Knut Hamsuns "Livet ivold" på Nationaltheatret i 1910

2009.04.21

”Det er en Komedie om Alderens Herjinger i Menneskebestanden,” skrev Nils Kjær i sin anmeldelse av "Livet ivold" som ble satt opp på Nationaltheatret i 1910. Trine Næss, magister i teatervitenskap og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, gir her et innblikk i Knut Hamsuns skuespill "Livet ivold" og 1910-oppsetningen.

Av Trine Næss

Handlingen i Livet ivold
”Hamsuns længe bebudede og med Spænding imødesete Skuespil gikk iaftes over Scenen,” innledet Nils Kjær sin anmeldelse i Aftenposten (nr. 686, 17/11 1910). ”Det er en Komedie om Alderens Herjinger i Menneskebestanden.”

Temaet i Livet ivold gjelder altså aldringens, forfallets og resignasjonens problematikk. Hovedpersonen i Livet ivold er den feirede og berømte varietésangerinnen, kalt Konge-Juliane, som en gang la verden for sine føtter. Med sin erotiske tiltrekningskraft eksellerte hun i tilbedere, ofte rike og av fyrstelig stand. Nå er hennes glansdager som diva over, karrieren er forbi, og hun har trukket seg tilbake. Hun har sikret sin alderdom ved å gifte seg med Gihle, en velstående, halvsenil gammel herre. Hun har et forhold til Alexander Blumenschøn – en kynisk streber som utnytter både den lett fallerte Juliane og den unge piken, Fanny, som han forlover seg med idet han har hennes fars gode forretning i sikte. Men hans kommende svigerfar krever at han først skal ut i verden for selv å tjene noen penger. Når handlingen i skuespillet begynner, er Blumenschøn i ferd med å selge sitt bo før han reiser til Argentina. Der skal han noen år arbeide for en bekjent, naboben Per Bast, som har opparbeidet seg formue utenlands. Denne er nå på besøk, medbringende negertjeneren Boy.

Første–tredje akt
I første akt gir Hamsun en innføring i disse forholdene. Juliane gjør sin entré, og etter en stund også den eksotiske naboben, og det blir klart at han og Juliane har kjent hverandre en gang i fortiden. Nærmest panisk forsøker hun nå å få Blumenschøn fra å reise, idet hun vet at han er den siste elsker hun kan oppnå. Også Fanny ankommer, og fanger nabobens interesse. Blumenschøns forlovede har dessuten en tilbeder, løitnant Lynum, som lever i et ulykkelig ekteskap. Han lar sin livslede få uttrykk i arroganse og kranglevorenhet. Den lar han gå utover naboben som provoserer ham med sin uortodokse opptreden, sin åpne hjertelighet og sin flørt med frøken Fanny.

Annen akt foregår i ekteparet Gihles have, hvor man feirer herr Gihles 70-årsdag. Her samles skuespillets personer rundt den selvsentrerte, vennlig småpludrende herren. I denne akten gjør enda en person entré, musikeren Fredriksen. Han er en forhenværende berømt og begavet fiolinist. Så har det gått nedover med ham, nedover og nedover. Nå opptrer han som en forsoffen, alkoholisert kafémusiker. Han har Julianes sympati og fremtrer som en form for parallell skikkelse til henne, bare i en resignert og mer grotesk og versjon.

Etter invitasjon fra naboben forflytter selskapet seg i tredje akt til det stedlige hotell, alle så nær som gamle Gihle. Naboben byr på champagne, og en sammenkomst som i utgangspunktet skulle være festlig, utvikler seg til en bitter ”dance macabre”, hvor alle de kryssende sjalusiforholdene utfolder seg. Provosert av at så meget oppmerksomhet rettes mot den unge Fanny, har Juliane et voldsomt, patetisk utbrudd i fortvilelse over fortiden som er tapt, og livstørsten som ikke lar seg slukke.

For å avlede oppmerksomheten ber naboben sin tjener om å bringe inn en levende kobraslange som han har med som en del av bagasjen. Tilsynelatende uvitende om hvor dødbringende giftig slangen er, åpner Juliane glasskassen den ligger i, forsøker – også tilsynelatende som spøk – å tvinge den unge Fannys hånd nedi. Slangen kommer ut, og i forvirringen som oppstår, er det naboben som blir bitt. Han forsøker å late som ingenting til selskapet er gått. Senere får man vite at bittet var dødelig.

