Karl Ove Knausgård: Hamsuns to første og to siste romaner

2009.03.20

”Det, at han var en som aldri så seg tilbake, er viktig å ha i mente om man vil forstå hvorfor han skrev som han gjorde, siden alle bøkene hans, faktisk uten unntak, på en eller annen måte tematiserer forholdet mellom det som har tilhørighet og det som mangler tilhørighet, mellom det som står fast og det som driver.”

Knut Hamsun vokste opp i fattigdom, han hadde ingen utdannelse, hverken praktisk eller teoretisk, han tilhørte ikke noe bestemt miljø, han hadde et utall jobber og bodde på et utall steder, sjeldent lenger enn noen måneder om gangen, og det, at han var en som aldri så seg tilbake, er viktig å ha i mente om man vil forstå hvorfor han skrev som han gjorde, siden alle bøkene hans, faktisk uten unntak, på en eller annen måte tematiserer forholdet mellom det som har tilhørighet og det som mangler tilhørighet, mellom det som står fast og det som driver. Nok ambivalens fantes mellom disse polene til å drive et helt, stort forfatterskap framover i seksti år. I Mysterier, for eksempel, legges det overhodet ingen vekt på hovedpersonen Nagels fortid, vi får ikke vite hvor han kommer fra, hverken geografisk eller sosialt, vi får ikke vite hva slags klasse han tilhører, eller under hvilke forhold han vokste opp, ingenting om familien hans, venner eller bekjente, ingenting om barndommen, ungdommen. Plutselig bare er han der, i Lillesand, som fortelleren i Sult plutselig bare er i Kristiania. Dette er felles for så godt som alle Hamsuns helter. Til og med Isak, markgreven i Hamsuns sang til jorden, Markens grøde, er der bare plutselig. Heller ikke han har noen fortid, noen familie eller noen bånd til noe tidligere.

Denne historieløsheten, denne kontekstløsheten, denne familieløsheten, dette at de så til de grader tilhører øyeblikket, og hele tiden likesom starter på nytt, er et av de viktigste trekkene ved Hamsuns karakterer, og jo fullkomment amerikansk. Er det noe historien om Isak minner om, er det ikke skapelsesberetningen, de første menneskene som dyrker jorden, men den om nybyggerne i Amerika, de som forlot alt de hadde i hjemlandet for å begynne på nytt i det ukjente. Men Isak har i alle fall en misjon, en dypere mening med det han gjør; Nagel har ikke noen slik grunn, og stiller seg da også flere ganger spørsmålet hvorfor han egentlig er der, ikke ulikt en turist som har gått i stå i et hjørne av verden. Byen, det er den gamle verden, de som bor der, har ingen vanskeligheter med tilhørighet eller meningsløshet, det er Nagels problemstillinger, og tilsynelatende uløselige, for i sitt forsøk på å unnslippe det like og stereotype massemennesket, slik det har vokst fram i den første moderniteten, unnslipper han samtidig det tilhørighetsskapende, og den friheten han da vinner, blir ikke brukt, kan ikke bli brukt til annet enn å søke etter mening. Og når den ikke finnes, siden mening og tilhørighet er to sider av samme sak, le av det hele, eller avslutte det. At denne konflikten var Hamsuns egen, er det liten grunn til å tvile på, i alle fall ikke om man betenker alle de former og varianter den dukker opp i gjennom forfatterskapet. Amerika, med sine millioner av innvandrede europeere, sin systematiske utrydding av de opprinnelige innbyggerne, sin storstilte mekanisering av jordbruket, sine fabrikker og sin fattigdom, sine storbyer og sine skyskrapere, Amerika med hele sitt sosiale kaos, uendelig mye mindre regulert enn det er i dag, dette første virkelige massesamfunn var for den unge Hamsun selve sinnbildet på rotløshet, rovdrift, framskritt. Om forholdet hans til det i den ytre verden var ambivalent, i den forstand at det nok var like fascinerende som frastøtende å bevitne, er den ambivalensen ingenting imot den som må ha blitt satt igang i hans indre, hvor dragningen mot tilhørighet og tradisjon kun var noe som tilhørte tankene, og konstant må ha blitt motsagt av følelsene, eller hva det nå var som drev ham fra sted til sted, som gjorde at han aldri over tid knyttet seg til noen miljøer, eller til andre mennesker overhodet, for om han kanskje aldri tenkte tanken helt ut, må den ha vært tilstede i ham: Sjelen hans tilhørte Amerika. Det han beskriver i Mysterier, er ikke sjelens mimosabevegelser, men sjelens Amerika, og kanskje er det den viktigste grunnen til at denne unge Hamsuns første romaner fortsatt virker så friske og nærværende: den verdenen de skildrer, er vår egen, slik den var da den ble dannet, full av det uferdiges kraft, ennå ikke forstenet i det ferdiges systemer. Så skal man først sammenligne Hamsuns personer med noe, er kanskje Landstrykeren, den karakteren Chaplin, en annen selvlært, ikke-intellektuell kunstner som kom fra elendige 1800-tallskår, ble kjent for, nærliggende. Landstrykeren hadde heller ingen fortid, ingen familie eller venner, ankom ethvert sted som om det var det første, fri for alle bånd til annet enn livet i øyeblikket. Når den navnløse, magre hovedpersonen i Sult sitter i sin loslitte dress på en parkbenk om natten og fabulerer om sin elektriske salmebok, er Landstrykeren ikke langt unna, som han heller ikke er det der Nagel raver slapstickaktig rundt i skogen og tror at han skal dø, eller når han skinnende i det barnsliges lys, fantaserer fram framtiden i skogen med Martha Gude. Men i motsetning til Landstrykeren, som kan forvandle alt i sine omgivelser og gi det mening, etter behov, uansett hvor smått og ubrukelig det i utgangspunktet er, kommer Nagel aldri lenger enn til å tømme det for mening. Den siste biten, som er nødvendig for å overleve, som er selve det levendes forutsetning, nemlig å ta det i bruk på nye måter igjen, er han for ufri til å klare eller begripe.

