Forfattermøte: TROPISK HAMSUN – Om ”Glahns død. Et papir fra 1861”
2009.04.03
"Pan er mer enn nyromantikk," skriver Jo Andreas Sannem. Dette bidraget i serien Forfattermøter på hamsun.no handler om Pan og hvordan dens siste del påvirker lesningen av boken.
Forsiden til førsteutgaven av Pan fra 1894. Foto: Nasjonalbiblioteket. Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.
av Jo Andreas Sannem
Pans to deler
Thomas Glahn, hovedpersonen i Pan, er selv forteller i første del av romanen, den som kretser om forholdet mellom Glahn og handelsmannsdatteren Edvarda på Sirilund i Nordland, sommeren 1855. Denne delen, som utgjør brorparten av romanen, gir inntrykk av å være en avrundet fortelling. Så kommer likevel andre del, ”Glahns død. Et papir fra 1861”, og her er det meste annerledes: Handlingen foregår i India, fire år har passert siden Nordlandssommeren, og ingen av karakterene fra første del (unntatt Glahn selv) er med videre. I tillegg er fortellerstemmen flyttet til en ikke-navngitt jeger som Glahn har møtt ombord på en flodbåt i jungelen. Alt dette kommer nokså uventet og uten frampek i teksten, og Pans andre del blir fort betraktet som både forstyrrende og unødvendig. I det følgende prøver jeg å undersøke hvilken funksjon Pans andre del har for opplevelsen av romanen som helhet.
Utvidelse av lesesonen
Pantere, tigre, stråhytter, tehager, rismarker, alskens mulige planter (”ja Gud vet hvad det var for Slags Trær altsammen”(1)), ”brune og tyklæbede Folk, alle med Ringer i Ørene og døde, brune Øine (...) næsten nakne”(2) . Og videre: Ukompliserte kvelder med kvinner; lettsindige kvelder med risøl, barn og innfødte; fysisk forflytning med flodbåt, tog og oksevogn – ja, i det hele tatt er det meste forskjellig fra Nordlandssommeren.
Etter å ha lest den kompakte og nesten klaustrofobiske første delen av Pan, med sin intense, lyriske fortellerstemme, sitt statiske lokalsamfunn og med sine opprivende sinnsstemninger og sykelige utbrudd, kan kontrastene og dynamikken i andre del føles befriende. Dessuten dannes et nytt lesningsrom, ikke bare med de nye omgivelsene, men også i gapet mellom de to delene; av tiden som har passert og av at vi på sett og vis blir oppmerksomme på at Glahn har en eksistens også utenfor Sirilund. Romanen får et større univers.
Rikosjett over Nordlandssommeren
Hadde det vært meningen at Pan skulle være nyromantikk og ikke noe annet, kunne fortellingen blitt avrundet idet dampskipet legger fra kai på Sirilund, eller med første dels siste ord: ”For jeg hører Skogene og Ensomheten til.”(3) Det ville i så fall vært perfekt. Men andre del forsterker det man kan ane etter å ha lest den første: Pan er noe mer enn nyromantikk. Faktisk var det slik at romanens andre del ble gjort ferdig først; hendelsene på Sirilund ble skrevet til i etterkant.(4) Hamsun hadde derfor den indiske avslutningen i sikte gjennom hele skrivningen av romanen; han visste at Glahn ikke skulle komme til å finne ro i Indias villmark. Han visste at naturen alene aldri kunne være nok for Glahn. Første del må derfor leses i lys av dette. Pan er ikke en ”tilbake-til-naturen”-hyllest. Glahn finner ro verken i India eller i ”Nordlandssommerens evige Dag”(5). Og heller ikke i byen; disse scenene er riktignok bare antydet, men følelsen av tomhet og apati i bytilværelsen er likevel tydelig nok i første dels siste kapittel.
Det gir mer mening å se Thomas Glahn som et splittet og rastløs menneske. Han finner fremmedfølelse og uro overalt. Han slites kontinuerlig mellom det ville og det siviliserte, mellom råskap og sosiale koder, mellom myte og opplysning. Den eventuelle nyromantiske harmonien gir ro bare i øyeblikkene; ingen permanens. Bare en slik tolkning er fruktbar for romanen som helhet.
Den upålitelige fortellerstemmen
Stemmen i andre del er helt annerledes enn i første: Den lyriske stilen er lagt til side, en refererende og dagbokaktig stil er hentet frem, tilsynelatende i samklang med den ikke-navngitte jegerens personlighet; han representerer en slags spissborgerlig fornuft i kontrast til den lyriske Glahn-stemmen. Men kan vi virkelig stole på at det er slik, at det er den ikke-navngitte som er forteller i andre del? For Pans undertittel er vitterlig ”Af Løitnant Thomas Glahns papirer”. Med andre ord er også ”Glahns død. Et papir fra 1861” en del av disse papirene, altså hans egne. En mulig tolkning blir da at det er Glahn selv som har skrevet dem, at det er han som er fortelleren også i andre del, skjult bak den ikke-navngittes stemme. Og det er jo ikke helt vilt å se det slik: Glahn pretenderer jo å skrive bare for ”at forkorte Tiden og for [s]in Fornøielses Skyld(6).” Eller som han sier videre: ”[D]et hændte mig noget eller jeg drømte det.”(7) Dette sår i hvert fall nok usikkerhet til at man kan stille spørsmål ved påliteligheten i fortellerstemmen romanen igjennom. Og en annen følge blir at Glahn overhodet ikke dør; han bare regisserer den så å si. Med en slik lesning blir Pan plutselig et langt mer komplekst verk; den får en modernistisk dreining.
Sluttord
I og med ”Glahns død. Et papir fra 1861” blir ikke Pan en klaustrofobisk, satt roman. Isteden blir den fortellerteknisk interessant, moderne og kontrastfylt. Den røsker og roter til; et stort rom blåses opp for tolkninger av innhold, struktur og pålitelighet. Det er dette som gjør at romanen fortsatt er inspirerende lesning.
_________
1 Hamsun, Knut: Samlede romaner. Tredje bind. Gyldendal 1932. Side 113.
2 Ibid. side 112.
3 Ibid. side 108.
4 ”Glahns død. Et papir fra 1861” ble publisert i Samtiden i 1893. Den endelige versjonen i Pan avviker noe.
5 Ibid. side 7.
6 Ibid. side 7.
7 Ibid. side 7.
Jo Andreas Sannem, 30 år gammel fra Moss, gikk på Skrivekunst-akademiet i Hordaland 2007–2008. Sannem studerer for tiden språk på UiO og jobber som norsklærer og redaktør i studenttidsskriftet Filologen . Debuterer med novellesamling på Cappelen Damm (dato ikke fastsatt), samt med et bidrag i Signaler 2009 .
Les flere tekster i serien forfattermøter her.
At hun ikke hadde faret vild kom av at hun overhodet ikke fór.
Knut Hamsun: Konerne ved vandposten