Siste akt
Siste akt foregår hjemme hos Gihle. Juliane og Blumenschøn har et oppgjør. Et moment i handlingen fra første akt gjør seg nå gjeldende: Blumenschøn har oppdaget at en tyrkisk vannpipe som var med på salget til antikvitetshandler Gislesen, er besatt med ekte diamanter, og følgelig er vanvittig verdifull. Han vil trekke den unna salget av hele boet, men Gislesen mener at dette er avtalebrudd, og truer med å melde det til politiet. Juliane kommer. Hun sier at pipen egentlig er hennes. Så avsløres at hun for å holde på ham, også har støttet Blumenschøn økonomisk ved i det skjulte å spe på inntektene som han har hatt av sine transaksjoner. Beskjed er kommet om at naboben er død, og hun håper at han da ikke reiser. Men Blumenschøn vil reise uansett og tar med seg den kostbare vannpipen hennes. Han truer samtidig med å melde til politiet at hun slapp ut den farlige slangen. Han går. Hun er alene tilbake med sin aldrende ektemann.

Musikeren gjør entré. Han skal hente primadonnaens avlagte rober som hun vil forære bort. Han forteller at løytnanten har skutt seg. Så minner han for spøk om en uttalelse fra Juliane i sin tid: ”Ja, det kommer til å ende med en neger!” Litt etter ringer det på. Det er et bud til fruen. I døren står nabobens negertjener. Han sier: ”Jeg kommer med den siste hilsen. Og saa at jeg bringer mig selv, skulle jeg si.” Teppet faller etter hennes siste replikk, som er: ”Velkommen!”

Oppførelsen
Den sentrale rollen som Konge-Juliane ble gitt til Ragna Wettergreen, en skuespillerinne som etter norske forhold hadde primadonnastatus. Hun hadde først, ifølge et brev som Hamsun skrev til Peter Nansen (datert 29. sep., antageligvis 1910), nektet å spille rollen:

”Ja Fru Wettergreen nægtet at spille i Styket, hun har sendt mig et Telegram om det for en Maaned siden; jeg svarte ikke, jeg hadde intet at si til det. Det værste er at slikt noget smitter, nu blir det vel flere som føler sig for fin indvendig til at spille Rollen. Men det er dog en bra kunstnerisk Opgave. Jaja, nu faar vi se!”

Ragna Wettergreen hadde tidligere hatt Hamsun-roller. Hun spilte Elina Kareno i Ved Rigets Port og Livets Spil på Christiania Theater. I biografien om henne i serien Norske Scenekunstnere hevdes det at hun og Hamsun hadde meget til felles – begge hadde en umiddelbar sans for de primitive naturer, og det siteres en uttalelse fra ham om fru Wettergreen: ”Hun er min yndling på scenen, baade fordi hun ser prægtig ut og fordi hun er indfødt i selve det ’friske jordiske liv’”.

Det ble likevel fru Wettergreen som spilte rollen som Konge-Juliane. Hun spilte, slik omtalene samstemmer om, djervt, vittig, med humør og temperament. En innvending mot hennes rolletolkning som flere anmeldere bemerket, var at hun for tidlig utleverte skikkelsen, gjorde henne litt for vulgær fra begynnelsen av, i stedet for gradvis å avsløre henne. Dagbladets anmelder bemerket at hun overhodet spilte for ”ualvorlig” og ”tandløst”, og var ”nær farcen”.

Det var i overensstemmelse med en karakteristikk som Hamsun selv ga av hele oppførelsen i ettertid. Han skriver til Christian Skredsvik: ”Og tak for et Telegram for længe siden om en Opførelse av en Tragedie som Nationaltheatret spilte som Ludderfarce” (26/12 1912? ).

Det var daværende teatersjef Vilhelm Krag som satte forestillingen i scene. Slik det var vanlig på den tiden, ble ikke iscenesetteren viet stor oppmerksomhet i anmeldelsene.