Gjorde Hamsun det? I forfatterskapet hans finnes det en underlig og vakker symmetri, hvor ikke bare den første og siste romanen, Sult og På gjengrodde stier, hører sammen – begge handler om en mann som er besatt av å skrive, som befinner seg fullstendig utenfor samfunnet, helt på bunnen av det, men mens den første har tiden foran seg, og er på vei opp, har den andre tiden bak seg, han har allerede vært der oppe, og blitt styrtet ned – men også den andre, Mysterier og den nest siste, Ringen sluttet. De åpner på akkurat samme måte, med en dampbåts ankomst til en liten kystby, men mens Mysterier lader alt som skjer med gåtefullhet og mystikk, skjer det nøyaktig motsatte i Ringen sluttet, hvor det er det likegyldige ved hendelsen som vektlegges. "En særskilt oplevelse, et syn for guder, en eller anden sand velsignelse? Nei, nei! Nogen folk og kasser iland, nogen folk og kasser ombord. Ingen siger noget, hverken styrmanden ved rækken eller ekspeditøren på kaien har bruk for et eneste ord, de ser i papirene og nikker. Så er det ikke mer. Og folk vet så nogenlunde hver eneste dag hva de går for å se, men de går." Og hovedpersonen, Abel, vil i motsetning til Nagel ingenting, gjør ingenting, er fornøyd med å sitte i solveggen foran skuret sitt og spise en kålrabirot han har nasket. Abel er Nagels antitese, og er ment å være det. Men det som uttrykkes i Ringen sluttet er likefullt det samme som i Mysterier, bare mørkere, farligere, mer uhyggelig, fordi den meningsløshet som stiger opp fra hver side, ikke er argumentert fram, og heller ikke er et resultat av noen undersøkende vilje. Tvert imot er det viljeløsheten som gjør den synlig. Mot den, som bortsett fra det som skal til for å holde ham i live, nesten er absolutt, avtegner livet i småbyen seg, med all sin streben og stadige posisjoneringer, alle sine små oppturer og fall, som den fullkomne meningsløshetens komedie, og så lenge Abels lengsel ikke retter seg mot det store egentlige, men mot det aller minste, varme og mat, forbindes det som var Nagels utveier – kunsten, naturen, forelskelsen, døden – seg med den. I Ringen sluttet er verden alt tømt ved romanens begynnelse. Og som for å si at dette ikke bare gjelder for hans mennesker, rykket løs fra alle sammenhenger, utstyrer Hamsun Abel som en av ytterst få, om noen i sitt univers, med både foreldre og barndom. Og i motsetning til sine første romaners helter lar Hamsun Abel dra til Amerika, for så å la dagdriverlivet der stå i all sin ambivalens i hans bevissthet romanen gjennom. Så, visst begrep Hamsun. Han var nesten åtti år da han skrev Ringen sluttet, og trodde selv denne mørkeste av hans romaner skulle bli hans siste. Men så kom krigen, landssvikeroppgjøret og På gjengrodde stier. Åpenbart et forsvarsskrift. Men uten noen handling å snakke om, uten noen tanker av betydning, bare denne gamle, halvdøve mannen som humper rundt i området rundt gamlehjemmet hvor han er internert og skriver ned det han har sett, det som har hendt ham i dagens løp, det han har rundt seg; de gamle galosjene sine, staven sin, en tollekniv som kommer i hans eie, noen religiøse blad, den lille granen i nabohagen. Så et forsvar for hva? Når Hamsun skriver På gjengrodde stier, befinner han seg bare noen kilometer unna Lillesand, åstedet for Mysterier, men livsfølelsene de to verk uttrykker, ligger så langt fra hverandre at man skulle tro de stammet fra hver sin, for hverandre fullstendig ukjente, kultur. At det er den unge av dem som beskriver en verden fylt av lede, meningstomhet, dødslengsel, mens