Forfattermøte: Thorvald Steen "I eventyrlandet"

Av Thorvald Steen

2009.02.10

Å lese gode reiseskildringer, enten det er ”Amerikabrev” fra utflyttede valdresinger eller Elias Canettis fra Marrakech, er stimulerende. Hvorfor? Antakeligvis fordi det gir meg som leser følelsen av noe som er umiddelbart opplevet. Det er fersk erfaring. Hvem liker gamle skorper? Hamsuns "I Æventyrland" er ferskvare, selv om den er 100 år gammel.

I 1898 mottok Knut Hamsun et reisestipend fra Kirke- og undervisningsdepartementet på 1500 kroner. Det var Det litterære råd i Den norske Forfatterforening som hadde innstilt ham. Hamsun hadde utgitt blant annet Sult, Mysterier og Pan før han fikk det anselige pengebeløpet. I 1899 reiste han med tog østover til Helsinki-St. Petersburg-Moskva-Tiblisi-Baku ved det Kaspiske Hav, Batumi ved Svartehavet nær Tyrkia, endestasjon for Transkaukasusbanen og tilbake via Svartehavet. Etter en langsom skriveprosess, til Hamsun å være, ble det endelig bok av det. I 1903 kom I Æventyrland ut med undertittelen Oplevet og drømt i Kaukasien. Boka er gjenutgitt i år 2000.

Jeg hadde aldri lest I Æventyrland. Selvfølgelig var det interessant å lese Hamsuns beskrivelser av steder jeg selv hadde besøkt, riktignok 100 år etterpå, men det var ikke det mest spennende. Det var derimot Hamsuns utlegninger om russisk litteratur. Fordi disse skriveriene sier mye om dualismen i hans eget forfatterskap. Jeg forsto mer av Hamsuns forfatterskap etter å ha lest hvem han hadde som litterære forbilder.

I
Mange med Goethe mente at dannelsesreiser burde gå til Italia eller til Paris og antikkens Hellas. Med modernismens gjennombrudd, over hundre år seinere, gikk reisene andre steder, fordi hensikten var annerledes. For eksempel reiste Munchs samtidige malere Gauguin og Toulouse-Lautrec til henholdsvis Tahiti og Japan. De tre billedkunstnerne var opptatt av det spontane, stiliserte uttrykket. Hamsun ville ikke, som Goethe, oppsøke ”den høyere sivilisasjon”. Han ville møte det opprinnelige mennesket, han ville et stykke ned på ”sivilisasjonsskalaen”.

Allerede ved reisens begynnelse tenker han på forholdene hjemme i Nordland. Fra toget ser han tresking av korn, som fører tankene tilbake til hans egen fars kvern som malte korn fra Arkhangelsk. Da jeg leste I Æventyrland, gjenkjente jeg opplevelsen av å se stadig nye landskaper, som setter i gang lange, kvernende tankestrømmer fra eget liv. I 1977 reiste jeg med den transsibirske jernbanen i sju døgn. Teen fra samovaren, måltidene i spisevognen, gangen mellom vognene, utsikten fra vinduene, mens man hele tiden ser innover sine egne, indre landskaper. Slike assosiasjoner fikk jeg av å lese I Æventyrland.

Jo lenger bort, dess mer nærværende blir fortiden. Utover i boka ser Hamsun ut av vinduet og bestemmer seg for å dra til Nordland straks togreisen er over. I Kaukasus fikk han følelsen av å ha kommet tilbake til noe opprinnelig. Møtet med landskapene utenfor blir et vekselspill, mellom stedet der man reiser og sinnets erindringer; mellom nye syn og gamle minner. Hamsun mente at den orientalske ro og opprinnelighet tangerte hans egen barndoms naturopplevelser.

II
I 1990 besøkte jeg den gamle sovjetiske forfatterforenings elegante og storslagne lokaler. Sovjetsamfunnet var i oppløsning. I den staselige restauranten møtte jeg lyrikeren Jevgenij Jevtusjenko. Samtalen kom fort inn på Hamsun. ”Hvorfor klarer ikke dere nordmenn å skille Hamsun som forfatter og Hamsun som politisk menneske?” spurte Jevtusjenko. ”Krigen, hans forhold til jødene,” stotret jeg, ”krigen har gjort det vanskelig for min foreldregenerasjon å ikke blande disse tingene.” ”Unge mann,” sa han og så strengt på meg. ”Tror du ikke vi har opplevd krigen? Vi mistet tjue millioner, men vi har da klart å skille mellom forfatterskapet og mennesket bak – bortsett fra i Stalintida.”

Jeg var svar skyldig.

Jeg satt til bords med mannen som hadde skrevet det berømte diktet ”Babij Jar”, som slutter slik: ”Når den siste jødehateren er lagt i grava, først da kan ’Internasjonalen’ klinge som en glad fanfare / I mine årer finnes det ikke jødeblod. Men den som hater jøder, hater meg -- og nettopp derfor er jeg i sannhet en russer” (i Arnljot Eggens gjendiktning).

Under Den norske Forfatterforenings jubileum i 1993 bestemte vi i styret oss for å ta opp Hamsun i full bredde under vår jubileumsuke på Grand Hotell, der foreningen ble stiftet. Alle generasjoner var representert i debatten. Forfatterne som var voksne under krigen, mente det var umulig å skille forfatterskapet fra mannen som besøkte Hitler under krigen og skrev hans nekrolog. Det ble sett på som en politisk form for forsoning de ikke kunne gå med på. ”Dere må vente til vi ikke lenger lever før denne manøveren kan gjennomføres.”

