Hamsun-resepsjonen bak muren

2009.06.08

Hamsun.no har spurt norske forskermiljøer hva som finnes av pågående Hamsun-forskning i jubileumsåret 2009. Benedikt Jager ved Universitetet i Stavanger beskriver her prosjektet han arbeider med, som handler om publikasjonshistorien til Hamsuns tekster i DDR.

Av Benedikt Jager, Universitetet i Stavanger

Det østtyske bokmarkedet var underlagt en folkedidaktisk oppgave og skulle bidra til å bygge opp det nye sosialistiske fellesskapet. Det er derfor ikke noen overraskelse at Hamsuns tekster falt utenfor disse rammene og lenge ikke kunne publiseres. Det er ikke bare begrunnet i Hamsuns forakt for tekster som fungerte som ”husapoteker for store barn”, men også i et litteraturteoretisk dogme i DDR: Forfatternes tekster kunne ikke løsrives fra deres biografi. Men likevel passerte August nåløyet til den østtyske sensuren i 1976, etterfulgt av Sult (1978), Pan (1979) og Markens grøde (1979). Publikasjonshistorien til Hamsun i DDR avsluttes i 1989 med utgivelsen av reiseskildringen I eventyrland. I min forskning vil jeg belyse Hamsun-resepsjonen i Øst-Tyskland på forskjellige nivåer med hjelp av til nå upubliserte arkivfunn.

For det første skal veien frem til 1976 skisseres. Mange østtyske forfattere som hadde beundret Hamsuns skrivekunst før 1933, vendte tommelen ned for ham etter krigen. For Anna Seghers (1) var han rett og slett paradigmet for en quisling. At nordmennene kastet bøkene hans over gjerdet på Nørholm, var for henne et sunnhetstegn hos det norske folket. Men etter hvert forandret situasjonen seg, og allerede på 50-tallet begynte forlagsfolk å jobbe med å få publisert Hamsuns tekster på nytt. Ved hjelp av forlagskorrespondansen kan den strategiske kalkylen bak disse initiativene tegnes.

I 1955 forsøkte man å ”smugle” Hamsuns lille novelle ”På Blåmandsø” inn i en antologi over sjøhistorier. En tidligere strategi for å bane vei for større tekster hadde vært å utgi kortere tekster i antologier med flere ulike forfattere. Hadde man lykkes med Hamsuns novelle, kunne man i sammenheng med hans større tekster ha påberopt seg at Hamsun allerede var publisert i DDR, og at leserne hadde tålt denne teksten godt. Men sensuren var på hugget og strøk teksten. Det ble derfor nødvendig med mektige støttespillere og en mer omfattende forberedelse. Støtten fant man i Sovjetunionen, der en samling av Hamsuns viktigste romaner ble publisert i 1970. Som kommunismens foregangsland var også Sovjetunionens publiseringspolitikk forbilledlig. I arkivet til Aufbau-Verlag, som var mest engasjert i denne saken, befinner det seg derfor en 63-sidig oversettelse av den russiske innledningen til Hamsun-utgaven fra 1970. Denne oversettelsen ble bare laget til bruk mot sensurmyndighetene – snakk om ressursbruk! Tøværet, som ble innledet av den russiske publikasjonen, førte i første omgang til en antologi. Skal man være helt nøyaktig, begynner publikasjonshistorien til Hamsuns tekster altså allerede i 1975 med novellen ”Reiersen av 'Sydenstjærnen'” i boken Seemannsgarn und Sturmflut. Skandinavische Seegeschichten.

I et neste steg i forskningsprosjektet granskes de omfattende dokumentene som var nødvendige for å få trykketillatelse, som var betegnelsen for den østtyske varianten av sensur. Disse uttalelsene fra sakkyndige, både fra forlagene og fra sensurmyndigheten, kan delvis leses som forsøk på å tilpasse Hamsuns litterære univers til sosialistiske krav. Denne strategien ble ofte anvendt av forlagene, og sensurmyndighetenes egne sakkyndige skulle fungere som korrektiv. De som skrev direkte for sensurapparatet, forble anonyme, og deres vurderinger ble ikke oversendt til forlagene. Slik ville man sikre at disse fagpersonene uttalte seg etter sin overbevisning innenfor de ideologiske rammene som gjaldt. Dessuten ble de sakkyndige evaluert med jevne mellomrom og deres ideologiske troskap etterprøvd. Hvis argumentasjonen fra forlagene overbeviste sensurmyndighetene, ble deres tankegang også brukt til å styre lesernes møte med tekstene. Derfor ble kommenterende etterord en viktig tilføyelse til Hamsuns tekster. Disse til dels omfangsrike tekstene (etterordet til August er på 34 sider!) skal granskes både i forhold til ”sensurmaterialene” (forlagenes uttalelser og sensurmyndighetens egne vurderinger) og til Hamsuns tekster. Gjengir etterordene bare den samme argumentasjonen som sensurmaterialene, eller avviker de fra hverandre? Hvis det første er tillfellet, på hvilke punkter? Hvilke strategier ble brukt for å få leseren til å forstå tekstene på den (statlig) ønskede måten? Er disse etterordene dermed bare ideologiske feillesninger av Hamsuns tekster, eller er de bedre enn sitt rykte?

