Tenk på denne kvinne, hun hadde så megen egenverdi at hun i vår bevissthet ikke er blitt det spor større ved å være Henrik Wergelands søster; så stor var hun i seg selv. Ennvidere hadde han det hell under sine mangeårige stridigheter å ha ansvarlige motstandere. Tenk på hans store hovedmotstander, han satt ikke bare og slaktet ut med pennen for å gjøre det blodig omkring seg, han stred for sitt livssyn som den annen stred for sitt. Og alle så vet vi hvilken behagelighet det er å ha å gjøre med motstandere som man ikke behøver å forakte; la dem da tifold heller være såpass tess at man kan hate dem. Det er friskere og rensligere.

Og hvordan var det så, opphørte Wergelands hell her? Nei. Neida. Det var jo evig godt at han ingen barn fikk, de ville naturligvis ikke ha dudd til det spor. Men slik en arvtager til sin gjerning som han fikk! I ånd og i arbeide en gigant, alle sine forgjengere fordoblet mange ganger. Det er ikke å gå noen for nær å erkjenne dette med takk idag. Det er en minnetale jeg holder, og det kan jeg ikke, jeg kjenner at det binder meg alle vegne, ellers ville jeg ha sagt noe mere her. Om Wergeland hadde bestilt sin efterfølger, så kunne han aldri ha fått en rikere og riktigere utrustet herresjel enn Bjørnstjerne Bjørnson; nevner man én av dem i Norge, så er den annen nevnt – å gud, hvor de karer er efter mitt sinn! I hele vår nyere historie har de leiet hverandre ved hånden, og det skulle bare mangle at vi ikke gjorde plass for de to når de kom! Der er ingen reservasjon å gjøre, vi hadde stått vanhjulpne uten dem, og hadde ikke deres våronn gått forut, så hadde vi ikke høstet slik som vi gjorde i 1905 – nei ikke om vi hadde hatt den dobbelte mengde statsråder og det dobbelte antall diktere i landet. Det er Wergeland og det er Bjørnson som mere enn noen annen enkeltmann har skapt selvstendighetsånd i Norge. Vi kan nekte dette med munnen hvis vi er rasende på dem for noe, men vi er nødt til å erkjenne det i våre hjerter. De har feilet nu og da, hva så? Det er konger som har feilet.

Men så opphørte vel Wergelands hell? Det hadde fulgt ham fra barndomshjemmet og hele veien, så forlot det ham vel? Nei nu synes det å forfølge ham. Hans siste sykeleie er den rødeste triumf: han opplever å få dø ung. Den gudene elsker kaller de tidlig til seg. Wergeland ble kalt midt i sin unge manndom, han hadde kanskje ikke et grått hår. Det vet jeg ikke, men det hadde han kanskje ikke; han var iallfall ikke grå innvendig. Han døde uoppbrukt, ja usvekket, uten en veiklyd. Der ble noe vidnefast over hans vesen tilslutt, noe profetisk; men det var ikke affektasjon, det var ikke av det hysteri som kommer av svekkelse, det var interesse og liv og virksomhet til det siste. Det var et hav av sang i hans bryst og selv i døden lå det og dønnet.

Er det uvesentlig at han døde ung? Nei, nei. Han måtte ikke benytte sine siste 10, 20 år til å fornekte sin manndoms meninger, han slapp å bli en olding som satt og gjorde seg motbydelig for sine omgivelser ved sin elde. En gave var det til ham fra gudene, en nåde var det mot ham av gudene. Og heller ikke gled han nedover til den slappelse i sin produksjon som kanskje ville føre til en St. Olav eller en annen fin anerkjennelse, dertil ble han iallfall ikke gammel nok; nei han døde ung.