det er den gamle som feirer, om enn her og der en anelse resignert, livet og det levende, er påfallende. Det finnes dem som hater På gjengrodde stier, fordi Hamsun knapt nevner krigen og krigens lidelser med ett ord, hvilket man tar som en bekreftelse på hans menneskefiendtlige, skrupelløse, fascistiske legning, at han ved å skrive om sin egen lidelse og sin egen misére, og ikke skrive om de millioner av menneskers lidelse og død, som de menneskene han i skrift og tale forsvarte, påførte dem, fordreier og forlyver virkeligheten, og visst går det en understrøm av menneskefiendlighet og reaksjon gjennom Hamsuns romaner, også gjennom Mysterier, det er det ingen tvil om, men det systemet denne understrømmen inngår i, er ikke nazismen eller fascismen, men nazismens og fascismens motsetning. Hamsun blir regnet som en stor forfatter, men det påfallende med ham var nettopp at han ikke skrev store romaner, ikke skrev store fortellinger; i dem alle er alltid de store linjene fraværende, eller vanskelige å få øye på i mylderet av det lille, ubetydelige, vanlige, hverdagslige, og sammenligner man med andre store forfattere i hans samtid, som for eksempel Sigrid Undset eller Olav Duun, hvor det jo finnes åpenbare tematiske likheter, særlig i det man i dagens posthistoriske lys vil kalle "reaksjonære", det vil si dyrkingen av det jordbundne samfunn, av naturen og av fortiden, skriver begge disse "store" romaner; fortellinger hvis helhet ytterst sjeldent, om noen gang, blir truet, mens Hamsun, om det nå skyldes den særegne eksplosiviteten i språket hans, som hele tiden slår opp øyeblikket, eller dens stadige søking etter detaljer, alltid, før eller siden, havner der hvor linjene brytes, der hvor noe går istykker eller oppstår, og den store fortelling bare er en drøm noen fabler om. Selv når Hamsun åpenbart vil harmonisere, åpenbart vil synge jordens og menneskenes sang, som han forsøkte det i Markens grøde, kommer han ikke unna stedet før sammenføyningen, før harmonien, det vil si, livet der det leves. Jeg tror jeg mener noe liknende som Bruno Schulz en gang skrev om Gombrowicz’ roman Ferdudyrke, sitert i sistnevntes Dagboken: "Samtidig som vi under et dekke av offisielle former hyller høyere og sublimerte verdier, foregår vårt virkelige liv i skjul og uten høyere sanksjoner i denne skitne verden, og den emosjonelle energi vi satser der, er hundre ganger sterkere enn det som det tynne, offisielle skiktet disponerer." Gombrowicz’ tanke er at hele vår kulturarv har kommet i stand takket være tildekkingen av det umodne, og er et verk av mennesker som strever oppover, og bare gir seg ut for å være sin klokhet, sitt alvor, sitt dyp og sin ansvarsfullhet, og at all kunst og kultur dermed dypest sett kompromitterer oss, vokser oss over hodet, den er alltid modnere enn oss, og styrter oss ned i et slags andre barnestadium, som han skriver. At det er vanskelig å ta Heideggers tanke om dasein riktig på alvor når man på søndagsettermiddagen sitter og drikker kaffe og spiser boller, eller står og stapper skittentøyvasken inn i vaskemaskinen en onsdags morgen. Den litteratur som utelukkende forholder seg til det store, er død, skriver Gombrowitz, han nevner Vergils død og Ulysses og flere av Kafkas bøker, fordi det betydningsfulle og store i disse bøkene forvirkeliggjøres i det tomme intet, de forekommer oss utilgjengelige og kalde, fordi, skriver Gombrowicz, de er blitt skrevet på kne, ikke med tanke på leseren, men med tanke på Kunsten, eller en annen abstraksjon.

