Forfattermøte: Tidsbilde av forfatteren som ung leser
2009.05.04
"Fra det øyeblikket vil jeg også helst rettskrive med nu og efter og mig & dig. Det er så vakkert at jeg blir litt gal." Jon Ewos opplevelse av Knut Hamsuns forfatterskap ble forandret for alltid da han hørte albumet "Bjørnstad/Paus/Hamsun" i 1982.
Av Jon Ewo
"Stemmen til Paus blir Hamsun for meg. Og har vært det siden." Albumet Bjørnstad/Paus/Hamsuns fra 1982 endret Jon Ewos forhold til Hamsuns forfatterskap. Gjengitt med tillatelse fra Universal Music AS.
Året er 1980, og jeg dundrer hjem til hybelen min på Sogn studentby med Hamsuns samlede under armen. Nyinnkjøpt. Fersk. Høyst etterlengtet. For jeg har allerede lest Sult og nesten blitt feid over ende. Faen, som den fyren kan skrive! Jeg har lyttet på Patti Smith, Sex Pistols og Richard Hell i årevis og synes det er noe ved den mannen som matcher dem i passion & intensity.
De neste to årene pløyer jeg en lang fure gjennom Samlede. Konsumerer bok etter bok – driter i skuespillene og lyrikken, som ikke sier meg noe. Men ellers setter jeg alt til livs. Stort sett med stor glede. De andre leser m-l-bøker og tidas store romaner og Dag Solstad. Jeg veksler mellom mannen fra Vågå/Lom og Hermann Hesse. Finner personlige selvbilder og ekkoer i alle disse bøkene. Kjenner den samme uroen og den samme lengten og venter på at noe vidunderlig skal skje.
Imens rusler jeg rundt i tigerbyen og bygdene nordpå med navnløse jeg-personer, August, Glahn, Benoni, Willatz osv. Jeg nærmer meg slutten av Samlede og kjenner en viss fortvilelse. Snart er det ikke mer kake igjen – festen er over! Prøver meg nok en gang på lyrikken og skjønner ikke en dritt. Jo, det vil si – jeg skjønner jo innholdsmessig hva det handler om. Men vers i bunden form – det er fremdeles litt vel sært for meg.
Jeg skriver faktisk vers, jeg også. Men det er ville vekster uten klar retning. Dunkelt talt og dunkelt tenkt. Jeg vil heller skrive prosa sånn som Hamsun. Jeg sluker ord og setninger og prøver å ta til meg alt han representerer med ensomme skjebner, lyrisk prosa, stemningsrapporter fra natur og folks indre liv.
Sier farvel til de dunkle diktene. Begynner å skrive noveller. Leser om igjen Hamsuns egne produkter der og finner ikke noe for meg. Men jeg elsker jo fremdeles langprosaen hans. Debuterer med ei novelle i Vinduet i 1981. Og får så en til på trykk i 1982. Jeg føler at jeg er på vei. Knut – here I come!
Så tusler 1982 inn på kalenderen, og Ole Paus og Ketil Bjørnstad gir ut vinylen Bjørnstad/Paus/Hamsun. Plutselig skjønner jeg hvor mange utrolig kåte og sinte og flørtende og deppa linjer den døde mannen har skrevet. Det er tekst som biter betraktelig mer enn prosaen. Det er tekst som treffer så jeg ikke bare blir feid over ende. Denne gangen ruller jeg bortover gulvet.
Setter platespilleren på repeat og lar Paus fylle øra mine med verselinjer. Ikke bare blir Paus/Bjørnstad en åpner inn til lyrikken, men også en åpner inn til at selv utgamle klassikere kan ha noe tungt og søtt på hjertet.
Jeg er anarkist og pønker og lytter til og leser Det vilde Kor. Stemmen til Paus blir Hamsun for meg. Og har vært det siden. Det er noe med hans hese inderlighet som kler diktene. Sånn at når jeg leser linjene på nytt nå, så er det Paus som synger i hjernen min – Rørte en trollmand ved jorden – Jeg ligger om natten og tænker på hele det blinde spil – Og rosernes sjæl flyr hjem – Jeg leter dig op, du er fin og fast – For snøt ham du gjorde som kjærester gjør. Men mig gav du lov med dit første nikk. Med ham står du brud til høsten. Det er Hamsuns pust og Hamsuns røst i Oles stemme.
Fra det øyeblikket vil jeg også helst rettskrive med nu og efter og mig & dig. Det er så vakkert at jeg blir litt gal. (Jeg skal, etter at jeg har debutert i 1986, gjøre et seriøst forsøk på å overbevise forleggeren min om at det kunne vært kult med en hel bok med samme rettskriving som Hamsuns. Forleggeren er ikke like imponert over den tanken. Faktisk blir det relativt kontant avvist. Heldigvis.)
Men etter Paus og Bjørnstads døråpner blir Hamsuns forfatterskap aldri det samme for meg. Fra den tid er jeg kanskje mer en elsker av lyrikken i det ville koret til Knud Pedersen enn av prosaen. Jeg gjør noen forsøk i årene etter på å re-lese prosaen, men har problemer med alt. Vel, unntatt Sult, da! Den står fremdeles plantet som en trestake i et vampyrhjerte inni brystet mitt. Men alt det andre blir til støv. Men på den annen side – det gjør også bøkene til Hesse, som føles like uleselige. Mulig at denne prosaen for meg tilhører en mer ungdommelig lesing. Jeg føler i alle fall ikke uroen og lengten og håpet lenger og ingen av dem griper lenger vitale organer av typen hjertet hos meg.
Ikke før jeg altså dykker ned i Det vilde Kor og finner gamle venner av noen linjer som for eksempel: Hvad vil mit hjærte, hvor vil min fot? Skal skogen lates alene? Den var mit hjem som jeg nys forlot, jeg vanker og vandrer byen imot og stanser i natten sene.
Da er jeg ett med Hamsuns kor. Jeg er en av stemmene i dette koret av ensomme folk som leter etter – noe. Da er jeg hjemme. Og skal ikke noe annet sted.
Så, takk skal du ha, Ole, for å ha åpnet døra!
______
Jon Ewo (født 1957 i Oslo) debuterte litterært i 1986 med novellesamlingen Det sies at oktober er en fin måned . Hovedtyngden av forfatterskapet ligger nå på barne- og ungdomsbøker. Siste tittel: Mikro Mini , ungdomsbok (2008).
Flere tekster i serien "Forfattermøter" på hamsun.no
En skute er nu en skute, men en båt det er ingenting.
Knut Hamsun: August i Landstrykere