Så har han da også fått all den oppreisning i våre dager som en miskjent stormann pleier å få efter døden. Det begynte allerede ved hans dødsleie å gå opp for folk hva det var for en kar som nu skulle vandre bort, og de prøvet å gjøre litt av sin urett god igjen. Det var en utsøkt hård behandling han hadde fått, og Wergeland var nu heller ikke av dem som gjorde alt mulig for å få være i fred. Allikevel – raseriet og hatet mot ham var nettopp så grovt som det sømmet seg til en slik gudenes knekt blant menneskene. Det skulle ikke være almindelig til ham, det skulle være utsøkt til ham. Vi som ikke deltok i krigen mot ham, vi har lettere for å føle bare velsignelsen av å være hans landsmenn. Vi føler det idag. Vi vil til ære for hans minne brenne av et nifoldig hurra, og i det hurra vil ingen i denne store folkemasse stå stum. Det skal ikke være et almindelig hurra til ham, det skal være et utsøkt hurra. Leve Henrik Wergelands minne!

Kommentar av redaktør Lars Frode Larsen – i Nye Hamsun samlede, bind 25, s. 284 f. (Gyldendal Norsk Forlag 2008):

Wergeland

17. juni 1908 ble 100-årsdagen for Henrik Wergelands fødsel feiret over hele landet. I Kristiania begynte dagen med en høytidelighet ved dikterens grav på Vår Frelsers gravlund. Hovedarrangementet skulle finne sted om kvelden, og Wergeland-komiteens formann, Francis Bull, hadde klart å overtale Knut Hamsun til å holde festtalen fra Nationaltheatrets altan.

Utpå ettermiddagen samlet folk seg på Tullinløkken for å delta i et stort folketog. Ved åttetiden istemte et musikkorps “Sønner av Norge”, og utmarsjen startet, med medlemmer av storting, regjering og byens kommunestyre i spissen. Minst 5000 mennesker deltok i hyldningstoget, som bl.a. passerte Grotten i Wergelandsveien og endte ved dikterens statue i sentrum.

I Aftenpostens referat heter det at “hele plassen foran Nationaltheatret var som et hav å se til – med faner som var omvundet av alle sommerens blomster. Det duftet av syrin og hegg. Og forrest i denne forsamling – høyt over massen – sto Henrik Wergeland i uforstyrrelig ro og stirret opp mot solen og lyset. Bak ham kom det nyere Norges stormenn, Bjørnson og Ibsen. De sto på hver sin sokkel og tenkte på sitt eget”. Deretter finner avisen tiden inne for å sette kveldens hovedtaler inn i rette sammenheng: “Allerbakerst – oppe på Nationaltheatrets balkong – mot en bakgrunn av wergelandske initialer sto det unge Norge i Knut Hamsuns skikkelse.”

Til tonene av “Ja, vi elsker” rykket nå fane etter fane inn og fylte plassen til trengsel. Til sist kom også en gammel arbeiderfane som Wergeland i sin tid selv hadde innviet. Den fikk plass bak talerstolen. Det er denne Hamsun sikter til når han sier at “idag er endog en fane lokket frem som ellers aldri er ute: den der”.

Da den siste fane var kommet på plass, trådte Hamsun frem på altanen. Ifølge Aftenposten var han “litt grå langs tinningene, men ung i stemmeklang. Ai – hvor han minnet om Bjørnson! Så talte han – i løst sammenhengende setninger, i begynnelsen litt matt og indisponert, senere ildfullere, vittigere og mere hamsunsk”.

Hamsuns lettere “indisponerthet” kan muligens forklares. På dette tidspunkt var han nylig blitt kjent med en ung skuespillerinne ved Nationaltheatret, Marie Andersen. Året etter skulle hun bli Hamsuns kone nummer to. Marie var blitt innlagt på sykehus med nyrebetennelse, og den kommende festtaler hadde nok sine tanker flere steder. Han strevet hardt med å få sin tale ferdigskrevet. Da den var holdt, skrev han umiddelbart til en høyt elsket pasient: “Naturligvis gikk det utmerket, tror jeg. Det takker jeg din søthet for.”

Av et annet brev til Marie fremgår det at seansen på Nationaltheatrets altan var blitt filmet. “Du kan tro jeg er pussig på altanen,” skrev Hamsun, “du må prøve å få se det.” Denne filmen, den tidligst kjente av dikteren, er nok dessverre gått tapt. Rimeligvis har den inngått som en sekvens i en av tidens populære nyhetskavalkader.

Ordlyden av talen Hamsun holdt, er i hvert fall bevart. Manuskriptet ble overlatt til Olav Thommessen, som lot Verdens Gang publisere det dagen etter, 18. juni 1908.

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008