Det var karakteristikken av personene slik de ble oppfattet på grunnlag av teksten og skuespillerprestasjonene som fikk det meste av spalteplassen. Man kan si at Livet ivold har flere ”gode roller” å by på. Foruten praktrollen som Konge-Juliane er det den eksotiske naboben, som ble spilt av Egil Eide, samt den lett karikerbare gamle Gihle, spilt av Gustav Thomassen. Halfdan Christensen hadde rollen som den skruppelløse opportunisten Blumenschøn, mens August Oddvar spilte løytnanten som krakilsk forsøker å avreagere sin tristesse og sjalusi. Harald Stormoen var den fallerte fiolinisten, og Sigurd Asmundsen var antikvitetshandleren. Den andre kvinnerollen av betydning er frøken Fanny, som ved sin uskyld, sin friskhet og ungdom utkonkurrerer den erfarne forførersken Juliane når det gjelder å få mennenes oppmerksomhet. Hun ble spilt av Doris Johannessen. En liten rolle som det var mulig å gjøre mye ut av, var gamle Gihles fåmælte fetter Teodor, spilt av Berent Schanche.

Mottagelsen
Flere anmeldere innskrenket seg stort sett til å beskrive karakterene i skuespillet. Men noen tok fatt i skuespillets feil og mangler. Hjalmar Christensen konstaterte i sin omtale i Samtiden 1911 at ”Hamsuns drama har tekniske feil”. Han fortsetter med å harselere over hans angivelige teaterfiendtlighet:

"Den spøkefulde ringeakt, Hamsun undertiden har git tilkjende like overfor skuespillet som kunstform, har i ethvert fald hevnet sig saaledes at Hamsun undertiden kommer i konflikt med de sceniske love. Han burde være dømt til at være sceneinstruktør i 6 maaneder; efter løsladelsen vilde han vite hvordan de sceniske portioner skal skjæres til; han vilde kjende forskjellen paa roman og drama. Gud vet forresten, om han gad rette sig efter det; det kunde ligne ham at forlange, at bjerget skulde komme til Muhammed."

At de store forventningene til forestillingen ikke ble innfridd, mente Carl Nærup var tydelig hos publikum, slik han beskrev det i Urd 1910:

"Jeg mindes ikke at jeg nogensinde har følt en slik stemning av forventning, av bifallsvillig, ja bifallslysten mottagelighet hos publikum paa Nationaltheatrets premiere onsdag den 16de november, da vi omsider fik se Hamsuns allerede meget omskrevne drama. Det var et komplet udsolgt hus, som sat der og lyttet med ærbødig og pietetsfuld anspændt opmerksomhet … Det vil si, hele første akt igjennem. For allerede fra begyndelsen av anden akt tok stykket paa at helde nedefter. Den spinkle handling lot sig straks gjennemskue ved den første mer indgaaende ordveksel mellom fru Gihle og hendes elsker – saa blomstrende av navn og saa uhyggelig av væsen. Og siden kunde ingen av digterens mange kunster og paafund bringe os til noget nyt syn paa det skjæbnetragiske motiv, som skulde bære dramaet frelst mot finalens knald og fald."

I Nærups, som i mange andre omtaler, fremgår det at det var noen som pep ved forestillingens slutt:

"Der var da ogsaa dem tilstede i teatret som fandt sig opfordret til at demonstrere sin dype misfornøyelse med Hamsuns verk. Den ikke særlig sterke applaus ved tæppets fald efter sidste akt fremkaldte en hel del hyssen, ja man fik sogar glæde sig ved en enkel pipes melankolske fløit gjennem salen."

Hamsun selv var ikke i teatret. Man fikk ikke engang teatersjefens ”obligate meddelelse om, at publikums hyldest skal bli forfatteren overbragt”, skrev Norske Intelligenssedler.

I et udatert brev som Hamsun skrev til teatersjef Vilhelm Krag, antageligvis like etter premieren, forsøker han å ”trøste” iscenesetter Krag for at forestillingen ikke ble noen suksess. Det var skuespillernes skyld: ”Gjøglerne var stærkere end du.”

Kilder:
Knut Hamsuns brev 1908–1914. Oslo 1996.
Sigurd Bødtker: Christiania premierer, 1896–1903 og1909–1920. Kra. 1923–24.
Egil Eides utklippsbind nr. 2, Teaterhistorisk samling NBO.
Erling Alm-Vik: ”Ragna Wettergreen” i Norske scene-kunstnere V. Kra 1918.

_______

Trine Næss er magister i teatervitenskap og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, i mange år ansvarlig for Teaterhistorisk samling. Tidligere også leder for Teatermuseet i Oslo. Har skrevet flere bøker og artikler om teaterhistorie.

28. mai 2009 holder Trine Næss foredrag med tittelen " "Knut Hamsun og teatret – En dårlig dramatiker?" i Nasjonalbiblioteket.

Se flere artikler om Hamsuns liv og verk under menypunktet "Hamsuns egne tekster".

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008