Selv om Hamsuns tekster igjen ble tilgjengelige i Øst-Tyskland, er det ikke mulig å snakke om en Hamsun-renessanse. For det første ble bare en liten del av hans produksjon publisert, og for det andre uteble det mediale ekkoet. I Aufbau-forlagets ellers velpleide arkiv over anmeldelser finner man nesten ingen utklipp om Hamsun. De statlige styringsmekanismene arbeidet for å hindre at interessen om Hamsun blåste opp igjen.

Alle disse faktorene må ses i sammenheng med de kulturpolitiske og storpolitiske trendene som ofte overstyrte de kulturelle strømningene. I denne perioden vant DDR frem i kampen om anerkjennelse som suveren stat. Og parallelt med dette var det tidlige 70-tallet tiden for en viss liberalisering med hensyn til kulturpolitikken. ”Hvis man går ut fra sosialismens faste posisjon, kan det etter min oppfatning ikke finnes noen tabuer på kunstens og litteraturens område.” Denne berømte (tvetydige) setningen til Erich Honecker fra 1971 ble tolket av mange som proklamasjonen av en ny kurs. Det er hevet over all tvil at den lille ”Hamsun-bølgen” var en konsekvens av 70-tallets avspenningspolitikk, som fikk en brå slutt etter ekspatrieringen av Wolf Biermann (2) i 1976. Man kan lure på hvorfor tekstene til Hamsun ikke ble offer for den påfølgende istiden. Følger man dette sporet befinner man seg i et nytt landskap, som preges av økonomiske og mediale vurderinger. Rettighetene til å utgi Hamsun måtte kjøpes for hard valuta i Vest-Tyskland og var dermed kostbar. Hadde man kjøpt rettighetene og utgivelsesprosjektet ble skrinlagt, ville det gi et økonomisk tap. Dessuten visste man seg observert av klassefienden da man hadde inngått avtaler med vestlige aktører. Heller enn å skape bølger om sensur i Øst-Tyskland i vestlige medier (og vestlig TV kunne sees nesten overalt i DDR) bet kulturbyråkratene i det sure eplet og sluttførte disse ”internasjonale” prosjektene. DDRs omdømme i utlandet som liberal stat var viktigere for de mektige, enn noen bokormer som oppglødet seg med ”farlig” litteratur. Og dessuten er det feil å si at Hamsuns tekster ikke ble et offer for den nye repressive kursen. Flere planlagte utgivelser ble ikke gjennomført. Bare de prosessene som ikke kunne stoppes uten større skadevirkninger, ble sluttført. I en slik detalj speiler det seg tendenser som preget den østtyske staten i sin helhet: Man tilpasset sine repressive tiltak til den mediale situasjonen. Kunne en hendelse få oppmerksomhet, tok man silkehanskene på og agerte i det skjulte – hvis man trodde at man ikke ble observert, kunne man falle tilbake til stalinistiske metoder.

______

(1) Anna Seghers (1900–1983) var en tysk, kommunistisk forfatter som er mest kjent for sine romaner fra eksiltiden. Hun ble verdensberømt med romanen Det syvende kors (1942; norsk 1947) som kom ut på Gyldendals gule serie i oversettelse av Sigurd Hoel. Fra 1952 til 1978 var hun president i den østtyske forfatterforeningen.

(2) Visesangeren Wolf Biermann, som ikke fikk opptre i sitt hjemland DDR, ble fratatt sitt østtyske statsborgerskap etter en legendarisk konsert i Köln.

______

Benedikt Jager, født 1966 i (Vest-)Tyskland, har studert nordistikk, germanistikk og ”comparative literature”, hovedsakelig ved universitetet i Bonn og universitet i Växjö (Sverige). Tok doktorgraden i 1998 med en avhandling om litterære diskurser mellom 1880 og 1900 i Skandinavia. To kapitler i dette prosjektet omhandler Hamsuns bøker ( Sult og Fra det moderne Amerikas Aandsliv). Har senere publisert artikler om sko-motivet hos Hamsun og Hamsun som inspirasjonskilde for den tyske forfatteren Anna Seghers. Jobber for tiden med en monografi om den norske litteraturen i DDRs sensursystem.

Publikasjonsliste og kontaktinformasjon for Benedikt Jager finner du her (nederst i artikkelen).

Flere artikler om Hamsun-forskning

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008