Hamsun tilhører, og var kanskje til og med den første representanten for, en annen modernisme, en skitten modernisme, en midt-i-verden-modernisme, som Celine og Faulkner også gjør, deres ellers enorme innbyrdes forskjeller til tross. Det som finnes av store ideer, idealer og overbygninger, politiske, åndelige, smuldrer opp i møtet med verden, legger seg som flass på dens skuldre, støv under dens sofa, smuler på dens bord. Det lave strømmer kontinuerlig gjennom Hamsuns romaner, ikke bare som nærværet av verden og alt lavt i den, men også som nærværet av de lave følelsene: forakt, hat, selvgodhet, egoisme, eiesyke, sjalusi. All denne latterliggjøring, all denne parodiering, all denne utskjelling som nesten ingen av romanene hans er fri for. Alle krøplinger, alle oldinger, alle sykelige og svake, alle lapper og klokkejøder, arbeiderkrapyl og fordervede engelskmenn som befolker dem, alt hatet mot turisme, kapitalisme, intellektualisme, det er lavt, og nærværet av dette lave uttrykker en lengsel etter renhet, etter det ufordervede, det uskyldige, det uberørte, som ikke er det laves motsetning, siden den er så naiv, men kanskje heller dens konsekvens. Hamsun var ikke bare modernist, han var også romantiker, og rent litterært sett er det antageligvis ikke nærværet av det lave, av det reaksjonære og politisk forkastelige som gjør at Hamsun ikke oppfattes som annet enn a minor classic i litteraturverden, at det aldri er hans bøker franske og amerikanske intellektuelle bruker som underlag for sine analyser og teorier, at det aldri er hans bøker den litterære avantgarde forholder seg til, men nærværet av det romantisk naive. Det er vanskeligere å tåle. Men Hamsuns problemer var modernitetens problemer, det er dem han skriver om i sine romaner, ikke fordi han har tenkt det, men fordi han har følt det, og det er ingen tilfeldighet at den første romanen hans handler om å overleve, den andre om en som tar livet sitt, det var hans spenn, og hvis Ringen sluttet er tvers gjennom fatalistisk og nihilistisk, skrevet i dødens skygge, i forlengelsen av Mysterier, er På gjengrodde stier skrevet i livets lys, i forlengelsen av Sult, med det uoverkommelige mennesket som forfatter, fylt av en indre verdighet ingenting kan rokke, for den letthet det beskriver verden med her, kan bare et menneske som er hevet over den, kjenne til. Dette mennesket trenger ingen andre mennesker, annet enn som uttrykk for livet, det levende, altså i sin aller mest generelle forstand, og dette ikke sagt for å påpeke noen mangel eller fattigdom ved det, for er det noe slående ved fortelleren i På gjengrodde stier, er det hans rikdom, som kanskje først og fremst består i evnen til å fylle alt rundt seg med liv og mening, selv et par skolisser, et fly over en ås, en avrevet avisbit, og aldri er slektskapet med Chaplin tydeligere enn i dette, jeg tenker for eksempel på det Chaplin får til når han danser potetdansen i Gullfeber: to poteter, to gafler og en bordplate, det er alt han trenger for å fortrylle virkeligheten. I can't make a speech, but I'll do a dance, sier han. Og det er jo det som er kunsten.

_________

Karl Ove Knausgård (født i Oslo 6. desember 1968) debuterte litterært i 1998 med romanen Ute av verden, som vakte stor oppmerksomhet og ble belønnet med Kritikerprisen. I 2005 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for sin andre roman, En tid for alt. (Kilde: Wikipedia)

Teksten over utgjør siste del av Knausgårds essay om Mysterier i boken Norsk litterær kanon (2008). Teksten er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Cappelen Damm.

Les Mysterier i NBditgital.

Flere tekster i serien "Forfattermøter".

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008