Siden jubileet i 1993 har mye endret seg. Jevtusjenkos standpunkt har mer og mer blitt den allmenne oppfatning – også i Norge.

Knut Hamsuns siste verk, Paa gjengrodde Stier, utgitt da forfatteren var 90 år, griper inn i motsigelsen mellom forfatterskapet og mennesket Hamsun på en svært direkte måte. Med en lavmælt patos forteller han selvbiografisk om perioden fra krigsavslutningen til sommeren 1948. Selv om det er landssvikeren som skriver, er det eminent litteratur!

III
Det var utenlandske kritikere som først gjorde meg oppmerksom på parallellene mellom mine egne romaner og Sult. I mine romaner Don Carlos og Giovanni er det ingen tradisjonell intrige hvor menneskene er brikker som beveger seg etter en bestemt plan eller et logisk mønster. Hvorfor? Fordi det er slikt Gud driver med. Jeg er ikke troende. I høyden kan jeg gi leseren ny erkjennelse om et utsnitt av enkelte liv, slik en kunstmaler holder seg innenfor lerretet.

Men hvorfor skal ikke litteraturen også kunne ta for seg hele liv, tørre å være episk og uten av den grunn være blasfemisk og sette seg over Gud? Det er fristende å minne om Hamsuns egen bibliografi. Etter Sult, Mysterier og Pan kommer en serie med langt mer episke romaner og skuespill. I Æventyrland er skrevet seinere, etter de tre modernistiske klassikerne som ble hans internasjonale gjennombrudd. I I Æventyrland beskriver Hamsun sin fascinasjon for en annen av modernismens forløpere, Dostojevskij – situasjonens mester, skjønt Hamsun er skeptisk til de filosofiske betraktningene i Brødrene Karamasov. Han kan heller ikke underslå sin store beundring for Leo Tolstojs Krig og Fred og Anna Karenina og det å favne det hele.

Dostojevskijs moralisme og filosofiske føringer hadde ikke Hamsun noe videre sans for. I Brødrene Karamasov viser han, ifølge Hamsun, en forunderlig forvirring til skue.

I tillegg til å framheve Dostojevskij og Tolstoj kritiserer han Ibsen og Bjørnson med mange av de samme argumentene han brukte ti år tidligere i sine foredrag (”Paa Tourné”). Det er forøvrig kanskje nettopp i sin raljering av de to gamle at han skriver sin beste prosa i dette verket. Men innvendingene mot Ivan Turgenjev er i denne sammenheng mest interessant. ”Ivan Turgenjevs mennesker er milde og påfallende rettlinjete, de handler ikke nok i russiske rykk.” Til nå, i Hamsuns forfatterskap, er det nettopp ”nervedigtningen” og ”det irrationelle” som han vært hans poetikk, slik den ble fremlagt i ”Paa Tourné”. Om Dostojevskij og Tolstoj skriver Hamsun: ”Hvor vesteuropeeren så frelse, så disse håpløshet. […] Da Turgenjev døde var det en oprigtig troende, som døde. Men Dostojevskij døde som fanatisk, gal, genial.” Det er ikke mye tvil om hvem som er Hamsuns ideal.

Om Tolstoj skriver Hamsun: ”Krig og fred, Anna Karenina – større digterværker i sitt slags har ingen skapt.” Men han har en innvending: I likhet med Ibsen gir Tolstoj seg ut for å være en tenker. De er store forfattere begge to, men tenkning raker ikke den store litteraturen: ”Tænkning er ett, ræsonnementet er et andet. Og grubling et tredje. Grublere er de, men det er så mange.”

Hamsun ser, under hele reisen, menneskene og landskapet, men det som preger ham enda mer er de to fortellermåtene til Tolstoj og Dostojevskij.

Etter togturen har de episke romanene forrang i forfatterskapet helt fram til hans siste bok fra 1949, Paa gjengrodde Stier. På et vis kan man kanskje si at Tolstoj skulle komme til å prege ham mer enn Dostojevskij etter hjemkomsten.

På reisen ble han kanskje mer og mer epiker? Kanskje han så sitt eget liv mer i perspektiv? Han så seg selv i en sammenheng. En som var med på en ferd mellom en begynnelse og slutt. Hvem kan unngå å tenke på Odyssevs under en reise i Egeerhavet?

Knut Hamsun hadde utgitt sin vakreste episke kjærlighetsroman året før han la ut på sin reise. Men det er verdt å merke seg at det i de neste årene kom en rekke episke perler: Sværmere, og så Benoni, Rosa og Markens Grøde, for å nevne noen. Det er mulig at Tolstoj ville ha likt dem.

______

Hamsun-sitater fra:
Knut Hamsun: I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien. Gyldendal, Oslo 2000

Thorvald Steen (f. 1954) har siden debuten i 1983 utgitt en rekke romaner, skuespill, diktsamlinger, noveller, barnebøker og essays. Han er oversatt til mer enn 20 språk og har mottatt flere priser og nominasjoner i inn- og utland. Siste titler: Det lengste svevet (roman, 2008) og Historier om Istanbul (essays, 2008). (Kilde: Wikipedia)

Flere forfattermøter

Ansvarlig redaktør: Tone Dahle
Copyright Nasjonalbiblioteket © 2008